Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 6. april 2014

Ingvild H. Rishøy: "The life and death of Janis Joplin"

Eksistensielt om Janis Joplin

Ingvild H. Rishøis (f. 1978) novelle "The life and death of Janis Joplin" inngår som en av fem noveller i hennes novellesamling "Historien om Fru Berg" (2011).

Lydbokutgaven av denne ene novellen er et ledd i et nytt konsept fra Lydbokforlagets side - kalt Lydbok-singler. Dette konseptet var helt nytt i mars i år, men planen er at det skal komme nye lydbok-singler hver måned fremover. 

Novellen begynner slik:

"Nå reiser han seg fra benken og står foran meg. Så fine farger. Den grønne lua, de røde støvlene, de svarte øynene. 

"Her er lighteren din", sier han, og strekker hånda fram. Så løfter han løvblåseren fra grusen og begynner å gå. Jeg klemmer pappkruset sammen og legger det i lomma. Han går mot minnelunden og han tar på seg hanskene mens han går. Jeg tenker på hendene hans. Hvorfor kom jeg ikke borti dem? Jeg reiser meg og løfter hjelmen og saga. Jeg går mot kollen. Over kollen henger månen. 

Jeg veit at det skal skje i dag. I dag. I dag. Men jeg veit ikke åssen. Men jeg blir varm i hjertet. 

Nede ved felt 19 bøyer han seg og hekter løvbladet på ryggen. Himmelen er mørke blå. Jeg kan fortsatt se noen stjerner. Jeg setter discman-proppene i ørene og tar på hjelmen. Jeg stikker hånda i innerlomma og kjenner knappene på discman´en. Jeg trykker på play. Så trekker jeg i gang saga. Den starter på første forsøk. Og hun begynner å snakke til meg. 

"I´d like to do a song of great social and political import", sier hun ... "And it goes like this."

Jeg hører nesten ikke saga når hun synger." 

Det er selvsagt låta "Mercedes Benz" det her siktes til. Og jenta i novellen har fått høre at hun ligner Janis Joplin i det virkelige liv, og dette gjør at hun fullt ut identifiserer seg med henne. Nå jobber hun på en kirkegård, og Janis Joplins musikk gir livet hennes mening - et liv hun hele tiden tenker tilbake på, og som vi skjønner ikke har vært enkelt. For ikke bare er den 17 år gamle jenta langt fra noe skolelys, men hun kan faktisk ikke lese. Så møter hun David, som også er utplassert på kirkegården, og det utvikler seg noe mellom dem. Etter hvert kommer han inn på at Janis Joplin er død, og dette sjokkerer jenta dypt - mens han på sin side nesten ikke kan tro at hun ikke visste det. Det hele blir eksistensielt. Men i vant Rishøi-stil avsluttes novellen med at det likevel er lys i tunellen ... 

"The life and death of Janis Joplin" er enda en Rishøi-novelle som handler om outsidere som ikke lykkes i livene sine. Hvor finner hun egentlig inspirasjon til alle historiene om dem, tenker jeg når jeg leser hennes noveller. For det kjennes jo som om hun må ha følt dette på kroppen selv for å kunne skrive slik. 

Vare stemninger, en nærhet i teksten, autentiske miljøskildringer, et språk som harmonerer godt med innholdet og persongalleriet i historiene - alt dette er ingredienser som hører med i Ingvild H. Rishøis noveller. Og så har hun en egen evne til å skrive så lett om det som skjer at jeg nesten alltid føler at jeg må lese novellene en gang til for å være sikker på at jeg har fått med meg alt. Så også denne gangen, hvor jeg hørte novellen tre ganger, og hver gang oppdaget nye sider ved historien. For meg er det et kjennetegn ved stor novellekunst! 

Innspilt: 2014 (med opprinnelig en del av novellesamlingen "Historien om Fru Berg" fra 2011)
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Runa Eilertsen
Spilletid: 48 min.
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks. av boka!

Ingvild H. Rishøi
Andre omtaler av lydboka:
- Reading Randi - 06.03.2014 
- Tine sin blogg - 06.03.2014 - Jeg har hørt en novelle av Ingvild H. Rishøi

Ingvild H. Rishøi: "Vinternoveller"

Novellekunst på sitt beste!

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) debuterte i 2007 med novellesamlingen "La stå". Siden har hun kommet ut med novellesamlingen "Historien om Fru Berg", og dessuten et par billedbøker for barn. "La stå" er den eneste jeg så langt har lest av henne - før "Vinternoveller".

"Vinternoveller" inneholder tre noveller som alle har det til felles at barn står sentralt, at de voksne har falt litt utenfor det veletablerte og at de alle gjør så godt de kan, men så er det på en måte likevel ikke nok. 

I novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" møter vi en ung mor og hennes datter på vei hjem fra barnehagen. Den lille datteren er bare fem år, men har likevel måttet lære seg livets harde realiteter. Hun kan i motsetning til de fleste unge mennesker i dag (får vi inntrykk av) ikke få alt hun peker på, og dette forstår hun så inderlig godt. I møte med morens utilstrekkelighet, vet hun likevel råd, og vi aner en sterk integritet hos det lille barnet - en integritet som får moren til å føle seg enda mer utilstrekkelig, men som likevel redder verdigheten deres på et vis. Som at neida, de kan ikke hjelpe alle, men den unge mannen som tigger om penger, han kan de gi nesten de siste pengene de har, fordi han har så mye, mye mindre enn dem. Men så har de bare 60 kroner som helst skal vare over helga, fordi jentas far har sluttet å betale ... Og så kan man spørre seg hvem som tar vare på hvem ... Morens oppgave er  jo å ta seg av datteren, mens det i realiteten er datteren som passer på moren - slik det jo ofte er i familier der de voksne ikke håndterer livet sitt slik de bør når de tross alt har ansvar for barn. 

I "Riktig Thomas" møter vi en mann som nettopp har kommet ut av fengsel, og som i forbindelse med samvær med sønnen skal kjøpe en pute til ham. Vi aner en svært institusjonalisert mann som knapt er i stand til å ta et eneste valg, og da han ikke klarer å komme på hvor gammel sønnen er når han står i butikken og får spørsmål om dette, rakner det for ham. 

Og helt til slutt i novellen "Søsken" møter vi den unge jenta som flykter sammen med småsøsknene med Valdresekspressen for å unnslippe barnevernet. Og under flukten får vi høre om familiens lovende start i livet og om alt som til slutt gikk fullstendig galt. Alt fortalt så skjørt at det faktisk var vanskelig å holde tårene tilbake ... Særlig når vi aner at det kanskje likevel er håp om en bedre fremtid? For det var kanskje ikke barnevernet likevel som dukket opp til slutt? 

Men selv om det lysner for noen hver i disse tre novellene, skjønner vi at lysningen ikke er det samme som en varig løsning. Kanskje fungerer likevel det fnugg av håp som dukker opp i hver av novellene som en fortellermessig godt grep for å unngå at disse vipper fullstendig over i det sentimentale? I det virkelige liv er det imidlertid både høydepunkter og nedturer, uansett hvilken klassetilhørighet man måtte ha. Og når man er som lengst nede, er det som regel bare en vei, og den går oppover. Akkurat dette poenget har Rishøi fått svært godt frem. Det er håp når det ser svartest ut! Eller som en venninne av meg pleier å si: enhver krise er egentlig en skjult gave ... 

Det er noe med språket i Rishøis noveller som imponerer meg. Det forhold at hun skriver nærmest autentisk slik personene i novellene hennes snakker, et nokså muntlig språk med a-endinger og det hele, gjør tekstene hennes levende og skaper en veldig nærhet mellom fortelleren, leseren og personene historiene handler om. Vi er der vi også, sammen med hovedpersonene, og vi blir nesten ett med dem etter som dramaene utspiller seg. Lettelsen de føler når ting ikke er riktig så ille som man først skulle tro, smitter over på oss som lesere.  Rishøi spiller på hele vårt følelsesregister, uten at det hele ender som tåreperse. 

Jeg måtte høre et par av novellene om igjen, fordi jeg så nødig ville gi slipp på personene som jeg hadde rukket å bli så glad i. Kaia Varjords opplesning gjorde lytteopplevelsen til noe stort! Denne novellesamlingen bør man ikke gå glipp av!

Det er et faktum at Ingvild H. Rishøis noveller blir lengre og lengre, så kanskje er det et håp om at det kommer en roman fra henne etter hvert? 

Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbokutgaven) / Gyldendal (papirutgaven)
Spilletid: 3 t 37 min. (128 sider)
Oppleser: Kaia Varjord
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks. av denne boka!


Ingvild H. Rishøi (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen)
Andre omtaler av novellesamlingen:
- NRK v/Knut Hoem - 16.01.2014 - Vintereventyr for voksne 
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 20.01.2014 - Hun er like suveren som alltid - Ny novellesamling fra naturbegavelsen Ingvild Rishøi
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 17.01.2014 - En annens liv
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 15.01.2014 - Grinegode fortellinger 
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 12.01.2014 - Anmeldelse: I det store vintermørket - Noveller med et stort bankende hjerte for dem som sliter
- Kulturbloggen til Guffen - 26.01.2014 
- Artemisias Verden - 03.02.2014 - Fine vinternoveller fra Ingvild H. Rishøi
- Bok & Blogg - 28.01.2014 
- Beathes bokhylle - 30.01.2014
- Les mye - 23.04.2015

Beate Grimsrud: "Det var 5 millioner som ikke gjorde det"

Det var 5 millioner som ikke gjorde det

Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter vilt
omkring seg? Skyter inn i vilkårlige folkemasser?
Hvorfor holder bro-bro-broene. Hvorfor raser
ikke husene? Hvorfor styrer ikke bilisten over i motsatt
kjørebane. Hvorfor bremser folk når de skal
bremse. Hvorfor skal de bremse? Hvorfor tegner,
tegner, tegner ikke ingeniørene feil?
Hvorfor styrter ikke annethvert fly? Hvorfor skriver
ikke legen ut en dødelig dose? Hvis hver tredje
brøt høyreregelen, var det ikke noen høyreregel.
Hvorfor blåser ikke folk i å gjøre som de skal?
Hvorfor skriker de ikke! Hvorfor slår de ikke!
Hvordan vet så mange mennesker hva som er rett og
feil? Hvem visste det først.
Hvis man vet hvordan man lager en bombe, hvorfor
lar man da være å lage en. Hvis man selv er en
bombe, hvorfor smeller den ikke? Hvorfor, hvorfor,
hvorfor holder broene?
Hvor mange trailersjåfører med søte boksehansker
i miniatyr dinglende i frontruta fins det ikke i Europa
for eksempel.
Hvis sjåføren ble en smule irritert, bare rykket litt i
rattet, opp på fortauet, kunne han lett drept noen
hundre. Ti i hvert fall.
Tenk hvor mange fyrstikker det fins. Tenk hva man
kan gjøre med en eneste liten blafrende flamme. Det
er fortsatt stavkirker igjen i Norge. Madrasser fulle av
penger.
Hvordan kan det ha seg at det fins snille familiefedre
som tar vare på barna sine. Hvorfor forgifter
ikke kvinner hele slekta. Kokken sine gjester. Hvorfor
voldtar ikke alle menn?
Hvorfor raser raser raser ikke husene? Hvorfor blir
ikke alle gamle damer slått ned på gata. Det kan da
ikke være så vanskelig. Jeg går under stiger, blant biler
og svarte katter. Daglig treffer jeg hyggelige mennesker.
Fraktes opp og ned i heiser som aldri styrter.
Hvordan kan det ha seg at ting fungerer så bra? At
en som er lei seg, en vakker dag er glad.
Jeg gir hele forfatterstipendet mitt til Frelsesarmeen.
Hvorfor gjør jeg det? Jeg vil hoppe fra balkongen.
Hvorfor gjør jeg ikke det? Og der jeg bor henger
det en lapp på ytterdøren. Klokka fungerer står det,
det er visst bare å ringe på. Fungerer, fungerer, fungerer.
Jeg vil hoppe fra balkongen, aller helst fra slottsbalkongen.
Bussen kommer i tide. Hvorfor besvimer jeg ikke?
Folk behandler meg så bra. Hvorfor gjør de det?
Hver dag treffer jeg hyggelige mennesker. Mennesker.
Er vi alle mennesker? Ikke en ape, ikke en katt.
Våren, våren, våren er på vei. Solen lener seg over
den nordlige halvkule.
Nå er det på tide å våkne! Hvem orker å stå opp og
tenne i peisen før de andre har stått opp?
Det kan jeg gjøre, sier solen.
Men du gjør jo det hvert år? Skyter lys mot frossen
jord, frosne ben, frosne maurtuer.
Skyter varme fra en tid langt tilbake da mennesker
ikke fantes, men var på vei . . . vi kommer! Klatrende
på evolusjonsstigen.
Vi kommer! skrek vi til hverandre fra løvenes gap
på savannen. Vær beredt! Vi kommer til å skyte og treffe.
Solen lener seg frem så den nesten tipper. Den har
funnet et slott av pinner. En tue med maur i. En
kjempestor maurtue.
Vårsolen slikker med sin kjærlige tunge og lokker
små maur ut og opp, på tuas topp. Der oppe kan de
kose seg kongelig. Få og bli fylt. Ese av varme.
Utvalgt av solen. Og siden . . .
Hvorfor blir ikke maurene liggende i solen?
Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter
vilt omkring seg?
Hvorfor stjeler de ikke. Hvorfor sniker de ikke og
hvorfor skriker de ikke.
Hvorfor kryper de varme maurene tilbake ned i tua?
Inn dit der varmen ikke har strukket til, og legger
seg på alle de kalde og frosne maurene. Varmen synker,
sprer seg fra varm til frossen. Og hvorfor gjør de det?
En glohet maur med kroppen varmet av den første
vårsolen, magen mot kald kamerat. Hvorfor raser
ikke husene?
Magen mot kald kamerat.
. . . og de gjør det bare . . .
Kanskje er vi alle mer enn mennesker.
--------------------------------------------------------
Teksten er hentet fra Beate Grimsruds bok "Søvnens lekkasje", som utkom i 2007. Selv hørte jeg forfatteren lese denne teksten høyt på et arrangement hos Cappelen Damm onsdag denne uka, og dette gjorde sterkt inntrykk på meg. 

lørdag 5. april 2014

"The Square" (Regissør: Jehane Noujaim)

Egyptisk frihetskamp på Tahrir-plassen fra 2011 - 2013

"The Square" er en av i alt 15 filmer som denne helga vises på Kino Victoria i forbindelse med Arabiske filmdager 2014. Den har vært vist i dag, og den skal også vises i morgen 6. april kl. 15.15. I skrivende stund er så og si alle billettene utsolgt, men filmen er faktisk tilgjengelig i fullversjon på Youtube. (Men ikke nå lenger, dessverre ...)

Jehane Noujaim er en kvinnelig regissør med røtter fra både Egypt og USA (faren er fra Egypt, moren fra USA). Hun jobber med dokumentarer og har tidligere laget tre filmer, hvorav hennes "Control Room" fra 2004 (som handler om Al Jazeera) er den mest kjente. "The Square" ble nominert i klassen beste dokumentar i forbindelse med årets Oscar-utdeling

Det har etter hvert kommet en del filmer som handler om det egyptiske folks opprør på Tahrir-plassen i januar 2011. Det er ikke mange ukene siden jeg selv så filmen "Winter of Discontent". Det som imidlertid skiller "The Square" fra de fleste andre filmer om den arabiske våren, er at "The Square", som for øvrig er en dokumentar, viser hva som skjedde også etter at Mubarak gikk av. Vi følger faktisk utviklingen i to-tre år etter Mubaraks avgang. 


Demonstrasjonene på Tahrir-plassen
I dokumentaren er det noen frontfigurer som går igjen. Blant annet følger vi en britisk-født skuespiller - Khalid - som har kommet til Egypt for å kjempe sammen med sitt folk på Tahrir-plassen. Dessuten møter vi Magdy, som er medlem av det muslimske brorskap, og Ahmad, en idealistisk aktivist som er villig til å stå løpet ut, koste hva det koste vil. 

Da folket samles på Tahrir-plassen i slutten av januar 2011, aner de nok ikke hvilken makt de skal komme til å få. Alle er imidlertid enige om en ting: Mubarak må gå av! De har fått nok av vilkårlige forfølgelser, fengslinger og forsvinninger, tortur og det at de ikke kan snakke fritt. Holdningen i folket er at det er bedre å dø enn å havne i fengsel. Slik skal det selvsagt ikke være!


Kahlid og Ahmad
Etter utrettelige demonstrasjoner går Mubarak til slutt av, og folket er fra seg av glede over dette. Gleden fortar seg imidlertid betydelig da millitære myndigheter overtar makten i landet, og det viser seg at ingenting blir bedre. Lovbrytere fra Mubaraks regime blir ikke en gang straffeforfulgt, og korrupsjonen og den vilkårlige forfølgelsen av annerledes tenkende fortsetter som før. Dermed er det duket for ytterligere kamp. Folket vil nemlig ikke finne seg i at revolusjonen deres blir stjålet av de militære styresmaktene. 


Gleden over Mubaraks fall er stor!
I mellomtiden dukker et stort antall medlemmer av det muslimske brorskap opp på Tharir-plassen, og den plassen som tidligere har vært preget av kamprop, protestviser og den slags, ser nå ut som en eneste stor utendørs moské med tusenvis av mennesker som er bøyd mot Mekka i bønn. De som satte i gang revolusjonen ser at deres kamp nå er i ferd med å bli stjålet av islamister, og det var ikke akkurat dette de hadde tenkt seg da de startet sin kamp mot Mubaraks regime og senere mot de militære myndighetene. Egypt har tross alt tradisjoner som et sekularisert samfunn, med skille mellom stat og religion, og folk flest ønsker ikke å bli styrt av islamister. 


Men så var det ikke så enkelt likevel ... 
Til slutt lykkes det demonstrantene å tvinge myndighetene til å gjennomføre et demokratisk valg. Problemet er bare at valget står mellom Mubaraks tidligere partifeller og det muslimske brorskap ... Det muslimske brorskapet vinner valget med knapp margin, og Mohammed Mursi blir valgt til president. Det tar ikke veldig lang tid før det viser seg at han har større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang har hatt. Dermed er det atter duket for kamp, og aktivistene finner tilbake til Tahrir-plassen, selve symbolet på folkets makt. Knapt et år etter at Mursi kom til makten, måtte han gå av, og den 3. juli 2013 ble Adly Mansour innsatt som fungerende president. (Kilde: Wikipedia) Og som vi kjenner fra nyhetsbildet, er situasjonen i Egypt fremdeles opphetet fordi den er så uavklart. 

Dette er en modig film om noen heltemodige mennesker som er villig til å ofre alt for det de tror på - også sine egne liv. Vissheten om at deres kamp utgjør en forskjell, har gitt dem det motet som skal til for å stå løpet ut - i kampen om å få fjernet den ene despoten etter den andre. Et rørende samhold beskrives, og her er det plass for alle, både kristne, muslimer og jøder. Alt de ønsker seg er en leder som har samvittighet, som er rettferdig og som lytter til folket - uansett hvilken bakgrunn vedkommende måtte ha. Mens jeg fulgte deres utrettelige kamp for et verdig liv, tenkte jeg: hvorfor henter de ikke selv frem en leder fra folket? En som kan forene dem i den videre kampen og som kan utgjøre et reelt alternativ til det bestående, de militære og de religiøse? Det som i alle fall er å håpe på er at nestemann ut skjønner at han må spille på lag med folket for ikke å risikere å bli kastet før han får snudd seg ...


"Det er umulig å ikke føle beundring over hvor mye disse aktivistene ofrer. I motsetning til mange dokumentarer som har kommet ut etter revolusjonen, bruker The Square mer tid på karakterutvikling enn lange scener fra gatekamper og vi ser hvordan interne splittelser og mistro til hverandre truer samholdet. Resultatet er en engasjerende dokumentar med episke kvaliteter. En must see for alle som ønsker å forstå hvordan Egypt har utviklet seg etter Mubaraks fall." (fra filmdagenes brosjyre)

"The Square" er en modig film om noen frontfigurer som aldri gir seg, men hvor det etter hvert oppstår splittelse mellom aktivistene - mellom dem som tror på det muslimske brorskapet og dem som ikke gjør det. Filmen gjør et uhyggelig sterkt inntrykk! Særlig fokuset på fredelige løsninger som blir møtt med brutal vold fra myndighetenes side ... Etter å ha sett filmen synes jeg også at jeg har fått større forståelse for det som foregår i Egypt. Det er så fort gjort å identifisere hele folkegrupper med dem som styrer landene de bor i, og sånn sett er dette en tankevekkende film om hvor stor avstanden er mellom nettopp folket og styremaktene ... 

Måtte riktig mange se filmen! Om man ikke får den med seg i løpet av de arabiske filmdagene, så er det som tidligere nevnt mulig å se den på YouTube.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Al-Midan
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk og engelsk
Genre: Dokumentar
Spilletid: 108 min.

"The Mulberry House" (Regissør: Sara Ishaq)

En sjelden liten filmperle fra Jemen

Dokumentaren "The Mulberry House" er en av i alt 15 filmer som vises på Arabiske filmdager ved Kino Victoria i Oslo denne helga (fra 4. til 6. april 2014). Så langt under filmdagene har den vært vist to ganger - i går og i dag - og den skal også vises i morgen 6. april kl. 19.30

Regissøren Sara Ishaq er en ung kvinne med røtter både i Yemen og i Skottland, født som hun er av en jemenittisk far og en skottsk mor. Foreldrene skilte lag etter noen år, og i en alder av 17 ønsket Sara å flytte til Skottland for å bo sammen med sin mor. Faren fikk henne til å love at hun ikke skulle svikte sine jemenittiske røtter, og dette lovet hun - men det var et løfte hun likevel ikke skulle klare å holde. 

10 år senere kommer Sara tilbake til Jemen for å besøke faren og resten av familien - og for å plukke opp sine jemenittiske røtter. Lite ante hun at hun skulle havne midt i en revolusjon ... Hun begynner å filme det som skjer - først hovedsaklig innenfor dørene til sin farsfamilie - siden ute på gata. Det som var ment som et kortvarig opphold i begynnelsen av 2011, skal etter hvert bli mer langvarig. 


Sara Ishaq - filmens regissør
Vi blir vitne til en familie som følger opprøret i Egypt, og som kjenner seg dypt berørt av det som skjer på Tahrir-plassen - særlig etter hvert som myndighetene går løs på sine egne innbyggere og dreper og skader dem. I likhet med egypterne vet det jemenittiske folket så altfor godt hva det vil si å leve i et land styrt av en diktator. Så sprer opprøret seg utover den arabiske verden, og kommer også til Jemen. 

"Dette er en film om revolusjon og kamp for frihet. Like fullt er det en film om å tilhøre to ulike verdener, og om å skape seg et handlingsrom et sted midt imellom. Det er en film om mennesker som snakker sammen uten frykt, fordi de stoler på hverandre selv om de er uenige. Filmen er et unikt innblikk i en fremmed verden – som kanskje ikke er så fremmed likevel." (Fra filmdagenes brosjyre.)


Saras far og hans storfamilie
Familiemedlemmene er overraskende åpenhjertige overfor hverandre, og diskusjonene pågår høylytt. Og selv om vi skjønner at de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene sitter dypt, er det tydelig at alle aksepterer Saras valg av liv som en ugift kvinne, selv om hun er langt oppe i tyveårene. Diskusjonene mellom henne og faren er preget av både humor og varme når han gir uttrykk for bekymring over at hun fremdeles ikke er gift. Etter hvert som Sara dokumenterer det som skjer ute i gatene av folkets opprør, og får en rolle som reporter ut mot Vesten, er det en stolt far vi ser. I bakgrunnen rusler bestefaren rundt - en estetiker med sans for det vakre, og som pleier blomster og planter i hagen med sterk kjærlighet og pasjon. 

Mange familiemedlemmer bor i
morbærtre-huset
Som alltid når jeg ser filmer fra lukkede og eksotiske samfunn, blir jeg slått av hvor universelle egenskaper folk har, uansett hvor de kommer fra. Ulik religion preger selvsagt hvilke verdier man legger vekt på og hvilke omgangsformer som gjelder, men i bunn og grunn er vi alle opptatt av de samme tingene. I denne storfamilien er det plass for mange ulike mennesker, skjønt det først og fremst er mennene og de eldre kvinnene som dominerer diskusjonene rundt storpolitikken. 

Opprøret sprer seg også til Jemen
Jeg har aldri noen gang sett en film fra Jemen. Bare av den grunn var det ekstraordinært spennende å se akkurat denne filmen i forbindelse med de arabiske filmdagene. En film som nokså kort kan oppsummeres med følgende karakteristikker: varm, fargerik, interessant og egnet til å gi noen flere perspektiver på situasjonen i dette landet, som er et av verdens fattigste. Det er ikke en gjennomsnittsfamilie vi får innblikk i, men en etter forholdene meget ressurssterk familie, uten at de på noen måte kan betegnes som rike. Her leses det, her diskuteres det, her er man opptatt av det som rører seg i samfunnet. 

Heller ikke i Jemen har folket fått full uttelling for sitt opprør mot det sittende regimet. Interesserte kan lese mer om den jemenittiske revolusjonen i 2011 - 2012 her

Innspilt: (2011 - ) 2013
Originaltittel: Bayt al toot 
Nasjonalitet: Jemen
Genre: Dokumentar 
Språk: Arabisk og engelsk
Spilletid: 65 min.

"Omar" (Regissør: Hany Abu-Assad)

Kvalitetsfilm fra Palestina

Arabiske filmdager

I går åpnet Arabiske filmdager ved Kino Victoria i Oslo. I løpet av tre dager skal 15 filmer fra 11 arabiske land vises. Selveste åpningsfilmen var "Omar", den palestinske filmen som var en av fem nominerte til prisen beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling

Det var ikke én eneste ledig plass å oppdrive i den største kinosalen på Kino Victoria i går kl. 18.00. Alle seter var utsolgt! 

Filmregissøren Hany Abu-Assad er hedersgjest under filmfestivalen, og han var ikke bare til stede under visningen av "Omar" i går. Han ble dessuten intervjuet av en av regissørene etter visningen, hvor publikum også kunne stille ham spørsmål fra salen. 

Regissøren Hany Abu-Assad

Hany Abu-Assad (f. 1961) har regissert i alt åtte filmer i løpet av sin filmkarriere. Selv om han også har laget komedier, er det ikke til å komme forbi at det er filmene med klare politiske over- og undertoner han er blitt mest kjent for. "Paradise now" (2005) var den første. "Omar" (2013) er den andre. 


"Hany Abu-Assad er en av de fremste regissørene fra den arabiske verden, og den ledende filmstemmen fra Palestina. Både hans forrige film "Paradise Now" (2005) og årets åpningsfilm "Omar" (2013) har blitt nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film; et svært sjelden privilegium for arabiske filmskapere. Abu-Assad er født i Nazareth og er opprinnelig utdannet flytekniker. Han henga seg først til filmen etter å ha blitt sparket av Delfi Airlines med den begrunnelse at han var palestiner. Helt siden debuten "The Fourteenth Chick" (1998), har filmene til Abu-Assad kombinert imponerende filmatisk arbeid med hardtslående politisk budskap. Han kritiserer ikke bare okkupasjonen, men også det palestinske samfunnet innad og unngår overforenklede karakterer og plot. Det som imidlertid skiller Abu-Assad fra andre palestinske filmskapere og gjør ham til en regissør av international størrelse er at han makter å løfte filmene sine over deres politiske budskap og lage kunstverk av verdensklasse ut av en håpløs politisk situasjon." (fra Arabiske filmdagers brosjyre)

"Omar"

Omar, Tareq og Amjad har vært nære venner siden barndommen, og har hele sitt liv bodd på Vestbredden, som er okkupert av Israel. De bor på hver sin side av en mur, som deler byen deres i to. Det er med livet som innsats de krysser denne muren. 

Nærmest daglig opplever de og andre palestinere å bli ydmyket av israelske soldater, og akkurat dette bestemmer de seg for å gjøre noe med. De planlegger og dreper en israelsk soldat, og klarer å slippe unna uten at noen oppdager dem. Det er Amjad som skyter soldaten. 
Nadja og Omar

Parallelt følger vi Omar og Nadja, som er forelsket i hverandre, og som bor på hver sin side av muren. Nadja er Tareqs søster, og hun og Omar gjør alt de kan for å holde den nokså uskyldige, men likevel meget alvorlige romansen skjult for omverdenen. Utveksling av hete kjærlighetsbrev og blikk er stort sett det de kan tillate seg. 

Etter kort tid viser det seg at israelsk etterretning er på sporet etter dem, og så blir Omar tatt. Han blir torturert, men røper ingenting om kameratene sine. Omar får valget mellom å bli sittende i fengsel på livstid, hvor han kan se frem til enda mer tortur, eller å slippe ut dersom han angir vennene sine. Han lover å hjelpe israelerne med å finne vennene sine, mens han til vennene utenfor murene sier at han planlegger et bakholdsangrep på israelerne. Han og Nadja fortsetter å møtes i smug, men oppdager til sin fortvilelse at rykter om at Omar er en tyster har begynt å florere. Nadja klarer ikke å stole på Omar, mens han på sin side blir vitne til at Amjad driver og oppsøker henne. Hva er det som skjer? Kan man egentlig stole på noen? 


Agent Rami og Omar
Da Omar på nytt innhentes av israelsk etterretning, og får kniven på strupen, skjønner han at noe er alvorlig galt. Er det rett og slett en angiver blant dem - en som vil rydde Omar av veien? For hvordan ellers kan israelsk etterretning vite omtrent alt som foregår i livet hans - også mellom ham og Nadja? 

Jeg ønsker ikke å røpe med av handlingen i filmen - ikke annet enn at det etter hvert bygger seg opp en situasjon med helt umulige valg, der det blir galt uansett hva Omar gjør ... Skal han tenke storpolitikk eller forsøke å redde stumpene av kjærlighetsforholdet til Nadja? Og hva med Tareq, som har vært nødt til å gå i dekning fordi israelerne er overbevist om at det var han som løsnet skuddene mot den israelske soldaten?
Omar leser kjærlighetsbrev fra Nadja

"Regissøren hverken dømmer eller hyller karakterene for deres handlinger. Han viser heller at de vanskelige valgene for unge palestinere ikke er prinsipielle spørsmål, men harde realiteter de må forholde seg til hver dag, med dramatiske utfall." (fra filmdager-brosjyren)

Intervju med regissøren

Etter filmens spektakulære sluttscene stilte som tidligere nevnt regissøren opp til intervju foran oss publikumere. Han fortalte blant annet at filmen i sin helhet er finansiert av palestinere, fordi han ønsket å være uavhengig under hele prosessen. Dessuten kunne han da bruke alle midlene han hadde til rådighet til å gi selve filmen best mulig kvalitet, i stedet for at mye skulle gå bort i flyreiser og dyre hoteller for innleid crew fra hele verden. 

Både Adam Bakri (som spiller Omar) og Waleed Zuaiter (som spiller agent Rami) har skuespillerutdanning, mens f.eks. Leem Lubany (som spiller Nadja) bare var 16 år da filmen ble spilt inn, og aldri har hatt en skuespillerrolle tidligere. Det var for øvrig åpenbart ut fra reaksjonene fra salen at det ikke bare var jeg som var imponert over skuespillerprestasjonene i denne filmen. 


Regissør Hany Abu-Assad
Noe av det mest overraskende regissør Abu-Assad fortalte var for øvrig at filmen har fått meget gode kritikker i israelske medier, og at israelerne som faktisk bor i området mener at filmen er svært realistisk og ikke inneholder noen form for overdrivelser. Når en palestiner dreper en israelsk soldat, får det store konsekvenser for alle som bor i området, og det brukes kollaboratører - frivillige såvel som ufrivillige (under tvang) - i stor stil for å finne de skyldige. Det er først og fremst israelere utenfor dette området, og for så vidt også Israel-venner, som har reagert negativt på filmen. 

Det tok for øvrig 41 dager å gjennomføre filmopptakene, og regissøren fortalte at han i grunnen ikke støtte på noen problemer overhode i denne prosessen. Omar kunne selvfølgelig ikke klatre over den virkelige muren som skiller Vestbredden fra Israel, men på film er alt mulig, svarte regissøren med et glimt i øyet. 

Ekstra morsomt var det at regissøren i pausen etter filmen, hvor det ble servert forfriskninger i foajeen, gikk rundt blant oss publikumere, og at det var mulig å snakke med ham. Jeg benyttet selv anledningen til å fortelle regissøren hva jeg syntes om filmen hans. En stor opplevelse i en filmentusiasts liv!

Min oppfatning av filmen

Jeg er dypt imponert over denne filmen, som jeg mener holder høy kvalitet i alle ledd. Ikke bare er skuespillerprestasjonene formidable, men dramaturgien og oppbyggingen av plottet i filmen, som har gjort at den har fått genre-beskrivelsen thriller, er så gjennomført at jeg satt i helspenn under hele filmen. Miljøskildringene er autentiske, og ikke en eneste gang følte jeg at regissøren har falt for fristelsen til å fremstille noen sider av konflikten stereotypt eller klisjéfylt. Man kommer selvsagt ikke utenom de politiske undertonene i filmen, slik det alltid vil være når Midtøsten-konflikten utgjør et bakteppe. Likevel er det i første rekke plottet som sådan som står i fokus. Og til syvende og sist er dette faktisk en kjærlighetsfilm - en nydelig sådan, selv om det på ingen måte blir noen happy ending. Underveis kjente jeg på kroppen hvilke umulige valg spesielt Omar sto oppe i, gang på gang, og det gjorde sterkt inntrykk! Kompleksiteten i filmen er dens definitive styrke, og her tyr man aldri til lettvintheter.

"Omar" blir vist i kveld (5. april) kl. 19.45 og i morgen (6. april) kl. 20.45, og det er fremdeles billetter igjen å oppdrive. Jeg anbefaler på det sterkeste å ta turen innom Kino Victoria for å se denne filmen!

Innspilt: 2013
Originaltittel: Omar / عمر
Nasjonalitet: Palestina
Språk: Arabisk
Genre: Thriller/drama
Medvirkende: Adam Bakri (Omar), Samer Bisharat (Amjad), Iyad Hoorany (Tareq), Waleed Zuaiter (agent Rami), Leem Lubany (Nadia) m.fl.
Spilletid: 96 minutter

tirsdag 1. april 2014

Arabiske filmdager 4. - 6. april 2014


Til helga er det Arabiske filmdager - for fjerde år på rad! Mens denne i fjor var lagt til Filmens Hus på Cinemateket, foregår filmdagene i år ved Kino Victoria i Ruseløkkveien 14, Oslo. 

I år vil det bli vist 15 filmer fra 11 arabiske land. Det er alltid knyttet stor spenning til åpningsfilmen, og i år er det den Oscar-nominerte filmen "Omar" (i klassen beste fremmedspråklige film) som står på programmet. Palestinske Hany Abu-Assad, regissøren av "Omar", er hovedgjest. 

Tematikken i filmene som blir vist under de arabiske filmdagene er "aktuelle konflikter og den politiske utviklingen i den arabiske verden" i følge arrangørene. Programmet finner du her

"Omar" er en intens thriller om "vold, vennskap og okkupasjon på Vestbredden". Det handler om undertrykkelse, vanskelige og umulige valg og om kampen for et verdig liv. 

"Omar er en Romeo og Julie-fortelling under okkupasjon, et psykologisk drama om en ung manns kamp for et verdig liv, og et intimt coming of age-drama hvor tre venners liv blir endret for alltid. Regissøren hverken dømmer eller hyller karakterene for deres handlinger. Han viser heller at de vanskelige valgene for unge palestinere ikke er prinsipielle spørsmål, men harde realiteter de må forholde seg til hver dag, med dramatiske utfall."

Filmen vises både fredag 4. april kl. 18.00, lørdag 5. april kl. 19.45 og søndag 6. april kl. 20.45. Etter de to førstnevnte visningene vil Maria Fosheim Lund fra tidsskriftet for filmkultur, Wuxia, samtale med regissøren Hany Abu-Assad. 



Selvsagt kommer man ikke utenom Syria når arabiske filmdager går av stabelen. "Return to homs" vises lørdag 5. april kl. 17.15 og søndag 6. april kl. 16.30, og er regissert av Talal Derki.  

"The Return to Homs er en et unikt innblikk i hverdagen for de som setter livet på spill for å kjempe mot hæren til Bashar al-Assad. Vi følger kameramannen Ossama og hans gode venn Basset, den forhenværende keeperen for det syriske landslaget i fotball og mannen bak de mest kjente revolusjonssangene i Syria. De var blant de første som dro ut på gata for å demonstrere mot regimet i 2011 da opprørene brøt ut. Håpet de hadde den gangen blir gradvis snudd til kynisme og desillusjon. Etterhvert innser de at denne kampen ikke kan vinnes uten våpen. Filmen er imponerende fordi den kommer utrolig tett på selv de farligste kamphandlinger, i tillegg til at den kommer bak den macho overflaten til Basset og Ossama og viser sårbarheten til de unge revolusjonære. The Return to Homs er en essensiell film for alle som ønsker å forstå en flik av hverdagen inne i Syria, og hvorfor fredelige demonstranter føler seg presset til å ta til våpen."



Fra Egypt får vi se filmene "The Square" (lørdag 5. april kl. 14.00 og søndag 6. april kl. 15.15) og "Rags and Tatters" (lørdag 5. april kl. 20.00 og søndag 6. april kl. 13.00), mens det vises hele fire filmer om palestinakonflikten (alle av pro-palestinske regissører) og en film av den israelske regissøren Eran Riklis ("Zaytoun" - vises lørdag 5. april 14.45 og søndag 6. april kl. 21.00). 

"Seksjonen viser hvordan det ikke finnes noe så enkelt som én pro-palestinsk posisjon og vi kan garantere at filmene sett sammen vil provosere publikum til å se annerledes på konflikten, uansett hvilket standpunkt de har i utgangspunktet."

Og nettopp dette å utfordre og vise at det egentlig ikke finnes noe svart-hvitt-bilde av situasjonen, men et utall av nyanser, er vel noe av det jeg oppsøker når jeg velger å se denne typen filmer. Jeg ønsker ikke å bli presentert for en fasit, men ønsker å få mer kunnskaper slik at jeg kan tenke selv. 

Og så må jeg selvsagt nevne den jemenittiske filmen "The Mulberry House", som vises fredag 4. april kl. 20.45, lørdag 5. april kl. 15.00 og søndag 6. april kl. 19.30. 

"The Mulberry House er en dypt personlig historie om en jemenittisk families reise fra tilskuer til deltaker i et politisk opprør. Jemen er et av de landene det nesten ikke finnes film fra, og et av verdens fattigste. På FNs lister over menneskerettigheter, likestilling og sikkerhet rangeres det oftest nederst. Halvt jemenittisk, halvt skotsk, forlater Sara landet som 17-åring. Flere år senere vender hun tilbake og befinner seg plutselig i et land i ferd med å riste av seg sine udemokratiske ledere.

Sara begynner å dokumentere hva som skjer blant folk i gatene. Men det er ikke skudd og dramatikk som er denne dokumentarens største interesse. Det er hva som skjer mellom familiens fire vegger, og den personlige reisen fra politikkens sidelinje til selve skuddlinjen.

Dette er en film om revolusjon og kamp for frihet. Like fullt er det en film om å tilhøre to ulike verdener, og om å skape seg et handlingsrom et sted midt imellom. Det er en film om mennesker som snakker sammen uten frykt, fordi de stoler på hverandre selv om de er uenige. Filmen er et unikt innblikk i en fremmed verden – som kanskje ikke er så fremmed likevel."



Med i filmutvalget er også noen filmer av typen feel good og familiedrama. F.eks. "Rock the Casbah", som omtales som et underholdende familiedrama spekket med kjente skuespillere, og som er blitt tolket som "en subtil kritikk av patriarkatet". Handlingen finner sted i en overdådig villa utenfor Tanger i Marokko, og familiens patriark har nettopp gått bort. 

Familiemedlemmene "møtes for første gang på lang tid, og vi skjønner med en gang at de ikke liker hverandre spesielt godt. Mens de muslimske begravelsesritualene utspiller seg, blir vi kjent med problemene kvinnene bærer på under den velfriserte overflaten, og ikke overraskende viser det seg at de har mer til felles enn de opprinnelig trodde.

Filmen er ikke dyp, og til tider fremstår døtrene som litt vel pubertale og bortskjemte til tross for at de er godt over 30, men som underholdning fungerer det hele veldig godt."





Frister det å se noen av filmene? Jeg håper det, for slike filmdager som dette er et eksotisk krydder i en kinofilmverden som i Norge er altfor mye dominert av Hollywood!

Lars Ramslie: "Liten fugl - mors bok, sangen om skogen og kornet"

Om en mors grense-overskridende omsorg

Lars Ramslie (f. 1974) debuterte med romanen "Biopsi" i 1997, og har siden fulgt opp med ytterligere fire romaner i 1999 ("Mikrokaos"), 2000 ("Destroyer"), 2003 ("Fatso" - en bok som også er filmatisert) og 2004 ("Uglybugly"), før han i år utkom med "Liten fugl". For sin første roman fikk han for øvrig Tarjei Vesaas´debutantpris. 

"Liten fugl" er ment som starten på i alt fire bøker, hvis jeg ikke har misforstått helt. Slik jeg har opplevd boka kan den imidlertid helt fint leses for seg, fordi historien har en begynnelse og en slutt som henger sammen. Hvis man da ikke som meg blir uendelig nysgjerrig på hva som har gjort at "mor" i historien har blitt som hun har blitt ... For akkurat dette vil jeg vel håpe at de påfølgende bøkene kan komme til å gi svar på. 

I bokas åpningsscene befinner mor seg på sykehuset, hvor hun besøker en ung jente som er så hardt kvestet at hun ligger i respirator. Hva har skjedd med denne jenta? Det skal vi tidsnok få vite ...

Mor - vi får aldri vite navnet på kvinnen - har nettopp skiftet jobb og har begynt å arbeide i administrasjonen på en internatskole. Hit kommer jenta - også hun navnløs - etter å ha mistet sin egen mor. Denne "mor" får i oppdrag å ta seg av jenta - en oppgave hun tar med det dypeste alvor. Som et slags underlig paradoks forsvinner mors biologiske døtre ut i periferien mens hun på et vis har jenta i sin besittelse - sin "lille fugl", som hun tilsynelatende ønsker å forskåne for alt ondt her i verden.  

Med de beste intensjoner og hele tiden med jentas beste som et overordnet mål, begynner hun å øse av sin omsorg for å få jenta i gang med livet sitt. Det hele ser riktig så bra ut, i alle fall sett fra utsiden, inntil jenta forelsker seg i en gutt på sin egen alder. Dette bekymrer mor, som tenker at det neppe kan gå bra. Mens jenta stråler over av glede over at livet omsider har mer - ja til og med kjærlighet - å by henne. 

" ... mor så først ingen grunn til å spørre og grave i det.

Enda det virket altfor, altfor tidlig. Så altfor uheldig. Skulle hun nå også måtte bære belastningen av det mor antok bare ville være en ny skuffelse. Hvem ville vel falle for en sånn som henne. I den tilstanden hun befant seg nå.

Men om ikke annet, for en stund, kunne hun ha forventingen å støtte seg på. Om det så skulle vise seg å være falske forhåpninger. Det kunne være en liten, om enn midlertidig, trøst bare det.

Til tross for at hun ikke kunne hjelpe for å kjenne et stikk av skuffelse. At det nærmest syntes som et svik mot arbeidet de hadde lagt ned, det de hadde satt seg fore å utrette. Nå hadde hun jo latt seg involvere. Nå hadde hun jo begynt å legge planer for jenta, se for seg en fremdrift, en ny retning for henne. Investert i henne. Var det virkelig dette hun ville bruke tiden sin på. Når så mye stod på spill, med så mye å ta tak i. Var hun ikke der for å lære, gå på skole. Hun håpet og la sin lit til at forelskelsen bare ville gå over, uten for mye oppstandelse og avledning, at nederlaget ikke ville bli for stort å bære. Og for alt hun visste, var det bare nok en gang en av jentas mange innskytelser." (side 68)

Etter hvert skal jentas forelskelse komme til å fylle henne med mye livsglede, og hun blir et slags midtpunkt i vennekretsen på skolen. På utsiden står mor og betrakter det hele - misbilligende, slik hun i grunnen vurderer det meste. For er det ikke et svik mot sorgen jenta burde føle overfor sin avdøde mor? Der andre ser kjærlighet, der ser mor bare en selvutslettende atferd overfor mennesker som i hennes øyne er uten verdi. For hun underkaster seg jo "hvem som helst" og "det er bare så fortærende". Mors atferd blir etter hvert både grenseoverskridende og invaderende overfor jenta, som i begynnelsen ikke helt forstår hva som skjer. Ikke før mor - kanskje mer indirekte enn direkte, eller subtilt - sørger for at kjæresten blir utvist fra skolen og sendes bort. Den tidligere så glade jenta visner nesten hen.

"I ukene som fulgte, møtte jenta punktlig til undervisningen. Unngikk nye forhold, men så ut til å knytte bånd til noen av de andre, litt eldre elevene. En ting som beroliget mor, var at hun først også så ut til å legge seg til, finne tilbake til, en mer nøktern stil i klesveien. Færre smykker. Enkel sminke. Samtidig som hun heller ikke var å se i de formløse, luftige fillene. At hun på kort tid vokste og modnet flere år. Men leverte alle oppgavene innenfor tiden." (side 273)

I en slags omvendt proporsjonalitet kan man si at mor blomstrer når jenta visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Mor stiller seg aldri en eneste gang spørsmål om det er noen sammenheng mellom hvordan hun opptrer og hva som etter hvert skjer med jenta og etter hvert også gutten. Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt" eller onde effekt som giver ikke er i stand til å stanse eller gjøre noe med fordi selvinnsikten er så totalt fraværende? Det er et dypt psykologisk og filosofisk spørsmål som er vel verdt opp til flere diskusjoner! Og nettopp derfor tror jeg at denne boka kommer til å være et yndet objekt for mang en boksirkel, for mang en særoppgave i norsk osv. Her er det nemlig mange lag å grave seg ned i. 

Historien hadde nok blitt enda mer interessant dersom "mor" hadde vært jentas biologiske mor. Denne typen morsskikkelse er nemlig mer vanlig enn man skulle tro. En morsskikkelse som foregir å ville sine barn det aller beste, men som blander kortene og egentlig kun fremmer sine egne interesser og verdier, helt på egne premisser. "Etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" som jeg pleier å kalle dem. Kanskje fordi de ikke forstår at de ikke eier sine barn og at barna faktisk ikke er en forlengelse av dem selv og deres egne uforløste drømmer ... For barna blir det hele helt umulig, fordi de har valget mellom å kjempe for retten til å være seg selv, med de omkostningene dét har for relasjonen, eller å utslette alt som er deres, for at mor skal blomstre og føle at hun har lykkes med morsrollen ... Prisen barna betaler i sistnevnte tilfelle er psykiske problemer - angst og depresjoner og i verste fall suicidalitet ... Vi har sett nok filmer om dette i årenes løp. "Frances" med Jessica Lange i hovedrollen er ett av dem ...

I denne romanen kommer det også med all tydelighet frem hvordan man aldri - og da mener jeg aldri - kan sette seg til doms over andres følelsesuttrykk. For mens noen går inn i sorgen og lever den ut for å bli ferdig med den, er det for andre viktig å få andre impulser, slik at man slipper å kjenne på smerten absolutt hele tiden. Sorgen er ikke noe mindre av den grunn - det tar bare lenger tid å få den ut av systemet. 

Etter hvert skjønner vi at mor ikke er riktig vel bevart, mens hun på sin side projiserer egen galskap over på jenta. Det er henne det er noe i veien med - ikke mor. Og fordi jenta grunnet mors opptreden blir stående så alldeles alene til slutt, har hun heller ingen å rådføre seg med når det kommer til stykket. Var hun ikke en liten sårbar fugl i utgangspunktet, så har hun i alle fall blitt det nå. En vingeløs, liten sårbar fugl - og fullstendig uten evne til å forsvare seg mot mors "godhet" ... Et hvert tilløp til selvstendig tenkning slås ned på som egoistisk. 

En litt underlig side ved boka er at vi ikke vet hvor handlingen finner sted. Vi får ikke vite navnene til hovedpersonene og vi vet heller ikke i hvilken tid handlingen finner sted. Noe sier meg likevel at handlingen foregår i nyere tid, særlig gjennom beskrivelsen av jenta, kjæresten og vennene deres, men det er også alt vi får vite. Gjennomgangstemaet er kort og godt hvilken makt et menneske kan få over et annet gjennom å være "hjelpende og omsorgsfull", fordi den som mottar omsorgen skylder hjelperen alt ... Kanskje også sitt eget liv?

Fra før av har jeg bare lest "Fatso", så Lars Ramslie må av den grunn sies å være et nokså nytt forfatterbekjentskap for mitt vedkommende. Fortellerstemmen i hhv. "Fatso" og  "Liten fugl" er for øvrig så forskjellig som det nesten går an å bli. I "Liten fugl" bryter Ramslie de fleste regler for hva jeg tenker er "korrekt norsk". Her er det ufullstendig setninger, setninger som liksom blir hengende i løse luften - alt for å understreke det vare og usagte i historien. Her er det mange detaljer å dvele videre på, og vi får på ingen måte alt "lettvint" servert. Leseren må derimot tenke selv. Hvis jeg skal sette fingeren på noe jeg synes trekker litt ned, så er det at det tok litt lang tid (70-80 sider) før historien kom "på sporet". Deretter var den imidlertid den rene pageturneren. Spenningen bygger seg opp side for side, inntil historien avsluttes på det mest uhyggelige vis. For en historie! Og for en psykologisk innsikt som skal til for å skrive dette! En meget vellykket roman, mener jeg!

Helt til slutt: Et dikt jeg hele tiden tenkte på mens jeg leste boka, var Søren Kierkegaards "Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes". Enjoy!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 332 
Boka har jeg kjøpt selv


Lars Ramslie (Foto: Siv Dolmen)
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Maya Troberg Djuve - 03.03.2014 - Ruller opp historien om en mors psykiske overgrep - Lars Ramslie har skrevet en beklemmende og urovekkende roman
- Aftenposten v/Martin Skjæraasen - 28.02.2014 - Lars Ramslie klar med første bok på ti år
- NRK v/Marta Norheim - 09.03.2014 - Den tvetydige hjelperen  
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 05.03.2014 - Full av hemmeligheter
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 28.02.2014 - Bryter ti års stillhet
- Morgenbladet v/Marius Lien - 27.02.2014 - Ti år uten utropstegn
- Klassekampen v/Bjørn Ivar Fyksen - 08.03.2014 - Slipsteinsvalsen - Kan det gode menneske være en nifs figur?
- Canariajournalen v/Hugo Ryvik - 01.03.2014 - Hyllet norsk forfatter bergtatt av Gran Canaria
- Bergens Tidende v/Silje M. Stavrum Norevik - 17.03.2014 - Mors uhygge
- Moss avis v/Pål Andreassen - 15.03.2014 - Sterk åpning på serie 
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 08.03.2014 - Den andre typen forhold 

Populære innlegg