Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 30. juli 2018

Viet Thanh Nguyen: "Flyktningene"

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror. 

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen. 

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda. 

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham. 

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk. 

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ... 

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?" 

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Boka har fått strålende kritikker; "Når slutter en flyktning å være flyktning? Kanskje aldri, hvis vi skal tro menneskene vi møter i Viet Thanh Nguyens bunnsolide novellesamling Flyktningene." "Dette er en samling jeg håper får mange norske lesere. Den er spennende og kompleks på en lavmælt måte. Den ytre dramatikken er dempet slik at de indre konfliktene kommer tydeligere frem. At novellene er skrevet gjennom to tiår skaper stor dybde og variasjon i persongalleriet – selv om historiene kretser rundt samme tematikk, livet som flyktning i et nytt land." (Mari Grydeland i Aftenposten 22. juni 2018), "Vietnamesisk-amerikanske Viet Thanh Nguyens roman The Sympathizer (2015) er en av de siste årenes mest sensasjonelle debuter i USA. Den satiriske thrilleren om en kommunistisk spion i et vietnamesisk eksilmiljø i California, sikret debutanten en haug med priser, deriblant en høythengende Pulitzer. Av en eller annen grunn er ikke den kommet ut på norsk, men blitt forbigått i køen av Nguyens andre skjønnlitterære utgivelse." "Jeg vil understreke først som sist at Nguyens talent ikke på noen måte begrenser seg til, eller er avhengig av, aktuelle samfunnsspørsmål. Suksessen hans bør dessuten ha lite med kvotering av minoritetsstemmer å gjøre. Han har en litterær tyngde og selvstendighet som får alle kulturpolitiske formål til å føles underordnet." (Frode Johansen Riopelle i Morgenbladet 14. juni 2018) og "Felles for disse elegant komponerte novellene, ved siden av en interessant tematikk og en solid oversettelse av Hilde Lyng, er et rikt og treffsikkert språk som på et par setninger risser opp hele livsløp, skjebner, situasjoner og konflikter, og også bidrar til persontegningen og miljøskildringen. Dette er mennesker med bagasje. Nguyen praktiserer en særegen teknikk og turnerer utvungent disse høyst lesverdige novellene om brutte familiebånd, ødelagte parforhold, hemmende språkløshet, kulturkollisjoner og flukten som en livstidstilstand, som samtlige avsluttes på en åpenbarende og tankevekkende måte, og omfatter ”alle flyktninger, overalt”, slik bokens tilegnelse lyder."  (Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad 10. juli 2018)

Utgitt: 2017
Originaltittel: Refugees
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 205
ISBN:  978-82-560-2017-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Viet Thanh Nguyen (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

søndag 29. juli 2018

Lydie Salvayre: "Ikke gråte"

Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen

Denne sommeren har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, "Ikke gråte". 

Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. "Pas pleurer" (på norsk "Ikke gråte") er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Goncourt-prisen

Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 - den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og  Cataluña og de liberale - herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975. (Her har jeg støttet meg på en Wikipedia-artikkel om den spanske borgerkrigen.)

Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der "han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

"Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne. 

Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det." (side 15)

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke - for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der - "hun ser riktig beskjeden ut!" ... Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå. 

"Ikke gråte" er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst - en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne. 

Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!

Boka har fått fantastiske anmeldelser; "Givende blanding av fakta og fiksjon" - "Lydie Salvayre har skapt en tekst som både er lærerik, bevegende og original. Borgerkrigen skildres fra et ungpikeblikk, i hennes lille landsby er alle fraksjoner representert. Skildringene av den virkelige forfatteren Bernanos fortvilelse over volden han ser rundt seg der han sitter på Mallorca og skriver, leser jeg som Salvayres egen fortvilelse, så mange år etter." (Anne Cathrine Straume i Aftenposten 4. juli 2018), "For i denne romanen føres det personlige og politiske sammen. Parallelt med opprullingen av livet til forfatterens egen mor – hun som husker åra 1936-38 som om det var i går, men har glemt det som siden skjedde – får vi beretningen om pavekirkens svik, slik det speiles i pamfletten «Les Grands Cimetières sous la lune» (1938) av Georges Bernanos, from fransk monarkist og katolikk, kanskje best kjent for norske lesere gjennom romanen «Underet i de tomme hender». Med utgangspunkt i sine opplevelser i Palma, Mallorca, fordømmer Bernanos alle grusomhetene som den spanske kirken systematisk velsigner. Hans observasjoner av det uhyrlige føles som påkrevd folkeopplysning, i moll." (Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad 1. juni 2018), "Det er blitt en forbløffende oppriktig bok, likefrem, om jeg kan si det slik: Det er litt som å sitte ved et fransk kjøkkenbord og høre en historiker-bestemor fortelle presist fra krigens dager. Salvayre tar et nøkternt og nådeløst oppgjør med Franco og nasjonalistenes utrenskninger av intellektuelle under borgerkrigen, med den spanske katolske kirkens medløperi, med stalinistene og deres utrenskninger av trotskister og anarkister. Historiske notiser fra Pravda og spanske aviser integreres sømløst i fortellingen." (Cornelius Jakhelln fra Morgenbladet 5. februar 2015).

Utgitt i Spania: 2014
Originaltittel: Pas pleurer
Utgitt i Norge: 2018 
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Gøril Eldøen
Antall sider: 254
ISBN: 978-82-560-1866-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 


Lydie Salvayre (bildet har jeg lånt av forlaget)

lørdag 14. juli 2018

To filmer av Sebastián Lelio: "En fantastisk kvinne" og "Ulydighet"

Etter nesten to måneder med bloggpause, er det på tide at jeg kobler meg på igjen og begynner å skrive om bøker, filmer og reiser. Ferie i juni (til USA og Canada i tre uker - jeg skal skrive om denne reisen!), en ekstrem varme på Østlandet som har vart helt siden tidlig i mai (hvem har lyst til å sitte inne når det er deilig ute? jeg mener: vi opplever i år tidenes beste sommer, i alle fall sett med solelskernes øyne - ever!) og en lesesperre som har vart en stund (og som jeg håper løsner snart!), er noen av årsakene til at det ikke har blitt blogging. I hele denne perioden har jeg derimot sett mye film og et lite utvalg av serier. 

De fleste som følger min blogg vet at jeg følger ekstra godt med på Oscar-vinnende filmer og litt sporadisk på andre festivalvinnende filmer. Egentlig burde det ha vært omvendt (mtp. filmene jeg liker aller best), men det er nå en gang slik at de førstnevnte er mest tilgjengelig for verdens filmelskere. Dette har selvsagt å gjøre med at de fleste festivalvinnende filmer vises lenge før de blir vist på kino rundt omkring i verden. Filmprisene er jo inngangsporten til det internasjonale filmmarkedet. 

Når jeg først er inne på Oscar-vinnerne, er det spesielt en priskategori som interesserer meg og det er "beste utenlandske film". Vinneren i år var "A Fantastic Woman" - med den norske tittelen "En fantastisk kvinne" - og den filmen så jeg så snart den kom på DVD (i mai i år). Filmen gikk under min radar mens den gikk på norske kinoer (med Norgespremiere 25. desember i fjor). Det morsomme med denne filmen er at jeg også fikk øynene opp for den chilenske regissøren Sebastián Lelio. Dette førte meg videre til hans nest siste film - "Disobedience" - med den norske tittelen "Ulydighet" - som hadde Norgespremiere 29. juni i år. Jeg så den på Bergen kino sist onsdag - som den eneste i hele kinosalen. Jeg tror det siste hadde mer å gjøre med det fantastiske sommerværet i Bergen og ikke med filmen som sådan. Filmen har nemlig fått meget gode kritikker. 

Litt om regissøren Sebastián Lelio

Sebastián Lelio (f. 1974) er en chilensk regissør, manusforfatter, filmprodusent og redaktør. Han ble født i Argentina, og har siden levd er liv han selv beskriver som nomadisk. Han har først og fremst tilbrakt mange av sine første leveår i Chile, men har også bodd i USA. Lelio er utdannet innenfor film, og han har regissert mange kortfilmer og musikkvideoer. I begynnelsen av sin filmkarriere har han også laget noen dokumentarer, blant annet filmen "Cero" (2003)om 11. september 2001. Han debuterte med sin første spillefilm i 2006 ("La sagrada familia") og har siden regissert ytterligere seks filmer. Den siste heter "Gloria" (2018), det samme som en av hans filmer fra 2013. Lelios filmer har hele tiden blitt viet mye oppmerksomhet på filmfestivaler rundt om i verden, og han har også vunnet noen priser. 

Om "En fantastisk kvinne" (2017)

I denne filmen følger vi Marina, som er transseksuell (dvs. at hun er en kvinne i en mannskropp, og har gjennomgått kjønnsskifteoperasjon for å bli kvinne). Hun arbeider som servitør og sanger. Kjæresten hennes er Orlando, som har forlatt sin kone etter et mangeårig ekteskap. Kona Sonia har ikke kommet over at hun er blitt utkonkurrert av en "sånn en". Marina har nettopp flyttet inn hos Orlando.

I filmens åpningsscene er Marina og Orlando ute på en romantisk middag. Deretter reiser de hjem. Midt på natten våkner Orlando og føler seg dårlig. De forbereder seg på å dra til sykehuset, men før de kommer så langt, snubler Orlando og ramler ned trappa. Han dør kort tid etter ankomst på sykehuset. Det viser seg at dødsårsaken er et hjerneaneurysme. 

Etter Orlando død dukker Sonia og sønnen Bruno opp. De vil ha Marina ut av Orlando leilighet, slik at de kan overta eiendelene hans. Marina nektes også å komme i begravelsen hans. Det aller verste er imidlertid beskyldninger om at hun kan ha forårsaket Orlandos død, siden han hadde merker etter et fall ... 




Om "Ulydighet" (2017) 

Ronit er fotograf i New York, der hun lever et svært meningsfullt liv som singel. Vi skjønner etter hvert at hun er familiens sorte får, som i sin tid forlot sin jødiske familie i London, der hun ikke lenger var velkommen med sin seksuelle legning. 

Så dør faren hennes, den berømte rabbien Rav Krushka. Ronit reiser hjem for å delta i begravelsen og få del i sin arv etter ham. Hun dukker opp hjemme hos David Kuperman, mannen som er ment å skulle ta over etter Rav. Der blir hun noe motvillig tatt i mot, og vi skjønner at årsaken til dette ligger i fortiden. Sjokket blir desto større når Ronit skjønner at David har giftet seg med Esti ... En gang var nemlig Dovid, Esti og Ronit et trekløver, inntil et lesbisk forhold mellom Esti og Ronit førte til at Ronit reiste sin vei uten å se seg tilbake, og uten å gi en lyd fra seg gjennom alle årene hun har vært borte. 

Ronit møtes med stor skepsis i det hasidisk-jødiske miljøet. Ikke bare er hun en villfaren, men hun anses også som en trussel overfor det etablerte miljøet. Da følelsene mellom Esti og Ronit blusser opp igjen, rokkes flere menneskers liv alvorlig i grunnvollene ... Hva vinner til slutt? Kjærligheten eller troen?



Mine tanker om disse filmene

Fellesnevneren i begge filmene er seksualitet som utfordrer det bestående. Mens førstnevnte film i første rekke handler om fordommer, slausi og hat, handler den andre filmen om det som oppfattes som rammer for sømmelighet. Lesbisk kjærlighet aksepteres ganske enkelt ikke. Og når seksualiteten og legningen attpåtil truer et ekteskap, settes det hele ytterligere på spissen. Ronit har ingen plass i dette samfunnet, med mindre hun temmer sin villskap og blir som alle de andre. For Marina er det ikke håp, for hun kan ikke "skjerpe seg". Hun er den hun er, og får ikke gjort noe med det. 

Begge filmene belyser de følelsesmessige aspektene ved utenforskapet, og både Marina og Ronit er sterke kvinner med integritet og trygghet til å kunne stå i det. Ingen av dem fremstår som ofre. De har bare tatt konsekvensene av at de er annerledes. 

"Ulydighet" vil nok ha appell til et bredere sjikt av filmelskere enn "En fantastisk kvinne", selv om det faktum at sistnevnte film vant Oscar i kategorien beste utenlandske film burde være tilstrekkelig til å tenne nysgjerrigheten hos noen hver. 

Filmpolitiet skriver dette om Lelios filmer:

"Det er spesielt to temaer som går igjen i Lelios filmer. Hvordan religion påvirker og former oss, og at man har rett til å elske den man vil, inkludert seg selv."

Jeg vil spesielt trekke frem filmmusikken i "Ulydighet". Den er nemlig nydelig! Dessuten ønsker jeg å nevne at det imponerte meg at en ikke-jødisk regissør har klart å fremstille et hasidisk-jødisk miljø så troverdig som det han gjør i denne filmen. 

Skuespillerprestasjonene spesielt i "Ulydighet" gjorde også et sterkt inntrykk. Rachel Weisz og Rachel McAdams fremstilte det lesbiske forholdet mellom Ronit og Esti på en nydelig og overbevisende måte. 

Takket være at Lelio vant Oscar for filmen "En fantastisk kvinne", har jeg fått øynene opp for hans filmer! 

Jeg anbefaler begge filmer varmt - med en ekstra knapp på "Ulydighet", som jeg opplevde som en mer kompleks film sammenlignet med "En fantastisk kvinne". Filmen har mange lag, og det handler blant annet om undertrykket seksualitet, kvinnens rolle i samfunnet, om frihet til å elske den man vil, om retten til å leve i pakt med egen natur og om fordommer. 

Kom deg på kino før "Ulydighet" blir tatt av plakaten! Og få med deg DVD´en av "En fantastisk kvinne" før den blir utilgjengelig! 


søndag 27. mai 2018

Sabahattin Ali: "Madonna i pels"

En roman om kjærlighet

Det er både svært interessant og litt morsomt at forlagene av og til gjør et dypdykk inn i fortiden, og finner frem til glemte romaner som nye lesere får anledning til å bli kjent med. Det gjør de stadig oftere, er mitt bestemte inntrykk. Alt er riktignok ikke gull, men kvaliteten ligger uansett gjerne godt over det gjengse som utgis nå til dags.

Dersom en helt ny forfatter hadde utgitt en bok med tittelen "Madonna i pels", ville jeg garantert ha gått fordi den. Tittelen er nemlig nokså banal og gir bud om en klisjéfylt kjærlighetsroman. Men når det er tale om en tyrkisk forfatter og en kjærlighetshistorie som ble utgitt i 1943, er dette tilstrekkelig til at min nysgjerrighet ble tent. Det er jeg glad for, for denne romanen er så godt skrevet at den fortjente min tid! 

Sabahattin Ali (f. 1907 d. 1948) var en tyrkisk forfatter av romaner og noveller. I tillegg var han poet og journalist. Han ble født i Eğridere, som opprinnelig var en del av det ottomanske riket, men som i dag er en del av Bulgaria og som nå heter Ardino. I og med at faren hans var en ottomansk offiser, mens han selv ønsket å leve som forfatter, trenger vi ikke mye fantasi for å skjønne at det må ha vært vanskelig å få aksept for dette på denne tiden. Da skulle sønner helst gå i sine fedres fotspor. Ali rakk å utgi noen noveller, mens han kun rakk å skrive tre romaner i den korte tiden han fra han debuterte i 1935 og frem til sin død i 1948. Ali var politisk dissident, og et par ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han ble drept da han forsøkte å krysse grensen mellom Tyrkia og Bulgaria. 

Av alle mennesker jeg har truffet, er det nok han som har gjort størst inntrykk på meg. Selv om det har gått flere måneder, tenker jeg stadig på ham. Straks jeg er alene, ser jeg for meg Raif Efendis oppriktige ansikt som, til tross for et forbeholdent blikk, alltid møtte oss med et smil. Det var ikke egentlig noe spesielt ved ham. Han var en helt alminnelig person, en av de mange man møter i løpet av en dag uten å tenke over det, og det var absolutt ikke noe ved livet hans, verken det man kjente til eller det man ikke visste noe om, som vakte nysgjerrighet. Han var en av dem som får en til å spørre seg selv: "Hvorfor lever disse menneskene? Hva får de ut av livet? Hvilke tankerekker og hvilken innsikt får dem til å fortsette å puste og bevege seg?" Men når man tenker slik, er det fordi man kun betrakter det ytre og glemmer at det i ethvert hode befinner seg en bevissthet som er dømt til å spinne i vei og dermed skaper sitt eget, indre univers. Det er lett å avskrive en person hvis ansikt overhodet ikke viser tegn på åndelig liv, men om vi bare er litt mer nysgjerrige, kan vi oppdage uventede skatter. Imidlertid søker vi mennesker, av en eller annen grunn, helst det vi forventer å finne. Man finner lett en helt som er villig til å entre dragens hule, men ikke mange vil la seg senke ned i en brønn som ingen vet hva skjuler. Så det at jeg ble bedre kjent med Raif Efendi, skyldtes kun tilfeldigheter. (side 5-6)

Romanens jeg-person Rasim er med ett blitt arbeidsledig, og holder nesten på å gi opp å finne seg en ny jobb da hans tidligere studiekamerat Hamdi redder ham. Rasim får seg en ny jobb, og slik krysses hans og Raifs veier. De deler nemlig kontor. Det skal vise seg å bli et noe underlig kontorfellesskap, for Raif er ikke av det meddelsomme slaget. Han oversetter tekster fra tyrkisk til tysk og omvendt, og sitter fordypet over sitt arbeid hele dagen lang. Om han da ikke er syk ... 

Det er under et noe lengre sykeleie at Rasim etter oppfordring fra sjefen sin reiser hjem til Raif. Der blir han vitne til et underlig bofellesskap, der Raif åpenbart forsørger en hel familie, som behandler ham meget dårlig. Hvorfor finner han seg i det?

Raifs helse er ikke god, og på et tidspunkt blir det rimelig klart at han ikke kommer til å stå det over. Raif ber Rasim hente en notatbok som han har liggende i en skuff på kontoret, og da han kommer tilbake forlanger han at Rasim skal brenne den. Rasim trygler om å få beholde notatblokken i et døgn, og så begynner han å lese ... 

Det Rasim kan lese i notatblokken er en historie om besettende kjærlighet fra en periode som Raif tilbrakte i Berlin i sin ungdom. Dit ble han sendt av sin far for å gå i lære slik at han kunne ta over farens såpefabrikk i Tyrkia. Men Raif hadde andre drømmer. Han elsket å tegne, og var kunstnerisk anlagt. Han oppsøkte kunstutstillinger og museer, og på en utstilling ble han oppmerksom på et maleri med tittelen "Madonna i pels". Så dukker kunstneren opp, og det viser seg at bildet er et selvportrett. Raif blir svært betatt av kvinnen, og senere blir de kjent med hverandre. Hun hevder at hun er ute av stand til å elske noen som helst ... Raif gir likevel ikke opp ... Han er forelsket for første gang i sitt liv.

Jeg hadde pleid å være redd for at melankolien og lirvstrettheten som iblant overveldet meg, kunne skyldes en sinnslidelse. Når jeg merket at to timer med en bok hadde vørt langt mer givende enn flere års virkelig liv, tenkte jeg på menneskelivets skremmende meningsløshet og sank ned i den dypeste fortvilelse. 

Men nå hadde alt dette forandret seg. Det føltes som om jeg, i løpet av ukene som hadde gått etter at jeg så maleriet for første gang, hadde levd mer intenst enn jeg hadde gjort i hele mitt liv. (side 114-115)

Rasim skjønner at Raif har levd alt annet enn et meningsløst og tomt liv, slik han lenge trodde. Gjennom notatboken får han innblikk i et helt liv, mange interessante og dypsindige tanker og et følelsesliv mange kunne ha misunt Raif. I tillegg til at vi får innblikk i en sørgelig kjærlighetshistorie og et forfeilet liv, får vi samtidig øynene opp for hvor fort gjort det er å dømme andre mennesker ut fra det vi ser og hva som blir vist frem. Men et menneskeliv er så mye mer komplekst, og som forfatteren lar Rasim si innledningsvis i romanen, ser vi gjerne bare det vi vil se - og helst det som ligner på noe vi har sett tidligere. Dette burde i seg selv være en vekker som stimulerer til mer nysgjerrighet i stedet for å felle dommer over mennesker og stigmatisere dem ut fra kun det vi måtte se. Dette kommer ikke minst på spissen gjennom de erfaringer Raif gjør seg om sin elskede, som på mystisk vis ble borte for ham da han elsket henne som mest ... 

Sabahattin Alis roman er en vakkert og godt skrevet roman som jeg er veldig sikker på at mange vil finne glede i å lese. Jeg ble besnæret fra første stund. 

Flere bokbloggere har skrevet om boka: Beathes bokhjerte (Dette er en slukebok og et «must»denne våren. Den er bare helt skjønn og til tider både hjerteskjærende og vond. Har veldig lyst til at denne skal bli filmatisert.), Artemisias verden (... dette er det en medrivende roman, som jeg leste omtrent i ett strekk. Jeg ville jo vite hvordan det gikk med Raif og Maria, som hun het. Anbefaler den gjerne videre.) og Kleppanrova (Anbefales! Den er vakker, vond, hjerteskjærende, ærlig og tankevekkende om at vi må lære oss å ha den gode samtalen med en eller annen. Den gode samtalen og troen på andre mennesker er viktig! En nydelig sommerbok!)

Boka er også tilgjengelig som lydbok

Utgitt: 1943
Originaltittel: Kürk Mantolu Madonna
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Ayfer Erbaydar og Alf Storrud
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-03-37329-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Sabahattin Ali (Jeg har lånt bildet av forlaget)

mandag 21. mai 2018

"Huset ved sjøen"/"La Villa" (Regissør: Robert Guédiguian)

Fransk idyll med mye alvor

Den franske filmen "Huset ved sjøen" hadde Norgespremiere 11. mai 2018. Med en tematikk som handler om å vende hjem til en døende far, om å gå fortiden opp i sømmene og med båtflyktningkrisen som bakteppe, er nok dette en film som fortrinnsvis tiltrekker seg et nokså voksent publikum. Sånn sett var jeg midt i målgruppen for denne filmen da jeg i går innfant meg på Klingenberg kino i Oslo for å se den.

Den franske regissøren, manusforfatteren og produsenten Robert Guédiguian (f. 1953) har hatt fingeren med i spillet i en rekke filmer i årene fra 1980 og frem til i dag. I tillegg opptrer han fra tid til annen som skuespiller. De fire skuespillerne Ariane Ascaride (f. 1954), Jacques Boudet (f. 1939), Gérard Meylan (f. 1952) og Jean-Pierre Darrousin (f. 1953) har vært med i en rekke av hans filmer; som "Ariane´s Thread" (2014) og "The Snows of Kilimanjaro" (2011) m.fl. Regissøren har i årenes løp engasjert seg sterkt politisk, og filmene hans er derfor for en stor del sosialrealistiske. Lokasjonen i filmene hans er ofte Marseille. 


I filmens åpningsscene er vi vitne til at Maurice får slag mens han sitter på sin flotte veranda og tar seg en sigarett. Her har han sittet i mange år og nytt utsikten ut mot havet. Huset hans befinner seg i en liten bukt i nærheten av Marseille i Frankrike. 

Maurice har tre barn. Armand forlot aldri barndomshjemmet, men ble hjemme hos faren, der de i alle år har drevet en liten restaurant. Søsteren Angèle har imidlertid ikke vært hjemme på 20 år. Både hun og broren Joseph kommer hjem fordi de frykter at det går mot slutten for faren. 

Nokså snart skjønner vi at det er en helt spesiell grunn til at Angèle ikke har besøkt barndomshjemmet på 20 år. Hun hadde nemlig en datter som druknet mens faren passet datteren. Etter dette ble hun forlatt av sin mann, som hatet at datteren var hos konas far der ute ved sjøen, overbevist som han var over at datteren en gang kom til å drukne. Etter dette har Angèle gjort det som har stått i hennes makt for å glemme det hele. Glemme at hun en gang hadde en datter ... Glemme at hun en gang hadde et liv utenom skuespillerkarrieren sin ... 

Joseph venter hjem med kjæresten Bérangère, som er halvparten så gammel som ham selv. Hun har for lengst gått grundig lei Josephs depresjoner, og ønsker seg ut av forholdet. Samtidig skjønner hun at timingen er dårlig nå. 


Tid for den gode samtalen rundt middagsbordet i Maurice´s hus
Faren Maurice har ønsket at Angèle skal arve mer enn sønnene, som om han vil reparere det som en gang skjedde med datteren hennes. Men Angèle er ikke interessert i dette, for det som skjedde kan hun aldri tilgi. 


Søsknene snakker om fortid og fremtid, men kanskje handler livene deres
først og fremst om her og nå?
Midt i dramaet møter vi også på det eldre ekteparet Martin og Geneviève, som nettopp har opplevd at husleien i huset de bor i har blitt tredoblet. De innser at de ikke lenger har råd til å bo på dette idylliske stedet, der de har bodd i hele sitt liv. Rike oppkjøpere står i kø for å sikre seg et sommerhus i den flotte bukta, med det resultat at de allerede bor i en spøkelsesby hvor de fastboende nå er i mindretall. Sønnen Yvan, som er utdannet lege, ønsker å hjelpe dem med betalingen, men det nekter de å være med på. 

Samtidig begynner Yvan og Bérangère å interessere seg for hverandre ... En yngre beundrer av Angèle gjør også sine romantiske fremstøt. Og som om ikke det var nok, kommer båtflyktningkrisen faretruende nær ... 

"Huset ved sjøen" er først og fremst en dialogfilm, der samtalene og de ulike rolletolkningene er viktigst. Selv om det er noen utendørs scener, foregår det meste av handlingen i Maurice´s hus og gir filmen preg av å være et kammerspill. 

Det er mye galgenhumor i replikkvekslingene. Det spøkes dessuten med tabuer, og det på en slik måte at man ikke kan annet enn å le. 


Den lille landsbyen 
Idyllen på stedet avbrytes jevnlig av et tog som dundrer forbi over viadukten som dominerer i bakkant av den lille landsbyen. Dette i seg selv fikk meg til å dra på smilebåndet. På den ene siden minner nemlig landsbyen om et sted der tiden har stått stille i årtier, og på den annen side blir vi hele tiden minnet om at det moderne samfunnet er veldig nær. Det hele blir en slags metafor på det som flere av menneskene i dette dramaet sliter med. Tilbake til røttene eller tilbake til det livet de har levd frem til nå? For dem som ble igjen i landsbyen, handler det om forgangne tider som aldri kommer tilbake, og som for enkelte faktisk handler om et være eller ikke være, om liv eller død. 


Kurtise på kaikanten - hva har en berømt skuespiller og en fisker felles?
Og gamlingen selv? Han blir hentet ned fra loftet og trillet ut mot kanten av sin vakre veranda, der han atter kan nyte sin fantastiske havutsikt. Hva tenker han på? Får han med seg det som skjer rundt ham? 

Så dukker det opp militære styrker som leter etter flyktninger og ønsker at søsknene skal si i fra dersom de finner noen. Det kan nemlig være terrorister blant dem ... Kontrasten til de tre forkomne barna oppe i skogen, som de finner og forbarmer seg over, kunne ikke vært større ... 

Da jeg leste om denne filmen i forkant av mitt kinobesøk, hadde jeg forventninger om en arvestrid av det klassiske slaget, der det handler om å karre til seg mest mulig på bekostning av de øvrige. Denne filmen handler imidlertid om det motsatte. Det handler om verdighet, om å møte sine egne demoner, om fordommer, om ikke å ville være til bry, om nostalgi og om omsorg. Jeg tror det er viktig å møte denne filmen med helt senkede skuldre og puste med magen for å klare å ta inn alle fasetter ved den. Her er det nemlig de små tingene som til sammen gjør filmen til det den er. Da rulleteksten kom, kjente jeg på at dette var en film som virkelig hadde gitt meg mye - på flere plan. 

Jeg anbefaler "Huset ved sjøen" varmt til alle som har sansen for et relativt stillferdig drama som dette!

Innspilt: 2017
Originaltittel: La Villa
Engelsk tittel: The House by the Sea
Nasjonalitet: Frankrike 
Språk: Fransk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Ariane Ascaride (Angèle), Jean-Pierre Darroussin (Joseph), Gérard Meylan (Armand), Fred Ulysse (Maurice), Anaïs Demoustier (Bérangère) m.fl.
Spilletid: 107 minutter

søndag 13. mai 2018

Bernhard Ellefsen: "Imot døden. Om fortvilelsens litterære fellesskap"

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese. 

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet). 

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen. 

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken. 

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18) 

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v. 

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?). 

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.  

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen. 

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer. 

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt! 

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

(I ettertid har jeg blitt oppmerksom på et innlegg av Bernhard Ellefsen i Aftenposten datert 8. mai 2018, der han tar til motmæle mot Atle Christiansens påstand om at frykten for å fø er et overklasse- og luksusproblem. Les det!)

Utgitt: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 141 sider
ISBN: 978-82-02-58113-8
Jeg har kjøpt boka selv


Bernhard Ellefsen (Foto: Anna-Kulia Granberg/Blunderbuss)

lørdag 12. mai 2018

"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 


Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 
Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 


Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer
Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 


T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 
Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen:

Populære innlegg