Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

torsdag 25. mai 2017

Orhan Pamuk: "Kvinnen med rødt hår"

Om far-sønn-relasjonen i Orhan Pamuks siste bok

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter  i 1982 med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans". Han mottok Nobels litteraturpris i 2006, og har i årenes løp skrevet 19 bøker i følge Wikipedia). 13 av disse er oversatt til norsk. Jeg har tidligere omtalt "Noe fremmed i mitt sinn" (på norsk i 2016), "Herr Cevdet og sønnene hans" (på norsk i 2012), "Istanbul" (på norsk i 2006) og "Det tause huset" (på norsk i 2008) på bloggen min.  (Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 

"Kvinnen med rødt hår" kom ut i Tyrkia i fjor, og på norsk for kort tid siden. Jeg har både hatt lydbok og papirbok tilgjengelig under min lesning av boka. 

Orhan Pamuk er fremfor alt kjent for sine mursteinlignende bøker. Da forfatteren var på Litteraturhuset i Oslo i går (dvs. 24. mai 2017), understreket han at han denne gangen ønsket å skrive en kort roman. På tyrkisk er den siste boka hans på 200 sider, mens den norske utgaven utgjør litt over 270 sider. I Pamuk-sammenheng er dette for lite å regne! 

Før jeg går dypere inn i hva boka handler om, er det viktig å få frem at det er mange lag i den. Utenpå alt som skjer - eller innenfra, alt etter hvordan man ser det - er det et par skjellsettende myter som har stor betydning nær sagt for alt som skjer. Den ene tar utgangspunkt i den greske myten om Ødipus, som uforvarende dreper sin far for å få kvinnen han elsker, nemlig hans egen mor (uten at han vet at hun er moren). Da det går opp for ham hva han har gjort, straffer han seg selv hardt og blinder seg selv. Den andre myten, som har persiske røtter (Shahname, et iransk nasjonalepos), handler om Rostam og Sohrab. I følge denne myten er det faren Rostam som dreper sønnen Sohrab ... 

"Ødipus hadde også, med en uventet hastighet og i vilt raseri, drept sin far, som han ikke hadde gjenkjent, i et veikryss. Akkurat som med Ødipus var det som om Rostam ikke hadde vært ved sine fulle fem i det øyeblikket. Det var som om Gud på et blunk hadde fratatt fedrene og sønnene forstanden - sønnene skulle kunne ta livet av fedrene og fedrene ta livet av sønnene - og på den måten skulle Han styrke sitt herredømme. 

Kunne vi kalt Ødipus, som drepte sin far, og Rostam, som drepte sin sønn, uskyldige fordi de ikke var ved sine fulle fem slik mester Mahmut hadde sagt til meg flere år tidligere, at Ødipus´ synd ikke var å drepe sin far, men å forsøke å flykte fra den skjebnen Gud hadde bestemt for ham. På samme måte var ikke Rostams synd å drepe sin sønn, men å få barn etter en elskovsnatt og å ikke være en far for sønnen.

Det var mulig at Ødipus blindet og straffet seg selv på grunn av skyldfølelsen. Tilskuerne i antikken tenkte at han ble straffet fordi han hadde stilt seg opp mot den skjebnen han var blitt tildelt av Gud, og slo seg til ro med det. Da jeg tok i bruk symmetrien i den logikken, tenkte jeg at Rostam, som hadde drept sin sønn, også måtte bli straffet. Men mot slutten av denne historien, som kommer fra Østen, ble ikke faren straffet, det er bare vi lesere som sørger. Skulle ingen straffe faren fra Øst?" (side 155-156)

Boka er delt i tre, og i de to første delene er det Cem som er fortelleren. I del en ser han tilbake på en periode av sitt liv - seks uker av sommeren 1985. Cems far har forsvunnet. Vi får høre at han har sittet i fengsel på grunn av sine radikale og opposisjonelle politiske holdninger. For å få penger til å studere, jobber Cem i en bokhandel i bydelen Besiktas i Istanbul. Alt mens han drømmer om å bli forfatter ... Lønnen i bokhandelen er imidlertid elendig, og han har derfor en jobb til der han passer på en grønnsakshage. I denne hagen blir det gravd en brønn, og på denne måten kommer han i kontakt med en mester Mahmut. Mesteren tilbyr Cem jobb som håndlanger. Dette er en vesentlig bedre betalt jobb enn den han har. Jobben med å grave ut en ny brønn skal bare ta ti dager. Cem takker ja. 

Arbeidet er på ingen måte så enkelt som det virket til å begynne med, for det drar i langdrag. Mesteren graver og graver, og meter på meter med jordmasse og etter hvert steiner dras opp med brønnvinden. Dette var i tiden før man begynte å bruke boremaskiner, og metoden som ble benyttet var flere tusen år gammel. Ufarlig var den heller ikke. Og mesteren, som var sjefen og den som styrte arbeidet, var på mange måter i hendene på håndlangeren, som sto som garantist for hans egen overlevelse. Jo dypere brønnen ble gravd, desto farligere var det dersom masse skulle falle ut av bøtta som ble trukket opp av brønnvinden. Tillitsforholdet mellom de to baserte seg derfor på en gjensidig respekt, der begge parter kom best ut av det ved å behandle hverandre skikkelig. Å finne vann betydde velstand og vekst. 

Mens mester Mahmut graver og graver, og Cem og Ali (den andre håndlangeren) drar opp løsmasse fra brønnen, som blir dypere og dypere, oppdager de en teatertrupp i Öngören, tettstedet like ved. Teateret heter "Teatret for skjebnesvangre fortellinger". Cem forelsker seg i en kvinne med rødt hår, som er skuespiller og noen år eldre enn ham. Lykken er å få et glimt av denne kvinnen, som heter Gülcihan. Samtidig underholder mennene hverandre med historier om kveldene. Mesteren forteller historier fra Koranen, mens Cem forteller gamle myter, blant annet om Ødipus. Etter at Ali slutter, og det kun er mesteren og Cem tilbake, kommer de hverandre svært nær, og Cem begynner å betrakte mesteren som sin far. Så skjer det noe skjebnesvangert, som jeg ikke ønsker å røpe, og Cem forlater Öngören i full fart. 

I del to er Cem 30 eldre enn han var sommeren 1985. Cem har utdannet seg til ingeniør, og har skrinlagt sine drømmer om å bli forfatter. Han er gift med Ayse, og de to driver et firma som har gjort det stort på å kjøpe opp eiendommer i Istanbul. Firmaet sitt har de kalt Sohrab. De er rike, men har ingen barn. Cem har aldri sett seg tilbake til Öngören, men fortiden kommer brått tilbake da han blir tilbudt å kjøpe landeiendommer i dette området, som fra å være et sted langt ute på landet, nå er en integrert del av Istanbul. Møtet med fortiden snur opp-ned på det meste ... 

I bokas siste del er det kvinnen med rødt hår som er fortellerstemmen. 

Det er mye symbolikk i boka. Selv er jeg selvsagt farget av at jeg hørte forfatteren selv fortelle om dette på Litteraturhuset i går. Brønnen står for liv og vekst, og det å grave seg innover i jorda, representerer på et vis både veien til underverdenen og til paradiset. Knytningen mellom brønngravingen og det som skjer i tilknytningen til dette, og alle mytene som utgjør en stor del av denne romanen, viser også at avstanden mellom myter og fabler og det virkelige livet ofte er kortere enn vi aner. Hvem er faren og hvem er sønnen i historien om Cem, og hvilken rolle spiller Kvinnen med rødt hår i dette dramaet? Fortid og nåtid i romanen - det tradisjonelle og det moderne - handler om et Istanbul som har vært gjennom enorme omveltninger bare i løpet av de 65 årene forfatteren selv har bodd i byen. Som han fortalte i går: Istanbul har endret seg mer i løpet av de siste 15 årene enn de første 50 årene av hans liv. Han ble født i en by som rommet om lag 1 millioner innbyggere. I dag bor det 17 millioner mennesker i den samme byen. Det som tidligere var områder langt utenfor byen, er i dag fullintegrerte bydeler i Istanbul. Nøkkelen til dette har vært funnet av vann. 

Det er ikke tilfeldig at mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam har en sentral plass i en roman, der fraværet av en far er en sterk tematikk. For ikke bare er Cems far fraværende, og når han først dukker opp i byens vrimmel, er det i form av en svekket farsfigur vi møter. Han er nærmest taperaktig. Men Cem, som har så mye å hate sin far for, og som søker en farsfigur i mesteren Mehmet i sine yngre dager, har en del å stå til ansvar for selv, skal det etter hvert vise seg ... Han som sammen med kona Ayse har levd med mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam, og som på sine reiser har sugd til seg det som har vært å finne og som kan komplettere forståelsen av disse mytene ... Slik blir også denne romanen en historie om kjærlighet og begjær, sjalusi og svik - og til slutt også mord. Ingen unnslipper sin skjebne ... Når Kvinnen med rødt hår til slutt slipper til, skjønner vi dessuten at alt ikke nødvendigvis er slik det ved første øyekast kan se ut som. 

Selv om historien i "Kvinnen med rødt hår" kan virke innfløkt, er dette i realiteten en nokså lettlest bok. Skjønt man går glipp av selve essensen dersom man bare harver i vei i full fart uten å stoppe opp og tenke gjennom det som skjer underveis. Dette er nemlig ikke en hvilken som helst spenningsroman med et tradisjonelt plott. Forfatteren har ment mye med denne boka, og som jeg har redegjort for er det mange lag i historien. Orhan Pamuks bøker gjør alltid et sterkt inntrykk på meg, og denne boka er intet unntak. Den er godt skrevet, men jeg merket at det var en annen oversetter denne gangen. Boka ble flott lest av Øystein Røger. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og kanskje ekstra varmt til alle dere som enda ikke har lest noe av Orhan Pamuk! Størrelsen på boka gjør det forhåpentligvis mer overkommelig å nærme seg Nobelprisvinneren og hans litteratur. 

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om boka. 

Utgitt i Tyrkia: 2016
Originaltittel: Kırmızı Saçlı Kadın
Utgitt i Norge: 2017 

Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt fra tyrkisk: Ingeborg Fossestøl
Oppleser av lydboka: Øystein Røger
Antall sider: 271
Spilletid: 6 t 41 min.
ISBN: 9788205497948 (papirutgave)
ISBN: 9788242164827 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. 


Jeg fikk forfatterens signatur i mitt eksemplar av boka.
Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 14. mai 2017

Kenneth Moe: "Det åpenbare"

Historien om en fleinsopp-tripp

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte med kortromanen "Rastløs" i 2015. Jeg leste boka og skrev om den her på bloggen. Moe mottok Tarjei Vesaas´debutantpris for boka. 

I 2016 kom Moe ut med sin andre kortroman - "Det åpenbare". Jeg var ganske spent på denne, fordi jeg så et visst potensiale i den første boka. Dessverre ble jeg svært skuffet. 

Kenneth Moe har selv uttalt at mens den første boka handlet om å sitte fast, handler denne andre boka om å komme løs. Jeg har litt problemer med å se at en ulykkelig forelskelse er å sitte fast, mens det å eksperimentere med fleinsopprus er å komme løs ... Men det skyldes kanskje at jeg aldri har prøvd noen andre rusmidler enn alkohol, og derfor har begrensede evner til å se sammenhengen mellom psykedelisk rus og det å komme løs ... I stedet ser jeg et klaustrofobisk rom. 

Allerede i bokas åpningsscene skjønner vi at det er den samme hovedpersonen fra debutboka vi møter i denne andreboka. Vår navnløse jeg-person har for lengst flyttet fra kollektivet han bodde i, der den første boka ble til. Etter dette har han flyttet et par ganger til, og "nå sitter (jeg) og forsøker å redigere notatbøkene fra i fjor vår og sommer ned til et begredelig hele". (side 11)

I små kapitler med titler som "Om det tåpelige", "Magisk te", "Ervervelse og besittelse" m.v. følger vi hovedpersonen som lenge har ligget og grublet i sengen, før han bestemmer seg for å stå opp og lage fleinsopp-te. Deretter følger vi ham i rusen. Og nettopp denne rusen utgjør hele bokas handling. 

"Jeg gjør utvilsomt opplevelsene mine en slags urett ved å skrive om dem, slik alle drømmer mister noe i gjenfortellingen. På den ene siden er gjenfortellingen smartere enn drømmen, fordi man tolker underveis, med dagslysfornuften i behold. På den annen side er selve drømmen langt smartere, for drømmens dunkelhet skjuler mer enn dagslys er i stand til å avsløre." (side 26)

Underveis grubler jeg-personen over barndommen "for å finne svaret på et spørsmål jeg aldri har vært i stand til å stille". Det eneste som skjer er at han legger et "friskt lag av forvirring over minnene hver gang, og kommer stadig lenger bort fra den opprinnelige forvirringen jeg vil forstå". (side 44) Jeg må innrømme at jeg ikke med min beste vilje greier å skjønne hva forfatteren vil frem til med dette. Hva er poenget med å finne svar på spørsmål man aldri har vært i stand til å stille? 

Midt i boka er det inntatt noen skriblerier - blant annet med en tegning av en kvinnes underliv - som jeg heller ikke skjønte hva hadde der å gjøre. I et radiointervju ble Moe spurt om nettopp dette, og da uttalte han seg om at det var redaktøren hans som hadde insistert på at han burde ta dette med. Mens jeg egentlig satt og lurte på hva forfatteren selv ville med dette. Burde han ikke ha villet noe med dette selv i stedet for å legge det hele på redaktøren sin?

"Drømmen om noe helt nytt og annerledes - det vil si: et brudd med fortiden og alt det jeg kommer fra - det vil si: et brudd med naturen - det vil si: et brudd med den jeg dypest sett er - drømmen som motiverte hele dette prosjektet - så latterlig den drømmen alltid fortoner seg, her jeg går forbi tre etter tre: så provinsielle de står der, så apolitiske og selvopptatte, akkurat som jeg. Og fuglene over meg: borgerlige redebyggere og sydenturister!" (side 75)

Tja, hva mer er det egentlig å si om denne boka? Jeg kjedet meg underveis i lesningen, følte meg aldri berørt og kjente på at mye virket oppkonstruert. Jeg er klar over at forfatteren har uttalt at alt han skriver om i boka er selvopplevd, selv om han har understreket at han ikke ruset seg for rusens skyld, men bare for å bli bedre kjent med seg selv. Og bare for å ha nevnt det: boka kan ikke forstås som en reklame for fleinsopprus. Er det noe jeg definitivt ikke kommer til å gjøre etter å ha lest denne boka, så er det å prøve dette selv. Alt snakket om "det tåpelige" i boka fikk meg egentlig til å tenke at jeg synes hele boka er tåpelig, at den er kokt på en spiker og at den ikke tilfører verden noe av verdi. Det hele blir for stillestående, for innholdsløst og for intetsigende. Når det er sagt vil jeg gjerne lese forfatterens tredjebok når den kommer, men da må den handle om noe annet enn vår jeg-person gjennom "Rastløs" og "Det åpenbare". Jeg tror nemlig at dersom nye forfattere i dag skal lykkes med å skrive virkelighetslitteratur som berører, bør de handle om noe som flere kan kjenne seg mer igjen i ... Dessuten bør litteraturen være egnet til å åpne opp for noe man ikke har tenkt på nettopp på den måten. I "Det åpenbare" fant jeg ingenting av dette. 

Denne boka fant dessverre ikke noen klangbunn hos meg. Det er selvsagt mulig at det er noe her som jeg ikke har greid å fange opp ...

Utgitt: 2016
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-93237-74-7
Boka har jeg kjøpt selv.


Kenneth Moe (Foto: Tor Stenersen/NTB Scanpix)

lørdag 13. mai 2017

Karl Ove Knausgård: "Så mye lengsel på så liten flate"

Knausgård og Munch

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt her på bloggen - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden"). 

Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst. 


Et lite knippe med Munch-bøker har det nå blitt etter hvert - og selv om det er
Ragna Stangs bok som er mitt kjæreste eie i denne samlingen, holder jeg
like fullt en knapp på Steffen Kvernelands herlige tilnærming til personen
Edvard Munch i tegneserieform!
"Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselig innsikten om livets opphør lå i motivet.

Et bilde jeg har det slik med, er malt av Edvard Munch i 1915. Det forestiller en kålåker. Kålen i forgrunnen er malt grovt og nesten skisseaktig og oppløser seg i grønne og blå strøk innover mot bakgrunnen. Ved siden av åkeren er det et felt med gult, over det et felt med mørkegrønt, og over det igjen et smalt felt med en mørknende himmel. 

Det er alt, det er hele bildet.

Men bildet er magisk. Det er så ladet, det er nesten så noe brister i meg når jeg ser det. Samtidig er det bare en kålåker.

Hva er det som skjer da? 

Når jeg ser disse fargene og formene, som er så radikalt forenklet at de mer antyder et landskap enn representerer det, ser jeg døden, som om bildet vil forsone seg med døden, men at det finnes en rest av noe forferdelig igjen og det forferdelige er det ukjente, at vi ikke vet hva som venter oss." (side 7)


Kålåker av Edvard Munch, malt i 1915
Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser. 

"Hva som er mulig å si i en epoke, og på hvilken måte, definerer mer enn noe annet kunstens ulike uttrykk, og dette gjelder naturligvis også for Munch. At han på 1890-tallet begynte å male scener fra sitt eget liv, og at han forsøkte å gi sine indre følelser en ytre malerisk form, skyldtes ikke bare et stort indre trykk - jeg antar at de fleste betydningsfulle malere opp gjennom historien har vært i besittelse av et stort indre trykk - men også at noe i kulturen endret seg slik at den muligheten stod åpen for ham." (side 25)

Siden beveget Munch seg bort fra den metoden han hadde funnet, og han begynte å male en helt annen type bilder. Dette holdt han på med i resten av sitt liv. Repetisjon og gjentakelse skulle prege hans liv som kunstner. Underveis analyserer Knausgård Munchs bilder, herunder hvilke sinnsstemninger han må ha vært i da han malte ulike bilder. Går det an å lage lyse og glade bilder når man er melankolsk, eller speiler stemningene i bildene den sinnsstemningen kunstneren til en hver tid befant seg i? Knausgård er tilbøyelig til å mene det siste, mens en kritiker av utstillingen på Munchmuseet (i Morgenbladet denne uken) synes å mene at dette blir for snevert, og at jo visst kan man male mørke når man er i lyset og omvendt. Å skape kunst på et lerret handler for øvrig ikke om å male det levende, men å gjøre det malte levende, skriver Knausgård på side 40. "For ham ville det si å fange det vesentlige ved det han så.

Ekstraordinært spennende er det når Knausgård trekker paralleller mellom Munchs kunst og den samtidige Hamsun og hans litteratur. 

"Titlene Sult og Skrik ligner på hverandre, begge er korte, nesten primitivt enkle, begge betegner noe kroppslig, noe som ytrer seg før ordene, noe primært og nær førmenneskelig, i den forstand at det ordløse skriket og sulten også er dyrisk. Det som var nytt ved dem den gangen de ble til, deler de også, nemlig den ekstreme subjektiviteten, det ene menneskets virkelighet. Og begge ødelegger helt, eller ignorerer fullstendig, det stabile, kollektive rommet. De innebar en ny kunst, et nytt rom, en ny tid." (side 55-56)

Knausgård diskuterer Munchs kunst med andre kunstnere, blant annet med Anselm Kiefer. Kiefer mente at Munch var en god grafiker, og flere andre kunstnere har også ment at det var der Munchs begavelse lå.


Mot skogen av Edvard Munch. Bildets tittel er også tittelen på utstillingen som
Karl Ove Knausgård er kurator for i disse dager.
"Skogen, hva er den? Friheten? Ja, men friheten som forsvinning, friheten som døden. Skikkelsene er underlig klossete tegnet, nesten som av et barn, men bildet har en råhet ved seg, noe ubehandlet og vilt, som kontrasterer det klossete og gjør det til noe ømt og gebrekkelig. Så mye lengsel på så liten flate. Og så mye kraft, så mye av skogen i uttrykket, gjennom at strukturen i treplaten bildet er skåret inn i og så trykket mot papiret, er så synlig." (side 64-65)

side 78 i boka skriver Knausgård at kunst handler like mye om å lete som om å skape. Underveis har han studert mange bøker om Munch, og den beste mener han er en bok som heter "Edvard Munch. Et utsatt liv" av Stian Grøgaard. Noe av det som traff ham var at Grøgaard nærmet seg situasjonen Munch var i mens han malte de enkelte bildene, og at han gjorde dette på en "utpreget praktisk måte". 

"Jeg har aldri kommet så nær en forståelse av Munch som da jeg leste denne boken, nettopp fordi den ikke søker de ferdige bildene, altså slik de er for oss, men de problemstillingene arbeidet med dem reiste, altså bildene slik de var for Munch. Resonnementene skjærer som en kniv gjennom Munch-resepsjonen. Å lese om Munch på den måten er som å være edru på fest når alle de andre er fulle." (side 81)

Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd". 

"At Munch så ofte kopierte sine egne bilder, har alltid stått fram som noe merkelig i kunsterskapet hans, og jeg har tenkt på det som skjemmende, en slags feighet, at han klamret seg til det han en gang hadde laget, den gangen han var nyskapende og i sentrum. Det har aldri slått meg som en mulighet at han faktisk kunne betrakte replikkene som likeverdige med originalene, at det var det ikoniske ved dem som var den kunstneriske bedriften, slik Tøjner foreslår." (side 95)

På samme måte som Dostojevskij la lite vekt på beskrivelse av rommene som romanfigurene hans beveget seg rundt i, la Munch lite vekt på detaljene. Det som var viktig for begge to var følelsene og intensiteten. Han sammenligner også Dostojevskij og Tolstoi på en interessant måte. 

"Dostojevskij var alltid ufullkommen fordi han satte følelsene og følelseslivet først, foran alt annet. Tolstoj var en større forfatter, det blir klarere for hver gang jeg leser ham, men Dostojevskij nådde noen steder lenger, inn til det som bare intensiteten kunne åpne: nåden, selvutslettelsen, gudsmysteriet. At hendelsene i romanene hans ikke er troverdige i sitt melodrama, blir overstrålet av denne kraften." (side 99)

Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen. 

"Ingen kronologi, ingen årstall, ingen titler, ingen tekst, bare en flom med bilder fra det ytre mot det indre og ut i det ytre igjen." (side 134)

"Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen var i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende. 

De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt saklig-kritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for "kjellerslitere", og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?" (side 145)

Knausgård gjør mange flere sammenligninger og han samtaler med flere interessante kunstnere underveis i boka. Styrken ved dette er at inngangen til Munchs kunst stadig utvides, og at det ikke utelukkende er Knausgårds eget syn på Munch som presenteres. Dermed får vi flere preferanser å nærme oss Munchs kunst med, og dette var nyttig da jeg selv valgte å besøke Mot skogen-utstillingen på Munch-museet tidligere i dag. 

Munch-bilder fra Mot skogen-utstillingen på Munch-museet for tiden. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch! 

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste! 

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober
Antall sider: 245 
ISBN: 978-82-495-1798-5
Boka har jeg kjøpt selv

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forfatterens signatur i min bok

søndag 7. mai 2017

Jana Weidemann: "Piken fra Europa"

En tsjekkisk familiehistorie

Jana Weidemann (f. 1958) er avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet. Hun vokste opp på Lillehammer med en tsjekkisk mor og en norsk far. Familien hennes tilbrakte som regel somrene i Tsjekkia, nærmere bestemt Praha, der resten av familien bodde. Dette har gitt henne nærhet til og interesse for tsjekkisk kultur og historie. "Piken fra Europa" er hennes egen familiehistorie gjennom et århundre, og dette er hennes første bok. 

Forfatterens mor Handula ble født i et land som ikke lenger eksisterer. Tsjekkoslovakia ble opprettet etter de alliertes seier over Østerrike-Ungarn i 1918. Selve dannelsen av landet brøt med noen av de prinsippene som ble lagt til grunn for opprettelse av stater på den tiden, der det talte språket var avgjørende. Tsjekkere og slovakere snakket nemlig to ulike språk. Noen år etter fløyelsesrevolusjonen i 1989, som førte til Murens fall, erklærte Slovenia seg som selvstendig stat. Dette skjedde uten noen form for dramatikk. 

"Prahas mest framtrenden landemerke, det mektige slottet Hradcany, kneiser i åsen over Gamlebyen. Her hadde Handulas oldefar, Václav Gráf, stilling som kusk en gang på 1860-tallet. Rundt denne tiden var Praha ennå en liten by med bare 150 000 innbyggere, omgitt av bymurer." (side 21)


Hradcany slott på høyden - elven Vlatlava i forgrunnen (Bildet har jeg tatt selv)
Hotelldrift preget familiens virke i begynnelsen av den 20. århundre. Hotellet som lå i sentrum av Praha - Námesti I. P. Pavlova - ble drevet av Alfred, en eldre bror av Handulas morfar Jan. Der Jan gjerne mislyktes, ofte pga. dårlig styring over økonomien, der lyktes hans eldre bror atskillig bedre. Samtidig ble Jan forfulgt av uhell, som da han kom i unåde hos keiseren etter en lunch som visstnok ble ansett for dyr i datiden. 


Obencí dum (bildet har jeg tatt selv)
Idet første verdenskrig brøt ut, var Jan direktør for restauranten i det kommunale representasjonshuset i Praha, Obecní dum, som åpnet i 1912. 

"Praha var - på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet - preget av etniske og religiøse motsetninger mellom jøder og kristne, tyskere og tsjekkere. Det kom ofte til gateslagsmål. ...

Familien var med andre ord en del av den nasjonalistiske bølgen som hadde kastet Europa ut i den første verdenskrig. Samtidig prøvde de å bidra til å lindre noe av nøden som krigen skapte, selv i et forholdsvis fredelig Praha." (side 45)


Utsikt over Praha (bildet har jeg tatt selv)
Østerrike-Ungarns dager kom til sin ende etter første verdenskrig, og i det nyopprettede Tsjekkoslovakia kom Masaryk til makten. Han lanserte løfter om sosial rettferdighet i tillegg til nasjonal selvstendighet. Han innførte åtte timers arbeidsdag, arbeidsledighetstrygd, bortfall av adelstitler og garanterte rettigheter for minoritetsgruppene i landet. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
Jans og Ela drev Hotel Savoy frem til 1926, og datteren Hana, som ønsket seg utdannelse, ble etter hvert presset av foreldrene til å gifte seg med Artur Brodsky. Dette ble et lykkelig ekteskap, tross aldersforskjellen mellom dem, men Artur døde ung. Hana var dermed enke i en alder av 26 år, og med ansvar for to små barn, blant annet Handula. Senere åpnet Jan og Ela Hotel Záhorí utenfor Praha.

Mot midten av 1930-årene flyttet Otto Strasser inn hos Handula, angivelig som leieboer, men etter hvert ble det klart at de hadde et forhold. At Otto hadde flyktet fra Hitler-Tyskland og hadde nazistiske holdninger, var det egentlig få som reagerte på den gangen. Heller ikke at han arbeidet i Schwarze Front. Den gangen trodde man at Hitler kunne stanses, og det var jo ønskelig. Samtidig flyttet Rolf Formis inn på Hotel Záhorí. Han hadde radioforbindelse inn i Tyskland, og representerte en motvekt til den ensidige propagandaen som ble pøst ut over den tyske befolkningen i regi av propagandaminister Goebbels. Dette gjorde Hitler rasende, og det var om å gjøre å få stanset ham. Drept ble han også til slutt, og denne skandalen gjorde at Hotel Záhorí´s glansdager var omme. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
"Natta til den 15. mars 1939 innkalte Hitler Tsjekkoslovakias president Emil Hácha til et møte i Berlin. Beskjeden var klar. Tyskland ville innlemme hele det tsjekkiske området i det tyske riket. Slovakia hadde allerede erklært seg som en uavhengig stat. Invasjonen var berammet til klokka seks samme morgen. President Hácha nektet først, men ble raskt tvunget til å undertegne et dokument der det het at den tsjekkiske hæren aksepterte den tyske okkupasjonen, og at han med tillit plasserte sitt folks skjebne i hendene til det tyske riket og dets fører. Om morgenen ble folk i Praha vekket av sangen fra masjerende tyske soldater og taktfast støveltramp i gatene. Okkupasjonen kom helt overraskende." (side 143-144)

Deretter fulgte en vanskelig tid. Hana og søsteren Jirina ble arrestert på bakgrunn av mistanke om planlegging av høyforræderi mot den tyske stat. Det var deres forhold til Schwartze Front, Otto Strasser og Heinrich Grunov Gestapo ville vite mer om. De ble etter hvert overført til Tyskland, og ble ikke løslatt igjen før året etter. I mellomtiden tok Ela seg av barnebarna.

Okkupasjonen av Tsjekkoslovakia var annerledes enn okkupasjonen av Norge, fordi nazistene mente at slaverne var untermensch. Et sted i boka leste jeg at de til og med mente at tsjekkerne ikke trengte mer utdannelse enn noen få år, og at universiteter og høyskoler skulle være forbeholdt det ariske folket. 

Underveis kan vi følge Handulas tanker i dagboken hun førte på den tiden. Dagboken røpet imidlertid ikke familiehemmeligheter eller opplysninger som kunne slå tilbake på henne dersom uvedkommende skulle komme over den. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
Det skjedde forferdelige ting under nazistenes okkupasjon. Jødeforfølgelsen er en ting. Omtrent samtlige jøder i Praha ble utryddet. Alle forsøk på motstand ble det slått hardt ned på, og da Heydrich, "Slakteren fra Praha", ble drept av allierte soldater, førte dette til at en hel landsby - Lidice - ble massakrert. 

Da freden omsider kom, var imidlertid ikke faren over for Tsjekkoslovakia. Nazistisk okkupasjon skulle senere bli erstattet av sovjetisk okkupasjon. Historien kjenner vi. Den kalde krigen, Muren, vanskelighetene med å krysse jernteppet ... Vi får også høre om tyskernes flukt fra Sudetenland, et skammelig kapittel i Tsjekkoslovakias historie. 

Tilfeldigheter førte til at Handula, forfatterens mor, som befant seg i Norge da Tsjekkoslovakia ble okkupert av Sovjetunionen, ble igjen i Norge. Senere giftet hun seg med en norsk mann, og fikk datteren Jana Weidemann, som er forfatteren bak denne boka. 


St. Vitus-katedralen (bildet har jeg tatt selv)
"Piken fra Europa" er en interessant bok om en tsjekkisk families ferd gjennom den 20. århundre. For meg som har vært en del ganger i Praha (selv om det begynner å bli noen år siden sist jeg var der), var det ekstra givende. Jeg er dessuten interessert i å lese historier om flyktninger - særlig om bakgrunnen for at folk velger å forlate sine hjemland. Det handler om fremmedgjorthet og opplevelsen av ikke helt å høre til. Forfatterens mor Handula valgte likevel å bli i Norge etter at fløyelsrevolusjonen i 1989 gjorde det mulig å vende hjem igjen. Hun prøvde riktignok å bo i Praha i ett år, men kom tilbake til Norge igjen. Hun savnet livet sitt i Norge. 

På grunn av alle de politiske skiftningene som har vært i sentral-Europa, der landegrensene har blitt endret opptil flere ganger, er dette også en historie om mennesker som gang på gang mister alt de har, og må begynne helt på nytt igjen. De valgene som er gjort i en epoke, og som fremsto helt legitime den gang de ble gjort, er i neste omgang ødeleggende fordi det blåser en annen politisk vind. Dette er for så vidt en skjebne Tsjekkoslovakia deler med flere land som endte bak jernteppet i noen år. Den redningen man håpet skulle komme etter nazistenes fall, ble i stedet erstattet av ny okkupasjon. Dette splittet i verste fall familier, slik Handulas søster Jirina opplevde det, da hennes russiske ektemann valgte å flykte ved krigens slutt. Russere som valgte å bli igjen, forsvant gjerne sporløst etter at Sovjets innmarsj i landet var et faktum. 

De refleksjoner Jana Weidemann gjør seg på slutten av boka om det å stå med en fot i to forskjellige kulturer, der hun først og fremst anser dette som en berikelse, danner grunnlag for ettertanke. 

"Jeg velger å avslutte fortellingen om Tsjekkoslovakia og Europas historie her, i jubelåret 1989. Mye har skjedd siden. Demokratiet har fått fotfeste, men nye politiske strømninger og drivkrefter, basert på tankegods som er så altfor velkjent, blant annet nasjonalismen, dukker opp på nytt i mange europeiske land. Nye opprivende begivenheter, ikke minst flyktningestrømmen, denne gangen fra land utenfor Europa, har vært en påtrengende realitet de siste par årene. Det er lett å være etterpåklok om både enkelte punkter i Versailles-freden, München-forliket og Sudetenland. Det store spørsmålet er om vi klarer å håndtere dagens situasjon bedre enn generasjonene før oss håndterte sin. Når et barn, barnebarn eller oldebarn av Europa om et halvt århundre setter seg fore å finne ut hva familien hennes har opplevd gjennom de siste hundre årene, kan vi da våge å tro at hun finner en historie om demokrati, toleranse og gjensidig respekt på tvers av landegrenser og innad i hver enkelt land?" (side 317)

Denne boka er ikke et litterært storverk, men er helt greit skrevet. Flere steder kunne den nok ha tjent på en noe strammere redigering, fordi den noen ganger kan bli vel ordrik. Likevel vil jeg hevde at boka er vel verdt å lese for alle som interesserer seg for vår nære historie. Den delen som har fått størst plass er utvilsomt andre verdenskrig, og det er også denne delen som har størst allmenngyldig interesse, utover å være en historie om en helt konkret familie. Selv har jeg lest et knippe med bøker fra andre verdenskrig, der handlingen har vært lagt til Tsjekkoslovakia, og felles for disse har vært fokus på jødenes skjebne. Sånn sett supplerer denne boka dette bildet. Jeg savnet forklarende bildetekst til bildene i boka. Dette håper jeg kommer med dersom boka skal gis ut i nytt opplag.

Utgitt: 2017
Forlag: Pax
Antall sider: 336
ISBN: 978-82-530-3903-9
Jeg har mottatt et leseeks. av boka

Christian Kracht: "De døde"

Originalt om filmkunsten på 1930-tallet

Christian Kracht (f. 1966) er født i Sveits, men har også vokst opp i USA, Canada og Frankrike. I perioden 1995 og frem til i dag har han utgitt fem romaner. Tre av disse er utgitt på norsk; "Imperium" (opprinnelig utgitt i 2012, på norsk i 2013), "Jeg blir her i solskinn og skygge" (opprinnelig utgitt i 2008, på norsk i 2014) og "De døde" (opprinnelig utgitt i 2016, på norsk i 2017). Det er forlaget Pelikanen som står bak de norske utgivelsene. 

Jeg har samtlige av de norske utgivelsene i min boksamling, men har så langt kun rukket å lese "De døde". 

Rammen for "De døde" er begynnelsen på 1930-årene og filmbransjen, som var i utvikling fra stumfilm til lydfilm. Forskjellen på disse uttrykkene er enorm, ikke bare fordi stumfilm er uten lydspor og med lyd lagt på etterpå. Stumfilmen manglet dialog, og dette krevde noe helt annet av skuespillerne - i form av overdreven mimikk, mye kroppsspråk og tekstplakater der kroppsspråket kom til kort. I lydfilmen er lydsporene lagret på selve filmremsen, eller i det minste synkronisert med filmen, slik at talen og dialogene erstatter behovet for et overtydelig kroppsspråk og ditto mimikk. Tekstplakater er så og si helt fraværende, rett og slett fordi de ikke lenger er nødvendige. Da lydfilmen ble innført, fortrengte den stumfilmen fullstendig. Dette skjedde i 1920-årene. Innføringen av lydfilm førte til at filmkulturen fikk sin første store blomstringstid. I herværende roman befinner vi oss i tiden rett etter at lydfilm var blitt teknisk mulig, men hvor tilhengerne av den gamle skolen ikke helt trodde på alt det nye og moderne. 

Handlingen i boka er dels lagt til Berlin og dels til Tokyo. Alle som kjenner historien vet hvor turbulent det var i Tyskland i mellomkrigstiden, og særlig i 1930-årene. Uten at inflasjonen, antisemittismen eller Hitlers maktkamp har en plass i denne romanen, bare for å ha presisert det ... 

I bokas åpningsscene begår en ung japansk offiser harakiri (rituelt selvmord) - mens kameraet går gjennom en linse i et filmkamera gjennom et hull i veggen. Beskrivelsen av det som skjer, er intet mindre enn groteskt. Med denne filmsnutten skal Japan fange Tysklands interesse for et celluloid samarbeid. 

" ... til slutt spydde han blod som var jevnet med lys slimlignende masse, og øynene brast i det uendelige. Det ble bestemt at kameraet skulle fortsette å gå." (side 12)

Det hele er som et varsel om det som skulle komme, der realismen - uomskrevet - i kunsten skulle trumfe fiksjonen, hva enten det er tale om film, litteratur eller malekunst. 

Parallelt følger vi filmregissøren Emil Nägeli, som er på vei fra Zürich til det nye Berlin, "Spleenen i denne usikre, krampaktige, labile nasjonen". (side 14) (Spleen betyr melankoli - min kommentar.) Vi får utdelt noen detaljer fra hans liv, uten at vi blir så veldig mye mer kjent med mannen, eller noen av romanens karakterer, skal det vise seg. Til det har betrakteren eller fortelleren litt for mye ironisk distanse til det meste av det som skjer. Men ett vet vi, og det er at familien hans har hatt i seg en ubarmhjertighet og grusomhet som har satt et visst preg på ham senere i livet. 

Etter hvert blir Nägeli invitert til Japan for å lage en skrekkfilm. Det er japaneren Magashiko Amakasu som inviterer, og planen er at Japan og Tyskland sammen skal konkurrere mot den hollywoodske filmindustrien. At det er nettopp en tysk regissør som er valgt, skyldes Amakasu´s fascinasjon for filmen Die Windmühle, en film Nägeli har regissert. "- Nägeli hadde helt åpenbart lykkes med å fremstille det uutsigelige innenfor det helliges begivenhetsløshet ved hjelp av filmkunstens midler." (side 23) Dette tenker Amakasu mens han ser på den groteske selvmordsfilmen ... Og irriterer seg over at alle skurkene i de amerikanske filmene er skuespillere av japansk avstamning ... Likevel er det ikke regissøren Nägeli han ønsker å få til et samarbeid med, men fagfolk fra Tyskland "som var klare til å arbeide i Japan med de eksellente objektivene fra Carl Zeiss og den overlegne Agfa-filmmetoden, ta opp film her, produsere, og på denne måten - om man kunne si det slik - motarbeide den nærmest allmektige amerikanske kulturimperialismen ..." (side 26) Men det var likevel Nägeli som skulle bli japanernes samarbeidspartner.

"Selv om dette, skrev Amakasu, hadde vært et riktig elegant sjakktrekk, som Japan i amerikanernes posisjon helt sikkert selv også ville ha benyttet seg av, var de hjemlig filmproduksjonene man ville betjene det asiatiske markedet med, dessverre ikke på langt nær så virkningsfulle som filmene fra Hollywood. De manglet narrativ tidløshet, eksportmuligheter, et håndverk som var allmenngyldig forståelig; japanske filmer var, om man kunne si det så enkelt, ikke gode nok til å holde tritt med amerikanerne. Og derfor den tvingende tanke å alliere seg med Tyskland, med det eneste landet med en kulturell jordbunn man kunne respektere like mye som sin egen, derfor det her offisielt formulerte ønsket (det bød ham imot faktisk å sette slikt tøv ned på papiret), å etablere en celluloid akse mellom Tokyo og Berlin." (side 27)

Etter at Nägeli har bestemt seg for å lage en skrekkfilm i samarbeid med japanerne, sender han Ida, forloveden og skuespillerinnen, til Japan, i forveien, og først da det i grunnen er for sent skjønner han at hun og Magashiko har innledet et forhold. Noe han senere sørger for å feste til film og utnytte til siste trevl, skal det vise seg ... Samtidig virvles han og flere andre sammen med ingen ringere enn Charlie Chaplin inn i et storpolitisk spill som skal få uante konsekvenser for de involverte. Romanen kuliminerer med Idas dramatiske dødsfall, som får denne leseren til å tenke på at hovmod står for fall. Det finnes ingen snarveier i kunsten, og alt som ikke er ekte er dømt til undergang, før eller siden. 

Hva ga egentlig denne romanen meg? Først og fremst vil jeg fremheve at boka er meget godt skrevet, med en handling som er egnet til å fascinere. Scenene som utspiller seg underveis fikk meg til å tenke at dette kan det bli en interessant film av! Det skyldes at alt er veldig billedlig beskrevet, slik at det er enkelt å se det hele for seg. Jeg fikk assosiasjoner til filmregissøren David Lynch, og årsaken til dette er surrealismen i historien. Selvmordsfilmen av den unge japanske offiseren går igjen som en rød tråd, der den dels avskrekker og dels åpner opp for noe nytt innenfor filmkunsten. Hvor drastisk til verks må den tyske og japanske filmindustrien egentlig gå for å ta opp konkurransen med Hollywood? De impliserte diskuterer seg imellom om lydfilmen er kommet for å bli, eller om man skal satse på stumfilmen og dens eleganse. Det er en brytningstid der det er viktig å lande på den riktige siden i utviklingen, og hvor et hvert feilskjær kan får fatale (økonomiske) konsekvenser. 

"De døde" er en annerledes roman med en høyst original fortellerstemme. Boka er tidvis krevende å lese, og fordi det er mange digresjoner underveis, var det noen ganger vanskelig å holde tråden i hovedhistorien. Mitt råd er: les den og gi ikke opp! Den er virkelig vel verdt å få med seg! Med Sverre Dahl som oversetter fra tysk til norsk, kan vi alltid regne med høy kvalitet i oversettelsesarbeidet. Så også her!

Dersom du ønsker å lese en virkelig intelligent analyse av boka, anbefaler jeg et innlegg på Bakkevigsblogg. En detalj som ikke har gått ham hus forbi, er et møte mellom Nägeli og Knut Hamsun. Dvs. det blir aldri noe møte, fordi Hamsun er opptatt med yoga-øvelsene sine og ikke kan komme fra. Og Nägeli, som hadde tenkt å diskutere en mulig filmatisering av Mysterier med ham, må reise hjem med uforrettet sak. Navnelikheten mellom Nägeli og Mysterier-hovedpersonen Nagell er neppe tilfeldig, uten at dette har noen påviselig betydning for resten av romanen. Ikke annet enn ytterligere å understreke komikken og satirens skjær over det hele, kanskje ...

Bo
ka er også anmeldt i Klassekampen av Eivind Myklebust.

Utgitt på tysk: 2016
Originaltittel: Die Toten
Utgitt på norsk: 2017
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-93237-86-0
Boka har jeg kjøpt selv.


Christian Krach (foto: Julian Bauman)

mandag 1. mai 2017

Katrine Sele: "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak"

En bok å bli klokere av!

Om forfatteren

Katrine Sele (f. 1972) er en norsk forfatter og journalist, som er født i København og har vokst opp blant annet i Skottland, Zimbabwe, Bærum og Singapore. I dag er hun bosatt på Vassenden i Jølster. Hun har et knippe med bøker bak seg, blant annet en biografi om Kenneth Sivertsen. (Kilde: Wikipedia)

Tidligere i år kom Sele ut med "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak", en bok som har blitt til ut fra et ønske om å bli kjent med sine naboer, det vil si asylsøkerne som etter hvert fylte opp det avdankede hotellet Jølster hotell i noen år. 

Sitat av en Nobelprisvinner

Helt i begynnelsen av boka har forfatteren tatt inn et vakkert sitat av Svetlana Aleksijevitsj, Nobelprisvinneren i litteratur 2015, og dette har jeg lyst til å sitere her: 

"Eg er oppteken av dei små menneska. Eller dei store, små menneska, som eg gjerne kallar dei, for lidningar gjer på eit vis at menneska veks ut over seg sjølve. I bøkene mine fortel desse menneska sine eigne, små fortellingar. På det viset er dei òg med og fordel den store historia." 

Holdninger til asylpolitikk

Når vi leser norske aviser får vi (antakelig) inntrykk av at folk flest enten er på Sylvi Listhaugs side (som vil ha færrest mulig asylsøkere til Norge), eller det stikk motsatte (deltar i det frivillige hjelpeapparatet og samler inn klær og penger). Sannheten er vel snarere at de fleste av oss befinner seg et sted i midten, der vi engasjerer oss fordi vi blir konfrontert med hhv. en opplevelse av urettferdighet (i møte med enkeltskjebner) og/eller en følelse av frykt (kommer det for mange? er de kriminelle? finnes det terrorister blant dem?). Men aller mest stiller de fleste av oss seg nokså likegyldig til det hele - i alle fall mesteparten av tiden. Vi er ganske enkelt for travle i livene våre. 

Det er selvsagt ikke slik at dersom man ikke er voldsomt engasjert i det frivillige hjelpeapparatet så er man automatisk et dårlig menneske. Men du verden som det hjelper at alle de av oss som ikke er aktive på det viset, i alle fall har holdninger som gjør det enklere for asylsøkere og flyktninger å bli integrert i våre nærmiljø. Holdninger som gjør at vi ser enkeltmenneskene og ikke går i generaliseringsfellen ... Jeg går i generaliseringsfellen selv, og må jobbe aktivt - hele tiden - for å unngå det. Her kommer litteraturen inn som et kjærkomment korrektiv! 

Dessverre er det ikke litteratur om flyktningekrisen som velter kiosker her i landet ... Som da "Flukt" kom ut på Spartacus forlag i 2015 ... En bok som gir oss en utmerket mulighet til å kjenne på at folk er folk, uansett hvor de kommer fra. For meg går det for øvrig et skille mellom økonomiske flyktninger og asylsøkere som har flyktet fra krig og politisk forfølgelse. Den første gruppen har ikke det samme juridiske vernet som asylsøkere. Også tenker jeg dessuten at politikere bør tilstrebe å høyne kvaliteten på retorikken når det snakkes om hva "folk flest mener", og ikke bidra til å vulgarisere debatten. Dessuten er det ikke politikerne som bør stå fremst i køen og spre hat og frykt, basert på i beste fall misforstått faktagrunnlag. (Linken peker til min bokomtale her på bloggen.)

Jølster hotell

Jølster hotell, som er utgangspunkt for boka, ble bygget i 1888 av Nikolai Nilsen Vassenden. Hotellet het da Nielsens Hotell. Hotellet har hatt sine perioder preget av storhet, noe både interiør og eksteriør viser. Under krigen rekvirerte nazistene hotellet, men etter krigen overtok eierne atter driften. I 1964 fikk hotellet et påbygg i betong, som på 1980-tallet ble forsøkt kamuflert med endring av takkonstruksjonen. Hotellet skiftet navn til Jølster Hotell i 1989, men da var nedgangstidene allerede i gang. I 1998 ble det tatt i bruk som asylmottak, og dette ble avviklet i 2001. I noen år var hotellet atter i bruk, før det i 2010 på nytt ble et asylmottak med plass til 80 asylsøkere. Asylmottaket ble nedlagt i februar 2017. Les mer om hotellet her



Hovedpersonene i boka

I Katrine Seles bok møter vi ni av asylsøkerne på Jølster hotell. Det er Bassel Mtan fra Daraa i Syria, Hayat Bashari fra Khartoum i Sudan, Malik fra Aleppo i Syria, Milka Ahmed fra Etiopia, Moayad Khalil fra Raqqa i Syria, Najma fra Mogadishu i Somalia, Shaban fra Jijiga i Egypt, Tblets fra Eritrea og Yamen fra Damaskus i Syria. I tillegg møter vi Grete Apelseth fra Naustdal, som har jobbet på hotellet siden 2010. 

Felles for samtlige er at de aller helst ville ha blitt i hjemlandet sitt, at de venter og venter på at noe skal skje i sakene sine, at de blir gal av ikke å få brukt seg i en normal jobb og at ventingen - gjerne over år - gjør at noen av dem blir ødelagt. Flyktningene fra Syria har forlatt gode jobber og gode liv, som i sin tid ble lagt i grus på grunn av krigen i landet. Flyktningene fra Afrika - alle er kvinner - har flyktet fra tvangsekteskap, trusler om æresdrap m.m. En av de afrikanske kvinnene lever med et endelig avslag på søknaden sin. 

Forfatterens tanker om boka

Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ein plass. Det er ein lengsel. Det er einsemnd. Det er sakn - og håp. Bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikolai Astrups landskap. Eit høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlige utskjeringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortida eller i framtida. 

Dei er, for det aller meste, i ein knust draum. Ein slags ikkje-plass: den framandes geografi. Kva er ein framand? Vi er det alle på ulike tidspunkt, meir eller mindre. Nett no føler eg meg som ein framand. I sommar flytta eg frå mannen min. Eg flytta ikkje særleg langt, berre til den andre sida av Jølstravatnet, berre til ein annan dal i den same kommunen. Likevel kjennest det veldig, veldig langt borte. Frå der eg bur, kan eg enno sjå vegen opp til det gamle huset mitt. Eg skulle ønske eg ikkje såg den. (side 10)

Og hun fortsetter på side 13:

... når eg byrja å snakke med dei, slo det meg at det ofte var som om livshistoria deira var kutta i to: Den som kom før, hang ikkje saman med det som kom etter. Det fanst eit gapande brot der - nett som dei i flukta hadde mista ein bit av seg sjølve. Eller meir enn berre ein bit: Dei hadde mista fortida si. Stadig prøvde dei å vekke alt saman til live, forklare det til meg, og eg lytta nøye. Men det var ei einsemd i desse forteljingane. Eg kunne jo aldri heilt sjå det føre meg ... kva slags liv dei hadde hatt, kven dei hadde vore før flukta. 

Flyktningenes møte med Norge

Hva tenkte flyktningene da de kom til det nedslitte hotellet, som var fylt av møbler vi vanligvis finner på loppemarkeder, møbler som egentlig var på vei til å bli kassert? Flyktningene kom fra hele landet, fra andre mottak - noen fra Lier, mottaket som hadde brent ned. Her fikk kvinnene hvert sitt enkeltrom (mennene måtte dele rom med andre menn som de ikke kjente fra før av), hvor det knapt var plass til en koffert på gulvet, og en kjøkkenpakke med de mest grunnleggende redskapene man trenger for å lage seg mat. En enslig person fikk til å begynne med 1630 kroner annen hver uke, mens par fikk litt mindre per person. Etter hvert ble beløpene redusert til 890 kroner annen hver uke. Pengene skulle dekke mat og alt de trengte i det daglige. De som gikk på norskskole fikk busskort i tillegg. Det verste var likevel ikke knappheten på penger eller å bo på et 10 kvm stort rom som noen også måtte dele med en person til, men ventingen - uten å vite hvor lenge det ville ta å få søknaden behandlet. Dette kunne ta måneder eller år. Dessuten mangelen på privatliv ... Dem man deler hus med, er heller ikke veldig glade mennesker. Til det er savnet og sorgen over det som en gang var, for stort. 

Likevel var Jølster hotell et av det bedre mottakene i Norge. Bare det at det lå en butikk like ved, at det var et busstopp der og kort vei inn til Førde, betydde mye for dem som bodde der. Likevel - de fleste bygningene som blir flyktningene til del, er i dårlig forfatning. Det er gjerne derfor de var ledige i utgangspunktet. "Budsjettomsyn og mangel på mottaksplassar gir sterke insentiv til å sjå gjennom fingrane med dårleg kvalitet." (side 41)

Ventingen og tiden det tar før flyktningene omsider kommer ut i kommunene der de har fått tildelt bolig, gjør at mange er så nedbrutte at de trenger hjelp til å bygge seg opp igjen. "Evna til å komme seg ut i arbeidslivet og bli ein del av samfunnet elles er svekt." (side 43)

Et paradoks er at flyktningene som kommer hit ofte har opplevd ekstreme påkjenninger, som borgerkrig, bomber, minelagte områder, tap av slektninger og kamper der man ikke kan vite hvem som slåss mot hvem. Likevel er det når de kommer til mottak i Norge at selvmordsraten går opp ... Like fullt hører vi folk si at "de bare klager", "de får jammen være glade for at de får lov til å komme hit" ... 

Underveis kommer vi tett inn på flyktningene som forfatteren har valgt å følge over tid. Det handler om ungjenter fra Afrika som vet så altfor lite om det moderne og urbane livet, om ektemenn som har flyktet alene og håper på gjenforening med kone og barn, en historie om en reise gjennom Europa i en frysetankbil, om flyktninger som kjenner seg tråkket på ved å bli tilbudt ødelagte og elendige ting etter å ha levd et middelklasseliv der de kom fra, om knuste drømmer og innsikt i at det først og fremst barna som kan håpe på et bedre liv i Norge, ikke de som flyktet. 

Forfatteren trekker frem Edvard Hoems bøker om egen slekts utvandring til Amerika. (Linken peker til mine anmeldelser av disse bøkene her på bloggen.) På samme måte som flyktningene opplever i dag, opplevde også utvandrerne at det stort sett var et slit som ble dem til del. De kommende generasjonene fikk det imidlertid gradvis bedre. Når jeg leser historiene til hovedpersonene i Sele sin bok, blir jeg nokså hoderystende sjokkert av rikspolitikeres påstander om at flyktningene bæres inn på gullstol. 

Min oppfatning av boka

I Kristine Seles bok møter vi ni flyktninger som har funnet veien til Norge, og som tilfeldigvis havnet på Jølster hotell den gangen dette fungerte som asylmottak. Ikke rent få av mine fordommer ble revet ned, en etter en. Det handler blant annet om pengene de får, som jeg trodde var lommepenger og ikke noe de skulle sørge for eget livsopphold for. Det handler om forholdene som de tilbys. Det handler om hva vi mener at de skal ta til takke med. Forfatteren belyser dette på en nydelig måte, uten å dømme noen. Hun legger det frem på en slik måte at vi kan tenke selv. Hva ville vi selv ha kjent på dersom det var vi som måtte flykte, og vi ble tilbudt kassable ting med beskjed om at hvis vi ikke blir glade for dette, er vi noen utakknemlige krek? 

Katrine Sele setter fokus på en del sider ved vår asylpolitikk som har sviktet. Det handler ikke først og fremst om forholdene på asylmottakene, men aller mest om at det tar så lang tid å få behandlet søknadene at folk er nedbrutte når innvilgelsen omsider kommer. Alle kan holde ut kummerlige forhold dersom man vet at det er for en kortere periode og at det er bedring i sikte. 

Mens asylsøkerne venter kommer de ikke i gang med livene sine, barn fødes og vet ikke om noe annet land enn Norge, de lengter etter å kunne jobbe, men får ikke lov før søknaden er behandlet osv. Flyktningekriser har det i seg at de gjerne kommer brått og uventet, og det skal selvsagt noe til for å mobilisere et svært apparat for å ta dem i mot på en formålstjenlig måte. Det burde uansett være mulig å få til en form for sysselsetting mens folk venter på behandling av søknaden sin. I motsatt fall risikerer vi at ellers funksjonsfriske mennesker ikke greier å fungere i samfunnet vårt når forholdene omsider legges til rette for det. Det er en dobbelt tap-situasjon både for flyktningen og for mottakerlandet. 

Jeg håper at riktig mange leser denne boka, som er godt skrevet og svært interessant! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget 
Antall sider: 176
ISBN: 978-82-521-9240-7
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Katrine Sele

Populære innlegg