Med Hong Kong på kartet!

Ett av Hong Kongs mange gatemarkeder (foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste som har fulgt min litteratur- og filmblogg en stund, vet at jeg elsker å reise og skrive om det (les: dele og inspirere) her på bloggen. Egentlig tenker jeg at bøker, film og reiser handler om det samme - nemlig å utforske andre virkeligheter. Det handler om en iboende nysgjerrighet for andre kulturer og menneskeskjebner, en interesse for å få utvidet egen horisont og en trang til å lære om livet andre steder og forstå alt som er annerledes fra min egen kultur. Det jeg lærer kan helt kort oppsummeres med at folk er folk, uansett hvor de kommer fra. Vi er ikke så forskjellige heller, når alt kommer til alt.  

Dette kunne i grunnen ha vært hvor som helst. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Nå er det selvsagt svært begrenset hvor mye man kommer inn på lokalbefolkningen på en reise, men litt skjønner man når man har vært et sted. I alle fall dersom man går inn for å se det. Man merker det på travelheten i byene, klimaforhold, på hva folk spiser, på varene de tilbyr, på prisnivået, på hvordan folk går kledd, på hvilken plass kvinnene har i samfunnet (er de synlige, og på hvilken måte?), på om de er vant til mennesker fra andre deler av verden, om de virker stolte eller kuede, om de er glade eller alvorlige osv. I litteraturen og i filmens verden kommer vi tettere inn på folkene, og dermed supplerer alle kildene hverandre i en søken etter en slags helhetsforståelse. De aller fleste stedene jeg har vært, møter jeg i all hovedsak hyggelige og varme mennesker.

Hong Kongs to-etasje-trikker er noe helt for seg selv! (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er alltid spennende å komme til nye steder, men jammen er det også noe ekstra ved å reise tilbake til steder hvor man har vært tidligere. Slik har jeg det med Hong Kong. Mannen min og jeg besøkte Hong Kong i september 2015, og jeg har laget 13 blogginnlegg om denne turen. Disse innleggene handler om noen inntrykk fra stedet, folkene som bor der, om byen og øya, Hong Kong sporveier, Big Buddha and the Po Lin Monastry (Hong Kongs største helligdom), fiskelandsbyen Tai O (hvor Hakka-folket bor), Victoria Peak (utkikkspunkt), Aberdeen, Temple Street Night Market (nattmarked), The Symphony of Lights (lysshowet om kveldene), bydelen Sheung Wan, øya Cheng Chau og en båttur til Macao (tidligere portugisisk koloni en times reise med hurtigbåt fra Hong Kong). (Samtlige linker peker tilbake til tidligere innlegg her på blogen.)

En uterestaurant i Hong Kong (foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg ble dessverre aldri ferdig med alle blogginnleggene jeg hadde lyst til å skrive fra Hong Kong-turen i 2015, så det mangler f.eks. en reportasje om Lamma Island, som ligger rett utenfor Hong Kong. Dessuten har jeg ikke rukket å skrive om Stanley, stedet hvor man fremdeles kan merke engelskmennenes tilstedeværelse. Men bildene har jeg selvsagt, og inntrykkene sitter fremdeles i hodet mitt, så hvem vet? En dag setter jeg meg ned og skriver flere innlegg fra den turen. (Det handler til syvende og sist om tid.)

Med hele familien på tur til Hong Kong (foto: Rose-Marie Christiansen)

I januar i år valgte mannen min og jeg å reise tilbake til Hong Kong. Vi tok med oss hans to døtre (det vil si mine bonusbarn), og la opp til en tur med fire overnattinger. Det var ambisiøst, for det er ikke til å komme forbi at det er langt fra Norge til Hong Kong. Vi valgte å fly med SAS. Det går ingen direkte fly fra Oslo (enda), så vi måtte mellomlande i Arlanda (Stockholm). Ren flytid utgjør ca. 1 time fra Oslo til Arlanda, og ca. 10 timer fra Arlanda til Hong Kong. I tillegg kommer selvsagt ventetiden mellom flyavgangene, og det forhold at man bør være tidlig ute før flyavgang når man skal til det store utland. Regn derfor med at det fort kan ta 18-19 timer i reisetid hver vei. 

Det gikk for øvrig forbausende greit å reise så langt, mye takket være at vi satt på første rad rett bak SAS Plus, og kunne strekke ut beina på hele den lange flyturen. Dessuten var utvalget av filmer på turen greit, slik at timene gikk fort.

Og bare for å ha nevnt det: Dersom du har tenkt å reise til Hong Kong for første gang, anbefaler jeg å ha en uke til rådighet! Det valgte vi på vår første tur høsten 2015. Du rekker imidlertid mye også på en fire-dagers tur, for Hong Kong er ikke så stor. Men da må du selvsagt prioritere hardere.

Star Ferry går i skytteltrafikk mellom Kowloon og Hong-Kong-øya.
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte også på denne turen å bo på Kowloon-siden av Victoria Harbour. De fleste severdighetene er på selve Hong Kong-øya, men fergeforbindelsen (med Star Ferry) er helt super, så det er ikke noe problem å bo i Kowloon. Denne gangen valgte vi å bo i Tsim Sha Tsui-området, for da slapp vi å ta taxi ned til havneområdet. Det var spesielt tiden vi tenkte på. Taxi er nemlig svært billig i Hong Kong, men ikke alltid like enkelt å få tak i.

Når du ankommer Hong Kong, skrus klokka frem seks timer. Hele Kina utgjør kun en tidssone, og derfor er ikke forskjellen mellom norsk og kinesisk tid større. Det er ikke uten videre gitt at du får tilgang til hotellrommet ditt når du ankommer hotellet på formiddagen, så den første dagen kan bli ganske tøff siden du mest sannsynlig ikke har fått sove om natten.

Kart over Hong Kong, som består av Lantau-øya, Hong Kong-øya,
Kowloon og de nye territoriene. Det er ikke visumplikt til Hong Kong, men
dersom du har tenkt deg ut av Hong Kong, må du ha planlagt dette og søkt om
visum på forhånd. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man ankommer Hong Kong for første gang, anbefaler jeg sterkt å ta trikken frem og tilbake inne i Hong Kong by. Sett deg på øverste dekk på en av disse to-etasjes trikkene, og sørg for å sitte fremst slik at du - dersom du er like interessert i fotografering som meg - får tatt de beste bildene av folkene og trafikken. Dessuten får du raskt et overblikk over byen, som egentlig er overraskende liten, relativt sett.

Bybilde i Hong Kong (foto: Rose-Marie Christiansen)

Noe av det første man legger merke til når man kommer til Hong Kong, er at kvinnene deltar aktivt i samfunnet. Det varierer nok hvilke jobber hhv. menn og kvinner har, alt etter utdanningsnivå og sosial klasse, men kvinnene er sterkt til stede i samfunnslivet. Det er de nok nødt til, siden prisnivået på varer og tjenester er nokså høyt her, sammenlignet med resten av Kina.

Slitne bygningsfasader. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Folk bor som sild i tønne i skyskraperne, og det skyldes minst et par ting. Boligprisene er skyhøye, og dessuten leves livene fortrinnsvis utenfor hjemmets fire vegger. Boligene fremstår som slitne og i dårlig stand bedømt ut fra fasadene, men jeg vet egentlig lite om hvorvidt dette stemmer eller ikke. Jeg har naturlig nok aldri vært inne i en typisk Hong Kong-leilighet.

Det er mye trafikk inne i byen, og man kan fort bli sliten av bylarmen. Her er det liten plass, og det er derfor mer vanlig enn uvanlig at trafikken - både den motoriserte og den ikke-motoriserte - foregår i flere lag. All travelheten skaper konstant støy.

Her bygges det i høyden. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er derfor absolutt en god ide å trekke seg oppover i byen, f.eks. til bydelen Soho. Der kommer man tettere inn på en annen del av befolkningen, nemlig de som driver businessen sin på gata. Dessuten er det mange spennende spisesteder og butikker i denne delen av Hong Kong. Siden byen ligger i en skråning, er det bratt her.

Gatemarkeder. (foto: Rose-Marie Christiansen)

I deler av byen er det tett-i-tett med grønnsaks- og fruktboder, som drives av mennesker som ikke har egne butikklokaler. Kvaliteten på det som tilbys, er høy. For oss europeere er det nok likevel greit å være litt forsiktig med den ferske frukten på disse markedene - i alle fall dersom du skulle ha lyst til å spise den med en gang. 

Bubble-wafles med is. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Hong Kong er kjent for fantastisk mat. Dette er kinesisk mat som er dratt en del hakk lenger i retning av gourmet enn hva som er tilfelle i resten av Kina. Og så kakene og søtsakene da! Vi koste oss blant annet med bubble-wafles med is, og de berømte mango-dumplingsene! Magene våre taklet det helt fint!

Mango-dumplings! Nam nam! (foto: Rose-Marie Christiansen)

Kinesisk te er et helt kapittel for seg! Gå på tehus, og kjenn hvordan kroppen roer seg fullstendig ned! Denne gangen valgte vi å gå tilbake til et te-hus vi besøkte på vår forrige Hong Kong-tur, nemlig Vbest Tea House i 17 Elgin Street Soho Central Hong Kong. 

Perle-jasmin-te - det beste av det beste! (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte oss noe av det beste tehuset hadde å fremby, nemlig perle-jasmin-te! Denne får du faktisk kjøpt også i Norge - i alle fall på Black Cat i Oslo - under navnet China Jasmine Dragon Pearl  - den koster "bare" sånn ca. 2000 kroner kiloen ... Verdt hver dråpe, synes jeg! Teen er ikke billig i Kina og Hong Kong heller, men du får den til en helt annen pris. Et godt shoppingtips, med andre ord! Dersom du ikke har noe forhold til grønn te, så kan jeg opplyse at du blir fort glad i den når du først prøver. I alle fall dersom du er et te-menneske fra før av!

Perle-jasmin-teen har utfoldet seg i glassrøret!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Her er hva Black Cat skriver på sine nettsider om denne teen:

Jasmine Dragon Phoenix Pearls, en sjelden spesialitet fra Kina. Bare de yngste og mest skjøre bladene er plukket for så å gjentatte ganger bli blandet med friske og velduftende jasmin-blomster. Blomstene blir fjernet etterpå. De duftende tebladene blir så rullet for hånd i små, tette perler. Jasmine-aromaen blir innkapslet og utfolder seg til det fulle når teen trekkes. En nytelse både for øyne, nese og gane.

Den gylne koppen og den fantastiske duften er ekstremt forførende.

Bruk gjerne et glass eller en glasskanne til brygging av denne teen. Nyt skjønnheten til de små perlene som åpner seg og lekende beveger seg rundt i vannet.

Mye deilig te å velge i! (foto: Rose-Marie Christiansen)

Noe som ikke nevnes her er at man alltid må vaske teen aller først (man heller kokende vann over bladene, og dette vannet slår man ut med det samme) og at man kan trekke teen på de samme bladene flere ganger. For hver gang du trekker ny te av de samme bladene, halveres jo faktisk prisen! Den største forskjellen på svart og grønn te er for øvrig trekketiden. Mens svart te gjerne skal trekke i flere minutter før den er klar til servering, skal grønn te (også jasmin-te) kun trekkes i 1-2 minutter (men her er det litt ulike oppfatninger). Når man bruker bladene om igjen, er trekketiden enda kortere. Knekkpunktet er rett før teen blir bitter. Da har den mistet sjarmen, og du kan like godt slå ut tevannet og starte på nytt.

Det skulle ikke vært lov å besøke Kina/Hong Kong uten i det minste å ha smakt på deres eminente te! 

Puer-te er en slags årgangste, som blir bedre og bedre dess eldre den blir!
Den eldste teen koster mangfoldig tusen kroner - bare for en slik te-kake!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det finnes selvsagt flere tetyper (de fleste grønne) som man bør ta seg tid til å smake på - som oolong-te og puer-te. Oolong-teen kommer i flere varianter - noen ganger med ginseng. Puer-teen er helt spesiell. Jeg vil ikke påstå at den er god (skjønt det er sikkert en tilvenningssak), men den sies å ha mange gunstige helsemessige effekter - som at den reduserer blodtrykket, kolesterolet og vekten (!), samt at den med en dæsj honning kan bedre søvnkvaliteten. Det jeg selv har erfart er at dersom man legger bort mobilen og gjennomfører en kinesisk te-seremoni, reduseres stresset i kroppen - og det innvirker garantert på de andre stressrelaterte tingene også, enten direkte eller indirekte. For øvrig hevdes det at all kinesisk te har en eller annen helsemessig effekt, og at kineserne bruker te i forebyggende øyemed. De gamle kineserne visste hva de drev med! 

En gate i Soho. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man har vært i Hong Kong i noen dager, oppdager man skjønnheten i alle reklameplakatene og alt som ellers sloss om oppmerksomheten i gatebildet. Særlig i områdene litt oppe i byen, der det ikke er så mye trafikk, vil jeg hevde. Selv blir jeg utrolig sjarmert av gater som denne i Soho, se bildet over. 

Et besøk til the Peak hører med på en Hong Kong-tur! (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi reiste opp til Victoria Peak en av dagene vi var i Hong Kong. Der var vi også forrige gang. Utsikten er formidabel og til å miste pusten av! Det er ingen vits å dra opp til the Peak dersom smogen henger over byen (og det gjør den av og til). Velg en dag med blå himmel - for utsiktens og bildenes skyld!

Utsikten fra Victoria Peak. Det er ikke uten grunn at Hong Kong kalles
Asias New York. Hong Kong har mange flere skyskrapere enn New York -
bare for å ha presisert dét! (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte også å reise til Big Buddha and the Po Lin Monastry denne gangen - som sist. Jeg vil påstå at du ikke kan besøke Hong Kong uten å få med deg dette.

Det krever en del fysisk anstrengelse å komme seg opp alle trappene til the Big
Buddha. Da er man også passe mør og ydmyk, noe som passer seg i møtet
med den store helligdommen. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Stedet er Hong Kongs største helligdom, men er ikke så gammelt som man kanskje skulle tro. Jeg har skrevet mer om dette i et tidligere blogginnlegg. 

De seks Devasene, som omgir the Big
Buddha - hver med sine offergaver.
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er ikke bare Big Buddha og de seks Devasene som er verdt å få med seg. Po Lin Monastry er også en opplevelse i seg selv. Her brennes det røkelse, og her legges det frem offergaver til Buddha. Siden kuene er hellige, var det ingen som tok noen notis av at en av dem forsynte seg av offergavene som var tiltenkt Buddha ... 

En hellig ku spiser av offergavene til Buddha.
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

I tilknytning til området ligger det også en rekke butikker som har mye å tilby - blant annet spisepinner i de øvre prisklasser. Mye fint for alle oss som elsker å spise med pinner og som synes det er på sin plass med noe ekstra fint til festmåltider!

Fra handlegatene ser vi den store Buddhaen. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi tok oss dessuten en ny tur ut til Cheng Chau, den lille øya som ligger ca. en times båttur fra Hong Kong. Vårt yngre følge ble nok ikke like begeistret som mannen min og jeg hadde håpet på, for der vi så det autentiske, så nok de det primitive og antatt uhygieniske. Men bare for å ha presisert det: vi ble ikke syke av det vi spiste. Heller ikke her! All sjømaten var helt fersk - tatt fra beholdere der de ble holdt i live helt til rett før servering. Dersom det er noe vi derimot med litt grunn kan bekymre oss for, så er det at mye av sjømaten er fanget i det svært forurensede Sør Kina-havet. Jeg tenker på tungmetaller. Litt går helt fint, men i lengden kan det ikke være bare sunt ... 

Yrende folkeliv på Cheng Chau (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange mennesker også på Cheng Chau, og stedet er en yndet turistattraksjon. Ikke minst på grunn av det autentiske og at det er kort vei fra Hong Kong og ut hit. Dessuten innebærer en tur ut hit en kjærkommen pause fra all bylarmen, som man blir sliten av å gå i dag etter dag.

Jeg mener at det er et "must" å besøke Cheng Chau dersom man ikke har vært her før, og vil dessuten legge til at fiskelandsbyen Tai O på Lantau, der Hakka-folket bor, er enda mer autentisk, eksotisk og annerledes. Ikke minst pga. alle husene som er bygget på påler! Der har man også mulighet for å få seg en båttur ut i Sør Kina-havet for å se på rosa delfiner.

Mye skjønnhet i det slitte og falmede, synes nå jeg ... (foto: Rose-Marie Christiansen)

Lenger oppe i denne artikkelen nevnte jeg shopping. Dersom det er noe Hong Kong er kjent for, så er det shopping. Ikke regn med at kjente merkevarer er billige i Hong Kong. De kan tvert imot være mye dyrere enn du er vant til. Mitt tips er at du heller bør se etter det typisk lokale - som (tidligere nevnt) te, tekopper og teutstyr, spisepinner, perler, silke, jade, kunst (f.eks. litografier), masker, vifter, figurer i tre, porselen og keramikk, skinnvarer, kashmir-sjal, lakkede serveringsbrett o.l. Med andre ord kan det være lurt å ha ekstra koffert-plass på returen! 

På markedet i Stanley (foto: Rose-Marie Christiansen)

De mest kjente utendørs-markedene i Hong Kong finner du i Temple Street Night Market og i Stanley. Førstenevnte marked selger først og fremst mye kopier av kjente merkevarer, og kvaliteten er høyst varierende. Markedet i Stanley er mye mer eksklusivt. Her kan du virkelig finne mye pent, men i høyere prisklasser. Pris og kvalitet henger sammen - også her!

Mens markedet i Temple Street først åpner på kvelden, stenger markedet i Stanley kl. 17.30. En taxitur ut til Stanley fra Hong Kong by tar (uten trafikk) ca. en halv time, og koster 100-200 kroner. En tur til Stanley lar seg for øvrig greit kombinere med et stopp f.eks. ved Repulse Bay, hvor det er en fantastisk sandstrand. Be taxisjåføren om å vente på deg, dersom du ikke har tid til å bli der lenge. 

Yue Hwa - et erke-kinesisk shoppingsenter. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi har tidligere funnet et kjøpesenter i Nathan Road i Kowloon, der man får tak i ekte kinesiske varer. Dette kjøpesenteret heter Yue Hwa. Senteret har mange etasjer, og hver etasje har sitt spesielle tema. En etasje inneholder te, en sengetøy, en kalligrafier, en tørkede matvarer osv. På dette senteret fikk vi f.eks. tak i silketrekk til sofaputer (i flotte mønstre til helt overkommelige priser), og vi kjøpte mye av teen vi hadde med oss hjem. Her pruter man i all hovedsak ikke. Eventuelt dekkes det til med muligheten for å gjøre et "godt kjøp".

På te-seremoni i Yue Hwa (foto: Rose-Marie Christiansen)

Her fikk vi også smake på teen før vi kjøpte den. Rundt omkring satt det damer - alltid damer - som gjennomførte te-seremoni sammen med kundene. De var dyktige og hadde talent for å gjøre forretninger med folk. Jeg tenker primært på mersalg og innsalg av ting du ikke ante at du trengte. Litt engelsk kunne de også, og det er ikke ueffent. Det kan vi nok takke fortidens britiske herredømme for.

Pandabjørn i Ocean Park (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi rakk også å besøke Ocean Park under vårt opphold i Hong Kong. Ocean Park er kombinert dyrepark, akvarium og fornøyelsespark. Høydepunktet var selvsagt å få sett pandaene i parken. Det var litt trist å se hvor utilpass denne pandaen (se bildet over) var med å være der han var, og hvordan han sterkt ønsket å gjemme seg bort for oss. Dette gjorde noe med vår opplevelse. 

Å se på at selene i parken ble matet, var fint! (foto: Rose-Marie Christiansen)

Parken hadde virkelig mye å by på. Som delfinshow og selmating - bare for å nevne noe. Jada, vi ble sjarmert!

På delfin-show i Ocean Park (foto: Rose-Marie Christiansen)

På bildet over ser vi hvilken flott beliggenhet parken har. Havet er aldri langt unna når man befinner seg i Hong Kong. 

Damer på tur - fine fargekontraster!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var i grunnen alt jeg hadde på hjertet denne gangen. Jeg håper at du som leser dette får lyst til å reise til Hong Kong! Dette er en by det blir stadig billigere å reise til. Dersom du følger med på tilbudene og er fleksibel i forhold til avreise, er det mulig å få en tur ned i under 3000 kroner tur-retur pr. person. Det var det vi betalte for vår tur. Dermed kan reisen bli vel så billig som en syden-tur.

Hotellene i Hong Kong er generelt ikke spesielt billige, men prisene varierer selvsagt fra rimelig til veldig dyrt også her. Det kommer i grunnen aller mest an på hvor mye du er villig til å legge i oppholdet. Prisen påvirkes dessuten av når på året du velger å reise. Å reise i januar var helt toppers! Å reise i september, slik vi gjorde høsten 2015, var derimot litt slitsomt. Da var luftfuktigheten nemlig så høy at vi følte at vi svettet absolutt hele tiden. Oktober - februar anbefales. Oktober og november er for øvrig de tørreste månedene, med ca. 25 grader. Vi hadde 15-20 grader i slutten av januar 2017. Det var herlig for oss som kom fra den norske vinteren!

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Hong Kong. Enjoy!

Gatebilde fra Hong Kong. Ungdommene går med
nesa ned i mobilene sine også her! Jeg var med
andre ord i godt selskap!  (foto: Rose-Marie Christiansen)

En liten smakebit på grillet and måtte vi ha - spesielt
fordi vi ikke kom oss til American Restaurant for
å spise Peking Duck denne gangen.
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var heller ikke ueffent å få med seg et eksklusivt måltid med sushi.
Maken til de sushiene vi fikk her, skal man virkelig lete lenge etter!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi tok disse kabelvognene da vi var i Ocean Park -
skrekkinngytende spennende for meg med min
høydeskrekk ... men du godeste, for en utsikt!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Med Star Ferry fra Hong Kong-øya til Kowloon - mens The Symphony
of Lights lyste opp hele Hong Kong-øya!  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Folk er glade i hundene sine i Hong Kong! (foto: Rose-Marie Christiansen)

En papegøye i Ocean Park (foto: Rose-Marie Christiansen)

Her lyste folk opp når jeg tok bilder! Fra Ocean Park.
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Større tetthet av selfie-stenger enn i Hong Kong har jeg aldri opplevd!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Sushi med gåselever! Noe av det beste jeg har smakt i mine levedager!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Tørket sopp. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Et ungt par på båttur ute ved Cheng Chau. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Solnedgang over Cheng Chau. (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi etterlot oss et minne om oss på en bar i Stanley. (foto: Rose-Marie Christiansen)

"Jeg er din" (Iram Haq)

Iram Haq´s debutfilm

Etter at jeg så den knallsterke filmen "Hva vil folk si" av den norsk-pakistanske regissøren Iram Haq (f. 1976) i forrige uke, var jeg ikke i tvil om at jeg også måtte se hennes debutfilm "Jeg er din". Filmen var enkel å få tak i på DVD, og er nok hentet frem i forbindelse med Norgespremieren på "Hva vil folk si". Selv skjønner jeg ikke helt hvordan denne filmen kan ha unngått min oppmerksomhet. Jeg har jo sett film-coveret utallige ganger ... 

Da filmen i 2013 gikk på norske kinoer, ble den kalt "en moderne kjærlighetshistorie" (sitat fra Filmweb). Filmen ble valgt ut som Norges bidrag i kategorien beste fremmedspråklige film i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2014. Filmen ble dessuten vist på Toronto Filmfestival i 2013. ("Hva vil folk si" ble vist på samme filmfestival tidligere i høst.)

"Jeg er din" handler om Mina, en norsk-pakistansk kvinne som er skilt og som har aleneansvar for sønnen Felix. Felix har samvær med pappaen sin etter vanlige samværsregler, og faren er gift på nytt. 

I filmens åpningsscene sitter Mina foran laptopen sin og onanerer til nettporno. Scenen forsterker inntrykket av avstand mellom henne og familien hennes, som har lagt all skyld for skilsmissen på henne. Det hagler med bebreidelser over Mina hver gang hun er innom foreldrene. Ingenting ved henne er akseptabelt. Vi er vitne til hvordan hun stenger seg selv inne i seg selv for å beskytte seg mot de nedbrytende kommentarene. Dette gjør bare vondt verre for foreldrene. Ukvemsordene blir bare sterkere.

Mina lever en rotløs tilværelse uten støtte fra familien. Det er ingen som er der for å hjelpe henne, gi henne råd når hun er usikker eller veilede henne når hun er på ville veier. Hun har i det hele tatt lite voksenkontakt med noen. Selv drømmer hun om å bli skuespiller, men får ikke napp noe sted. 

Mina lengter desperat etter kjærligheten, men roter seg inn i det ene håpløse forholdet etter det andre. Hun er oppsiktsvekkende vakker, og det mangler derfor ikke på tilbud, men mennene hun treffer er ikke noe særlig å samle på. Hun er nokså nedtrykt etter nok et mislykket forhold - denne gangen med en gift mann som over noe tid kun har gitt henne smuler. 

Så en dag er Mina inne i en butikk for å handle seg noen klær på salg. Der er også Jesper, en svensk manusforfatter skal det vise seg. Jesper følger etter henne på gata, og er åpenbart svært betatt av henne. Med en avvæpnende sjarm får han alle Minas forsvarsverker til å falle. Hun blir vanvittig forelsket i ham. Etter noen intense dager reiser Jesper tilbake til Stockholm. Han ønsker at hun skal komme etter for å bo sammen med ham. Felix er ingen hindring for ham. Mina betror ham at hun i 14-årsalderen ble sendt til Pakistan fordi foreldrene ønsket å få skikk på henne. Der var hun i ett år, inntil hun ble sendt tilbake til Norge etter å ha klint med en fetter ... Parallellene til "Hva vil folk si" er med andre ord overtydelige. 

Mina reiser til Jesper i Stockholm, og hun har med seg Felix. I begynnelsen er alt topp, men så begynner det å bli besværlig. Felix ikke får sove og vil ha mamma-kontakt hver gang Jesper og Mina tenker at det var deres tur til å dyrke forholdet. Jesper blir sur, og Felix blir sutrete og enda mer klengete på moren. Midt mellom dem står Mina ... Da Jesper tar opp at det kanskje ikke var noen god idé å flytte sammen - han får ikke skrevet noe på manuset sitt og det er snart deadline - vil Mina bare dra fra alt. 

Tilbake i Oslo tiltar den desperate jakten på kjærligheten ... Familien er ikke særlig imponert over at hun tok med seg sønnen til Stockholm for å leve sammen med en vilt fremmed mann ... Konsekvensene blir dramatiske. 

Den jenta vi møter i "Jeg er din" er helt annerledes enn den jenta vi møter i "Hva vil folk si". I førstnevnte film kjenner vi på Minas ensomhet og det at hun står fullstendig alene i livet, mens Nisha i "Hva folk vil si" har masse venner og et solid nettverk rundt seg (inntil alt rakner ...). Nisha hadde dessuten ikke gjort noe galt. I filmen om Mina er tematikken annerledes. Eller kanskje handler det mer om hva som skjer etterpå? - når familiens støtte er helt borte - med andre ord det Nisha kan vente seg (ikke dersom, men) når hun bryter med sin familie ... I begge tilfeller er det tale om annen generasjons innvandrere, der foreldrene har jobbet hardt for å gi barna en bedre fremtid, mens barna, som er født og oppvokst i Norge, sliter med å finne fotfeste i to kulturer, som i liten grad er kompatible med hverandre. 

Jeg kjente at jeg ble sterkt berørt av filmen. Mina er nærmest hudløs i sin tilnærming til andre, desperat som hun er etter å oppleve litt kjærlighet. Virkemidlene som brukes for å få frem dette, er sterke uten å være spekulative. Som da hun oppsøker den gifte mannen hun egentlig var ferdig med. Og som da hun oppsøker en mann hun har truffet på en bar, og bryter sammen. Og som da moren hennes dukker uanmeldt opp i leiligheten hennes og lesser alle byrdene om eget ulykkelig ekteskap over på datteren, som har mer enn nok med sitt eget liv og alle skuffelsene som skyldes morens manglende støtte i en periode av livet der mor-datter-forholdet var det som burde ha reddet henne ... men hvor moren bare slo hånden av henne ... 

Amrita Acharias rolletolkning av Mina er fantastisk! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Jeg er din
Engelsk tittel: I am yours
Sjanger: Drama
Språk: Norsk, urdu, svensk
Skuespillere: Amrita Acharia (Mina), Ola Rapace (Jesper), Prince Singh (Felix), Rabia Noreen (Samina), Trond Fausa Aurvåg (Martin) m.fl.
Spilletid: 1 t 34 min.

Emma Jane Kirby: "Optikeren på Lampedusa"

En bok som vil endre ditt liv

Emma Jane Kirby er en britisk forfatter og BBC-reporter. Hun kom til den italienske øya Lampedusa etter at en tragisk ulykke en kilometer fra land hadde funnet sted 3. oktober 2013. 366 mennesker druknet. 47 av menneskene ombord ble reddet av åtte venner som var ute i sin fritidsbåt, deriblant en optiker fra Lampedusa. Kirby skrev en rapport om ulykken, og mottok Bayeux-Calvados-prisen for krigskorrespondenter for denne. I 2016 fikk hun inspirasjon til å skrive en bok om ulykken. Boka "Optikeren fra Lampedusa" er en blanding av fiksjon og journalistikk.

Det er ikke veldig lenge siden jeg så dokumentarfilmen "Havet brenner" (regissør Gianfranco Rosi), en film som vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i 2016. Filmen berørte sterkt! I min anmeldelse av filmen, skrev jeg følgende om øya, som jeg for en stor del fant på Wikipedia:

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.

I "Optikeren på Lampedusa" følger vi en optiker og hans kone, som en god stund har måttet forholde seg til at hjemstedet deres, øya Lampedusa, blir et mål for flyktninger fra Afrika. For ham og mange andre av øyboerne gjør det ikke noe særlig inntrykk å høre om at det er 13 druknede her, og 11 druknede der ... Dette er etter hvert så dagligdags at det i grunnen går inn det ene øret og ut det andre ... Flyktningene som kommer til øya lever dessuten svært avsondret fra resten av befolkningen, og det skyldes at myndighetene er engstelig for sykdomsepidemier. En dag skal imidlertid dette endre seg brutalt ... 

Optikeren, hans kone og seks av deres venner drar ut med fritidsbåten Galata. Sommeren er på hell og mange av dem som lever av turisme på øya, skal snart reise tilbake til fastlands-Italia. Det er 3. oktober 2013 ... Ingen av dem var forberedt på at de skulle havne midt oppi en av de verste katastrofene for båtflyktninger som kom fra Afrika. Mens de befant seg i rom sjø, og nærmet seg "de forferdelige lydene" som de lenge tenkte var måkeskrik, gikk det opp for dem at det var mennesker - hundrevis - som skrek i dødsangst fordi de var i ferd med å drukne ... 

"Herre min Gud - skrikene. Så gjennomtrengende! Sjøen kokte og sydet rundt dem mens de fektet og slo rundt seg, klamret seg til hverandre, til brokker av drivved, grep håndfuller med vann i forsøket på å klamre seg til toppen av en brottsjø. De var desperate, hylte og skrek til oss, prøvde å fange oppmerksomheten til oss i den lille båten. De var overalt rundt oss. Hvor jeg enn snudde meg, var det flere av dem, hundrevis av dem, gulpende, spyttende, utstrakte armer som slo bønnfallende i vannet. Og kona mi, som hulket navnet mitt, hulket det mens propellen førte oss på ustø kurs blant kroppene. 

De var i ferd med å drukne, alle sammen. Og jeg tenkte: Hvordan skal jeg kunne redde alle disse?" (side 7-8)

"Fasiten" på denne historien var at optikeren og vennene hans klarte å redde 47 av menneskene i vannet. 46 menn og en kvinne. De øvrige druknet. Da opprydningsarbeidet fant sted, fikk de svaret på hvorfor det ikke var flere kvinner og barn blant dem de klarte å redde. Kvinnene og barna befant seg under dekk fordi det var billigst. De rakk aldri å komme seg ut i tide. Før de døde hadde de holdt hverandre i hendene, og da de ble hentet ut av båten, måtte de dras ut som en sammenbundet lenke. Mange av barna med flunkende nye sko, som mødrene deres hadde utstyrt dem med før de skulle ut på sin store reise ... 

Senere skulle det bli svært viktig for optikeren og vennene hans å få møte flyktningene, få et inntrykk av hvordan de hadde det. Det skulle vise seg å bli svært vanskelig. Vanlige folk slapp nemlig ikke inn i flyktningeleiren. Senere fikk de møte dem i forbindelse med en minnestund. 

"Menneskene han hadde reddet, befant seg i eksistensens ytterkant, og mens han hadde holdt deres hender i sine, mens han hadde sett dem trekke sine første skjelvende pust i Galatas dekk, visste han at han hadde rørt ved selve essensen ved livet. De hadde møtt hans blikk, og de hadde valgt å leve." (side 82-83)

Flyktningene hadde navn (!) og var "ikke bare et tall" eller "tom statistikk", de hadde familier i Europa som ventet på dem og som atpåtil hadde betalt for reisen deres ... Etter at likene var trukket på land og lagt i poser, ventet imidlertid en fullstendig anonym tilværelse for dem. For hvem var der til å kunne identifisere dem? Da slektninger fra Europa senere ankom øya på jakt etter sine familiemedlemmer, var det derfor ingen som kunne gi dem svar. 

"Noe så usigelig trist som de likposene! I levende live hadde de menneskene blitt frarøvet en fremtid, i døden hadde de blitt frarøvet en identitet." (side 97)

"Hittil i år hadde det kommet tretten tusen asylsøkere til Italia. Det var Gabriele som hadde fortalt det da han kom og hentet bilen for å kjøre dem til flyplassen. Fram til nå hadde slike tall vært meningsløse, intetsigende. Tom statistikk. Nå hadde de dem rett foran seg, lys levende, av kjøtt og blod, hud og hår ..." (side 108)

Selvsagt ble livene til optikeren og de syv andre fullstendig endret etter møtet med båtflyktningene som de hadde reddet fra den sikre død. For ikke å snakke om "møtet" med alle de ikke klarte å redde. Fritidsbåten Galata var registrert for 10 personer, og turen inn til land der båten var fylt med de åtte pluss 47 til, var risikabel nok i seg selv. Det var så vidt båtripa gikk over vannkanten. De hadde riktignok følge av Kystvakta inn til land, men likevel ... Aldri mer skulle nyhetsinnslag handle bare om tall og statistikk, for bak alle tallene var det enkeltindivider, enkeltskjebner, menneskeliv ... 

Hvordan det gikk med flyktningene til slutt, forteller denne boka ingenting om. Ikke annet enn at flyktningene, som betraktes som illegale flyktninger, ble brakt inn til fastlands-Italia. Selv får jeg flashback til en Hellas-tur i fjor, der jeg i forbindelse med en utflukt på aktuelle øy ble vitne til en demonstrasjon fra flyktninger fra Afrika. De kom seg verken frem eller tilbake. 

Flyktningedemonstrasjon på en gresk øy (Foto: Rose-Marie Christiansen)

For ikke å snakke om restene av usle (en gang) oppblåsbare plastbåter rundt forbi langs strendene ... 

Rekvisitter brukt av båtflyktninger (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"Optikeren i Lampedusa" er meget godt skrevet, og den er så ydmyk i stilen at man ikke kan unngå å bli sterkt berørt. Dette er en bok jeg håper mange orker å bruke tid på å lese, uansett hvilken holdning man har til flyktninger - legale som illegale - fordi den gjør noe viktig med oss: den minner oss om at det handler om mennesker! Akkurat dét må vi aldri glemme! 

Jeg går uten videre ut fra at optikeren på Lampedusa har gitt klarsignal til denne boka, i og med at han selv er så sentral i den. Jeg antar nemlig at mange av tankene som tillegges ham, befinner seg i grenseland mellom det dokumentariske og autentiske og fiksjonen. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt og varmt! Dette er en slik bok som vil endre ditt liv for alltid! Det blir nemlig ikke det samme å høre om tragedier blant båtflyktninger i Middelhavet - eller for den saks skyld andre steder - etter dette. 

Utgitt: 2016
Originaltittel: The Optician of Lampedusa
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: John Erik Frydenlund 
Antall sider: 164
ISBN: 978-82-328-0174-9
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget