Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 9. juni 2014

York, North Yorkshire - Storbritannia (artikkel 15)


Etter at jeg tidligere har skrevet om bl.a. Wales, Cornwall, Bath og Dover - bare for å nevne noen av destinasjonene på rundreisen i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer, har turen nå kommet til York. 


York ligger nordøst i England, se kartet til venstre, og er en middels stor by med sine i underkant av 200 000 innbyggere. Noe av det York er mest kjent for i dag, er sine relativt godt bevarte middelalder-bymurer. 

Vi tilbrakte kun en ettermiddag i York, og i grunnen rakk vi ikke å få med oss så veldig mye mer enn katedralen og en tur innom Bettys Tea Rooms. LIke fullt fikk vi dannet oss et godt inntrykk av byen og dens bebyggelse. Byen er nemlig oversiktlig og ikke veldig stor.


Katedralen i York
Katedralen er den største gotiske katedralen i Nord-Europa. Katedralens fulle navn er The Cathedral and Metropolitical Church of St Peter in York. Wikipedia kan man videre lese at York har hatt en kristen befolkning siden 300-tallet, og at den første kirken som ble bygget i York var en trekirke fra 627 e.Kr. Den første steinkirken sto ferdig i 637, men ble ombygget etter en brann i 741. Den nye kirken var betydelig større og inneholdt blant annet 32 altere. De eldste delene av den nåværende bygningen er fra 1230-tallet, men hele bygningen var ikke ferdig før på 1400-tallet. 

Katedralen er svært vakker, og nedenfor har jeg tatt med noen bilder for å visualisere dette. 


Bettys Tea Rooms
I York florerer det med så kalte Tea Rooms. Dette så vi for så vidt også i andre byer vi var innom, men i York var tettheten av dem spesielt stor. Blant alle Tea Rooms er utvilsomt Bettys Tea Rooms det aller gjeveste. I likhet med de fleste som hadde valgt å ta turen innom akkurat på denne noe regnfulle dagen, var vi villige til å stå i litt kø for å få bord. "Litt kø" skulle vise seg å bli en times tid, men når vi så de travle, men svært så blide servitørene som gjorde sitt aller beste for at alle skulle ha det bra, var vi ikke i tvil om at dette var noe vi ikke skulle komme til å angre på. Når man reiser rundt på den måten vi gjør på våre bilferier, er tidsfaktoren temmelig essensiell, så det er viktig å "treffe" på de tingene man ønsker å prioritere. 


Koste oss stort med Cream Tea i
mobilfri sone
Og verdt det var det - og vel så det! Bettys Tea Rooms er mobiltelefonfri sone, så her må telefonene legges bort. Umiddelbart medførte det noe stress hos undertegnede, som er vant til å være online uansett hvor jeg befinner meg. Men det gikk ikke mange minuttene før jeg til fulle skjønte hva det faktisk betydde. For det var så fredelig der! Og menneskene vi hadde rundt oss, snakket sammen og så ikke ned i hver sin smart-phone. Dessuten ble vi så mindfulle - tilstedeværende - når vi nøt det vi betalte i dyre dommer for! 


En service som savner sidestykke
på Bettys Tea Rooms!
Vi hadde lenge lurt på hva Cream Tea var, og i York fikk vi svaret. Dette hadde ingenting med kremete te å gjøre, men handlet om bollene vi fikk servert til teen. Boller, er rettere sagt scones, med krem og syltetøy - som til forveksling kunne ligne fastelavensboller, men med den forskjellen at bollene - altså sconsene - her var mer kompakte på et vis. Kremen var nesten pisket til smør - det engelskmennene kaller "clotted cream" - og syltetøyet var av utsøkt engelsk merke! Virkelig godt var det!

Teen var så utsøkt deilig at den måtte vi bare ta med oss en del av. (Og da vi i vinter en gang gikk tom for Bettys te, bredte panikken seg i heimen - inntil vi fant ut at den gikk det selvsagt an å bestille på nettet.)


Et rikholdig kakesortiment - og her er
menyen! I "levende live"!
Med på kjøpet - for det var på ingen måte en billig fornøyelse å kose seg på Bettys Tea Rooms - fikk vi likevel mer enn forventet. Blant annet en slags sjelefred, som gjorde at hele York fremdeles står for oss som noe helt spesielt!

Dersom du er i York - få med deg en ettermiddag på Bettys Tea Rooms! I alle fall dersom du er teelsker og kakeelsker! Her er det mye å hente - både på det ene og det andre planet!

Helt til slutt tar jeg med noen bilder som forhåpentligvis vil vise hvilken flott by York er! Vi hadde som tidligere nevnt ikke det beste været under vårt York-opphold, men for å være helt ærlig: det gjorde faktisk ingenting. Kanskje fikk vi til og med med oss noe annet som en ellers solrik dag ville fravristet oss - f.eks. utholdenheten i den timeslange køen på Bettys ... 

Katedralen i York
Katedralen i York 
Katedralen i York  
En pen by!
Så lenge har Bettys eksistert!
Gågate i York
Flere Tea Rooms i York - i kombinasjon med puber 
Gatebilde fra York 
Masse severdigheter i York for den som er interessert!
Enda flere Tea Rooms
York

torsdag 5. juni 2014

Wales - Storbritannia (artikkel 14)

Cwmbrwyno i Wales
De av mine lesere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg har skrevet en del innlegg om en rundreise i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer. Noe av det siste jeg har gjort, er å skrive om Cornwall, Stonehenge og Bath.
St. Mary´s Priory Church
Rett etter at vi forlot Bath og kjørte inn i Wales, kom tåka sigende. Den fulgte oss stort sett under hele Wales-oppholdet.

Første stopp gjorde vi i byen Abergavenny, hvor vi bl.a. oppsøkte St. Mary´s Priory Church. Vi var heldige og fikk overvære korøvelse - vakkert og stemningsfullt i den gamle kirka. 


I Wales er det offisielle språket walisisk, og noe av det vi turister opplever som morsomt er de lange stedsnavnene; med få vokaler - om noen over hode ... 

Å kjøre gjennom Wales er som å befinne seg på landsbygda stort sett hele tiden. Det er mye natur, glissent med bebyggelse og dessuten er det faktisk noen fjell å se. Skjønt fjell og fjell ... Vi nordmenn vil vel mer oppleve dette som noen bakker og åskammer. 

Pittoreske walisiske landsbyer
Inntrykket som sitter igjen når man har vært i Wales en stund, er at hele landsdelen er meget pittoresk. Bygningsarkitekturen er i all hovedsak enkel, men bygningene er til gjengjeld malt i nydelige farger som står i fin kontrast til alt det grønne. For grønt blir det nemlig av all fuktigheten og regnet!

Man burde faktisk bruke litt tid på Wales - slik at man får mulighet for å suge inn noe av atmosfæren, kjenne denne både i kropp og sinn. Her er det rikelig med turmuligheter, og vi så alt fra relativt unge mennesker til folk på vår egen alder - utrustet med ryggsekker og turutstyr, klare til å innta den walisiske fjellheimen. 

Vi bestemte oss for å kjøre ut til kysten til byen Aberystwyth, før vi tok for oss Snowdonia. 

Aberystwyth ligger ute på vestkysten av Wales og preges av en nydelig strandlinje. Selv om tåka lå over stedet akkurat mens vi var der, var det ikke vanskelig å forestille seg hvor vakkert det må være der på solskinnsdager. Byen er et yndet feriemål grunnet sin flotte og nokså eksotiske beliggenhet her ute ved kysten.

Aberystwyth
Vi fant oss et ålreit hotell langs stranda, slik at vi hadde kort vei ut til strandpromenaden på det som var igjen av ettermiddagen. Og selv om temperaturen ikke var den aller beste i midten av juni, så vi faktisk flere som badet. 

På hotellet vårt var betjeningen helt krysstallklar: var det noe vi bare måtte få med oss mens vi var der, så var det Vale of Rheidol Railway - et damplokomotiv - ut til Devil´s Bridge. Dette valgte vi å bruke nesten en hel dag på, og det var utrolig fint! I sesongen er det to avganger pr. dag. 

Damplokomotivtoget Prince of Wales
(Les mer om hva man kan gjøre mens man er i Aberystwyth her.)

Vale of Rheidol Railway ble bygget i 1902, og forbandt gruvene i Rheidol-dalen med Aberystwyth´s havn. Dette damplokomotivtoget (eller i realiteten to tog) er i dag en viktig turistattraksjon for byen, og man tilbys altså en tur på nesten 2 mil med toget frem til et sted som heter Devil´s Bridge. Et gammelt sagn vil ha det til at det var djevelen selv som bygget den nederste av i alt tre bruer som ligger oppå hverandre. 

Vale of Rheidol Railway på vei til Devil´s Bridge
Når man kommer til Devil´s Bridge, gjør toget et opphold på en knapp time. Vi valgte å bruke denne timen til å gå en natursti fra togstasjonen, ned til bruene, og så fortsatte vi langt ned i dalen, som er naturskjønn og kupert. En nokså krevende rute pga. av alle stigningene, særlig fordi man må være tilbake på togstasjonen før toget returnerer til byen igjen. Toget venter nemlig ikke. Man har altså ikke all verdens tid på turen, og akkurat det er synd fordi det er så vakkert og man skulle så gjerne hatt mer tid til å nyte naturen. Vi gjennomførte turen med en grei tidsmargin - det var ikke det. Stresset vi opplevde var vel mer forbundet med at vi ikke kjente ruten og hvor mye vi hadde å gå på. Derfor hastet vi nok raskere gjennom løypa enn vi hadde trengt.

Det er mye å se på mens man er underveis på toget. Terrenget som toget beveger seg gjennom, er 200 m.o.h. på det høyeste, og som tidligere nevnt - det kan knappest kalles annet enn åser og dalsøkk. 
Book crossing-bøker
Mens vi gikk på naturstien nede ved Devil´s Bridge, kom vi over bookcrossing-bøker som var plassert rundt på benker underveis i løypa. Akkurat dette opplevde jeg som særdeles morsomt - spesielt fordi dette med bytting av bøker på denne måten er et fenomen som har tatt om seg også i Norge. Men kanskje må man være bokelsker i ekstrem grad for å skjønne noe av magien ved dette fenomenet?  Dette sammen med en barnlig glede over å kjøre damplokomotivtog gjorde dagen ekstraordinært fin! 

Vel tilbake i Aberysthwyth gikk turen videre til Snowdonia, hvor vi hadde bestemt oss for å tilbringe natta. 

Kart over Wales
Snowdonia er en nasjonalpark, og her kan man oppleve noe som ligner fjell - selv om vi er atskillig bedre vant i Norge, for å si det sånn. Vi lette oss frem til et passe sjarmerende sted "oppe i fjellene". Stedet het Beddgelert. Her fant vi et fint hotell ... tenkte nå vi. 

Hotellet skulle imidlertid vise seg å bli en noe nedslående opplevelse. Særlig fordi vi måtte finne oss i hele tiden å vente til en svær turistgruppe bestående av canadiere først fikk servering før vi i det hele tatt fikk lov til å bestille noe som helst. Vi var derfor godt sultne da maten omsider sto på bordet ... sånn ca. to-tre timer etter vår plan ... Og selv om vi ikke befant oss "in the middle of no where", sto ikke akkurat alternativene i kø på dette lille tettstedet. Vi måtte derfor pent finne oss i å vente.

Beddgelert

Det litt pussige inntrykket av hele stedet fortsatte langt inn i nattesøvnen. For da vi hadde sovnet, ble vi vekket av en hektisk banking på døra. Først tenkte vi at det var noen som hadde gått feil, men det var det defintivt ikke. Det var nemlig hotelldirektøren som lurte på hva i all verden vi gjorde på dette rommet, som det var meningen at noen helt andre enn oss skulle ha ... Vi unngikk så vidt utkastelse ved å vise frem kvitteringen på at vi hadde betalt for rommet, og at det rotet de hadde stelt i stand faktisk ikke hadde noe med oss å gjøre. Direktøren tok seg heller ikke bryet med å be om unnskyldning, og akkurat det syntes vi var det verste. 



Saracens Head Hotel - virkelig et "hotell i særklasse"!
Og da ikke i positiv forstand ... 
Følelsen av å bo på et "hotell i særklasse" fortsatte neste dag, med en opplevelse av en helt håpløs logistikk i frokostsalen. Betjeningen visste omtrent ikke bak frem på spisesalen og gjestene som satt der, og det vi bestilte havnet enten på feil bord hos protesterende gjester som ble fullstendig overkjørt, eller det dukket ikke opp i det hele tatt. Til slutt ga vi rett og slett opp, og tenkte at dette sannelig ikke var et hotell å anbefale til noen! Snarere tvert i mot!

Saracens Head Hotel hadde ingenting av det vi søker når vi er på tur; verken atmosfære, følelsen av å være ønsket eller noe som lignet på serviceinnstilling. Rommene bar dessuten preg av stor slitasje, og man måtte omtrent gå ut for å skifte mening, så trangt var det. Et totalt fravær av ydmykhet når man har tråkket over noen grenser, forsterket dette inntrykket. Men når slike holdninger ikke er segmentert inn i ledelsen eller hos eieren, kan man heller ikke forvente at de ansatte skal stå for noe som helst utover det helt minimale. Ekstraordinært begredelig ble det hele også fordi dette var et av de dyreste oppholdene vi hadde under hele turen - og det var virkelig ikke verdt det!


Se opp for gamliser!
Mannen min har i sine yngre år vært på en bilferie i Wales og Scotland, så noen av stedene vi valgte å besøke bar ikke rent lite preg av hans ønsker om å komme tilbake til kjente steder - for at vi skulle oppleve disse sammen. Et slikt sted var byen med verdens lengste navn - til vanlig bare kalt Llanfair PG. Dit dro vi selvsagt - kun for å sikre oss de klassiske turistbildene med tanke på skrytealbumet etterpå. 

Det fulle og hele navnet på Llanfair PG
Og dermed hadde vi i grunnen fått med oss det vi fikk tid til på denne turen hva gjaldt Wales. For nå skulle vi videre - først til York og deretter til Edinburgh og Scotland for øvrig - inntil vi skulle returnere til Oxford, hvor vi hadde planlagt å være et par dager helt til slutt. 

Jeg kommer tilbake med flere artikler om den videre ferden i Storbritannia. 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra "fjellheimen" i Wales - nærmere bestemt fra Snowdonia. 





Hans Børli: "Ett er nødvendig"

Foto: RMC
Ett er nødvendig.

Ett er nødvendig
her i denne 
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Hans Børli

Arild Nyquist: "Ensomhet"

Foto: RMC

Ensomhet

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt 
ensomhet bare det ikke 
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn - her er ensomhet nok
for to! Ja for fire! Og 
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

Arild Nyquist 
(fra diktsamlingen "Kelner!")

Arild Nyquist

tirsdag 3. juni 2014

Erik Bertrand Larssen: "Bli best med mental trening"

Om å bli en råere utgave av seg selv

Erik Bertrand Larssen er utdannet befal, fallskjermjeger og siviløkonom. Foruten sin bakgrunn fra forsvaret, har han også mangeårig og bred erfaring fra næringslivet. Han startet firmaet Bertrand AS i 2010, og er i dag en ettertraktet foredragsholder. (Kilde: bokas smussomslag)

"Bli best med mental trening" utkom i 2012, og at boka har blitt en gigantisk suksess, hersker det ingen tvil om. Mitt eksemplar av boka er nemlig en del av 9. opplag, som ble utkom i 2013. Oppfølgeren - "Helvetesuka" - utkom for øvrig i 2013. Også den er blitt en suksess. 

I sin første bok skriver Erik Bertrand Larssen om jakten på godfølelsen og om hvorfor han ble mentaltrener - før han går løs på de metodene som skal hjelpe oss som velger å lese nettopp hans bok, til å bli bedre på å realisere oss selv og våre drømmer. Det handler blant annet om å sette livet i perspektiv, å visualisere det gode resultatet (ved å gjøre det til en selvoppfyllende profeti), om å forankre seg i verdiene sine, om å gjøre tingene skikkelig, om å sette mål, om å bestemme seg, være tålmodig, takle motgang, å fremme en sunn indre dialog, å tenke om seg selv at "jeg er rå" osv. 

Forfatteren deler rikelig fra sin egen livshistorie om det å ikke gi seg, sette seg mål som kan synes uoppnåelige, men som ved hjelp av iherdig innsats ikke trenger å være det likevel - og om hva disiplin og viljestyrke faktisk har å si. Eksempelet om moren din som tror du klarer 2 av 10 oppnåelig, du selv som tror at du klarer 4 og treneren som tror at du klarer 7 - mens den egentlige sannheten er nærmere 10 - er besnærende. "Dere tåler mye mer enn dere tror!" (side 11)

"Jeg har tre mål med denne boken. Jeg håper at den kan bidra til å skjerpe din bevissthet om deg selv og måten du tenker på. Jeg håper den kan hjelpe deg til å endre noen av de tankemønstrene som virker begrensende på din evne til å prestere. Og jeg håper den kan bidra til å gi deg mer av det jeg kaller godfølelsen." (side 17)

Med "godfølelsen" sikter han ikke til den følelsen du får når du koser deg med en øl i vårsola eller lignende. Nei - det han mener er den godfølelsen du får når du har gitt alt og f.eks. fått A til eksamen. Det er forskjellen på å prestere middelmådig og å gi gass for å få den beste uttellingen du er i stand til å klare. Jakten på godfølelsen pirrer konkurranseinstinktet hos en del, men det er også den som er drivkraften bak mye av det vi gjør i hverdagen vår. 

Forfatteren har mikset en hel del av de teoriene han har vært borte i. Selv gjenkjenner jeg mye fra coachingen - som kognitive og atferdsmessige strategier. Førstnevnte går på hvordan vi tenker, og sistnevnte på hvordan vi handler. Essensielt innenfor coaching er dessuten det å sette seg mål, og her kommer også visualisering av målet inn som en av flere strategier for å nå sine mål. Kartlegging av egne verdier for å komme nærmere kjernen av seg selv, før man i det hele tatt vet hva som er riktige mål for en, er også et sentralt element innenfor coaching. 

Å sette livet i perspektiv handler om å minne seg selv om at livet er kort og at vi snart skal dø. Dette kan lyde dramatisk, men kan - brukt på riktig måte - bidra til å motivere til å gjøre ønskede endringer nå med det samme. For tiden renner hele tiden ut, og hvert sekund teller, som forfatteren sier på side 41

"Verdiene staker ut en kurs for deg. De sier noe om hva du bør gjøre, men de sier også noe om hva du ikke bør gjøre. Hvis du har klart for deg hva dine verdier er, kan du stille deg spørsmålet: Er det jeg skal gjøre nå, i tråd med mine verdier? Hvis svaret er ja, gjør du det. Hvis svaret er nei, gjør du det ikke." (side 53)

Å forberede seg på at det skal gå bra, handler ikke bare om ikke å ta sorgene på forskudd. Det handler vel så mye om å ta tak, visualisere et godt resultat og få dette til å bli en selvoppfyllende profeti. De fleste mennesker er imidlertid redd for at de ikke vil klare de utfordringer livet stiller dem overfor. Man kan ta grep og tenke at det vi frykter ikke er så farlig. Og dersom vi i tillegg klarer å lage en plan for hva vi skal gjøre dersom ting ikke utvikler seg slik vi ønsker, kommer roen og tryggheten. (side 66)

"Sikt mot månen. Selv om du bommer, havner du blant stjernene." Les Brown, amerikansk forfatter og motivasjonspsykolog. (side 71)

"Hvis det skal ha noen hensikt å sette seg et mål, er det avgjørende at målet gir deg jevn motivasjon, og at det fører til en daglig justering av dine handlinger. 

Et godt mål skal skape godfølelse bare ved at du tenker på det. 

Et godt mål skal være motiverende!

Et godt mål skal gjøre det enkelt å ta flere riktige valg i hverdagen. 

Et godt mål skal gjøre det enkelt å brenne noen broer og satse fullt og helt." (side 72)

Hvorfor er det så viktig å sette seg mål? Jo, for hvis du ikke vet hvor du skal, ender du sannsynligvis et helt annet sted ... (side 73) Dessuten er det noe med at det man gir oppmerksomhet/fokuserer på, det får du mer av. 

Når man har satt et godt mål, er neste skritt i programmet å bestemme seg for å gå for målet. "Å bestemme seg er alltid en prosess, og denne prosessen har ofte en tiltakende hastighet. I begynnelsen er man søkende, men jo sikrere man blir på at valget er riktig, desto sterkere presser beslutningen seg på. Den begynner som en anelse, men etter hvert som den blir tydeligere, akselererer den, før den til slutt kuliminerer i en beslutning. Fordi beslutningen innebærer at du i større eller mindre grad endrer livet ditt, oppleves den ofte som stor, skummel og forløsende på samme tid." (side 95)

Men det er ikke nok å bestemme seg. Det er nemlig etter at beslutningen er tatt at det harde arbeidet begynner. Og det er ikke gjort i en håndvending å endre tidligere uvaner. Det er viktig å minne seg selv på målet, og det kan være lurt å sette livet i perspektiv ofte. "Du må minne deg selv på målet, hva du slåss for, hva du vil oppnå. De fleste slurver akkurat her, de gidder ikke å ta den jobben det er å minne seg selv på målet. Men det må du gjøre hvis du skal lykkes." (side 105-106) Så følger en fase som handler om tålmodighet, og om å takle motgang

Riktig spennende fant jeg at Erik Bertrand Larssen viser til Malcolm Gladwells bok "Outliers", hvor Gladwell undersøker hvilke faktorer som fører til at noen mennesker oppnår ekstrem suksess. Dette er i og for seg et noe beslektet tema sammenlignet med Gladwells bok "David og Goliat", som jeg tidligere har anmeldt og omtalt i bloggen min. Nøkkelen til suksess på de fleste områder ligger mer på trening og grundige forberedelser, og i mindre grad på talenter. "Hvis du gjør en ting tretten ganger, er det blitt en vane. Det setter seg. Og når en vane har satt seg, blir det faktisk ubehagelig å bryte ut av den igjen." (side 150)

Bertrand Larssen har også noen spennende tanker rundt lederrollen og viktigheten av sosiale ferdigheter og tilpasning av lederstilen til ulike medarbeidere og settinger. Dette er et tema andre forfattere har skrevet mye mer dyptgripende om - som f.eks. Geir Thompson i "Situasjonsbetinget ledelse". Temaet coachende lederstil, en lederstil som i større grad involverer medarbeidere enn hva den tidligere tradisjonelle transaksjonsledelsen gjorde, er det også skrevet hyllemetervis av litteratur om. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her. 

"Mennesker tenker hele tiden, det er både vår velsignelse og vår forbannelse. Noen ganger tenker vi riktig i situasjonen vi befinner oss i, men altfor ofte tenker vi feil. Bare unntaksvis er vi bevisst på denne tenkningen overhodet. Det meste av tiden bare surrer og går det, som en endeløs strøm av ord, tanker og setninger." (side 155)

Ordene vi bruker og måten vi tenker om oss selv og andre, påvirker i stor grad våre følelser. Man kan faktisk klare å komme seg ut av en tendens til negativ tenkning ved å stille seg selv mer riktige spørsmål. "Hva gleder du deg til i dag?" "Hva er det beste som har skjedd deg i løpet av dagen?" Og hvis man drar det hele enda lenger og blir bevisst at man er ansvarlig for sine egne følelser og at "en tanke bare er en tanke", og at uansett hvilke følelser denne tanken utløser hos deg, så kommer dette fra deg (som den ansvarlige) og bare deg - og det er du som kan gjøre noe med det - så blir det færre konflikter her i verden. Altfor mange mennesker går rundt og prosesserer negative tanker om seg selv og andre mennesker, de tror det er sannheten om dem selv og andre - mens realiteten som oftest er at det ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre. Den dagen de forstår dette, vil verden bli et bedre sted å leve - ikke bare for dem selv, men også for menneskene de har rundt seg. 

Bertrand Larssen introduserer kraftuttrykket "Jeg er rå". Når man erstatter merkelapper som "jeg hater matematikk", "jeg er elendig på planlegging", "jeg er alltid ute i siste liten" med "jeg er rå!", kan de utroligste ting skje. 

Visualisering innebærer at man ser for seg et spesifikt resultat for sitt indre øye - som bilder eller film. "Som aktivitet har visualisering noe nesten mediativt over seg, det krever innlevelse og konsentrasjon, og det hender faktisk at noen ikke klarer å få det til." (side 174) Man foregriper så og si det som skal skje. Når man så kommer til tidspunktet da det man har sett for seg skal skje, er det allerede noe kjent med situasjonen. Man er forberedt på det som skal komme, og dette øker sannsynligheten for at man presterer mer optimalt. (side 180) Dette kan f.eks. være virkningsfullt dersom man gruer seg til et møte eller sliter med angst for å stå foran store forsamlinger. Og så kan man bruke nervøsiteten til noe positivt, til å skjerpe seg selv, i stedet for at dette skal bli en hemsko. For man blir mer fokusert med litt hjertebank, svette og kribling i kroppen! (side 199) Bertrand Larsen anbefaler at man setter seg i en behagelig stol på et rolig sted, lukker øynene og visualiserer. Når man har visualisert 10-15 ganger, får man et mentalt overskudd. "Visualisering handler dypest sett om å forberede seg så detaljert som mulig på så mange ulike scenarioer som mulig, slik at man vet hva man skal gjøre, at man har en strategi." (side 203)

"Både indre dialog og visualisering er utpreget intellektuelle aktiviteter. Du bruker talentene dine for å påvirke kroppen." (side 208)

Det er ikke mulig å påvirke alt som skjer i ens liv, men vi kan som et minimum styre vår egen tenkning og hvordan vi skal takle ulike hendelser og omstendigheter. (side 209) Det handler om å kontrollere og påvirke følelsene våre, fordi følelsene i stor grad styrer atferden. 

I kapittelet om modus snakker Bertrand Larssen om når vi befinner oss i midt i kampens hete. Riktig modus er et uvurderlig hjelpemiddel - en absolutt forutsetning - for å kunne prestere optimalt, er hans påstand. "Modus kan best defineres som "væremåte" eller "tilstand". I kriminaletterforskningen brukes begrepet "modus operandi" for å beskrive en gjerningspersons måte å opptre på, hans handlemåte." (side 220) Ukontrollert nervøsitet er antakelig den verst tenkelige modus man kan befinne seg - uansett prestasjon. (side 221)

"Med mental trening er det fullt mulig å bli den man ønsker å være, uavhengig av situasjonen man befinner seg i." (side 222)

Bertrand Larssen spør hvem du er når du presterer på ditt beste. Det handler om å skape en gjenkjennelseseffekt, fordi gjenkjennelse gir trygghet og ro. 

Helt avslutningsvis understreker forfatteren at det ikke akkurat er kjernefysikk han snakker om i sin bok. Men at mye av det han kommer med fremstår som enkelt, betyr ikke at det er lett. 

"Utfordringen som ligger foran deg, er å tro nok på det som står, til at du begynner å bruke det. Det må trenes på. Det må gjentas. 

Min oppfordring til deg er å lese boken en gang til. Jeg tror ikke mange av dere kommer til å gjøre det. De fleste (men jeg er svært takknemlig, jeg gjentar, svært takknemlig, for at dere har lest den én gang) kommer til å gjøre som de fleste andre: Du gjør deg opp en mening om det du har lest, slår boken sammen og tenker at det var den boken. Allerede her avslører du deg litt. Er du som alle andre, gjør du som alle andre, eller ønsker du å tenke, handle og være annerledes? Du blir ikke en vinner hvis du gjør som alle andre. Stol på meg. Selv om det er fritt frem å lære av de beste, er det de færreste som faktisk gjør det. Hvis du er en av de få, selv blant de av dere som har valgt å lese en bok om mental trening helt ut, som nå tenker at jeg akter å følge rådet om å lese den en gang til: Ta en penn i hånden og noter underveis. Skriv ned verdiene dine, behovene dine, skriv ned hvilke poenger du skal ta med deg videre. Skriv med store bokstaver hva målet ditt er, signer. Formuler en visjon. Finn dine kraftuttrykk og definer den optimale modus for dine prestasjonsrom. Det kan faktisk endre livet ditt." (side 244-245)

Og videre på side 246:

"Hvis du har lyst til å leve litt annerledes enn mange mener er riktig, vil du kanskje stå alene innimellom. Du får kanskje til og med kritikk. Ta det som et godt tegn. Hvis noen mener noe om deg, har du turt å gjøre noe som ikke alle gjør." 

Råskap handler om å våge å tenke annerledes, tenke litt større og litt lenger. Det handler om å fortsette når det gjør vondt. Dersom man tror at livet er enkelt, har man misforstått en hel del. Livet er tøft, og det handler ikke om hvor mange slag man får i livet, men hvor mye man tåler og likevel klarer å gå videre ... 

Mye er skrevet om temaene som Erik Bertrand Larssen tar opp i sin bok. Mange av bøkene som florerer på markedet er nok mer akademiske i sin tilnærming til stoffet, men så er nok målgruppen også en ganske annen. Jeg er overbevist om at årsaken til at Larssen har hatt en så vanvittig suksess med sin bok er at målgruppen hans er folk flest og at han er så folkelig i stilen. Han har konsentrert seg om noen få svært virkningsfulle metoder, og fordelen med disse er at de passer på det meste. De passer for idrettsfolk, de passer for arbeidslivet og de passer for hverdagslivet. Om man setter seg store mål - som å vinne markedsandeler - eller mindre mål - som å begynne å trene eller overvinne angsten for store forsamlinger; metodene som virker er de samme. Det handler om å bli seg bevisst sine verdier og styre etter disse, finne mål som er i samsvar med sine forankrede verdier og jobbe målbevisst mot disse målene. Underveis vil ens egne tanker og uvaner torpedere målet/målene, og da gjelder det å ha noen verktøy i kassen. Man må jobbe med måten man tenker om seg selv, og man må ha en strategi for hvordan man skal lykkes med å endre tidligere vaner. Jo mindre man sementerer forutinntatte holdninger om seg selv, og jo mer man har fokus på alt man faktisk kan klare, jo større er sjansen for å lykkes. Og når motivasjonen svikter, kanskje fordi man blir skuffet over at resultaene ikke kommer raskere, så gjelder det å ha noen strategier for det også. Da må man ta livet i perspektiv igjen, minne seg selv om målene, visualisere resultatet og bite tennene sammen - inntil man har etablert en ny vane som går helt av seg selv. Enkelt? Nei, slett ikke! Umulig? Overhode ikke! Det gjelder bare å ønske og ville endringen nok - med hele seg! 

Denne boka er det vel verdt å få med seg dersom man ønsker innsikt i noen helt enkle metoder for å endre sitt liv på noen punkter. Boka skrevet i en engasjerende stil, og med et sjeldent driv. Det blir aldri kjedelig. Som leser er man aldri i tvil om at det tankegodset som presenterer er autentisk og ekte fra forfatterens side. Han tror på dette, og det gjør han fordi han vet at det funker. Han har testet det ut i praksis sammen med mange mennesker, og nettopp dette - den praktiske vinklingen - er bokas styrke! Ja, jeg kommer til å lese denne boka flere ganger! Ikke fordi jeg føler en forpliktelse overfor forfatteren på noe vis, men fordi jeg vet hvor begeistret jeg selv har en tendens til å bli med det samme, og hvordan denne kunnskapen likevel glir bort - sakte, men sikkert - når man ikke hele tiden har fokuset på det. Jeg vet også noe om hvor virkningsfullt det er å repetere slike kunnskaper etter noe tid. 

Mens jeg leste boka, snakket jeg så varmt om den til mange at jeg ga boka bort - gang på gang. Hvor mange bøker jeg til slutt måtte kjøpe før jeg fikk fullført den selv, har jeg for lengst mistet oversikten over. Tilbakemeldingene jeg har fått fra dem som har fått boka av meg, har jevnt over vært overveldende. Jeg tror det er ektheten i det stoffet Bertrand Larssen avleverer, som er årsaken til all denne begeistringen. 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2012 
Forlag: J.M. Stenersens Forlag
Antall sider: 248
Boka har jeg kjøpt selv.


Erik Bertrand Larssen (Foto: Dagbladet
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Emil Flatø - 27.05.2013 - Jeg tror ikke på det jaget mot det perfekte ... sier den bestselgende forfatteren bak "Bli best med mental trening"
- Jeg leser - 25.10.2013

søndag 1. juni 2014

Doris Lessing: "Til værelse nitten"

Om viktigheten av ikke å miste seg selv i ekteskapet

Doris Lessing (f. 1919 d. 2013) var en britisk forfatter som i 2007 ble belønnet med Nobelprisen i litteratur. I følge Wikipedia var hun da den ellevte kvinnen og den eldste personen som så langt hadde mottatt denne prisen. 

Doris Lessing bodde deler av sitt liv i Sør-Rhodesia, og en del av hennes forfatterskap bærer preg av dette. Bl.a. er handlingen i "Det synger i gresset" lagt til Zimbabwe (tidligere Sør-Rhodesia) og "Den gyldne notatbok" er også preget av Afrika og kolonitiden. Førstnevnte handlet om raseforholdene i Afrika, og provoserte voldsomt fordi den handlet om et forhold mellom en hvit kvinne og en svart mann, en helt uhørt sak i 1950-årene. 

Dorris Lessing har for øvrig en enorm produksjon av romaner, noveller m.m. bak seg. Jeg viser til hennes bibliografi som er listet opp på den tidligere nevnte Wikipedia-nettsiden

"Minst én generasjon kvinner står i gjeld til henne. Ingen annen forfatter, Simone de Beavoir medregnet, har så bredt og dypt preget kvinnesynet i siste halvdel av det 20. århundre. Også i omfang ruver forfatterskapet, i flere genre; romaner, noveller, reisebøker. selvbiografiske arbeider, essay; det kan noteres at det aller meste er oversatt til norsk. "Til værelse nitten" er valgt ikke bare fordi det er en storartet novelle - kanskje Lessings beste og utvilsomt hennes mørkeste - men også fordi den avdekker at hennes holdning i kvinnekampen er mer kompleks enn kampen for dens menige i felt. Til denne dag hevder mange at debutromanen er hennes kunstnerisk mest vellykkede; spør man hvilken bok som fikk det kraftigste nedslag i samtiden, må svaret bli Den gyldne notatbok, mens hennes ærgjerrigste prosjekt er den flerbinds sagaen om Martha Quest

Med velgjørende selvironi betegnet Det svenske akademis sekretær nobelprisen til Doris Lessing som "Den best forberedte i prisens historie". Hun kunne ha fått den for ti år siden, for tyve år siden, for tredve år siden, og ingen lesekyndig person ville ha kunnet hevde at den kom ufortjent." (side 550 i novellesamlingen Karavane). 

I "501 store forfattere" kan man lese at Doris Lessing manglet formell utdannelse, uten at dette hindret henne i å skrive. Hun var selvlært og en sterk tilhenger av den frie tanke. Novellen "Til værelse nitten" anses blant hennes mest sentrale verk, og den utkom i 1978. 

"Denne historien handler om, tror jeg, hvordan forstand kan svikte: Rawlings´ekteskap var bygget på forstand.

De var eldre da de giftet seg enn de fleste av sine gifte venner; i slutten av tyveårene. Begge hadde hatt en del forhold, snarere søte enn bitre; og da de ble forelsket - for det ble de - hadde de kjent hverandre en stund. De spøkte med at de hadde spart hverandre til de mente alvor. Det at de hadde ventet så lenge (men ikke for lenge) med dette alvoret, tok de som et bevis på sin dømmekraft. Svært mange av deres venner hadde giftet seg unge, og angret antageligvis nå (mente Rawlings) på alt de hadde gått glipp av, mens andre, fremdeles ugifte, forekom dem å være åndsforlatte, ridd av tvil og disponert for å inngå desperate og romantiske ekteskap." (side 551)

Gjennom denne innledningen er rammen for historien på mange måter gitt. Vi møter et ektepar som føler at de gjør alt så riktig, så mye riktigere enn de fleste andre, og at det meste dermed ligger til rette for et svært vellykket ekteskap. Han - Matthew - fortsetter i sin jobb som redaksjonssekretær i en stor London-avis - en jobb han elsker og som også gjør ham i stand til å forsørge den familien de er i ferd med danne. Hun - Susan - slutter i sin jobb for å ta seg av barna - de to som etter hvert kommer. Paret holder seg med en husholdelske som forestår alt det praktiske, så nær som matlagingen. Den tar nemlig Susan seg av selv. 

De første årene blomstrer ekteskapet, før det umerkelig og meget gradvis forvandles til et fengsel for Susan. Dette blir særlig merkbart etter at barna begynner på skolen, og Susan plutselig får en hel masse frihet - frihet hun ikke er i stand til å benytte, fordi hun har løpt rundt som en strikkball i alle de foregående årene, uten tanke for seg selv og sine egne behov. Følelsen av aldri å være alene i det store, nydelige huset, følelsen av at mannen er der uten egentlig å være skikkelig til stede mentalt ... Så kommer den første utroskapstilståelsen fra hans side. Susan rasjonaliserer det hele bort, men nå begynner for alvor nedturen for ekteparet. Ingen skjønner helt hva som skjer, fordi de fornuftsmessig jo har alt som skal til for å være de lykkeligste blant de lykkelige ... 

Susan begynner å lengte etter et sted hun kan flykte til - et eget rom. Parallellene til Virginia Woolfs "Et eget rom" ble underveis meget slående, skjønt der stoppet også all likhet. For mens Virginia Woolf ønsket seg et eget rom som forløsning for sin kreativitet, ønsker Susan seg et eget rom der ingen kan nå henne med alle sine krav, et sted der hun kan være bare seg selv, der hun kan fristilles fra hele det livet og den tilværelsen hun og ektemannen så møysommelig har skapt sammen opp gjennom årene. En tilværelse der hun på mange måter er overflødiggjort, og ikke lenger trengs. For fornuftsmessig vet hun hvor latterlig det er å bygge sin lykke og meningen med tilværelsen gjennom barna, og likeledes vet hun at hun ikke kan legge ansvaret for sin egen lykke på mannen. Spørsmålet er bare: hva blir igjen når hun har rasjonalisert bort alt det som livet inneholder, og som følger sin egen logikk og ikke kan forstås på annen måte enn gjennom følelsene, det irrasjonelle? Svært lite, skal det vise seg. Hadde hun bare hatt et eget rom - et sted bare for seg selv - helt fra starten av, er det godt mulig at det meste hadde vært annerledes. I stedet dukker det opp en frihet hun ganske enkelt ikke er i stand til å benytte seg av, og som utelukkende fyller henne med tomhet. 

Ekteparet hyrer inn en au pair, og etter å ha benyttet et eget rom i huset, som viser seg ikke å fungere (fordi ingen klarer å respektere grensene hennes likevel), begynner Susan å reise hjemmefra hver dag. Hun leier et rom - værelse nitten - på et hotell i den absolutt nedre delen av skalaen hva gjelder komfort - og der sitter hun hele dagen i en stol og gjør ingenting, inntil hun finner det for godt å reise hjem igjen. Ingen vet hvor hun er, og det er nettopp dette som er så livgivende for henne. Inntil hun skjønner at mannen har hyret inn en privatdetektiv for å finne ut om hun har en elsker ... Da forsvinner hele motivasjonen for å reise av sted på dagtid. En dag får han henne - mot all fornuft - til å innrømme at hun har en elsker, hvorpå han lettet tilstår at også han har en elskerinne ... Han ønsker at de fire skal danne et "firspann". For Susan blir det hele helt uløselig, fordi hun jo ikke har noen elsker å fremvise. Dermed tvinges hun inn i et dilemma som får helt fatale konsekvenser for henne ... 

"Til værelse nitten" er en av de mest bemerkelsesverdige novellene jeg har lest. Den rommer mange lag, og er meget depressiv i formen. Vi introduseres for et tilsynelatende vellykket ektepar som har alle forutsetninger for å lykkes med sitt samliv. Men så glemmer de underveis det jeg vil kalle faktor x i forholdet sitt - selve limet mellom to mennesker som elsker hverandre; den gjensidige tilliten, den nødvendige og ubegrensede troen på hverandres og løftene om evig troskap - det som skal medvirke til at alle hverdagens trivialiteter, som de flestes liv er fylt til randen av, skal ha noen overordnet mening. Uten dette mister det meste sin mening, og akkurat dette er det som rammer ekteparet Rawlings. 

De - i alle fall gjør Matthew det - mister av synet det som skal bidra til veksten i forhold deres, og utroskapens gift kommer mellom dem. For Matthew spiller det kanskje ikke all verdens rolle når alt kommer til alt, for han får jo på mange måter "full pakke" uansett, men for Susan, som i altfor stor grad har gitt opp sitt eget for å fullbyrde drømmen om den perfekte familie, får mannens utroskap helt fatale konsekvenser. Hun fallerer, hun blir deprimert, hun jakter desperat på noe som kan bringe henne tilbake - men hun mislykkes i sin jakt på meningen med tilværelsen. Hun leter etter noe ytre i stedet for noe indre, og dermed vokser tomheten inni henne til det til slutt ikke er noen mening i noe som helst. Og da er det ingen vei utenom; hun tar sitt eget liv ... Et sørgelig endeligt, men kanskje mest av alt et symbol på den prisen Doris Lessing mente at kvinner betaler dersom de ikke tar vare på sitt eget fra første stund i det ekteskapelige samliv. 

Dette er en novelle som garantert inneholder flere lag enn dem jeg har tatt med her. Dersom det er andre som har noen oppfatninger av denne novellen spesielt eller Doris Lessing og hennes forfatterskap generelt, er dette svært velkomment i kommentarfeltet! 

Utgitt: 1978 
Novellen inngikk i novellesamlingen "Stories"
Oversatt av Mona Lange
Novellen inngår i novellesamlingen "Karavane", utgitt av Bokklubben
Antall sider: 28 sider


Doris Lessing (Foto: Eamonn McCabe)

Populære innlegg