Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 9. desember 2013

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 2. Sykdommen"

Sterk lesning!

Jeg har tidligere omtalt den første boka i Jonas Gardells triologi - "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten". Den andre boka i serien - "Sykdommen" - kom på norsk i november, mens den tredje - "Døden" - først kommer i februar 2014.

I denne triologien forteller Jonas Gardell historien om sine venner, som døde under AIDS-epidemien i Stockholm på 1970- og 1980-tallet. I en kronikk med tittelen "Vi skal aldri mer slutte å finnes", som sto på trykk i Aftenposten fredag 6. desember, uttrykker han det slik:

"Derfor betyr det noe at vi nå, 30 år senere, har brutt stillheten, at vi endelig forteller historien vår. Vi skal aldri vende tilbake. Vi skal aldri mer slutte å finnes. Vi skal aldri mer skamme oss.

Målet mitt med Tørk aldri tårer uten hansker er oppreisning. At Eriks mor skal ringe vennen min nå, 30 år senere, og si:

«Sønnen min var en fin gutt, og nå vil jeg fortelle hvor han er gravlagt, så du kan dra dit og endelig legge en rose på min elskede sønns grav!» "


Det siste er med henvisning til hvordan enkelte forholdt seg til egne barn, som døde av en sykdom som ble oppfattet som skammelig - homsepesten, som den i perioder ble omtalt som. Begravelser fant sted i stillhet uten at man fortalte det til andre, og etterpå forsøkte man å glemme at man noen gang hadde hatt en sønn. For det var først og fremst homofile menn som pådro seg denne sykdommen ... I alle fall i begynnelsen. 

I bok nr. 1 traff  vi Rasmus og Benjamin, to unge menn som etter hvert (i bok nr. 2) innleder et homofilt samliv. Benjamin orker ikke å fortelle sine foreldre eller medlemmene av sekten han tilhører - Jehovas Vitner - at han er homofil. Han prøver, men han får det bare ikke til. Han ønsker å bli elsket for den han er, men slites i stykker av samvittighetskvaler og frykten for evig fortapelse. Etter at han flytter sammen med Rasmus, blir han dessuten hjelpeløst vitne til Rasmus´ utsvevende liv med mange seksualpartnere. Det var ikke slik han så for seg at det skulle bli, men samtidig elsker han Rasmus så høyt at han ikke klarer å sette foten ned. 

Rasmus, Benjamin og miljøet rundt dem følger utviklingen av hysteriet rundt den gryende AIDS-epidemien. I media skilles det mellom skyldige og uskyldig smittede, og i den sammenhengen anses de homofile som sprederne av AIDS´en, morderne. 

"De homoseksuelle som ble smittet, var altså ikke ofre. 

De var mordere. 

Man duller og degger ikke med mordere, man beskytter seg mot dem. Det har man all rett til." (side 90)

"Jonas Berglund, viruslege og assisterende overlege ved Lunds lasarett, mente at man burde teste hele befolkningen og registrere smittebærere, og han gikk så langt at han på ramme alvor foreslo at de smittede skulle merkes med tatovering, slik at de ikke kunne skjule sin vanære. Litt som da jødene i Hitler-Tyskland ble tvunget til å bære davidstjernen på brystet for å skille seg ut fra resten av befolkningen ... " (side 91)

Til slutt må Benjamin velge. Han kan ikke stå med en fot innenfor sekten og en utenfor. "Man kan ikke både tilhøre verden og si at man ikke er en del av den. Det går ikke. Han vet det så altfor godt. Man må velge." (side 191) Og Benjamin vet hva som kommer til å skje når han står frem. Da må sekten støte ham ut og foreldrene og søsteren må behandle ham som om han var død. De kan ikke ha noe med ham å gjøre. Sånn er det med den saken. 

Litt bedre går det heldigvis med Rasmus når han forteller at han er homofil, skjønt foreldrene reagerer med hele følelsesspekteret. Sinne, fornektelse, sorg - og til slutt en slags aksept og forsoning. Selv om homofili et stykke på vei var i ferd med å bli akseptert i samfunnet, satt holdningene igjen - det at det dreide seg om et avvik, en form for perversitet. Man trodde til og med at homofili ble skapt gjennom at man ble forført av eldre menn, og at dette kunne kureres dersom man bare ville det selv. Mens både Benjamin og Rasmus egentlig har visst hvordan det var fatt fra de var ganske små ... 

Mens Benjamin og Rasmus forsøker å finne ut av forholdet med hverandre, blir flere av vennene syke. Og til slutt også Rasmus ... 

Det har vært veldig spesielt å lese disse to første bøkene i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". For det første husker jeg så altfor godt de holdningene som homofile ble møtt med selv på 1980-tallet, hvor mange ikke turte å stå frem eller komme ut av skapet grunnet frykt for reaksjonene de regnet med å møte. For det andre husker jeg AIDS-epidemien veldig godt, og også frykten som spredte seg blant heterofile. Smittet kyss? Hva med klemmer og håndtrykk? Osv. Dessuten hadde jeg en gang sekten Jehovas vitner på nært hold og kjenner derfor til utstøtelsesritualene som gjelder for medlemmer som ikke er ønsket velkommen lenger, og hvordan foreldre blir tvunget til å ta fullstendig avstand fra frafalne barn (forutsatt at barna har vært døpt). Dette er sterk lesning, og noen ganger kom tårene.  

Jeg er full av beundring for Jonas Gardells prosjekt, der han ønsker å få frem i lyset det som skjedde med mange homofile menn på den tiden da AIDS-epidemien raste som verst. Den historien som svært få har fortalt og gitt oss andre innblikk i. Boka er godt skrevet, og det på en måte som gjør at man ikke under noen omstendighet sitter uberørt tilbake. Jeg leste boka fra perm til perm uten å klare å legge den fra meg. 

TV-serien som er basert på Jonas Gardells triologi begynte på NRK forrige mandag, og episode nr. 2 kommer i kveld. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar. 2. Sjukdomen
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: John Erik Frydenlund
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 284
Takk til forlaget for leseeksemplar!


Jonas Gardell (Foto: Scanpix)
Andre som har skrevet om boka:
- Elikken - 28. desember 2013 

Jan Garbarek: Molde Canticle (1991)





søndag 8. desember 2013

Tord Gustavsen ensemble: "Still there" & "suite" (to be zen!)

Helga Flatland: "Det finnes ingen helhet"

Om sorg og forsoning

Helga Flatland (f. 1984) og utviklingen av hennes forfatterskap er noe av det mest spennende som har skjedd innenfor norsk litteratur i de senere år! Hun debuterte i 2010 med "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." - bare 24 år gammel! 

Med stor menneskelig innsikt skildrer hun ei lita bygd som mister ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian. Disse tre guttene som av ulike grunner valgte å verve seg som soldater som skulle kjempe i Afghanistan, men som aldri kom hjem igjen ... Mens vi i bok nr. 1 fikk vite hva som gjorde at guttene valgte å dra, fikk vi i bok nr. 2 - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - høre mer om hva som skjedde med dem som ble igjen, som skulle leve videre med sorgen. I bok 3 - "Det finnes ingen helhet" - har det gått noen år, og spørsmålet er om de som mistet sine sønner klarer å leve videre med dette og komme i gang med livene sine ... 

Vi introduseres for en rekke av personer i disse tre bøkene, og ikke bare veksler det mellom ulike jeg-personer, men vi beveger oss også mellom målformene bokmål og nynorsk, frem og tilbake i tid og mellom ulike perspektiver på det som har skjedd og fremdeles skjer. Rent bortsett fra at jeg i sin tid leste bok nr. 2 før bok nr. 1 og kanskje nettopp av den grunn slet litt med å holde tunga rett i munnen, vil jeg si at det aldri er vanskelig å følge tråden i historiene. 

"Det finnes ingen helhet" er først og fremst sentrert rundt foreldrene til Tarjei og deres lille familie, som nesten ble revet i stykker av det som skjedde. Tarjeis søster Julie - odelsjenta - har omsider overtatt gården etter at det nesten holdt på å gå fullstendig galt for faren Hallvard, som en periode havnet på psykiatrisk etter et nervesammenbrudd. Julie får skikk på gården og har til og med fått kjæresten Mats til å flytte sammen med henne, etter at forholdet fikk en temmelig turbulent start. Dermed får Solveig, barnebarnet til Karin og Hallvard, vokse opp i en familie som holder sammen. 

Vi kommer også tett inn på Bjørn, den fjerde gutten som reiste til Afghanistan sammen med de andre guttene, men som hadde flaks og var syk den dagen de andre kjørte ut og ble sprengt i stykker av en mine. Bjørn som skulle ha vært sammen med dem, og som nærmest er usynlig når han kommer hjem. Hva med ham? Hva gjør det med ham når bildene av de tre guttene, som for lengst har fått heltestatus, stadig blir trukket frem i avisene? Burde han ha dødd sammen med dem? Ville dét ha gitt mer mening? 

Og sist men ikke minst kommer vi tett inn på Ragnhild, bygdas lege, som på mange måter utgjør navet i bygda, men som egentlig blir stående sørgelig alene når det kommer til stykket. Hun har aldri giftet seg, men deler bo med pusekatten Pus. Hun og Tarjeis mor Karin har på sett og vis vært venninner i mange år, innflyttere som de begge alltid vil være - helt til Karin reiser på seminar i Bergen, og etter hvert gradvis forsvinner for henne. Hva er det som egentlig skjer? Og hvem trenger egentlig hvem mest, når det kommer til stykket? 

Igjen imponerer Helga Flatland meg med sin dype menneskelige innsikt. Jeg elsker måten hun formidler sine historier på uten å bli for overtydelig. Vi får rett og slett ikke alle svarene. Dette utfordrer oss som lesere til å tenke selv. Historiene som fortelles er så såre og vonde, samtidig som det heldigvis er noen lyspunkter i sikte. I alle fall er det i all hovedsak den følelsen som sitter igjen etter at hver av hovedpersonene i boka har sagt sitt. 

Den som tror at de relativt tynne flisens av noen bøker som inngår i denne trilogien, er lettleste, tar fullstendig feil. Teksten er krevende, og det nytter ikke å feie gjennom sidene dersom man skal få noe mer ut av bøkene enn kun den ytre historien. Her står det nemlig så mye mellom linjene som man må ta inn, fordøye og kjenne på, og det krever at man roer ned lesetempoet. Samtlige av bøkene fremstår språklig godt gjennomarbeidet, floskler glimrer med sitt fravær og jeg tenker rett og slett at dette er stor litteratur! Og hvem vet - kanskje kommer det en bok til? Uansett gleder jeg meg til å følge Helga Flatlands forfatterskap i årene som kommer! 

Utgitt: 2013 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 220
Takk til forlaget for leseeksemplar!


Helga Flatland (Foto: Niklas Lello)

Andre som har skrevet om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger 16.09.2013 - Hun kan bli en av våre mest sentrale samtidsforfattere
- VG v/Mari Nymoen Nilsen 09.09.2013 - Ingen hverdag mer
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stavra Sandve 11.09.2013 - Alle gode ting er tre
- Klassekampen 07.09.2013 - Ferden mot forsoning

Arild Andersen: "Gardsjenta"

torsdag 5. desember 2013

Finn Sjue: "Journalistikkens uutholdelige letthet"

Med et kritisk blikk mot journaliststanden

Om forfatteren:

Finn Sjue (f. 1943) er utdannet psykolog, men har stort sett jobbet som politiker og journalist i det meste av sitt yrkesaktive liv. Han var i sin tid sentral innenfor AKP-ml-bevegelsen og var i en lang periode redaktør av Klassekampen, kan jeg lese på Wikipedia. Han har en rekke sakprosabøker bak seg, og "Journalistikkens uutholdelige letthet", som utkom i høst, er foreløpig hans siste bok. Tittelen henspeiler til Milan Kunderas berømte roman "Tilværelsens uutholdelige letthet". En knakende god tittel for øvrig! 

Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste kronikken "Hovmod knekker journalistikken" i Aftenposten den 1. november 2013. Her hevder forfatteren at dårlig økonomi og moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle. Noen av tegnene han mener å se, er elendig kildekritikk, smått som blir gjort til enormt, manipulasjon for å få en god story til å passe, PR-triks forkledd som journalistikk, det at alle løper i flokk (kalt "drevet"), aversjon mot å dementere og beklage feil, alle de store sakene som aldri blir tatt opp, klipp- og lim-"journalistikk" osv. For ikke å glemme en sterkt utbredelse av frykt-journalistikk ... 

Nevnte kronikk gjorde som sagt at jeg ble nysgjerrig på boka, og den er nå lest med stor interesse! Nedenfor vil jeg gjengi noe av essensen - dvs. det jeg oppfatter som viktig i Finn Sjues bok - stort sett under de samme kapittelovskriftene som forfatteren selv benytter.

Hva er journalistikk?

Tidlig i boka er Sjue opptatt av å komme inn til kjernen av hva journalistikk egentlig er. Mye av det vi vanligvis tenker er journalistikk er nemlig ikke dét. Som et utgangspunkt mener han at journalistikk i liten grad dreier som om kun videreformidling av informasjon, og man kunne sikkert lagt til at rene sitater fra intervjuobjekter, uten noen form for selvstendig bearbeiding av stoffet, ikke er journalistikk. Informasjonen må behandles redaksjonelt, skjønt det ikke er et absolutt krav om dette. Etter at nettavisene kom på banen, er min påstand at det i enkelte medier knapt er et redaksjonelt mellomledd mellom journalistens skriving og publisering. I alle fall virker det ikke slik. Dette svekker helt klart kvaliteten på stoffet, og en del journalister kunne helt klart ha tjent på å roe ned de verste krigstypene i overskriftene, og heller konsentrert seg om å gi sine artikler mer substans og noe som viser at det har funnet sted en journalistisk bearbeidelse av påstander fra hhv. kilde og tilsvars-aktør. Informasjonen må videre holde en viss etisk standard og den bør bygge på seriøs kildekritikk, uttaler Sjue. At informasjonen bør være sannferdig er innlysende, selv om dette ikke alltid er tilfelle, dessverre. Når kildekritikken beveger seg fra kontakt ansikt til ansikt og over til surfing på nettet, snakker man neppe om god kildekritikk. 

"I norsk journalistikk er det jo noe som heter "samfunnsoppdraget". Det handler om plikten til å opplyse oss alle om vesentlige spørsmål i samtida. I dette ligger et sterkt moralskt og etisk imperativ. Det innebærer at oppdraget er forbundet med et stort ansvar." (side 34)

Finn Sjue mener at dette samfunnsoppdraget av mange medier blir praktisert på en måte som er til å grine av, men han understreker at det finnes unntak. Jeg må nok medgi at jeg er enig med ham i dette. Det er langt mellom mine opplevelser av at "jøss! her ble jeg faktisk klokere av å lese eller se dette (på TV)!" Alt for ofte får jeg følelsen av å kaste bort tiden min på uvesentligheter, nyheter som er fordreid og hvor viktig informasjon som kunne ha nyansert bildet rett og slett er "tabliodisert" bort. Det er kun plass for det kjappe og lette og enkle, og ting som krever mer enn fire setninger å forklare, blir borte i redigeringen og klippingen. Og borte blir også detaljene som kunne ha skapt et mer balansert bilde. 

Den nye fryktjournalistikken

Fra side 36 i boka og utover skriver Finn Sjue om den nye fryktjournalistikken. 

"Slik jeg ser det, er den nye frykt-journalistikken noe av det mest skadelige journalister i dag stadig oftere beskjeftiger seg med. Mens kloke Per Fuggeli opplyser og advarer mot sjangeren, satser redaktører og mellomledere rundt om, høyt og lavt i mediene, på den. De er ikke så dumme at de ikke skjønner at angst og frykt skaper behov. Det handler om urgamle instinkter, om de limbiske strukturene i hjernen, om amygdala. Om sterke emosjoner, om angst og frykt. Om fight og flight. Mediale strategier satser bevisst på disse emosjonene. Tilgi dem ikke, for de vet så forbannet godt hva de gjør."

Finn Sjue trekker frem de årlige flått-skribleriene, som stort sett består av nærbilder av fryktinngytende flått på førstesiden og klipp og lim fra i fjor. Tør vi i det hele tatt bevege oss ut i norsk natur når man kan utsettes for slike dødelige monstre?, kan man saktens lure på. Andre former for frykt-journalistikk går på kreft, ernæring, piller, sykdom og død. Det mest skremmende i følge Sjue er at det spilles bevisst på frykt - fordi det selger flere aviser. Og at det kommer flere reklameinntekter inn ... 

Vaktbikkjer, pudler eller nyttige idioter?

Pressens rolle som vaktbikkjer har vært opphøyet som et ideal innenfor journalistikken. 

"Vaktbikkja bjeffer og skaper som kjent lurveleven når det skjer noe truende, noe galt.  ... Det er litt av et ansvar å forvalte. Spørsmålet blir da om norsk journalistikk og medieverden makter denne oppgaven. Det betyr ikke bare å være årvåken og ikke sove i timen. Det betyr også å skille mellom smått og stort, mellom rett og galt, og å løse oppgaven uten selv å ende opp som kyniske makthavere." (side 45)

For mediene er det lite smigrende å bli oppfattet som en puddel eller nyttige idioter. Like fullt er det et faktum at enkelte medier spiller en slik rolle i dagens Norge, hevder Sjue. Stiller man kritiske spørsmål til kildene som kommer med tips? Hva tjener de på et nyhetsoppslag, som kanskje er en "drittpakke" mot noen? Hvem sitt ærende løper egentlig journalisten når man gir vedkommende spalteplass? Dem som skal tjene enda mer penger, eller de svakeste blant de svake? 

Det store paradigmeskiftet

Dette handler om at de redaksjonelle ressursene stadig svekkes, at nyhetsredaksjonene stadig blir mer og mer amputerte, at det redaksjonelle filteret brytes i mange medier, at vaktbikkja har blitt sløvere, at inntjeningen er dårlige, at tempoet er høyere, at arbeidssituasjonen for journalistene er stadig mer stressende ... Dette går ut over undersøkende journalistikk, og refleksjon og sans for de lange linjene ender dermed opp som de største ofrene, hevder Sjue på side 50. Journalistikken blir mer og mer overfladisk og spekulativ, preget som den er av svak kildekritikk - noe som igjen fører til at journalistene styres mer og mer av sine kilder ... 

Som en motvekt til dette trekker Sjue frem VGs dekning av 22. juli-rettssaken, som var preget av utsøkt journalistisk arbeid. Dette handlet mye om ressursene man valgte å bruke på saken, men vel så mye om sterk kontroll av kvaliteten på det journalistiske håndverket. Her leser jeg en tilstedeværende redaksjon mellom linjene. Mangel på ressurser er ikke hele forklaringen på hvorfor enkelte andre medier ikke oppnådde det samme. Det handler også om holdninger i redaksjonen. For øvrig nevner Sjue også KLIKK-hysteriet - at det meste blir målt i antall klikk på de ulike artiklene. I noen redaksjoner tillegges antall klikk større betydning enn hos andre. Som om dette var ensbetydende med kvalitet ... 

Sjue stiller dessuten spørsmål ved hva dagens sjefredaktører egentlig driver med, samtidig som han er påpasselig med ikke å skjære alle over en kam. 

De store blinde flekkene

Sakene som ender opp i medias søkelys har som regel kommet dit fordi "noe har skjedd". Ofte kan det dreie seg om enorme saksområder, som etter år i taushet plutselig blir oppdaget. Når noe først skjer, hiver de fleste seg på og så får vi det berømmelige "drevet", som skaper til dels nokså overfladisk journalistikk. Som eksempler trekker Sjue frem NAV-reformen, politiet og den store omorganiseringen av Helse-Norge. "Hvor ble det av den systematiske gjennomlysningen av institusjonen?", spør Sjue. Afghanistan-deltakelsen vår og bistandspolitikken er andre områder som mer eller mindre er forbigått i stillhet, til tross for at det er mye man kan kritisere, avsløre og sette fingeren på ... stadig i følge Sjue. 

Finnes det ikke god journalistikk?

Selv om Sjue mener at man bør være forsiktig med å utlede for mye av Pressens Faglige Utvalg (PFU) sin statistikk, sier klage- og medholdsfrekvensen noe om hvor seriøs mediene jevnt over er. Som noe av det verste som har skjedd innenfor journalistikken i år, trekker Sjue frem den såkalte romkvinnesaken som ble publisert i NRK Dagsrevyen i januar i år. (Se for øvrig mer om dette fra side 111 flg. i boka.) Her var det ikke tale om dårlig kildekritikk, men rett og slett om et forsettlig overgrep på virkelighet og sannhet. Mot bedre vitende skjulte man opplysninger som ville ødelagt hele saken - fordi man "ikke ønsket å komplisere saken for mye". Saken var den at det ikke hadde blitt noen "sak" dersom alle opplysningene hadde blitt fremlagt - opplysninger man hadde og visste om ... 

Sjue understreker at risikoen for å tråkke feil er langt større i dag enn tidligere - rett og slett fordi alt skal gå så fort og fordi kampen om å være først teller så vanvittig mye. 

På tross av alle de negative tendensene innenfor pressen, mener Sjue at det finnes mye god journalistikk. Blant annet finnes viktige nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet - i tillegg til en rekke meget gode lokalaviser. "VG er noe for seg selv", hevder Sjue, som fremhever at det ikke er uten grunn at VG sjelden blir felt i PFU. Dette er fordi ledelsen har klart å utvikle et system og en vilje for å sikre journalistisk kvalitet som ligger i det norske tetsjiktet. (side 74) NRK har stått som en statsfinansiert bauta, men Sjue mener at NRK må passe seg, "for ingenting varer evig". Hvor lenge er skattebetalerne villige til å betale for en TV-kanal dersom de ikke leverer varene? Dersom seerne ikke kan stole på at de er etterrettelige? Dersom de blir tatt i å jukse i faget ... ?

Kildekritikken - to be or not to be

"Det er elementær ABC i seriøs etterretning og overvåking å bygge grunnmuren for resten av den stille virksomheten på seriøs og grundig kildekritikk. Den omfatter også kildenes motiver. Hvorfor kommer nettopp denne personen med informasjon til meg? Vil kilden styre meg? Dette bør vel kalles første bud i de kretsene. For hvis kildekritikken ikke er gjort med omhu, kan det smelle." (side 76)

Når kildekritikk utøves, må journalisten se på motivene til kilden. Er kilden ute etter å fremme sine egne interesser? Ønsker kilden hevn? Søker kilden kontakt på grunn av paranoia, mytomani eller monomani? Ønsker kilden å styrke sin egen posisjon i en makt- og fraksjonskamp? Eller er det det stikk motsatte, nemlig at kilden faktisk ønsker å fortelle hva som sant er, "enten det handler om maktmisbruk eller andre kritikkverdige forhold"

"Kildekritikk og motivlære er ikke bortkastet moralisme. Det er en garanti for å styre klar av den velkjente filosofien om at hensikten helliger midlet og å unngå selv å bli styrt av kilden." (side 79)

Journalistikk - eller forkledde PR-triks?

I følge Sjue gjelder at jo mindre kildekritikk, desto lavere blir journalistens guard mot manipulativ påvirkning. De oppdager ikke hva som foregår eller hva som påvirker dem. "I klartekst betyr det at profesjonelle kilder når igjennom med sine budskap til journalistkaren." (side 82)

Sjue ramser opp en del triks:
- undersøkelses-trikset - "dette må vi undersøke nærmere"
- fortrolighetstrikset - "jeg forteller det bare til deg"
- sponsor-/samfunnsbevissthets-/veldedighets-triksene - man gir noen millioner til et veldedig formål anonymt, men sørger for at opplysningene lekker ut til pressen (og fremstår dermed som mer edel enn man rent faktisk er)
- granskings-trikset - topplederen erkjenner at noe galt "kan" ha skjedd - beklager at offeret "har opplevd" å bli dårlig behandlet osv.
- historisk brannmur-trikset - man forteller de dårlige nyhetene selv, og understreker at det nå er ryddet opp og at feilen ikke skal gjenta seg

Sjue retter også et kritisk søkelys mot den voksende bransjen med PR-rådgivere og kommunikatører, som øker raskere enn journaliststanden. Han mener at man risikerer at alt for mange blir nyttige idioter for PR-businessen og de sterke kreftene som de som regel jobber for. Akkurat her savnet jeg i grunnen et mer nyansert syn på dette med PR-rådgivere, fordi det jo nettopp er pressen selv og måten det jobbes på (det overfladiske, kjappe og lette - bare for å ha nevnt noe), som har gjort det nødvendig for mange virksomheter å koble inn eksperter på media og kommunikasjon. 

Eventyrfunksjoner som vulgær dramaturgi

Sjue mener at god journalistikk skal underholde og bevege, men også at den skal skape innsikt og nye tanker. Men viktigst av alt: journalistikken må være sann - ikke fiksjon eller fri diktning. Det er kanskje all forenklingen som byr på de største utfordringene. 

"Når virkeligheten forenkles, oppstår det problemer. Og når oppslag ikke bare forenkles av og til, men som hovedregel, da vipper det faretruende gal vei. Når så den bærende sannhetsgehalten bevisst blir skåret vekk for ikke å forstyrre den perfekte historien, har journalistikken lidd nederlag. Da dreier det seg ikke bare om en mani. Det har tippet over i en forsettlig fordreining som ofte kan vise seg å ende som en løgn." (side 96)

Denne typen vulgær journalistikk bruker bevisst i håp om masser av leserklikk, noe som neste omgang kan føre til flere annonser og økonomisk vinning, hevder Sjue. 

"Begrepet nesten-løgn blir aldri brukt i medienes dementier og beklagelser, Det eksisterer heller ikke i Vær Varsom-plakatens vokabular. Jeg tror ikke dette først og fremst handler om ulik språklig smak. Begrepet er selvsagt brutalt. Men er det usant og usaklig?" (side 97)

Å legge politikere flate - en ny sportsdisiplin?

Sjue har blitt mer og mer oppgitt over medienes utrolige vilje til å skape og forstørre politikerskandaler. Han kaller kravet til botsgang og avgang uansett hva synden består i, som en sykelig mani. I denne sammenheng kommer man ikke utenom Tore Tønnes selvmord i 2002. Var det medienes fokus eller "drevet" - at så mange gikk i flokk samtidig, med den belastningen dette medførte på Tønne som menneske - som til slutt ble for mye for ham? I den motsatte leia finner vie tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, som falt for eget grep. Hun gjorde det enkelt for media, mener Sjue. De fleste sakene har likevel noe til felles: det starter med noe smått som vokser raskt til enorme dimensjoner. Atter som en motsats til dette er Jonas Gahr Støre og saken om at han var inhabil da han tildelte noen millioner til en stiftelse. Gahr Støre lot seg ikke skremme, og klarte dermed å ri av stormen. 

Løgnen eller manipulasjonen - hva er verst?

Verden har blitt lurt av bevisst løgn før. Det er bare å ta en titt på den kulørte pressen, om intervjuer som i virkeligheten aldri har funnet sted osv., osv. Heldigvis hører ikke dette med til hverdagen her hjemme på berget!

"Nå finnes det løgner i journalistikken som er vanskelige å oppdage, og som jeg mener er langt farligere for fag og sannhet enn solo-journalisters skruppelløse juks. Det er når løgnen oppstår i et redaksjonelt fellesskap. Når den blir skapt i en redaksjonell  prosess der flere er involvert. Når fortellingen som skal publiserers, blir innordnet en dramaturgi som krever en grov manipulasjon for at den skal stemme. Stemme med hva? Ikke med virkelighet og sannhet, men med det inntrykket journalist og redaksjon vil at den skal skape." (side 109)

Er det ikke dette som skjer hver gang "helten" i en historie nærmest får uinnskrenket spalteplass, mens "skurken" avspises med noen linjer eller noen sekunder av et nyhetsinnslag? tenker jeg ... Når journalisten unnlater å opplyse om alle millionene som allerede er utbetalt i erstatning fra forvaltningens side, og fremstiller det som om man måtte gå til retten for å få ut en eneste krone - mens virkeligheten er at man ønsket noen millioner til ... Når dette ikke fremkommer i det hele tatt, blir leserne og/eller seerne lurt. De får ikke presentert hele bildet, nyansene - det som kunne satt hele saken i et helt annet perspektiv. 

Sjue opplyser at NRK i de senere årene har pådratt seg ganske mange klagesaker og ikke minst fellende "dommer" i PFU. (side 114) "Det skal ikke mange flere dypt alvorlige overtramp til før NRK påfører seg selv noe mer alvorlig enn riper i lakken. Da kan det raskt dreie seg om en konstruksjons- og driftsskade. ... I den grad romkvinnesaken kan bidra til noe positivt, må det være at en atmosfære som preges av et visst hovmod jekkes ned og blir erstattet av mer faglig ydmykhet."

Avslutningsvis i dette kapittelet konkluderer Sjue med at den rene løgnen i journalistikken er et stygt fenomen, men at den typen manipulasjon som NRK presterte, er mye farligere fordi den er så mye vanskeligere å avsløre.

"Drevet" - journalistenes skam og fornedrelse

Dette handler om å løpe i flokk, en slags kollektiv tilstand. I noen grad kan man si at journalistene blir fanget, men det er kanskje riktigere å si at de lar seg fange? For de må jo ikke følge resten av flokken? 

I hverdagsjournalistikken er det først og fremst de kjente og mest profilerte politikerne som utsettes for "drevet". Sjue mener at det er noe latterlig og tragisk over at "små og halvstore avsløringer blir behandlet med samme overdimensjonerte lydstyrke, sendeflate, forsideoppslag og utropstegn". Han mener dette handler om en form for vulgær maktforståelse - en ideologisk blanding av populisme og elitisme. 

Dementiet og beklagelsen - en ufrivillig vits?

Sjue har selv opplevd å være en journalist som kom med store "avsløringer" (i boka "Vi som styrer Norge", utgitt sammen med Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen), som senere viste seg ikke å holde mål. Dette var en brutal lærdom for ham, og det han lærte var viktigheten av å beklage når han hadde gjort andre urett. Mangel på evne til selvkritikk mener han er både påfallende og pinlig hos mange. 

Om PFU-statistikken opplyser Sjue følgende:

"Det hører med i tallenes verden at NRK fikk flest klager i 2012 (27 klager og 7 brudd), så kom Aftenposten (18 klager og 3 brudd), VG hadde 14 klager, men bare ett brudd, mens Dagbladet fikk 11 klager og 2 brudd." (side 126)

Sjue mener at disse tallene representerer toppen av et isfjell, og at det begås atskillig flere brudd enn dette statistiske materialet skulle tilsi. Mange orker ikke å klage, fordi de ikke tror det er noen vits. "Den som tror at PFU forvalter hele journalistikkens etiske mal, tar feil." (side 127) Sjue savner også at PFU reagerer på eget initiativ når de opplever feil eller overtramp. Dette er faktisk en del av PFUs mandat. Likevel skjer det ikke. 

Folketribunal, statskontroll eller selvjustis?

"De aller fleste som følger med på PFUs arbeid, tror jeg tenker som jeg gjorde i mange år: Utvalget behandler klager. Basta. Men utvalget har faktisk til formål " ... å overvåke og fremme den etiske standard i norsk presse". Intet mindre. Klagebehandling er et ledd i dette arbeidet, ikke hele arbeidet." (side 137)

Verdensmestere i korpsånd?

Det er i utgangspunktet noe positivt over begrepet korpsånd - som en felles følelse av en gruppetilhørighet, som får gruppen til å føles sterk både utad og innad. Det må bare ikke tippe over slik at det handler om selvbeskyttelse ... 

De fleste medier har i følge Sjue en formening om at det å beklage seg betyr at man mister troverdiget. Denne forestillingen har forundret ham i minst 30 år. Sett fra hans ståsted handler det å si unnskyld for å ha forulempet et annet menneske, om helt alminnelig folkeskikk. 

"Men hvorfor har mediebransjen så vanskelig for å vise vanlig folkeskikk? Er det fordi journalister og redaktører lever i ei boble? Er det fordi de har utviklet en så stor selvfølelse, arroganse og så mye hovmod at de begynner å tro på ideen om at de er større og viktigere enn folk flest? Og at de derfor ikke har noen plikt til å bøye kne? Er det fordi mediene som institusjon har skaffet seg retten til både å omtale andre mot deres vilje og til å skade personers omdømme?

Kort sagt, er det fordi vanlig folkeskikk ikke er en del av den praktiske presseetikken? At folkeskikk er et brudd med den?

Jeg er redd det er slik." (side 142)

"Korpsånd er et begrep som er mislikt i mediekretser. Å kreve et åpent samfunn og samtidig praktisere en lukket redaksjon blir med god grunn oppfattet som et dobbelt moralsk bokholderi av svært mange. Men det betyr også at jo mer korpsånden blir drevet tilbake og erstattet med en åpen, kritisk og kreativ redaksjonell atmosføre, desto større vil troverdigheten bli." (side 144)

Er allmenndannelse et fremmedord?

I følge Sjue handler allmenndannelse om noe vesentlig mer enn kunnskaper, dyktighet, fortellerevne o.l. Det betyr også å søke sannheten uten å la mulige negative konsekvenser for denne saken stanse oss. Det grunnleggende spørsmålet man må stille seg er "Hvordan kan du vite at dette er sant?"

Snur sosiale medier opp ned på journalistikken?

Sjue understreker at den nye digitale teknologien er både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen er all kunnskapen som er tilgjengelig på nettet - kun få tastetrykk unna. Forbannelsen ligger i mulighetene for overvåkning. 

Mange aviser er nå klare for å erstatte store deler av sin papirproduksjon med betalingstjenester på nettet. Utfordringen er at flertallet av nettleserne er vant til å få dette gratis. Vil avisene overleve dersom nettbaserte tjenester blir betalingstjenester?

Selv i dag påvirker de sosiale mediene journalistikken. Spørsmålet er når mediehusene skal skjønne at de i likhet med f.eks. bloggerne nødvendigvis må bruke sosiale medier for å få suksess? 

Det finnes ingen redaksjonell styring over de sosiale mediene, og dette er en utfordring. Sjue mener at vi må holde styr på nettetikken, uten at det blir tale om redaksjonell kontroll fra de store eierne. 

"Kan vi oppleve at ny journalistikk utvikles på de sosiale mediene? Selvsagt, det skjer allerede. Mange blogger er interessante, til og med gode. Andre ligner avløpsrør." (side 150)

Sjue er overbevist om at stadig flere medier kommer til å kreve betalt for sine digitale tjenester. "Å tro at medienes nettaviser som hovedregel skal være gratis, er å tro at medieeierne kan gå på vannet til evig tid." (side 151)

Finnes det livgivende medisin?

I siste kapittel i boka kommer Sjue med en rekke oppfordringer til journalister. Uansett valg av teknologi, må innholdet i journalistikken være godt for at mediene skal overleve. Han oppfordrer til kamp mot arroganse og hovmod i medieverdenen. "Ta oppgjør med tendensen til å demonisere personer og grupper som fortjener kritikk", sier han. Den nye frykt-journalistikken, som aller mest minner om spekulativ kvakksalveri, bør boikottes av seriøse yrkesutøvere. Dessuten bør man si nei til den uutholdelige letthet som brer seg i viktige deler av presseverdenen. "Norsk journalistikk plages av en tendens til å sette en mening opp mot en annen, pol mot pol, og dermed betrakte nyheten som gryteklar. Sett i stedet og i stadig sterkere grad kravet om verifikasjon, hva som er sant, i høysetet." (side 156)

Min oppfatning av boka:

Jeg er klar over at mye av det som fremgår av Finn Sjues essay oppfattes som kontroversielt i det journalistiske miljøet i Norge, og at enkelte også har protestert mot en del av påstandene han har kommet med. Hvorfor føler jeg likevel at hovedessensen i essayet er så gjenkjennelig? Jeg tror dette skyldes at Sjue setter fingeren på mange realiteter og sannheter, selv om det ikke skal underslås at han setter en del problemstillinger på spissen. Det å sette ting på spissen er imidlertid ofte kjernen i mye av den journalistikken vi møter daglig i mediene, og er det noen som faktisk burde takle nettopp dét, så er det journalistene, tenker jeg. 

Dette essayet burde være pensum for alle som tar mål av seg å skulle jobbe med seriøs journalistikk! Bakgrunnen er at Sjue her tar opp mange etiske problemstillinger som det er viktig å ha et bevisst forhold til når man tross alt skal forvalte ikke rent lite makt over enkeltskjebner. Selv har jeg mange ganger med forskrekkelse vært vitne til jaget - eller "drevet" - etter enkeltpersoner (som regel politikere, forretningsfolk og andre med mye makt og penger), som liksom ingen ende vil ta før vedkommende legger seg flat og tar sin hatt og går. Og det på tross av at det som ligger i bunnen er - for å være helt ærlig - en liten filleting som er blåst ut utover alle dimensjoner. Så er det innimellom likevel slik at man kan se at pressen ikke alltid lykkes - som med saken med Jonas Gahr Støre i sin tid og den herværende regjerings ene statsråd som nekter å oppgi kundelisten fra forrige jobb. Kanskje man lærte noe av Tønne-saken likevel? At nok er nok på et eller annet tidspunkt? 

Selv finner jeg mye av journalistikken som presenteres for oss lesere og seere nokså intetsigende og uinteressant. Det er svært sjelden at nyhetsbildet handler om forhold jeg oppfatter som vesentlig, og resten er gjerne så overfladisk at jeg sitter tilbake mer forvirret enn opplyst. Her synes jeg for øvrig at de sosiale mediene har sin funksjon - som twitter, der man som leser/bruker av systemet kan sortere ut det man er interessert i, og la resten ligge. Så slipper man å bruke for mye tid på sorteringsprosessen selv. De store overskriftene får man med seg okke som. Langt på vei holder dette lenge, fordi det som kommer etter overskriftene mange ganger fremstår som en tynn suppe kokt på en spiker. For øvrig vil jeg understreke at det finnes unntak - som Morgenbladet, Klassekampen og ja: VG og Aftenposten! Og så finnes det selvsagt mange flotte lokalaviser rundt omkring i vårt langstrakte land! Jeg tror nøkkelen til suksess er en god redaksjonell kontroll og en sterk bevissthet rundt sentrale etiske spørsmål - at man ikke skal selge aviser nær sagt for en hver pris, eller lar seg forføre av klikk-hysteriet. For ikke å si klipp-og-lim-hysteriet ... 

Alt i alt må jeg si at Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet" er et meget interessant essay som jeg anbefaler varmt! (Essayet inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har fått med meg i min prestentasjon av det.)

Utgitt: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164


Finn Sjue (Foto: Lars Sætren)
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/John Arne Markussen 22.10.2013 - Når fantasien er i toppform
- ABC Nyheter v/Thomas Vermes 30.09.2013 - Finn Sjue advarer mot at norske medier vil bli elendigere
- Aftenposten v/Torstein Hvattum 05.10.2013 - Glødende oppgjør med klipp-hysteriet
- Morgenbladet v/Anders Firing Lunde 04.10.2013 - Etterlyser journalistoppgjør
- Journalisten v/Tore Bergsaker m.fl. 21.10.2013 - Finn Sjues letthet
- NRK v/Inger-Marie Knap Stray 05.10.2013 - Tidligere redaktør - Journalister mangler folkeskikk!
- Fom.no 03.11.2013 - Roper varsko om journalistisk forfall 
- NorgesAvisen v/Roy Vega 22.10.2013 - Nå etterlyser AKP-seniorer kritisk journalistikk

onsdag 4. desember 2013

Odd Klippenvåg: "Et personlig anliggende"

Om kjærligheten, Hellas og den vanskelige far-sønn-relasjonen

Om forfatteren:

Rene tilfeldigheter har ført til at jeg snublet over denne romanen tidligere i høst. Faktisk var det min beslutning om å lese flest mulig norske bøker før nyttår som gjorde at jeg hadde radaren ute for den i det hele tatt (jf. bokbloggprisen).

Odd Klippenvåg (f. 1951) var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over romanen "Et personlig anliggende". Derfor var min forundring stor da jeg på bokas smussomslag kunne lese at dette er hans 19. bok og at han hovedsaklig skriver romaner og noveller. Hvorfor har jeg ikke hørt noe om ham tidligere, tenkte jeg? 

Forfatteren kommer opprinnelig fra Lofoten, men flyttet til Oslo i 1970, kan jeg lese på Wikipedia. Han er utdannet cand.philol. og etter å ha jobbet som lærer i noen år, ble han forfatter på heltid i 1996. Han hadde da skrevet bøker i nesten 20 år allerede. 

Jeg har ikke funnet en eneste bokanmeldelse av "Et personlig anliggende" på nettet. Det er i det hele tatt veldig lite å finne om forfatteren og hans bøker - kanskje med unntak av noe om hans roman "Tingenes tilstand" som utkom i 2008, og som har høstet en del anerkjennelse ("suveren komposisjon", uttaler Anne Cathrine Straume i sin bokanmeldelse datert 03.11.2008). På smussomslaget til "Et personlig anliggende" er Hilde Stubhaug fra Morgenbladet sitert med følgende: "Odd Klippenvåg skriver med intensitet og humor om kroppslig forfall og skrantende kjærlighet.

Noe jeg har fanget opp er at tematikken i en del av Klibbenvågs bøker er homofile forhold. Kan det være så "enkelt" som at dette er grunnen til at bøkene hans ikke når bredere ut, og dermed ikke får den oppmerksomhet jeg er veldig sikker på at de fortjener? Dette er nemlig en forfatter som behersker skrivekunsten til fingerspissene

Om handlingen i boka:

Alexander Aas er en kunstmaler med et vanskelig forhold til sin far. Dels skyldes dette en nokså omflakkende barndom der det aldri ble anledning til å slå skikkelige røtter noe sted, og dels skyldes det at faren aldri har vært særlig interessert i å bli kjent med sin egen sønn. Selv ikke da Alex kom ut av skapet og betrodde faren at han var homofil, førte det til at de kom hverandre nærmere. Faren reagerte knapt i det hele tatt. I dag har faren slått seg ned i Spania, og kontakten mellom ham og Alex skjer pr. brev gjennom boka. 

"I et forsøk på å skyve vekk minnene om det som har skjedd siden sist han var her, går han raskt mot døren og ned trappen. Da han et øyeblikk blir stående og vurdere om han skal gjøre som han først har ment, legge seg på sengen og vente, eller kanskje heller kle på seg og gå ut for å stelle i hagen, hører han lyden av en bil. Dino! tenker han og styrter mot vinduet. Men det er bare en rusten pickup som langsomt kjører opp smuget med en kasse vannmeloner på lasteplanet. Han ser at herr Smirneos, den gamle, forfinede mannen, sitter på verandaen sin og kikker over på ham, dermed trekker han for vindusskoddene enda han vet han ikke bør gjøre det for luftingens skyld, og så skynder han seg gjennom stuen mot soverommet. Uten flere overveielser kaster han seg på sengen. Han husker det siste fornedrende møtet med svogeren i Oslo før han dro, med Victor, og at Julia, den yngste søsteren, ikke hadde vært hjemme da han kom brasende inn, uanmeldt fordi han hadde tenkt at han ikke hadde noen andre å overnatte hos. Men her, tenker han og lar blikket gli gjennom rommet, her skal alt bli bra." (side 8-9)

I bokas åpningsscene har Alex vendt tilbake til familiens sommerhus som ligger like utenfor Kalámata, Peloponnes. Her venter vennen og elskeren Dino Longos. Alex og Dino har vært elskere i noen år. Avstanden mellom Alex, som store deler av året har befunnet seg i Norge, og Dino, som bor i Athen, har aldri vært til hinder for at forholdet gjenopptas hver gang de treffes nettopp her. Skjønt de har aldri rukket å ta hverandre for gitt, og kanskje er dette noe av grunnen til at forholdet dem i mellom fremdeles er like sterkt ... ? Denne gangen er en hel del likevel annerledes, blant annet fordi Hellas som nasjon befinner seg på randen av stupet rent økonomisk. Tavernaene er ikke så fulle som de pleier, arbeidsledigheten brer om seg og engstelsen for privatøkonomien preger folkene som lever her. Også Dino, som er arkitekt, er redd for jobben sin.

Parallelt med det som foregår mellom Alex og Dino i Hellas, får vi utover i boka vite hva som skjedde forut for Alex´avreise fra Norge. En periode leide han et hus i Lofoten, der han søkte tilbake til røttene sine og for å få inspirasjon til å male. Noen dramatiske hendelser førte til at han etter hvert flyktet hals over hode fra stedet ... Hvorfor skal vi tidsnok få vite. 

Da Dino reiser tilbake til Athen etter noen dager, preges Alex av en indre rastløshet som nesten tar knekken på all konsentrasjon. Og tankene rundt om han kan stole på Dino kverner rundt i hodet hans. Dette slipper ikke taket før det er hans tur til å besøke Dino i Athen. For øvrig et besøk som skal bli nokså skremmende på flere enn én måte - blant annet på grunn av alle urolighetene og opptøyene blant arbeidsledige i storbyen. Hvilken sjanse har dette forholdet når det kommer til stykket? Og hva var det i sin tid med faren hans og onkel Yannis? Yannis som han alltid har hørt døde av kreft, men som mest sannsynlig døde av noe helt annet ...

Min oppfatning av boka:

Det er alltid interessant å komme over en ny forfatter som virkelig kan skrive! På forhånd var jeg ikke klar over at dette var en roman om et homofilt forhold, og kanskje var det like greit. Selv om forholdet mellom Alex og Dino er helt sentralt i romanen, et kjærlighetsforhold som for øvrig er nydelig beskrevet, vil jeg understreke at boka handler om en hel del mer enn dette. Bakteppet i romanen er et Hellas i økonomisk krise, hva dette gjør med menneskene som lever i denne virkeligheten og hvordan dette arter seg for dem som kommer utenfra. Dessuten graver forfatteren i et vanskelig far-sønn-forhold, som skal vise seg å handle om så mye mer enn det vi tenker oss til å begynne med. Ellers inneholder kjærlighetshistorien ingredienser som har det meste til felles med heterofile forhold; hva mener den andre om forholdet?, hva vil han/hun?, hvor mye skal jeg våge å gi av meg selv på dette stadiet i forholdet?, vil forholdet tåle at jeg forteller "alt" allerede nå, eller bør jeg vente litt til? osv. Stemningene som beskrives, varmen og den brennende sola, havet og badetemperaturene, tavernalivet, de greske matrettene - alt vekker en masse minner om mange deilige somre i Hellas - også på Peloponnes - for undertegnede! 

Dette er en kompleks roman som er nydelig skrevet, og som absolutt gir meg mersmak med tanke på å lese flere bøker av Odd Klippenvåg! Aller mest fascinert ble jeg nok av å følge utviklingen i forholdet mellom Alex og Dino, som forfatteren skriver med så stor inderlighet og innlevelse. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 351

Odd Klippenvåg

søndag 1. desember 2013

Cecilie Enger: "Mors gaver"

Rørende og gjenkjennelig



Litt om forfatteren:

"Mors gaver" er Cecilie Engers (f. 1963) sjette roman (og syvende bok dersom man tar med barneboka "Kjell Aksel - en snauklippet historie fra 1999), i følge Wikipedia (skjønt jeg savner "Kammerpiken" som utkom i 2012 i Wikipedias oversikt). Selv har jeg bare lest "Himmelstormeren" om Ellisif Wessel, rebellen og overklassekvinnen som engasjerte seg i kvinnekamp blant samer og kvener i Finmark i første halvdel av det 20. århundre. En engasjerende og interessant bok, for øvrig! "Kammerpiken" endte jeg derimot opp med å avbryte etter å ha erkjent at dronning Mauds kjoler - eller kjoler over hode - kanskje ikke er det som interesserer meg mest her i verden. 

Når mor får Alzheimer ...:

Da Cecilie Engers mor fikk Alzheimer og endte opp på Bråset bo- og omsorgshjem i Røyken (nabokommunen til morens hjemkommune Asker), måtte hun og familien etter hvert avvikle barndomshjemmet på Høn. I tillegg til at det var sårt å se moren forsvinne inn i glemselen, ble dette for forfatteren en reise tilbake i tid, til barndommen og den gangen moren var et rivjern med sine meningers mot - politisk radikal, med sterke nei-til-EU-meninger og en kvinne som ikke gikk av veien for å skrive protestinnlegg i lokalavisen når hun følte for dét. 

"Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene. Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kommer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske." (side 13)

Her treffer forfatteren en sår nerve for alle de som har opplevd at foreldrene har forsvunnet inn i glemselen, hva enten man snakker om Alzheimer spesielt eller demens generelt. Skjønt man ved Alzheimer i alle fall glimtvis kan oppleve autentisk kontakt, slik den en gang var ... 

Gaveboka dukker opp:

Cecilie Enger kommer i forbindelse med ryddingen i morens hus over en skrivebok, der moren har skrevet opp absolutt alle presanger som har vært gitt og mottatt til jul gjennom alle år. Mens hun sitter og blar i denne, oppdager hun at disse i utgangspunktet så uskyldige notatene ikke bare er historien om familien Enger, men også sier noe om den utviklingen Norge som nasjon har gjennomgått fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. For gavene sier noe om hvordan det sto til i det som etter hvert ble velstands-Norge - mens vi var på vei dit. Gjennom de magre 1960-årene der det meste var hjemmelaget, med dog preget av optimisme, og 1970-tallet der velstanden for folk flest begynte å befeste seg for alvor, inntil den sprang ut i full blomst på 1980-tallet. Og for meg som er omtrent like gammel som forfatteren, blir dette også en reise gjennom minner fra egen oppvekst og levde liv. Akkurat dette - gjenkjennelsen - er nok nøkkelen til suksessen Cecilie Enger opplever med denne boka, som flere steder betegnes som hennes definitive gjennombrudd. 

Morens gavelister får forfatteren til å huske mange enkeltepisoder og familiemedlemmer fra egen oppvekst, det være seg en tante med tunge depresjoner til familiemedlemmer som hun har blitt fortalt opplevde å få hele sin oppsparte formue revet bort i forbindelse med børskrakket i 1929 ... Hun trekker frem enkeltepisoder og samtaler som har gjort et dypt inntrykk på henne - noe er til å smile av, noe gjør en trist ... 

"Mor rakner, litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen, når giverne av disse tingene var på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, rød plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne." (side 81)

Om morens engasjement mot lørdagsfri skole:

Og jeg som fremdeles husker hvordan det var å gå på skole på lørdager, og som dessuten husker hvor befriende det var da lørdagsfri ble innført, måtte virkelig smile når forfatterens mor på side 140 i boka beskrives som en iherdig motstander av lørdagsfri skole. For hvordan skulle det gå med alle barna? Hvor skulle de gjøre av seg på lørdager? Bare drive formålsløs rundt uten å ha noe sted å gå? Hvorpå faren, som moren senere skilte seg fra, utbrøt "Kan de ikke bare være hjemme, som andre folk?" 

"Anna i ødemarka" og annen mindre høyverdig litteratur:

Selvsagt kom latteren da jeg leste om morens indignasjon da hun fikk "Anna i ødemarka" i julepresang fra sine foreldre. Trodde de kanskje ikke at hun var mer intellektuell enn som så, og så fnøs hun av denne ukeblad-romanen ... Og jeg fikk samtidig flashback til et minne om den samme boka hjemme hos oss en jul, bare at der var den faktisk til glede, som all annen dokumentarlitteratur som handlet om mennesker som hadde hatt det vanskelig og som klarte seg på tross av dette. "Dankert-Anna" føyde seg pent inn i denne rekken, selv om man neppe kunne snakke om stor litteratur.  Og når hun skriver om moren som gråter seg gjennom filmen "Broene i Madison County" med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollen, tenkte jeg: "Gi meg navnet på den - mann som kvinne - som ikke har tørket en eneste tåre under denne filmen?" 

"Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldrenes bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke som man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som en etterlatt barn, selv om jeg er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det so er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint." (side 256)

Hva synes jeg om boka?

Hun får sagt det, Cecilie Enger! Hun skriver om sin mor, men klarer samtidig å få det til å bli så allmenngyldig - som om vi alle er i samme båt og i bunn og grunn opplever det samme, men med noen ulike detaljer her og der. Hun treffer dermed en streng av gjenkjennelse hos de fleste av oss, og med en rørende og naivistisk humor og glede gjør hun samtidig det hele litt ufarlig. Hun bekrefter også myten om at "det er noe i de fleste familier", men måten hun pakker det hele ut på, er så fylt av respekt at jeg aldri tenkte på det som pinlige avsløringer av hennes families indre liv. Og mens vi er inne på dette med julegaver - jeg tipper at denne boka kommer til å ligge under særdeles mange juletrær i år. Og så håper jeg at alle som stifter bekjentskap med Cecilie Enger for første gang gjennom denne boka, også tar seg bryet med å lese "Himmelstormeren"! Det fortjener både boka og leserne!

Cecilie Enger skriver så lett og ledig, samtidig som hun med få, presise ord klarer å fange inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. En fornøyelse fra ende til annen! Ikke til å undres over at hun er blitt belønnet med Bokhandlerprisen 2013!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 262
Takk til forlaget for leseeksemplaret!


Cecilie Enger

Andre omtaler av boka:
- NRK kultur 26.11.2013 - Bokhandlerprisen til Cecilie Enger
- Dagbladet v/Cathrine Krøger 14.10.2013 - Cecilie Engers velfortjente gjennombrudd
- VG v/Guri Hjeltnes 21.10.2013 - Vidunderlig om å holde på livet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve 23.10.2013 - Høstens fineste gave 

Populære innlegg