Jane Gardam: "En ulastelig mann"

Hong Kong-trilogi av beste britiske merke!

Med handling fra Hong Kong

Det var noe med dette smussomslaget og tittelen som umiddelbart tiltrakk seg min oppmerksomhet en gang jeg var innom Eldorado bokhandel i Oslo sentrum tidligere i vår. Bildet ga løfte om noe annet enn en typisk "dameroman" (i ordets verste betydning), og tittelen pekte i retning av noe britisk ... Forfatteren hadde jeg aldri hørt om tidligere. Jeg ble nysgjerrig og begynte å lese på baksiden av boka. Ord som Hong Kong, Det britiske imperiets glansdager som bakteppe, mesterlig og trilogi var tilstrekkelig til at jeg bestemte meg for at denne boka skulle jeg lese! Alle som har fulgt min blogg en stund kjenner til min fascinasjon for Hong Kong, et sted jeg har vært intet mindre enn to ganger i løpet av 1 1/2 år ... 

En del av en trilogi

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter med en hel haug med bøker - både for barn og voksne, romaner og noveller - på sin merittliste. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: " ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Og det kommer flere, for "En ulastelig mann" er den første boka i en trilogi. Jeg har lest denne første boka, og kan allerede nå røpe at jeg er solgt! Hvilket forfatterskap å glede seg til å bli bedre kjent med,! Bok nr. 2 - "En trofast hustru" - skal utgis i høst, mens bok nr. 3 - "Venner - til sist" - kommer ut våren 2018. 

Hvem var gamle Filth?

Den ulastelige mannen i bok nr. 1 er ingen ringere enn gamle Filth. Så har også den engelske boka den mer talende tittelen "Old Filth". Filth var i sin tid et velkjent akronym i Orienten, og sto for Failed in London Try Hong Kong. Filths egentlige navn er Edward Feathers. 

Historien fortelles i nåtid og tilbakeblikk. Utgangspunktet for historien er at Filth er blitt en gammel mann som snart skal dø. Han ser tilbake på sitt liv som respektert advokat og dommer i Hong Kong. I sin tid giftet han seg med Betty og de bodde i The Peak i Hong Kong, inntil de på sine eldre dager valgte å flytte tilbake til England. Nå er Betty død. De fikk aldri barn.

"Når sant skal sies, var Filth ingen stor spøkefugl, og han var alt annet enn beskjeden når det gjaldt sin egen karriere, og bare svært sjelden, bortsett fra i helt ekstreme tilfeller, gav han etter for plutselige innfall. Men han var elsket, beundret, ble ledd godmodig av og svært ofte snakket om, selv mange år etter at han gikk av med pensjon. 

Nå nærmet han seg åtti, og han bodde alene i Dorset. Hans kone, Betty, var død, men han småpratet ofte med henne rundt omkring i huset. Enda så gammel han var, var det krøllete håret hans bemerkelsesverdig nok ikke blitt grått. Han var kvikk i blikket og hodet, og det var en fornøyelse å være sammen med ham. Slik hadde det alltid vært. En mann som hadde levd et prominent liv, et lykkelig liv uten store omveltninger. Det var ikke spor av gammelmannslukt i huset hans. Han var velstående, og tok for gitt at huset (og han) ville bli rengjort og sørget for, og at alt tøy ville bli vasket og strøket av tjenere, slik det alltid hadde blitt. Han visste hvordan man behandlet tjenere, og de ble følgelig værende i årevis." (side 15-16)

Opprinnelig var Filth et såkalt kolonibarn, et resultat av sin engelske fars forhold med en innfødt kvinne i Malaysia. Da han var ti år, bestemte faren hans seg for å sende ham til en fosterfamilie i Wales. Noe familiært forhold mellom far og sønn ble det aldri, og faren ante ikke noe om hvor usselt han skulle komme til å få det i Wales. Han savnet å ha en far, familie, noen å knytte bånd til. Dessuten lengtet han hjem - til Østen. I 17-årsalderen forsøkte han å komme seg til Østen, nærmere bestemt Singapore, men på grunn av krig måtte han returnere til England. Her fikk han seg etter hvert en juristutdannelse. Og en venn - Pat Ingelby - som han ble med hjem til i alle ferier. Oppvekstforholdene som ble ham til del, forklarer svært langt på vei hvorfor han senere ikke var i stand til å elske noen lidenskapelig - varmt og nært. Han hadde heller ikke flust med venner. Vi mer enn aner hvordan det må ha vært for Betty, overklassekvinnen fra Skottland, å være gift med ham, ulastelig til det siste, men dog så fjern ... ikke bare i forhold til andre, men kanskje mest av alt i forhold til seg selv?

Det var rene tilfeldigheter - en kinesisk klient - som i sin tid førte Filth til Hong Kong, der han skulle komme til å tilbringe hele sitt yrkesaktive liv sammen med Betty. Rene tilfeldigheter skulle også føre til at han på sine eldre dager fikk seg en ny venn i Veneering, erkefienden fra Hong Kong. Kanskje var de ikke så ulike likevel, når det kom til stykket?

Min vurdering av boka

I og med at "En ulastelig mann" er første bok i en trilogi, er det et bredt lerret som spennes opp, og mange tråder som legges ut, og som vi må forvente blir hentet inn igjen i de to neste bøkene i serien. Regn derfor med at det krever litt av deg å lese denne boka, og at du ikke får alle svarene servert med en gang. Jane Gardam skriver meget godt. Tidskoloritten fremstår svært autentisk og ikke minst interessant, og persongalleriet og situasjonsbeskrivelsene er av ypperste klasse. Forfatteren har satt seg grundig inn i de miljøene hun skildrer og hun har skapt personer som vi har all grunn til å tro på! 

Denne boka gir løfter om at vi lesere har mye å glede oss til! Og så er det med undring jeg registrerer at det kun er Morgenbladet og bloggeren Kleppanrova som har anmeldt boka så langt. Dette er en av de bedre bokutgivelsene på det norske bokmarkedet akkurat nå, så det er på høy tid at flere får øynene opp for Jane Gardams (for norske lesere) nye serie fra Hong Kong! Her skjer det mye, og jeg har bare røpet en bitteliten flik av det hele. 

Selv er jeg spent på å finne ut av hvem Betty egentlig var og hvordan vennskapet mellom Filth og Veneering utvikler seg. Dessuten er jeg spent på å lese hva som skjedde idet Hong Kong skulle leveres tilbake til Kina, et forhold som fikk mange engelskmenn til å velge å forlate Hong Kong. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

(Boka er for øvrig også tilgjengelig som lydbok. I følge Kleppanrova leser Anders Ribu fantastisk som alltid.)

Utgitt i England: 2004
Originaltittel: Old Filth 
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 336
ISBN: 978-82-05-49858-7
Boka har jeg kjøpt selv.

Et litt morsomt sitat i boka - hentet fra inskripsjon under statuen av et barn i Inner Temple Garden i London: "Advokater må sannsynligvis ha vært barn en gang."

Jane Gardam (Foto: Victoria Salmon)

"Havet brenner" (Regissør: Gianfranco Rosi)

Sterk dokumentar om flyktningekrisen

Den italienske dokumentarfilmen "Havet brenner" (med den italienske tittelen "Fuocoammare" og den engelske tittelen "Fire at Sea") vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i fjor. Filmen konkurrerte blant annet med "Genius" (om forfatteren Thomas Wolfe), "Alone in Berlin" (om tysk motstandsbevegelse under andre verdenskrig), "24 Weeks" (om et skal/skal ikke i forhold til abort når man bærer på et barn med Downs syndrom), "Hedi" (om arrangert ekteskap i Tunis - en film som i forbindelse med årets Arabiske filmdager har fått den norske tittelen "Min arabiske vår") og "Death in Sarajevo". (Linkene peker til mine tidligere filmomtaler her på bloggen.)

Regissøren Gianfranco Rosi (f. 1963) er opprinnelig fra Eritrea, men han måtte forlate sine foreldre da han var 12 år gammel - midt i Eritreas uavhengighetskrig. Han vokste opp i Roma og Istanbul, men flyttet som 19-åring til New York, hvor han tok sin filmutdannelse. Han debuterte som filmregissør med "Boatman" i 1993. 

"Havet brenner" inneholder noen triggere som gjør at de som ser den, kjenner det i hver nerve av kroppen etterpå. Verden trengte en film som dette etter at flyktningekrisen hadde kommet fryktelig nær oss her i Europa. I begynnelsen tenkte nemlig de fleste av oss at vi måtte hjelpe. Så begynte det å komme veldig mange ... Hva da? 

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.

I denne dokumentaren følger vi situasjonen etter at flyktningene begynte å strømme til Lampedusa i 2011. Det var i første rekke unge menn som flyktet, men etter hvert kom også kvinner, barn og eldre. Mange var i elendig forfatning. De som ikke var dehydrerte og utsultet, var kalde og hadde store brannskader på kroppen. Det siste skyldtes at det ble sølt bensin som blandet seg med vannet i båten, og som i neste omgang kom i kontakt med hud, hvilken var en lite heldig kombinasjon. 

For myndighetene på Lampedusa var det viktig å unngå sykdomsepidemier. Man var også opptatt av å strippe flyktningene for eventuelle våpen. I dokumentaren blir vi derfor vitne til hvordan hver og en som kom ble undersøkt både for mulige sykdommer og våpen. Klær og varmetepper ble delt ut. Etter hvert som mottaket ble bedre organisert, reiste myndighetene ut og hentet inn de sykeste slik at de kunne få hjelp først. Andre ganger handlet det om å fjerne døde mennesker. I en sekvens sitter en av øyas leger og blar gjennom bilder mens han forteller om situasjonen. Det er sterkt! 

Her forteller en lege på Lampedusa om de forferdelige forholdene som
blir flyktningene til del på de synkeferdige båtene ... En billett på "første
klasse" koster om lag 1500 kroner, mens en billett på "tredje klasse"
koster 800 kroner ... Forskjellen kan bety liv eller død. 

Parallelt med flyktningekrisen forsøker lokalbefolkningen å leve så normalt som mulig. Deres bekymringer er sentrert rundt været - særlig når dette er dårlig. Da kan ikke fiskerne reise ut på sjøen for å finne mat. Av og til inneholder nyhetssendingene nytt om flyktninger som er på vei, og om funn av døde.  Det er anslått at rundt 20 000 mennesker har dødd mens de har vært på flukt fra Afrikas kyst over Middelhavet og opp mot Europa. 

Underveis kommer vi tett inn på 12 år gamle Samuele, som leker i fjæresteinene med spretterten sin og som stadig retter blikket ut mot havet. Han vet egentlig ikke noe særlig om det som skjer på øya. Samtidig kjører lokalradioen sine ønskekonserter, der folk kan ringe inn og sende kjærlighetsmeldinger i form av en musikklåt til hverandre. Mens de som er kallet til det håndterer flyktningekrisen så godt det lar seg gjøre et annet sted på øya ... 

12 år gamle Samuele

Filmen har ingen fortellerstemme, og ingen av de medvirkende blir intervjuet. Ingen moral eller fasitsvar presses på oss seere. Her må vi tenke selv. 

"Havet brenner" har vært vist på norske kinoer, og den er nå å få tak i på DVD. Filmen har vært vist på en rekke filmfestivaler rundt omkring i verden. Selv om hendelsene som vi blir vitne til i filmen ligger noe tilbake i tid, er tematikken dessverre fremdeles meget tidsaktuell. Her får krisen et ansikt, og vi forstår bittelitt mer av det hele enn vi hva gjorde fra før av. Enten man er for eller imot innvandring, har man godt av å se filmer som dette!  

Originaltittel: Fuocoammare
Engelsk tittel: Fire at Sea
Release: 2016
Nasjonalitet: Italia
Språk: italiensk
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Samuele Caruana, Pietro Bartolo, Guiseppe Fragapane, Samuele Pucillo
Spilletid: 109 min.

Monica Csango: "Fortielser - Min jødiske familiehistorie"

Når arvesorgen ikke slipper taket ... 

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme. 

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn. 

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag. 

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette. 

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt. 

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets  jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ... 

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen.  Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn? 

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen. 

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg. 

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv? 

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ... 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2017 
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 167
ISBN: 978-82-489-1955-1
Jeg har kjøpt boka selv. 

Monica Csango (Jeg har lånt bildet av forlaget)

"Alone in Berlin" (Regissør: Vincent Pérez)

Filmatisering av Hans Falladas roman "Alle dør alene"

Endelig er den her - filmatiseringen av Hans Falladas fantastiske roman som i sin tid fikk den norske tittelen "Alle dør alene"! Boka er selvsagt mye, mye bedre enn filmen, men filmen er også severdig! Jeg håper i alle fall at filmen får riktig mange til å ønske å lese boka, slik at denne igjen får en renessanse. Jeg ga den terningkast seks, og må medgi at jeg savnet flere prikker på terningen den gangen. Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker. 

Vincent Pérez (f. 1964) er en sveitsisk skuespiller, regissør og fotograf. En gjennomgang av hans filmografi, som først og fremst handler om hans rolle som skuespiller, ga i grunnen nokså få gjenkjennelsespunkter - bortsett fra filmer som "Arn", "Fanfan la Tulipe" og "The Last Warrior". 

Historien om ekteparet Otto og Anna Quangel er basert på en sann historie om ekteparet Otto og Elise Hampel. Da deres sønn døde ved fronten, begynte de å skrive postkort for å oppfordre til protest mot Hitler og naziregimet i Tyskland. Disse kortene ble plassert rundt omkring i Berlin. Nesten alle som fant disse kortene, valgte å levere dem til politiet, hvilket sier noe om frykten og angsten på den tiden. Dette førte til klappjakt på synderen.

Otto Quangel begynner sin stille postkortrevolusjon.

I filmen følger vi ekteparet Otto og Anna Quangel, spilt av hhv. Brendan Gleeson og Emma Thompson. Han er maskinist, mens hun er hjemmeværende husmor. De mottar beskjed om at deres eneste barn, sønnen Hans, er død. Han var soldat for det tyske riket. De ser ingen mening i hans dødsfall. Denne følelsen forsterkes når de blir vitne til hvor likegyldig alle er til deres offer i denne krigen. Dessuten gjør det sterkt inntrykk på dem hvordan deres nabo, en eldre kvinne (hun er jøde) blir behandlet av mobben og av myndighetene. Det er fritt frem å trakassere henne, uten at noen blir straffet av den grunn. Ekteskapet mellom Otto og Anna er for øvrig lidenskapsløst, og en mer grå og trist utgave av Emma Thompson har vi knapt sett på filmlerretet tidligere. 

Emma Thompson i rollen som Anna Quangel.

I en scene blir vi vitne til at Otto sitter bøyd over et postkort og skriver. Han formulerer setninger som "vår sønn døde for denne meningsløse krigen - neste gang kan det være din sønn". Da Anna oppdager hva mannen hennes holder på med, ønsker hun umiddelbart å være med på dette. Otto ønsker imidlertid å skåne henne, fordi han vet at også kvinner blir hardt straffet dersom de blir tatt for regimefiendtlige aktiviteter. Etter hvert står de likevel sammen om denne stille protesten - en slags postkortrevolusjonær aktivitet. Det forhold at de nå har et felles prosjekt får også lidenskapen i ekteskapet til å blomstre. 

Ekteparet Quangel på jakt etter steder å legge ut nye postkort.

Parallelt følger vi nazistenes jakt på synderen. Så sterkt er iveren etter å finne noen som kan straffes at en uskyldig og noe tilbakestående mann blir tatt og til slutt drept. Det hele forkles som et selvmord. Problemet er bare at postkortene fortsetter å strømme på ... Etterforskerne er klar over at det dreier seg om noen som har mistet sin sønn. Funnstedene rundt omkring i Berlin kartlegges, og man forsøker å sirkle inn den eller de skyldige ... Ekstra interessant er det å se hva dette gjør med klimaet internt på politistasjonen. Også der hersker det mye frykt, og det ligger i luften at dersom etterforskerne ikke finner de skyldige, kan deres egne liv være i fare. SS Offiser Prall kommer nemlig på banen - i Mikael Persbrandts skikkelse - og ondere og kaldere mann skal man lete lenge etter ... 

Finn synderen - eller dø! 

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er gode. Jeg opplevde imidlertid ikke kulissene som særlig troverdige. Det er mulig at dette skyldes alle utendørsscenene, der et 1940-talls Berlin skulle rekonstrueres. Alle de perfekte veteranbilene, alle de velkledde menneskene som kommer og går i bybildene, alle de knallrøde nazi-bannerne ... Det ble for konstruert etter mitt syn. I dyp kontrast til alt dette står innendørsscenene med ekteparet Quangels i fokus. Det er ingen tvil om at det har vært satset mye på denne filmen i og med at man har valgt Emma Thompson, Brendan Gleeson og Daniel Brühl til hovedrollene. Likevel kommer nok denne filmen aldri til å bli den helt store publikumssuksessen som når ut til de store massene - i alle fall ikke i Norge. Jeg skulle for egen del ønske at dette var en film med tysktalende skuespillere. Men det er fordi jeg alltid blir sittende med en emmen smak i munnen av engelsktalende skuespillere som snakker med tysk aksent i en tysk-produsert film ... 

Uansett - dette er en film jeg anbefaler til alle som elsket Hans Falladas bok "Alle dør alene", til alle som er nysgjerrig på Hans Fallada og til alle som er over gjennomsnittlig interessert i alle de menneskelige aspektene ved krig generelt og andre verdenskrig spesielt. Da hører det nemlig med å få sett denne filmen!

DVD´en har nylig hatt release i Norge. 

Innspilt: 2016
Originaltittel: Alone in Berlin
Språk: engelsk 
Nasjonalitet: Tyskland, Frankrike og England
Sjanger: Drama
Skuespillere: Emma Thompson (Anna Quangel), Brendan Gleeson (Otto Quangel), Daniel Brühl (Esterich), Mikael Persbrandt (SS Officer Prall), Katharina Schüttler (Claire Gehring) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"Fuglene over sundet" (Regissør: Nicolo Donato)

Danskenes redning av jøder fra nazistenes klør under krigen

Danskene er gode på dette med film! Dette legges merke til internasjonalt, og det har ført til at "Under sanden" ble nominert som en av fire filmer i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. I likhet med "Fuglene over sundet", har også den en tematikk knyttet til andre verdenskrig. I fjor ble "A War" (eller "Krigen") nominert til Oscar i samme kategori - den gangen som en av fem filmer. Her var tematikken danskens deltakelse i krigen i Afghanistan. (Begge linker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen.)

"Fuglene over sundet" holder ikke like høy kvalitet som "Under sanden" og "A War", noe som først og fremst skyldes valg av skuespillere, slik jeg ser det. Samtidig vil jeg understreke at historien som sådan - plottet - er både godt og interessant. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en dansk film om danskenes håndtering av jødeforfølgelsen etter nazistenes invasjon av Danmark. En annen kjent dansk film om dansk motstandsbevegelse under krigen, er for øvrig "Flammen & Citronen". 

Diverse googlesøk på filmregissøren Nicolo Donato (f. 1974) viser at han ikke har mange filmproduksjoner bak seg. Først og fremst har han produsert en rekke kortfilmer, og en av dem - "Togetherness" (2006) - ble vist på Cannes Filmfestival og ble nominert i kategorien beste internasjonale film under Seoul International Filmfestival. Donato debuterte med filmen "Broderskab" i 2009, og denne vant han en pris for. 

Handlingen i "Fuglene over sundet" er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i fiskerlandsbyen Gilleleje i oktober 1943. Herfra klarte mange jøder å komme seg i sikkerhet over til Sverige. Regissørens egen farfar var båtbygger i Gilleleje på denne tiden. 

I filmens åpningsscene møter vi Arne Itkin, som er jazzmusiker i København. Han er gift med Miriam, og sammen har de sønnen Jacob på fem år. Danmark har vært under tysk okkupasjon like lenge som Norge, dvs. fra begynnelsen av april 1940. I og med at danske myndigheter har valgt å samarbeide med tyskerne, har deres jødiske befolkning fått være i fred. Idet samarbeidet bryter sammen, bestemmer tyskerne - dvs. nazistene - seg for å internere alle jøder i Danmark. 

Arne, sønnen Jacob og en av fiskerne i Gilleleje

Arne tror ikke at han og familien er i fare, og selv ikke Miriams innstendige bønn om at det er på tide å komme seg bort får ham til å endre oppfatning. Så en natt står nazistene nede på gaten, klare til å storme gården der han og familien bor. Takket være årvåkne naboer, som får advart dem, klarer de så vidt å komme seg unna. Deretter starter flukten fra København og ut til kysten, nærmere bestemt til Gilleleje. Miriam er fortvilet fordi Arne har brukt mesteparten av deres sparepenger på en ny gitar. Dermed har de ikke så mye å klare seg med på flukten. 

På flukt fra nazistene

I Gilleleje følger vi lokalbefolkningen og deres reaksjoner på tilstrømningen av jøder. Mens noen tenker at de skal redde jødene fordi dette nærmest er et kall, ser andre sitt snitt til å tjene store penger på dem. Dette splitter befolkningen i den lille fiskerlandsbyen. Vi blir vitne til både edelmodige handlinger og nedringe handlinger ... slik det alltid er i krig, der noen er mer desperate enn andre. Midt oppi alt står en prest, som skal komme til å få en sentral rolle i det dramaet som etter hvert utspiller seg. Han gjemmer nemlig bort mange jøder oppe på loftet i kirken, og av den grunn er mange av scenene tatt opp inne på kirkeloftet. 

Presten i Gilleleje tar et særskilt ansvar når flyktningene strømmer på

Som alltid når man kommer tett på menneskeskjebner i en vanskelig livssituasjon, gjør det et sterkt inntrykk. Dramaturgien i denne filmen, der det er lagt inn rikelig med spenningsmomenter, er realistisk nok. For det handler om liv og død, og hvor marginene er små. Særlig fordi noen av "redningsmennene" først og fremst tenker på seg selv og egen lommebok ... 

Nazistene jakter på flytningene

Selv om dette er en historisk film om et drama som fant sted for mer enn 70 år siden, har filmen i aller høyeste grad en aktualitet i vår nåtid. Jeg tenker selvsagt på flyktningestrømmen fra syd til nord de siste årene. Bak alle tallene finnes det enkeltindivider og menneskeskjebner, hvor det handler om et være eller ikke være ... Jeg tenker derfor at filmer som "Fuglene over sundet" er viktige! Slike filmer får oss til å tenke lenger enn avisoverskriftene i vår tabliodiserte verden. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Skuespillerprestasjonene er gode nok (om enn ikke glitrende hele veien), kulissene er autentiske og historien er tankevekkende og dessuten sann. Filmen viser hva som skjer i et samfunn med krig og utrygghet og hva mennesker kan finne på å gjøre når de bare er desperate nok. Hvem kan man stole på når det kommer til stykket? Samtidig er vi aldri i tvil om at det gode vinner til slutt. Det universelt menneskelige må vinne, mens moralsk forfall alltid fører til fortapelse ... Også i dette livet ... 

DVD´en hadde release for noen få uker siden. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk og tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: David Dencik (Arne Itkin), Danica Curcic (Miriam Itkin), Jakob Cedergren (N.B. Lund Ferdinansen), Nicolas Bro (Kaj), Laura Bro (Kathrine Ferdinansen) m.fl.
Spilletid: 90 minutter

Møte med David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen 29. mars 2017

David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen i går (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med den franske forfatteren David Foenkinos

I går inviterte Litteraturhuset i Bergen til et møte med David Foenkinos (f. 1974). Foenkinos er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, og han er i dag en av Frankrikes mestselgende forfattere. Sitt store internasjonale gjennombrudd fikk han med romanen "Charlotte", som utkom i Frankrike i 2014. Denne romanen utkom på norsk tidligere i år.

Foenkinos er også kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen (jeg har sett filmen og har skrevet om den her på bloggen).

"Charlotte" har solgt mer enn 400 000 eksemplarer i Frankrike, og for denne romanen har forfatteren fått en rekke priser. Boka er oversatt til flere språk. Jeg har lest og omtalt "Charlotte" her på bloggen.

Sandra Lillebø intervjuet David Foenkinos (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den som intervjuet Foenkinos i går var forfatter, journalist og kritiker Sandra Lillebø. Intervjuet, som fant sted i Boksalongens lokaler, foregikk på engelsk.

Møte med David Foenkinos  

Sandra Lillebø opplyste at David Foenkinos er blant Frankrikes mest leste samtidsforfattere. Han har 12 romanutgivelser bak seg, og "Charlotte" er hans trettende roman. I tillegg har han regissert flere filmer.

Foenkinos fortalte at han var 16 år første gang han var i Norge. Han glemmer aldri Lofotens magiske landskap. Han har aldri vært i Bergen før nå. Han takker nei til de fleste invitasjoner, men han medgir at han var spesielt nysgjerrig på Bergen. Denne byen har festet seg i hans sinn fordi han akkurat nå holder på med en film, hvor en av hovedpersonene er fra nettopp Bergen. En lykkeligere og mer harmonisk person har han sjelden møtt, så han kom til at det må være noe spesielt med denne byen ...

Hva førte til at David Foenkinos ble forfatter?

Foenkinos mener at han oppdaget litteraturen sent i livet. Han var 16 år og hadde frem til da ikke hatt noen interesse av å lese bøker. Så skjedde det noe helt spesielt, som forandret livet hans fullstendig. Han fikk problemer med hjertet og holdt på å dø. Han begynte å gå på museer, studere jazz, male og lese bøker. Det som fikk ham til å begynne å skrive var at han ikke fant en bassist til jazzbandet sitt, fortalte han leende.

Siden har han skrevet mange bøker, men ingen som "Charlotte" ... Hans tidligere bøker er fiksjonslitteratur med mye humor. "Charlotte" er en alvorlig bok.

Foenkinos la ut som sin fascinasjon for Charlotte Salomon
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bakgrunnen for boka om Charlotte Salomon

Historien om Charlotte er tragisk, og Foenkinos ble raskt meget betatt av henne. Det var svært vanskelig å finne frem til hvem hun egentlig var, og han skjønte derfor tidlig at dette aldri kunne bli en klassisk biografi. Hele 10 år skulle han bruke før han klarte å fullføre  romanen om henne. Mye av årsaken var at han ikke klarte å finne ut hvordan han skulle fortelle historien.

Da han begynte å gjøre research rundt Charlotte, visste han ikke hva han kom til å finne. Han var ikke forberedt på at han skulle bli så fanget av henne som han ble. Hun kapret hans hjerte fullstendig og endret livet hans. Hennes energi, humor og intelligens sto i dyp kontrast til det livet hun ble tvunget til å leve. At hun skulle dø så ung, bare 26 år og gravid, er både tragisk og meningsløst. Hun tok all sin lidelse inn i kunsten.

Underveis oppdaget Foenkinos de tidligere utstillingene av kunsten til Charlotte Salomon. Den første utstillingen fant sted 15 år etter hennes død. Hans bok om Charlotte har ytterligere forsterket interessen for hennes liv og kunst.

En engasjert forfatter! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Charlotte skrev i sin tid sin egen biografi - "Liv? eller Teater?". Vi kan selvsagt ikke være helt sikker på at alt er like sant eller objektivt. Foenkinos har likevel basert sin roman på disse tekstene. Det var vanskeligst å skrive om perioden 1940-1943, og spesielt om slutten, fordi det er fantes så få kilder. Hvorfor ble Charlotte i Frankrike? Hvorfor dro hun ikke? Slike spørsmål stilte han seg selv underveis i arbeidet med boka.

Mens Foenkinos jobbet med boka, reiste han stadig til Syd-Frankrike og oppsøkte hotellet der Charlotte bodde. Der følte han seg nær henne, og dette hjalp i skriveprosessen. Resepsjonisten på hotellet ble etter hvert nokså lei ham. I dag reiser "alle" til dette hotellet, vel vitende om at det var her Charlotte oppholdt seg i siste fase av sitt liv. Mon tro hva resepsjonisten kjenner på nå ...

Om Charlottes liv

Charlotte ble født i Berlin i 2016. Moren var psykisk syk og tok til slutt livet av seg. Ingen fortalte Charlotte sannheten. Hun fikk heller ikke vite om alle de andre kvinnene i familien som hadde tatt livet av seg. Selv var hun oppkalt etter morens søster, som tok livet av seg i en alder av 18 år.

Etter morens død giftet faren seg på nytt. Charlotte var da 16 år og farens nye kone var Paula, en berømt sangerinne. Familien var jøder, men praktiserte ikke sin religion. Det spilte imidlertid ingen rolle da restriksjonene for jøder ble innført i Tyskland på midten av 1930-tallet. Etter hvert ble faren nektet å praktisere som lege, og Paula fikk bare opptre overfor jøder. Charlotte fikk helt unntaksvis lov til å begynne på en kunstskole, men problemene begynte for alvor da det viste seg at det var hun som var den mest talentfulle på denne skolen. Hun vant en konkurranse, men ble nektet å motta prisen som vinner. Skolen ønsket nemlig ikke å få et jødestempel. Etter dette klarte faren å overtale henne til å reise til Syd-Frankrike, der besteforeldrene bodde. Forut for dette hadde han selv blitt arrestert og sendt til en leir, men han ble sluppet løs etter noen måneder. Dette satte en støkk i familien. De som følte seg som ekte tyskere, og faren som hadde tjenestegjort som soldat under første verdenskrig. Likevel var de med ett blitt annenrangs borgere i sitt eget hjemland ...

Charlotte etterlot seg sitt hjemland, sin familie, sin elsker Alfred og alt hun hadde hatt kjært for et liv i eksil. Det var som om hun flyktet fra mørket og inn i lyset når hun malte, hevdet Foenkinos. "Men mange av maleriene hennes er da riktig mørke," innvendte Lillebø ...

Mens Charlotte befant seg i Frankrike, var hun avskåret fra å finne ut hvor det var blitt av Alfred. Hun tegnet og malte ham, og slik tok hun vare på minnene om mannen som hadde betydd så mye for henne.

Da hun kjente at det begynte å brenne under beina sine, oppsøkte hun legen sin og overlot all kunsten sin til ham. Takket være ham er alle hennes 1000 arbeider bevart for ettertiden. Og selvbiografien ...

David Foenkinos visste å sjarmere sitt publikum! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mer om arbeidet med boka

Mens Foenkinos jobbet med researchen til boka, ble han kjent med historien rundt Alfred og hans oppdagelse av Charlottes kunst. 25 år etter Charlottes død fant Alfred seg selv i hennes kunst ... Det må ha vært spesielt! Charlotte var riktignok ikke den eneste for ham, mens han hadde en meget stor plass i hennes liv.

Charlotte malte 12-14 timer hver eneste dag, og hun sang mens hun malte, fikk Foenkinos høre av folk som kjente Charlotte mens hun oppholdt seg i Frankrike.

Foenkinos snakket blant annet med datteren til Charlottes lege, han som tok vare på hennes kunst. Datteren som da var over 70 år, husket at faren snakket mye om Charlotte. Han omtalte henne som "crazy", fordi hun hadde så mye energi.

Charlotte led mye i sitt liv, og hun fant det vanskelig å forsone seg med alt dette. Hun valgte å skape for å overleve. Selv pleide hun å si at "du kan ikke elske før du har dødd minst en gang ..."

"Charlotte" er en bok om kjærlighet. Foenkinos` motivasjon for å skrive den har vært å finne i alle fall én person som kunne elske Charlotte. I stedet fant han over en million lesere som er blitt betatt av denne kvinnen, og dette er mer enn han noen gang kunne ha drømt om.

Underveis ble han fortalt at han faktisk ikke var den første som hadde skrevet om henne. Dette fikk ham til å tenke "Å nei, men dette er min Charlotte!"

Om skrivestilen i boka

Sandra Lillebø påpekte at skrivestilen kan se ut som poesi, men at den ikke er det. Foenkinos forklarte at han slet veldig med å finne en skrivestil som passet til historien. Han prøvde igjen og igjen, og holdt til slutt på å gi opp. Først etter seks år løsnet det. For hver ny setning valgte han å begynne på en ny linje. Da fikk han endelig puste ... Noe fysisk skjedde med ham. (Noe tilsvarende skjedde faktisk med meg under lesningen - min kommentar. Dette har jeg skrevet om i min omtale av boka.)

Om kunstneren Charlotte Salomon

"Hvor ferdigutviklet kan man egentlig bli i en alder av 26 år?" lurte Sandra Lillebø på. Foenkinos mente at det ikke er mulig å svare på dette. Det eneste han vet er at kunsten til Charlotte er kraftfull, og at man kjenner på dette i møtet med maleriene hennes. Det er først når man ser helheten at man skjønner hvor stor hun faktisk var som kunstner.

Foenkinos viser til seg selv. Han måtte skrive 12 bøker før han klarte å skrive en virkelig stor roman. Leende påpekte han at han ikke kunne komme til Bergen før han hadde skrevet denne boka. De 12 foregående kom han til Sverige med ... Dette fikk latteren til å runge gjennom Boksalongen i går kveld. Vi likte selvsagt å høre dette!

Selv ønsket han ikke å skrive en Holocaust-bok. Han ønsket å skrive om Charlotte, men fordi Holocaust er en del av hennes historie, måtte det selvsagt med. Uten at dette får mer fokus i boka enn at det forårsaket hennes meningsløse død ... Holocaust og nazistenes forfølgelse av jødene er årsaken til flukten, til den uforløste kunsten (mens Charlotte levde), til at hun døde så ung ...

Det skal bli film av boka

David Foenkinos jobber for at det skal bli film av boka. Han ønsker seg en virkelig god regissør denne gangen. En som er vesentlig bedre enn ham selv ... Hans ønske er en film ala den om Frida Kahlo - en film som en gang for alle udødeliggjør Charlotte ...

Utstilling i Amsterdam neste høst

Neste høst (i oktober 2018) skal samtlige bilder som Charlotte laget i sitt liv, stilles ut i Amsterdam. Det er Jewish Museum som har tatt ansvar for utstillingen, og dette er første gang noen sinne at det vil være mulig å se samlingen samlet. Foenkinos håper at Charlotte Salomon en gang skal få sitt helt eget museum, fordi han ikke tror det gagner kunsten hennes å få merkelappen "jødisk". Hun levde jo aldri et tradisjonelt jødisk liv, og kunsten hennes er heller ikke typisk jødisk (hva nå det måtte være - min kommentar).

Livet etter "Charlotte"

Foenkinos innrømmer at det har vært vanskelig å skrive en ny bok etter "Charlotte". Han utga en ny bok i fjor, og denne boka ligger blant annet på bestselgerlistene i Tyskland for tiden. Han jobber også med en ny film.

Intervjuet/bokbadet nærmet seg slutten (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dermed var bokbadet over, og jeg havnet på en bar like i nærheten av Litteraturhuset og Boksalongen, sammen med forfatter, andre bloggere (Beathe fra bloggen Beathes bokhjerte og Bente fra bloggen Bentebing`s Weblog) og bokbransjefolk. Vi bloggere fikk dermed anledning til å snakke med forfatteren etter bokbadet, og det var selvsagt stas!

Beathe har skrevet om arrangementet og boka "Charlotte". Bente har også skrevet om boka.

Beathe (bloggeren bak Beathes bokhjerte), David Foenkinos og Sandra Lillebø.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Arabiske filmdager 2017

Arabiske filmdager 30. mars - 

2. april 2017

Generelt om festivalen

Arabiske filmdager ble arrangert første gang våren 2011, og arrangeres i år for syvende gang. Formålet med festivalen er "å presentere det beste og mest interessante av arabisk spillefilm og dokumentar fra det siste året, i tillegg til den klassiske filmarven i regionen". (Sitat fra Film Fra Sør sin presentasjon av festivalen.) Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden, og ofte finner det sted debatter etter filmvisningene der regissøren selv gjerne er til stede. 

I fjor ble det vist 22 filmer under festivalen (i Oslo). I år vises 24 filmer (i Oslo). Spennvidden i tematikken er stor. 

Åtte av filmene vises i Bergen i perioden torsdag 6. april til lørdag 8. april.

Programmet for festivalen finner du her. 

Mitt forhold til festivalen

Første gang jeg stiftet bekjentskap med arabiske filmdager var i 2013. Jeg mener å huske at jeg mottok en spesiell oppfordring til å besøke festivalen og skrive om den fra arrangørene. Dette var mens festivalen fremdeles var i støpesjeen og trengte litt drahjelp - blant annet fra amatørfilmbloggere som meg. Det handlet om å gjøre flere oppmerksom på filmfestivalen, som ikke hadde allverdens budsjett til å markedsføre seg selv. Siden har nok både oppmerksomhet og inntekter økt, og for hvert år som går, utvides repertoaret. 

I årene fra 2013 og frem til nå har jeg fulgt festivalen hvert eneste år. Antall filmer jeg har rukket å se har variert betydelig, fra en håndfull til hele ni filmer i 2016. Så mange filmer rekker jeg dessverre ikke å se i år. 

Filmer jeg har sett fra før av og anbefaler

I dette blogginnlegget ønsker jeg å skrive om noen av filmene som det kan være verdt å få med seg, og jeg synes det er naturlig å starte med dem jeg allerede har sett og omtalt her på bloggen. Linkene peker til mine tidligere blogginnlegg. 

"678 Kairo":
Filmen handler om seksuell trakassering av unge kvinner i Egypt, og den er basert på virkelige hendelser. Beføling mens man tar bussen er noe kvinner stilltiende har funnet seg i uten å kny. Dette får filmens hovedperson, Fayza, til å ta sjeen i egne hender. Utstyrt med en spiss hårnål slår hun tilbake! Denne filmen, som er spilt inn i 2010, anbefales! 

"Min arabiske vår":
Denne filmen ble vist i forbindelse med arabiske filmdager 2016, men da med tittelen "Hedi". Dette er en tunisisk film med tematikken arrangert ekteskap og "frivillighet". Velspilt og interessant, hvor presset er på mannen denne gangen - ikke kvinnen. Skal Hedi følge kjærligheten eller morens vilje? Filmen ble spilt inn i 2016. Anbefales! 

"Mustang":
Denne filmen ble nominert i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med fjorårets Oscar-utdeling. Filmen handler om fem foreldreløse søstre som forlater bylivet for å vokse opp hos sin strenge onkel og tante. Det handler om æreskodekser, uskyld, straff og seksuelt misbruk i et samfunn der uvitenhet og streng konformitet dominerer. Dette er en må-se-film! (Filmen er riktignok ikke arabisk, men tyrkisk. Arrangørene klarte imidlertid ikke å la være å ta med denne i år.)

Oslo: "678 Kairo" vises på kino lørdag 1. april kl. 20.15. "Min arabiske vår" vises fredag 31. mars kl. 18.30 og lørdag 1. april kl. 18.00. "Mustang" vises lørdag 1. april kl. 14.00 og søndag 2. april kl. 15.15.
Bergen: "Min arabiske vår" vises fredag 7. april kl. 21.00.

Filmer jeg mener det er vel verdt å få med seg

"69 minutter av 86 dager":
Dette er en norsk dokumentarfilm som vises søndag 2. april kl. 13.30 (i Oslo). Filmen handler om en families flukt fra Syria til Sverige, sett gjennom en treårings perspektiv. Filmen har ingen fortellerstemme, ingen klassisk intervjuer ... Familien er fulgt gjennom 86 dager av Håskjold Larsen, og den har en varighet på 69 minutter ... Innspilt i 2017.

"Clash":
Denne egyptiske filmen fra 2016 - festivalens åpningsfilm - vises både torsdag 30. mars kl. 18.00, fredag 31. mars kl. 19.00 og søndag 2. april kl. 21.15 i Oslo, og torsdag 6. april kl. 18.00 i Bergen. Den handler om demonstrasjonene som førte til president Mursi og Det muslimske brorskaps avgang. Handlingen utspiller seg i en politivogn, og situasjonen er preget av hat, kaos og dyp medmenneskelighet. Jeg tror dette er en av de virkelig viktige filmene under filmfestivalen, og det er nok ikke uten grunn at den er satt opp i Oslo for tre visninger og  en i Bergen. For øvrig verdt å merke seg at det er den samme regissøren - Mohamed Diab - som står bak filmen "678 Kairo". 

"Foreign Body": 
I denne tunisiske filmen fra 2016 møter vi en ung jente etter at hun har kommet seg over Middelhavet - en ferd hun med nød og neppe har overlevd. Filmen har et annet budskap enn den typiske flyktningehistorien. Her får vi innblikk i en kvinnes indre kamp og lidenskap i møtet med andre mennesker i et nytt fremmed land. Filmen vises fredag kl. 17.00 og søndag kl. 19.00 i Oslo, og lørdag 8. april kl. 20.30 i Bergen. 

"In Between":
Denne israelske filmen handler om tre kvinner som bor sammen. Den bryter tabuer og tråkker på tradisjoner, men uten å fremstå som en klisjé. En er jurist og festløve om natten, en er lesbisk og en er forlovet med en konservativ mann. Å finne et ståsted mellom det gamle og det nye er ikke lett ...
Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 21.00 og søndag 2. april 17.45. I Bergen vises den lørdag 8. april kl. 20.30. 

"The Father, the Son, and the Holy Jihad":
Tematikken i denne filmen går igjen i mye av litteraturen om hellig krig for tiden: Hva får velintegrerte innvandrere til å velge å reise til Syria for å delta i hellig krig? Hva er det som gjør at noen radikaliseres og blir jihadister? Denne filmen vises kun i Oslo - lørdag 1. april kl. 15.30 og søndag 2. april kl. 15.30. Etter filmvisningen blir det panelsamtale - "Skal jeg bli eller skal jeg dra?"

"Tramontane":
Denne libanesiske filmen handler om sangtalentet Rabih som er blind. Da korpset hans skal ut på en internasjonal turné må han skaffe seg et pass for første gang. Vi får innblikk i problemene han støter på - først ved at det blir hevdet at identifikasjonspapirene hans er falske. I jakten på sannheten kommer gamle hemmeligheter opp til overflaten ... Filmen vises i Oslo torsdag 30. mars kl. 20.45 og søndag 2. april 20.30. Filmen vises i Bergen 7. april kl. 16.30.

"Investigating Paradise":
I denne algeriske dokumentarfilmen undersøker regissøren Merzak Alluache løftene om evig belønning i himmelen i form av 72 jomfruer som venter på den som er villig til å sprenge seg selv i luften. "Spørsmål om hva som egentlig skjer med konene til mannen som plutselig får hendene fulle av de smellvakre og villige kvinnene, eller hva som skjer med ugifte kvinner som kommer alene til himmelen, blir besvart både av de som tror på etterlivets gleder og av de som håner dette tankesettet. Og resultatet er ganske forbløffende." Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 13.00 og søndag 2. april kl. 20.00. 

"La Isla":
Denne marokkanske komedien er basert på virkelige hendelser, og handler om Marokkos "invasjon" av en liten spansk holme utenfor den marokkanske kysten. I 2002 heiste en liten gruppe soldater det marokkanske flagget på holmen for å provosere spanske myndigheter. Her er det duket for litt latter! Filmen vises fredag 31. mars kl. 21:15 i Oslo. 

"Tickling Giants":
Dette er en amerikansk dokumentar (...) som handler om en mann som forlater jobben som kirurg for å begynne som politisk satiriker eller stand up. Men hva skjer når autoritære myndigheter føler seg fornærmet? Etter filmvisningen blir det panelsamtale, der temaet er "Tåler diktatorer en spøk?" Filmen vises i Oslo fredag 31. mars kl. 16.00 og søndag 2. april  kl. 17.15. (Linken peker til min omtale av filmen.)

Jeg har i dette blogginnlegget kun berørt 12 av festivalens i alt 22 filmer. Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg til å ønske å oppsøke Arabiske filmdager, og anbefaler deg å studere programmet nærmere. 

Enjoy!