3. september 2011: Konkurranse (frist 30. september 2011)

Hei alle mine lesere!

Ettersom bloggen min nylig har rundet 50 000 treff, er det på høy tid med en ny konkurranse!

Tips meg om en film eller en bok du mener at jeg bør få med meg. Svar postes på denne diskusjonstråden innen 30. september i år. Kom samtidig med et DVD-ønske blant de nye filmene som har kommet i det siste (ikke serie, men en vanlig film).

En vinner blir trukket i begynnelsen av oktober.

;-) Rose-Marie 

Bjørn Westlie: "Fars krig"

Oppvekst med en nazist-far

Utgitt: 2008

Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Ivar Nergaard
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 6 t 5 min.
Tildelt Brageprisen i klassen Sakprosa 2008

Forfatteren Bjørn Westlie vokste opp med en far som sto på feil side under andre verdenskrig. Ikke bare var faren nazist, men han vervet seg at på til i Hitlers krig mot kommunistene. Farens fortid hadde ligget der som en skamplett det ikke ble snakket om, og som førte til at det aldri oppsto et nært far-sønn-forhold mellom dem. I ungdommen førte dette til at han engasjerte seg i politikken så langt fra faren som det overhode var mulig - dvs. i Akp-ml-bevegelsen. I godt voksen alder oppsto det et brudd mellom far og sønn som varte i noen år, inntil faren forsøkte å rekke ut en hånd i håp om å oppnå en slags forsoning. I første omgang sendte han sønnen kassetter, som han hadde snakket inn brev på. Her forsøkte han å forklare så godt det lot seg gjøre hvorfor han hadde tatt ulike valg i løpet av sitt liv.

Etter hvert ble Bjørn Westlie klar for å høre farens historie fra krigen. Uten å dømme faren gjengir han nokså nøkternt det faren forteller at han har vært med på. Om den beinharde elitesoldatskolen, om felttoget mot Ukraina, om Operasjon Barbarossa, om tvilen på Hitler, skuffelsen over manglende støtte hjemmefra, om hva som skjedde med desertørene og dem som nektet å gå videre, skuffelsen over at tyskerne egentlig aldri anerkjente de norske soldatene på lik linje med dem ... Og til slutt om forfrysningene av beina som gjorde at han ønsket å reise hjem til Norge - bare for å ønske seg tilbake til krigen igjen fordi han ble møtt med kalde skuldre over alt. Da Tyskland til slutt kapitulerte og Norge tok et oppgjør med landssvikerne, måtte Petter Westlie sone sin straff.

Under skrivingen av sin fars historie, nages forfatteren av tvil rundt farens beskrivelser. Var faren med på utryddelsen av jødene i Ukraina? Hvilken rolle spilte i det hele tatt de norske soldatene som vervet seg i krigen mot kommunistene? Forfatteren gransker alt han kan komme over av historiske kilder for å kryss-sjekke at farens gjengivelse av det han var med på er korrekt. Men akkurat på dette punktet får han ikke tilfredsstillende svar. Faren er unnvikende, husker ikke, tror ikke at han drepte jøder, mener at det var styrkene som kom bak okkupantene som "ryddet opp" osv. Og kanskje var det slik? Eller kanskje ikke ... En ting er i alle fall sikkert: når det gjelder jødene, sliter han med mye dårlig samvittighet.

Etter å ha sonet sin straff gjenopptok Petter Westlie sitt samliv med kona Agnes, som under krigen var venninne med jødinnen Ruth Maier, som Jan Erik Vold for øvrig har skrevet om i boka "Ruth Maiers dagbok". Ruth Maier ble gasset i hjel i Auschwitz.

Under oppveksten blir Bjørn vitne til en far med sterke rasistiske holdninger og dette er en side ved faren han ganske enkelt ikke kan klare. Underveis i skriveprosessen ender han opp med å erkjenne at han og faren har flere likhetstrekk enn han egentlig liker å tenke på. Bl.a. har de det til felles at de har latt seg tiltrekke av de mest ekstremt ytterliggående politiske partiene som finnes - riktignok på hver sin side, men dog ... Kanskje er han sin fars sønn når det kommer til stykket likevel? Og faren som for lengst har glemt hva det var som egentlig drev ham til å bli nazist - kanskje også for å tekkes sin sønn? - har faktisk mildnet med årene og blitt noe mer smakelig i sine holdninger ...

Jeg tar av meg hatten for Bjørn Westlies prosjekt! Å skrive om noe så følelsesladet som sin egen far og hans nazisme under andre verdenskrig, samtidig som han skriver om far-sønn-forholdet deres, og dette uten verken å bli fordømmende eller for intim, er rett og slett en bragd! Jeg satt som fjetret og hørte meg gjennom hans redegjørelse av sin fars historie, hvor han ikke uten videre tok noe for god fisk uten å sjekke kildene der dette var mulig. Nettopp på grunn av hans kildekritiske tilnærming til sin fars historie, er dette blitt et viktig historisk dokument om en av mange nordmenn som lot seg begeistre av nazismens retorikk. Hva førte til at de lot seg lokke med? Angsten for kommunismen og bare det? Ville de ha blitt med dersom de visste om jødeutryddelsen? Var det dette de tenkte, alle de som mislikte jødene og ønsket dem vekk? At de skulle utryddes i industriell stil? La oss ikke håpe det! Helt til slutt må jeg berømme Ivar Nergaard for en strålende innsats som oppleser på lydboka! Denne boka fortjener terningkast fem - en solid sådan!

Link til intervju med forfatteren i Morgenbladet.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Kleppanrova
- Ellikken

Bjørn Westlie

"Kongen av Bastøy" (Regissør: Marius Holst)

Opprøret på Bastøy skolehjem i 1915

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Hr. Bestyrer), Benjamin Helstad (Erling), Kristoffer Joner (husfar Bråthen), Trond Nilssen (Olav)
Spilletid: 116 min.

I 1915 ankommer Erling til Bastøy skolehjem i Oslofjorden. Institusjonen ble opprettet i 1896 og skulle i stedet for å straffe, bidra til å forebygge kriminalitet. I stedet utviklet det seg et svært spesielt samfunn på øya, hvor guttene var prisgitt enkelte av de ansattes gode moral eller helst mangel på sådan. Hvis noen av de ansatte gikk over streken, så de andre helst en annen vei.

Erling er fra før av i opposisjon til det meste, og vi aner at han har begått et mord. Husfar Bråthen bestemmer seg raskt for at han skal få kustus på den nye gutten, og bruker om nødvendig drastiske midler for å oppnå dette. Erling forsøker å opprettholde et visst minimum av det han oppfatter som verdighet, men skjønner etter hvert at han gjør best i å tilpasse seg. Prisen han betaler for å komme med kostelige kommentarer eller markere seg blir fort for høy. Det er imidlertid vanskelig å vise respekt overfor mennesker han ikke har noen grunn til å respektere. Som denne husfar Bråthen ... Hvorfor skal han hele tiden ha en av de svakeste guttene - Ivar - til å jobbe på vaskeriet? Hva foregår egentlig der mens Erling og de andre guttene jobber ute i skogen?

Herr Bestyrer (spilt av Stellan Skarsgård) er i utgangspunktet den som har det avgjørende ord på Bastøy. Med jernhånd styrer han skolehjemmet og firer aldri en tomme på sine krav. Men hvilke hemmeligheter skjuler han siden han aldri våger å sette foten ned overfor den fordrukne husfar Bråthen, selv om han får høre ryktene som går om hans seksuelle misbruk av enkelte av guttene?

Erling vil bare vekk, men mislykkes i å rømme fra øya. Mellom ham og Olav utvikler det seg et sterkt kameratskap, som etter hvert kommer til å bety alt for dem. Den dagen Ivar tar livet av seg ved å drukne seg selv, og herr Bestyrer gir guttene på sal C skylden for å slippe fri selv, koker det i sinnene til guttene. Og da husfar Bråthen vender tilbake etter at de trodde at herr Bestyrer hadde sendt ham vekk, bryter det ut opprør blant guttene. Da er tålegrensen for lengst nådd ... Det reneste anarki oppstår, og de ansatte forsøker å flykte før de blir drept av guttene. For å gjenoprette kontroll og orden over øya, sender myndighetene et panserskip med 150 soldater ut til dem ...

Filmen er basert på virkelige hendelser fra 1915, som kuliminerte i et opprør som savner sidestykke i norsk fengselshistorie. Nettopp dette gjør historien ekstra sterk. Bastøy skolehjem holdt det for øvrig gående til nærmere midten av 1950-tallet, og var beryktet for sin brutale behandling av guttene som ble sendt dit.

Dette er en av de beste norske filmene jeg har sett! Ikke bare er historien tragisk og samtidig fengende på en slik måte at jeg hele tiden holdt med guttene, men kulissene i filmen var så autentiske at jeg nesten glemte at det bare dreide seg om film. Guttene på Bastøy frøs, sultet og led, og dette er fremstilt så realistisk at jeg nesten kjente det på kroppen selv. Noen ganger kan det bli litt vel mye Kristoffer Joner i norsk film, men her spiller han kanskje sin beste rolle noen sinne. Husfar Bråthen er en forhatt skikkelse med flakkende, nervøst blikk, samtidig som han skaper så sterk frykt blant guttene at de adlyder hans minste vink. Joner er glitrende i rollen som ondskapsfull sadist! Herr Bestyrer i Stellan Skarsgårds skikkelse hadde kanskje ikke så mye å spille på i sin rolle, men han skulle på den annen side fremstå som en noe fjern og autoritær skikkelse som ingen noen gang kom virkelig nær. Det klarte han med bragd! Jeg har aldri vært borti skuespillerne Benjamin Helstad eller Trond Nilssen tidligere (som spiller hhv. Erling og Olav), men dersom de er nykommere innenfor skuespilleryrket i norsk film, kommer det til å bli spennende å følge deres utvikling fremover. Alt i alt er dette en særdeles vellykket film som fortjener terningkast seks!

Erling har ankommet Bastøy skolehjem

Den forhatte husfar Bråthen

Herr Bestyrers dager på Bastøy er over

Guttene forsøker å unslippe øya ... inntil de får øye på et panserskip

som dukker opp fra tåken

Mukhtar Mai: "Vanæret"

Et kvinneportrett fra Punjab

Utgitt: 2006

Originaltittel: Deshonorée
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt fra fransk: Anne Elligers
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 204
Etterord side 205-208: Alexander Elgurén (red.), Pantagruel forlag

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn. 

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ... 

Mukhtar Mai

"Vann til elefantene" (Regissør: Francis Lawrence)

Sirkuslivets skyggesider


Innspilt: 2011
Originaltittel: Water for Elephants
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Reese Witherspoon (Marlena Rosenbluth), Robert Pattinson (Jacob Jankowski), Christoph Waltz (August Rosenbluth)
Spilletid: 109 min.
Basert på Sara Gruens roman med samme navn

Fremtiden ligger lys foran Jacob, veterinærstudenten som har det meste til tross for at han lever i de harde 30-årene i USA; han har foreldre som er glade i ham, utsikter til en lysende karriere som veterinær og dessuten et utseende og en sjarm som gjør at han burde kunne få den kvinnen han måtte ønske seg. Men så snur lykken brått. Rett før avsluttende eksamen får han nyheten om at foreldrene hans har omkommet i en bilulykke. Faren har dessuten pantsatt huset opp til pipa for å finansiere utdannelsen hans. Fullstendig satt på bar bakke forlater han sin hjemby uten å se seg tilbake. Han eier ikke mer enn det han står og går i. 

Tilfeldigvis havner han borti et omreisende sirkus, som drives og eies av despoten August Rosenbluth. Han tar i bruk alle tilgjengelige midler for å gjøre sitt sirkus drivverdig i en tid hvor folk flest knapt har penger til mat. Depresjonen gjør konkurransen mellom sirkusene beinhard og det gjelder å kunne tilby det lille ekstra for å overleve i markedet. Trekkplasteret heter Marlena, og hun er intet mindre enn sirkusdirektørens vakre kone. Ikke bare er direktøren desperat etter å skaffe sitt sirkus inntekter, men han er i tillegg sykelig sjalu og dessuten voldelig når han drikker. Jacob får jobb som veterinær for dyrene på sirkuset, og gremmes over å bli vitne til direktørens dyremishandling. Etter hvert blir han også vitne til konemishandling og voldelighet overfor de ansatte. Den glitrende fasaden er i bunn og grunn pill råtten når det kommer til stykket.

Jacob forelsker seg i Marlene og etter hvert blir også hun dypt betatt av ham. Men deres forbudte kjærlighet er farlig ... meget farlig! Og den får også uante konsekvenser ...

Jeg har tidligere forsøkt meg på Sara Gruens bok, men ga opp fordi jeg opplevde historien som nokså uengasjerende. Når jeg likevel valgte å se filmen, er dette fordi jeg har hørt så mye bra om den. Et tilleggsmoment var dessuten at filmen egnet seg for hele familien, store som små, mens jeg vanligvis må se "mine" filmer alene (de fenger sjelden resten av familien). Dette kan vi i stor grad takke kjekke Robert Pattinson for. Han er nemlig Twilight-stjerne og dermed tenåringsjentenes store idol i vårt hjem.

Historien i filmen er syltynn, men du verden for en vakker heltinne og en flott helt! Underveis irriterte jeg meg imidlertid over at de blødmene jeg opplevde i boka, og som var årsaken til at jeg ikke gadd å lese videre, var merkbart til stede i filmen. En god del av scenene opplevde jeg rett og slett ikke som troverdige. Kanskje forventet jeg også å få mer innblikk i sirkusverdenens hemmeligheter, men hendelsesforløpet ble etter hvert så outrert at jeg heller ikke på dette punktet synes at jeg fikk det jeg forventet ut av filmen. Alt i alt en helt grei film på det jevne, men i og for seg god underholdning. Stjernene Reese Witherspoon og Robert Pattinson bar det meste av filmen. Jeg gir terningkast fire. 

Jacob og elefanten Rosie, som bare forsto polsk

Sirukusdirektøren, hans kone og Jacob

Jacob forlater sirkuset

Frank Rossavik: "Det niende barnet"

Om en av Nansen-hjelpens skjebner 


Utgitt: 2009
Forlag: Spartacus forlag
Antall sider: 174
Etterord av Edgar Brichta, side 175 - 179

Den jødiske gutten Edgar var sønn av Max og Rea Brichta, ble født i 1930 og vokste opp i Bratislava i det som i dag er kjent som Slovakia. Etter hvert som Hitler-Tyskland okkuperte land etter land i Mellom-Europa, og dessuten gjorde forholdene mer og mer vanskelig for jødene, valgte Max og Rea å sende sønnen Edgar i sikkerhet til Norge.

Totalt ble 37 jødiske barn plukket ut av Nansenhjelpen for transport til Norge. Forut for dette forelå mye arbeid med å innhente tillatelser i et heller lite velvillig byråkrati i Norge. Som en av disse 37, hvorav også Berthold Grünfeld var blant barna, kom Edgar til Norge høsten 1939. På forhånd hadde Nansenhjelpen klarert med pleiefamilier som sto klare til å ta imot barna. Edgar kom som et av ni barn til Bergen, mens de resterende ble igjen i Østlandsområdet. Pleieforeldrene Arne og Agnes Normann bodde i Laksevåg like utenfor Bergen.

Da tyskerne invaderte Norge om morgen 9. april 1940, forsøkte Vidkun Quisling å erklære kupp av statsmakten, bare for å bli satt til side av de tyske invasjonstroppene, som innsatte Reichskommisar Josef Terboven som øverste makthaver i Norge. Arne og Agnes reiste sammen med fostersønnen til Nordfjordeid for å komme unna tysk nærvær, bare for å oppleve at nettopp denne bygda skulle bli sterkt invadert av tyske soldater. Fra før av bodde rundt 600 nordmenn i denne bygda, og nå kom det til 800 tyske okkupanter. Mens familien holdt til i Nordfjordeid, gjorde tilfeldighetene det slik at Edgars tyskkunnskaper kom til nytte. Ingen tenkte vel på at denne lyshårede gutten i realiteten var jøde. Dette kombinert med at han må ha vært utstyrt med bøtter av sjarme og utadvendthet, gjorde at han klarte seg godt, nesten uansett hva som skjedde. Over alt møtte han velvilje og hjelpende mennesker.

I august 1940 meldte pleiefaren Arne seg inn i NS, og senere ble han ordfører i Bergen. Dette skulle i forbindelse med landssvikoppgjøret koste ham dyrt, uten at Edgar egentlig merket noen vesentlige endringer mens dette pågikk. Da pålegget om registrering av alle jøder ble kom, gjorde pleiefaren intet for å angi sin fostersønn. Mens de åtte øvrige barna som kom til Bergen ble sendt i sikkerhet til Sverige, ble Edgar - det niende barnet - igjen. Nansenhjelpen var nemlig redd for at det skulle vekke mistanke dersom Edgar plutselig ble borte. Dessuten var de engstelige for å pådra seg fosterfarens harme, noe som i verste fall kunne gå ut over sikkerheten også til de andre barna. Vinteren 1942/1943 ble Edgar likevel flyttet til noen andre, og fra han var 14-15 år måtte han mer eller mindre klare seg selv.

Etter hvert ble alle jøder som ikke hadde klart å rømme, internert og sendt med skipet Donau til Tyskland. Samtlige barn som ble sendt ut av Norge, ble umiddelbart gasset i hjel da de kom frem til Auschwitz. De var uansett for unge til å kunne utnyttes som gratis arbeidskraft.

Etter krigen var Edgar besatt av å finne ut hva som hadde skjedd med hans egen familie, og han reiste noe rotløst rundt i Tsjekkoslovakia et par års tid uten egentlig å få noen svar. Svarene fikk han først mange, mange år senere. Etter hvert utdannet han seg til lege og bosatte seg i USA, hvor han fikk fem barn og etter hvert en rekke barnebarn. Uten Nansenhjelpen og hjelp fra mange andre han møtte underveis, ville hans slektsledd ha dødd ut som en følge av Holocaust.

Denne boka gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er for det første godt skrevet, inneholder for det andre en helt spesiell historie og viser for det tredje hvor mye det hadde å si at noen stilte opp for disse jødiske barna i en tid hvor antisemittismen regjerte i hele Europa, og dessverre også i Norge. Selv om mest sannsynlig ingen tenkte seg en slik løsning som Hitler-Tyskland gjennomførte i all sin gru i løpet av krigen ... Midt oppi alt tok imidlertid likegyldigheten også mange liv, for utryddelsen av bl.a. jødene kunne aldri ha funnet sted i den utstrekning den gjorde dersom flere hadde brydd seg.

Forfatteren Frank Rossavik har i forordet til boka redegjort for sin skepsis til å skrive boka i utgangspunktet. "Trengs virkelig enda flere bøker om rett og galt, samt ofre, helter og skurker i dette triste kapitlet av verdenshistorien?" spurte han seg.

Edgar Brichta hadde det godt i Norge, forholdene tatt i betraktning - så godt at han holdt god kontakt med de fleste av dem han bodde hos og ble kjent med under sitt Norges-opphold, ja, selv med nazisten Arne Normann! Uten hans innsats kunne ikke Edgar ha overlevd, og det er han smertelig klar over.

Jeg synes i alle fall ikke at denne boka er et overflødighetshorn! Og jeg har endelig vært borti noen av den typen, som tror at bare Holocaust er nevnt på baksiden av boka, så skal den selge nærmest uansett. Noe av det jeg kanskje likte aller best med denne boka er at det faktisk er en glad-historie, hvor hjelpen den jødiske unggutten fikk, etter hvert ga støtet til et flott og godt liv i voksen alder!

Ut fra mitt totalinntrykk av boka, som er forsøkt holdt i en så objektiv tone som mulig, og med mange kildehenvisninger som viser at forfatteren har belegg for det meste av det han skriver om og ellers er åpen om når han gjetter og spekulerer, synes jeg den fortjener  terningkast fem! At på til er jeg blitt kjent med en forfatter jeg ikke visste noe om fra før av, men kommer til å være obs på i fremtiden. 

Slovakeren Edgar Brichta bor i dag i USA, hvor han er en pensjonert lege.

"Barney´s Version" (Regissør: Richard J. Lewis)

En komedie helt på det jevne


Innspilt: 2010
Originaltittel: Barney's Version
Nasjonalitet: Canada, Italia
Genre: Komedie
Skuespillere: Paul Giamatti (Barney Panofsky), Dustin Hoffman (Israel "Izzy" Panofsky, Barney´s far), Rosamund Pike (Miriam Pike, tredje kone), Minnie Driver (andre kone), Rachelle Lefevre (første kone), Scott Speedman ("Boogie"), Bruce Greenwood (Blair)
Spilletid: 90 min.

Barney Penofsky er i følge sine venner ikke helt god. Ikke bare er han et fyllesvin, notorisk utro, svindler og en overfladisk blei, men han er i tillegg mest sannsynlig en morder. Da livet til Barney er i ferd med å ebbe ut og hans fiende truer med å blamere ham ut offentlig, bestemmer han seg for å skrive sine memoarer - den egentlige sannheten ... Og det er dette "Barney´s Version" handler om! Barneys egen versjon av sitt eget liv!

Barney giftet seg i alt tre ganger. Om det var uflaks eller dårlig dømmekraft som gjorde at det ble slik, er vel egentlig et åpent spørsmål. Sannheten er i alle fall at både kone nr. 1 og 2 bedro ham - ikke omvendt! Da han i bryllup nr. 2 forelsker seg hodestups i din tredje kone, har hans andre ekteskap i realiteten ingen sjanse. Derfor er han mest av alt glad da han overrasker kona og sin beste venn i ektesengen ... Endelig skal han slippe fri fra dette feilslåtte ekteskapet uten at det er han som sitter igjen med svarteper. Man skiller seg nemlig ikke fra en kvinne med en stor og rik familie i ryggen sånn helt uten videre. Med mindre feilen altså ligger hos henne. Med på kjøpet pådrar han seg en mordanklage, men også dette klarer han fint å manøvrere seg unna. Selv vet han ikke 100% sikkert om han er eller ikke er en morder.

I alle fall lykkes det ham til slutt å få den kvinnen han elsker! Miriam er alt han har ønsket seg i en kvinne! Og i begynnelsen er de også riktig så lykkelige. Men så går også dette ekteskapet inn i rutinenes ødeleggende kvern, og han mister fokus. Deres felles prosjekt er etter hvert kun konas prosjekt, og selv er han mest opptatt av baseballkamper og fyllekuler med kompisene sine. Først da det er for sent skjønner han hva han har ødelagt. For det er for sent ... eller ... ?

Denne filmen var ikke helt min greie, selv om jeg synes at den absolutt kom seg etter hvert. Skuespillerne gjorde helt greie roller, og det sto virkelig ikke på deres innsats! Kanskje er det konseptet feit eldre mann og et lass med nydelige damer som svermer rundt ham, som jeg ikke helt tror på. Og at på til blir litt provosert av. Barney kunne i det minste ha blitt spilt av en mann som sto mer i stil til damene han giftet seg med. Synes jeg ... Historien som sådan var dessuten nokså uinteressant i det store og hele. Dersom filmen hadde vært basert på en sann historie, ville den nok ha fenget meg mer. Jeg tok meg selv i å le opp til flere ganger, så litt morsom var den tross alt - sånn etter hvert. Her blir det terningkast fire. 

Far og sønn i Barney´s andre bryllup

En glad laks som var litt for glad i det sterke

Barneys nydelige tredje kone, Miriam