Susan Abulhawa: "Morgen i Jenin"

Utgitt: 2006

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Scar of David"

Oversetter: Ragnhild Eikli

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 361 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.

Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael, noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og får navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likheten neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya da som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.

Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.

Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk utelukkende bestående av gode mennesker, mens israelerne nesten kun fremstilles som onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocoast.

Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er imidlertid ikke dårlig skrevet heller. 

Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det  stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte en smule banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Kanskje for å gi det hun skriver enda større troverdighet? Det er ikke helt vellykket. Det finnes jo ingen objektiv sannhet om nesten noe som helst. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere.  Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som for eksempel at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet. 

Det mangler en del på å nå opp til en toppkarakter, men boka fortjener etter min mening uansett terningkast fem.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok! 


Her kan du lese Solgunns anmeldelse! Og her er Bokelskerinnens omtale. Og her er Elidas omtale!

"Et spill for piano" (Regissør: Denis Dercourt)

Innspilt: 2006

Original tittel: "La Tourneuse de Pages"

Skuespillere: Catherine Frot, Déborah Francois

Spilletid: 81 min.

Mélanie er et talent av de sjeldne innen piano da hun 10 år gammel skal avlegge opptaksprøven til musikk-konservatoriet. Hele hennes fremtid står og faller på at hun skal bestå prøven. Da en av sensorene er mer opptatt av å skrive en autograf enn å følge med på spillet hennes, er dette nok til at Mélanie distraheres. Hun klarer ikke å hente seg inn igjen, med den følge at hun stryker på prøven. Etter dette spiller hun aldri mer piano. Hun glemmer imidlertid aldri hva – for ikke å si hvem - som gjorde at hun strøk …

Mange år senere dukker Mélanie opp i sin tidligere sensors liv, Ariane, denne gangen som barnepike. Ariane er fremdeles en berømt pianist, men noe har skjedd i hennes liv. Hun har vært utsatt for en bilulykke, og etter dette har hun vært rammet av sceneskrekk. Hele hennes karriere som pianist står i fare dersom hun ikke klarer å prestere. Da Ariane skjønner at Mélanie kan lese noter, tilbyr hun henne en stilling som notelus, dvs. den som skal bla om i notene under konsertene. Hun husker ikke Mélanie.

Før Ariane vet ordet av det, har hun gjort seg fullstendig avhengig av Mélanie på mange plan i livet. Mélanie har på sin side lagt en djevelsk plan for å få hevn.

I denne småuhyggelige, franske dramathrilleren møter vi Catherine Frot og Déborah Francois. Begge spiller sine roller glitrende. Den sitrende uhyggen er der hele tiden, og etter hvert skjer det svært uventede ting. Ingen skjønner noe som helst før alt bare rakner …

Terningkast fem fra meg. 

"Sherlock Holmes" (Regissør: Guy Ritchie)

Innspilt: 2009

Skuespillere: Robert Downey Jr., Jude Law, Rachel McAdams, Kelly Reilly, Mark Strong

Spilletid: 128 min.

I regissør Guy Ritchies utgave av Sherlock Holmes møter vi nok en ganske annen detektiv enn hva forfatteren Sir Arthur Conan Doyle i sin tid tenkte seg. Sherlock Holmes spilles her av Robert Downey Jr., mens Jude Law spiller Dr. Watson. Sherlock Holmes fremstår som en karikert og litt komisk tegneseriefigur, som er noe klønete, men som like fullt snor seg ut av alle mulige og umulige situasjoner. Når det kommer til stykket, er han den reneste slosskjempen. Mengder med voldelige og halsbrekkende stunts fremkalte stort sett latteren hos meg. I tillegg er Sherlock Holmes en lynende intelligent mann med sans for detaljer, samtidig som han fremstilles som et rotehue. Innimellom voldsscenene eksperimenterer han med ulike bedøvelsesmidler på bulldogen Gladstone, som ofte ligger i en døs på gulvet i leiligheten hans.

Vi befinner oss altså i London på slutten av 1800-tallet. Lord Blackwood skal henges, men står etter hvert tilsynelatende opp fra de døde for å overta det britiske imperium ved hjelp av magi og ondskap. Sherlock Holmes´ oppgave er å redde England fra Lord Blackwoods onde grep. Noe særlig hjelp fra Dr. Watson forventer han ikke, i og med at Dr. Watson er mer opptatt av å være sammen med sin forlovede enn å henge sammen med ham. Det hele ender i en kamp, hvor tiden sakte men sikkert renner ut, og det store spørsmålet er om Sherlock Holmes klarer å løse mysteriet tidsnok – med eller uten hjelp fra Dr. Watson?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, annet enn at dette er vås fra ende til annen. Men selv om jeg vanligvis ikke pleier å interessere meg for denne typen filmer, er dette virkelig noe av det beste innen denne genren jeg har sett noen gang! Robert Downey Jf. var ganske enkelt helt uovertruffen som Sherlock Holmes! Det kan ikke ha vært den enkleste sak å gjenskape et London fra 1800-tallet, men teknikken har kommet langt. En del filming i sepia-farger ga som regel den rette 1800-tallsstemningen.

Robert Downey Jr. har tidligere stort sett voldsfilmer bak seg - som ”Natural Born Killers”, ”Iron Man”, ”Gothika” etc. Dette er filmer jeg vanligvis styrer unna.

Jeg gir filmen terningkast fem. 

Knud H. Thomsen: "Klokken i Makedonia"

Greske helter og antihelter


Utgitt i Danmark: 1981

Utgitt i Norge: 1982

Original tittel: Klokken i Makedonien

Oversetter: Bodil Roald

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag

Antall sider: 294

Ingeniøren Jangos ankommer den lille makedonske byen Aina på slutten av andre verdenskrig. Oppdraget han har fått av en viss PP er å få i gang spinneriet i byen. Lite aner imidlertid Jangos om hva som skal møte ham i Aina …

De fleste mennene i Aina er drept av tyskerne som følge av den pågående krigen. Befolkningen består derfor stort sett av enker. Så snart det dukker opp en brukbar mann, sitrer det i enkene, som fremdeles er kvinner i sin beste alder. Jangos har knapt noen erfaring å snakke om med kvinner, selv om han er rundt 50. Han skjønner derfor lite eller ingenting når enkene åpenbart blir enige om å dele på de få godene de har tilgjengelig.

I første omgang innlosjeres Jangos hos en av enkene, og dette blir innledningen til så het lidenskap at Jangos aldri har opplevd maken. Men så snart han er i ferd med å innrette seg på at livet hans skal fortsette med denne enken, så kastes han ut og innlosjeres hos en annen. Og slik fortsetter det … Inntil han en dag forelsker seg i den vakre Maria. Hennes mann ble tatt til fange tidlig under krigen, og ingen vet om han lever eller er død. Inntil dette er avklart, kan Maria i følge de strenge reglene som gjelder på stedet ikke innlede et forhold med noen annen mann. 

Mens Jangos er i Aina, introduseres han for at byens store stolthet, kirkeklokken ”Hosianna”, ble stjålet tidligere under krigen. Ingen vet hvor den har havnet, inntil gjeteren og kvinnebedåreren Christofis dukker opp og hevder at han har hørt de umiskjennelige lydene fra ”Hosianna” i en bulgarsk landsby. Det var ikke bare å ta den med seg. Klokken er nemlig 350 kg og befinner seg i et kvinnekloster hvor menn ikke har adgang. Veien dit er dessuten meget farefull, fordi det er tyskere og Tito-partisanere overalt.

Jangos er en forsiktig mann som hele sitt liv har unngått farer. Til sin store forskrekkelse blir han plukket ut til å være med på den risikable ekspedisjonen for å hente ”Hosianna” tilbake til Aina. Med på ekspedisjonen skal også Christofis, vertshusholderen Galus og Fader Kolkis være. Denne umake gjengen kler seg ut som pilgrimmer og setter av gårde i en vogn trukket av to muldyr. En mer halsbrekkende ekspedisjon skal man lete lenge etter. Kan de i det hele tatt lykkes? Og tør Jangos være med? Hvis han skal gjøre seg håp om noen sinne å vinne Marias hjerte for alvor, har han intet valg. Hun hater nemlig feighet …

 I perioder av boka holdt jeg bokstavelig talt på å le meg fillete. Ikke bare er historien morsomt fortalt, men den er også elegant skrevet. Det er imponerende at en dansk forfatter har klart å ta den greske folkesjelen så til de grader på kornet. Her fortelles det om greske menns heltemot inntil det parodiske, om dobbeltmoral, blomstrende erotiske forviklinger, om fordommer landene imellom i Makedonia-området på Balkan osv. Kort oppsummert er dette en leken historie om mange alvorlige temaer. Jeg synes boka fortjener terningkast fem. 

"The Rose" (Regissør: Mark Rydell)

Innspilt: 1979

Skuespillere: Bette Midler, Alan Bates, Frederic Forrest

Spilletid: 129 min.

I filmen ”The Rose” spiller Bette Midler sitt livs største rolle som rockestjernen Rose. Selv om Rose er en oppdiktet person, er det sagt om henne og hennes historie at den har klare paralleller til Janis Joplin og hennes tragiske liv og endelikt.

Rose har for lengst nådd sine drømmers mål: å bli en berømt rockestjerne! Men prisen hun betaler for suksessen er svært, svært høy. Ikke bare har suksessen gjort henne svært ensom, men for å makte å holde seg på toppen og klare det kontinuerlige slitet med endeløse turnéer som krever en stjerne i toppform absolutt hele tiden, sammen med et nærmest fraværende privatliv, misbruker hun alkohol og narkotika. Uten dette misbruket ville hun ikke klart kjøret. Samtidig blir hun offer for sine egne valg, for i lengden klarer ikke kroppen hennes dette likevel. Hun er så sliten, så sliten.

Rose ber manageren sin om et års fri, men blir møtt med et ”ta deg sammen!” Det er mye penger som står på spill både for henne, manageren og alle de øvrige involverte. Dessuten har Rose inngått en kontrakt som gjør det vanskelig å velge å slutte når hun vil selv. Og hva med fansen? Vil de tilgi henne avlyste konserter? Og vil de huske henne dersom hun blir borte fra rampelyset i et år? Hun er derfor nødt til å stå på selv etter at kroppen for lengst har sagt stopp. Det kan jo ikke gå bra, og dette skjønner Rose også. Hun ønsker imidlertid bare å gjennomføre en eneste konsert til, nemlig i sin egen hjemby. Hun vil så gjerne imponere alle i hjembyen sin med sin suksess, vise dem sin ”vellykkethet”.  I mellomtiden har det også lyktes henne å få seg en kjæreste, men spørsmålet er hvor lenge han holder ut hennes opp- og nedturer, hvor de verste urimeligheter følger med.

Bette Midler er ganske enkelt fantastisk i rollen som Rose! Hun ble da også Oscar-nominert for rollen. Når hun synger kjente låter fra 60- og 70-tallets hippie-periode, imponerer hun stort!  Filmen ble innspilt i 1979, og jeg tenkte underveis at ”mon tro om ikke tiden har gått litt fra denne filmen?” Først da jeg hadde sett den ferdig og fikk den litt på avstand, tenkte jeg litt annerledes. For filmen er jo også temmelig autentisk mht. forholdene i rockebransjen på 60- og 70-tallet, nesten mens denne spesielle tidsperioden i musikkens historie pågikk. Dette var en periode da omtrent ”alle” som ville opp og frem i musikkbransjen var ”nødt til” å dope seg og/eller misbruke alkohol for i det hele tatt å orke presset om å være vellykket og på høyden hele tiden.  I hvert fall hvis man ville noe mer enn å bli en middelmådighet. Det var for øvrig besnærende å være vitne til fansens dyrking av et ikon, som bak fasaden ”bare” var en bortkommen og svært sårbar liten jente som til tider ikke visste bak-frem på seg selv … Ingen kan som Bette Midler spille en slik rolle som veksler mellom en så enorm sårhet og en tilsvarende råhet i neste øyeblikk. Terningkast fem fra meg. 

"The Dancer Upstairs" (Regissør: John Malkovich)

Innspilt: 2002

Skuespillere: Javier Bardem, Laura Morante, Juan Diego Botto

Spilletid: 128 min.

Handlingen foregår i et oppdiktet land i Sør-Amerika på midten av 80-tallet. Politimannen Rejas (i Javier Bardems skikkelse) utnevnes til etterforskningssjef, og samtidig hersker det kaos i landet. En terroristorganisasjon herjer rundt og utfører det ene bombeattentatet etter det andre,  og trusselen om intervensjon fra hæren henger over landet dersom politiet ikke lykkes i å finne ut hvem som står bak all den meningsløse volden. Det stilles bl.a. spørsmål om en revolusjon er under oppseiling. Den mystiske Ecequiel står visstnok bak attentatene, og for Rejas ser det ut til å være en umulig oppgave å skulle få tak i ham.

Rejas er en rolig og sindig kar som tidligere har forlatt en lovende advokatkarriere til fordel for politiet. Overalt møter han korrupsjon i stor stil, og det er i grunnen ikke mulig å få gjort så veldig mye med det all den tid utbetalingen av lønn fra det offentlige er så lemfeldig som den er.  Noe skal jo folk leve av. Samtidig gjør korrupsjonen det meste temmelig meningsløst. På samme måte som Rejas familieliv for lengst er tæret i stykker av trivialiteter og fremstår som meningsløst … Hans vakre og dumme kone er kun opptatt av sitt utseende, og drømmer om at han skal få råd til å koste på henne en neseoperasjon. Han har for lengst sluttet å høre etter når hun snakker. Datteren betyr imidlertid alt for ham.

Da Rejas treffer sin datters danselærer, tiltrekkes han av denne kvinnen. Men hvem er hun når det kommer til stykket? Og hvor langt er Rejas villig til å gå for å få henne?

Jeg har etter hvert sett Javier Bardem i en del roller, bl.a. i ”Kjærlighet i koleraens tid”, ”Goya´s Ghost”, ”Vicky Christina Barcelona” og ”No country for old men”.  I alle disse toppfilmene viser han skuespillertalenter av de helt sjeldne, med en spennvidde fra forsmådd elskovssyk elsker til en drapsmaskin av en psykopat. Med unntak av ”Goya´s Ghost”, som jeg mener er den aller beste av disse filmene vurdert etter Bardems skuespillerinnsats, er ”The dancer upstairs” kanskje den beste filmen han har spilt i.  Denne filmen er også den mest spesielle. Miljøskildringene i filmen fremstår som svært autentiske, og spenningen er til å ta og føle på. Dessuten er Bardem riktig så barsk som den kjekke politimannen Rejas! Jeg gir terningskast seks!

Filmen er for øvrig basert på en roman av Nicholas Shakespeare.

Hanne Richard Beck: "Om så det gjelder"

Dansk motstand

Utgitt i Danmark: 2007

Utgitt i Norge: 2009

Original tittel: "Om så det gælder"

Oversatt: Knut Johansen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 511 

Året er 1933 og søsknene Viggo og Vita har sammen med foreldrene sine nylig flyttet til Brønshøj, en finere bydel i København enn den de har flyttet fra. Foreldrene er sosialdemokrater og spesielt faren er svært opptatt av politikk.

I bydelen befinner det seg også et rikmannsstrøk, og der bor Max, eller Maximillian som han egentlig heter. Han og Viggo går i samme klasse, og egentlig mot alle odds – i datidens øyne - blir de to venner.  Guttene er 15 år, og dels knyttes de sammen av fascinasjon og dels av aggresjon. De sloss, drikker seg fulle sammen for første gang, opplever sin seksuelle debut hos prostituerte og har forbindelser til kinodirektør Thomsen som vi aner ikke har rent mel i posen, samt Skyte-Leif, som lever litt på siden av det etablerte samfunnet. Max sørger stort sett for at det meste skjer på hans premisser. Viggo går med på dette fordi det er Max – ikke han – som har penger. Selv Ulla, som er billettlukedame på Thomsens kino, er egentlig Max´ fordi han en gang har hatt noe gående med henne. Viggo elsker Ulla, men Ulla elsker en annen skal det vise seg …

Viggos søster Vita forelsker seg i Max med det vakre kornblonde håret, og det er en forelskelse som overlever mange års adskillelse. Foreldrene til Max flytter nemlig til England, og dermed skilles veiene for de tre ungdommene i mer enn 10 år.  

Først etter at krigen er godt i gang og tyskerne har okkupert Danmark, møtes Max og Vita igjen. Dette blir starten på et lidenskapelig forhold og en forlovelse. Vita har gått inn i motstandsbevegelsen og jobber ved siden av sine sykepleierstudier som illegal kurer. Lenge lar hun være å si noe, men til slutt involverer hun Max. Max bestemmer seg for å bli med i motstandsbevegelsen. Siden går det meste veldig, veldig galt …

Viggo og Max´ veier møtes mange år senere, og det skal bli fatalt for dem begge. Tidligere maktforhold forrykkes, og ingen ting blir det samme mer.

Max´datter Milly oppsøker Viggo i Kuradasi, hvor han har slått seg ned på sine eldre dager. Viggo har rukket å bli rundt 90 år. Max er død og hun jakter på alle millionene hun antar at faren må ha hatt. Hun går ut fra at Viggo sitter med opplysninger som kan føre til at hun finner pengene. Spørsmålet er om hun er villig til å betale prisen for å få omkalfatret alt hun har trodd på …

Boka er både godt skrevet og svært lettlest. Dessuten er fortellerstilen lett humoristisk, noe som i grunnen var helt greit, selv om temaet i boka tidvis var nokså alvorlig. Selv om jeg vil vurdere den til terningkast fem, ble jeg likevel litt skuffet over den. Eller kanskje jeg mer opplevde at den ikke helt svarte til forventningene. På smussomslaget presenteres boka som ”kjærlighetshistorie, krim og historisk roman i en flott blanding”, og ”et plott så overraskende at det nesten overgår Christian Jungersens Unntaket”. Videre sammenlignes boka med filmen ”Flammen og Citronen”. Alle disse uttalelsene gir et inntrykk av at man sitter med et mesterverk i hendene, og det var det ikke. I det hele tatt å sammenligne plottet i denne boka med ”Unntaket” er helt feil! Derimot er det riktig at dette er en historisk roman om en skjebnesvanger tid i Danmarks historie, og at den handler om et svik så stort at det er helt ubegripelig.  Boka handler også om hva som skjer mellom mennesker som i utgangspunktet har en tilhørighet seg i mellom, men som gjør ulike valg.  Jeg ble veldig glad i hovedpersonene i boka, med enkelte unntak selvsagt. For øvrig syntes jeg det var litt for enkelt å gjette seg til løsningen underveis. Det gjorde at oppklaringen ikke kom veldig overraskende på meg. Like fullt en fin roman som jeg er glad jeg fikk med meg! Kanskje skyldes dette aller mest min interesse for andre verdenskrig.