Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 17. august 2014

Jessie Burton: "Miniatyrmakeren"

Mystikk i 1600-tallets Amsterdam

Jessie Burton (f. 1982) er britisk forfatter og skuespiller, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Miniatyrmakeren" er hennes debutroman. Forfatteren har en egen nettside, hvor man kan lese mer om boka. 

Handlingen i boka finner sted i Amsterdam i 1686. 18 år gamle Nella Oortman er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt, og i bokas åpningsscene ankommer hun sitt nye hjem etter å ha forlatt sine foreldre for godt. Johannes er en flott mann, og Nella har en hel del romantiske drømmer om hvordan et ekteskap med ham kommer til å bli. Derfor blir hun både skuffet og ikke rent lite sjokkert over den kalde mottakelsen hun får. 

Johannes er ikke hjemme, og når han kommer, er han ikke synderlig interessert i å være sammen med sin unge kone. Johannes´ugifte søster Marin bor sammen med sin bror, og hun virker lite hjertevarm og er heller ikke særlig meddelsom. 

"Nella Oortman står på terskelen til sin nye ektemanns hus og løfter og senker dørhammeren formet som en delfin og føler seg beskjemmet over lyden. Ingen kommer, selv om hun er ventet. Tidspunktet er avtalt på forhånd og brev er skrevet; morens brevpapir er så tynt sammenlignet med Brandts kostbare velin. Nei, tenker hun, dette er ingen god velkomst etter den lynraske vielsessermonien i forrige måned - ingen blomsterkranser, ingen forlovelsesskål, ingen ekteseng. Nella setter den lille kofferten og fugleburet på trappen. Hun vet at hun må pynte på dette når hun senere skriver hjem om det; etter at hun er kommet på plass og har fått et værelse, et skrivebord." (side 19)

Nella får et eget rom - helt for seg selv. Der er ektemannen sørgelig fraværende, idet han enten befinner seg utenfor husets vegger eller er på sitt eget værelse, fortrinnsvis bak lukkede dører. For å muntre sin kone opp, kommer han en dag hjem med et miniatyrdukkehus, helt likt det huset som nå er hennes hjem. Dette er hans bryllupspresang til Nella. 

"At dukkehuset er så nøyaktig likt, er skummelt. Det er som om det virkelige huset har krympet, som om kroppen er delt i to og alle organene avdekket. De ni rommene, fra arbeidskjøkkenet til salongen og loftet der torv og ved lagres borte fra fuktigheten, er perfekte gjengivelser. "Det er også en skjult kjeller", sier Johannes og løfter opp gulvet mellom arbeidskjøkkenet og det beste kjøkkenet for å avdekke et skjult, tomt rom. Taket i bestekjøkkenet er til og med malt med et identisk synsbedrag. Nella husker samtalen med Otto. Det flommer over, sa han og pekte på den uvirkelige kuppelen." (side 51)

Siden setter Marin Nella indirekte i kontakt med en miniatyrmaker, og på mange måter er det dette som blir hovedtemaet i romanen. For miniatyrmakeren, som ingen vet hvem er, leverer figurer til dukkehuset som røper at han eller hun kjenner husets innerste hemmeligheter. Det hele er både nifst og urovekkende. 

Parallelt lengter Nella seg nesten syk etter en ektemann som ikke viser den ringeste interesse for henne som kvinne ... Hva er det med ham? Og hvem er denne miniatyrmakeren? Og ikke minst - hva er det som skjuler seg bak Marins kalde, forbitrede ansikt?

Jeg tilkjennegir med det samme at jeg slukte denne romanen helt rått på en-to-tre. Jeg elsket miljøskildringene, tidskoloritten og stemningen som forfatteren maner frem ettersom plottet utvikler seg. Historien er tidvis noe banal og kanskje også en smule forutsigbar. Likevel - det er noe med denne historien som rett og slett bergtok meg. Dessuten er boka virkelig godt skrevet! Og det mener jeg på tross av at det egentlig er lite som overlates til leserens fantasi, annet enn at det på slutten blir stående igjen en hel del ubesvarte spørsål - som om forfatteren skulle ha tanker om en oppfølger ... 

Det er mange lag i romanen. En ting er det ufullbyrdede ekteskapet mellom Johannes og Nella, en annen ting er spenningen mellom de to kvinnene i huset - Marin og Nella - og en tredje ting er den mystiske miniatyrmakeren som åpenbart vet alt om husets indre liv. Tjenestefolkene - Cornelia og afrikaneren Otto - spiller også viktige roller i historien. Alle lever i en tid der valgmulighetene ikke er de aller beste, og hvor man på mange måter er temmelig låst når livet først har kjørt seg inn i et spor ...

Selv om boka ikke kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en klassiker, hever den seg likevel et stykke over gjennomsnittet av de typiske bestselgerne, mener jeg. Jeg regner faktisk med at denne boka kommer til å hevde seg godt på bestselgerlistene i høst, fordi mange vil komme til å like den svært godt. 

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Miniaturist
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Elisabet W. Middelthon
Antall sider: 362 
Forfatterens nettside 
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Jessie Burton (Foto: Lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Ebokhyllami - 14. august 2014 - "ei bok jeg faktisk misliker å like, men så likte jeg den likevel ..."
- Beathes bokhylle - 20. juli 2014 - "anbefaler boken selv om jeg ble litt "misfornøyd" med at jeg ikke fikk svar på alt ..."
- Solgunn sitt - 24. september 2014 - "Miniatyrmakeren er på mange måter en dameroman, men den har kvaliteter som går utenpå mange bøker i denne sjangeren."

Franz-Olivier Giesbert: "Himmlers kokk"

Fornøyelig fra ende til annen!

Franz-Olivier Giesbert (f. 1949) er en fransk journalist og forfatter, og han har skrevet 13 romaner (kilde: Wikipedia). I følge forlaget formidler bøkene hans historiske, filosofiske og politiske temaer med en imponerende tilgjengelighet. Det eneste jeg ikke liker er at "Himmlers kokk" sammenlignes med "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" (en bok jeg virkelig ikke likte). Jeg kan allerede nå røpe at jeg synes sammenligningen er urettferdig. "Himmlers kokk" er nemlig mer interessant og morsom! Dessuten er boka mer velskrevet. Det eneste disse to bøkene har til felles er vel at de kan karakteriseres som pikaresk-romaner, en genre som "ofte er humoristisk og til dels satirisk", og hvor "enkeltepisoder kan få preg av realistisk samfunnskommentar" (kilde: Wikipedia). Dessuten har hovedpersonene passert 100 år. 

Rose er 104 år gammel og hun ser tilbake på sitt liv, som har inneholdt det meste. Det er ikke få historiske hendelser i løpet av de siste 100 årene hun ikke på et eller annet vis har blitt berørt av, uten at hun som den tidligere nevnte "Hundreåringen" har trukket så direkte i trådene. Derimot har hun truffet mange viktige historiske personligheter gjennom sitt liv som kokk og restauranteier. Deriblant Himmler ...

"Selv om jeg står ved grytene mine dagen lang med tresko på beina. og ellers trasker rundt i joggesko, skal ingen tro jeg er ukultivert. Jeg har lest nesten alle bøkene som er skrevet om folkemordet på armenerne i 1915-1916. For ikke å snakke om de andre. Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men én ting kan jeg altså ikke begripe: Hvorfor måtte man likvidere en befolkning som ikke utgjorde en trussel mot noen?

En gang stilte jeg spørsmålet til Elie Wiesel, da han kom for å spise middag med sin kone Marion på restauranten min. Et flott menneske, en overlevende fra Auschwitz som har skrevet en av 1900-tallets beste bøker, Natten. Han svarte at vi må tro på mennesket trass i mennesket." (side 30)

Takket være sin skjønnhet og en ung muslimsk manns kjærlighet, unnslipper Rose det armenske folkemordet, bare for å havne i fangenskap hos Salim bey, som senere selger henne til Nâzim Enver. 

"Middelhavet, 1917. Nâzim Enver, min nye herre, var ingen poet. En feit fyr i femtiårene som var et levende bevis på at mennesket i mindre grad stammer fra apene enn fra grisen. I hans tilfelle var det ikke en hvilken som helst gris, men en førsteklasses alvsråne, med vaklende bakbein som knapt kunne bære de dissende skinkene." (side 50)

Romanens pikareske preg merkes altså gjennom det satiriske og lattervekkende, samtidig som man aldri er i tvil om samfunnskritikken som ligger bak, og som er knyttet til høyst realistiske forhold fra en tid der et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Rose klarer å flykte, og etablerer seg etter hvert i Marseilles, før hun igjen må flykte.

Senere kommer andre verdenskrig. I mellomtiden har Rose giftet seg med en mann, som til alles overraskelse viser seg å være jødisk. Dvs. han betraktes som jødisk utelukkende ut fra sitt etternavn. Både mannen og barna forsvinner, og Rose blir så Himmlers kokk. Himmler er en mann hun føler seg tiltrukket av, og det er vel bare Himmlers angst for seksuelt overførbare sykdommer som forhindrer dem i å innlede et intimt forhold. Hitler anses å ha syfilis, og akkurat dette poenget opplevde jeg som særdeles morsomt. Tenk om det faktisk er sant?

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe - ikke annet enn at boka byr på så utrolig mye mer enn jeg har vært inne på her - blant annet litt kinesisk kulturrevolusjon. For ikke å si når Rose bestemmer seg for at de som har voldt henne urett i livet, skal få unngjelde ... 

Man kan like eller ikke like denne typen bøker, og det kommer nok an på om historien treffer en nerve eller flere hos leseren. Selv fant jeg boka særdeles fornøyelig. Også når i og for seg nokså banale livsanskuelser ble meg til del. Som denne på side 122

"Lykken skal du heller ikke skilte med. Den beste måten å forvandle venner til fiender på, er å vise at du er lykkelig. De tåler det ikke. Lykken er et mesterverk som for enhver pris må forbli ukjent: Du må holde den for deg selv, hvis du ikke vil vekke fiendskap eller lide en uheldig skjebne."

Eller en anskuelse Rose gjør etter å ha møtt Sartre og Beauvoir:

"Jeg blir aldri lei av å gjenta en av de store lærdommene i mitt liv: Det fins ikke noe dummere enn intelligente mennesker. Bare man pleier egoet deres, kan man manipulere dem som man lystrer. Godtroenhet og forfengelighet går hånd i hånd, nærer seg av hverandre, selv hos de største tenkere." (side 263

Men om Rose ikke har universitetsutdannelse eller noe lignende, har hennes observasjoner i livets skole gjort henne til et i aller høyeste grad reflekterende menneske. Og dersom vi tenker at menneskeheten har nådd sitt øverste nivå i evolusjonen i det 20. århundre, må vi nok tenke oss om en gang til. For som Rose sier det på side 289:

"Hvilken annen dyreart dreper sine egne i den grad, med så stor blodtørstighet? I alle fall ikke apene eller grisene som vi står så nær, heller ikke delfinene og elefantene. Selv maur er med humane enn oss. 

I det tjuende århundre kom utryddelsen av jødene, av armenerne, av tutsiene. For ikke å snakke om nedslaktningen av kommunister, antikommunister, fascister og antifascister. Den politiske hungersnøden i Sovjetunionen, i Folkerepublikken Kina og i Nord-Korea, som knuste en påstått gjenstridig bondestand. De mellom seksti og sytti millionene som døde under Andre verdenskrig, fremprovosert av Adolf Hitler, som oppfant det industrielle massedrap. I tillegg kommer alle de andre uhyrlighetene, i Belgisk Kongo, i Biafra, i Kambodsja." 

"Himmlers kokk" er en deilig sommerbok som ikke blir for tullete, men som faktisk inneholder interessante observasjoner - alt pakket inn i humor og satire med snert! Og så må man ved vurderingen av denne boka ta høyde for at en pikaresk-roman kan tillate seg så mye, mye mer enn en roman av det mer tradisjonelle slaget, noe f.eks. denne passasjen til fulle kan illustrere:

"Sartre og Beauvoir så ikke en døyt. Vertskapet bukket og skrapte for dem, og de var henrykte. De minnet om to blinde og døve påfugler som spankulerte midt i hønseflokken." (side 263)

Man kan jo levende se for seg scenen som utspiller seg på Rose´s restaurant!

Jeg storkoste meg med denne boka, som - selv om den ikke er et litterært storverk - har mange kvaliteter som jeg vil anta går rett hjem hos mange lesere! Og Rose er en passe skrullete, livsbejaende kvinne med stor apetitt på livet. En kvinne som tar for seg av stort sett alt hva hun måtte begjære, hva enten det dreier seg om mat eller menn ... Eller hevn ... 

God fornøyelse ønskes alle som prøver seg på denne boka!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: La Cuisinière d´Himmler
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Gøril Eldøen 
Antall sider: 304
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Franz-Olivier Giesbert (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Knut Faldbakken - 21. mai 2014 - Olding ser tilbake 
- Bentebing - 16. juni 2014 
- Groskro´s verden - 7. juni 2014 

Nadifa Mohamed: "De tapte sjelers land"

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta. 

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet. 

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet. 

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien.  Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten." (side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd. 

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202). 

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete. 

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Orchard of lost Souls
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Gunnhild Magnussen
Antall sider: 356
Boka har jeg kjøpt selv


Nadifa Mohamed (Foto: Andy Hall)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 28. juli 2014 - Fortellerkunst i særklasse 

lørdag 16. august 2014

Chimamanda Ngozi Adichie: "Americanah"

Enda en flott roman fra nigerianske Adichie!

Det er egentlig komplett uforståelig at det har tatt nesten ett år fra jeg fikk denne boka i hus og til den ble lest. Chimamanda Ngozi Adichie er nemlig en av mine yndlingsforfattere, og jeg elsker alt hun har skrevet frem til nå!"Americanah" er Adichies tredje roman, og som de foregående er den helt ypperlig! 

Før jeg sier noe mer om romanen, ønsker jeg å presentere forfatteren. Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) er en nigeriansk forfatter, som altså har utgitt tre romaner og i tillegg en novellesamling ("Kvelningsfornemmelser" - 2010). Hun er selv igbo, og skrev om Biafra-krigen som pågikk mellom de kristne (igboene) og muslimene i Sør-Øst-Nigeria (Biafra) på slutten av 1960-tallet i romanen "En halvgul sol" (2007). Adichie debuterte imidlertid med "Dyprød hibiskus" allerede i 2003 (utkom på norsk i 2006), hvor handlingen er hentet fra et strengt kristent miljø i Nigeria. (Den norske Wikipedia-siden om forfatteren er sterkt mangelfull og på noen punkter dessuten direkte feilaktig. Bruk i stedet den engelske Wikipedia-siden, dersom du ønsker å finne ut mer om forfatteren.) Forlaget betegner forfatteren som "en av vår tids viktigste og mest modige stemmer" i sin presentasjon av forfatteren. Ja, måtte flere virkelig få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Chimamanda Ngozi Adichie er oppvokst i byen Nsukka i Sør-Øst-Nigeria, og Adichie studerte i noen år i USA. Hun er meget velutdannet og har bl.a. Master of Arts fra Yale. I dag bor hun vekselsvis i Nigeria og i USA. Akkurat dette er viktig å vite om forfatteren, fordi hennes mangfoldige bakgrunn gir bøkene en større grad av troverdighet. Hun vet hvordan det er å vokse opp i Nigeria, hun vet hva det innebærer å bo utenlands (i USA) mens man studerer og hun vet hvordan det er å komme tilbake til Nigeria igjen og på en måte være litt fremmedgjort i forhold til sine egne - en americanah! Og nettopp her er vi ved kjernen av handlingen i hennes siste roman "Americanah".

Bokas hovedperson er Ifemelu, som opprinnelig er fra Nsukka i Nigeria. Hun har bodd i USA i noen år for å gå på skole, og har etter en meget trang start i landet ikke bare fått seg en utdannelse, men hun har også blitt en blogger av format. Temaet for bloggen hennes er diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner. I bokas åpningsscene befinner Ifemelu seg hos frisøren, hvor hun skal få flettet sitt uregjerlige afro-hår. Det handler i det hele tatt mye om hår, skjønt dette bare er et slags uttrykk for hvordan det er å befinne seg i et land hvor rasismen lever i "beste velgående", men blir omskrevet til det mer politisk korrekte, fordi ingen virkelig vil vedstå seg sine hverdagsrasistiske holdninger. 

Ifemelu har bestemt seg for å reise tilbake til Nsukka, har solgt leiligheten sin og avsluttet bloggen. Mens hun sitter i frisørstolen, går tankene tilbake til det Nigeria hun i sin tid forlot, og som kostet henne forholdet til Obinze. Hva som egentlig skjedde, får vi gradvis vite. Det handler om å komme til et land på stipendiemidler, men hvor det er helt umulig å klare seg på stipendiet. Og det handler om at det egentlig ikke er lov til å ta seg en jobb, og hvor man derfor er henvist til det illegale eller svarte arbeidsmarkedet. Og at det beste man kan håpe på er å "låne" en annens identitet (amerikanerne ser jo uansett ikke forskjell på afrikanerne), slik at man kan komme bakveien inn i det legale arbeidsmarkedet ... Akkurat hvor sårbar denne situasjonen er, skal Ifemelu smertelig få erfare. 

Obinze som ble igjen i Nigeria, skjønner ikke hvorfor Ifemelu plutselig slutter å svare på mailene og oppringningene hans. Han er heller ikke i stand til å følge etter til USA, fordi landet nærmest blir hermetisk lukket etter 11/9. Selv frister han etter hvert en tilværelse i England, hvor han sper på med ekstrainntekter fra en jobb som toalett-vasker. Akkurat dette - hvorfor afrikanerne bare får toalett-vaske-jobber - har han og kameratene fleipet mye om på forhånd, men det viser seg altså å være sant. Den dagen noen har lagt igjen dritten sin oppå toalettlokket, får han imidlertid nok. 

I glimt får vi innblikk i ulike artikler Ifemelu har skrevet på bloggen sin. 

"Kjære ikke-svarte amerikaner, hvis en svart amerikaner forteller deg om en opplevelse knyttet til å være svart, la være å komme med eksempler fra ditt eget liv. Ikke si: "Det er akkurat som når jeg ..." Du har lidd. Alle i hele verden har lidd. Men du har ikke lidd fordi du er en svart amerikaner. Ikke vær for rask med å finne alternative forklaringer på det som har skjedd. Ikke si: "Å, det handler egentlig ikke om rase, men klasse. Å, det handler ikke om rase, men kjønn. Å, det handler ikke om rase, men faen og hans oldemor." Svarte amerikanere ØNSKER ikke at det skal handle om rase skjønner du. De ville foretrukket at denne rasistiske dritten ikke skjedde. Så når de sier at noe ikke handler om rase, så kan det kanskje være fordi det faktisk handler om rase? Ikke si "Jeg er fargeblind", for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen, og det betyr at når de viser et bilde på tv av en svart mann som er mistenkt for en forbrytelse, ser du ikke annet enn en utvisket lille-går-kremaktig figur. Ikke si: "Vi er lei av å snakke om rase" eller "Det fins bare én rase: Mennesket". Svarte amerikanere er også lei av å snakke om rase. De skulle ønske  de ikke trengte det. Men all denne dritten bare fortsetter å skje. Ikke start svaret ditt med: "En av mine beste venner er svart", for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med "beste", mener jeg, ikke det med "venn". Ikke si at bestefaren din var fra Mexico, derfor kan du ikke være rasist (klikk her for mer informasjon om Det finnes ikke noen Verdens Forente Undertrykte). Ikke begynn å snakke om hvordan de irske besteforeldrene dine led. Det er klart de fikk en masse dritt fra det etablerte Amerika. Det gjorde italienerne også. Og østeuropeerne. Men det fantes et hierarki. For hundre år siden hatet hvite etniske grupper å bli hatet, men det var på en måte mulig å tåle fordi de i hvert fall hadde svarte under seg på rangstigen. Ikke si at bestefaren din var trell i Russland da slaveriet fant sted, for det som betyr noe, er at du er amerikaner nå, og å være amerikaner betyr å ta imot hele sulamitten, fordelene ved Amerika og gjelden til Amerika, og Jim Crow og segregeringslovene er en gedigen gjeldspost. Ikke si at det er det samme antisemittisme. Det er ikke det. I jødehater fins det også en mulig misunnelse - at de er så smarte, disse jødene, de kontrollerer alt, disse jødene - og det må medgis at det følger en viss respekt med misunnelse, om aldri så motvillig. I hatet mot svarte amerikanere fins det ingen mulighet for misunnelse - de er så late, disse svartingene, de er så uintelligente, disse svartingene." (side 377-378)

Og jeg kunne ha fortsatt å sitere fra et flammende innlegg om den høyst reelle hverdagsrasismen i det politisk korrekt landet USA. Som kanskje er litt verre enn Vesten for øvrig, men mindre enn vi egentlig liker å tenke på ... 

Da Ifemelu bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Obinze, er han forlengst gift og har fått et barn. Han har riktignok aldri glemt Ifemelu, men kan han tilgi det sviket han opplevde fra hennes side da hun brøt all forbindelse med ham? Har deres kjærlighet overlevd, eller er alt håp ute for de to? 

Underveis får vi rikelig innblikk i hva det vil si å være en ung kvinne fra Nigeria som kommer til USA med et håp om et bedre liv. Om hvordan hun føler at hun aldri helt passer inn, noe som også gjør at hun ønsker seg tilbake til hjemlandet - på tross av all den usikkerheten som følger med å gi opp en relativt trygg tilværelse og begi seg ut i det ukjente. Vil hun få jobb når hun kommer tilbake? Og hva med kjærligheten? Dessuten: passer hun egentlig inn der hjemme etter alle årene i utlandet?

Miljøbeskrivelsene og persongalleriet fremstår som meget autentisk og troverdig, og jeg ble så engasjert i Ifemelu at de siste 400 sidene av boka ble slukt i løpet av en dag. Adichie skriver svært godt og levende, og selv om hun kanskje lar bloggen opptre som sitt eget alter-ego, der all vrede over verdens urett mot de svarte "spys ut", balanserer hun det hele fint, synes jeg. Jeg er veldig enig med forlaget når man beskriver Adichie som en viktig og modig stemme! Tenk om noen også hadde laget filmer av bøkene hennes! 

Dette er en roman jeg anbefaler på det aller varmeste! En kvalitetsroman om innvandringens pris - ikke for samfunnet rundt, men for innvandreren selv!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra et innlegg om boka på NRKs nettsider, der forfatteren er intervjuet:

"– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende."

Utgitt: 2013
Originaltittel: Americanah
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Hilde Stubhaug 
Antall sider: 550
ISBN: 978-82-05-45310-4
Forfatterens nettside
Boka har jeg mottatt av forlaget. 


Chimamanda Ngozi Adichie (Foto: Gyldendal)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 30. oktober 2013 - Hår er ikke bare hår
- Reading Randi - 5. september 2014 - Tanker om bok: Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah

lørdag 2. august 2014

Roy Jacobsen: "Ismael"

Gufs fra den kalde krigen, norsk etterretning og Lund-komisjonen

Ett av sommerens leseprosjekter har vært å lese flere bøker av Roy Jacobsen. Det har vært naturlig å ta utgangspunkt i lydbokutgavene av noen av hans eldste romaner, skjønt denne gangen lurer jeg på om jeg burde ha forholdt meg til papirutgaven. Hvorfor skal jeg komme tilbake til ... 

Roy Jacobsen utga romanen "Ismael" i 1998, tre år etter at han var ferdig med en biografi (1985) om Trygve Bratteli (f. 1910 d. 1984), en sentral norsk Ap-politiker og også statsminister gjennom to Stortingsperioder (1971-1976). Det var nok ikke tilfeldig at denne boka kom akkurat da, fordi forfatteren kom borti mye overskuddsstoff om norsk etterretning og ikke minst Lund-komisjonens arbeid mens han jobbet med biografien. 

Romanen "Ismael" handler om norsk etterretning under den kalde krigen. Hovedpersonen Tor har trukket seg tilbake på et lite småbruk, der han lever sammen med kjæresten Susi, som tidligere var prostituert. Det er et ganske brutalt og rått forhold mellom de to, som mer ser ut til å ha funnet en nødhavn hos hverandre enn noe som som kan ligne sann og ekte kjærlighet. Tor har en fortid innenfor etterretningstjenesten, og vi skjønner at han har hatt en høy stilling, inntil man ikke lenger hadde bruk for ham. Legenden Ismael både er og ikke er til stede i handlingen, og spørsmålet man kan stille seg er om Tor og Ismael egentlig er den samme personen. 

Litt dramatikk blir det underveis, men det helt store blir det likevel ikke. Derfor blir det kanskje litt søkt å tenke på denne boka som en kriminalroman, tenker jeg. Underveis finner Tor tilbake til en datter som ikke ante at han var faren, og vi introduseres for en del personer i ulike roller i etterretningstjenesten. Sånn sett kan man si at det oppstår noen flere lag i historien, men uten at det virkelig tar av. 

For meg ble dette en leseopplevelse helt på det jevne. Det er helt klart ikke denne romanen som vil bli stående blant Roy Jacobsens beste. Samtidig har Roy Jacobsen skrevet en roman om den kalde krigen som er litt annerledes enn det meste annet som er skrevet om temaet. 

Vanligvis synes jeg Per Frisch er en flott oppleser, men her glitret han ikke. Derfor angrer jeg på at jeg ikke leste boka selv. Jeg utelukker heller ikke at dette kunne ha gitt meg en litt annen opplevelse av boka. 

Utgitt første gang: 1998 
Lydboka er innspilt 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Per Frisch 
Spilletid: 5 t 22 min.
Boka har jeg kjøpt selv.


Roy Jacobsen

Hermann Hesse: "Steppeulven"

Om eksistensielle kriser og spaltede sinn

Hermann Karl Hesse (f. 1877 d. 1962) var både en tysk-sveitsisk forfatter og hobbymaler (kilde: Wikipedia). Han mottok Nobels litteraturpris i 1946, og var for øvrig en prisbelønt forfatter (på den engelske Wikipedia-siden er hans priser listet opp). Han skrev 18 bøker i løpet av sitt liv. Jeg siterer fra den norske Wikipedia-siden (med mine kommentarer i kursiv):

"Hesses mest kjente litterære verker er Peter Camenzind (1904 - på norsk i 1979), Demian (1919 - på norsk i 1947), Siddhartha (1922 - på norsk i 1972), Der Steppenwolf, (Steppeulven) (1927 - på norsk i 1971), Narziß und Goldmund (1930 - på norsk i 1981) og Das Glasperlenspiel (Glassperlespillet) (1943 - på norsk i 1970). Hovedtemaer er selvrealisering, selvaktelse, selvrefleksjon og enkeltmenneskets «transendens», og bøkene preges av Hesses interesse for eksistensielle, esoteriske og mystiske temaer, samt av buddhistisk og hinduistisk filosofi. I tillegg til de mer kjente romanene var Hesse også lyriker: Hans samlede dikt fyller mange hundre sider, men bare et lite antall er gjendiktet til norsk av André Bjerke, se litteraturlisten. (Min bemerkning: denne ligger på Wikipedia-siden.)

Hermann Hesse har hatt en sterk innflytelse på mange forfattere av senere generasjoner. Ikke minst Der Steppenwolf (Steppeulven) var en inspirasjonskilde for eksistensialister, og for beat-generasjonen og Storbritannias «sinte unge menn», slik blant annet Colin Wilson skriver i The Outsider. Etter Hesses død i 1962 og framveksten av en ny bølge av motkultur, først og fremst knyttet til hippie-bevegelsen, fikk Der Steppenwolf og de orientalsk-inspirerte verkene som Siddharta en ny renessanse."


Det er med mye ydmykhet jeg skriver om en roman som så mange har ment så mye om før meg. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg har skjønt alt - kanskje først og fremst fordi romanen er svært kompleks og inneholder mange lag, og nok derfor bør leses flere ganger før man i rettferdighetens navn feller en dom over boka i det hele tatt. Det som likevel overrasket meg er at boka ikke er spesielt tung å komme gjennom. Her vil det sikkert være ulike oppfatninger, men jeg opplevde at selve historien - eller plottet om man vil - er så fascinerende at boka nærmest ble en pageturner. Man må videre, videre, videre ... 

I det prakteksemplaret av boka som jeg har hatt tilgjengelig - utgitt av Bokklubben i serien Mestermøter i 2008 og med flotte illustrasjoner av Gino Scarpa (født i Italia i 1924, og bosatt i Norge helt fra 1970) - har forfatteren selv gitt følgende råd i innledningen: 

Illustrasjon fra Hesses "Steppeulven" (Gino Scarpa)
"Jeg kan og vil selvfølgelig ikke tvinge mine lesere til å forstå boken på den eller den måten. La enhver få det ut av den som passer best for ham, som han kan ha mest nytte av! Men det vil glede meg hvis riktig mange av dem kom frem til den oppfatning at riktignok er Steppeulvens historie en beretning om sykdom og krise, men ikke en sykdom og krise som fører til død og undergang, men til det motsatte - til helbredelsen."

Selve oppbyggingen i boka er et kunststykke i seg selv. Først presenteres vi for utgiverens forord, som også er en del av romanen. Utgiveren har i likhet med Steppeulven - eller Harry Haller - vært leietaker i samme hus, og fra denne posisjonen - som en nabo - har han kunnet betrakte denne noe merkverdige mannen på avstand. 

"Allerede ved denne denne første samtalen, ved araucariaen, kalte han seg Steppeulven, og også det fikk meg til å ta avstand fra ham og føle meg litt urolig. Hva var nå det for et uttrykk? Men det var ikke bare tilvenning som etterhånden fikk meg til å godta uttrykket. Snart kalte jeg ham for meg selv, i mine egne tanker, overhodet ikke annet enn Steppeulven, og jeg kan fremdeles ikke tenke meg en mer treffende betegnelse. En steppeulv som hadde forvillet seg inn til oss, inn i byen, inn i hjorden - et mer slående bilde av ham kunne man overhodet ikke finne, av hans sky isolasjon, hans villskap, hans uro, hans hjemlengsel og hans hjemløshet." (side 29)

Fra side 39 i boka og utover presenteres vi for Harry Hallers opptegnelser, som en slags bok i boka. Og midt i Harry Halles opptegnelser møter vi "Traktat om steppeulven", som enda en bok i bok i boka. Her har traktaten til og med fått sin egen sidenummerering fra 1-43, før vi igjen føres tilbake til Harrys - eller Steppeulvens - opptegnelser. 

Hvem er så Harry Haller alias Steppeulven? En svært dualistisk personlighet, skal det vise seg. I traktaten er dette beskrevet som følgende:

Illustrasjon fra Hesses "Steppeulven" (Gino Scarpa)
"Steppeulven hadde altså to naturer, en menneskelig og en ulvenatur. Det var hans skjebne, og det kan vel tenkes at denne skjebnen ikke var noe så helt for seg selv. Det skal ha eksistert mange mennesker som hadde meget av en hund eller rev eller fisk eller slange i seg, uten at de hadde særlige vanskeligheter på grunn av det. I disse menneskene levde mennesket og reven, mennesket og fisken ved siden av hverandre, og den ene gjorde ikke den andre noe vondt. Tvert imot hjalp den ene den andre, og i mangen mann som har drevet det vidt og blitt gjenstand for misunnelse, har det vært reven eller apen i høyere grad enn mennesket som har gjort hans lykke. Det er noe alle vet. Men når det gjalt Harry, forholdt det seg ikke slik. I ham løp ikke mennesket og ulven side om side, og enn mindre hjalp de hverandre. Nei, det var krig på kniven mellom dem, den ene levde utelukkende for å gjøre den andre vondt, og når det er krig på kniven mellom to i ett legeme og én sjel, da er det ikke godt å leve. Nå, enhver har sin skjebne, og lett har ingen det." (side 6-7 i traktaten)

Og videre på side 12:

"Maktmennesket går til grunne i makt, pengemennesket i penger, den underdanige i trelldom, den nytelsessyke i nytelse. Og på samme måte gikk Steppeulven til grunne i sin uavhengighet. Han nådde sitt mål, han ble mer og mer uavhengig, ingen hadde noe å si over ham, han behøvde ikke rette seg etter noen, fri og ensom rådet han over sin gjøren og laden. For sterke mennesker oppnår bestandig det som en ekte impuls byr dem å søke. Men midt i den oppnådde friheten sto det med ett klart for Harry at hans frihet var en død, at han var alene, at verden på en uhyggelig måte lot ham være i fred, at menneskene ikke angikk ham lenger, ja, at han ikke angikk seg selv, at han langsomt ble kvalt i en luft som ble tynnere og tynnere av bare selvstendighet og ensomhet. Nå ble det slik at ensomhet og uavhengighet ikke lenger var hans mål, men hans skjebne, hans fordømmelse, at trolldommen var gått i oppfyllelse og ikke lenger lot seg tilbakekalle, at det ikke lenger hjalp når han full av lengsel og god vilje strakte armene ut, beredt til å binde seg, beredt til fellesskap. Nå lot man ham være alene. For øvrig var det på ingen måte slik at menneskene hatet og avskydde ham. Tvert imot hadde han svært mange venner. Det var mange som satte pris på ham. Men det han fant, var alltid bare sympati og vennlighet. Man inviterte ham til seg, man skjenket ham gaver, man skrev hyggelige brev til ham, men ingen kom ham ordentlig nær, han ble ikke virkelig knyttet til noen. Ingen var villig og i stand til å dele hans liv. Det som nå omga ham, var den ensommes luft, en stille atmosfære som omverdenen gled bort i, en manglende evne til å knytte forbindelser som hverken vilje eller lengsel kunne gjøre noe med. Dette var et av de viktigste kjennetegn ved hans liv."

Illustrasjon fra Hesses "Steppeulven" (Gino Scarpa)
Harry Haller lever et dobbeltliv. På et vis preges han av sin borgerlige og intellektuelle bakgrunn, der han tilbringer så og si nesten all ledig tid med å lese, omgi seg med bøker, akademiske sysler - mens han selv skriver. På den annen side lever han som en outsider, helt på siden av samfunnet. Traktaten blir på et vis forløsende for ham, fordi gjenkjennelsen til hans eget liv er så stor. Til og med navnet hans er nevnt i traktaten, og man kan lure på om det fortellermessige grepet - at han finner denne - tilslører at han egentlig har skrevet den selv. I alle fall var det noen tanker jeg gjorde meg underveis i lesingen. 

Etter hvert søker Steppeulven ut, og han gjør kur på to kvinner, samtidig som han har en svært løs forbindelse med Erika, kvinnen han møter svært sjelden og som han alltid kom opp i krangel med. I en slags drømmetilstand møter han Goethe, som han samtaler med. I en samtale med Hermine tilstår Harry at han egentlig er en Steppeulv. 

"Hermine", sa jeg, "jeg har nylig opplevd noe virkelig fantastisk. Et ukjent menneske ga meg et lite hefte, et småtrykk av billigste sort, og i det sto en nøyaktig beskrivelse av hele min historie og alt som angår meg. Var ikke det merkelig?"

"Hva het det lille heftet" spurte hun lett henkastet.

"Det het Traktat om Steppeulven." 

"Å, Steppeulv er storartet. Og du er altså steppeulven? Skulle det være deg det dreiet seg om?"

"Ja. Jeg er slik at jeg er et halvt menneske og halvt ulv, eller i hvertfall innbiller jeg meg at jeg er det."

Hun svarte ikke. Hun stirret meg granskende inn i øynene, så på hendene mine, og et kort sekund fikk hennes blikk på ny det dype alvor og den mørke lidenskap som det før hadde hatt. Jeg mente at jeg kunne gjette hennes tanker - nemlig om jeg var ulv til å kunne utføre hennes "siste befaling". 

"Det er selvfølgelig bare noe du innbiller deg," sa hun og ble igjen munter og glad, "eller - om du vil - fri diktning. Men det er noe i det. I dag var du slett ingen ulv, men sist, da du kom inn i restauranten, som om du hadde falt ned dra månen, da var det noe av dyret i deg. Det var nettopp det jeg likte så godt." (side 133-134)

Illustrasjon fra Hesses "Steppeulven" (Gino Scarpa)
Og slik fortsetter dialogen dem i mellom om hva det vil si å være menneske og/eller et dyr - hvem er mest "riktige" når det kommer til stykket ... Og så begynner vår hovedperson å gruble over hva som egentlig er det sanne liv ... Er det å leve som en eremitt, forgapt i åndelige sysler, eller å delta i samfunnet som en "levemann"?

"Harry Haller hadde iført seg en flott forkledning som idealist og verdensforakter, som melankolsk eneboer og som dommedagsprofet, men i bunn og grunn var han en småborger som tok avstand fra det liv Hermine førte, som ergret seg over netter som ble kastet bort på kafé, og over pengene han sølte bort der, som hadde dårlig samvittighet og på ingen måte higet etter befrielse og fullendelse, men tvert imot følte en heftig lengsel etter de gode gamle dager da hans åndelige puslerier hadde atspredt ham og skjenket ham berømmelse. På nøyaktig samme måte lengtet avisleserne som han foraktet og hånte, etter den ideelle tid før krigen, fordi det var mer bekvemt enn å lære av det man hadde gjennomlidt. Fy pokker, han var til å brekke seg over, denne herr Haller! Og likevel klamret jeg meg til ham, eller til den larven av ham som det snart ikke var noe igjen av, til hans koketteri med det åndelige, til hans besteborgerlige redsel for det usystematiske og tilfeldige (som døden også hører til) og sammenlignet hånlig og misunnelige den kommende, nye Harry, denne beskjedne og komiske dilettant fra dansesalen, med det gamle, falske idealbildet av Harry hvor han i mellomtiden hadde funnet alle de fatale trekkene som hadde gjort ham så opprørt da han betraktet professorens Goethe-portrett ..." (side 156-157)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere, fordi de gode sitatene i denne boka er uten noen ende. De bare fortsetter og fortsetter. Mens Harry Haller selv kjemper en indre kamp om hvem han egentlig er, ja, hva han vil være ... 

"Du har rett, Steppeulv, tusen ganger rett, og likevel må du gå til grunne. Du er altfor fordringsfull og sulten for våre dagers enkle, bekvemme verden som slår seg til tåls med så lite. Den spyr deg ut av sin munn. Du har en dimensjon for meget for den, Den som vil leve og nyte livet i dag, må ikke være et menneske som du og jeg. Den som krever musikk istedetfor støy, glede istedetfor moro, sjel istedetfor penger, ekte arbeide istedetfor mas, ekte lidenskap istedetfor dumme leker, finner ikke noe hjem i denne vakre verden ..." (side 188)

Klimakset i boka er et maskeradeball som ender med Harrys vandring i Pablos magiske teater, der han kan velge hvilken virkelighet han ønsker å gå inn i. Eller som jeg leste et sted: Her får Harry møte sin egen sjels billedverden. Som rommet med påskriften "Opp til munter jakt! Alle biler er lovlig vilt" eller "Fabelaktig Steppeulv-dressur" - bare for å nevne noen. "Det var en pine å se i hvilken fantastisk grad denne ulven hadde lært å tvinge sin natur, og håret reiste seg på mitt hode", tenker Harry mens han ser på. (side 252) Men så snur det - og det er ulven som befaler og mennesket som må adlyde. Det blir en uhyggelig oppvisning, og Harry flykter - dypt rystet, og kanskje også renset? "Jeg innså at dette magiske teater ikke var noe rent paradis. Alle helveder lå under dets vakre overflate. Å Gud, fantes det da ingen frelse her heller?" (side 253

"Fy pokker, så bittert lovet smakte. Jeg spyttet på Harry i speilet, jeg sparket løs på ham og sparket ham i småbiter. Langsomt gikk jeg bortover den rungende gangen, meget oppmerksomt betraktet jeg dørene som hadde lovet så meget vakkert. Det sto ingen innskrifter på dem lenger. Langsomt skrittet jeg forbi de mange hundre dørene i det magiske teater. Hadde jeg ikke vært på maskerade i dag? Det var gått hundre år siden. Snart ville det ikke finnes noen år mer." (side 272)

Helt til slutt fullbyrder han Hermines forutsigelse - og skjønner ikke før det er for sent hva han har gjort. Den bildeverden som det magiske teateret representerte har med ett blitt virkelig - i all dets gru ... Samtidig som Harry Haller kommer ut av det hele, renset og frigjort for tidligere tiders byrder, og kan - hvis han velger det - starte på nytt med blanke ark.

Hans H. Skei har i etterord i boka skrevet følgende:

"Gjennom et langt liv inntok Hesse outsiderposisjoner i forhold til forståelsesmåter og livsformer som var preget av to verdenskriger og en total omveltning av alle verdier. I en verden der han følte at han hadde mistet alle holdepunkter, søkte han - både blant ruinene av sitt hjemland Tyskland og sine egne personlige kriser - å holde fast ved enkeltmenneskets ukrenkelige verdiger. Han arbeidet ut fra personlighetskrisene, og transformerer med stort dikterisk overskudd, sine sammenbrudd til diktning." (side 289-290)

Mange av svarene på hvordan Herman Hesses litteratur må forstås, er å finne i hans livshistorie, fordi hele hans forfatterskap kan oppfattes som selvbiografisk, skriver Skei. Hesse vokste opp i et pietistisk hjem, hvis verdier han etter hvert skulle ta avstand fra. Likevel var det krefter og motkrefter i ham som han slet med resten av livet. Hans opprør kostet dyrt. 

"Dype personlighetskonflikter, selvmordstanker, valget av livsveien der han inntok rollen som outsider, preget ham helt fra ungdomsårene. Bare ved å fri seg far etablerte mønstre og autoritære systemer kan mennesket vokse og utvikle seg, mente han, Gjennom kamp og trengsler - mens han arbeidet i bokhandel og leste verdenslitteraturen med særlig interesse for de tyske romantikerne - forberedte han seg til diktergjerningen. Debuten fant sted med en diktsamling i 1898, og gjennombruddet kom med romanen Peter Camenzind i 1904." (side 290-291)

Dype kriser preger persongalleriet i Hermann Hesses romaner, og i så måte er ikke "Steppeulven" noe unntak. I sitt forfatterskap søkte han innover mot "sinnets skjulte irrganger og mot det ubevisste", i sin desperate søken etter hva det ville si å være menneske - gjennom å finne svar på hva som former og skaper det. Det er det opprørske i "Steppeulven" som har gjort den til en kultbok for flere generasjoner av unge mennesker, presiserer Skei etterordet, før han avslutter med følgende på side 292:

"Steppeulven utforsker og utdyper mange ideer fra tidligere faser i forfatterskapet. Her er imidlertid  dybdeboringen alvorligere og fortalt mer indirekte. Lag på lag av Harry Hallers bevissthet avdekkes for at denne "tilværelsens utledning" skal kunne forstås. Hesse stiller, i forhold til så vel tidens krise som Harrys personlige krise, spørsmålet om det ikke under gitte historiske betingelser og kulturelle forhold er mer edelt å bli psykotisk og ofre alle sine idealer enn å tilpasse seg de rådende forhold. Med sin motstand mot den moderne teknologi og de germanistiske og nasjonale strømninger i tiden, har Harry Haller en krevende utfordring, men med suveren kontroll og fortellerglede gjør Hesse beretningen om Harry Haller til en betydelig og viktig roman i det 20. århundre." 

Oppsummeringsvis vil jeg si at "Steppeulven" er bemerkelsesverdig roman med mange lag, og hvor sitatfaktoren er stor - rett og slett fordi presisjonsnivået og bokas litterære kvaliteter går langt utenpå de fleste bøker. Måten plottet drives fremover på gjør boka nærmest til en psykologisk thriller. Ja, det er til og med et mord med i boka også. Gjennom billedspråket og symbolikken i boka, setter Hesse fingeren på mye av det som er galt i vårt samfunn, enten det handlet om 1920-årenes Europa eller dagens samfunn. Og der er vi ved kjernen av det som kjennetegner klassikerne i litteraturen: deres evigvarende gyldighet, utover sin egen tid. 

Illustrasjonene i denne boka av kunstneren Gino Scarpa, som Nina Aspen har skrevet om helt til slutt, gjorde lesingen av boka til en ren fest! Et lite søk på Bokklubbens sider viser at Mestermøte-utgaven dessverre ikke er tilgjengelig for salg lenger. Det er synd!

Og helt til slutt tar jeg med et sitat fra Traktaten i boka (side 36), som sier noe om det å være menneske:

"Menneskets innerste bestemmelse trekker det i retning av det åndelige, trekker det mot Gud - dets innerste lengsel trekker det i retning av naturen, tilbake til moderen. Mellom de to kreftene svever dets liv i angst og beven. Det som menneskene nå og da forstår ved begrepet "menneske", er hele tiden bare et forgjengelig, borgerlig kompromiss. Enkelte av de mest brutale driftene blir tilbakevist og lyst i bann av denne konvensjonen. Det kreves en viss grad av bevissthet, dannelse og avbestialisering, en antydning av ånd er ikke bare tillatt, men endog obligatorisk. "Mennesket" ifølge denne konvensjonen er som ethvert borgerideal, et kompromiss, et engstelig og naivt-listig forsøk på å avvise de strenge fordringene både for den onde urmoder Natur og den besværlige urfader Ånd og å bo i den tempererte sonen midt mellom dem. Derfor tillater og tolererer borgeren det han kaller "personlighet", men utleverer samtidig personligheten til enhver "stats"-molok og spiller alltid de to ut mot hverandre. Derfor er det slik at den som borgeren reiser minnesmerker for i overmorgen, vil han i dag brenne som kjetter, henge som forbryter."

Utgitt første gang: 1927
Originaltittel: Der Steppenwolf
Utgitt første gang på norsk: 1971 
Mestermøte-boka ble utgitt: 2008
Forlag: Bokklubben 
Oversatt: Peter Magnus
Antall sider: 298
- inneholder Herman Hesses forord fra 1946, etterord ved Hans H. Skei om forfatteren og Nina Aspens etterord om kunstneren Gino Scarpa
Boka har jeg kjøpt selv

Hermann Hesse 
Andre som har skrevet om boka:
- Rom-strukturer i Steppeulven - Den guddommelige tragedie - En analyse av Hermann Hesses Der Steppenwolf - masteroppgave av Tore Søndergaard Haagensen høsten 2010 
- Informasjon v/Mats Strarup - 12. august 2010 - Den senmoderne steppeulv
- Aftenposten - 23. oktober 2008 - Steppeulven Hesse på vei inn i varmen - "det handler om lidelse, ensomhet og sterke følelser"

torsdag 31. juli 2014

Loch Ness, Skottland - Storbritannia (artikkel 20)

Fascinerende viltvoksende planter langs Loch Ness
Loch Ness er den nest største innsjøen i Skottland dersom man regner dette ut fra overflaten, og den største innsjøen dersom man tar utgangspunkt i vannmassen, kan jeg lese på Wikipedia. Innsjøen er 56,4 kvm og 226 meter på sitt dypeste. En liten morsom detalj å merke seg: det er mer vann i Loch Ness enn i alle innsjøer i hele England og Wales til sammen. Loch Ness strekker seg mellom Fort William og Inverness. 


Kart over området
Etter å ha gått av damplokomotivtoget Jacobite i Fort William, fant vi det naturlig å kjøre langs Loch Ness og oppover til Inverness, hvor vi i utgangspunktet hadde tenkt å bli over natta. Sånn skulle det ikke gå, selv om vi kom frem til Inverness tidlig på kvelden (det er kun 10 mil mellom Fort William og Inverness). Vi fant rett og slett ikke byen særlig sjarmerende og dro i stedet til Dufftown, singlemalt-distriktets hovedstad (og hvor mannen min hadde vært på en whisky-trail i sine yngre år). Dette kommer jeg tilbake til mer i detalj i en senere artikkel. 



Nessie er åpenbart ikke død ...
Loch Ness er en myteomspunnet innsjø pga. alle historiene om det angivelige sjøuhyret Nessie. På denne måten har man lykkes å gjøre et i og for seg mindre interessant område av Skottland til en turistattraksjon, slik jeg ser det. 

Det var nokså grått og overskyet da vi kjørte langs innsjøen, og dette ga så klart et noe mindre flatterende inntrykk av innsjøen, enn om vannflaten hadde funklet i sollys. Vi hadde i alle fall litt vanskelig for å få øye på den helt store magien i et landskap med et stort og massivt grått vann ... Derimot fant vi landskapet rundt og i særdeleshet noen gule viltvoksende planter langs veikantene svært vakre. 


Et Loch Ness-museum langs Loch Ness
Vi stoppet opp ved et Loch Ness-senter, men siden det var begynt å bli nokså sent på ettermiddagen, var det selvfølgelig stengt, og vi måtte reise videre med uforrettet sak. Det vi uansett skjønte var at denne Nessie-affæren fremdeles lever i beste velgående i folks bevissthet i Skottland. 

Dersom vi hadde hatt tålmodighet til det, ville vi sikkert ha oppdaget at Inverness også hadde noe å by på, men opplevelsen av ikke å finne noen gamleby fikk oss som sagt til å snu og kjøre sørover igjen. Denne gangen mot Dufftown. Det skulle vi faktisk overhode ikke angre på, for Dufftown ble på mange måter et høydepunkt under turen - med masse destilleri-besøk og whisky-smakinger ... 

I mellomtiden byr jeg på flere bilder fra Loch Ness-området i Skottland!


Loch Ness-museet
Sjøuhyret Nessie
Loch Ness 
Fine kjøreforhold og dekorative planter langs veiene 
Langhåret gressende ku (eller okse?)
Det lysnet opp etter hvert
Whisky-destillerier langs veikanten - et helt vanlig syn

Populære innlegg