"Spurvenes sang" (Regissør: Majid Majidi)

Iransk landsbysjarme


Innspilt: 2008
Originaltittel: Avaze gonjeshk-ha
Nasjonalitet: Iran
Språk: Farsi
Skuespillere: Reza Naji, Maryam Akbari, Kamran Dehghan, Hamed Aghzai
Spilletid: 93 min.

Karim jobber på en strutsefarm utenfor Teheran. Selv om han og familiens hans er fattige, har de i grunnen det de trenger likevel. Ingen trenger i alle fall å sulte. En dag skjer imidlertid det fatale at en av strutsene rømmer. Karim får ansvaret for dette og mister jobbem. Omtrent samtidig har hans datter klart å miste høreapparatet sitt i forbindelse med lek, og det koster mange penger å skaffe et nytt. Situasjonen er fortvilet!

I forbindelse med en tur innom Teheran oppdager Karim ved en tilfeldighet at han kan tjene penger på å frakte folk hit og dit på motorsykkelen sin. Helt andre pengebeløp enn dem han har vært vant til er i omløp, og dermed oppstår det også en del fristelser som det skal mye til for å klare å stå i mot. Og Karim, som vanligvis har pleid å dele generøst med seg, blir plutselig mer påholden og gjerrig. Dette liker hans kone svært dårlig.

Denne søte, lille filmen har absolutt både snert og moral. For til slutt blir det på en måte Karims grådighet og trang til å ha alt for seg selv som bokstavelig talt holder på å ta livet av ham. Og dermed får han all mulig bruk for den generøsitet menneskene rundt ham er i stand til å gi ...

Dette er en liten perle av en film om en enkel mann og hans skjebne på landsbygda utenfor Teheran. Kanskje blir livet på landsbygda i overkant mye romantisert i denne filmen, men det får så være. Alt trenger jo ikke å bestå i elendighetsbeskrivelser heller. Når det gjelder skuespillertalenter vil jeg spesielt fremheve barna som deltok. Deres skuffede ansikter da de skjønte at fiskene de hadde kjøpt i håp om å bli millionærer, måtte slippes løs for at de ikke skulle dø ... helt ubetalelig! En del av scenene i filmen var hjerteskjærende vakre - som da Karim jakter på den forsvunne strutsen over åskammene utenfor Teheran. Det er noe ved menneskene som beskrives i denne filmen, som i alle fall gikk rett hjem hos meg. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem!

Chaim Potok: "Davitas harpe"

Brooklyn på 30-40-tallet


Utgitt i USA: 1985
Utgitt i Norge: 1986
Originaltittel: Davita´s Harp"
Oversatt av: Helge Simonsen
Forlag: Aschehoug Oslo
Antall sider: 307

Davita vokser opp på 1930- og 40-tallet i New York. Foreldrene hennes er ikke religiøse, selv om moren er av jødisk avstamming og faren er såkalt kristen. Derimot er de sterkt politisk engasjerte på ytterste venstre fløy i en tid da kommunismen sto som en motsetning til fascisme i tillegg til kapitalisme og utnytting av proletariatet. Faren var journalist, og i forbindelse med den spanske borgerkrigen som raste forut for andre verdenskrig, reiste han til Spania som krigskorrespondent. Dette var ikke ufarlig, men fremveksten av fascisme måtte for en hver pris bekjempes!

Davita og hennes mor var mye overlatt til seg selv mens faren var ute på oppdrag. Davitas oppvekst var preget av endeløse flyttinger, noen ganger flere ganger pr. år. Det som imidlertid fulgte henne som en "rød tråd" gjennom hele barndommen, var en spesiell harpe som de alltid monterte over inngangsdøra, og som "sang" når man gikk gjennom døra. I perioder med mye problemer, skulle harpen være den som holdt Davita oppe.

I et nabolag med mange religiøse jøder følte Davita seg tiltrukket av det livet som foregikk i synagogen. Til sine foreldres store forbløffelse, begynte hun bl.a. å studere Toraen, Talmud og hebraisk. En kjent jødisk forfatter, Jakob Daw, bodde i perioder hos familien, men grunnet sine ytterliggående politiske oppfatninger samt skrifter, blir han utvist fra USA rett før utbruddet av andre verdenskrig. I mellomtiden øker Hitlers makt i Tyskland, og krigen i Spania vinnes av fascistene ... Europas jøder går en meget usikker fremtid i møte.

Davitas far forulykker mens han tilfeldigvis befinner seg i den baskiske byen Guernica under et bombeangrep i 1937, som etterlot hele byen i ruiner. Dette skjedde angivelig mens faren var i ferd med å redde en nonne fra den sikre død. I stedet døde de begge. Da Picassos bilde Guernica senere dukker opp i New York, skulle det komme til å bety mye for Davita, som lette etter spor av sin far i bildet:

"En lett grøssing gikk gjennom meg. Jeg kunne ikke slutte med å stirre på maleriet. Det var merkelig så stille det var blitt i rommet, og lærerens stemme svant langsomt bort, som om den var blitt oppslukt av veggene. Guernica. Svart og hvitt og grått. Groteske kropper av kvinner og en hest og en okse. En skrikende kvinne med et dødt barn. En løpende kvinne med nakne bryster. En brennende kvinne med armene løftet. En svart og hvit okse som stirret. En lykt knuget i en løsrevet hånd. Og et lys over det hele. Og stykker og biter av en død soldat, Og hva var det, i mørket mellom det skrikende hodet til hesten og det stirrende hodet til oksen? En fugl! En liten, grå fugl med hodet vendt oppover, skrikende, med vidåpent nebb. Og alt i svart og hvitt og grått. Så lett det var å gjøre nå, det som jeg hadde gjort en gang før - en knebøyning og et støt oppover og med letthet gjennom luften, lande ubesværet ved siden av fuglen og feie den forsiktig opp og løpe av gårde med den fra oksen og hesten og gjennom bombesprengte gater og ruinene av nedfalte hus og branner og løse kroppsdeler og ned til elven og broen og utkanten av byen hvor min far var, og hjelpe ham med å bære den sårede nonnen, så hoften hans ikke skulle svikte under vekten av henne."

Det var ikke lett for Davitas mor å klare seg som alenemor i 30-årenes New York, men grunnet det sterke samholdet i det jødiske nabolaget, gikk det på et vis. Den dagen Sovjet - selveste kommuniststaten med stor K - inngikk en avtale med fascismens nazi-Tyskland, ble det imidlertid for meget for henne ...

Dette er en utrolig sterk roman som jeg lenge har sett frem til å lese. Etter en noe haltende begynnelse, ble jeg totalt oppslukt av historien i boka. Den grep meg med en slik kraft at jeg hadde store problemer med å løsrive meg. Det som kanskje er den største styrken med boka, er alle de ulike nivåene i den. På den ene siden kommunismen og fascismen, slik jeg allerede har vært inne på. Så dette med å vokse opp som ikke-religiøs jøde i et ytterst religiøst jødisk samfunn. Etter hvert også Amerikas frykt for kommunismen og særlig dette med troen på væpnet revolusjon. Så har vi dette med blandingsekteskap, og så dette med å være en begavet jente slik Davita var, og likevel ikke bli regnet med når det kom til stykket. Fremveksten av jødehatet i Europa og den ikke helt store troen på at Hitler faktisk ville være farlig når det kom til stykket, er også beskrevet på en måte som gir en forståelse av hvorfor verden ikke foretok seg noe mens det enda var tid. Samtidig får vi et sterkt innblikk i hvor lite berørt den vanlige borger i USA rent faktisk var av at det pågikk en verdenskrig "out there".

Boka er svært godt skrevet! Og jeg er stum av beundring over at en aldrende mannlig forfatter har skrevet en så oppriktig og troverdig roman om alt som rører seg i et lite pike-sinn fra 7-8 årsalederen og frem til 14-15-årsalderen - og endog gir denne ungpiken jeg-fortellerrollen. Det må bli terningkast seks!

"Lady Jane" (Regissør: Trevor Nunn)

Dronning i ni dager


Innspilt: 1986
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helena Bonham Carter (Lady Jane Grey), Cary Elwes (Guilford Dudley), Patrick Stewart (Henry Grey, Duke of Suffolk), John Wood, Michael Hordern, Jill Bennett, Jane Lapotaire, Sara Kestelman, Joss Ackland, Richard Vernon,Warren Saire, Ian Hogg, Richard Johnson
Spilletid: 135 min.

Etter at kong Henrik XIII døde, overtok hans sønn, Edvard VI, som Englands konge. Siden han kun var ni år på dette tidspunktet og aldri rakk å bli myndig, ble landet styrt av hans onkel i første omgang, og deretter av ulike riksforstandere. Fra 1953 var hertugen av Northumberland riksforstander.

Da det var på det rene at kong Edvard VI var døende, utøvde hertugen av Northumberland et sterkt press på den unge kongen for å få ham til å innsette hans egen slekt som tronarvinger i stedet for kongens søstre Mary og Elizabeth. I stedet skulle Jane Grey (født i 1537 og død i 1554, kun 16 år gammel) bli hans etterfølger. Dette gjorde det svært presserende å få henne gift med hans sønn, lord Guilford Dudley. Kun på denne måten kunne det unngås at Mary, datter av Kong Henrik XIII og hans første hustru dronning Catherine, overtok tronen og gjeninnføre katolisismen.

Lady Jane og Guilford motsatte seg sterkt ekteskapsinngåelsen, men til ingen nytte. Gift ble de likevel - sin unge alder til tross - og i begynnelsen hatet de hverandre sterkt. Etter hvert snudde dette og de kom til å elske hverandre dypt. Da kong Edvard VI døde av tuberkulose, ble Lady Jane innsatt som dronning. På dette tidspunktet var hun kun 15 år. Dette ønsket hun virkelig ikke, men snart snudde både hun og ektemannen, idet de innså at de plutselig fikk anledning til å sette makt bak en rekke gode gjerninger. En shilling skulle nå være verdt en shilling, folk som var fengslet uten lov og dom ble satt fri, den kongelige garderobe ble gitt bort til fattige og de gjorde slutt på at folk som sultet fordi de var fratatt jordeiendommene sine og dermed var nødt til å tigge for å overleve, skulle brennmerkes fordi de tigget.

Gleden varte imidlertid bare i ni dager. I løpet av denne korte perioden lyktes det Mary Tudor å skaffe seg en tilstrekkelig stor hær og ri inn til London for å gjøre krav på tronen som den rettmessige dronningen av England. Og alle som en som hadde stått bak Lady Jane og Guilford, inklusive dem selv, gikk deretter en heller trist skjebne i møte ...

Denne delen av historien under Tudor-regimet var fullstendig ukjent for meg før jeg kom over denne filmen. I denne svært velspilte filmen følger vi maktkampen om Englands trone, manipuleringen av den svakelige, mindreårige kongen og den opprørske og sosialt engasjerte Lady Jane. Dette er film det er vel verdt å få med seg! I tillegg til at den er historisk korrekt, forteller den historien om ung kjærlighet, brennende idealisme og den verste form for svik. Nok en del av det engelske kongehusets historie er dermed kartlagt fra min side! Terningkast fem!

Helena Bonham Carter som Lady Jane Grey

Cary Elwes og Helena Bonham Carter som Guilford og Lady Jane

Lady Jane

"Mary, Queen of Scots" (Regissør: Charles Jarrott)

En dronning for mye


Innspilt: 1971
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (Mary Stuart), Glenda Jackson (Elizabeth I), Nigel Davenport, Frances White, Andrew Keir, Jeremy Bulloch, Daniel Massey, Brian Coburn, Patrick McGoohan, Beth Harris, Ian Holm, Richard Denning, Trevor Howard, Katherine Kath,Timothy Dalton, Bruce Purchase, Tom Fleming, Maria Aitken
Spilletid: 126 min.


Mary Stuart omtales i historien som regel som Mary, Queen of Scots. Hun ble født i 1542 og døde i 1587, kun 45 år gammel. Som eneste legitime barn av kong Jakob V av Skottland var hun arving til tronen. Da Mary var seks dager gammel, døde hennes far, og Mary ble umiddelbart Skottlands nye dronning. Hennes mor var riktignok regent.

Mary giftet seg med kronarvingen av Frankrike i 1558, men han døde kort tid etter at han overtok kronen i 1559. I 1960 ble hun forvist i eksil av sin svigermor, og her starter historien i denne filmen.

Dronning Elizabeth I fryktet sin niese Mary Stuart fordi hun visste at det var krefter som ville henne til livs. Selv var hun protestant, mens Mary Stuart var katolikk. Det forhold at Mary Stuart ikke ville frasi seg retten til den engelske tronen, førte til at hun og Englands dronning forble bitre fiender. Mary ble derfor nektet en trygg gjennomfart i England etter forvisningen fra Frankrike.

Mary Stuart kom tilbake til Skottland i 1561 og noen år senere giftet hun seg med fetteren sin, Henry Stuart, Lord Darnley. Nokså raskt viste det seg at dette var en tabbe. Ekteskapet ble ikke lykkelig, og det ble etter hvert presserende å rydde ham av veien. I mellomtiden hadde de fått en sønn - James I som faktisk ble den som etterfulgte den barnløse dronning Elizabeth I på den engelske tronen, og som var innledningen til Stuartenes inntog i det engelske kongehus. Etter ektemannens død giftet Mary Stuart seg med James Hepburn, 4. jarl av Bothwell. Fordi mistanken om at kongen var skaffet av veie grunnet mord, ble Mary og James fengslet. Mary ble tvunget til å abdisere til fordel for sin ettårige sønn, og prisen for å overleve var at hun måtte forlate Scotland. Rett over grensen til England ventet imidlertid et nytt fangenskap som skulle vare i nesten 20 år før Mary som kjent ble halshugget, mistenkt for forræderi mot dronning Elizabeth I.

I filmen følger vi de to kusinene dronning Elizabeth I og Mary Stuart i deres kamp om folkets gunst, først i hhv. England og Skottland, og senere mens Mary satt i fangenskap i England. Både Vanessa Redgrave og Glenda Jackson spiller sine roller glitrende! Etter hvert har jeg sett atskillige skuespillere i rollen som Elizabeth I, og dette er den sprekeste dronningen jeg har sett så langt! Ellers er det interessant å merke seg at det i denne filmen er Mary Stuart som fremstilles som god, mens det har vært omvendt i mange tidligere filmer - dvs. at dronning Elizabeth I og hennes motiver har blitt stilt i et bedre lys. Her fremstår Elizabeth I stort sett som sjalu og misunnelig, mens Mary Stuarts intensjoner om ikke å bli en tyrannisk monark fremheves sterkt flere ganger.

Det er 40 år siden denne filmen ble innspilt, og det merkes! Tidvis fikk jeg litt fjernsynsteater-følelse av ulike dramaer som utspilte seg, dvs. med overtydelig mimikk og replikkutvekslinger. Min tilnærming til denne filmen, som jeg var så heldig å finne på HMV i London nylig, er nok preget av min interesse for det engelske kongehus og tematikken rundt dette, hvor mitt formål er å lære mer om denne delen av historien. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi denne filmen terningkast fem selv om scenene i filmen enkelte ganger fikk et konstruert og noe kunstig preg. Noe som ellers var både interessant og fornøyelig var kontrasten mellom det overdådige engelske kongehuset kontra det sparsommelige skotske kongehuset. Det har vært skrevet et lass av bøker om disse dronningene, og hva som defineres som sant og usant, avhenger av hvem som har skrevet historien. Jeg har i alle fall blitt inspirert til å finne frem mine Richard Herrmann-bøker om både Mary Stuart, Elizabeth I og Victoria! 

Glenda Jackson og Vanessa Redgrave som Mary Stuart og Elizabeth I

Inngåelse av ekteskap mellom Mary Stuart og Lord Darnley

(her i en meget ung Timothy Dalton-skikkelse)

Glenda Jackson som dronning Elizabeth I

"A Handful of Dust" (Regissør: Charles Sturridge)

Glatt om utroskap på 1930-tallet


Innspilt: 1988
Norsk tittel: En håndfull av støv
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: James Wilby, Kristin Scott Thomas, Rupert Graves, Anjelica Huston, Judi Dench, Alec Guinness, Stephen Fry, Graham Crowden, Pip Torrens, Cathryn Harrison
Spilletid: 113 min.

Ekteparet Tony og Brenda Last fremstår som det perfekte ektepar. De lever sammen på godset Hetton, som har gått i arv i generasjoner i Tonys familie, og de er en del av Englands sosietetsliv. Vi befinner oss på 1930-tallet, og sorgløshet preger hverdagene på godset. Sorgløshet og kjedsomhet for Brendas del ... Selv ikke sønnen, som de begge forguder, er tilstrekkelig for å fylle livet hennes med et meningsfylt innhold. Likefullt: Brenda spiller rollen som den forgudede hustru svært, svært godt!

I et ubetenksomt øyeblikk inviterer Tony en bekjent av seg til godset en helg. John Beaver er en arbeidsledig livsnyter av rang. Han er kjekk å se på og vet å sno seg for å få slike invitasjoner som han slipper å betale for selv. Fordi Tony knapt har tid til å være til stede i løpet av helgen, overlates Brenda og John i overkant mye til hverandre. Og da ser John sitt snitt til å legge seg etter Brenda. Brenda faller ulykksaligvis pladask for John Beaver. Plutselig trenger hun en leilighet inne i London. Hennes forståelsesfulle mann går med på dette, uvitende om at denne leiligheten er et skalkeskjul for Brendas utroskap. Sakte men sikkert blir vi vitne til hvordan ekteparet glir fra hverandre og ekteskapet løser seg opp i alle sine bestanddeler ... Det hele topper seg da Brenda og Tonys sønn dør under den årlige jakten. Han faller av hesten og blir tråkket ihjel. Dette fører til at Brenda ber om skilsmisse, og etter dette rammes de av den ene ulykken etter den andre ...

Filmen er for øvrig basert på en roman av Evelyn Waugh. Romanen var ment som en satire over Englands merkantile overklasse. Jeg har ikke lest denne boka, men er ganske sikker på at jeg ville ha likt den bedre enn filmen. For mange av poengene i boka blir, ut fra hva jeg har lest om den, rett og slett borte i filmen. Riktignok fikk jeg forståelse for at livet på Hetton ikke var nok for Brenda, men jeg skjønte egentlig aldri helt hvorfor hun ikke elsket sin mann og hva som var så gildt med John Beaver. Jeg skjønte heller aldri hva som egentlig gjorde at Brenda var villig til å sette alt over styr for levemannen John Beaver som ut fra hennes tilhørighet i samfunnet faktisk ikke hadde noe å by henne. Selv ikke da Brenda var helt uten økonomiske midler, stilte han opp for henne. I stedet stakk han avgårde på ferie med sin mor til USA, og lot Brenda vansmekte i ensomhet, nesten uten penger til mat. Alt dette er jeg veldig sikker på at boka ville gitt bedre svar på.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt greie. Brenda spilles av Kristin Scott Thomas, og hun gjør en storartet skuespillerinnsats. Tilsvarende gjør for øvrig også mennene i hennes liv - i Alec Guinness´ og Rupert Graves skikkelser. Stephen Fry har dessuten en liten, men morsom rolle underveis. Kulissene i filmen er flotte, og det står heller ikke på regi eller filmtekniske forhold. Likevel ble denne filmen kanskje litt for velsmurt, uten at de dyptgående problemstillingene fikk den behandlingen jeg synes de hadde fortjent. For mitt vedkommende ville dette gjort at filmen hadde gitt meg mer enn det den faktisk gjorde. Når jeg ender opp med å gi filmen terningkast fire, er det dette som er årsaken. Den lite forutsigbare slutten trekker helhetsinntrykket opp, slik at det er en sterk firer det er tale om.

Kristin Scott Thomas og Rupert Graves som ekteparet Tony og Brenda Last

Brenda og John Beaver (spilt av Alec Guinnes)

Judi Dench i rollen som John Beavers mor

"The Clearing" (Regissør: Pieter Jan Brugge)

Vellykkethetens skremmebilde


Innspilt: 2004
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Robert Redford, Helen Mirren, Willem Dafoe, Matt Craven
Spilletid: 90 min.

Ekteparet Wayne og Eileen Hayes (spilt av Robert Redford og Helen Mirren) har alt de kan ønske seg; et nydelig hjem, vellykkede og for lengst voksne barn og hverandre! Mens Wayne er en dyktig forretningsmann, er Eileen hjemme. Hun tilbringer formiddagene ved bassenget og arrangerer dessuten selskapeligheter - i tillegg til alle de andre daglige gjøremålene som må til for å drive en husholdning.

En formiddag da Wayne skal av gårde på kontoret, brytes idyllen. Han blir kidnappet, og dette blir starten på et mareritt. Vi følger Wayne og hans kidnapper (i Willem Dafoes skikkelse) på flukt gjennom en skog, mens Eileen, som sørger for å få barna hjem, briefes av politiet for å lete etter eventuelle hemmeligheter i Waynes liv som kan knytte ham til kidnapperen. I stedet dukker det opp mange ting Eileen helst hadde sett at hun slapp å vite. Så spørs det om hun får mannen sin hjem i live etter å ha fremskaffet løsepengene som kidnapperen har forlangt ...

Denne filmen er både velspilt, spennende og tankevekkende. Med Robert Redford og Helen Mirren i hovedrollene sier det seg selv at dette er en kvalitetsfilm og ikke blant dem det går tretten på dusinet av innenfor action-/thriller-genren. Jeg har sett Willem Dafoe i mange ulike roller opp gjennom årene, senest i Lars von Triers "Anti Christ", og nok en gang overbeviser han sterkt!

Terningkast fem!

Robert Redford og Helen Mirren som ekteparet Wayne og Eileen

Robert Redford og Willem Dafoe som hhv. Wayne og kidnapperen

London januar 2011

Min årlige tur til London er nettopp tilbakelagt, og det ble som vanlig en kjempefin tur selv om formålet denne gangen var jobb. Her er noen bilder fra oppholdet. 

Også i år bodde jeg vis a vis Cloucester Road Station - på Bailey Hotel

Fremdeles julepyntede gater i Oxford Street

Regent Street

Jamie Olivers berømte restaurant Fifteen

Åpent mellom kjøkkenet og selve restauranten

Fantastisk carpaccio!

Mmmmmmm! Deilige oster!

En nokså innbringende tur innom HMV, Englands 

største DVD-butikk. Der hadde de absolutt ALT! Everything your 

heart can desire! Her fikk jeg tak i gamle perler jeg har sett tidligere, men 

gjerne vil eie for å kunne se flere ganger - i tillegg til filmer som for meg 

var helt "nye", som en om Mary Stuart - queen of Scots!

... og selvsagt en god del bøker som fremdeles ikke er oversatt til norsk 

eller er komplett umulig å få tak i lenger på norsk ... 

... og som om ikke dét var nok: mengder med engelsk te fra Harrods - 

nok til å kose seg i et helt år til! ;-) For ikke å snakke om til 

å glede venner med!

"Slaget om Tobruk" (Regissør: Vaclav Marhoul)

Om tsjekkisk innsats under andre verdenskrig


Innspilt: 2009
Originaltittel: Tobruk
Nasjonalitet: Tsjekkisk
Genre: Krigsfilm
Skuespillere: Jan Meduna, Petr Vanek, Robert Nebrensky, Matej Hadek, Andrej Polak, Krystof Rimsky, Martin Nahalka, Michal Novotny, Radim Fiala, Petr Stach, Petr Lnenicka, Matus Kratky, Petr Halberstad
Spilletid: 99 min.

Denne filmen er basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig i 1941, dvs. om deler av det som hendte under slaget ved Tobruk 12. januar 1941. Filmen er tsjekkisk-produsert og er ment som en hyllest til de tsjekkiske soldatene som kjempet på de alliertes side mot Tyskland og Italia. For meg var det helt ukjent at tsjekkerne deltok spesielt mye i krigshandlinger under andre verdenskrig, så sånt sett var denne filmen både lærerik og opplysende.

Tobruk, som er betegnelsen på en havneby i Libya (se kartet nedenfor), hadde en svært viktig strategisk betydning under andre verdenskrig. Selve havnen lå beskyttet fra Middelhavet, og dette innebar at forsyningsskip kunne ligge der, vernet både mot vær og vind og ikke minst for fientlige angrep. I forbindelse med den velkjente ørkenkrigen i Nord-Afrika med Rommel og hans tropper i spissen, var det derfor viktig å sikre seg kontrollen over havnen.

Det var i første rekke italienerne som hadde kontroll over Tobruk, men pga. angrepene fra de allierte, søkte Italia støtte fra Tyskland.

I denne filmen følger vi de tsjekkiske styrkene mens de trener til kamp ute i ørkenen. Krigens grufullheter virker helt fjerne for de unge soldatene, der de vekselsvis trener, spiller kort for å få tiden til å gå, kjeder seg, klager på maten og kives seg imellom. En tsjekkisk jøde får jevnt over gjennomgå, for guttene er ikke nådige mot ham.

Så eksploderer det bokstavelig talt rundt dem. Slaget om Tobruk er i gang, og det skal vise seg at dette blir et slag med store konsekvenser for begge sider av konflikten. Ørkenen er nådeløs, og når det hele atpåtil fremstår som totalt meningsløst, kunne noen hver bli desillusjonerte. Britiske styrker klarte i samarbeid med australske styrker til slutt å ta kontrollen over byen, men dette hadde store omkostninger.

Dette er en sterk film om en krig uten helter. Et lite google-søk viser at filmen ikke er satt opp på norske kinoer, og antakelig er det usikkert om den i det hele tatt vil bli vist i og med at DVD´en allerede er sluppet. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, tross alt ... For meg med min interesse for andre verdenskrig, var det imidlertid et must å få den med meg. Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Kart over området hvor kamphandlingene fant sted, med
havnebyen Tobruk øverst til høyre.

Camilo José Cela: "Pascual Duartes familie"

Spansk magi og surrealisme


Utgitt i Spania: 1942
Utgitt i Norge: 1978
Originaltittel: La familia De Pascual Duarte
Oversatt fra spansk: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Priser: Nobels litteraturpris i 1989
Antall sider: 141

Denne boka kom jeg ved en tilfeldighet over fordi jeg holder på med å lese meg opp på litteratur skrevet av Nobelprisvinnere. Da jeg forsøkte å google på forfatteren, fant jeg overraskende nok svært lite om ham. Jeg er derfor i det alt vesentlige nødt til å nøye meg med den informasjonen som står på smussomslaget til boka "Pascual Duartes familie". Det er for øvrig også vanskelig å få tak i bøkene hans på norsk idet de for lengst er utsolgt fra forlagene. Mitt eksemplar av denne boka var jeg så heldig å få tak i via et antikvariat.

Cela ble født i 1916 og døde i 2002. Han er spansk og mottok Nobels litteraturpris i 1989. Jeg har kun klart å finne to andre bøker som er oversatt til norsk; "Bikuben" og "Masurka for to døde". Den mest kjente av Celas verker er visstnok "Pascual Duartes familie". Da boka skulle utgis i Spania i 1942, ble den stanset i sensuren. Man fant nemlig innholdet støtende. Jeg har ikke klart å finne ut når den ble tillatt utgitt igjen i Spania. Forfatteren har bak seg en rekke romaner, novellesamlinger, dikt, reisebøker, memoarer, essayistikk, litteraturhistoriske studier m.m. Han var dessuten i en periode tidsskriftredaktør og det sies at han har hatt betydelig innflytelse på den siste mannsalders spanske åndsliv. Da må jeg si at det er et paradoks at så lite er oversatt til norsk!

Så hva handler denne boka egentlig om? Vi treffer Pascual Duarte mens han sitter på dødscellen, dømt for flere mord. Pascual er en enkel bonde, og i form av bekjennelser forteller han om sitt sørgelige liv. Det meste av handlingen finner sted på landsbygda, men tidvis er han også i Madrid. Oppveksten hans var alt annet enn lykkelig, og etter hvert skulle han komme til å hate sin mor så intenst at dette fikk fatale konsekvenser for dem begge. Vekselsvis forteller han med ømhet om kjærligheten til sin første kone Lola og deres barn, som aldri fikk vokse opp, og deretter nesten uberørt om de meste bestialske handlinger han har begått, som om de egentlig ikke angikk ham. Og det er nok denne vekselvirkningen som i sin tid ble funnet så støtende at boka ble stoppet i sensuren.

Fortellerstilen er gjennomført svulstig - faktisk så gjennomført at jeg ikke et øyeblikk ville falle for fristelsen å kalle dette plattheter eller klisjéer. For gjennom dette fortellergrepet tegnes nettopp bildet av fortelleren og jeg-personen Pascual Duarte, og dette sier mye om hvem han er - nemlig en fyr som nok helst hadde sett at han var mer bemerkelsesverdig enn det som ble ham til del i hans nokså enkle liv tross alt. Fortellerstilen gir det hele nesten et surrealistisk preg. Sånn sett har romanen en del til felles med en annen bok av en helt annen forfatter som jeg leste for 2-3 år siden - "Jeg har betjent kongen av England" av Bohumil Hrabal.

Alt i alt er dette først og fremst en morsom og veldig annerledes bok. Den er ikke på noen måte så sjokkerende som den må ha fortonet seg i 1942. Fordi den er så gjennomført i skrivestilen som den er, noe jeg faktisk fornøyet meg mye med underveis, synes jeg boka fortjener terningkast fem.

Helt til slutt tar jeg med forfatterens dedikasjon:

"Denne utgave er tilegnet mine fiender, som har vært meg til slik hjelp i min karriere."

"Tropa de Elite" (Regissør: Jose Padilha)

Dystert og deprimerende om verdens farligste by


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Brasil
Språk: Portugisisk
Genre: Action / drama
Skuespillere: Wagner Moura, André Ramiro, Caio Junqueira, Milhem Cortaz, Fernanda Machado, Maria Ribeiro, Fábio Lago, Fernanda de Freitas, Paulo Vilela, Marcelo Valle, Marcello Escorel
Spilletid: 111 min.

Rio de Janeiro i Brasil er betegnet som en av verdens farligste byer. Med et gjennomkorrupt politi og kriminelle gjenger som herjer i byen, er det farligste som finnes de gangene det dukker opp en ærlig politimann som faktisk forsøker å gjøre en hederlig jobb. For balansen i byen - i den grad denne måtte finnes - er basert på gjensidige ytelser mellom de kriminelle og politiet. Det eneste som forhindrer fullstendig anarki, er BOPE-styrken, dvs. en stalig elitestyrke av topptrente politifolk eller i realiteten soldater. De er trent på krig! For det er nettopp det som pågår kontinuerlig i denne byen: krig! BOPE-styrken skal visstnok være enda tøffere enn Israels hær, leste jeg et sted.

Rio er omgitt av 700 såkalte favelaer, dvs. slumområder der det hersker krigslignende tilstander mellom politiet og lokale narkotikabander. Denne filmen handler om én av disse 700 favelaene ...

Vi følger en tropp av aspiranter til BOPE-styrken. Bare de aller beste slipper gjennom nåløyet, og gjennomsnittlig klarer fem av hundre kandidater opptaksprøven. Kaptein Nascimento er ute etter å finne sin arvtaker, og merker seg nokså raskt aspirantene Neto og Matias. Kapteinen skal snart bli far, og han har lovet kona at han skal slutte i BOPE så snart han har funnet en erstatter. Nervene er i høyspenn og han har etter hvert fått problemer med angst. Hver eneste dag utsetter han seg for livsfare, og pilleforbruket er økende for at han i det hele tatt skal klare alt presset. Snart nærmer det seg at selveste paven skal besøke Rio, og det gjelder å sikre favelaen hvor lovløsheten herjer. Her gis det ikke ved dørene, og det handler om hvem som skyter først. Eller rettere: hvem som treffer først ...

Dette er en sterk film om en voldsspiral som antakelig er enda verre i det virkelige liv enn det som fremstilles i denne filmen. I Brasils narkoverden er det ikke plass for snillisme, og kanskje heller ikke for rettssikkerhet slik vi kjenner dette begrepet. Det er krig i gatene - verken mer eller mindre. Frontene er knallharde og det handler om hvem som til syvende og sist ikke bare skal vinne, men også overleve - politiet eller de kriminelle. Kampen mot narkobaronene må vinnes ... for enhver pris ... ? I motsatt fall går samfunnet fullstendig til grunne. Og så er det selvsagt et etisk spørsmål om all politivolden løser noe som helst eller tvert i mot eskalerer voldsspiralen ... Jeg føler meg på ingen måte kallet til å felle noen dom i et så vanskelig spørsmål. Filmen er kontroversiell i den forstand at det denne gangen er spesialstyrkens historie som fortelles, og ikke de fattige gatabarnas historie - som f.eks. i "City of God". Det er en svært, svært dyster historie som fortelles.

"Tropa de Elite" vant Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i 2007. Regissøren Jose Padilha debuterte med denne filmen.

Filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem. Det er hevet over enhver tvil at dette er en svært viktig film om et svært alvorlig tema. 

"Elizabeth I" (Regissør: Tom Hooper)

En dronning for sin tid

Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helen Mirren, Jeremy Irons, Hugh Dancy
Spilletid: 3 t. 33 min.

Dronning Elizabeth I levde fra 1533 - 1603, og i denne filmen får vi innblikk i hennes om lag 20 siste leveår. Som datter av Henrik VIII og Anne Boleyn var hun den siste tronarvingen i Tudor-huset. Selv giftet hun seg aldri og hun fikk dermed heller ingen arvinger. Hun regjerte i 45 år, og var noe så sjeldent som elsket av sitt folk. Dette er ikke den eneste filmen som er laget om hennes liv. I "Elizabeth: the golden age" er det lagt mer vekt på hennes yngre år, Maria Stewarts kuppforsøk og henrettelsen av henne samt Spanias mislykkede forsøk på å erobre England og de fredfulle årene som fulgte etter dette ("the golden age").

Dronning Elizabeth I oppnådde etter hvert stor respekt som Englands dronning, til tross for at hun var kvinne i et svært, svært mannsdominert samfunn. Hun omga seg med et råd, som hun var helt avhengig av før viktige beslutninger skulle tas. Dermed var det slutt på at England ble styrt etter innfallsmetoden, slik tilfellet mer eller mindre var under Henrik VIII. Dette forhindret likevel ikke at det fortsatt pågikk intrigeringer ved hoffet og også blant medlemmene av hennes råd. Det var imidlertid ikke så enkelt som tidligere å få monarken med på notene. Der tidligere monarker gjerne lot seg manipulere, lette hun etter informantenes motiver. Langt på vei var hun en meget klok kvinne, hadde det ikke vært for at kjærligheten etter hvert gjorde henne temmelig blind ...

I første rekke skildres dronningens forhold til jarlen av Leicester i Jeremy Irons skikkelse. Jarlen satt i dronningens råd, og hennes kjærlighet til ham varte gjennom flere tiår. Hun var imidlertid meget klar på at de aldri kunne gifte seg i og med at han ikke var av kongelig byrd. At han bak hennes rygg giftet seg med en annen kvinne for å sikre seg selv en arving, klarte hun imidlertid ikke å tilgi, og dette førte derfor til at hun støtte ham fra seg i en del år. Senere innledet hun for øvrig et forhold til jarlens stesønn, dvs. jarlen av Essex. I motsetning til sin stefar var han i større grad ute etter kortvarige gevinster, og han gikk bokstavelig talt over lik for å få sine ønsker tilfredsstilt. For øvrig kan man jo lure på hvilket forhold dronningen egentlig hadde til sine menn. Var dette på et platonisk nivå eller omfattet det noe mer? Det gir verken historien eller filmen noe svar på ... At dronningen brukte sin kvinnelighet for å oppnå det hun ville, er det derimot liten tvil om!

Men om England ble styrt med mer kløkt og visdom under Elizabeth Is regjeringstid, var ikke tortur- og henrettelsesmetodene noe mer humane av den grunn. Snarere tvert i mot, vil jeg heller si, uten at jeg har lyst til å gå i detaljer. Folk ble torturert og dømt til døden uten skikkelig rettergang. Dog ikke med lett hjerte for dronningen ... I spørsmålet om hva som skulle skje med Maria Stewart etter hennes kuppforsøk, vaklet dronningen helt til det siste. For omverdenen, som stort sett besto av katolske land, forble hun for øvrig kjetterdronningen gjennom hele sitt liv.

Denne filmen er intet mindre enn mesterlig! Dronning Elizabeth I spilles av Helen Mirren, og det er ikke første gang hun spiller dronning. Dette gjør hun både med stil og verdighet. Samspillet mellom henne og Jeremy Irons som jarlen av Leicester er så overbevisende at det formelig gnistrer mellom dem. For denne prestasjonen mottok de begge både en Emmy og en Golden Globe. Fra før av er de dessuten Oscar-belønnede for andre roller de har spilt. Med dette stjernelaget er det jo nødt til å bli bra!

Kulissene i filmen er fantastiske! Jeg følte meg fullstendig hensatt til middelalderen mens jeg så på, og det at filmen varte i hele 3 1/2 time gjorde ingenting! Normalt synes jeg det er i meste laget, men ikke denne gangen. Jeg fikk lyst til å støvsuge DVD-markedet for alt som finnes av filmer om det engelske kongehuset! Tips mottas derfor med takk!

Det blir terningkast seks denne gangen.

"The Tudors - fjerde og siste sesong" - TV-serie

Storslagen serie!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Tudors - the final season
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Jonatahn Rhys Meyers (Kong Henrik VIII), Henry Cavill (Charles Brandon), Anthony Brophy (Ambassadør Biskop Chapuys), Sara Bolger (Mary Tudor), Max Brown (Edward Seymour), Rod Hallett (Richard Rich), Simon Ward (Biskop Gardiner), Joanne King (Lady Rochford), Maude Hirst (Kat Ashley), Laoise Murray (Lady Elizabeth), Torrance Cooms (Culpepper), Joely Richardson (Catherine Parr), Emma Hamilton (Anne Stanhope), David O´Hara (Henry Howard, Jarlen av Surrey)
Spilletid: ca. 8 t 30 min.

Etter i overkant av 30 timer med Tudor fordelt på fire sesonger, må jeg rett og slett si at dette er intet mindre enn storslagent! For noen kostymer, for noen miljøskildringer, for noen skuespillertalenter, for et drama! I løpet av serien har vi fulgt Kong Henrik VIII og hans etter hvert seks koner. Og jeg som på forhånd trodde at han halshugde dem alle som en, lærte noe vesentlig nytt om denne epoken i Englands historie: det var faktisk "bare" to av dem som led denne grusomme skjebnen. De andre ble forstøtt (som regel i form av at ekteskapet med kongen ble annullert). Riktignok var kong Henrik VIII både brutal og grusom, men han var også et menneske som egentlig ønsket det gode og som ble manipulert trill rundt av sitt hoff. Han var ikke særlig flink til å gjennomskue de som ikke ville annet enn å mele sin egen kake, og dette fikk fatale følger for mange av hans trofaste og lojale medarbeidere, som havnet i bødlenes grep på Tower, uskyldig dømt og med hodet skilt fra kroppen til evig tid.

I sesong fire har kongen kvittet seg med sin fjerde kone, Anna av Kleve. Han klarte slett ikke å begjære henne. I virkeligheten så hun visst ikke ut, mens hun i denne filmen var helt nydelig. Det var derfor litt vanskelig å skjønne hvorfor hun skulle være så lite tiltalende for kongen. Men hun ble uansett ikke halshugget - bare forvist til et av kongens mange slott etter annullasjon av ekteskapet, som jo aldri ble fullbyrdet. Deretter gifter han seg med den mest katastrofale av alle sine koner, hvis man ser bort fra Anne Boleyn og hennes intrigemakeri. For den unge barnebruden Katarina Howard, kusine av Anne Boleyn, var i bunn og grunn kun et nytelsessykt fjolls, uten tanke for annet enn fornøyelser og ikke en gang ferdig med fnisealderen, slik hun her fremstilles. Kongen var likevel svært betatt av henne, men det var han også den eneste som var. Ingen andre klarte å respektere denne dronningen som på ingen måte oppførte seg verdig, og det ble jobbet frenetisk med å legge ut feller for henne slik at hun kunne bli ryddet av veien.

Det skulle vise seg å være svært enkelt å legge ut feller for dronning Katarina, for hun gikk i dem - alle som en. Kongen ble etter hvert svært syk, og hun ble derfor overlatt mye til seg selv og uten å få noen forklaring på hvorfor hun ikke fikk se kongen. Sjelelig styrke var ikke akkurat ett av hennes fortrinn, og hun falt derfor fort for fristelser. Hun og en av kongens menn, hoffmannen Thomas Culpeper, innledet et heftig forhold. Og snart innhentet hennes fortid henne for alvor. Hun var nemlig ikke så uskyldsren likevel da hun giftet seg med kongen ... Etter et svært, svært kort ekteskap, endte det med at hun ble henrettet. Dette skulle bli kongens nest siste ekteskap. Senere giftet han seg med enken Katarina Parr. Hun var atskillig mer liberal i religiøse spørsmål enn kongen, og dette holdt på å koste henne livet. Krefter rundt kongen ville mer enn gjerne anklage henne for kjetteri, men nå var kongen faktisk lei av at det aldri ble ro rundt hans dronninger. Han sparte derfor livet hennes. Etter hvert som kong Henrik VIIIs helse ble verre og verre, ble han mer og mer humørsyk og tyrannisk ...

Parallelt med intrigene på hoffet, særlig dem rundt Henrik VIIIs omstridte dronninger, får vi innblikk i viktige krigshandlinger i forhold til Skottland og senere også til Boulogne i Frankrike. Henrettelsesmetodene, for ikke å snakke om torturmetodene, var på denne tiden så gruoppvekkende og groteske at det ikke finnes ord. Ble man først et offer for intrigene ved hoffet, var man forhåndsdømt. Det var ingen vei utenom The Tower - først en runde med tortur og deretter enten galgen eller halshugging. En grufull tid i Englands historie!

Alt i alt synes jeg det har vært veldig lærerikt å se denne serien, som - slik jeg nevnte innledningsvis - er storslagen! Terningkast fem!

For spesielt interesserte nevner jeg at kong Henrik VIII døde i 1547. Han ble etterfulgt av av sønnen Edvard VI, da ni år gammel, og han regjerte i seks år før han døde. Dvs. det var hans onkel Edward Seymour, som fungerte som Lord Protector i denne perioden. Deretter ble han etterfulgt av Mary (kalt Bloody Mary fordi hennes religiøse politikk var så grusom, med ensretting mot katolisisme). Mary regjerte fra 1553 til 1558. Da overtok Elizabeth I. Hun snudde opp ned på Marys religionspolitikk, men nå i retning av protestantisme. Elizabeth Is regjeringstid, også kalt "the golden age" varte frem til hennes død i 1603. Da ingen av Henrik VIIIs barn fikk arvinger, ble Elizabeths Is død ensbetydende med Tudor-husets fall. Tudorene ble etterfulgt av Stuartene.

Mario Vargas Llosa: "Valpene"

Friskt og ungdommelig


Utgitt på spansk: 1967
Utgitt første gang på norsk: 2010
Originaltittel: Los Cachorros
Oversatt fra spansk: Fredrik Giertsen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 80


Det er fort gjort å fortelle hva denne kort-romanen handler om. Unggutten Guéllar vokser opp som en del av en guttegjeng i Lima i Peru, hvor det å hevde seg er ensbetydende med at man er sterk og veltrent og kan hevde seg i idrett. Guttene kommer fra gode hjem og lever relativt ubekymrede liv økonomisk sett.

En dag kommer en diger og mannevond grand danois inn i guttegarderoben mens Cuéllar er alene. Han blir bitt midt mellom bena, og ender opp på sykehus i ukesvis. Uten at vi får vite nøyaktig hvor skadet han er, skjønner vi etter hvert at det må være betydelig. For mens kameratene får kjærester, blir Cuéllar mer og mer en outsider som hevder seg gjennom å drikke, herje villmann med farens bil og ellers være bajas. Hans store interesse er surfing og på bølgene er han helt konge. Der andre ville ha avstått pga. bølgenes størrelse og kraft, der tar Cuéllar utfordringene ...

Jeg leste et sted at det mest oppsiktsvekkende med denne boka er størrelsen, dvs. at den er så liten. Det synes jeg i grunnen ikke er helt rettferdig. Like fullt er den ikke Llosas beste bok. Vanligvis ville jeg kanskje ha tenkt at det ikke er noen tilfeldighet at boka først nå er oversatt til norsk, men jeg tar meg i det. For det er så vanvittig mange bøker som ikke blir oversatt til norsk, uten at dette har det minste å gjøre med kvaliteten. Derimot handler det aller mest om pengekrefter og ikke minst om tilfeldigheter.

Jeg satt igjen med et inntrykk av at Llosa eksperimenterte med språket da han skrev denne kortromanen. Ikke bare er språket veldig ungdommelig, men tegnsettingen er tilsynelatende lemfeldig og litt forvirrende. I begynnelsen forstyrret dette meg i min lesing, men etter hvert vendte jeg meg til det. Det ble som å lete etter meningen i hver setning, fordi disse ikke kunne forstås helt intuitivt. Så selv om romanen bare fyller 80 sider, er dette likevel ikke en lettlest bok. For øvrig synes jeg det er morsomt å lese det som kommer ut av bøker skrevet av Llosa, siden han ikke bare mottok Nobels litteraturpris i 2010, men også er en forfatter jeg setter så stor pris på i utgangspunktet.

Denne gangen blir det bare terningkast fire. Ved den vurderingen er det ikke til å komme forbi at jeg sammenligner denne boka med mye av det andre Llosa har skrevet, og som er på et helt annet nivå. 

Jeg har omtalt flere bøker av Mario Vargas Llosa, og disse kan du lese mer om her. 

The Doors - Soul Kitchen