Thomas Hylland Eriksen: "Storeulvsyndromet - Jakten på lykken i overflodssamfunnet"

Drømmen om det gode liv


Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Thomas Hylland Eriksen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 10 min.

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevner opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Thomas Hylland Eriksen

"Saras nøkkel" (Regissør: Gilles Paquet-Brenner)

Sterkt om deportasjon av jøder fra Paris i 1942


Innspilt: 2010
Originaltittel: Elle s'appelait Sarah
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Julia Jarmond), Mélusine Mayance (Sarah Starzynski), Niels Arestrup (Jules Dufaure), Frédéric Pierrot (Bertrand Tezac), Michael Duchaussoy (Edouard Tezac)
Spilletid: 106 min.
Basert på Tatiana de Rosnays bok med samme navn

I juli 1942 ble tusenvis av jøder deportert fra Paris til Hitlers konsentrasjonsleire. Før selve transporten ble de internert på sykkelvelodromen Vel' d'Hiv under helt umenneskelige forhold rent sanitært og hygienisk. "Saras nøkkel" er historien om hva som skjedde med én av alle de jødiske familiene som ble arrestert, splittet, deportert og tilintetgjort - utelukkende fordi de hadde feil rase ...

Rett før arrestasjonen av tiårige Sara Starzynski og hennes familie, gjemte Sara lillebroren i et skap i leiligheten deres. For sikkerhets skyld låste hun skapet - overbevist på at hun ville komme tilbake etter kun få timer. Slik gikk det imidlertid ikke. I mellomtiden ble leiligheten stående tom i over en måned, før en annen fransk familie flyttet inn. I begynnelsen skjønte de lite av hvorfor leiligheten var fylt med en ubeskrivelig stank - inntil lille Sara, som hadde lykkes å rømme fra en annen midlertidig interneringsleir, vendte tilbake. Sara overlevde Holocaust takket være noen snille bønder som tok seg av henne under og etter andre verdenskrig. Da hun ble voksen, reiste hun til USA og etter en stund opphørte all kontakt mellom henne og hennes franske fosterfamilie.

I forbindelse med minnedagen for den forferdelige tragedien i juli 1942, jobber journalisten Julia Jarmond med å grave i fortiden. Ved en tilfeldighet oppdager hun at hennes manns familieleilighet som de er i ferd med å pusse opp og snart skal flytte inn i, var eid av en jødisk familie - nærmere bestemt Saras familie. Ikke bare sjokkeres hun av historien som sådan. Hun sjokkeres kanskje mest av alt over sin egen svigerfamilies angst for at denne historien skal komme frem ... Og hun brenner etter å finne ut hvor det ble av Sara til slutt.

Kristin Scott Thomas har spilt i en rekke storfilmer - i den senere tid fortrinnsvis i franske filmer som "Leaving" og "Jeg har elsket deg så lenge". Aller mest kjent er hun nok likevel for sine roller i "Den engelske pasienten" og "Fire bryllup og en gravferd", mens jeg kanskje har satt mest pris på henne i Polanskis mesterlige film "Bitter Moon". Også i "Saras nøkkel" er hun glitrende i rollen som journalisten Julia Jarmond. Jeg har lenge gledet meg til å se denne filmen, og rakk aldri å få den med meg mens den gikk på kino. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg kjente historien på bakgrunn av boka, ble jeg ikke skuffet over filmen. Hvis jeg likevel skal nevne noe som trakk litt ned, må det være det noe overdrevne, melodramatiske skuespilleriet til han som spilte Saras sønn (Aidan Quinn). Det ble lite troverdig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte fint i filmen - nesten bedre enn i boka pga. det visuelle. Med tanke på viktigheten av å lære av historien, slik at den ikke gjentas, er det helt essensielt at slike bøker og filmer lages fremdeles! En annen og faktisk enda bedre film som nylig er laget på bakgrunn av den samme hendelsen - dvs. deportasjon av jøder fra Paris i juli 1942 - er "Utryddelsen". Både denne filmen og boka "Saras nøkkel" er omtalt i min blogg. Jeg synes filmen "Saras nøkkel" fortjener terningkast fem. 

Familien Starzynski rett før den splittes

Sara og en annen jente flykter fra interneringsleiren

Journalisten Julia Jarmond har nettopp oppdaget hvem som har bodd

i leiligheten hun og mannen snart skal flytte inn i

Natascha Kampusch: "3096 dager"

Utgitt: 2010
Originaltittel: 3096 tage

Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 28 min.

I mars 1998 forlot ti år gamle Natascha sitt hjem i en bydel i Wien. På vei til skolen ble hun dratt inn i en bil, og etter dette opphørte alle spor etter henne.

Kidnapperens navn var Wolfgang Priklopil, og han hadde lenge planlagt å kidnappe et barn. Kjelleren i huset hans var allerede innredet som et fangehull, knapt fem-seks kvadratmeter stort. Dette fangehullet skulle de neste årene - i nøyaktig 3069 dager - bli Nataschas nye "hjem" ...

Boka "3069 dager" er Natascha Kampusch´ egen fortelling om et fangenskap gjennom åtte år, og om hvordan hun klarte å holde ut uten å miste verken seg selv eller forstanden. I løpet av disse årene ble hun mishandlet på det groveste. At hennes historie også omhandlet seksuelt misbruk, nevner hun så vidt, men av hensyn til seg selv og sin egen verdighet, orker hun ikke å utdype dette nærmere. Da hun slapp løs, var hun 18 år og veide kun litt over 40 kg. Kidnapperen brukte nemlig sult som et middel til å kontrollere henne under fangenskapet.

Det er en sterk historie som fortelles! At hun klarte å opprettholde et visst minimum av verdighet oppi det hele, er nesten ikke til å tro. Underveis hadde hun faktisk noen muligheter for å stikke av, men ulike omstendigheter gjorde at hun ikke klarte dette likevel. Mest av alt fordi hun var så nedbrutt og nedpsyket at motet sviktet hver gang. Aller sterkest fant jeg hennes analyse av de reaksjonene hun ble møtt med da hun omsider klarte å flykte. Fordi hun nektet å gå inn i en offerrolle, ble hun også møtt med sterke antipatier fra omverdenen. En egenskap som nettopp gjorde at hun kom gjennom fangenskapet med forstanden i behold ... Hun tar også et oppgjør med det såkalte "Stockholm-syndromet", der offeret sympatiserer med overgriperen, og denne delen av boka fant jeg svært interessant. Jeg synes boka fortjener en sterk firer på terningen.

Natascha Kampusch

Gretchen Rubin: "Lykkeprosjektet - hvordan finne lykken i hverdagen og få et bedre liv"

Nøkkelen til lykke


Utgitt: 2009
Originaltittel: The happiness project, or Why I spent a year trying to sing in the morning, clean my closets, fight right, read Aristotle, and generally have more fun
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Lars Lenth
Oppleser: Ane Skumsvoll
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 54 min.

Gretchen Rubin hadde alt; hun var utdannet jurist og levde av å skrive, hun var lykkelig gift, hadde to nydelige barn, god helse, mange gode venner og et godt forhold til familien. Likevel var hun ikke så lykkelig som hun syntes at hun burde være.

Sakte men sikkert våknet et ny idé i henne: ikke bare aktet hun å finne ut hvordan hun kunne få mer ut av livet sitt og bli et lykkeligere menneske - hun ville også skrive bok om dette. Og slik ble hennes lykkeprosjekt til.

Etter å ha gjennomgått alt hun kunne komme over av litteratur om lykke - alt fra Aristoteles til Dalai Lama - endte det med at hun satte seg som mål å bli mer lykkelig, og for å bli dette, satte hun opp tolv bud eller tolv delmål. Deretter gikk hun suksessivt til verks og jobbet seg gjennom en rekke forsetter i løpet av tolv måneder. Det hele handlet om å være mindre irritert over bagateller, kommunisere bedre, ta bedre vare på seg selv, sove mer, få mer kontroll over livet, ha det mer moro, ikke ta alt så alvorlig, være mer raus, bli en bedre ektefelle og mor osv.

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å lese denne boka. Da jeg kom over den som lydok på biblioteket rett før ferien, tenkte jeg imidlertid "hvorfor ikke?" Det er jeg glad for, for denne boka hadde ikke bare en del å fortelle meg - den traff meg tidvis rett i mellomgulvet. Neida, jeg har ikke tenkt å starte mitt eget lykkeprosjekt. Derimot fikk jeg både underveis og ikke minst etter lesingen en rekke idéer om hvordan jeg selv kan forbedre mitt eget liv, slik at jeg blir mer tilfreds og lykkelig med tilværelsen. En av tingene jeg ble kraftig inspirert til var å rydde. Knapt et døgn etter hjemkomst fra ferie, har jeg fylt intet mindre enn to søppelsekker med ting som skal kastes. Dessuten gikk det for alvor opp for meg at tiden ikke kommer til meg - jeg må forsyne meg av den selv. I stedet for å gjøre meg til et hjelpeløst "offer" som "aldri har tid", må jeg selv foreta visse grep slik at jeg faktisk får tid. Det er på tide bl.a. å følge mine drømmer om å begynne med qigong samt lære et nytt språk. Rubin uttaler underveis i boka at når man er klar, så dukker læremesteren opp. Og tenk at jeg allerede på flyplassen, på vei hjem fra ferie, traff nettopp en norsk qigong-instruktør! Tilfeldig? Kanskje, men like fullt tankevekkende!

Mange av tingene Rubin tar opp i sin bok, er hva jeg velger å kalle selvfølgeligheter satt i system. Hun har imidlertid gjort dette på en veldig ok og inspirerende måte! Hun foregir seg på ingen måte å være perfekt selv. Tvert i mot beskriver hun ærlig hvordan hun gjorde sine bestrebelser, noen ganger uten å lykkes i det hele tatt.

Det finnes ingen snarvei til lykken. Tvert i mot er det beinhard jobbing! Evnen til å fokusere er helt avgjørende. Rubin tar også oppgjør med en del myter rundt dette med lykke. Hvem har f.eks. ikke opplevd hvordan enkelte blir provosert av at man er glad og fornøyd? Som om dette å være glad skulle være ensbetydende med å være litt enfoldig eller enkel. Lykkelige og glade mennesker er imidlertid mer rause enn andre, har større takhøyde, tar ikke alt så alvorlig og er generelt mye enklere å forholde seg til enn kritiske og negative mennesker. Nettopp derfor bør vi alle bestrebe oss på å bli mer lykkelige og tilfredse - ikke primært av egoistiske hensyn, men av hensyn til dem vi omgir oss med til daglig! Denne boka inspirerte meg på mange ulike plan, og jeg synes den fortjener en sterk firer på terningen. 

Gretchen Rubin

Andre bloggere som har omtalt boka:

- Bokelskerinnen

Pedro Carmona-Alvarez: "Rust"

Chilensk tristesse


Utgitt: 2009
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 741

I bokas første del - "The White House" - følger vi guttene Thomas, David, Grek, Jon Christian og Daniel, som bor på Kolbotn. En dag kommer det en ny gutt i klassen. Miguel Angel Dario Cortez er sønn av chilenske flyktninger. Guttene har i liten grad vært vant til utlendinger og han blir umiddelbart oppfattet som noe svært eksotisk. Da det viser seg at han er bedre i fotball enn noen andre de kjenner, brytes isen og guttene er uadskillelige i de neste årene. Underveis drukner Jon Christian - rett etter at guttene har bestemt seg for å starte et band.

Bandet "The White House" gjør etter hvert stor suksess, og guttene kan plukke de damene de ønsker. Dem behandler de til gjengjeld svært dårlig - vel vitende om at nye kommer til når andre forsvinner. Med suksessen følger også alkohol- og dopmisbruk i stor stil. Så forsvinner Miguel - eller Passolini som han etter hvert kalte seg - og ingen vet hvor han har blitt av. Hver og en av guttene - Thomas, David, Grek og Daniel - ser tilbake på tiden da de spilte sammen, og forsøker å tegne et bilde av hvem Passolini egentlig var. Men hva visste de egentlig?

I del to av boka - "Los Aparecidos" - introduseres vi for åtte mord eller rettere sagt regelrette henrettelser - som har funnet sted i Buenos Aires. Og nokså snart arresteres gjerningmennene og -kvinnene bak ugjerningene. En av dem er Passolini. Gjennom at flere av dem får fortelle sine historier, får vi innblikk i enkeltskjebner i kjølevannet av militærkuppet i Chile i 1973, der mengder med mennesker bare forsvant. De som var heldige klarte å flykte, men en del av disse klarte aldri å stable på beina noe som lignet verdige liv, selv om rammebetingelsene i så måte kom på plass. Miserable liv som ble døyvet med alkohol ble ofte resultatet. Og midt oppi alt dette prøvde barna å klare seg som best de kunne. De åtte gjerningsmennene/-kvinnene var disse barna, og deres ugjerninger var motivert ut fra et ønske om en slags symbolsk hevn for det som ble deres familiers skjebne.

Dersom dette ikke hadde vært den siste boka jeg hadde igjen ulest på slutten av ferien min, vet jeg ikke om jeg hadde lest den ferdig. Ikke bare fant jeg del en av boka kjedelig, men språket irriterte meg også. Dette ga seg heldigvis etter hvert - kanskje mest av alt fordi de ulike jeg-personene faktisk hadde ulike stemmer, noe som ble reflektert i språket. Det hjalp også at boka, til tross for at den er veldig tykk, er svært lettlest. For øvrig ønsker jeg å understreke at boka mest sannsynlig har mer å gi yngre lesere fordi den handler om en ungdomskultur som mange i dag garantert vil kunne kjenne seg igjen i. Selv er jeg imidlertid mettet av bøker om band, dop & sex og rock & roll.

Da jeg begynte på del to, steg min interesse betydelig, samtidig som det tok litt for lang tid før jeg skjønte sammenhengen mellom del en og to. Å få vite mer om bakgrunnen til de ulike morderne var imidlertid meget interessant. Jeg likte også måten forfatteren fortalte disse historiene på. Her briljerer han med kunnskaper som han besitter nettopp på grunn av sin unike bakgrunn som chilensk flyktning. Dette er historier om forsvinninger, tortur, henrettelser, bestialske hendelser, frykt og angst, fortettet i de forskjellige personenes liv. Del to kunne i så måte ha stått helt fint på egne bein. I den sammenheng synes jeg personlig at del en trekker ned helhetsinntrykket av boka som sådan. Like fullt er jeg glad for at jeg endte opp med å lese denne boka! Jeg er dermed blitt oppmerksom på en for meg helt ny forfatter, som jeg håper kommer til å skrive mer om Chile i fremtiden! Jeg håper ikke at jeg har skremt noen fra å lese denne boka, som jeg er sikker på at andre kan komme til å like enda bedre enn jeg gjorde. Alt i alt synes i alle fall jeg at den fortjener terningkast fire. 

Pedro Carmona-Alvarez

Amitav Ghosh: "Et hav av valmuer"

Eventyrlig start på Ibis-triologien!

Utgitt på engelsk: 2008
Originaltittel: Sea of Poppies

Utgitt i Norge: 2009

Oversatt: Kari og Kjell Risvik

Forlag: Pax Forlag
Antall sider: 510

I denne første boka i det som skal bli Ibis-triologien, introduseres vi for et rikholdig persongalleri. Alle som en ender til slutt ombord på skipet Ibis, som skal seile fra Calcutta til Mauritsius-øyene på slutten av 1830-tallet. Bakteppet i boka er opiumhandelen med Kina. Kina hadde mange fantastiske varer som silke, porselen, krydder m.m. som europeerne ønsket seg. Problemet var å finne noe kineserne var interessert i å bytte varer mot. Britene brukte opium som betalingsmiddel, og dette tok kineserne i begynnelsen mer enn villig imot.  I India sørget britene for å tvinge inderne til å produsere opium i stedet for mat, og mange tragedier oppsto i kjølevannet av dette. Slik kunne handelen fortsatt å gjøre britene rikere, inderne fattigere og kineserne mer avhengig av det farlige, men forlokkende opiumet ... Men så forbød styresmaktene i Kina denne handelen fordi opiumet ødela helsen til så mange ... Og dermed var den historisk kjente opiumkrigen i gang.

Boka er delt inn i tre deler; Landjorden, Elven og Havet. I første del møter vi kuli-kvinnen Deeti som er gift med en opiummisbruker som ikke er dugendes til noe som helst. Ikke en gang å befrukte henne er han i stand til, så dette tar broren hans seg av. Deeti er ikke herre over egen kropp, og må derfor finne seg i dette. Da mannen dør etter en arbeidsulykke på opiumfabrikken han jobbet på, forventes det at Deeti som hans enke skal brennes sammen med liket av mannen sin. Men skjebnen vil det annerledes, og i siste øyeblikk reddes hun fra den sikre død av Kalua - og begge må flykte for å unngå å bli drept. Ikke bare fordi det er uhørt at en mann av lavere kaste lever med en kvinne av høyere kaste, men også for å unngå at Deetis familieære skades for kommende generasjoner ...

Amerikaneren Zachary jobber på skipet Ibis, og er en del av offisersstaben ombord. Men han har en hemmelighet som kan koste ham både status og livet ...

Inderen Neel er velutdannet og arbeider for britene. Han er meget flink og suksessfull, og derfor ikke rent lite misunt av mange. Plutselig finner han seg selv tiltalt for bedrageri. Han vet at han er uskyldig, men det ene vitnet etter det andre står frem og stikker kniven i ryggen på ham. Absolutt alt han har bygget opp gjennom et langt liv tas fra ham, og han dømmes til deportasjon. Før han kommer ombord på Ibis, tvinges han til å dele celle med et opiumvrak med store abstinenser. Hans forfinede vesen blir satt på mange harde prøver, og vi får dessuten innblikk i hvordan britene behandlet sine fanger på 1800-tallet.

Og sist, men ikke minst, treffer vi Paulette, en kvinne som bruker de midlene hun har for å oppnå det hun ønsker. Hvem er hun egentlig? Kvinnen som kan både fransk og engelsk, som kan skrive og lese, og som åpenbart kan kurtisens kunst ...

Det er et fargerikt fellesskap som til slutt entrer Ibis før seilasen starter. Alle med hver sin dramatiske historie i en tid hvor et menneskeliv ikke veide så veldig tungt.

Jeg starter med det viktigste: dette er en helt eventyrlig god bok! Etter en noe tung start med mange personer å forholde seg til og en rekke slanguttrykk hentet fra kreolsk, pidgin og engelsk-indisk (som er oversatt i en egen ordliste bakerst i boka), noe som førte til at boka ble liggende en stund for mitt vedkommende, brukte jeg knapt to (ferie)dager på de siste fire hundre sidene. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Amitav Ghosh skriver med en innlevelse i de ulike personenes historier som tok tak i ryggmargen min. For noen kunnskaper han må ha for å kunne skrive en slik bok! Jeg er imponert! Og jeg kan nesten ikke utstå tanken på å måtte vente lenge på at neste bok i triologien - "River of Smoke" - skal bli oversatt til norsk. For dette er en historie om en eventyrlig reise fra en for lengst glemt tid, som fortjener mer oppmerksomhet i litteraturen! Jeg kan ikke gi noe annet enn terningkast seks for denne romanen! Og gjett om jeg skal lese flere av Amitav Ghosh sine bøker!

Amitav Ghosh

Ketil Bjørnstad: "Dager og netter i Paris"

Et "must" for alle Paris-elskere!

Utgitt: 2002
Innspilt: 2004
Oppleser: Ketil Bjørnstad

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 3 t 34 min.

I boka "Dager og netter i Paris" møter i første rekke Ketil Bjørnstads Paris - slik han opplevde byen første gang han kom dit i 1969, og frem til tidspunktet da boka ble skrevet. Selv har han bodd i byen i to sammenhengende år, og dette har gitt ham inngående kunnskaper til mye av Paris´café- og natteliv.

Mens han vandrer rundt i Paris´ gater og smug, forteller han om tidligere tiders forfattere som har elsket - og for den saks skyld hatet - Paris i uminnelige tider. Ikke bare kjente franske forfattere som f.eks. Camus (som egentlig var fra Algerie), Baudelaire, Simon de Bevoir, Jean Paul Sartre, Dreyfuss etc., men også norske kunstnere som Munch, Oda Krogh og øvrige Christiania-bohemere har trykket denne byen til sitt hjerte. Ketil Bjørnstad kan endog fortelle om hvilke caféer de vanket på, og som lever i beste velgående den dag i dag. Og han kan også fortelle om hvilke caféer kjente mesterverk ble til. Selv lot Bjørnstad seg i sin tid inspirere til å skrive sin fantastiske biografi om Oda Krogh nettopp i denne verdensmetropolen. Og ikke få av hans bøker har spor etter hans Paris-opphold og - fascinasjon.

Morsomst fant jeg Bjørnstads utlegninger om snobberiet i Paris, hvor hovmestrene ikke går av veien for å mobbe gjester som ikke har skjønt kodene, men som gjør det på en så utsøkt elegant måte at det som regel går høyt over hodet på gjestene, som tolker smil og gester som vennlighet ... i sin naivitet ...

Dette er en bok jeg kommer til å lese - eller rettere sagt: høre - flere ganger! Neste gang skal jeg ha reiseguiden min og et Paris-kart foran meg mens jeg hører på lydboka, slik at jeg kan gjøre notater underveis. Mange av stedene Bjørnstad nevner har jeg nemlig lyst til å få med meg på mitt neste Paris-besøk. Bjørnstad skriver så godt, så elegant og så ærlig om sine egne opplevelser at denne boka gikk rett hjem hos meg. Her blir det terningkast fem!

Ketil Bjørnstad