Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 5. november 2017

"The Square" (Regissør: Ruben Östlund)

Årets Gullpalme-vinner!

I går var det Den store kinodagen i hele Norge! Det er 30. år på rad at DSK arrangeres. Sjelden er tilbudet av filmer rikere enn på denne dagen. Dessuten er det halv pris på kinobillettene. Selv fikk jeg med meg to filmer i går, og den prisbelønte svenske filmen "The Square" - årets Gullpalmevinner - var en av dem. "Victoria og Abdul" var den andre. 

Den svenske filmregissøren Ruben Östlund (f. 1974) har en hel del filmer på repertoaret sitt - innenfor flere ulike sjangere; dokumentar, kortfilm og ski-filmer (...) - i følge Wikipedia. Det er for øvrig ikke første gang han har gjort seg bemerket på filmfestivalen i Cannes. I 2014 vant nemlig hans film "Force Majeure" (med originaltittelen "Turist") juryens pris. Å vinne selveste Gullpalmen under Cannes filmfestival er for øvrig noe av det største som kan skje i filmens verden! Dette gjør filmen til en må-se-film over hele verden! Ikke bare betyr dette at filmen blir en kassasuksess, men filmprodusenten sikres midler til nokså raskt å gå i gang med en ny filmproduksjon. For de fleste filmprodusenter er det finansieringen - ikke filmidéene som sådan - som er den største utfordringen. 

Jeg visste i grunnen nokså lite om filmens innhold da jeg satte meg godt til rette i et av setene i sal 2 på Klingenberg kino i går - ikke annet enn at filmen skulle være både tankevekkende og morsom, og at den harsellerer med kunstverdenen

Christian er kunstkurator på et kunstmuseum i Stockholm. I filmens åpningsscene intervjues han av Anne, en kvinne han senere i filmen ender til sengs med. Hun har funnet noen setninger på museets nettside, og ønsker at Christian skal forklare dette for henne. Christian lirer av seg noe meningsløst svada som ikke på noen måte kvitterer ut Annes spørsmål. Anne tør imidlertid ikke å stille oppfølgende spørsmål, antakelig fordi hun ikke vil fremstå som dum og uvitende om hva det handler om. 

I en annen scene er Christian på vei til jobb. Plutselig dukker det opp en skrikende kvinne som hevder at hun er forfulgt av en mann som ønsker å drepe henne. Christian og en tilfeldig forbipasserende forsvarer henne mot en rasende mann. Etterpå skjønner han at han er blitt lurt, fordi både mobiltelefonen og lommeboken er borte. Han tror også at mansjettknappene han har arvet av farfaren sin er borte, men disse dukker opp før dagen er omme. 

Ved hjelp av Iphone´s app "find me" klarer Christian og en av hans medarbeidere å spore opp hvor mobiltelefonen hans befinner seg, og de deler ut et trusselbrev i alle postkassene i aktuelle boligblokk, som befinner seg i en sosialt belastet del av byen. I brevet står det at han vet at vedkommende har stjålet mobiltelefonen og lommeboken hans, og han ber vedkommende levere eiendelene hans tilbake på en bestemt kiosk i nærheten. Mirakuløst nok dukker disse opp. 

Uten at rumenske tiggere på noen som helst måte spiller hovedrollen i filmen, dukker de opp ved jevne mellomrom. Menneskenes likegyldige forhold til tiggerne blir et slags bilde på hvor lite vi egentlig bryr oss om andre når det kommer til stykket. Dette får ikke minst Christian selv kjenne på når han prøver å stoppe noen og for å be om hjelp. Alle ignorerer ham fullstendig. 


Anne vil vite hva det betydde for Christian at han ble med henne hjem forleden ...
Parallelt med dette jobber museet med en utstilling som har fått tittelen "The Square". Christian sørger for at det blir laget en rute - en "square" - utenfor museet, og dette skal symbolisere tillit og omsorg. Innenfor ruten gjelder like rettigheter og forpliktelser for alle. Museet har hyret inn to konsulenter som skal hjelpe museets ansatte med markedsføringen av utstillingen. I scene etter scene følger vi dem frem til det endelige resultatet. Kommunikasjonen mellom konsulentene og museets ansatte settes så til de grader på spissen, på grensen til det komiske og bisarre. Det handler om en kunstutstilling med et så syltynt innhold at alle som er med på dette har store problemer med å si noe meningsfylt i det hele tatt. Dette kommer ytterligere på spissen da museets vaskepersonell har kjørt gulvvaske-bilen mellom noen grushauger - en av museets nyeste installasjoner - og "forsynt seg" av grusen ... I forkant har vi sett besøkende som med undring har betraktet grushaugene, og en museumsvakt som har nektet en av dem å fotografere grushaugene ... 


En sekvens fra reklamefilmen til kunstprosjektet "The Square".
Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen. Ikke annet enn at her møter vi en ape som til forveksling oppfører seg som et menneske, og et menneske som til forveksling oppfører seg som en ape. Begge scener er urovekkende, men den siste tar fullstendig kaka. Hva er igjen når alt det menneskelige er borte? Dessuten kunne forskjellen mellom travle, moderne menneskers evne til å vise omsorg for de svakest stilte knapt stått i et grellere lys i forhold til The Square-prosjektet - og dette inkluderer også de som jobber med prosjektet ... Vi skjønner at det handler om tomme fraser og floskler uten substansielt innhold. Og fordi ingen vil bryte ut av frykt for å bli ansett som uvitende og kunnskapsløs, er det heller ingen som sier "stopp!" Alle hyller hverandre. Jo mer "høytsvevende" svada, desto bedre! Akkurat dette er så glitrende fremstilt at det går rett hjem hos de fleste. Satiren er fullkommen!


Oleg er hyret inn som underholdning til en bedre middag ...
"The Square" er ingen lettfordøyelig film, selv om flere passasjer absolutt er av det mer "lettlivede" slaget. Som sjekkescenen mellom Christian og Anne ... Som talen Christian holder for museets medlemmer, de som sørger for at millionene hele tiden ruller inn ... Enkelte ganger ler vi så vi griner. Andre ganger vekkes en sterk uro. Som da Christian forfølges av en ung gutt som er blitt støtt av lappene han har delt ut i boligblokken der hans stjålne mobil og lommebok befant seg ... Noen av scenene er også svært surrealistiske, og dratt ut til sin ytterste konsekvens. Vi kjenner det på kroppen selv. Journalistenes grafsing når tragedien er et faktum ... der man vil ha skandale, nær sagt for enhver pris. Christian får sitt perfekte liv snudd opp-ned, og vi skjønner godt hvorfor, samtidig som vi føler med ham. Livet er ikke rettferdig, men det er forskjell på å få skylden for noe og ta ansvaret for noe. Kanskje er det helt nødvendig at bunnen i livet hans rives vekk for at han skal komme i kontakt med seg selv ... 

"The Square" varer i nesten 2 1/2 time, og dette er lang tid for en spillefilm. Selv enset jeg imidlertid ikke dette mens jeg satt og så filmen. Den opptok meg 100 % absolutt hele tiden. Rent filmteknisk vil jeg betegne filmen som en bragd. Claes Bang er eminent i rollen som Christian! Han bærer mye av filmen, selv om det også er et lass med fantastiske biroller i denne filmen, som hver for seg bidrar til helheten. Som de to konsulent-guttene som lager den kontroversielle reklamefilmen for museet! Maken til tospann skal man virkelig lete lenge etter! Alt de lirer ut av seg! Og påkledningen deres! Til å le seg fillete av! At de klarte å holde seg alvorlig under innspillingen er i seg selv beundringsverdig. 

Jeg anbefaler denne filmen av hele mitt hjerte! Den er tankevekkende, morsom, urovekkende og sterk! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Square
Nasjonalitet: Sverige
Språk: svensk, engelsk, dansk
Sjanger: drama/komedie
Skuespillere: Claes Bang (Christian), Elisabeth Moss (Anne), Dominic West (Julian), Terry Notary (Oleg), Christopher Læssøe (Michael)
Spilletid: 2 t 22 min.

torsdag 2. november 2017

De fem siste nyanskaffelsene på kokebok-fronten


Det er ikke hva som helst av kokebøker som slipper inn på mitt kjøkken! Årsaken er at det er svært fullt der fra før av, og at det ikke er mulig å presse inn en eneste bok til før en annen må ut. Minimumskriteriet er at jeg må være 100 % sikker på at kokebøkene faktisk kommer til å bli brukt og ikke kun blir "hylle-fyll". Mer hylle-fyll er en luksus jeg ikke kan unne meg lenger - til tross for at jeg elsker å samle på bøker, også kokebøker - og selv om jeg elsker å kose-bla i kokebøker uten nødvendigvis å måtte lage alt som står der. 

Det er ikke hvert år jeg skaffer meg så mye som fem nye kokebøker. I år har jeg skaffet meg flere, blant annet surdeigsboka fremfor noen - "Surdeig" av Casper André Lugg og Martin Ivar Hveem Fjeld. Den har jeg også skrevet om her på bloggen. (Linken peker til min omtale av den.) 

Jeg har ingen tradisjon for å skrive om kokebøker på bloggen min, selv om jeg elsker å lage mat og absolutt har mine favoritter i kokebøkenes verden. Når jeg likevel velger å gjøre dette nå, er det fordi jeg for alvor har begynt å få leseeksemplar-forespørsler om kokebøker - fordi jeg er bokblogger. Jeg har lenge vært i tenkeboksen på om jeg ønsker å bruke bloggen min til dette. Samtidig har jeg en stor interesse for matlaging at det føles naturlig å inkludere også denne interessen i bokbloggingen min. 

Selv om jeg uansett anser meg helt fri og uavhengig til å velge om jeg skal skrive om slike bøker eller ikke, og vanligvis skriver mest om mine inspirasjonerInstagram-kontoen min, har jeg denne gangen lyst til å lage et innlegg om mine fem siste nyanskaffelser. To av disse fem bøkene har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt leseeksemplarer av tre bøker fra forlaget Gursli Berg.


Trine Sandberg: Trine inviterer
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelse: 2017
Denne boka har jeg kjøpt selv

I noen år har jeg vært en stor fan og beundrer av Trine Sandbergs prosjekt med Trines blogg og kokebokutgivelser. Jeg har selvsagt de to foregående kokebøkene hennes! Jeg foretrekker nemlig å ha bøkene liggende på benken mens jeg lager mat etter hennes oppskrifter. Det blir ikke det samme med Ipaden. Dessuten hender det ikke sjelden at jeg må opp med et par av bøkene samtidig, fordi jeg trenger oppskrifter fra flere av bøkene. 

Disse kokebøkene er så velbrukte og hyppig i bruk at jeg faktisk vil hevde at det nesten ikke går en uke uten at jeg henter frem minst en av dem og finner inspirasjon til matretter jeg ønsker å lage. Det være seg fulle middagsretter, nanbrød, grytebrød eller annet. Når jeg lurer på "var det over og undervarme eller varmluft?", "hvor mye var nå steketemperaturen igjen?" osv. 

Ekstra moro har det dessuten vært å bli kjent med forfatteren i forbindelse med en matreise til Marrakech tidligere i år! Jeg har skrevet om denne matreisen på bloggen min (men kommer i løpet av kort tid med enda et innlegg om selve matkurset), og det har også Trine Sandberg og bloggeren bak Enestående mat gjort. Jeg var selvsagt på lanseringsfesten av "Trine inviterer - Menyer til hverdag og fest", og fikk i den forbindelse en signatur fra forfatteren selv i mitt eksemplar.



Hva er det som gjør hennes kokebøker så spesielle? At de er så brukervennlige, er min første tanke! Alt det som suverene kokker og kokebokforfattere lar være å skrive om, fordi det er ting som "goes without saying" - alt dette har Trine med i sine oppskrifter! I og med at hun har egen blogg, får hun jevnlig tilbakemeldinger fra sine lesere og beundrere om hva som fungerer og ikke fungerer, og kan derfor rette opp ting og supplere her og der - før oppskriftene ender i trykket form mellom to permer. Oppskriftene fungerer godt, og for oss som er helt avhengig av gode oppskrifter for å lykkes på kjøkkenet, er de helt gull! Min påstand er at når man følger Trines oppskrifter til punkt og prikke, så det bli vellykket! Og det er nettopp dette - den gode mestringsfølelsen som hun gir sine følgere - som er bakgrunnen for suksessen hennes. Dessuten er oppskriftene overkommelige for de fleste. 

I denne siste boka er det fokus på festmat. Her er det også mange pizza-oppskrifter, kjærkomment egnet for fredagskos med familien! Jeg har allerede rukket å lage mat etter et knippe av oppskriftene i boka, og det har blitt bra hver gang! Krydderblandingene og smakssammensetningene går rett hjem hos meg!


Niru Kumra: Masalamagic
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelse: 2017
Denne boka har jeg kjøpt selv

Det var nokså tilfeldig at jeg oppdaget denne kokeboka i en bokhandel for noen uker siden. Fra før av kjenner jeg Masalamagic-konseptet fra Matlagings-DVD´en til Niru Kumra - "Indisk mat på norske fat" - som jeg skrev om her på bloggen i 2012. Jeg var i alle fall ikke sen om å grabbe til meg boka. Den skulle jeg ha! 

Det er ikke uten grunn at det indiske kjøkken rager skyhøyt i den internasjonale gourmet-verdenen. Jeg leste en gang at det indiske kjøkken er blant verdens fem beste - på linje med det franske kjøkken, som er gjennom-ikonisert. 

Selv elsker jeg både å lage indisk mat fra bunnen av, og å gå på indiske restauranter og ta for meg at alle rettene som det indiske kjøkkenet er så kjent for. Foreløpig har jeg ikke rukket å lage så mange av rettene i Niru Kumras bok, men jeg har allerede merket meg flere retter som står for tur hjemme hos meg. 

Jeg elsker hele prosessen med å finne oppskrifter jeg har lyst til å følge, skrive handlelister, reise rundt i nærmiljøet for å kjøpe inn råvarer, og komme hjem og starte opp på kjøkkenet mitt. Jeg er svært heldig som bor i et multikulturelt område, der det både er asiatiske butikker, tyrkiske butikker og annet som har det jeg trenger. Å slippe å kjøpe pjuskete koriander-blader på kjøpesentrene, men i stedet dra til "tyrker´n på hjørnet" for å få tak i hans friske og upåklagelige grønnsaker - det er ren lykke! 


Oppskriftene i "Masalamagic" er intuitive og enkle å forstå. Det er selvsagt en fordel å kjenne til noen grunnprinsipper i det indiske kjøkken, slik at man vet hvordan oppskriften skal forstås dersom man er i tvil. Dessuten anbefales det å lese de første 40 sidene i boka, hvor du får en innføring i helt grunnleggende ting - som ord og uttrykk, krydderne du må ha, betydningen av de ulike krydderne osv. Dessuten er det helt avgjørende for suksessen å vite hvor mye varme de ulike krydderne tåler for å fungere optimalt i rettene. 

Det er høyt nivå på oppskriftene, og jeg garanterer at når du serverer mat fra denne boka, kommer gjestene dine til å bli imponert over dine kokekunster! Vær oppmerksom på at noen av rettene er sterkt krydret, og at alle ikke er like vant til dette. Se an ditt publikum og ha i mindre chili - både i pulverform og i fersk utgave - når du skal servere indisk mat fra denne boka. Mannen min og jeg løste dette sist gang ved at vi skar opp fersk chili, som vi hadde ved siden av. Vi drysset disse chiliene på vår egen mat, og lot de andre gjestene slippe. Det var alle glade for, for det ble jammen sterkt nok likevel ... for de andre, altså! 

Det fine med denne boka er at Niru Kumra også byr på glutenfrie retter og retter for veganere og vegetarianere. Og forresten: Visste du at nan er et festbrød? Eller at tikka betyr beinfritt kjøtt, altså filet? Dette og mye annet - som f.eks. å lage indisk te/chai - lærer du i denne kokeboka! 

Niru Kumra og Masalamagic selger for øvrig ferdigmat, som er tilgjengelig i butikkene. Blant annet papadam - det sprøe flatbrødet du alltid får før maten når du er på indisk restaurant. Jeg kjøpte papadam for litt siden, og de skulle stekes på høy varme i under et minutt. Det ble kjempegodt! 

Selv drømmer jeg om å komme på matlagingskurs hos Niru Kumra! Det handler om å få tid til dette ... Niru Kumra har selvsagt en blogg!


Italia - En matsafari - Jon Berg (i samarbeid med Trattoria Popolare) 
Forlag: Gursli Berg
Utgivelse: 2016
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget

Denne kokeboka, en skikkelig foodie-bok, er skrevet av og for matelskende mennesker på et svært høyt nivå. Her får vi nemlig ikke bare oppskrifter hentet fra ulike deler av Italia - som Roma, Sicilia, Piemonte, Lombardia, Liguria, Veneto og Toscana, bare for å nevne noen - men vi får også en innføring i de mer særpregede forholdene ved hvert enkelt mat- og vindistrikt. Dessuten introduseres vi for restauranteiere og vinprodusenter. Maten og den lokale vinen henger selvsagt nøye sammen. Sjelden har jeg opplevd å lese så litterære tekster i en kokebok, skjønt Dag Tjerslands bok "Mitt Toscana", som jeg skrev om her på bloggen i 2011, kommer svært nær. 

"Bordene er dekket med hvit duk, og vi kan skotte inn vinduet til kjøkkenet i det lille blå liksomhuset. Fire kokker finjusterer kveldens retter, som har siciliansk stempel. Midt i lokalet sitter en mann alene og smiler bredt hver gang han tar en bit av en ny rett og smaker på en ny vin. Kelnerne går i hvit skjorte, svart vest og rød sløyfe, de er diskré og oppmerksomme. De er klare for aftenens festforestilling." (side 39)

Vi skjønner at vi er blant mat- og vinelskere, og det er nesten poetisk det hele. Senere i samme kapittel presenteres vi for overskrifter som "Dårlig mat er ugudelig", "Artisjokker i stallen" og "Sicilias sjel" - før vi presenteres for oppskrifter som forutsetter at du allerede har laget raviolien din selv eller har rå svinepølse tilgjengelig. Og for deg som elsker cannoli, den helt spesielle italienske kaken som består av knasende sprø kjeks og med en søt og myk krem inni - på side 62 får du oppskriften på den sicilianske utgaven av denne kaken. 

Piemonte er selve innbegrepet på italiensk vin! Det er her du finner baroloen. Under overskriften "Hele Piemonte i ett jafs" presenteres vi for følgende på side 95:

"Alba er intet mindre enn mat- og vinhovedstaden i et av verdens mest berømte mat- og vinområder, Piemonte. Naturligvis med et bugnende matmarked, et overveldende skue hver lørdag formiddag. Her kommer hele regionens produsenter med sitt: ost, skinke, pølser, høner, kyllinger og kalv, oliven, frukt og grønnsaker. Dessuten den hvite trøffelen, Albas kronjuvel, trygt forvart under glassklokker." 

Eller når vi på side 98 kan lese følgende - under overskriften "Champagne i nedoverbakke" (og takk og lov for at forfatteren ikke bruker det fornorskede "sjampanje"-ordet - jeg grøsser hver gang jeg ser champagne skrevet på denne måten):

"Ethvert måltid her starter altså med et glass champagne. For ti euro får du en flying start, og han sparer ikke på dråpene, generøse Alessio. Alt er raust her. Her er 70 forskjellige champagner, utvalget er så bra at mange kommer langveisfra for å kjøpe. Det er jo veldig godt med en oppfriskende champagne etter å ha smakt seg gjennom krevende rødviner fra Piemonte dagen før."

Lengselen etter Italia er sterk når jeg leser slike nydelige avsnitt.  

Og slik kunne jeg selvsagt ha fortsatt å sitere fra en bok med svært høy sitatfaktor. Denne boka er en kose-bok, som man henter frem - gjerne når lengselen etter sol og sommer og Italia blir for sterk. Man kan drømme seg helt bort i denne boka. Det er bare å plukke ut et kapittel som passer til den stemningen man måtte være i. 

Helt til slutt nevner jeg at det helt bakerst i boka er noen grunnoppskrifter på risotto, polenta, gnocchi, pasta, ravioli med fyll eller i strimler, pizzadeig, tomatsaus, bechamel, pesto, ulike former for kraft etc. Matoppskriftene lenger foran i boka blir enklere å nærme seg når du har lest deg gjennom disse grunnoppskriftene! 


Kulinarisk Akademi: Kok & Stek
Forlag: Gursli Berg
Utgivelse: 2016
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Det denne boka lærer deg er alle de viktigste teknikkene for varmebehandling av mat - "kort og godt koking og steking" (jf. forordet i boka, side 7)

Noe mat skal stekes på høy varme, annen mat på lav varme, i kortere eller lenger tid. Noe egner seg best for steking - annen mat for koking. Boka er ment som et oppslagsverk hver gang man er usikker på hva som vil gi det beste resultatet. Teknikkene er grunnleggende klassiske, og de kan brukes nær sagt uansett hvilke matretter man tenker å lage. 

De som står bak boka er Jostein Medhus (han har hatt regien) og Marius Martinsen og Kristian Rønnestad (som har hatt hovedansvaret for foto og oppskrifter). 

"God mat handler mye om lidenskap, hyggelig selskap og alle de gode samtalene som et godt måltid fører med seg. Vi håper Kok & Stek vil inspirere til mange smakfulle opplevelser." Skriver forfatterne av boka i forordet ... Jeg slutter meg uforbeholdent til dette!

Mange av budskapene i boka er klokkeklare og sterke, og gir en viktig påminnelse om hvorfor vi gjør hva. Som at kokingens formål er å bryte ned fibre og bindevev for at råvaren skal bli mør. Som viktigheten av å ha nok væske under hele kokeprosessen, og at det er en klar fordel med en vid kjele med god kontaktflate ... Vi vet det jo egentlig, men gjør vi alltid det som er rett likevel?

Boka inneholder et helt lass med supre tips i den helt eminente klassen. Hvordan lager man for eksempel en super base til en kjøttsuppe? Det er godt mulig at moren din kunne dette, men lærte du dette av henne? Var du interessert nok rett før du i 19-20-årsalderen flyttet fra barndomshjemmet? Jeg er redd for at det er store kunnskapshull mellom den generasjonen som laget tradisjonell mat fra bunnen av, og min generasjon som er mest opptatt av det italienske, indiske og tyrkiske kjøkkenet - kort sagt alt annet enn "kjedelig, norsk mat". 

Når man har levd i noen år, dukker likevel interessen for ting man opplevde som barn, mirakuløst nok opp igjen. Men da er gjerne mor ikke lenger tilgjengelig. Derfor trenger vi bøker som "Kok & Stek", fordi de fyller et behov og et tomrom. 

I alle fall - tilbake til kjøttsuppebasenMan tager en svineknoke og så tilsetter man gulrot, purre, løk, hvitløk, fersk timian, helpepper og laurbærblad - og så selvsagt vann - og koker opp det hele. Oppskriften finner du på side 17 i boka! 

Når man skal koke sjøkreps i kraft, kan det være greit å vite hvordan man skal gå frem for å lage denne kraften. På side 27 finner vi svaret. Jeg får vann i munnen bare av å lese oppskriften, for her er det mye godt! Har du aldri laget gnocchi fra bunnen av? Oppskriften i denne boka er så tilforlatelig enkel at jeg får lyst til å sette i gang med det samme! Laget moren din kålruletter da du var barn? Det gjorde min mor, og det er med beklagelse jeg må melde at jeg aldri har gjort et forsøk på å lage dem selv. Det får jeg lyst til å gjøre noe med når jeg leser oppskriften på side 47! Skrei med sandefjordsmør - her får du en fin oppskrift på side 52. 

Står grønnsakene i kjøleskapet i fare for å gå ut på dato - f.eks. fordi du skal på ferie? Hvorfor ikke sylte dem? "De syltede grønnsakene bør stå i minimum to døgn. De passer utmerket til fiskeretter og salater. Uåpnet glass holder seg i to måneder. Åpnet glass bør brukes innen en måned." (side 60) Her er det dessuten oppskrift på hollondaise-saus, hvordan man kan servere kamskjell med sitron- og pepperrotmelk (skal smake himmelsk!), helstekt lammelår, et lass med desserter, grilltips etc.

Bak i boka er det samlet en rekke tilleggsoppskrifter - som hvordan du karamelliserer løk, hvordan du koker couscous, hvordan du lager rødvinssaus og wasabimajones, estragonsmør og aioli. Dessuten får du en innføring i teknikker som confitering (konservering av mat), blansjering (en måte å behandle råvarer på, som skal videreforedles senere - typisk behandling av sopp før frysing), posjering (betyr å koke uten å koke - maten trekker i væske like under kokepunktet), sous vide (handler om vacuumpakking av mat) m.m. Som du skjønner: boka er den reneste skattekiste! 

Kulinarisk Akademi: Saus & Kraft
Forlag: Gursli Berg
Utgivelse: 2014
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

I introduksjonen til denne boka, som inneholder en sauseskole, presiseres det at en god saus er noe av det viktigste i et måltid, og er den som løfter retten og råvarene mot himmelen. "Ordet saus betegner alt fra de klassiske sausene som brun saus og bechamel, til majones, dessertfyll og suppebaser. En god kraft er en forutsetning for en vellykket saus." 

Forfatterne av boka har dessuten valgt å ta med noen  prosesser, som gjennom steg-for-steg-bilder viser hvordan man skal gå frem for å lage for eksempel en vellykket majones eller bernaise. 

"Det å lage god mat er en fin avkobling, det skal være gøy, og det skal være en fornøyelse å spise den." 

Boka er delt inn i åtte kapitler. Her lærer vi å lage klassiske sauser, sauser til kjøtt, fugl, fisk og skalldyr, og sauser til grønnsaker og søte desserter. Dessuten er det ett kapittel med grunnoppskrifter på kraft, og ett kapittel med 10 prosesser det er lurt å lære seg

Jeg innrømmer det glatt: de fleste sausene som lages hjemme hos meg, kommer fra butikken. Som regel handler det om posesaus, men når jeg virkelig skal slå til, kjøper jeg Jacobs. Joda, jeg kan lage saus. Det lærte jeg faktisk av faren min, som ikke var borte vekk på kjøkkenet. I årenes løp har det imidlertid sneket seg inn en oppfatning av at kjøpesaus er sunnere enn hjemmelaget saus. Men stemmer det egentlig? I grunnen handler det nok vel så mye om at den maten jeg typisk trenger saus til, som oftest lages i en travel hverdag. Dessuten smaker ikke pose-saus så aller verst heller ... synes nå jeg da. I helgene lager jeg det meste fra bunnen av, og da inngår krydderier og sauser i et større hele - det vil si at sausen gjerne er en del av hovedretten og ikke serveres i eget sausenebb, hvor man porsjonerer ut hvor mye man vil ha. Men hva gjør man når man har gått tom for posesaus og står der med kjøttkakene? Det blir jo ikke det samme uten en brunsaus ... Det er i alle fall greit å være i stand til å lage en saus fra bunnen av! 

En annen sak er at de som virkelig briljerer på kjøkkenet, har et helt arsenal av kraft som er nedfrosset i terninger i fryseren. Dette er noe jeg skulle ønske at jeg også hadde, men som jeg hittil har jeg slått det fra meg fordi jeg ikke tror jeg har tid. Egentlig - for å være helt ærlig - har jeg ikke visst helt hvor jeg skal begynne. Med denne boka blir terskelen for å komme igang atskillig lavere! 

Boka byr på mye mer enn det jeg har nevnt. Blant annet en god oppskrift på aioli! Aioli er et must når man som jeg (og mannen min) baker alt brødet vi serverer hjemme, selv. Ikke er det spesielt usunt heller. 

Og hvorfor ikke prøve oppskriften som i denne boka er kalt "kalkunfest" (side 85) neste gang kalkun kommer opp på menyen? Her er det nemlig oppskrift både på selve stekingingen, tips om å legge kalkunen i lake dagen før steking (!), og stuffing. 

Eller hva med en hummersaus? (side 95) Eller blåskjellsaus med safran? (side 105) 

Og hva gjør du med eggehvitene etter å ha laget vaniljekrem eller vaniljesaus? Lager en pavlova, så klart! (side 199) 

Når jeg trenger kraft i en oppskrift, har jeg som regel tydd til buljongterninger eller en eksklusiv Jacobs-utgave. I bokas nest siste kapittel presenteres enkle, høyst overkommelige oppskrifter på fiskekraft, kylling-/hønsekraft, kjøttkraft, skalldyrkraft etc. Sistnevnte er noe å tenke på etter et rekeparty. Her inngår nemlig 2 kg rekeskall (evt. skall av hummer eller sjøkreps) i oppskriften. Ellers er det verdt å merke seg at "mirepoix", en ingrediens som inngår i flere av oppskriftene, er "de fire store", dvs. løk, purreløk, sellerirot og gulrot, som vaskes, renses og kuttes i terninger. 

Den kanskje aller morsomste delen av boka finner du i siste kapittel under overskriften "prosesser". Her suppleres teksten med trinn-for-trinn-bilder, som gjør det enkelt å lykkes. Det handler om å redusere kraft, noe som kalles demi glance. Her lærer vi også å lage majones fra bunnen av. denne nettsiden finner du sauseskolen, med videoer

For egen del har jeg tenkt å bruke vinteren til virkelig å dypdykke i disse bøkene! Det er forbundet med sjelefred å stå over grytene, og for hver gang man lager en ny rett, lærer man noe som gjør at det er enklere å nærme seg en ny oppskrift. Det handler om å ha tro på seg selv, våge seg ut i ukjent farvann og oppleve mestringens saliggjørende virkning! 

Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg! Og pst! Både "Kok & Stek" og "Saus & Kraft" er for tiden i salg i bokhandlerne! 

Lykke til! 

onsdag 1. november 2017

Rundreise i USA (vestkysten) - 2017

San Franciscos berømte bokhandel City Lights! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Rundreise langs USAs vestkyst i juni/juli 2017

I juni/juli i år foretok mannen min og jeg en rundreise i USA. Vi startet og endte turen i San Francisco. Vi hadde på forhånd leid bil, men hadde kun forhåndsbestilt hotell i San Francisco på utreise og retur. Dette ga oss maksimal frihet under den drøyt tre uker lange turen vår. På forhånd hadde vi gjort mye research og hadde laget oss en grovskisse over steder vi hadde lyst til å besøke. Planene var likevel ikke så stramme at det ikke var mulig å justere opplegget underveis. Dette blogginnlegget er ment som en smakebit på hva jeg senere kommer til å skrive mer om her på bloggen min. 


Chinatown i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mange har gjort lignende turer før oss, så det var for en gangs skyld rikelig med informasjon å finne på nettet. Noen har valgt seg ut Los Angeles som utgangspunkt - andre har startet i Las Vegas. Selv holder jeg en knapp på San Francisco fordi denne byen har så mye å by på, og ikke er større enn at det er mulig å få god oversikt i løpet av noen få dager. Byen inneholder en interessant Chinatown-bydel, og det er dessuten veldig spennende å få med seg Alcatraz, den beryktede fangeøya som ligger knapt et par kilometer ute i San Francisco-bukta. (Bare husk å bestille billetter ut dit flere måneder før du reiser dit - ellers risikerer du å måtte reise hjem med uforrettet sak.)


Bratte gater i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
San Francisco er kjent for sine bratte gater og mange trikker. Det sies at man aldri har vært ordentlig i San Francisco før man minst har tatt en av byens trikker, har gått over Golden Gate og har vært ute på Alcatraz. For øvrig må jeg nevne City Lights Booksellers, et must for en bokelsker på en slik tur!


Golden Gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter noen dager i San Francisco, valgte vi å reise innover landet. Nasjonalparker sto nemlig høyt på vår liste over steder vi ønsket å besøke. På turen ut til Yosemite, tok vi turen innom Livermore, en liten by som ligger et par timers kjøring utenfor San Francisco, for å besøke familie. Der var vi også med på vinsmaking, noe som minnet oss om at det dyrkes vindruer og lages vin også andre steder enn Napa Valley og Sonoma, som sto på reiseplanen mot slutten av turen vår. 


Vi så en vill bjørn i Yosemite! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var litt uheldig under vårt besøk i nasjonalparken Yosemite, fordi det hadde gått et steinras mellom nasjonalparkens høydepunkter og hotellet hvor vi skulle overnatte. Dette førte til at vi for å komme frem til hotellet måtte kjøre en tre timers omvei ... Derfor ble vårt besøk i parken av nokså kortvarig karakter. Men vi fikk i det minste med oss en vill bjørn (!!!) og vi så Half Dome! Dersom vi hadde visst at vi skulle ende opp med å kjøre tre timer til hotellet, hadde vi i stedet funnet oss en annet sted å sove den natten ... Det ble for langt å kjøre tilbake neste dag, kom vi til.


Half Dome i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter reiste vi videre til Sequoia, en nasjonalpark med redwood-trær. General Sherman er navnet på det største og eldste treet i denne parken. Treet er rundt 3000 år gammelt! Bildene yter virkelig ikke treet full rettferdighet, men må oppleves i virkeligheten!


General Sherman - det eldste treet i nasjonalparken Sequoia (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var en helt spesiell opplevelse å gå i denne redwood-skogen, for det fikk oss til å føle oss som små, ubetydelige maur langs bakken. Vi ble fylt av ærefrykt for naturen! 


Tankevekkende skilting i parken! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man beveger seg rundt i naturen i USA kan man faktisk risikere å møte på bjørner, sjakaler og klapperslanger! Overalt pepres turistene fulle med gode råd om ansvarlig oppførsel i naturen. Først og fremst handler det om å kjøre sakte når man befinner seg i naturparkene. For det andre handler det om ikke å legge fra seg mat åpent, eller å slenge fra seg søppel. Dette tiltrekker ville dyr og kanskje bjørner i særdeleshet. Ikke bare kan det sette menneskeliv i fare, men det er også en fare for at de ville dyrene blir mindre redd for mennesker. Dette ender som regel med at dyrene må skytes. Det ønsker myndighetene i USA for en hver pris å unngå. 


Toalettet på Peggy Sue´s Diner (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man er på landeveien, er det moro å stoppe på landeveiskroene for å spise. Vi hadde riktignok noen av våre dårligste matopplevelser på slike kroer, men av og til var det likevel verdt det! Som da vi stoppet på Peggy Sue´s Diner! Her hadde tiden bokstavelig talt stått stille siden 1950-tallet! Det var også gimmicken med stedet! Da jeg skulle på toalettet og møtte på denne karen - se bildet over - skvatt jeg storveis, inntil jeg skjønte det og begynte å le. Det var også meningen ... Han er jo ikke ekte - bare en figur ... 


Sanddyner i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På forhånd hadde jeg aldri trodd at den nasjonalparken vi faktisk skulle bli aller mest begeistret for, var Death Valley. Her som alt var så dødt og livløst ... For ikke å snakke om den varmen! Mens vi befant oss i dalen, passerte gradestokken 52 grader Celsius! Det var en hetebølge i området akkurat mens vi var der. 52 grader er seriøst varmt! Og fordi luften er så tørr der, kjennes munnen som sandpapir etter svært kort tid. Man drikke hele tiden!

Badwater Basin - 282 fot eller 85,5 meter under havets overflate!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det som fascinerte oss aller mest, var variasjonene i naturen. Ørken kan være så mangt. Bildet over viser det laveste punktet i Death Valley, ca. 85 meter under havet. Her ble vi advart mot flom! Dette skjønte vi ikke noe av, men senere leste vi at når det først regner her - og det gjør det faktisk av og til - så renner alt vannet bare rett ned fra fjellene, som ikke absorberer noen ting, og så samler alt vannet seg her nede. Det kan bli noen meter i løpet av relativt kort tid. Mange har druknet her i årenes løp. 

Fascinerende ørken - her ville du ikke ha gått barbeint! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi besøkte dalen om ettermiddagen og kvelden, og vi dro tilbake neste dag for å se mer av det fascinerende landskapet. Vi fikk ikke nok av stedet! 

Amfiteatret i Bryce nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bryce nasjonalpark ligger i Utah, og det tok noen timer å kjøre dit. Apropos kjøring! Det er litt av noen avstander i USA! Man tror det ikke når man ser på kartet, og i tillegg tenker at det er gode veier der og hardføre bensinbiler med masse hestekrefter. Likevel tar det tid å bevege seg mellom turistattraksjonene i dette området. I løpet av vår rundreise kjørte vi ca. 620 mil! Det ble noen timer i bilen. Ikke en eneste gang så vi en ulykke på veiene. Folk kjørte veldig ansvarlig og trafikkreglene ble fulgt, så langt vi kunne bedømme. 


Rød sand, rød jord og røde fjell! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bryce er verdt turen, bare for å ha presisert det! Maken til vakker natur skal man virkelig lete lenge etter! Den røde sanden og de røde fjellene er rett og slett magiske! På forhånd trodde jeg at vi kunne gå ned i dalen, slik at vi kunne se opp på hoodoo´ene, som de spisse fjellformasjonene heter. Et lite stykke på vei gikk nok dette an, men da vi var der var det så høye temperaturer at vi ble advart mot det. Man må drikke enormt mye vann for ikke å risikere heteslag, og samtidig er det ikke bare å helle i seg mange liter vann på en gang heller. Det er jo farlig, det også. Derfor må nedstigningen nødvendigvis ta noen timer, og dette er ikke noe det anbefales å gjøre på egen hånd, uten å vite hva man gjør. Vel - vi tok konsekvensen av dette og nøyde oss med å nyte utsikten over amfiteatret, som det kalles. 


Tors Hammer (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er erosjonene som har skapt hoodoo´ene. På bildet over ser vi Tors hammer


Navajo-indianere som selger brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter Bryce, kjørte vi mot Grand Canyon, nasjonalparken som vi på forhånd tenkte kom til å bli turens høydepunkt. Vi hadde derfor planlagt to overnattinger der. På vei inn til dalen, stoppet vi ved en navajo-indianerleir, hvor indianere solgte brukskunst. Da hadde vi kjørt gjennom navajo-reservatet, som for det meste virket udyrket og øde. Et par drømmefangere ble med oss hjem etter dette stoppet. Grand Canyon ligger for øvrig i Arizona.

Ed Kabotie, en navajoindianer (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fremme ved Grand Canyon stoppet vi ved et utkikkspunkt fordi det nærmet seg solnedgang. Den aktet vi å få med oss. Indianeren Ed Kabotie fortalte historier, leste dikt, sang og fortalte om de hvites utbytting av indianerne. Historiene gjorde et sterkt inntrykk på oss! Det handlet blant annet om at de hvite hadde kjøpt rettigheter til grunnvannet som var ment for fremtidens generasjoner, for småpenger, og brukt dette opp ... Ikke lenger til å undres over at det meste av reservatet lå dødt og øde, tenkte vi. De har rett og slett ikke vann mange steder.

Grand Canyon i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Heller ikke i Grand Canyon ble det ansett tilrådelig å bevege seg nedover i dalen - ikke uten risiko for liv og helse. Oppholdet her handlet om å finne fine utsiktspunkter for hhv. solnedgang og soloppgang. Her må jeg nevne stemningen på stedet, for det var nesten helt elektrisk overalt hvor vi kom. Et utall turister med dyre kameraer og linser hadde møtt frem for å sikre seg sitt livs bilder. Vi fikk valuta for anstrengelsene våre, for maken til vakker natur! Fjellene glødet - spesielt ved solnedgang!

En elk som har forvillet seg inn i landsbyen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk ved soloppgang var for øvrig alle elkene vi møtte på - ute i naturen som inne i Grand Canyon Village, hvor vi bodde. Det var mengder av dem! En elk er en blanding av elg og hjort. Svære dyr! Stolte og flotte som få!

Det gjaldt å sikre seg de flotteste stedene å ta bilder fra mens sola gikk ned.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter Grand Canyon satte vi kursen mot Las Vegas, som ligger i Nevada. Underveis slumpet vi tilfeldigvis borti Bearizona Wildlife Park. Bare navnet! Selvsagt måtte vi innom denne parken! Her kjørte vi rundt i en park, der de ulike dyrene var skilt fra hverandre med det vi her hjemme kaller fe-rister. Vi fikk streng beskjed om ikke å åpne dører eller vinduer mens vi befant oss i parken. 

En bjørn som dovner seg i et trau (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom tett på dyrene - blant annet en hel del bjørner! Som denne bamsen som badet i et trau - ca. to meter fra bilen vår. Bjørnen var svært fredsommelig der den lå og latet seg i den stekende heten, men hva ville ha skjedd dersom den plutselig hadde reist seg og kommet mot bilen vår? tenkte jeg ... Bevæpnede vakter sto ved alle fe-rist-overgangene der det befant seg farlige dyr, så vi var nok trygge. Det var likevel virkelig et kick å kjøre gjennom denne parken!


Hoover Dam (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi stoppet også ved Hoover Dam på vei til Las Vegas. 


Hele første etasje i vårt hotell - nærmere 10 000 kvadratmeter (!!!) med
spillebule! Og der satt folk - i time etter time og ventet på at de skulle
bli søkkrike, mens de ble mer og mer blakke ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vårt opphold i Las Vegas ble kort. Hotellet vi valgte å bo på var en stor skuffelse fra ende til annen. Det het Monte Carlo og var så nedslitt at det kan være det samme. Dessuten ble vannet skrudd av fra elleve på kvelden til fem om morgenen "due to plumming". Så da vi kom hjem etter en svett kveld på byen - langs The Strip - på grunn av hetebølgen som herjet i området, var det altså ikke mulig å få seg en dusj før man gikk til sengs. Mitt råd er: snakk med folk som har vært der tidligere før du bestiller hotell i Las Vegas! Mange hoteller er nedslitte, og det skyldes antakelig finanskrisen og lite friske penger i omløp de siste årene. 


Kjøpesentrene rundt The Venezian  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det hører med å gå The Strip - stripa - når man først er i Las Vegas, og det gjorde selvsagt vi også. Hele byen er helt surrealistisk, bygget som den er for å ligne kjente steder i Europa. Italia og Frankrike har i særdeleshet inspirert byggherrene i Las Vegas i årenes løp, men her finnes også et pyramide-hotell (Styr unna! Det er så nedslitt at du ikke vil bo der!) og ymse anna. 


Liksom-gondolierer i Las Vegas (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Man vet ikke om man skal le eller gråte når liksom-gondolierer "ror" frem og tilbake i kunstige kanaler i båter som er utstyrt med motor, og synger banale strofer fra "O sole mio", uten verken å ha sangstemme eller kunne hele teksten. Men hotellet The Venezian skal være flott! Det har jeg hørt fra mange som har vært der selv. Hele greia med Las Vegas - i tillegg til at det er mulig å spille seg fra gård og grunn på en-to-tre - er å bo lukseriøst til en relativt billig penge. Uteliggerne i Las Vegas er ikke som andre uteliggere. Her har folk spilt seg blakke og ikke klart å betale hotellregningen sin. De er ikke møkkete og inngrodde av skitt, slik uteliggerne var mange andre steder på turen vår. 


Joshua Tree (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter Las Vegas sto San Diego for tur. Men før vi kom oss dit, kjørte vi blant annet gjennom Mojave National Preserve. Det var da vi fant ut at vi også skulle stikke innom Joshua Tree National park. Trærne er veldig spesielle, og det eldste treet er 300 år gammelt. Da hadde vi vært i så mange nasjonalparker at vi fikk årskort til alle nasjonalparkene i USA! 


Skull Rock i Joshua Tree national Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parken har også noen bemerkelsesverdige fjellformasjoner, som Skull Rock


La Jolla Beach, nord for San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)
San Diego er en kystby. Her møtte normale sommertemperaturer oss. Det var mildest talt en lettelse, etter at vi hadde oppholdt oss i 40-50-grader i over en uke. Vi hadde leid oss et rom på et hotell som bokstavelig talt lå på stranda. Det vi derimot ikke var forberedt på var at hele strandområdet mer eller mindre var tåkelagt til langt ut på dagen. Da var vi alle andre steder enn på hotellet. Vel hjemme på hotellet igjen på ettermiddagen og kvelden, kom tåken atter sigende ... Inne i byen var det derimot blå himmel. Dette ble for oss et paradoks på turen. 


Spekkhoggershow på Sea World i San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En av San Diegos mest populære turistattraksjoner, er Sea World. Vi fikk selvsagt med oss spekkhogger-showet, og du godeste for et show! At disse spekkhoggerne må ha humor, fikk vi flere bevis for underveis. De som satt på de første radene ble klissvåte - til høylytt latter fra oss andre som hadde hatt vett nok til å sette oss høyere opp. Spekkhoggeren la seg nemlig på siden og plasket store mengder vann på alle som satt i nærheten av bassenget. De så ut til å ha det riktig moro, disse spekkhoggerne!


Belønning fordi de hadde vært så flinke! Jeg synes jeg ser at de ler også ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man er i San Diego, man nyte den mexicanske maten! Vi spiste meksikansk mat i alle mulige varianter, men vi falt spesielt for sjømatvarianten. Taco med scampi - så godt krydret at man kjenner at svetten begynner å piple i pannen! Mmmmm! Det var en høydare!


Old Town i San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Old Town i San Diego hørte vi var et must å få med seg, men for å være helt ærlig ble jeg litt skuffet over denne delen av byen. Hele opplegget med nostalgiske butikker med hjemmelaget godteri m.m. fremsto noe banal for meg. Kanskje var vi ikke der på riktig tidspunkt? Ikke vet jeg ... 


Unconditional Surrender av Seward Johnson (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter San Diego reiste vi videre til Venice Beach, som ligger like utenfor Los Angeles. Det var fantastisk å være der, selv om vi også så mange rusede mennesker som jeg ikke tror vi ville ha likt å møte etter mørkets frembrudd. Å gå langs strandpromenaden på dagtid var derimot interessant! Mye å se, artige butikker og god stemning i gatene.

Jim Morrison fra The Doors på veggen i Venice Beach
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Venice Beach var det også mulig å få seg et bad i Stillehavet. Vannet holdt kanskje 18 grader. Lenger nord er temperaturen i vannet betydelig lavere. Vi prøvde å vasse, men kulden stakk i anklene. Vi så ingen som badet heller, og de som surfet hadde våtdrakt på. De lave badetemperaturene skyldes kalde strømninger fra Alaska, som skal ha spist seg lenger og lenger sør langs California-kysten. 


Her selges marihuana på åpen gate - fordi det er legalisert.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hvis jeg skal oppsummere inntrykket fra Venice Beach så må det være at det er litt hippie-aktig, et sted der det meste er lov og der dopet (dvs. marihuana) florerer (fordi det er legalisert). Men for all del: folk var glade!


Stranda i Venice Beach (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter reiste vi til Universal Studios. Dette er en gigantisk fornøyelsespark for voksne mennesker, og hvor tematikken i "lekene" er filmer skapt av Universal Studios. Det handler om The Mummies, Jurasic Park, Familien Simpson, Fast & Furious etc. 

Rulletrappen som forbinder et høyere og et lavere nivå i parken med
hverandre. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Her er det både ekte og virtuelle berg- og dalbaner, og de er like "skumle" alle sammen! Overraskelsesmomentene er mange, og det er virkelig meningen at man skal hyle og skrike! Vi var i parken i ti timer til sammen, så man kan trygt si at vi fikk full valuta for alle pengene det kostet å komme inn i parken. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde så mye moro på en gang. Det ble mye skrekkblandet fryd! Anbefales!


Restaurantområdet utenfor Universal Studioes (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Utenfor fornøyelsesparken er det et eldorado av restauranter, blant annet en Hard Rock Café, som rett og slett er Hollywood Hard Rock Café. Vi opplevde å bli frastjålet en handlepose mens vi satt og spiste middag på en av stedets restauranter - mest sannsynlig av et svært hyggelig ungt par som satt på nabobordet. Du kan ikke se på folk om de rapper tingene dine i et ubevoktet øyeblikk. Så: pass på tingene dine!


David Bowie´s stjerne i Hollywood (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man først er i Hollywood, er det et par ting man bare få med seg! Det ene er Avenue of Stars, og det andre er Hollywood-skiltet oppe i en åsside. Avenue of Stars er så diger at dersom du er på utkikk etter dine helter, bør du google på adressen(e) på forhånd. Det er fullt mulig å finne nøyaktig hvor en spesiell stjerne befinner seg. 


Hollywood - selve innbegrepet på den amerikanske drømmen!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å komme seg opp til åssiden hvor Hollywood-skiltet står, var en opplevelse i seg selv. Naboene i området er så drit lei turister at det eneste stedet hvor det kunne vært mulig å parkere, er det tilstedeværende politi absolutt hele tiden. 


Mens jeg trodde at "tenke det, men gjøre det ..."
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi løste dette ved at mannen min måtte kjøre lenger ned i gata der naboene ikke var fullt så sinte som lenger opp, og så gikk jeg alene opp til toppen. Alt for å sikre oss bildet av de berømte bokstavene! Turisme på sitt aller verste! 


Streets of Santa Barbara (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Santa Barbara ligger litt lenger nord for Los Angeles, og dette er rikmannsbyen fremfor noen i California. I området rundt byen bor svært mange av Hollywood-stjernene. Desto mer forunderlig å registrere hvor møkkete og lite tiltalende strendene er ...


Lite tiltalende strender i Santa Barbara  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mulig at noe av forklaringen er at det uansett ikke er langs strendene de pengesterke er, og at det er her alle uten eget svømmebasseng i hagen finner veien ... Ikke vet jeg ... Vi ble i alle fall lite sjarmert av stedet. 


Populært feriested (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter besøkte vi Hearst Castle, et bemerkelsesverdig slott som markedsføres som "A museum like no other". Og det kan vi virkelig skrive hjem og bekrefte! Stedet var fylt til randen av europeisk kunst - særlig italiensk kunst - og det var svært interessant å være der. Vi ble kanskje ikke like imponert over guiden, som var aller mest opptatt av å fortelle om alle celebritetene som hadde besøkt slottet. Det gikk mye i "tenk deg at Charlie Chaplin kom gående akkurat her" eller at "her var Clark Gable en fast gjest, til stor fornøyelse for damene" ... bla, bla, bla ... Hadde guiden bare vært litt mer interessert i å fortelle om kunstskattene! Nåja - men bortsett fra dét - absolutt vel verdt å besøke dette stedet!


Hearst Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Tettheten av kunstgjenstander er så stor at det nærmest grenser til det usmakelige, for å være helt ærlig. Men det at kunstskattene er så godt tatt vare på, har selvsagt stor verdi! Vi valgte en utvidet guidet runde, og runde nr. 2 i de indre gemakker var vesentlig mer interessant enn main-streem-utgaven. 


Oppdekking i spisesalen på Hearst Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og aldri var maten som gjestene fikk servert på tallerknene sine så fin at ikke ketchupen hørte naturlig med ...


En av salongene på slottet (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den godeste Hearst leste alt som var å få tak i av aviser, avismagnat som han selv var. Hvor mange av bøkene i biblioteket ble lest? Eller var de kun dekor? Lurte jeg på mens jeg gikk rundt i biblioteket hans ... 

En formidabel utsikt mot havet (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I nærheten av San Luis Obispo, ikke langt fra Hearst Castle, ligger det en strand som er kjent for sin sjøelefantkoloni. Den måtte vi bare få med oss! Mengder med sjøelefanter lå langs stranda, og rent bortsett fra en og annen vraltende sjøelefant, så de fleste fullstendig livløse ut.


Sjøelefanter (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dessverre hadde det gått et ras langs Higway 1, og dermed kunne vi ikke kjøre strake veien opp til Monterey, som var neste stopp på turen. I stedet måtte vi kjøre rundt. Dermed gikk vi glipp av hele Big Sur, som sies å være den vakreste delen av Higway 1 ... Senere kjørte vi Highway 1 fra oversiden og så langt ned vi kom, og det ga en pekepinn på alt vi hadde gått glipp av. 


Monterey (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Monterey er kjent for sin Cannery Row og dets inspirasjon til John Steinbecks roman med samme navn og "Alle tiders torsdag". Dessuten ligger byen svært fint til langs kysten, og er et utmerket utgangspunkt for å besøke både Big Sur, Carmel by the Sea og 17 Mile Drive (med Pebble Beach som det mest kjente landemerket). 


Om Cannery Rowi Monterey (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi ble i Monterey i et par dager for å rekke over alt vi hadde lyst til å få med oss. 


Langs Higway 1 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Første punkt på programmet var å kjøre så langt sør som vi kom langs Highway 1, før veien var stengt (pga. det tidligere nevnte raset). Vi kom ned til starten på Big Sur. Kystlinjen er svært vakker!


Carmel by the Sea (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På returen dro vi innom den nydelige småbyen Carmel by the Sea, hvor selveste Clint Eastwood har vært ordfører. Stedet bærer preg av mengder med flotte fritidshus. Her ferierer fiffen i California og omegn - ingen tvil om det!


The Lone Cypress (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi tok også den runden som heter 17 Mile Drive, som starter i Carmel by the Sea og ender i Monterey. Her kunne vi blant annet se dette ensomme treet - ikonisert under navnet Lone Cypress. Vi ante ikke at sypresser også kunne se slik ut, men det fortalte altså Google at var fullt mulig. 


Østers til den store gullmedalje! Men hva tabasco har med
østers å gjøre, er over min fatteevne!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Monterey har sin pir - det har forresten de fleste kystbyene i California - og her var det mange ålreite restauranter! Jeg har kanskje glemt å nevne det, men vi spiste østers så snart vi fikk anledning til det - og anledningene var mange på denne turen! Flotte østers som på denne tiden av sesongen kom fra Washington og noen ganger også Alaska. 


Napa Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Neste punkt på programmet var Napa Valley og Sonoma. Vi valgte å bo i Santa Rosa, og ble der i et par dager. 


Vinsmaking hos V. Sattui Winery (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Denne delen av turen var nokså improvisert, og det fikk vi betale dyrt for. Mange steder må man nemlig forhåndsbestille smaking, og det hadde ikke vi gjort. Det var ikke verre enn at vi spurte oss litt for, og fikk anbefalt en svært turistifisert utgave av vinsmaking. Vi endte derfor på V. Sattui Winery i Napa Valley, en riktig velsmurt turistmaskin. Folkene som jobbet der var proffe, så selv om vinsmakingen foregikk nærmest på løpebånd, fikk vi likevel en opplevelse av individuell service. Vinene vi fikk smake var også riktig gode! 


Oster for en hver smak på V. Sattui Winery (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi var ferdig med smakingen, var det bare å bestemme seg for hva vi ville kjøpe, og så gå til den delen av lokalet hvor vi kunne kjøpe oster, pølser og skinker - i tillegg til brød. Hagen var tilrettelagt for sultne og tørste besøkende. Vi fikk også en lang leksjon om at det ikke er lov til å oppbevare en åpnet vinflaske inne i bilen - ikke i det hele tatt, faktisk. Det skulle altså ikke være fysisk mulig for sjåføren å ta seg en aldri så liten slurk av vinflasken under kjøringen. Jaja ... Som om vi hadde tenkt det ... 


Her hadde veien rast ut (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis til Sonoma kom vi over denne veien, der veiskulderen hadde rast ut. Hmmmm ... tenkte vi. Er de så svake, disse veiene? Eller har det kjørt en trailer her, noe veien ikke er dimensjonert for?


God mat til vinsmakingen hos Madrone Estate Winery
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I Sonoma besøkte vi Madrone Estate Winery, og her fikk vi oppleve en vinsmaking som var alt annet enn masse-turistifisert. Vi fikk til og med bli med inn i destilleriet samt der hvor vinen lå lagret på eikefat. 


Her ligger de edle dråpene på eikefat (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter to dager i Santa Rosa, gikk turen til Point Reyes, før vi atter vendte tilbake til San Francisco. 


Point Reyes Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Langt ut i havgapet, en drøy times kjøring nord for San Francisco, ligger Point Reyes National Seashore. Maken til forblåst sted skal man lete lenge etter i California i juni/juli! Temperaturen var nede i 12 grader, og det var i alle fall liten kuling mens vi var der. Området er uendelig vakkert i sin villskap, og det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg hvordan det må være her når det virkelig stormer! 


Ville strender så langt øyet rekker! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er noen strender og noen naturkrefter her ute som er vanvittig fascinerende! 


Ørkensand høyt over havet, (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Flere enn oss hadde funnet veien opp hit, der trærne vokser sidelengs og alt som finnes av jordsmonn for lengst har blåst bort. Tilbake er bare ørkensand. 


Forblåst sted! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det eneste riktige var å pakke seg godt inn i vindtette anorakker!


Alcatraz og San Francisco-trikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De siste to dagene av ferien tilbrakte vi i San Francisco. Siden jeg visste hva vi hadde å gå på i forhold til koffertvekt (det er ulempen med å reise med f.eks. Lufthansa, som vi gjorde - grensen går ved 23 kg pr. pers. - that´s it!), tok jeg turen innom City Lights igjen. Jeg gikk ikke bananas, men fikk med meg et bitte lite knippe med bøker. 


City Lights Bookstore (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra San Francisco. Jeg kommer tilbake med noen flere artikler om steder vi besøkte på turen vår etter hvert.

Det ble mye østers, ja ... Her ved Pier 39 i San Francisco
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mye forskjellig i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På båttur under Golden Gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg ble sjarmert av denne familien (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Blide folk på San Francisco-trikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lombard Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Pyramiden - Bank of America
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Populære innlegg