"Krig og fred" (Regissører: Robert Dornhelm og Brendan Donnison)

Mektig Tolstoj-drama

Innspilt: 2007
Originaltittel: War and Peace
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Beyer (Pierre Bezukhov), Clémence Poésy (Natasha Rostova), Alessio Boni (Prins Andrej Bolonsky), Malcolm McDowell (Prins Bolkonsky), Andrea Giordana (Grev Rostov), Brenda Blethyn (Marja Dmitrijewna Achrosimowa), Violante Placido (Helene Kuragin),Toni Bertorelli (Vasilii Kuragin), Hannelore Elsner (Grevinne Rostova), Benjamin Sadler (Dolokhov), Pilar Abella (Mademoiselle Bourienne), Ken Duken (Anatole Kuragin), Hary Prinz (Denisov), Vladimir Ilyin (Kutuzov), Dmitri Isayev (Nikolaj), Valentina Cervi (Marja Bolkonsky), Elodie Frenck (Lise), Scali Delpeyrat (Napoleon), Frédéric Gorny (Ramballe), Igor Kostolevsky (Tzar Alexander), Ana Caterina Morariu (Sonja)
Spilletid: 6 t 40 min.

Vakre Natasha Rostova glemmer ikke synet av den kjekke prins Andrej Bolkonsky i forbindelse med et ball. Denne mannen vil hun ha! Problemet er bare at han er gift og veldig utilgjengelig for hennes ungpikedrøm.

Neste gang hun treffer på ham har prins Bolkonsky blitt enkemann. Hans kone døde i barsel etter å ha født ham en sønn. Natasha og prinsen danser hele kvelden, og Natasha er nesten ikke nedpå i tiden etter. Hun blir oppsøkt av prinsen noen dager etter. Han ønsker å gifte seg med henne, og Natasha vil dette av hele sitt hjerte. Det er bare én hindring: Prins Bolkonsky har lovet sin far å delta ved fronten i et år før han gifter seg med Natasha ... Natasha er på sin side overbevist om at hun for den del kunne ha ventet hele sitt liv på prins Bolkonsky!

I løpet av det neste året settes Natasha og prins Bolkonskys kjærlighet på harde prøver. For mens prinsen er travelt opptatt med å forsvare Russland mot Napoleons angrep, går hun hjemme og venter på livstegn som kommer altfor sjelden. Til slutt begynner hun å tvile på deres kjærlighet. Og bedre blir det ikke da hennes beste venns ondskapsfulle kone Helene Kuragin og broren Anatole bestemmer seg for å legge en felle for henne. Aller mest for å ramme prins Bolkonsky, som tidligere har tvunget Anatole til å gifte seg med ei bondejente han har forgrepet seg på og gjort gravid.

Anatole begynner å oppsøke Natasha overalt, og han overøser henne med komplimenter og kjærlighetserklæringer. Og selv om Natasha til å begynne med blir både brydd og irritert, har pågangen fra Anatole effekt! Og mens prins Bolkonsky forsvarer Russland mot franske angripere, lar hun seg kurtisere ... Men til hvilken pris! Så spørs det om hun i tide innser hvilket feilgrep dette kan komme til å bli ...

I denne storslagne filmen som er basert på Leo Tolstojs mesterverk "Krig og fred" skildres en av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier. Og mesterverket mangler intet! For her er det intriger, misunnelse, hat, sjalusi, hevn, intens kjærlighet og vakre helter og heltinner så det holder! Det er nesten 25 år siden jeg leste dette storverket, og jeg kjenner at det er på høy tid med en reprise! For selv om filmen er fantastisk, kan den på ingen måte konkurrere med bøkene! Jeg har aldri likt for mye krigsscener, men når de først skal med, synes jeg det er viktig at de virker autentiske. Og det gjorde de i denne filmen. Kostymene, kulissene og miljøskildringene for øvrig var fantastiske. Og musikken - mange kjente stykker - var nydelig. Dette dramaet har ingen happy ending, eller i alle fall ikke en slutt slik man sitter og forventer. For ingen får dem man tror ... derimot noen helt andre. Jeg gir terningkast fem!

Dette dramaet er spilt inn som film utallige ganger, og jeg kommer til å skaffe meg hver eneste innspilling jeg måtte komme over i fremtiden!

"Jane Austens Pride and Prejudice" (Regissør: Joe Wright)

Rett før jeg er erklært Austen-fan likevel ... 


Innspilt: 2005
Norsk tittel: Stolthet og fordom
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Elizabeth Bennet), Matthew Macfadyen (Mr. Darcy), Donald Sutherland (Mr. Bennet), Brenda Blethyn (Mrs. Bennet), Rosamund Pike (Jane Bennet), Judi Dench (Lady Catherine de Bourg), Simon Woods (Charles Bingley)
Spilletid: 125 min.

Elizabeth Bennet vokser opp som en av fem søstre på et lite, nokså slitent gods i England. Ingen av søstrene er gift eller formuende. Deres mor anser det derfor som sin fremste plikt å sørge for at døtrene blir godt gift og får en trygg fremtid.

Da det ryktes at en ung og ugift, rik mann har flyttet inn på godset Netherfield Park rett i nærheten, blir fru Bennet fra seg av glede! Det gjelder å være først ute med å få presentert døtrene sine - i håp om at vedkommende - Mr. Charles Bingley - skal falle for en av dem. Hvilket han også gjør! Mellom ham og den eldste av søstrene, Jane, oppstår det nemlig søt musikk.

Mr. Bingleys beste venn, Mr. Darcy, opptrer ikke bare reservert, men direkte sur og grinete hver gang han befinner seg blant andre. Han har åpenbart bestemt seg for at han ikke ønsker å senke seg ned på samme nivå som de andre. Han og Elizabeth havner fort i krangel, og ingen av dem kan fordra hverandre.

Så forsvinner plutselig både Mr. Bingley og Mr. Darcy fra distriktet, og Jane sitter tilbake og er helt knust. Hun skjønner ikke hva som gikk galt. I mellomtiden har Mr. Wickham dukket opp, og han kan fortelle direkte ufordelaktige ting om Mr. Darcy. Elizabeth hater ham om mulig enda mer etter dette. Like fullt er hun ikke i tvil om at hun skal avslå et frieri fra presten Mr. Collins - en pompøs, viktigper av en tørrpinn. Moren tar imidlertid nesten sin død av at datteren takker nei til et slikt fordelaktig ekteskap. Den som derimot velger å gifte seg med Mr. Collins, er Elizabeths beste venninne, en kvinne som mener at hun ikke har råd til å tenke på romantikk.

I forbindelse med et besøk hos venninnen - nå Mrs. Collins - viser det seg at både Mr. Collins og Mr. Darcy har forbindelser med en felles velgjører, den arrogante og ufordragelige Lady Catherine de Bourg. Uansett fører dette til at hun får nyss i at Mr. Darcy er en helt annen enn den hun trodde han var. Og et besøk på hans ufattelig storlåtte og herskapelige slott gjør også et uutslettelig inntrykk på en ung pike som henne ... Like fullt er spørsmålet om hun tidsnok klarer å legge til side både sin stolthet og sine fordommer i forhold til Mr. Darcy, som mot alle odds nærer varme følelser for henne ...

Det er ikke til å komme forbi at dette er den mest storslåtte filmen av dem alle blant Jane Austen-filmatiseringene! Ikke bare er skuespiller-utvalget mer eksklusivt, men dramaet som sådan er enda mer komplekst og sammensatt enn noen av de andre dramaene Austen har skapt. Jeg har sett en filmatisering tidligere av "Stolthet og fordom" med Colin Firth som den utrolig sure Mr. Darcy, men jeg må innrømme at rollen kledde Matthew Macfadyen bedre! Keira Knightley var helt super som Elizabeth, og den hele tiden skvaldrende moren i Brenda Blethyns skikkelse var bare helt herlig! En mer passende skuespiller som henne kunne ikke vært valgt! Skravla gikk i ett uten stopp om ulike kandidater, hva de tjente, hva de hadde av utsikter til å arve etc. Også denne gangen fant jeg historien svært rørende da det selvfølgelig - som alltid - gikk godt til slutt! Det må bli terningkast fem! 

Far Bennet og fire av døtrene 

Elizabeth Bennet (Keira Knightley)

Mr. Darcy (Matthew Macfadyen)

Noe av det beste som er laget! "Blue in the face" - lou reed & jim jarmusch

"House of Saddam" (Regissør: Jim O´Hanlon og Alex Holmes)

Lavbudsjettfilm om Saddam og hans innerste krets


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, mini-serie
Skuespillere: Yigal Naor (Saddam Hussein), Shohreh Aghdashloo (Sajida Khairallah Talfah), Philip Arditti (Uday Hussein), Makram Khoury (Tarik Aziz), Mounir Margoum (Qusay Hossain), Agni Scott (Raghad Hussein), Uri Gavriel (Ali Hassan al-Majid), Amr Waked (Hussein Kamel al-Majid), Christine Stephen-Daly (Samira Shahbandar), Daniel Lundh (Saddam Kamel al-Majid), Amber Rose Revah (Hala Hussein), Shivani Ghai (Rana Hussein), Said Amadis (Adnan Khairallah), Akbar Kurtha (Kamel Hanna)

Spilletid: 244 min.

Denne filmen handler om Saddam Husseins vei til makten i Irak, og hans senere fall - eller som det så elegant fremgår av vaskeseddelen på DVD´en: "the rise and fall of one of the most significant political figures in recent history".

Saddam Hussein ble født nær Tigrit i Irak i 1937. Han hadde en ulykkelig barndom med en far som stakk av før han ble født, og med en stefar som slo og mishandlet ham. Fra han var 10 år gammel vokste han opp hos en onkel i Bagdad, og da han var voksen gikk han inn i partiet hvor onkelen hadde tilhørighet - det pan-arabiske Ba´athpartiet. Etter et mislykket attentat mot daværende president, flyktet Saddam i eksil til Egypt, hvor han studerte jus og egyptologi. Mens han oppholdt seg i Egypt, giftet han seg med sin kusine, Sajida Talfah, som han fikk fem barn med - Uday, Qusay, Rana, Raghad og Hala.

Da Ba´athpartiet seiret i 1963, kunne Saddam vende tilbake til Irak. Og det er idet han overtar makten ved et kupp i 1979 at denne mini-serien starter. På dette tidspunktet var Irak en stormakt pga. landets store oljeforekomster. Etter hvert skulle disse rikdommene gå fullstendig til spille grunnet en rekke mislykkede kriger. I første omgang mot Iran, og senere mot Kuwait ... Utgangen kjenner vi alle.

Vi kommer tett inn på den despotiske tyrannen og hans familie. Hans beryktede eldste sønn Uday levnes lite ære, beryktet som han var for sin grusomhet. Tidvis gjorde dette faren ikke rent lite fortvilet, skjønt den groteske scenen der Saddam raser over sønnen og skriker "drap er ikke et leketøy - det er et redskap!", er et paradoks oppe i det hele. For hadde sønnen enda hatt en hensikt med volden sin hadde det i grunnen vært greit. Vilkårlig vold derimot - det ville han ikke ha noe av! Men var det noe som kjennetegnet Saddams regime, så var det nettopp all den vilkårlige volden. Ingen kunne vite hvem sin tur det var neste gang.

Vi følger Saddam frem til hans fall i 2003, etter at amerikanerne hadde invadert Irak, og Saddam var tvunget til å flykte. Forut for dette er vi vitne til at han forstøter sin første kone, og gifter seg med en ung blondine etter å ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne. Kvinnen selv var imidlertid ikke uvillig. Og selv med sin nærmeste familie skalter og valter Saddam etter eget forgodtbefinnende over deres skjebner. Han velger ektefeller for døtrene, han velger når de skal skilles, han velger når de skal bli enker ... Han bestemmer ALT! Rundt seg har han en gjeng med skrekkslagne menn - ikke de lojale mennene han gjerne hadde sett at de var. Lojaliteten bunner i så fall kun i en eneste ting: redsel for deres eget og familiemedlemmenes liv. Intet middel er hellig når despotens vilje skal oppnås!

Denne filmproduksjonen bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og når aldri de helt store høydene, synes jeg. Når jeg likevel valgte å bruke tid på den, var det fordi temaet som sådan interesserer meg. I begynnelsen ble jeg sittende og fundere på hvem det er som egentlig har skrevet historien. For at dette er en amerikansk produksjon, er det overhode ingen tvil om! Og det neste spørsmålet er da: hvor historisk korrekt er innholdet i filmen? Saddam Hussein spilles av en helt middelmådig skuespiller som er totalt uten sjarme. Saddam Hussein selv var visstnok meget sjarmerende, så jeg synes godt at man kunne ha spandert på ham litt flere menneskelige egenskaper for å balansere bildet noe mer. Da hadde det i alle fall blitt mer forståelig hvordan han kunne sitte med makten i nesten 25 år. 

Vi følger FNs våpeninspektører i deres arbeid, hvordan alle utenlandske journalister blir manipulert til å tro at folket elsker Saddam Hussein, og hvordan alle som kommer i hans vei, blir ryddet bort.

Den som faktisk spilte best synes jeg var han som fremstilte Uday, den onde sønnen til Saddam. Hvordan han skapte frykt hvor han enn kom og gikk, samtidig som han fremsto som en sjarmerende drittsekk, synes jeg ble veldig troverdig fremstilt. For øvrig synes jeg det var ganske interessant å se hvordan det tippet mer og mer over for Saddam etter hvert som hans undergang nærmet seg. Han forholdt seg rett og slett ikke til det som foregikk rundt ham, men ble mer og mer fjern. Bl.a. var han opptatt av det var bevist at han nedstammet fra profeten Mohammed, mens resten av landet befant seg i dyp, dyp krise. Og han klamret seg til tanken om Iraks storhet lenge etter at landet var ruinert.

Like fullt: det er mye kraft i både bøker og filmer, og jeg sitter igjen med en følelse av at denne filmen er laget utelukkende med en hensikt: å rettferdiggjøre krigen mot Irak. Jeg vet ikke helt om filmskaperne har lykkes i dette. Filmen gir uansett en pekepinn om hvordan historien kommer til å bli skrevet i etter tid. For historien ... den skrives jo alltid av seierherrene ... I en artikkel om miniserien på Wikipedia er det for øvrig verdt å merke seg at det er påpekt at serien er blitt godt mottatt i arabiske land ...

Jeg synes at filmen fortjener terningkast fire.

Familien Hussein

Saddam Hussein

Uday Hussain

Vivaldi Motet Nulla in mundo pax sincera RV630

"Jane Austens Emma" (Regissør: Lawrence Diarmuid)

Morsomt og vittig 


Innspilt: 1997
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Kate Beckinsale, Samantha Morton, Mark Strong, Bernard Hepton, Prunella Scales, Domenic Rowan
Spilletid: 107 min.

Emma Woodhouse er en ung pike som tror hun kan det meste om alt, og om kjærligheten i særdeleshet. Hun elsker å koble mennesker hun tror kan passe sammen, og ikke få ganger lykkes det henne å finne gode matcher. Men så hender det at hun går altfor langt i sin iver etter å vite hva som er best for andre. Ja, rett og slett bommer, og det nokså grovt ...

Emma selv er ikke så sikker på om hun ønsker å gifte seg. Og når det er sagt, så er det virkelig ikke enkelt å finne noen som kan takle alle hennes munnrappe bemerkninger i en tid hvor det ble forventet at kvinner holdt munnen og i alle fall ikke gjorde så mye ut av seg som Emma gjør. Vi snakker tross alt om tiden rundt århundreskiftet 17/1800-tallet.

Så dukker sønnen fra Mr. Cromwells første ekteskap opp. Ikke bare er han minst like vittig og munnrapp som Emma, men han er også kjekk å se til. Dessuten er han yndlingen til en gammel, døende og ikke minst rik tante, som altså ikke har noen andre arvinger enn ham.

Men kjærligheten faller ikke alltid der man skulle tro den ville falle, og livet har mange overraskelser i vente ... ikke minst for den bedrevitende Emma! Men før hun er i stand til å gjenkjenne kjærligheten, må en del sider av henne temmes. Og hun må lære å innse at livet ikke kun handler om vittige bemerkninger - for ikke å snakke om at en liten porsjon ydmykhet er kledelig ...

Dette er nok en av de morsomste bøkene Jane Austen skrev. Og jeg vil tro at en figur som Emma må ha vakt ikke rent lite oppsikt da boka utkom i 1816! Kanskje er dette en av de første romanene som noen sinne er skrevet, med en kvinne i en såvidt betydningsfull hovedrolle, for alt jeg vet? Filmen var i alle fall fornøyelig, og tidvis kunne den minne meg litt om Shakespeares "Mye ståhei for ingenting". Etter å ha sett fire Austen-filmer i løpet av kort tid, sitter jeg med et inntrykk av at det eneste det handlet om den gang var å bli gift inn i den rette familien. Alle snakket kontinuerlig om hvem som var god for hvilke formuer, hvem som var arvinger her og der, hvem som burde inviteres til middag etc. Og kanskje var det virkelig slik i en tid da det å arbeide ble ansett som lite fint, og man tross alt måtte ha noe å beskjeftige seg med for å få tiden til å gå - mens andre jobbet for en? Denne filmen fortjener terningkast fem.

Kate Beckinsale som Emma

"Jane Austens Persuasion" (Regissør: Adrian Shergold)

Snobberi i sin ytterste konsekvens


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Sally Hawkins, Rupert Penry-Jones, Alice Krige, Anthony Head, Julia Davis, Michael Fenton Stevens, Mary Stockley, Peter Wight, Marion Bailey, Amanda Hale, Jennifer Higham, Rosamund Stephen, Stella Gonet, Sam Hazeldine
Spilletid: 92 min.

Anne Elliot lot seg for åtte år siden overtale til å svare nei til et frieri fra Kaptein Frederick Wentworth, på tross av at de begge elsket hverandre. Årsaken var at han ikke var fin nok for hennes snobbete, adelige familie. Ikke bare var han av for lav byrd, men han hadde heller ingen formue å skilte med.

Anne nærmer seg nå 27 år, og hennes sjanser på ekteskapsmarkedet er nærmest lik null siden hun er så gammel ... I mellomtiden har familien Elliots økonomi gått over ende, slik at de ikke er i stand til å opprettholde det luksusliv de er vant til. Faren ser seg derfor nødt til å leie ut familiegodset og selv leie et beskjedent hus i Bath, mens de venter på bedre tider. Skjønt beskjedent og beskjedent ... huset i Bath er intet mindre enn det flotteste i hele Bath, men opp mot et gods kan det selvsagt ikke måle seg.

Så ryktes det at en admiral tenker å leie familiegodset. Usj ... det synes ikke Anne Elliots snobbete far noe om. At mennesker av så lav byrd skal få tilgang til hans families edle gemakker ... måtte gud forby! Men her som ellers er det pengene som rår, og slik blir det. Denne admiralen er for øvrig ingen ringere enn Kaptein Wentworths svoger. Begge har i mellomtiden blitt svært formuende.

Anne har aldri kunnet glemme Kaptein Wentworth. Siden han forlot byen har hun avslått en frier, og siden har det aldri dukket opp noen flere. Men så dukker altså både admiralen og kapteinen opp i hennes hjemtrakter, og Anne innser at hennes hjerte banker like hardt fremdeles. Så er spørsmålet om noen av dem kan overvinne sin stolthet? I mellomtiden dukker det opp en frier fra "intet" - en fetter i Elliot-familien er plutselig svært, svært interessert i Anne. Men er det Anne eller utsiktene til en tittel han kan arve, som er utslagsgivende for hans plutselige interesse? Og hva gjør dette med Anne og "hennes" kaptein?

Jada, det høres ut som en skikkelig Austen-søtsuppe, men saken er den at dette er den beste Austen-filmen jeg har sett så langt! Det var faktisk svært så rørende, det hele. Eller er det jeg som er i det sentimentale hjørnet for tiden? På slutten kom tårene. Jeg satt denne gangen ikke og irriterte meg over dårlige skuespillerprestasjoner. Snobberiet jeg ble vitne til i denne filmen tok imidlertid nesten av. Jeg har nesten ikke opplevd maken! Jeg ble faktisk så provosert over holdningene som kom til uttrykk hos pater familias i Elliot-familien at det kan være det samme! Når han gikk rundt i Bath med sitt toskete hode høyt hevet og snakket nedsettende om hvor lei han var av å være omringet av kvinner uten sosial status ... mens han selv kaklet i vei som en intetsigende gås ... Men nettopp dette var noe av det Jane Austen latterliggjorde selv. Det skjønner man godt når moralen i historien er at det er de innerste verdiene som teller, ikke den ytre staffasjen! Skjønt ... litt penger er heller ikke å forakte ... Jeg drister meg til terningkast fem for denne filmen. 

Anne Elliot (Sally Hawkins)

Den flotte Kaptein Wentworth (Rupert Penry-Jones)

Annes snobbete far og tante og hennes søster Mary

"Jane Austens Northanger Abbey" (Regissør: Jon Jones)

Ikke bare søtt, men litt spennende også ...


Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Felicity Jones (Catherine Moreland), Michael Judd (Henry Tilney), Liam Cunningham, Carey Mulligan, Julia Dearden, Gerry O'Brien
Spilletid: 92 min.

Cathrine Moreland er en ung og svermerisk jente som bokstavelig talt har forlest seg på makabre, gotiske noveller. Det skal lite til før fantasien løper fullstendig løpsk med henne, samtidig som hun er naiv og uskyldsren som få. Nær sagt i typisk Jane Austen-stil.

En dag inviterer Mr. og Mrs. Allen Cathrine til Bath, for å introdusere henne for selskapslivet. Eller kanskje mer for å sikre at Mrs. Allen har selskap mens Mr. Allen oppholder seg i spillesalene. Cathrine er uansett fra seg av spenning og glede for at hun får være med! Så langt i livet er det nemlig ikke stort hun har å fare med av erfaringer fra det virkelige liv.

I Bath foregår et livlig selskapsliv, og byen tiltrekker seg ikke bare skikkelige folk, men også kjeltringer og bedragere. Man snakker derfor ikke med fremmede før man har blitt introdusert, og dette fører til at de første dagene er nokså famlende. Tilfeldighetene vil ha det til at de støter bort i den noe mystiske Henry Tilney, yngste sønn av godseieren på Northanger Abbey. Det går de villeste rykter om Northanger Abbey og Mr Tilneys familie. Naive Cathrine faller like fullt pladask for Mr. Tilney, og skjønner ikke helt spillet som foregår. Selv ikke det forhold at hennes bror, som tilfeldigvis befinner seg i Bath for å beile til en kvinne han har forelsket seg i, og snart lures av, får Cathrine til å bli noe mer forsiktig. Da hun blir invitert til det sagnomsuste Northanger Abbey, takker hun ja av hele sitt hjerte. Men alt er ikke hva det gir seg ut for å være ... Og så spørs det om alle de makabre novellene Catherine har forlest seg på, er av det gode eller ikke ...

Som jeg har nevnt tidligere ang. Jane Austen, er jeg ikke blant dem som virkelig elsker hennes bøker fordi jeg synes det blir vel søtt og ungpikeaktig. Like fullt må jeg si at denne filmen er blant de bedre jeg har sett av Austen-filmatiseringer. Denne gangen var det nemlig ikke bare romantisk og søtt, men også litt spennende. I alle fall litt. Skuespillerprestasjonene på dem som spilte hovedrollene var greie, og miljøskildringene ga dessuten inntrykk av å være autentiske. En sterk firer på terningen fra meg!

Naive Catherine oppslukt av bøker

Cathrine sammen med brorens beregnende forlovede

Den gangen kom snille piker til himmelen ... De ble nemlig gift! ;-)

"Jane Austens Mansfield Park" (Regissør: Ian B. MacDonald)

Neppe Jane Austen på sitt beste


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Dexter Fletcher, James D'Arcy, Billie Piper, Blake Ritson, Catherine Steadman, Joseph Morgan
Spilletid: 92 min.


Som liten pike ankommer Fanny Price Mansfield Park, hvor Sir Thomas Bertram og hans familie bor, som deres fattige slektning. Både onkelen og tanten er elskelige mennesker, men de øvrige lar aldri Fanny glemme at hun egentlig ikke hører til blant dem, og burde være svært takknemlig over at hun får lov til å vokse opp i så fornemme omgivelser.

Fanny vokser opp til å bli ikke bare en vakker kvinne, men også et menneske med et hjerte av gull. Av Sir Bertrams tre barn er det kun Edmund som behandler Fanny med respekt. De andre ignorerer henne, og hun er etter hvert et menneske som står mellom dem og tjenerskapet. Hun er aldri i posisjon til å be om noe som helst - bare ydmykt ta i mot det som blir budt henne.

Fanny har vært svært forelsket i Edmund i mange, mange år, men Edmund har kun øyne for den vakre miss Crawford. Miss Crawford er en ung kvinne som elsker selskapslivets gleder, mens Edmund har bestemt seg for å bli prest og derfor kan se frem til nokså beskjedne inntekter. I og med at han ikke er førstefødte sønn og arving til Mansfield Park, må han tjene pengene sine selv. Så spørs det når han vil innse at miss Crawford ikke er den kvinnen som vil gjøre ham lykkelig ... Og at hun er mer kynisk enn han aner! I mellomtiden mottar Fanny et frieri fra miss Crawfords bror - et frieri ingen synes hun bør avslå ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg ikke er en Jane Austen-fan. Historiene blir rett og slett for sukkersøte etter min smak. Samtidig har jeg tenkt at jeg som ledd i min dannelse bør kjenne til hennes stykker, og i den sammenheng er det ganske greit å ta for seg av filminnspillingene som er gjort over hennes romaner i de senere år. Og når hver film tar 1 1/2 til 2 timer å komme gjennom, er dette høyst overkommelig.

Hva skal jeg si om denne filmen? En del av skuespillerprestasjonene holder absolutt mål. Det gjaldt dessverre ikke Billi Piper som spilte Fanny, den bærende rollen i filmen. Her vil jeg si at jo "slemmere" roller skuespillerne hadde, jo bedre gikk det som regel. Det ga i det minste rolleinnehaverne et islett av noe som kunne minne om karakter. På den annen side kan det absolutt hende at gode, snille Fanny nødvendigvis var henvist til å spille en nokså endimmensjonal rolle og at historien som sådan ikke ga henne flere utfordringer. Men hele sannheten er det neppe. Uansett - jeg har sett bedre Jane Austen-filmer enn denne!

Ut fra en totalvurdering mener jeg at filmen fortjener terningkast fire.

Edmund og Fanny

Det kyniske og beregnende søskenparet Crawford

"My sister´s keeper" (Regissør: Nick Cassavetes)

Født til å være donor


Innspilt: 2009
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cameron Diaz, Abigail Breslin, Jason Patric, Sofia Vassilieva, Alec Baldwin, Evan Ellingson, Thomas Dekker, Joan Cusack, Emily Deschanel
Spilletid: 109 min.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg terningkast fem.

Camron Diaz og Sofia Vassilieva som hhv. moren Marge og datteren Kate

Marge og datteren Anna i retten

Kate og Marge

"A serious man" (Regissør: Joel og Ethan Coen)

Jødisk midtlivskrise


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Genre: komedie
Skuespillere: Michael Stuhlbarg (Larry Gopnick), Richard Kind (Onkel Arthur), Fred Melamed (Sy Ableman), Sari Lennick (Judith Gopnick), Simon Helberg (Rabbi Scott)
Spilletid: 101 min.

Larry er midtveis i livet og er en snill ektemann som hele tiden prøver å gjøre de riktige tingene. Han brenner for sin matematikk-lærer-karriere, og er det noe som i hvertfall ikke interesserer hans kone, så er det matematikk. Og han er  ikke veldig mye til stede i sin kones liv. Hans kone mener i alle fall åpenbart det siden hun har tenkt å bytte ham ut med den atskillig eldre Sy Ableman. Akkurat dette - at det er Sy Ableman av alle mennesker - akkurat det klarer ikke Larry å forsone seg med. Dessuten er han en seriøs mann, og han har jo ikke gjort noen ting ....

Larry krampholder på hus og heim i det lengste. Sønnen forbereder seg til bar mitzva og datteren er knapt opptatt av annet enn å vaske håret sitt. Hans onkel Arthur har kampert i huset deres de siste årene, uten at verken Larry eller hans kone har gjort så veldig mye med dette. At onkel Arthur nærmest har et symbiotisk forhold til sin nevø og hans kone og sliter med separasjonsangst, gjør det hele bare enda mer pikant. Hvem er det største offeret i skilsmissen, liksom?

Plutselig opplever altså Larry at hans tidligere svært så planmessige og oversiktlige liv ryster i grunnvollene. I en periode hvor han venter på at universitetet skal behandle hans søknad om et professorat, mottar utnevningskomiteen en rekke svertende brev om Larry. Samtidig truer en elev ham for å unngå å bli strøket i matematikk, og det ligger en konvolutt med en anseelig mengde penger på Larrys skrivebord.

Sy Ableman er påtrengende forståelsesfull overfor Larry, men får ham også til å forstå hvor viktig det er for barna at de får fortsette å bo i sitt barndomshjem. Før Larry vet ordet av det befinner både han og onkel Arthur seg på et kjipt motell ... Så dør plutselig Sy Ableman, og med ett er det forventet at nettopp Larry betaler begravelsen ... Som om ikke skilsmisseprosessen har gjort ham bankerott nok allerede ...

Denne sorte komedien er ganske enkelt helt brilliant! Vi befinner oss på slutten av 1960-tallet, og nettopp gjenskapingen av et troverdig 60-tallsmiljø er glitrende fremstilt hvis man bare bruker øynene og får med seg alle detaljene. Mange av scenene i filmen gjør den vel verdt å se flere ganger! Som da Larry hadde behov for en sjelesørger og oppsøker en eldre rabbi. Etter at han har fortalt kontordamen hvorfor det er viktig for ham, åpner hun døren inn til det aller helligste, går med tunge skritt innover i rommet, snakker knapt med rabbien som sitter der urørlig og ser rett fremfor seg. Tilbake til Larry sier hun "The Rabbi is busy!" Larry har imidlertid med egne øyne sett at rabbien ikke holder på med noe som helst, og protesterer. Hvorpå kontordamen med et mimikkløst ansikt sier "He is thinking!" - med trykk på hver stavelse. Denne scenen er rett og slett ubetalelig! Og underveis er det mange slike herlige øyeblikk! Som krangelen med kona, hvor det gjør et uutslettelig inntrykk å være vitne til manipulasjonens kunst. Og det som foregår på herretoalettet umiddelbart før sønnens bar mitzva ... Rett og slett skrekkelig morsomt på en slags stillferdig måte. Alt dette gjør at jeg er sikker på at filmen vil bli sett om og om igjen i årene som kommer.

Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og aller best synes jeg Michael Stuhlbarg spilte (Larry Gopnick). Ansiktsmimikken hans når fortvilelsen truer med å ta overhånd .... fantastisk! Men de ulike rabbiene, for ikke å snakke om skilsmisseadvokaten (i Adam Arkins skikkelse), var også svært gode. Av og til grenset det nesten over i det karikerte, men uten at dette ble overdrevet. Jeg hadde egentlig lyst til å se filmen om igjen med en eneste gang. Og det er ikke utenkelig at dette vil skje innen kort tid siden resten av familien ikke så denne filmen sammen med meg. Og hvis du nå tror at jeg har røpet hele filmen her, tar du feil! Det er mye, mye mer med denne filmen!

Jeg anbefaler for øvrig å se tilleggsmaterialet til filmen, og da særlig intervjuene med brødrene Coen. At de har hatt det fantastisk morsomt da de laget denne filmen, er det liten tvil om!

Filmen fortjener et sterkt terningkast fem!

Sy Ableman legger sine forståelsesfulle og trøstende armer rundt Larry Gopnick

Michael Stuhlbarg som Larry Gopnick

Onkel Arthur har rotet seg opp i bråk igjen ... 

"Spurvenes sang" (Regissør: Majid Majidi)

Iransk landsbysjarme


Innspilt: 2008
Originaltittel: Avaze gonjeshk-ha
Nasjonalitet: Iran
Språk: Farsi
Skuespillere: Reza Naji, Maryam Akbari, Kamran Dehghan, Hamed Aghzai
Spilletid: 93 min.

Karim jobber på en strutsefarm utenfor Teheran. Selv om han og familiens hans er fattige, har de i grunnen det de trenger likevel. Ingen trenger i alle fall å sulte. En dag skjer imidlertid det fatale at en av strutsene rømmer. Karim får ansvaret for dette og mister jobbem. Omtrent samtidig har hans datter klart å miste høreapparatet sitt i forbindelse med lek, og det koster mange penger å skaffe et nytt. Situasjonen er fortvilet!

I forbindelse med en tur innom Teheran oppdager Karim ved en tilfeldighet at han kan tjene penger på å frakte folk hit og dit på motorsykkelen sin. Helt andre pengebeløp enn dem han har vært vant til er i omløp, og dermed oppstår det også en del fristelser som det skal mye til for å klare å stå i mot. Og Karim, som vanligvis har pleid å dele generøst med seg, blir plutselig mer påholden og gjerrig. Dette liker hans kone svært dårlig.

Denne søte, lille filmen har absolutt både snert og moral. For til slutt blir det på en måte Karims grådighet og trang til å ha alt for seg selv som bokstavelig talt holder på å ta livet av ham. Og dermed får han all mulig bruk for den generøsitet menneskene rundt ham er i stand til å gi ...

Dette er en liten perle av en film om en enkel mann og hans skjebne på landsbygda utenfor Teheran. Kanskje blir livet på landsbygda i overkant mye romantisert i denne filmen, men det får så være. Alt trenger jo ikke å bestå i elendighetsbeskrivelser heller. Når det gjelder skuespillertalenter vil jeg spesielt fremheve barna som deltok. Deres skuffede ansikter da de skjønte at fiskene de hadde kjøpt i håp om å bli millionærer, måtte slippes løs for at de ikke skulle dø ... helt ubetalelig! En del av scenene i filmen var hjerteskjærende vakre - som da Karim jakter på den forsvunne strutsen over åskammene utenfor Teheran. Det er noe ved menneskene som beskrives i denne filmen, som i alle fall gikk rett hjem hos meg. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem!

Chaim Potok: "Davitas harpe"

Brooklyn på 30-40-tallet


Utgitt i USA: 1985
Utgitt i Norge: 1986
Originaltittel: Davita´s Harp"
Oversatt av: Helge Simonsen
Forlag: Aschehoug Oslo
Antall sider: 307

Davita vokser opp på 1930- og 40-tallet i New York. Foreldrene hennes er ikke religiøse, selv om moren er av jødisk avstamming og faren er såkalt kristen. Derimot er de sterkt politisk engasjerte på ytterste venstre fløy i en tid da kommunismen sto som en motsetning til fascisme i tillegg til kapitalisme og utnytting av proletariatet. Faren var journalist, og i forbindelse med den spanske borgerkrigen som raste forut for andre verdenskrig, reiste han til Spania som krigskorrespondent. Dette var ikke ufarlig, men fremveksten av fascisme måtte for en hver pris bekjempes!

Davita og hennes mor var mye overlatt til seg selv mens faren var ute på oppdrag. Davitas oppvekst var preget av endeløse flyttinger, noen ganger flere ganger pr. år. Det som imidlertid fulgte henne som en "rød tråd" gjennom hele barndommen, var en spesiell harpe som de alltid monterte over inngangsdøra, og som "sang" når man gikk gjennom døra. I perioder med mye problemer, skulle harpen være den som holdt Davita oppe.

I et nabolag med mange religiøse jøder følte Davita seg tiltrukket av det livet som foregikk i synagogen. Til sine foreldres store forbløffelse, begynte hun bl.a. å studere Toraen, Talmud og hebraisk. En kjent jødisk forfatter, Jakob Daw, bodde i perioder hos familien, men grunnet sine ytterliggående politiske oppfatninger samt skrifter, blir han utvist fra USA rett før utbruddet av andre verdenskrig. I mellomtiden øker Hitlers makt i Tyskland, og krigen i Spania vinnes av fascistene ... Europas jøder går en meget usikker fremtid i møte.

Davitas far forulykker mens han tilfeldigvis befinner seg i den baskiske byen Guernica under et bombeangrep i 1937, som etterlot hele byen i ruiner. Dette skjedde angivelig mens faren var i ferd med å redde en nonne fra den sikre død. I stedet døde de begge. Da Picassos bilde Guernica senere dukker opp i New York, skulle det komme til å bety mye for Davita, som lette etter spor av sin far i bildet:

"En lett grøssing gikk gjennom meg. Jeg kunne ikke slutte med å stirre på maleriet. Det var merkelig så stille det var blitt i rommet, og lærerens stemme svant langsomt bort, som om den var blitt oppslukt av veggene. Guernica. Svart og hvitt og grått. Groteske kropper av kvinner og en hest og en okse. En skrikende kvinne med et dødt barn. En løpende kvinne med nakne bryster. En brennende kvinne med armene løftet. En svart og hvit okse som stirret. En lykt knuget i en løsrevet hånd. Og et lys over det hele. Og stykker og biter av en død soldat, Og hva var det, i mørket mellom det skrikende hodet til hesten og det stirrende hodet til oksen? En fugl! En liten, grå fugl med hodet vendt oppover, skrikende, med vidåpent nebb. Og alt i svart og hvitt og grått. Så lett det var å gjøre nå, det som jeg hadde gjort en gang før - en knebøyning og et støt oppover og med letthet gjennom luften, lande ubesværet ved siden av fuglen og feie den forsiktig opp og løpe av gårde med den fra oksen og hesten og gjennom bombesprengte gater og ruinene av nedfalte hus og branner og løse kroppsdeler og ned til elven og broen og utkanten av byen hvor min far var, og hjelpe ham med å bære den sårede nonnen, så hoften hans ikke skulle svikte under vekten av henne."

Det var ikke lett for Davitas mor å klare seg som alenemor i 30-årenes New York, men grunnet det sterke samholdet i det jødiske nabolaget, gikk det på et vis. Den dagen Sovjet - selveste kommuniststaten med stor K - inngikk en avtale med fascismens nazi-Tyskland, ble det imidlertid for meget for henne ...

Dette er en utrolig sterk roman som jeg lenge har sett frem til å lese. Etter en noe haltende begynnelse, ble jeg totalt oppslukt av historien i boka. Den grep meg med en slik kraft at jeg hadde store problemer med å løsrive meg. Det som kanskje er den største styrken med boka, er alle de ulike nivåene i den. På den ene siden kommunismen og fascismen, slik jeg allerede har vært inne på. Så dette med å vokse opp som ikke-religiøs jøde i et ytterst religiøst jødisk samfunn. Etter hvert også Amerikas frykt for kommunismen og særlig dette med troen på væpnet revolusjon. Så har vi dette med blandingsekteskap, og så dette med å være en begavet jente slik Davita var, og likevel ikke bli regnet med når det kom til stykket. Fremveksten av jødehatet i Europa og den ikke helt store troen på at Hitler faktisk ville være farlig når det kom til stykket, er også beskrevet på en måte som gir en forståelse av hvorfor verden ikke foretok seg noe mens det enda var tid. Samtidig får vi et sterkt innblikk i hvor lite berørt den vanlige borger i USA rent faktisk var av at det pågikk en verdenskrig "out there".

Boka er svært godt skrevet! Og jeg er stum av beundring over at en aldrende mannlig forfatter har skrevet en så oppriktig og troverdig roman om alt som rører seg i et lite pike-sinn fra 7-8 årsalederen og frem til 14-15-årsalderen - og endog gir denne ungpiken jeg-fortellerrollen. Det må bli terningkast seks!

"Lady Jane" (Regissør: Trevor Nunn)

Dronning i ni dager


Innspilt: 1986
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helena Bonham Carter (Lady Jane Grey), Cary Elwes (Guilford Dudley), Patrick Stewart (Henry Grey, Duke of Suffolk), John Wood, Michael Hordern, Jill Bennett, Jane Lapotaire, Sara Kestelman, Joss Ackland, Richard Vernon,Warren Saire, Ian Hogg, Richard Johnson
Spilletid: 135 min.

Etter at kong Henrik XIII døde, overtok hans sønn, Edvard VI, som Englands konge. Siden han kun var ni år på dette tidspunktet og aldri rakk å bli myndig, ble landet styrt av hans onkel i første omgang, og deretter av ulike riksforstandere. Fra 1953 var hertugen av Northumberland riksforstander.

Da det var på det rene at kong Edvard VI var døende, utøvde hertugen av Northumberland et sterkt press på den unge kongen for å få ham til å innsette hans egen slekt som tronarvinger i stedet for kongens søstre Mary og Elizabeth. I stedet skulle Jane Grey (født i 1537 og død i 1554, kun 16 år gammel) bli hans etterfølger. Dette gjorde det svært presserende å få henne gift med hans sønn, lord Guilford Dudley. Kun på denne måten kunne det unngås at Mary, datter av Kong Henrik XIII og hans første hustru dronning Catherine, overtok tronen og gjeninnføre katolisismen.

Lady Jane og Guilford motsatte seg sterkt ekteskapsinngåelsen, men til ingen nytte. Gift ble de likevel - sin unge alder til tross - og i begynnelsen hatet de hverandre sterkt. Etter hvert snudde dette og de kom til å elske hverandre dypt. Da kong Edvard VI døde av tuberkulose, ble Lady Jane innsatt som dronning. På dette tidspunktet var hun kun 15 år. Dette ønsket hun virkelig ikke, men snart snudde både hun og ektemannen, idet de innså at de plutselig fikk anledning til å sette makt bak en rekke gode gjerninger. En shilling skulle nå være verdt en shilling, folk som var fengslet uten lov og dom ble satt fri, den kongelige garderobe ble gitt bort til fattige og de gjorde slutt på at folk som sultet fordi de var fratatt jordeiendommene sine og dermed var nødt til å tigge for å overleve, skulle brennmerkes fordi de tigget.

Gleden varte imidlertid bare i ni dager. I løpet av denne korte perioden lyktes det Mary Tudor å skaffe seg en tilstrekkelig stor hær og ri inn til London for å gjøre krav på tronen som den rettmessige dronningen av England. Og alle som en som hadde stått bak Lady Jane og Guilford, inklusive dem selv, gikk deretter en heller trist skjebne i møte ...

Denne delen av historien under Tudor-regimet var fullstendig ukjent for meg før jeg kom over denne filmen. I denne svært velspilte filmen følger vi maktkampen om Englands trone, manipuleringen av den svakelige, mindreårige kongen og den opprørske og sosialt engasjerte Lady Jane. Dette er film det er vel verdt å få med seg! I tillegg til at den er historisk korrekt, forteller den historien om ung kjærlighet, brennende idealisme og den verste form for svik. Nok en del av det engelske kongehusets historie er dermed kartlagt fra min side! Terningkast fem!

Helena Bonham Carter som Lady Jane Grey

Cary Elwes og Helena Bonham Carter som Guilford og Lady Jane

Lady Jane