Nick Hornby: "Slam" (2007)

Sam er som 15 åringer flest; han er opptatt av seg og sitt. Skating er hans fremste interesse, men damer er heller ikke å forakte. Så langt i livet har han ikke hatt all verdens lykke på damefronten, og stor er derfor hans forundring når han får sjangs på vakre Alisa. Kan livet være herligere?

Men så begynner problemene. Han går lei av Alisa, som plutselig finner ut at hun er gravid og at Sam er faren. Mot alles råd ønsker hun å beholde barnet. Når livet går imot Sam, betror han seg til skateboardlegenden Tony Hawk - i form av en poster av idolet på gutterommet. Kan dette gå bra?

Boka begynner strålende, og mang en gang var Sams tanker og grublerier over det han står oppe i lattervekkende. Men så ble det på et tidspunkt nok, og resten av boka ble masete. Jeg gir en sterk treer grunnet svært god oppleser.

Nick Hornby: "High Fidelity" (1995)

En lettlest og fornøyelig bok! Når hovedpersonen katalogiserer platesamlingen sin og stadig finner på nye måter å gjøre dette på, måtte jeg dra på smilebåndet ... Det minnet meg på hvordan jeg selv holder på med min egen boksamling.

Dette er ingen dyp bok, men god underholdning.

Nick Hornby: "Fritt fall" (2005)

Denne boka kommer ikke helt opp mot "High Fidelity". Mulig min opplevelse av boka ble preget av oppleseren - Trond Peter S. Munch - som jeg syntes var litt slitsom i sin iver på å gi de ulike jeg-personene forskjellige stemmer.

Ian McEwan: "Den uskyldige"

Bakteppet for denne romanen er etterkrigstidens Berlin, en tid som preges av mistenksomhet og generell mistro menneskene imellom. Den unge og temmelig naive engelskmannen Leonard ankommer Berlin for å delta i et engelsk-amerikansk prosjekt, hvor formålet er å legge til rette for avlytting av russerne.

Under sitt opphold i Berlin treffer Leonard den noe eldre, fraskilte Maria og de innleder et intenst kjærlighetsforhold. Leonard rives med, men hans ungdommelige overmot truer med å ødelegge alt.

Ian McEwan er etter min oppfatning en av de virkelig store nålevende forfattere. Og for en gangs skyld er jeg glad for at jeg har mange uleste bøker igjen på en forfatters merittliste ...

Ian McEwan: "Tidebarn"

Utgitt: 2007

Originaltittel: The child in time

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 262

Barnebokforfatteren Stephen Lewis og kona opplever alle foreldres mareritt, nemlig å miste et barn - det eneste de har. Det er mens Stephen er på supermarkedet og handler at datteren Kate plutselig er sporløst borte.

Mens Stephen flyr gatelangs dag etter dag og leter fordi han nekter å gi opp tanken på å finne Kate igjen, beveger kona hans seg mer og mer inn i depresjonen og apatien. Ekteskapet rakner, og som McEwan skriver: "Hvis det fantes kjærlighet mellom dem, var den utenfor deres rekkevidde."

Verken Stephen eller kona klarer å forsone seg med at Kate er borte for alltid. Samtidig som Stephen forsøker å vende seg til tanken på at ekteskapet er over, slutter han imidlertid aldri å elske sin kone.

Stephen sitter for øvrig i en komité som skal se nærmere på barns vilkår. Beskrivelsen av dette arbeidet ble da boka kom ut i 1988 oppfattet som bitende kritikk mot regjeringen Thatcher.

Denne boka var nokså krevende å lese og handlingen beveger seg på mange plan. Det tok derfor litt tid å komme i gang, og den hadde heller ikke det samme "drivet" som de øvrige bøkene hans har. Til det er boka for kompleks og tar opp for mange temaer. Like fullt en meget lesverdig og godt skrevet bok, med en overraskende slutt!

Ian McEwan: "Svarte hunder"

Utgitt: 1987

Oversatt til norsk: 1990

Originaltittel: Black dogs

Oversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen 

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 174

I svært ung alder mistet Jeremy sine foreldre. Han er ekstremt opptatt av sine venners foreldre - så også da han møter sin kone. Hun har på sin side slitt i årevis med å løsrive seg fra foreldrene sine, og opplever at Jeremys fascinasjon for hennes foreldre setter hennes egen løsrivelsesprosess flere år tilbake.

Da svigermoren June Tremaine ligger for døden, ønsker hun at Jeremy skal skrive hennes biografi. Hun og ektemannen Bernhard har levd fra hverandre i mange år, og det er derfor ikke helt uproblematisk at hun avslører hemmelighetene i deres ekteskap. Gradvis avdekker hun gamle minner. Bernhard forsøker å fritte ut Jeremy, og hver gang sitter vi igjen med spørsmålet om hva som er den egentlige sannheten om deres liv. Junes marerittaktige drømmer om de svarte hundene er lenge myteomspunnet. Hva var det som skjedde?

Vi får også være med på reiser til Polen og til Berlin i forbindelse med murens fall.

Alt i alt er dette en meget vellykket roman, som det er vel verdt å få med seg! McEwan er en glitrende forteller som mesker seg med ordene på en lekende og elegant måte.

Ian McEwan: "Ved Chesil Beach"

Utgitt: 2007

Oversatt til norsk: 2008

Originaltittel: On Chesil Beach

Oversatt: John Erik Bøe Lindgren

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 162

En fascinerende roman om hvordan stolthet og selvrettferdighet kan ødelegge alt mellom to mennesker som står på terskelen til å tre inn i ekteskapet ... Og om hvor annerledes alt kunne ha vært dersom drømmer og forventninger ikke hadde blitt kvalt med taushet.

Ian McEwan har en sjelden evne til å formidle og komme tett inn på mennesker som har problemer med å komme tett inn på seg selv. En perle av en bok!

Anita Nair: "Elskerinne" (2007)

Anita Nair regnes i dag som en av de mest markante kvinnelige samtidsforfatterne fra India, særlig kjent for sine romaner om kvinners liv, valg og begrensninger i et samfunn der tradisjon og modernitet stadig kolliderer. Etter suksessen med debutromanen «Damekupeen«, som tok både indiske og internasjonale lesere med storm, fulgte hun opp med «Elskerinne» – en mer langstrakt, kompleks og psykologisk roman, der hun beveger seg enda dypere inn i de moralske, følelsesmessige og kulturelle dilemmaene et kjærlighetsforhold kan romme.

Og det var nettopp fordi «Damekupeen» var så sterk leseopplevelse, at jeg kastet meg begjærlig over «Elskerinne«. Her møter vi en ulykkelig gift indisk kvinne fanget i et ekteskap hun aldri opplever nærhet eller forståelse i. Når hun innleder et forhold til en vestlig journalist på besøk i området, aktualiseres ikke bare et kjærlighetsdrama, men også et sammenstøt mellom kulturer, forventninger og livsforståelser.

Anita Nair gjør et interessant grep i denne romanen ved å la oss få innblikk i tankene og følelsene til alle de involverte. Vi får ikke bare kvinnens perspektiv, men også ektemannens, elskerens og ikke minst kvinnens onkel – en særpreget skikkelse som hele sitt liv har valgt å gå sine egne veier. Onkelen fungerer både som fortellerstemme og kommentator, nesten som et kor, og tilfører romanen både dybde og distanse.

Vi får gradvis forståelse for hvilke forventninger kvinnen og hennes ektemann har hatt til ekteskapet, hvorfor de enten direkte eller indirekte har lurt hverandre, og hvordan de begge lever med en følelse av tomhet og utilstrekkelighet. Ektemannen forstår ganske tidlig hva som er i ferd med å skje, men han fremstår likevel som påfallende handlingslammet, som om han ikke har språk eller redskap til å møte situasjonen. Det gjør romanen til mer enn en fortelling om utroskap. Den blir også en roman om taushet, makt og emosjonell avstand i ekteskapet.

Nair skriver nyansert om kjærlighet og begjær, men også om ansvar, skyld og samfunnets blikk. Hun unngår både å romantisere og demonisere forholdet, og lar det heller stå fram i all sin kompleksitet. Samtidig vever hun inn større spørsmål om kvinneroller, frihet og hva det egentlig betyr å ta et oppgjør med det livet man lever.

For meg nådde ikke «Elskerinne» helt opp til intensiteten og kraften i «Damekupeen«. Kanskje fordi formen er mer omstendelig, kanskje fordi stoffet er mer utstrakt og til tider tregere. Men den er utvilsomt leseverdig. Den utfordrer, den irriterer, den engasjerer og den blir værende i tankene etterpå.

Jeg satt igjen med følelsen av at dette er en roman som krever mer av leseren, men også gir mer når man gir seg tid til den. Den er ikke like umiddelbart gripende som debuten, men til gjengjeld mer kompleks, mer krevende og kanskje også mer ambivalent.

«Elskerinne» når ikke helt opp til debutromanen, men er virkelig lesverdig.

Utgitt på engelsk: 2005
Originaltittel: Mistress
Utgitt på norsk: 2007
Oversatt av: Heidi Grinde
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 528

Anita Nair: "Damekupeen" (2006)

Historier fra en damekupe – som treffer rett i hjertet

Anita Nair er en av Indias mest leste og anerkjente samtidsforfattere, særlig kjent for romanene sine om kvinners liv, vilkår og handlingsrom i det moderne India. Hun er født i Kerala i 1966 og har både skrevet romaner, noveller og poesi. I forfatterskapet hennes går spørsmål om kjønn, identitet, sosial kontroll og tradisjon stadig igjen, ofte knyttet til hvordan kvinner navigerer mellom egne ønsker og samfunnets forventninger. «Damekupeen» regnes som et av hennes mest kjente verk og har gjort henne til en tydelig stemme også utenfor India.

Denne boka tok meg virkelig med storm. Vi møter flere kvinneskjebner fra dagens India, og rammen for fortellingen er både enkel og genial: kvinner som møtes i en egen togkupé for damer, på vei fra sør til nord gjennom landet. Hovedpersonen Akhila er en enslig, ugift kontoransatt kvinne i førtiårene som stiller seg selv et avgjørende spørsmål: Kan en kvinne i det indiske samfunnet leve et liv på egne premisser, uten mann, uten familie som styrer henne?

I damekupeen kommer hun i kontakt med fem svært ulike kvinner: den unge studenten Janaki, den selvstendige og moderne Prabha Devi, den livserfarne og brutalt ærlige Margaret, den fattige og hardt prøvede Marikolanthu, og den idealistiske tenåringen Sheela. Hver av dem forteller sin livshistorie, og spennet i fortellingene er stort. Vi beveger oss fra middelklassemiljøer til slum, fra arrangerte ekteskap til stille opprør, fra hverdagsliv til dype traumer.

Vi får høre historier om overgrep, kvinneundertrykkelse, om å ofre seg for familien, om å bli formet – og ikke sjelden kneblet av tradisjoner og forventninger. Samtidig er det også historier om motstand, styrke og små, stille opprør. Det som gjorde særlig inntrykk på meg, var hvordan Nair klarer å vise hvor forskjellig kvinneerfaring kan være, selv innenfor samme kultur og samme samfunn. Ingen av kvinnene blir gjort til representanter for «alle», men står fram som hele mennesker med sine motsigelser, valg og nederlag.

Jeg opplevde romanen både som gripende, lærerik og tankevekkende. Gjennom disse livshistoriene får vi et nært innblikk i hvordan kvinner fra ulike sosiale lag lever sine liv i India i dag. Hvordan klasse, kaste, økonomi og tradisjon vever seg sammen til et nett av begrensninger, men også til rom for handling.

Samtidig rommer boka et større spørsmål: hva vil det egentlig si å være fri som kvinne? For Akhila blir møtet med de andre kvinnene ikke bare en samling historier, men en slags reise innover i seg selv. Hun speiler seg i dem, tar med seg noe fra hver, og stilles overfor sitt eget liv på nytt.

For meg var dette en roman som både underholdt og åpnet nye rom for forståelse. Den er engasjerende, godt skrevet og full av stemmer som blir værende etter at siste side er lest. Jeg satt igjen med både sympati, sinne, beundring og ettertanke.

Boka anbefales varmt.

Anita Nair: Damekupeen (2006)
Originaltittel: Ladies Coupé
Oversatt av: Bente Klinge
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 350

Simonetta Agnello Hornby: "Mandelplukkersken" (2007)

Da Mennulara, Alfallipe-familiens husholderske, dør, starter spekulasjonene og en rykteflom som savner sidestykke i den lille sicilianske landsbyen Roccacolomba. For hvem var denne kvinnen, som opprinnelig kom fra svært fattigslige kår og som på ingen måte var boklig lærd, og som Alfallipe-familien lot forvalte sin formue og sine eiendommer?

I boka beskrives klasseskillet mellom samfunnets øvre og nedre sosiale skikt. Alfallipe-familiens medlemmer levnes liten ære, der de fremstilles som en gjeng udugelige, griske og ondskapsfulle mennesker. Og som fattig skal du ikke tro at du er noe, spesielt ikke dersom du er en kvinne. Å være fattig, kvinne og at på til begavet - nei, det står ikke til troende ...

Få kjenner den hele og fulle sannheten om Mennulara, mandelplukkersken. Var hun det hedersmennesket hun fremsto som før sin død, eller var hun en slu bedragerske som tilsnek seg midler som tilhørte Alfallipe-familien? Etter som handlingen skrider frem, får vi som lesere innblikk i mengder med løse fragmenter som til slutt danner et helt bilde av hvem den lite meddelsomme kvinnen egentlig var.

Boka er meget velskrevet, og mang en gang ble jeg sittende og humre. Beskrivelsen av sladderens krumspring og vesen er mesterlig! Jeg storkoste meg med den!

Simonetta Agnello Hornby: "Arvetanten" (2008)

Costanza Safamita fødes inn i en aristokratisk familie på Sicilia på 1800-tallet. Rett etter fødselen støter moren henne fra seg, og Costanzas oppvekst finner etter dette sted blant tjenerskapet på kjøkkenet. Hennes far Domenico elsker henne svært høyt, men skjønner tidlig at det er best for datteren ikke å ha noe særlig med moren å gjøre.

Forholdet mellom Costanza og ammen Amalia vokser seg sterkt i disse årene, men hun klarer ikke å slukke Costanzas lengsel etter kjærlighet og aksept fra moren. Morens kjærlighet er imidlertid forbeholdt sønnene.

Bakteppet i romanen er den politiske situasjonen på Sicilia. Adelens posisjon i samfunnet står for fall, og mafiaen er klar til å overta maktposisjonene. Føydalsamfunnet truer med å rakne i sammenføyningene, og det er av største viktighet å være inne med de riktige personene. Intrigering for å splitte og herske skjer over en lav sko.

Costanza vet svært lite om kjærligheten, men en dag forelsker hun seg voldsomt i markien av Sabbiamena. Han er forgjeldet og blakk. Han er imidlertid den vakreste mannen Costanza har sett, og hans gode manerer gjør sterkt inntrykk på henne. Ham vil hun ha! Hun får ham, men innser etter hvert at han er utilgjengelig for henne. Ikke elsker han henne og ikke synes han å ha til hensikt å fullbyrde ekteskapet. Men en dag snus rollene som den tilbedende og den beundrede, og det er ikke alle like glade for ...

Som sin fars øyesten kommer Costanza i konflikt med sine brødre, som synes det er dypt urettferdig at hun skulle få det meste av verdi etter Safamita-slekten. Misunnelse, sjalusi og stolthet ødelegger svært mye av Safamita-slektens siste rester av ære ...

Denne boka er enda bedre enn debutromanen "Mandelplukkersken", synes jeg. Hornby har en sjelden evne til å beskrive menneskenaturen i alle dens fasetter. Dessuten beskriver hun naturen og matretter på en slik måte at man nesten kjenner luktene. Dette er en historisk roman med virkelige hendelser som bakgrunnsstoff, og jeg nøt boka fra første til siste side.

Arto Paasilinna: "Den elskelige giftblandersken" (2008)

Linnea Ravaska er 77 år og bor på sitt lille røde torp inne i Finlands skoger. Livet kunne ha vært perfekt dersom det ikke hadde vært for at fostersønnen og hans kriminelle kompiser hver måned ankommer for å hygge seg med pensjonen hennes ...

Til slutt blir Linnea desperat. Når verken politiet eller andre kan hjelpe henne med å bli kvitt røverbanden, ser hun seg nødt til å pønske ut en løsning på egen hånd.

Paasilinna har igjen levert en strålende roman full av finsk humor og vidd, blandet sammen med en dæsj røverhistorie og spenning.

Jeg savnet Ivar Nørves oppleserstemme (det er han som har lest inn de andre bøkene av Paasilinna som har kommet i lydbokformat), men det fungerte like fullt greit med Frøydis Armand.

Arto Paasilinna: "Kollektivt selvmord" (2007)

En vanvittig tragikomisk bok i typisk Paasilinna-stil!

To menn treffer uventet på hverandre i en låve, hvor de begge har tenkt å ta sitt eget liv. Det hele ender med at den ene redder livet på den andre, og at de bestemmer seg for å hjelpe andre mennesker som befinner seg på selvmordets rand. Deretter utvikler historien seg i en meget uventet retning. Mens de kjører gjennom Finmark, nedover Europa og til slutt havner i Portugal, bestemmer menneskene de ønsker å redde seg istedet for å finne det perfekte stedet å gjøre selvmord på. Underveis blir vi kjent med menneskene ombord i bussen, mennesker med den ene mer tragiske livshistorien enn den andre. Samtidig sitter latteren og humoren løst, og jeg ble mange ganger sittende og humre og le av ting som egentlig var til å grine av.

John Steinbeck: "Perlen"

En fortelling om hva grådighet og misunnelse gjør med mennesker

John Steinbeck (1902–1968) regnes som en av USAs store realistiske forfattere, og han mottok Nobelprisen i litteratur i 1962. Han er særlig kjent for romanene «Vredens druer» (1939), som skildrer fattige landarbeideres kamp under depresjonen, og «Om mus og menn» (1937), om vennskap og drømmer i et hardt arbeidsliv. Felles for mye av hans forfatterskap er at han skriver om vanlige mennesker som lever på samfunnets skyggeside – fattige, arbeidere og jordløse – og han setter alltid søkelyset på de moralske og eksistensielle utfordringene de står overfor. «Perlen» ble utgitt i 1947 og er en kortroman eller novelle som har blitt stående som en liten litterær juvel i seg selv.

I «Perlen» møter vi den fattige fiskeren Kino, hans kone Juana og deres lille sønn Coyotito. De lever et enkelt liv i kystbyen La Paz i Mexico, hvor fremtiden synes fastlåst. Da Coyotito blir stukket av en skorpion og trenger legehjelp de ikke har råd til, setter dette i gang en kjede av hendelser. Kino finner en dag en usedvanlig stor og vakker perle – omtalt som «verdens perle» – som plutselig kan endre alt for familien. Han ser for seg en fremtid med utdanning for sønnen, et bedre liv og en frihet de aldri før har kunnet drømme om.

Men funnet av perlen blir snart en forbannelse. Misunnelse, grådighet og vold fra omgivelsene truer familien. Mennesker de tidligere har kjent og hatt rundt seg, blir til fiender. Kino klamrer seg desperat til perlen og alt den symboliserer, mens Juana tidlig forstår at den bringer mer ulykke enn lykke. Mot slutten av fortellingen, etter tragedier som river familien i stykker, velger de å kaste perlen tilbake i havet. Dette er en handling som markerer både oppgivelse og en form for renselse.

«Perlen» er en liten bok, men med et stort innhold. Steinbeck forteller en enkel fabel, men under overflaten ligger et vell av temaer: drømmen om et bedre liv, menneskelig grådighet, koloniale maktstrukturer og skjørheten i fellesskap når noen bryter ut av de gitte rammene. Boka kan leses som en sosialkritikk av forskjellene mellom fattige og rike, men også som en universell allegori om hvordan lykke og rikdom kan korrumpere både enkeltmennesker og samfunn. At perlen til slutt kastes tilbake i havet, kan tolkes som en påminnelse om at ekte lykke og verdighet ikke nødvendigvis kan kjøpes, men ligger i fellesskapet, kjærligheten og det enkle livet.

Til å begynne med syntes jeg Thoralv Maurstads opplesning var vel svulstig, men jeg vennet meg fort til det. Faktisk ga den teatralske stilen noe ekstra til den fabelaktige stemningen i fortellingen, som både har noe eventyraktig og samtidig en dyp, mørk realisme. (Det foreligger en nyinnspilling av denne lydboka med Anders Ribu som oppleser.)

Utgitt på engelsk: 1947
Originaltittel: The Pearl
Utgitt i Norge: 1947
Lydboka er innspilt: 2010
Oversatt: Johan Borgen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 2 t 41 min.

John Steinbeck: "Dagdrivergjengen"

Danny og svirebrødrene hans lever på siden av det etablerte samfunnet i en liten by i California. Kameratgjengen - Dagdrivergjengen - lyver og stjeler, og alt handler om å skaffe seg mer å drikke.

Så arver Danny en gammel rønne av et hus, og inviterer kameratene til å bo der. Tidvis er konfliktnivået høyt, og som regel utløses konfliktene av misunnelse og sjalusi over at noen av dem har noe de andre ikke har, og som vedkommende ikke er villig til å dele med de andre. Det være seg drikkevarer, kvinner, penger etc. Men dersom en av gutta har noe og er villig til å dele med seg, er samholdet og lojaliteten rørende. Selv om guttene er fattige og ikke eier nåla i veggen, er dette ikke til hinder for at de ofte er svært så lykkelige. Historiene er ofte lattervekkende, særlig når episoder om å skaffe mer å drikke skildres. Oppfinnsomheten er tidvis uten grenser, som da en støvsuger fravristes han som har dame, for å skaffe mer vin til alle. For hva skal vel kompisen med en elektrisk støvsuger når han ikke en gang har innlagt strøm i huset?

Dette er en herlig liten bok, som gikk rett hjem hos meg, selv om guttene ikke er mors beste barn. Christoffer Staib leste boka med varm innlevelse.

John Steinbeck: "Alle tiders torsdag"

Vi er i Cannery Row i det solfylte California, og Doc har nettopp vendt tilbake fra krigen. I miljøet som Doc er en del av, møter vi et svært så fargerikt persongalleri som stort sett består av mennesker som lever på siden av det etablerte, outsiderne.

Doc har det ikke bra, og vennene er bekymret for ham. han er ensom og deprimert, og har forandret seg. Vennene er skråsikre på at det Doc egentlig trenger er en kvinne. Doc på sin side avviser vennenes forsøk på å hjelpe ham.

For å muntre opp Doc, bestemmer vennene hans seg for å lage en skikkelig fest for ham - en alle tiders torsdag ...

Steinbecks bøker er fornøyelige, og han beskriver outsidernes liv og levnet på en overbevisende måte. Denne boka har de ingredienser jeg forventer av en Steinbeck-bok: bøttevis med humor og varme!

Roy Jacobsen: "Marions slør" (2007)

Et krimdrama om fordommer og menneskelighet

Da «Marions slør» kom ut i 2007, var Roy Jacobsen allerede kjent som en forfatter som evnet å bevege seg mellom ulike sjangre uten å miste sitt særpreg. Etter sosialrealistiske romaner som «Seierherrene» og historiske fortellinger som «Hoggerne» fortsatte han her med en samtidsroman forkledd som krim. «Marions slør» en fortelling som undersøker hva som skjer når kultur, tro og moral kolliderer i et moderne Norge. Jacobsen hadde på dette tidspunktet markert seg som en forfatter med et usedvanlig godt øre for språk og en evne til å skildre både enkeltmennesket og samfunnet rundt med like deler nøkternhet og empati.

Historien åpner dramatisk: En ung pakistansk kvinne blir funnet drept i Oslo. Hånden hennes er avhugget, og hun er kledd i hijab og slør, til tross for at hun i livet var kjent for å gå vestlig kledd. Drapet skaper uro, og spørsmålet som melder seg, er om gjerningsmannen er en syk rasist eller om det kan dreie seg om et æresdrap innenfor kvinnens egen familie.

Etterforskningen ledes av politibetjent Marion, en sterk og sammensatt kvinne som står midt i krysspresset mellom profesjonens krav og sine egne holdninger. Sammen med kollegene må hun navigere i et terreng preget av mistillit, taushet og kulturelle barrierer. Etter hvert som etterforskningen skrider frem, avdekkes lag på lag av løgner, frykt og skam, både hos de involverte og i samfunnet rundt.

Den drepte kvinnen hadde en norsk kjæreste, og dette viser seg å være en nøkkel til å forstå drapets bakgrunn. Gjennom denne relasjonen belyser Jacobsen hvordan kjærlighet kan bli livsfarlig når den utfordrer æreskodekser og tradisjonelle familieverdier. Samtidig viser han hvordan majoritetssamfunnet raskt tyr til stereotypier og mistenksomhet.

«Marions slør» er en annerledes krimroman. Her er det ikke først og fremst selve forbrytelsen, men det moralske og kulturelle landskapet som omgir den som er kjernen i historien. Roy Jacobsen bruker kriminalfortellingen som en inngang eller metode for å utforske temaer som integrering, fordommer og frykt for det fremmede. Resultatet er en bok som både engasjerer og utfordrer leseren.

Romanen stiller spørsmål som fortsatt er høyaktuelle: Hva betyr frihet i et samfunn der verdier brytes mot hverandre? Hvordan håndterer vi forskjeller uten å miste empati? Jacobsen unngår de enkle svarene. I stedet lar han karakterene møte både egne og andres fordommer, og viser hvordan disse kan prege selv dem som tror de står utenfor.

Språket er presist og lavmælt, og handlingen drives frem av små observasjoner og underliggende spenning snarere enn av ytre dramatikk. «Marions slør» er derfor ikke en tradisjonell “pageturner”, men en tankevekkende fortelling om mennesker fanget i hver sin virkelighet. Det er nettopp dette som gjør romanen så sterk: Den stiller oss overfor spørsmål om rett, moral og menneskelighet – uten å moralisere.

Boka er godt skrevet, velformet og gir grunnlag for ettertanke. Gisken Armands opplesning i lydbokutgaven løfter teksten ytterligere – nyansert, følsom og tro mot Jacobsens språk.

Utgitt år: 2007
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 220

Roy Jacobsen: "Hoggerne" (2005)

Kampen for å overleve – og for å bevare menneskeligheten

Da «Hoggerne» kom ut i 2005, var Roy Jacobsen allerede en av landets mest respekterte forfattere. Han hadde etablert seg som en skarp observatør av både samtid og historie, med en helt egen evne til å skildre vanlige menneskers livsvilkår i møte med store krefter. Etter debutboka «Fangeliv» (1982) og gjennombruddet med «Seierherrene» (1991) hadde Jacobsen bygget opp et forfatterskap preget av sosialrealistisk nerve, språklig presisjon og sterk menneskelig innsikt. I «Hoggerne» vender han blikket mot et mørkt og iskaldt hjørne av historien: den finske vinterkrigen.

Vi befinner oss i den lille byen Suomussalmi, nordøst i Finland, i 1939, rett før russerne invaderer. Byen er lagt øde gjennom den såkalte brente jords taktikk, og innbyggerne har flyktet. Bare én mann er igjen: vedhuggeren Timmo Vatanen. Han nekter å forlate hjemtraktene, for han kan ikke forestille seg et liv noe annet sted. Skogen, veden, kulden og stillheten – alt dette er hans verden.

Men hvordan skal han klare seg når vinteren er som hardtest og kulden biter seg fast i marg og bein?

Når de russiske troppene omsider ankommer, står Timmo overfor et eksistensielt valg: Skal han flykte, kjempe eller prøve å samarbeide med fienden for å overleve? Det viser seg at russerne, som i utgangspunktet er fiender, er utmattet, frosne og sultne. Menneskene bak uniformene trer frem. Mellom Timmo og noen av soldatene vokser det frem en skjør form for kameratskap, bygget på nødvendighet, nysgjerrighet og et felles ønske om å overleve i et ugjestmildt landskap.

Dette er ingen tradisjonell krigsfortelling. Hos Jacobsen er det ikke slagene, men stillheten mellom dem, som står i sentrum.
Vi følger Timmo mens han hogger ved, bygger ly og forsøker å forstå disse fremmede mennene som plutselig har gjort krav på hans verden. Møtet mellom dem blir en stille studie i menneskelighet under ekstreme forhold der språkbarrierer, mistenksomhet og frykt gradvis viker for en ordløs forståelse. For å overleve kreves ikke bare rå styrke, men også en usedvanlig evne til tilpasning og klokskap.

«Hoggerne» er en fortettet roman om overlevelse, ensomhet og fellesskap. Jacobsen skildrer krigen på en måte som er både konkret og poetisk, nøktern og dypt eksistensiell.

Gjennom Timmo Vatanen viser han hvordan mennesket kan bevare sin verdighet midt i ødeleggelsen. I den frosne stillheten mellom vedhogging og våpenhvile ligger en erkjennelse: det som skiller fiender, kan være mindre enn det som binder dem sammen.

Språket er knapt og presist, uten et overflødig ord. Jacobsen lar naturen og stillheten tale. Vinterkulden blir nesten et eget vesen. Den er nådeløs, men også vakker. Det er en roman som minner oss om hvor tynn linjen mellom sivilisasjon og barbari kan være, og hvor mye som skal til for å bevare et snev av menneskelighet i møte med krigens galskap.

Dette er en bok om å overleve, om kameratskap, om å være mannfolk og om å tenke seg klokt gjennom livets mest ekstreme prøvelser.

Boka er så velskrevet at jeg ønsket sterkt at den hadde vært lenger.

Utgitt år: 2005
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 191

Vigdis Hjorth: "Fordeler og ulemper ved å være til" (2005)

Drømmen om å åpne et pensjonat

Vigdis Hjorth (f. 1959) er en av våre mest markante samtidsforfattere. Hun har et omfattende forfatterskap bak seg, der hun ofte skildrer eksistensielle spørsmål, mellommenneskelige relasjoner og de små og store konfliktene som former livene våre. Med sin særegne blanding av alvor, humor og en ofte nøktern, observerende fortellerstil har hun skrevet bøker som både provoserer, engasjerer og berører.

I «Fordeler og ulemper ved å være til» møter vi alenemoren Nina, som har fått oppfylt en drøm: hun har kjøpt et pensjonat på Tjøme som hun og datteren skal gjenåpne. Hun kaster seg optimistisk inn i prosjektet, full av planer og ideer. Optimismen hennes smitter i begynnelsen, men romanen viser også hvordan realiteten langsomt slår inn. Gjennom gjestene som kommer til pensjonatet, får vi glimt av ulike menneskeskjebner. Det er historier preget av ufrivillig barnløshet, utroskap, alkoholproblemer og personlige nederlag. Hjorth vever dermed enkeltmenneskers livserfaringer inn i rammen av Ninas prosjekt, og kontrasterer hennes ukuelige pågangsmot med kompleksiteten i andres liv.

Likevel må jeg innrømme at boka ikke fenget meg helt, til tross for at den er godt skrevet. Kanskje har det sammenheng med lydbokopplevelsen: oppleseren Petronella Barkers stemme og tonefall fikk mye av teksten til å fremstå som banalt. Jeg har opplevd det samme med andre lydbøker hun har lest. Derfor er jeg usikker på om det var boka eller innlesningen som skapte avstanden min til historien. Det jeg sitter igjen med, er en følelse av at Hjorth forsøker å utforske hva det vil si å holde fast i håpet når virkeligheten ikke spiller på lag, men budskapet nådde ikke helt inn til meg.

Terningkast: 3.

Utgitt: 2005
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 6 t 28 min.

Vigdis Hjorth: "Hjulskift" (2007)

Om et vanskelig kjærlighetsforhold

Vigdis Hjorth (f. 1959) er kjent for å skildre mellommenneskelige relasjoner med en rå ærlighet som både utfordrer og engasjerer. Hun skriver ofte om kjærlighet, familiebånd, maktspill og de små hverdagslige detaljene som rommer eksistensielle spørsmål. Med en nøktern, men skarp stil setter hun ord på dilemmaer mange kan kjenne seg igjen i, men som ikke alltid sies høyt.

I «Hjulskift» tar Hjorth for seg dynamikken i et gryende forhold mellom en akademikerkvinne og en uskolert mann. Kontrasten mellom dem er åpenbar: hun er litteraturprofessor, han har aldri lest en bok. Spørsmålet som driver romanen, er om slike ulikheter kan oversettes til et felles ståsted for et varig samliv. Har han noe å tilby som menn med hennes egen bakgrunn ikke har, eller blir han i bunn og grunn et kortvarig, nesten “eksotisk” mellomspill før hun vender tilbake til sitt eget miljø?

Fortellingen formidles gjennom kvinnens perspektiv, og tankene hun deler er ofte brutalt ærlige. De kan virke provoserende, men nettopp derfor oppleves de også så treffende. Som leser med liknende bakgrunn kjente jeg meg sterkt igjen i hennes refleksjoner. Hjorth treffer spikeren på hodet i beskrivelsen av hvordan klassereiser, dannelse og forventninger påvirker nære relasjoner.

Slutten er åpen og lar leseren selv trekke konklusjoner. For min del tror jeg ikke forholdet vil vare. Men styrken i boka ligger nettopp i at Hjorth ikke gir oss et klart svar – hun lar oss sitte igjen med spørsmålene og uroen, og det er dette som gir romanen kraft.

Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 4 t 56 min.