Isabel Allende: "De ville guders by" (2004)

15-åringene Alex og Nadja begir seg ut på en ekspedisjon inn i Amazonas´ jungel for å finne et jungeluhyre. Dette er første boka i en triologi.

Jeg har alltid likt Isabel Allendes bøker, selv om jeg synes hennes bøker har vært på hell en stund. Det er derfor en del år siden sist jeg leste noen av hennes bøker. Denne boka ble jeg veldig skuffet over, kanskje fordi jeg etter hvert skjønte at dette er en barnebok - en nokså banal barnebok. Jeg syntes ikke den var spennende, og etter hvert irriterte jeg meg også over språket. En stemning blir ikke mer magisk selv om forfatteren strør om seg med ordet magisk - i tillegg til vidunderlig, vakkert etc. Følelsen av at forfatteren forsøker å konkurrere ut Indiana Jones eller noe i den gaten, ble etter hvert påtrengende. Men hun klarte heller ikke det ... Personene i boka fremsto som endimmensjonale stereotyper, veldig forutsigbare og lite levende.

Det er mulig det blir urettferdig for forfatteren at jeg ender opp med å gi en veldig dårlig karakter, i og med at jeg ikke liker fantacy-genren eller eventyr-genren, men jeg gjør det likevel. En treer på terningen fra meg for denne.

Isabel Allende: "Inés, jeg elsker deg!" (2006)

Vi følger Ines Suarez, som i 1953 forlater Spania og drar til Peru for å lete etter sin forsvunne ektemann. Mens mennene som reiser av gårde er besatt av tanken på gull og rikdommer, oppnår Ines å komme bort fra et svært begrensende kvinneliv i Exstremadura, et liv som så langt stort sett har bestått av å vente.

Og Ines´ liv skal bli mer spennende enn hva hun kunne ha drømt om på forhånd. Dramatiske møter med indianere, menn det ikke er trygt å være alene med som kvinne, nye elskere ... Senere blir hun også en sentral skikkelse når Chile og hovedstaden Santiago grunnlegges. Lenge er hun barnløs og dette gir henne større frihet enn det som selv i den nye verden ble kvinnene til del.

Ines, bokas jeg-person, forteller sin historie til datteren Isabel. Selv om Allende har tatt seg visse kunsteriske friheter i boka, er det besnærende å tenke på at Ines er en kvinne som faktisk har levd. Dette er en roman av det slaget vi forventer av Allende, og denne gangen leverer hun! Gisken Armand som oppleser fungerte svært godt!

Selma Lønning Aarø: "En rekke avbrutte forsøk" (2007)

I denne herlige boka forsøker forfatteren å skrive om minnene fra sin barndom. Hele tiden blir hun avbrutt av sin mor, som enten er fullstendig sjokkert over det hun skriver eller hardnakket forsøker å få henne til å pynte på sannheten. Skjønt hva er objektiv sannhet når det kommer til stykket? Finnes den egentlig? Jeg ble selv i tvil. Samtidig minnet hennes "krangler" med moren meg sterkt om egne erfaringer på dette punktet. Kranglene er for øvrig fylt med mye humor og er svært lattervekkende.

Etter hvert er det avbrytelsen og ikke historiene forfatteren forsøker å fortelle som utgjør det vesentligste av boka. Små og store skjellsettende opplevelser fra barndommen blir gjennomgått, parallelt med morens utbrudd. Skjønt er det egentlig forfatteren selv dette handler om, eller heter bokas jeg-person bare tilfeldigvis det samme som forfatteren? For akkurat der tror jeg at jeg deler morens synspunkter: hvem vil fremstille seg selv så ufordelaktig i en bok?

Selma Lønning Aarø: "Vill ni åka mera?" (2004)

David er blind og har innledet et kjærlighetsforhold til Bergljot. Hun befinner seg bak en låst baderomsdør, og David forteller historien om henne og hennes liv samt om deres forhold gjennom nøkkelhullet. Vi får aldri vite hvorfor Bergljot har låst seg inne på badet.

David beskriver Bergljot som en kvinne som har flyktet inn i forholdet til ham - en blind mann - fordi hun ikke orker å se seg selv. På tross av Davids blindhet "ser" han imidlertid henne svært klart.

Jeg falt pladask for denne lille boka, som inneholder en nydelig kjærlighetshistorie fylt av sårhet og begjær. Ove Christian Owe tilførte boka en rørende følsomhet gjennom sin opplesning. Noen ganger fikk jeg rett og slett gåsehud og ble revet med. Denne forfatteren skal jeg lese mer av!

Selma Lønning Aarø: "Venstre hånd over høyre skulder" (2008)

I bokens åpningsscene står en kvinne og en mann i veikanten og kysser hverandre. Plutselig stormer mannen ut i veien og blir overkjørt av en bil. Mens menneskene på åstedet flokker seg rundt den forulykkede, forsvinner kvinnen. Mannen - Simon - blir hardt skadet og innlagt på sykehus, hvor han blir liggende i koma.

I det videre forløpet får vi vite at kvinnen var Simons elskerinne Helen. Hun er gravid, men rakk aldri å fortelle dette til Simon. Vi får innblikk i hennes absurde forhold til Simon, og som leser undres jeg over hvordan hun noen sinne kunne gjøre seg håp om å få Simon. Dette er historien om utroskap i all dens nedrighet. Elsket Simon henne, eller var forholdet bare en flukt for ham?

Simons kone Alma var en gang en gudsbenådet vakker kvinne som noen år tilbake fikk halve ansiktet vansiret i en brann da hun reddet datteren Elvira var flammene. Hva var det som skjedde mellom henne og Simon, mannen som en gang elsket henne så vanvittig høyt?

Datteren Elvira har lenge skjønt at faren har hatt en annen kvinne. Alle telefonoppringningene hvor den som ringte bare la på .... Dessuten føler hun skyld fordi faren ble skadet.

Boka er svært godt skrevet. Forfatteren tar også noen spennende grep i historien ved noen ganger å føre oss bakover i tid, andre ganger fremover. Alt i alt en meget givende bok om hvor skjør virkelig sterk kjærlighet kan vise seg å være.

Nikolaj Frobenius: "Jeg skal vise deg frykten" (2008)

Vi befinner oss i New York i 1841, og en kvinne er funnet levende begravet på en kirkegård. Hun er brutalt lemlestet og dør etter kort tid av skadene.

Litteraturkritikeren Rufus Griswold gjenkjenner det brutale drapet fra en av Edgar Allen Poes noveller. Han opparbeider et hat mot Poe, som han ønsker å knuse. Som om det var forfatteren selv som gjennom å skrive om drapet sto bak selve ugjerningen.

Griswold oppsøker Poe, som er periodedranker, og konfronterer ham med sammentreffet mellom Poes novelle og det bestialske drapet. Poe benekter imidlertid ethvert kjennskap til det hele.

Det viser seg at vi må tilbake til Poes barndom for å finne morderen, som er en person med en slik beundring for Poes diktning at han har gjort det til sin livsoppgave å virkeliggjøre det Poe - skrekkforfatteren av første klasse - beskriver i sin litteratur. Han gjør fiksjonen om til virkelighet. Denne romanen er i all sin grufullhet nydelig skrevet! Det forhold at forfatteren selv leser er en styrke ved denne lydbokutgaven. Det er ikke ofte det skrives litteratur av denne klasse i dag!

Nikolaj Frobenius: "Teori og praksis" (2004)

Dette er en roman om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 70-tallet. Ved første øyekast kan det se ut som om forfatteren har skrevet en selvbiografi, i og med at han faktisk vokste opp der selv samt at hovedpersonen har samme navn som ham selv, men her er det nok mye fri diktning – i alle fall som supplement.

Nikolajs far er arkitekt, og det var han som tegnet bygningene i drabantbyen. Faren hadde drømmer om at det å leve i en drabantby skulle bestå av idyll, men denne idyllen slår fort sprekker.

Nikolajs far er ikke som andre pappaer. Selv om han er betydelig eldre enn kompisenes fedre, mener Nikolaj at han likevel er yngst ... oppe i hodet sitt. Mens andre fedre er såkalt ansvarlige, er Nikolajs far sammen med guttene. Og han er i sannhet av den frilynte typen. Nikolaj elsker faren sin, mens moren har en temmelig anonym birolle i livet hans. Faren vet alt og kan alt. Dette tenker Nikolaj ... helt til han kommer i tenårene og gjør opprør.

Men uansett hva Nikolaj finner på - han blir punker, spiller bråkete musikk etc. - klarer han aldri å vippe faren av pinnen. Han tar nemlig alle sønnens påfunn med en irriterende stoisk ro.

Etter hvert går det ikke like bra med alle kompisene til Nikolaj. En del av dem bukker under for og dør av narkotikamisbruk. Kanskje drabantbylivet ikke var så bra likevel?

Jeg storkoste meg med denne boka! At forfatteren selv leste, var utelukkende et pluss!

Boka er filmatisert.

Nikolaj Frobenius: "Det aller minste" (2004)

Dette er en veldig sår roman om tre søsken - Aksel, Jon og Ina - som har mistet sin mor. Hun tok sitt eget liv for litt over et år siden, og etter dette forsvant på mange måter meningen med tilværelsen for dem. Faren er lenket til rullestolen, og deltar ikke lenger i livet deres.

Jon og Aksel har kranglet så lenge de kan huske, og de er helt fastlåst i konflikten dem i mellom. Ine vil bare flykte fra alt. Fra rullestolen sitter faren og skuler, uten å ytre seg. Alt som betyr noe for ham, er å få høre en spesiell LP med musikk av Schubert hver eneste dag ...

Jon grubler over mye. Er det noen vits i å leve lenger? Hvorfor endte moren sitt liv oppe på vidda? Hva skjedde egentlig? Skal han gi etter for de destruktive kreftene som slites i ham?

Gjennom et enkelt og nakent språk evner Frobenius å tegne et bilde av en familie på kanten av stupet. Hva er egentlig vitsen med det meste når ingen bryr seg?

Cecilie Samartin: "Señor Peregrino" (2006)

Vakre Jamilet er en resultatet av en voldtekt, og vokser opp i en fattig familie på landsbygda i Mexico. Et groteskt fødselsmerke dekker hele ryggen og går ned til knærne, og de overtroiske landsbybeboerne mener at hun er merket av djevelen. Jamilet vokser opp uten skolegang og kan ikke lese, og det er umulig for henne å omgås landsbybeboerne på en naturlig måte.

Da moren dør føler Jamilet seg befridd fra de lenker som har holdt henne tilbake i landsbyen, og hun flykter til USA hvor hun oppsøker tanten Carmen. Der har hun håp om å få leve et normalt liv blant mennesker som ikke kjenner til fødselsmerket.

Tanten hjelper henne med å skaffe falske identitetspapirer, og ved hjelp av disse klarer hun å skaffe seg en jobb på et psykiatrisk sykehus. Der får hun ansvar for kun en pasient, en mann de færreste har holdt ut lenge. Det oppstår imidlertid en gjensidig sympati mellom Senor Peregrino og Jamilet, og han forteller henne historien om sin ungdoms pilgrimsreise til Santiago i Spania, hvor han fant sin store kjærlighet. Samtidig lærer han Jamilet å lese.

Til å begynne med opplevde jeg boka som vel svulstig og fantasifull, som dobbel dose Isabel Allende og Paulo Coelho når de nærmest har "tatt helt av". Samtidig var det noe ved boka som gjorde at jeg måtte lese videre, og jeg endte med å sluke den. Så selv om det ble vel mye drama og vel mange tilfeldigheter som plutselig stemte, ble jeg grepet av historien. Like fullt var ikke dette en stor litteraturopplevelse. Til det var språket for enkelt og personskildringene for grunne.

Frode Grytten: "Rom ved havet, rom i byen" (2007)

Et slags kunstnerportrett av maleren Edward Hopper

Frode Grytten (f. 1960) er en av våre mest markante samtidsforfattere, særlig kjent for sin evne til å skildre vanlige menneskers liv og skjebner med både varme og brodd. Han debuterte i 1983 med diktsamlingen «Start«, men fikk sitt store gjennombrudd med romanen «Bikubesong» (1999), som vant Brageprisen. Grytten er en forfatter som ofte lar seg inspirere av kunst, musikk og populærkultur, og som gjerne undersøker hva det vil si å være menneske i vår tid, med alle de lengsler, savn og drømmer som følger med.

I novellesamlingen «Rom ved havet, rom i byen» har Grytten latt seg inspirere av ti malerier av den amerikanske kunstneren Edward Hopper, kjent for sine lys- og skyggekontraster og skildringer av ensomhet i moderne storbylandskap. Hver novelle fungerer som en litterær fortolkning av et bilde, en form for dialog mellom ord og bilde. Resultatet er ti ulike fortellinger, som på hver sin måte tematiserer kjærlighet, utroskap, savn, begjær og de store og små vendepunktene i livet.

Vi møter par og enkeltpersoner på ulike stadier i kjærlighetslivet: noen søker nærhet til den de lever med, mens andre søker spenning utenfor forholdet. Novellene strekker seg geografisk fra New York til Lisboa og Kinsarvik, men felles for dem er at de speiler den menneskelige erfaring av å stå i krysningspunktet mellom trygghet og lengsel etter noe nytt. Grytten skaper dermed et univers som både føles nært og fjernt på samme tid.

Stemningen i novellene er gjennomgående mollstemt. Her ligger en understrøm av melankoli, slik man også finner den hos Hopper. Ensomheten blir stående som en slags bakgrunnsstemning, selv når karakterene søker kjærlighet eller bekreftelse. Spørsmålet som gjentas i ulike varianter er: Hvilke valg tar vi når vi står ved et veiskille? Velger vi det trygge, kjente og kjære, eller lar vi oss lede av trangen til fornyelse, spenning og det ukjente?

Grytten skriver med sitt særegne, presise språk. Han behøver få ord for å skape levende karakterer, og han har en egen evne til å skildre både det ytre miljøet og de indre følelseslagene hos menneskene han skriver om. Personportrettene blir skarpe og troverdige, og vi fornemmer ofte mer i mellomrommene enn i det som faktisk sies.

Som leser blir vi sittende igjen med en følelse av å ha fått innblikk i noen svært private øyeblikk, nesten som å betrakte Hoppers figurer, fanget i et stille rom, midt i et hverdagsdrama. Grytten lykkes i å overføre dette visuelle til litteraturen på en måte som gir samlingen en særegen tyngde.

«Rom ved havet, rom i byen» er en vakker og tankevekkende novellesamling, som minner oss om at selv i møte med andre, er vi grunnleggende alene i våre valg og lengsler.

Jeg koste meg med denne samlingen – og gir den terningkast fem.

Papirutgave utgitt: 2007
Innspilt lydbok: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Opplesere: Liv Bernhoft Osa og Anders Dale
Spilletid: 4 t 50 min

Frode Grytten

Frode Grytten: "Flytande bjørn" (2005)

Krimroman fra Grytten

Jo flere bøker jeg leser av Frode Grytten, jo mer fascinert blir jeg av ham som forfatter. Grytten (f. 1960) har en unik evne til å kombinere det lokale og det universelle – enten han skriver om arbeiderklassen på Vestlandet, om kunst inspirert av Edward Hopper eller om kjærlighetens mange fasetter. Han er oppvokst i Odda, og mye av hans forfatterskap er forankret nettopp i dette industristedet, noe som gir tekstene hans en sterk forankring i både miljø og språk.

I «Flytande bjørn» tar Grytten oss tilbake til Odda, som han kjenner bedre enn de fleste. Odda er et tettsted inneklemt mellom bratte fjellsider innerst i Sørfjorden, et sted hvor sola bare slipper til i korte glimt. Denne geografiske og klimatiske rammen gir romanen en mollstemt tone, som danner et perfekt bakteppe for en kriminalfortelling.

Romanen åpner med et mystisk funn. En mann blir funnet død, flytende i fjorden. Deretter følger vi en lokal journalist som begynner å grave i saken. Undersøkelsene hans avdekker lag på lag av hemmeligheter, konflikter og fortielser i det lille samfunnet. Som leser trekkes man inn i et miljø hvor rykter, lojalitet og gamle uoppgjorte saker driver handlingen fremover. Journalisten selv er heller ikke nøytral. Han er viklet inn i en komplisert relasjon til sin brors kone, en affære som både gir romanen en ekstra nerve og tydeliggjør hvor vanskelig det kan være å skille det personlige fra det profesjonelle.

Det som gjør «Flytande bjørn» til mer enn en kriminalroman, er Gryttens særegne språk og blikk for detaljer. Han skriver med en musikalitet og presisjon som gir teksten en egen rytme. Karakterene blir aldri klisjeer; de er komplekse, fulle av svakheter, men også av menneskelig varme. Grytten løfter frem arbeiderklassen og småsamfunnet på en måte som både er realistisk og poetisk.

Selve kriminalgåten er spennende, men minst like interessant er det sosiale og psykologiske bakteppet. Hvordan former et lukket miljø menneskene som lever der? Hvordan påvirker gamle historier og familiebånd det som skjer i nåtiden? Grytten gir oss et Odda som både er konkret og universelt – et sted hvor små og store tragedier utspiller seg i skyggen av fjell og fabrikkpiper.

«Flytande bjørn» er en flott og lesverdig bok som viser Grytten på sitt beste: tett på menneskene, tett på miljøet, og med et språk som får frem både melankoli og intensitet.

Terningkast fem!

Papirutgave utgitt: 2005
Lydbok innspilt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Anderz Eide

Frode Grytten

Frode Grytten: "Bikubesong" (2003)

Mesterlig novellesamling!

Frode Grytten (f. 1960) er en av de mest markante stemmene i nyere norsk litteratur. Han har gjennom hele sitt forfatterskap vist en usedvanlig evne til å fange opp små, tilsynelatende hverdagslige liv og gjøre dem til stor litteratur. Oppvokst i Odda har Grytten ofte latt hjembyen danne ramme for fortellingene sine. "Bikubesong" ble et virkelig gjennombrudd for ham og sikret ham Brageprisen i 1999. Romanen er blitt stående som et hovedverk i norsk samtidslitteratur.

Selv om boka formelt kalles en roman, kan den like gjerne leses som en novellesamling. Hver historie er selvstendig, men samtidig knyttet sammen gjennom menneskene som bor i Murboligen i Odda, et karakteristisk boligkompleks som blir selve hjertet i fortellingen. Gjennom ulike skjebner får vi et kaleidoskopisk bilde av både enkeltmennesker og det lille industrisamfunnet de er en del av.

Her møter vi mennesker som drømmer om noe mer enn det som hittil er blitt dem til del. Noen søker spenning utenfor forholdet de lever i, andre drømmer om å være utro, men våger aldri å ta steget. Atter andre drømmer om å leve et friere liv, men forblir fanget i sine egne begrensninger og i småbyens trange rammer. Grytten skildrer hvordan bygdedyret – sladderen og den sosiale kontrollen – legger seg som en skygge over livene, særlig for dem som faller litt utenfor fellesskapets normer.

Et av de sterkeste innslagene er historien om vakre Betsy, og hvordan bygdas syn på henne gradvis endrer seg med alderen. Betsy selv forblir den samme, men blikkene utenfra forvandles – fra beundring til skepsis, fra attrå til fordømmelse. Her viser Grytten med presisjon og varme hvordan småsamfunn kan forme og forvrenge menneskers selvbilde.

Historiene i "Bikubesong" har en sjelden nerve. Kanskje skyldes det at de fleste lesere vil finne mye gjenkjennelig her – lengselen, drømmene, sårbarheten, og ikke minst det å måtte leve med blikkene fra andre. Grytten leverer det ene mesterlige personportrettet etter det andre, og han gjør det med et språk som er både enkelt og poetisk, jordnært og presist.

Det er lett å forstå hvorfor nettopp denne boka ble prisbelønt og har fått så mange lesere. Den står som et monument over Odda og over den norske arbeiderklassen, men samtidig løfter den frem universelle temaer som kjærlighet, svik, skam og håp.

Jeg vil spesielt anbefale lydboka, hvor hver av historiene har fått sin egen stemme, briljant tolket av Hans Rønningen og Hildegunn Riise. At boka er skrevet på nynorsk, gir tekstene en ekstra musikalsk kvalitet og gjør dem bare enda sterkere.

Her blir det terningkast seks!

Papirutgave utgitt: 1999
Lydbok innspilt: 2006
Forlag: Fono Forlag
Opplesere: Hans Rønningen og Hildegunn Riise
Spilletid: 9 t 5 min

Frode Grytten

Anna Gavalda: "Eg elska ho" (2002)

Utgitt i Frankrike: 2002
Lydboka er innspilt: 2008
Originaltittel: Je l'amais
Oversatt: Tove Bakke
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 20 min.

Gavalda har her avlevert en flott roman om det å miste den man elsker og har bygget livet sitt rundt. Som "kassert" kvinne inviteres hun og barna til sin svigerfar, som hun egentlig aldri har kommet inn på.

Under oppholdet innvier han henne i sin egen historie, som på mange måter er parallell til den hun selv står oppe i. Svigerfaren forlot riktignok ikke sin familie til fordel for sin kjærlighet, med de omkostninger dette ga alle som var involvert. Sakte men sikkert får han sin svigerdatter til å akseptere bruddet og være bedre beredt til takle de utfordringer bruddet med ektemannen vil by på.

Det var nydelig å "lese" denne boka som lydbok, noe ikke minst Ingrid Bolsø Berdal må ta æren for. Terningkast fem!

Boka er filmatisert. 

Anna Gavalda: "Saman er ein mindre aleine" (2004)

Utgitt: 2005
Originaltittel: Ensemble, c'est tout
Oversatt: Tove Bakke
Forlag: Samlaget
Antall sider: 611

Philibert bor i en fantastisk stor og flott leilighet i påvente av et arveoppgjør i familien hans. Leieboeren Franck er ikke blant de enkleste å leve sammen med. Og enklere blir de ikke den dagen Philibert redder livet til Camillie, som bor på et råkaldt rom oppe på kvisten. Han flytter den febersyke og avmagrede jenta inn i leiligheten sin, og bestemmer seg for at hun skal bo sammen med dem.

Camille og Franck avskyr hverandre fra fra første stund. Men det viser seg snart at hun og Franck og også den stammende Philibert har en ting til felles; de er ensomme, forferdelig ensomme.

Med humor og varme skildres et gryende vennskap mellom de tre. Og det skal vise seg at det går lenger enn som så ... Oppe i alt dette introduseres vi for Camilles sutrende og umulige mor, samt Paulette som er i ferd med å bli senil. Underveis får vi også svar på hvem Colette egentlig er, og hva hun har flyktet fra. Colette som har slike kunstneriske evner som tegner, og som arbeider som vaskehjelp om nettene ... Det var veldig, veldig trist å bli ferdig med denne boka. Terningkast fem!

Boka er filmatisert. 

Philip Roth: "Hvermann" (2006)

Om alderdommens prøvelser

Vi følger hovedpersonen i boka fra hans oppvekst og frem til hans alderdom. Underveis i livet utsettes han for mange prøvelser - de fleste langt på vei selvforskyldte.

Døden er svært nærværende i hovedpersonens liv. Så mange mennesker som står ham nær dør at man faktisk kan si at dette - døden, forfallet og tapet - utgjør hovedtemaet i boka.

Det ene ekteskapet etter det andre ryker fordi hovedpersonen er notorisk utro. Og de nye kvinnene i hans liv er ikke nødvendigvis bedre enn de foregående - heller tvert i mot. Han erfarer at det er vanskelig å bygge et samliv utelukkende basert på erotisk tiltrekning, særlig når det er lite annet som binder ham og den utvalgte kvinnen sammen. Samtidig sliter han med den ene sykdommen etter den andre, og hans fysiske forfall finner han vanskelig å akseptere.

På grunn av hans valg gjennom livet, forakter sønnene hans ham. Til slutt aner vi at han også forakter seg selv.

Humoren som gjennomsyret den fantastiske romanen hans "Portnys besværlige liv", er helt fraværende i denne boka. Like fullt er dette en nydelig og vakkert skrevet bok, som får en til å tenke på hva som virkelig er viktig når man på et eller annet tidspunkt skal se tilbake på sitt eget levde liv. Ola Furuseths oppleserstemme passet perfekt til boka!

Utgitt: 2000
Originaltittel: Everyman
Utgitt i Norge: 2006
Oversatt: Tone Formoe
Forlag:  Lydbokutvalget (Aschehoug sto bak papirutgaven)
Oppleser: Ola G. Furuseth
Spilletid:  3 t 57 min. (antall sider i papirutgaven: 155)

Philip Roth

Tore Renberg: "Kompani Orheim"

Fantastisk om far-sønn-forholdet!

Utgitt: 2005

Forlag: Forlaget Oktober

Antall sider: 460

I denne boka, som er en fortsettelse av "Mannen som elsket Yngve", er Jarle blitt en voksen mann som ser tilbake på sine barne- og ungdomsår på 70- og 80-tallet. Faren er død, og han og kjæresten reiser til Stavanger for å delta i begravelsen.

Mor, far og Jarle var "Kompani Orheim". Utad en vellykket familie - innad alt annet enn idyll. For Jarles far - Terje - drikker. I tillegg er han voldelig. Ingen rundt Jarle - heller ikke den nærmeste familie - ser hva som foregår. Jarles venner synes tom. at faren hans virker så topp, og at det er så mye varme i hans familie. Jarle klarer ikke å formidle hvordan han egentlig har hatt det før han har fått barndommen på trygg avstand.

Mens Jarle skal finne ut av livets irrganger gjennom puberteten, en alder der de fleste har nok med seg og sitt, utvikler han seg til en bråmoden gutt med alt for mye ansvarsfølelse for foreldrene.

Denne boka tok innersvingen på meg. Den er glitrende skrevet, uten å bli sentimental. Jeg gir den toppkarakter! Terningkast seks!

Tore Renberg: "Farmor har kabel-TV / Videogutten"

Boka inneholder to romaner.

Farmor har kabel-TV: Farmor er 76 år og ensom. Sønnen hennes har aldri tid til å besøke henne, og hun treffer heller ikke barnebarnet sitt Arve selv om de bor like i nærheten av hverandre. Da Arve og kameraten Jonas en dag står i døra hennes, kjenner hun ikke Arve igjen.

Farmor har kabel-TV, og det er i første omgang dette som gjør at guttene besøker henne. De ønsker å se på musikkvideoer, som de gir karakterer. Ingen av dem har kabel-TV hjemme. Dette blir starten på et fint forhold mellom farmor og guttene. Men farmor er ikke bra; synet er sviktende, hun blir lett svimmel og er dårlig til beins.

Forholdet mellom farmor og guttene skildres på en øm og var måte. Guttenes undring over hva farmor tenker og det livet hun har levd, er helt herlig og samtidig litt vedmodig. Generasjonskløften minker imidlertid noe etter hvert. Men mens de har det som finest, skjer det uunngåelige ...

Videogutten: En dag kommer det en ny gutt i klassen, og Pål og Hasse liker ham ikke. Fredrik introduserer dem imidlertid for Videogutten, og de klarer ikke å la være å oppsøke ham. Videogutten har mengder med videoer, mest grove voldsfilmer, også forbudte filmer.

Inngangsbilletten til miljøet rundt Videogutten er at de må være med ulovlige ting som stjeling. De to guttene har forskjellig syn på dette, og det får konsekvenser for vennskapet deres. .... Tore Renberg skriver utrolig godt, og klarer på en helt unik måte å fange opp det som skjer i unge gutters liv i deres vanskeligste alder i oppveksten. Jeg anbefaler disse romanene varmt.

Tore Renberg: "Charlotte Isabel Hansen" (2008)

Morsom-trist om en studenttilværelse på "Høyden"

Utgitt: 2008
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 354

Jarle er i midten av 20-årene, og lever en relativt bekymkringsløs studenttilværelse i Bergen. Tilværelsen består av høytsvevende intellektuelle diskusjoner med medstudenter, helgefyll og damehistorier. 

En dag kommer det imidlertid et overraskende brev i posten. Uten at Jarle har visst noe som helst, har han vært far i ca. syv år. Lille Charlotte Isabel er nemlig resultatet av den famøse festen han var på da han gikk på gymnaset - den festen der det meste gikk galt. Den festen der han tilbragte en natt med en ukjent jente ...

Nå ønsker barnets mor at han skal stille opp som en mann, og ta vare på datteren en ukes tid. Hun skal nemlig til Syden.

Jarle er på ingen måte klar for å ta ansvar for et barn, men han tar imot datteren. Og lille Charlotte Isabel tar ham med storm fra første øyeblikk. Jarle er forbløffet over hvor oppvakt hun virker, og dessuten ser han seg selv i henne. Men selvsagt går ikke alt som forventet ...

Denne boka var bare utrolig rørende, uten å bli banal, og tidvis hylende morsom. For meg som selv har studert i Bergen, var det dessuten nostalgisk å lese om livet på "Høyden". Terningkast fem!

Tore Renberg: "Mannen som elsket Yngve" (2003)

Oppvekst i Stavanger på 1980-tallet

Utgitt: 2003
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Rolf Kristian Larsen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 12 t 17 min.

Dette er en pubertetsroman fra oljebyen Stavanger på 80-tallet. Jarle kommer fra et borgerlig hjem, men dras etter hvert mot outsideren Helge. De spiller sammen i Mathias Rust Band.

Rent bortsett fra et vanskelig forhold til den alkoholiserte faren, som moren hans har skilt seg fra, og bekymringer for moren som etter hvert blir arbeidsløs, er Jarle en helt vanlig gutt. Hans ungdomstid handler om det vanlige; opprør, håpløse lærere, forelskelse, kviser, helgefyll og naive foreldre. Alt er helt normalt - inntil Jarle forelsker seg i Yngve ...

Jeg valgte lydbokvarianten. Og for en lydbok! Rolf Kristian Larsen - hovedrolleinnehaveren i filmen som er basert på boka - leser på kav stavangersk med stor innlevelse, og man sitter fjetret fra første stund ... Her blir det terningkast fem!

Orhan Pamuk: "Det tause huset"

Handlingen i boka er lagt til et gammelt hus i Gebze - huset der ingen snakker med hverandre - som eies av 90-åringen Fatma. Hun bor sammen med tjeneren, Recep, som er dverg. Det ligger i kortene at han har arvet husposten etter sin mor.

Om sommeren får Fatma besøk av sine tre foreldreløse barnebarn. Den eldste er Faruk, en alkoholisert historiker. Metin og Nilgün er hhv. skoleelev og student. Mens Metin ikke helt har funnet retningen i livet sitt, har Nilgün begynt å lefle med venstreradikale krefter.

Tidvis støter ungdommene på Hasan, Receps nevø, som er rasende på alle som har mer enn ham. Selv er han sønn av en fattig billettselger, og har omgang med en del uromomenter i den lille byen.

Fatma bærer på en mørk hemmelighet som ligger femti år tilbake i tid. Recep og hans bror er nemlig hennes avdøde manns barn, som han fikk med tjenestejenta i huset. Denne hemmligheten vokter hun godt, og hun nærer ingen varme følelser i fht. dette - for henne - høyst ufrivillige slektskapet.

Fatma, Recep, barnebarna og Hasan opptrer vekselsvis som jeg-personer i boka. Noen ganger var det (særlig i lydbokutgaven) vanskelig å holde rede på hvem som "snakket", og det var helt nødvendig for meg å sette opp en oversikt over personene. Da persongalleriet falt på plass for meg, kunne jeg nyte boka 100 %.

Pamuk skriver godt og jeg har veldig sansen for den fortellerteknikk han har benyttet. Vi følger hovedpersonene sommeren før militærkuppet i Tyrkia i 1980 - en tid med gryende politisk uro - og det var spennende å følge utviklingen. Jeg skal lese flere av hans bøker!