Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 13. november 2016

Fra Gill´s Bay til Ullapool i Skottland

Gill´s Bay (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I siste halvdel av juni i år var mannen min og jeg på en rundreise i Skottland - fortrinnsvis på øyene nord og øst for fastlands-Skottland. Jeg har tidligere skrevet litt om byen vi tok utgangspunkt i - Aberdeen. Dessuten har jeg skrevet om Shetland og Orknøyene - med vinklingen "What to do on Shetland Islands/the Orkneys?"

Før jeg skal skrive om Lewis, Harris og de andre øyene vi besøkte, skal jeg i dette innlegget fortelle om turen fra Gill´s Bay til Ullapool. Gill´s Bay er stedet man kommer til når man tar ferga fra St. Margarets Hope på Orknøyene til Skottlands fastland. Ullapool er stedet man tar ferga fra Skottlands fastland til Lewis/Harris, øya som ligger ute i de ytre Hebridene. 
Her kunne vi endelig kaste fleece´en! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selv om vi var heldige med været mens vi var på Shetland og Orknøyene, var det først da vi kom til Nord-Skottland og Gill´s Bay at vi opplevde noe som lignet sommervarme. Endelig kunne vi ta av oss fleece´en og gå i T-skjorte. Sola varmet godt! (Ikke at vi klaget på været mens vi var ute på øyene i havgapet, men sol og varme har nå en gang noe eget ved seg!)

Ferge-traséen mellom St. Margarets Hope og Gill´s Bay regnes som den raskeste og tryggeste mellom Orknøyene og fastlandet. Den kalles også The Short Sea Crossing. Vi ankom mens det var fjære sjø, og stranda inne i bukta fremsto dermed som gigantisk. Det var strand så langt øyet rakk!


Et fascinerende landskap!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi blinket oss ut Bettyhill, hvor vi planla å overnatte. Det var ikke så veldig langt fra Gill´s Bay, og dermed fikk vi også tid til å nyte det deilige sommerværet og det flotte landskapet. Vi slapp å haste av sted. 


Et kartutsnitt av Nord-Skottland (hentet fra nettet)
Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for neste dag skulle det regne nesten uavbrutt. Sånn er det å feriere i Skottland om sommeren ...
En ku vi møtte på slet med en intes kløe (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skottland er storprodusent av storfekjøtt, og kjøttet er høyt aktet fordi forholdene ligger så godt til rette for dette. Klimaet er relativt mildt, og selv om det kan være temmelig værhardt langs kysten, er det likevel godt. Ikke for kaldt ... ikke for varmt ... Dessuten er det lite forurensning på disse kanter.


Utsikten fra Bettyhill Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var heldige og fikk det siste ledige rommet på Bettyhill Hotel. En annen gang ville vi nok ha bestilt rom på forhånd, for vi skjønte fort at hotellet er svært populært. Ikke bare ligger det svært idyllisk til med utsikt utover en nydelig bukt, men i tillegg har hotellet et utmerket kjøkken og prisnivået er sympatisk. (Det er flere hoteller i området, og Bettyhill er svært populært for sportsfiskere.)


Solnedgangen ved Bettyhill (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Pga. klarværet den kvelden vi var der, fikk vi med oss turens desidert vakreste solnedgang. 


Kamskjell og blodpudding (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kombinasjonen av kamskjell og blodpudding (av alle ting!) var overraskende godt! Er det noe skottene er virkelig gode på, så er det sjømat! (Og blodpuddingen er utsøkt god!) Vi har sjelden eller aldri opplevd å spise så mye god sjømat som vi gjorde på denne turen. På den annen side forundret det oss stort at det ikke var mulig å få tak skikkelig godt lammekjøtt eller en saftig biff. Det meste går til eksport, og så importerer man dårlig kjøtt tilbake. Det var i alle fall vårt inntrykk.


På tross av gråvær opplevde vi landskapet som majestetisk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter lå tåka tett over fjellet, mens det var temmelig grått nede i lavlandet. Dessuten småregnet det stort sett hele tiden. 

Flotte konstraster i landskapet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi klarte aldri å finne ut hva den gule vegetasjonen besto i (men kanskje noen av mine lesere vet?). Vakkert var det i alle fall, fordi dette skapte en fin kontrast til alt det grønne. 


Sauer på beite (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selv om det var mest storfe å se langs veiene, dukket det også opp noen sauer underveis. Disse virket renere og ikke fullt så ville som dem vi så ute på øyene. 


God skilting! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Veiene i Nord-Skottland var av vekslende kvalitet, men likevel i atskillig bedre stand enn ute på øyene. Der var det som regel kun plass til en bil av gangen, og man var derfor avhengig av å kjøre til side mens man ventet på at motgående trafikk skulle passere.


Mektige fjell! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter hvert som vi nærmet oss Ullapool, lyste det mer og mer opp. Da hadde vi passert noen strekninger der vi kun så noen få meter foran oss. 


Tørking av torv (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I et land med relativt lite trær og mye myr-terreng, er det viktigste brenselet torv. Vi kjørte forbi svære områder der torva lå til tørk for å bli brensel. 


Loch Eriboll (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis stoppet vi blant annet ved Loch Eriboll. Utsikten ned mot den vakre utstikkeren tok omtrent pusten fra oss! Når man farter rundt i et landskap der bebyggelsen er nokså glissen, er det som om man får bedre kontakt med seg selv. Mengden av synsinntrykk er færre, det du ser kommer tettere på, stillheten i landskapet hvor det kun er havet og fuglene som "bråker", forsterker inntrykkene ... Det får det meste annet til å virke trivielt og uviktig. 

Syklister på tur (Foto: Rose-Marie Christiansen)
"When you approached Loch Eriboll, did you notice the land getting lower and greener? This far corner of Scotland is an isolated patch of land underlain by Durness limestone, which is softer and more fertile than the other rocks around it."


Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når det dukker opp en café ute i ødemarken ... vel, da stopper man og tar en kopp te og gjerne scones om de har. Da vi stoppet ved denne nokså øde caféen - Choraidh Croft Tea Room -  var resultatet av folkeavstemningen om Brexit klar. På resten av turen vår var alle samtaler med folk vi møtte, dominert av temaet Brexit. 

Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Akkurat her møtte vi to ektepar, som vi ble sittende og snakke med. Det ene ekteparet var veldig klar på at "Yes! We´re out!" Jubelen sto bokstavelig talt i taket. Det andre ekteparet var mer forbeholden, og fortalte at det de følte var frykt. "Hva nå?" Møtet med disse to ekteparene gjorde et sterkt inntrykk på oss. Jeg kjente på autopiloten som ville trøste og si at det samme ble spådd da Norge sa nei til EU. Alt kom til å gå ad dundas. Vi kom til å tape i spillet om eksport og import, og Norges økonomi kom til å lide sterkt. Likevel var det ikke dette som skjedde. Det optimistiske ekteparet mente at Storbritannias økonomi kommer til å blø i et par års tid, og at noen investorer nok kommer til å tape en hel del penger. Men så kommer ting til å gå så meget bedre ... Jeg håper hun har rett.


Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis stoppet vi også ved Smoo Cave ved Durness. Det ble et utmerket sted for en beinstrekk og en koselig tur ned mot fjæra. 


Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stedet er godt tilrettelagt for opplevelses-turisme.


Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi tok også turen inn i grottene, men hadde ikke tid til å dra med gummibåt innover i fjellet. Det begynte nemlig å nærme seg tiden da vi måtte komme frem til Ullapool, hvor vi hadde kjøpt fergebillett ut til Lewis i de ytre Hebridene. 


Vakker natur underveis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Turen fra Durness til Ullapool gikk raskt unna. 

Det er mye hjort i Skottland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var mye flott natur å se, og også en del hjort. 

Så kom vi omsider frem til Ullapool til slutt ... Jeg avslutter dette innlegget med et knippe med bilder fra dette lille tettstedet.


Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Moules frites i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når film blir en lidenskap


Jeg har vært opptatt av film så lenge jeg kan huske. Denne interessen har eksistert side om side med min sterke lidenskap for litteratur. Derfor var det naturlig å inkludere min filminteresse i prosjektet da jeg startet med blogg våren 2010.

I årenes løp har jeg omtalt og/eller anmeldt mer enn 600 filmer på bloggen min, jf. en alfabetisk oversikt over samtlige titler som dette handler om. Jeg rekker dessverre ikke å skrive om alle filmene jeg ser, og skulle selvsagt gjerne hatt mer tid både til fordypning, til å lære mer om film, se flere filmer, lage filmprosjekter på bloggen min osv. 


De fleste som har fulgt bloggen min en stund og som har hatt interesse for å følge med på filmene jeg har omtalt, har kanskje sett noen tendenser i retning av "prosjekter". Blant annet er jeg glødende interessert i arabisk film, og prøver å få med meg Arabiske filmdager i Oslo hver vår. Jeg synes også at det er spennende å få med meg Film Fra Sør-festivalen i Oslo (som arrangeres hver høst), selv om jeg heller ikke i år rakk å skrive om dette på bloggen min. Dessuten liker jeg å holde meg orientert om Oscar-nominasjonene, og her er nominasjonsprosessen vel så interessant som selve kåringen. Endelig har jeg skrevet om og omtalt filmer fra Cannes filmfestival. Dersom tiden hadde strukket til, ville jeg ha fulgt mye tettere med på flere filmfestivaler, og drømmen er selvsagt å være til stede på en av de store festivalene. Det får bli en annen gang, i et annet liv ... 


Noe av problemet med de store filmfestivalene er at det tar relativt lang tid fra filmer blir vist i en slik setting, til de når ut til oss vanlige film-elskere. De færreste filmene når frem til norske kinoer, og det er i tillegg ofte besværlig å få tak i filmene på DVD (men det har blitt bedre!). Vi er avhengig av gode distributører, som sørger for at kvalitetsfilmer blir gjort tilgjengelig for oss. 


Arthaus er en stiftelse for filmkunst, som ble dannet i 1992. Stiftelsens formål er å bedre vilkårene for kunsterisk verdifull film i Norge, både gjennom import og distribusjon av film til kinoer og filmklubber. I tillegg er det et mål å medvirke til å spre kunnskap og informasjon om film som kunstnerisk og kulturelt medium, leser jeg på Arthaus sin nettside.  


Sett fra mitt ståsted tenker jeg at det kommer altfor mange filmer fra Hollywood, og at det er et sunnhetstegn at vi får påfyll også fra andre kanter av verden. 


Da Arthaus tidligere i høst søkte etter 100 filmentusiaster fra hele landet til en ny runde av Scope100 (2016-2017), hvor publikum blir direkte involvert i å stemme frem sin favorittfilm, var jeg ikke sen om å melde min interesse. Jeg var heldig og ble plukket ut, og skal fremover se syv helt nye europeiske filmer via streamingtjenesten til Festival Scope. Det er som å få en filmfestival rett hjem i stua! Utrolig spennende! 


Det er viktig for Scope100 at medlemmene skal representere publikum fra hele landet. Man kan være filmkritiker, blogger, kulturjournalist eller student, men viktigst av alt er at man er filminteressert. Vi som er med får diskutere filmene i et lukket forum på Facebook.


Vinnerfilmen skal distribueres av Arthaus neste år. Det betyr i praksis at vinnerfilmen blir vist på kino i 2017. 


For øvrig er dette det andre året Arthaus er en del av Scope100. (Den islandske filmen "Småfugler" vant i fjor.) 


De syv filmene jeg skal se i forbindelse med Scope100, er følgende:




"After love" (L`Èconomie du couple) - regissør Joachim Lafosse:
- Fransk-belgisk film, 2016, 96 minutter
- Et ektepar med to døtre går fra hverandre. Hun eier huset - han har pusset det opp etter alle kunstens regler. Han nekter å flytte før han har fått sin halvpart av husets verdi. 
- Hva skjer i relasjonen mellom et ektepar som tidligere elsket hverandre svært høyt, når alt som skjer plutselig blir tolket med helt andre briller, slik at det normale blir fremstilt som unormalt, og det unormale som normalt?
Filmen ble vist på Cannes Filmfestival 2016. 

"Porto" - regissør Gabriel Klinger:
- Fransk-portugisisk-polsk, 2016, 75 minutter
- En fransk kvinne og en amerikansk mann lever i Porto og opplever et kort, men intenst forhold. Noe mystisk og uventet skjer da deres veier skilles ... 
Filmen har blant annet blitt vist på filmfestivalen i San Sebastian 2016.

"Indivisible" (Indivisibili) - regissør Edoardo De Angelis:
- Italiensk, 2016, 100 minutter
- To siamesiske tvillinger forsørger familien sin med inntektene fra sine opptredener som sangere. Alt er vel inntil de finner ut at de kan bli skilt fra hverandre ... 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Venezia 2016 og filmfestivalen i Toronto 2016.

"Suntan" - regissør Argyris Papadimitropoulos (linken peker til min omtale av filmen):
- Gresk, 2016, 105 minutter
- En middelaldrende gresk doktor blir betatt av en yngre kvinnelig turist. Det er duket for drama når han blir med henne og vennene på party. 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Rotterdam 2016. 

"Remainder" - regissør Omer Fast:
- Tysk-engelsk, 2015, 97 minutter
- En ung mann får utbetalt en stor erstatning pga. hukommelsestap etter en ulykke. Han bestemmer seg for å bruke pengene til å rekonstruere sitt tidligere liv ned til den minste detalj. 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"24 Weeks" - regissør Anne Zohra Berrached:
- Tysk, 2016, 102 minutter
- En cabaretartist er i sjette måned av sin graviditet da hun får vite at noe er galt med barnet. Hun og ektemannen får kun kort tid til rådighet for å ta et valg med enorme konsekvenser. 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"Baden Baden" - regissør Rachel Lang:
- Belgisk-fransk, 2016, 95 minutter.
- En ung kvinne slutter i en jobb hun har hatet og reiser hjem til Strasbourg for å finne både kjærlighet og sorg ... 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016.

-----------------------------------

(Jeg kan ikke skrive omtaler/anmeldelser av filmene før de er tilgjengelig for andre enn oss 100 som er med i Scope100. Disse kommer derfor senere.)

lørdag 5. november 2016

Om litteraturkritikkens vilkår på Boksalongen 3. november 2016

Lanserings-panelsamtale på Litteraturhuset i Bergen.
Panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010

Jeg befant meg tilfeldigvis i Bergen torsdag kveld, og da var veien til Boksalongen på Bergen Litteraturhus relativt kort. Denne kvelden ble det arrangert en panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Boka har nettopp kommet ut på Universitetsforlaget. Den forteller kritikkens egen historie gjennom 140 år, og kvitterer blant annet ut følgende temaer (fritt sakset fra forlagets presentasjon av boka på nettsidene deres):

- hvordan ble våre litterære klassikere lest før de ble klassikere?
- hvordan har kritikere tilpasset seg nye medier og offentligheter?
- var kritikken krassere før?
- hvem var kritikerne?
- hvilke tendenser har preget kritikkens historie?

"Boken starter med den politisk engasjerte kritikken som utfoldet seg under det moderne gjennombrudd og følger utviklingen fram til vår egen tid. Store omveltninger i mediene har endret rammevilkårene for kritikken, og sosiale medier og bokblogger har skapt hodebry for profesjonelle bokanmeldere.

«Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010» er en fortelling om en rekke møter og sammenstøt: mellom bøker og kritikere, mellom kritikere og forfattere, mellom kritikere og lesere, og kritikere imellom. Vi støter på rasende moralister, hånlige åndssnobber og vennlige diplomater. Vi kan også lese forbløffende historier om litteraturkritikk i form av sensur og beslagleggelser. I kritikkhistorien er det tidvis høy temperatur og mye som står på spill."
(sitat fra forlagets presentasjon)


Det er mange bidragsytere i boka, som har hatt en redaksjon bestående av kritikkhistorikerne Sissel Furuseth, Eirik Vassenden og Jahn Thon. Disse tre samt kritikerne Ingunn Økland (Aftenposten) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) var invitert til panelsamtalen på Boksalongen. Kristoffer Jul-Larsen var ordstyrer.

F.v. orstyrer Kristoffer Jul-Larsen, Aftenposten-kritiker Ingunn Økland,
Morgenblad-kritiker Bernhard Ellefsen og redaktørene og kritikkhistorikerne
Sissel Furuseth, Jahn Thon og Eirik Vassenden (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Boksalongen presenterte sitt arrangement med følgende ord:

Litteraturkritikken har stor makt over hvilken litteratur vi leser og snakker om. Hva skjer med kritikken i avisdødens og de nye medienes tid? Og vil leserne finne fram til den viktige litteraturen når kritikken publiseres på nye måter og i alternative formater? Litteratur-kritikken har vært en betydningsfull avis- og tidsskriftsjanger i 250 år, under stadig vekslende vilkår, i ulike formater og publikasjoner. Hva kan vi si om kritikkens fremtidsutsikter ved å undersøke dens historie? Den nye boka Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 gir et unikt innblikk i kritikernes, avisenes og tidsskriftenes skiftende forhold fra det moderne gjennombruddet til vår egen tid.


Underveis i panelsamtalen noterte jeg så blekket sprutet, og jeg vil i det følgende forsøke å gjengi noe av det mest sentrale som jeg fikk med meg. Jeg understreker at jeg selv er fullt og helt ansvarlig for gjengivelsen av hvem som sa hva, og hvordan dette ble formulert (i den grad det måtte ha sneket seg inn et lavere presisjonsnivå eller uklarheter av noe slag).

En av de tre redaktørene, Eirik Vassenden, introduserte boka før panelsamtalen begynte. Flere ulike linjer er undersøkt, og redaksjonen har valgt å styre etter noen overordnede prinsipper. Den største utfordringen har vært å bearbeide og korte ned det enorme skriftlige materialet som foreligger om litteraturkritikk og dens rammevilkår. 

Noen av temaene som har vært gjenstand for analyse er ulike normer, verdispørsmål, kriterier, retorikk, former og typer for kritikk. Tidsskriftene skiller seg ut som kritikkens institusjon, og har et helt eget rammeverk sammenlignet med typiske aviskritikker. En lang rekke tekster er gjennomgått. Likeså sentrale debatter i tiden, som har preget kritikkens vilkår. Det er mye kompakt og uensartet tekst som er redigert for å lage det som er blitt til kritikkens historie i denne boka. Rent historiefaglig har man også ønsket å si noe om hva kritikken bør og må være. 

Ordstyrer Kristoffer Jul-Larsen stilte innledningsvis det nokså åpne spørsmålet "hva er den historiske lærdommen?" og "hva er den mest refleksjonsrike delen av boka?". 

Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen påpekte at boka blir en påminnelse om forbilder, bekreftet og frisket opp gjennom forbildenes praksis. Litteraturkritikk er en form for journalistikk, fordi den som sjanger har alt i seg for å kunne høre inn under den journalistiske rammen. "Hvorfor er det så sentralt å møte kritikerne igjen?" spurte ordstyreren. Ellefsen påpekte at litteraturkritikk handler om et bredt og intellektuelt apparat. Den faren kritikerne må være oppmerksom på, er at man kan bli for smal. Derfor er det viktig å stimulere til sult på kunnskap. De beste kritikerne er inspirerende, fordi de har store personligheter som de møter litteraturen med, mente Ellefsen. 

"Hvilke historiske poeng er de mest løfterike?" spurte ordstyreren. Litteraturkritiker Ingunn Økland opplyste at hun lette etter viktige kvinner, og at hun fant mange - blant annet Margrethe Vullum (f. 1846 d. 1918) (linken peker til Wikipedia, men det er også en annen artikkel om henne i Norsk biografisk leksikon, som er interessant å lese). Vullum var en samtidig med Kristiania-bohemen i en tid der mange bøker ble beslaglagt. Kritikerne var tause om dette, og det er derfor vanskelig å finne ut hva de mente om de beslaglagte bøkene. Vullum anmeldte Christian Kroghs "Albertine", og harselerte over alle beslagleggelsene i sin kritikk av boka. Økland gledet seg over å lese om Vullum, hennes tankekraft og mot.

Kritikken har spilt en stor rolle for litteraturen, mente Sissel Furuseth. I grenselandet mellom litteraturformidling og litteraturkritikk, drives samfunnsutviklingen i en god retning. Kvinnelige kritikere sto ikke frem med fullt navn før i 1890-årene. Anonymiteten ga de kvinnelige kritikerne mye frihet, og dermed var de med på å etablere og drive frem den liberale kritikken, som var preget av viktige verdier. Innad i miljøet visste alle selvsagt hvem de var, men navnene sto altså ikke på trykk i avisene. 

Jahn Thon tok til orde for at det er et stort paradoks at 1970-årene - det kanskje mest folkelige av alle tiår i nyere historie - er den mest "elitiske perioden" som har eksistert innenfor litteraturkritikkens historie. Det har egentlig alltid vært eliten som har styrt kritikken, og langt tilbake var det embetsmennene som sto for denne. Hva er en god og en dårlig bok, og hvorfor? At en liten elite sitter med definisjonsmakten på dette, mente Thon inneholder en merkelig dobbelthet. 

Dette fikk ordstyreren til å stille følgende spørsmål: "Er kritikerne representanter for eliten?" Ellefsen opplyste at hans avis (Morgenbladet) avviste alle tilløp til moderne innslag frem til 1980, men at det siden bare har gått fremover. Dette utløste spontan latter i salen. Ellefsen mente at kritikerne bør agere som en representant for leserne. Samtidig skal litteraturkritikken som fag tjene pedagogikkens sak. Uansett - det er leserne man som kritiker må skrive for. Innenfor litteraturkritikk er det for øvrig mange fallgruber. Dersom formålet med kritikken er å gi bøker bistand eller nødhjelp, blir det kjedelige kritikker. Prosjekter som styres av målsetninger som å "bringe frem debutanter" eller på annen måte prøver å gjøre litteraturen en tjeneste, dør fort. 

Vassenden viste til at det var en tid der det var forlagene selv som skrev kritikkene. Avisene slapp dermed å betale for kritikken. Denne kritikken forsøkte å gi leserne innblikk i alle bøkene de visste at de aldri kom til å få tid til lese men gjerne ville vite noe om (som del av sin dannelse? - min kommentar). 

Økland var opptatt av hvor mange lesere avisene faktisk mister i overgangen fra papir til nett. Litteraturkritikk går veldig dårlig i vår tid, og det går faktisk enda dårligere på nett. En anmeldelse av Anne B. Ragdes siste bok i Aftenposten fikk 5000 klikk/treff, mens Karl Ove Knausgårds siste bok fikk 15 000 ... Økland nevnte en hel rekke eksempler på andre bøker som nok er noe smalere, og som gjennomgående får noen få hundre treff. Hun mener dette tyder på at kritikken er for en elite. Det som altså truer anmelderi på nett, er få lesere, mener Økland. (Mens jeg mener at det er betalingsmurene ... Man må betale for å få lest kritikkene man søker opp på nettavisene. Treff på bokblogger har ingen slike hindringer. Jeg mener at dette kan forklare vridningen i markedet. Samtidig er det vel svært få bokbloggere som er i nærheten av å få 5000 treff på sine innlegg, annet enn helt unntaksvis. Det vanlige er at antall treff ligger et sted mellom 2-300 til opp mot 6-700, er egen erfaring i alle fall. Og min blogg har greit med lesere sammenlignet med andre bokblogger registrert på Bloggurat.)

En representant fra Schibsted (jeg fikk ikke med meg navnet hennes) reiste seg opp og fortalte at det i konsernets 63 aviser er stort innholdsfokus fra toppledelsen. Hva er kjøpsutløsende? I den sammenheng går kultur ganske dårlig. Det fungerer ikke. Alt handler om bunnlinjen. 

Ellefsen mente at viktige verdier står på spill. Kritikk vil alltid være et underskuddsforetakende. Rubrikkannonser har alltid finansiert kritikken. Dette fikk Vassenden til å utbryte: "Kan avisene i det hele tatt forvalte litteraturkritikk?"

Økland viste til den store kritikkdiskusjonen som kom i fjor etter at VG annonserte at de skulle redusere antall litteraturanmeldelser i sin avis. Dette har likevel ikke skjedd! VG anmelder ganske bredt, og mye mer enn tidligere. Ble redaksjonen påvirket av debatten som fulgte, slik at de ombestemte seg? Samtidig tok hun til orde for dette med terningkast, som hun er en stor motstander av. De fleste bøker havner på rundt terningkast fire. De er greie nok, men ikke fantastiske. I klikk-verdenen vinner alltid de kritikkene som profileres med terningskast fem og seks. (Min kommentar: Det har vært en stor diskusjon også blant bokbloggerne om bruk av terningkast, og de fleste har sluttet med dette. For egen del ble jeg økende irritert over forlagenes lettvinte henvisning til mine terningkast når de blurbet utsagn fra bloggen min i salgsfremmende øyemed. Det er greit med sitater - bare for å ha nevnt dét - men da må det være sitater med mer substans.)

Ordstyreren lurte på om dagens nivå på litteraturkritikk er slappere enn det var før? Jahn Thon påpekte at det kommer ut flere bøker i dag enn noen sinne. Selv har han sittet i Brage-juryen, og han er ikke lenger tilhenger av innkjøpsordningen. Det kommer ut så mye intetsigende litteratur at det kan være det samme. Dessuten er det for mange middelmådige bøker. Det skrives i dag både lange og gode kritikker, men mange ganger klarer han ikke med sin beste vilje å finne ut om boka som kritiseres er god eller dårlig. Som regel er kritikkene svært innholdspreget og slapp, uten noen form for konklusjon. 

Økland mente at det er mye slapp kritikk, og at det er en velvillighetskultur ute og går. Selv er hun spesielt glad for Morgenbladet, som tar kritikken på alvor. Selv Klassekampens Bokmagasin stryker litteraturen etter hårene. Ja, hun synes kritikken var bedre før. Vassenden fulgte opp og mente at kritikken i dag er slapp og intetsigende. 

Finnes det noen dårlige perioder i kritikkens historie? spurte ordstyreren. Furuseth mente at det tidligere var større mangfold av aviser, og at mange da slapp til med kritikker. I dag gjør avisdøden sitt til at færre slipper til. Det er en del kritikere som har det hun kaller "gode lesninger". Samtidig er det en del klisjéer og fraser som går igjen. 

Økland viste til at Vagant har fått sparken fra Cappelen Damm, og at vi dermed risikerer å miste viktige arenaer for kritikk.  

Ordstyreren spurte paneldeltakerne hvem de mente er den beste kritikeren gjennom tidene?  De fleste mente at Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) står i en særstilling. Furuseth påpekte at hun er veldig glad i det moderne gjennombruddet i litteraturkritikkens historie. Dette førte til at kritikken ble mer resonnerende og analytisk. Eguenia Kielland (f. 1878 d. 1969) var svært moralistisk, men samtidig en god og skarp leser. Hun brukte makten sin på en positiv måte og ble dermed en viktig institusjonsbygger. 

Ellefsen ga uttrykk for at han var avmålt til tre redaktører som er opptatt av at lengde er lik kvalitet. Han mente at en god anmelder feirer sine rammebetingelser. Kritikkens kvalitet bør altså ikke måles i lengde. 

Thon mente at kritikken er et elitemedium. Kvalitet er et av de viktigste kriteriene, og kritikken kan derfor oppfattes som folkeopplysning for å øke fokus på kvalitet

Furuseth mente at mange opplever at kritikken ikke har relevans for dem, og nevnte bokblogging. Det skapes nye arenaer. Dersom kritikken ikke oppleves som relevant, vil leserne gå til bokbloggene. Dette fikk Ellefsen til å påpeke at kritikkens død og bokbloggene ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Blogg er kun et medium, og blogging har aldri truet litteraturkritikken. Blogging er en form for boksamtaler som er flyttet fra det private rom og ut i offentligheten. Mye handler dessuten om formidling av litteratur, og ikke kritikk i begrepets egentlige forstand. For øvrig er kritikkbegrepet ullent, påpekte Ellefsen. 

den estetiske smaksdommen være med for at man kan snakke om kritikk? Ja, mente Vassenden. Uten en konklusjon snakker vi ikke om kritikk. Dersom et blogginnlegg har med en smaksdom eller en konklusjon, snakker vi om kritikk. 

Hva er sammenhengen mellom journalistikk og kritikkbegrepet? spurte ordstyreren. Dette handler om hvem kritikken henvender seg til. Man skriver en tekst for leseren, og har først og fremst en forpliktelse overfor leseren. Det er noe annet enn litteraturvitenskap. Ellefsen mente at kritikeren prøver å være relevant for leseren, ikke for forfatteren. Kritikeren må forklare og begrunne hvorfor han mener den han mener, og han kan ikke ta noe for gitt. Økland identifiserer seg som en akademiker, men mener at hun også har forfatteren i tankene når hun skriver. Hun sørger derfor for å holde en redelig tone. Når hun skriver, ser hun for seg alle de ivrige leserne som er klare til å kaste seg over kritikken hennes, sa hun smilende. Vassenden mente at de som nok er mest interessert i å lese kritikker, er kritikerne selv. 

Helt til slutt kom det et lite knippe spørsmål fra salen, og så var panelsamtalen over. 

Noe av det viktigste jeg satt igjen med var at jeg har lyst til å lese boka. Det kommer jeg også til å gjøre. Dersom det ikke hadde vært for prisen - kr 645 for et eksemplar - hadde jeg tatt boka med meg med det samme. Spesielt interessant opplevde jeg kritikernes refleksjon over sine roller, om hvem de mener at de skriver for og hva som er målet med deres kritikk. Jahn Thon var et forfriskende element i samtalen, fordi han kom med en del provokative uttalelser, som røsket litt opp i diskusjonene. 

Jeg kunne nok ha ønsket meg en ordstyrer som hadde stilt litt mer presise spørsmål, og som hadde hatt et klarere mål med diskusjonen. I stedet opplevde jeg at det hele ble litt slapt. På den annen side fikk alle de tilstedeværende komme til orde uten å bli avbrutt, og det hadde jo også en verdi i seg selv. Kanskje burde temaet bokblogging fått litt mer fokus, i alle fall i forhold til hvordan leserne finner frem til de bøkene de ønsker å lese. Men dette tenker jeg nok bare fordi jeg er bokblogger selv ... 

Fra panelsamtalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 30. oktober 2016

"A Girl at My Door" (Regissør: July Jung)

Om et møte mellom en outsider og en utstøtt

July Jung (f. 1980) er en sør-koransk filmregissør og manusforfatter. Fra debuten i 2006 og frem til i dag har hun laget en rekke kortfilmer. "A Girl at My Door" er hennes første spillefilm (2014). Jung har mottatt en rekke priser for denne filmen, og dette er nok ene og alene årsaken til at DVD´en nå er tilgjengelig på markedet. Så langt jeg har klart å finne ut, har denne filmen aldri vært vist for et norsk filmpublikum, verken på f.eks. Film fra Sør eller i det ordinære filmprogrammet. Platekompaniet har spesialimportert filmen, og det var slik jeg ble oppmerksom på den. Jeg er nemlig stadig innom på Platekompaniet på Oslo City for å sveipe over utvalget, stadig på jakt etter noen uoppdagede filmperler. Asiatisk film er blant mine favoritter. 


I filmens åpningsscene er vi vitne til at Lee Young-nam er blitt forflyttet fra Seoul til den bitte lille kystbyen Yeosu. Her blir hun politistasjonens leder. Vi aner at hun har vært innblandet i en skandale, og at dette er årsaken til forflytningen. På vei inn til byen, kjører hun over en sølepytt, og ei jente som sitter i veikanten og leker blir nedsprutet av sølevann. Hun stopper bilen, men jenta springer av gårde før hun oppnår kontakt. 


En yngre mann i lokalsamfunnet har et alvorlig alkoholproblem. Fordi han som østers-oppdretter er en viktig arbeidsgiver i det lille samfunnet, ønsker ingen å gripe inn hver gang han er innblandet i trøbbel. Heller ikke Lee Young-nam, som har et alkoholproblem selv. Når hun er hjemme i leiligheten sin, sitter hun og drikker. Hun kamuflerer spriten på vannflasker, slik at det ikke skal vekke oppmerksomhet. 



Lee Young-nam på sin første inspeksjon i lokalsamfunnet
På en av rundene sine blir hun oppmerksom på at noen skolegutter plager ei lita jente. Samtlige er i tenårene. Hun lekser opp for guttene, og da de løper fra stedet, oppdager hun at jenta er den samme som hun kjørte forbi da hun ankom byen for første gang. Hun forteller jenta at hun aldri må finne seg i å bli slått. 


Dun Do-hee, en utstøtt jente, som hundses og plages av alle
Det går ikke mange dagene før Lee Young-nam oppdager at jenta, som heter Sun Do-hee, bor sammen med den alkoholiserte østers-oppdretteren Young-ha. Han er ikke jentas biologiske far, men har tatt over omsorgen etter at moren forsvant. Både han og hans Alzheimer-rammede mor hundser jenta, og mishandler henne på det verste. Alle ser en annen vei, selv om de kjenner til mishandlingen.

Sun Do-hee dukker plutselig opp på Lee Young-nam´s dør
En dag dukker Sun Do-hee plutselig opp på døren til Lee Young-nam. Hun er fortvilet og vil ikke gå hjem. Samtidig får Lee Young-nam en telefon og må rykke ut. Den Alzheimer-rammede kvinnen har kjørt seg ihjel. Hun har kjørt utfor veien og kantret med mopeden sin, og døde i fallet. Hva har egentlig skjedd? Var det bare en ulykke?

Fyllefanten Yong-Ha - stadig i trøbbel
Sun Do-hee flytter inn hos Lee Young-nam og i mellomtiden er stefaren hennes Yong-ha til stadighet innblandet i fyllebråk. Ingen griper inn ... 

Sun Do-hee blomstrer hjemme hos Lee Young-Nam
I mellomtiden blomstrer Sun Do-hee. Hun begynner å spise, utforsker sitt dansetalent, øynene gnistrer og hun viser alle tegn til å trives. På et tidspunkt må hun likevel tilbake til faren sin. Skoleferien er slutt, og Lee Young-nam er tross alt ikke moren hennes. Samtidig rives hun nesten i stykker med tanke på hva som kan skje med jenta. 

Det oppstår et spesielt bånd mellom de to
En dag dukker eks-kjæresten til Lee Young-nam opp. Det er en kvinne ... Hun forteller at hun skal flytte til Australia og at hun ønsker å ha med Lee Young-nam. Mens de står å diskuterer/krangler på en parkeringsplass, og er midt i et kyss, kommer plutselig en bil kjørende. Det er Sun Do-hee´s stefar Yong-ha som sitter inni bilen. Nå har han noe på henne, og plutselig tar saken en helt annen vending. Lee Young-nam´s omsorg og kjærlighet for jenta blir tolket i lys av hennes lesbiske legning, og absolutt alt hun har foretatt seg blir brukt mot henne. Hun blir fengslet, mens den alkoholiserte stefaren går fri. 

Slik kunne historien ha sluttet, men det gjør den heldigvis ikke. For Sun Do-hee er ikke tapt bak en vogn ... Hva som videre skjer, ønsker jeg ikke å røpe. 

Skuespillerprestasjonene i filmen er gode, og jeg vil spesielt trekke frem Bae Doona´s rolletolkning av Lee Young-nam. Spillestilen er nøktern og uten for mye drama. Hun skal jo fremstille en deprimert kvinne som ikke får levd ut kjærligheten til kvinnen i sitt liv, uten risiko for å bli fordømt av et samfunn som har mye fordommer mot denne typen kjærlighet. Her setter man nærmest likhetstegn mellom lesbisk kjærlighet og pedofili. Kim Sae-ron spiller den 14 år gamle jenta Sun Do-hee nydelig. Rent bortsett fra et par overganger i hennes psykiske tilstand, som jeg ikke helt klarte å tro 100 % på, kom hun godt ut av dette. Den jeg derimot hadde litt større problemer med å "svelge" var Song Sae-byeok´s rolletolkning av Park Yong-ha. Her ble det vel mye melodrama etter min smak. Spillestilen kan for øvrig minne litt om noen tendenser jeg har sett i egyptisk film, der man overspiller følelsesutbrudd på en måte som i alle fall jeg er noe uvant med. Kanskje ble det vel stereotypt og klisjéfylt ...

Noen av avhørsscenene i filmen er for øvrig til forveksling svært lik mange av dem vi har sett i typiske Hollywood-filmer, der politiet er forutinntatt i fordummende holdninger, og ikke levner den mistenkte en sjanse. Man får følelsen av at alt som vi forbinder med rettssikkerhet, er ukjente størrelser. 

Jeg synes alltid at det er spennende og interessant å se filmer fra andre kulturer (hvilket også gjelder litteratur), fordi det øker min egen bredde- og dybdeforståelse av ulike problemstillinger. Både innenfor film og litteratur kan man selvsagt spisse budskapet, slik at det oppstår en konflikt som seerne/leserne ønsker å fordype seg i. Jeg ønsker å understreke at lesbisk kjærlighet bare er et av flere temaer i "A Girl At My Door", og at det aller viktigste temaet faktisk er et lite lokalsamfunns håndtering av rett og galt når en av makthaverne i samfunnet står bak moralsk forkastelige handlinger. Dessuten skildrer filmen et nydelig møte mellom en outsider og en som praktisk talt er utstøtt ... 

Dette er en film jeg anbefaler varmt! DVD´en er for tiden enkel å få tak i. 

Innspilt: 2014
Originaltittel: 도희야 / Dohui-ya 
Nasjonalitet: Sør-Korea
Språk: Koreansk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Doona Bae (inspektør Lee Young-nam), Kim Sae-ron (Sun Do-hee), Song Sae-byeok (Park Yong-ha) m.fl.
Spilletid: 119 min. 

Populære innlegg