Lars Saabye Christensen: "Bisettelsen"

Oppfølgeren til «Beatles» fra 1984

Lars Saabye Christensen er for mange mest kjent for «Beatles«, men med «Bly» viser han en helt annen side av Kim Karlsens univers. Der «Beatles» handler om ungdom, drømmer og en følelse av uovervinnelighet, handler «Bly» om det som kommer etterpå. Når illusjonene slår sprekker og livet ikke blir slik man hadde forestilt seg. Dette er andre bind i trilogien, mellom «Beatles» og «Bisettelsen«, og for meg er det også det sterkeste.

Kim Karlsen ankommer Oslo med danskebåten etter et lengre opphold i Firenze. Han kommer ikke hjem med planer eller fremtidstro, men med en følelse av ikke å høre til. Han passer ikke inn noen steder, verken i Oslo eller i minnene fra Italia. Han er desillusjonert, ensom og mer outsider enn noen gang.

Det går egentlig dårlig med hele guttegjengen fra oppveksten. Studiene glir ut, jobbene er tilfeldige og alkohol og narkotika har sluttet å være eksperimentering og blitt en del av hverdagen. Den livsgleden og energien som bar dem gjennom «Beatles» er borte eller i ferd med å slukne. Kim bærer på en sterk fascinasjon for Italia – språket, kulturen, kunsten – men ingen rundt ham deler dette. Det isolerer ham ytterligere.

Å bety noe for noen blir stadig viktigere for Kim, og så møter han Vivi, en ambisiøs og dyktig kunsthistoriestudent. Hun representerer både håp og avstand. Han får et anker, men han er samtidig smertelig klar over at han ikke er den typen svigersønn hennes foreldre hadde sett for seg. Her ligger det både et klasseperspektiv og en følelse av å stå på utsiden av de riktige livsløpene.

Denne boka er langt mørkere og mer tungsindig enn «Beatles«. Det er mindre sjarme, mindre ungdommelig glød, og mer tomhet, skuffelse og stillstand. Men nettopp derfor traff den meg sterkere. Den kjennes mer ærlig. Her er det ikke lenger snakk om hvordan man drømmer om å bli noe, men hvordan det føles når man ikke blir det.

Jeg opplever at Saabye Christensen skriver mer nedstrippet her. Mindre nostalgisk, mer rett på det som gjør vondt. Kim fremstår mer usympatisk, mer famlende, men også mer menneskelig. For meg var det lett å kjenne igjen følelsen av å være på et sted i livet der alle andre virker mer på plass enn en selv.

«Bly» ble derfor min favoritt i de to første bøkene. Den er tyngre, mørkere og mer krevende, men også mer interessant og mer nærgående.

Utgitt: 1990
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 10 t 8 min.

Lars Saabye Christensen: "Bly"

Oppfølgeren til «Beatles» fra 1984

Lars Saabye Christensen er for mange mest kjent for «Beatles«, men med «Bly» viser han en helt annen side av Kim Karlsens univers. Der «Beatles» handler om ungdom, drømmer og en følelse av uovervinnelighet, handler «Bly» om det som kommer etterpå. Når illusjonene slår sprekker og livet ikke blir slik man hadde forestilt seg. Dette er andre bind i trilogien, mellom «Beatles» og «Bisettelsen«, og for meg er det også det sterkeste.

Kim Karlsen ankommer Oslo med danskebåten etter et lengre opphold i Firenze. Han kommer ikke hjem med planer eller fremtidstro, men med en følelse av ikke å høre til. Han passer ikke inn noen steder, verken i Oslo eller i minnene fra Italia. Han er desillusjonert, ensom og mer outsider enn noen gang.

Det går egentlig dårlig med hele guttegjengen fra oppveksten. Studiene glir ut, jobbene er tilfeldige og alkohol og narkotika har sluttet å være eksperimentering og blitt en del av hverdagen. Den livsgleden og energien som bar dem gjennom «Beatles» er borte eller i ferd med å slukne. Kim bærer på en sterk fascinasjon for Italia – språket, kulturen, kunsten – men ingen rundt ham deler dette. Det isolerer ham ytterligere.

Å bety noe for noen blir stadig viktigere for Kim, og så møter han Vivi, en ambisiøs og dyktig kunsthistoriestudent. Hun representerer både håp og avstand. Han får et anker, men han er samtidig smertelig klar over at han ikke er den typen svigersønn hennes foreldre hadde sett for seg. Her ligger det både et klasseperspektiv og en følelse av å stå på utsiden av de riktige livsløpene.

Denne boka er langt mørkere og mer tungsindig enn «Beatles«. Det er mindre sjarme, mindre ungdommelig glød, og mer tomhet, skuffelse og stillstand. Men nettopp derfor traff den meg sterkere. Den kjennes mer ærlig. Her er det ikke lenger snakk om hvordan man drømmer om å bli noe, men hvordan det føles når man ikke blir det.

Jeg opplever at Saabye Christensen skriver mer nedstrippet her. Mindre nostalgisk, mer rett på det som gjør vondt. Kim fremstår mer usympatisk, mer famlende, men også mer menneskelig. For meg var det lett å kjenne igjen følelsen av å være på et sted i livet der alle andre virker mer på plass enn en selv.

«Bly» ble derfor min favoritt i de to første bøkene. Den er tyngre, mørkere og mer krevende, men også mer interessant og mer nærgående.

Utgitt: 1990
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 10 t 8 min.

Lars Saabye Christensen: "Beatles"

Fantastisk om ungdomsopprør

Lars Saabye Christensen er for mange først og fremst forfatteren av «Beatles«, romanen som på mange måter definerte en hel generasjons opplevelse av oppvekst i etterkrigstidens Oslo. Men han er også langt mer enn det: en forfatter med et omfattende og variert forfatterskap, preget av både melankoli og humor, utenforskap, sårbar maskulinitet og en dyp interesse for hvordan mennesker formes av tid, sted og relasjoner. «Beatles» regnes som hans store gjennombrudd og er første bind i en trilogi, etterfulgt av «Bly» (1990) og «Bisettelsen» (2008), hvor vi følger noen av de samme karakterene videre inn i voksenlivet.

I «Beatles» møter vi Kim Karlsen, Gunnar, Seb og Ola; fire gutter i Oslo på 1960-tallet, som går fra ungdomsskole til ung voksen alder. De deler ikke bare vennskap, men også en nesten religiøs hengivenhet til The Beatles. For dem er musikken mer enn underholdning. Den er et språk, en identitet og en måte å forstå verden på. De deler navnene til bandmedlemmene mellom seg: Kim er Paul, Gunnar er John, Seb er George og Ola er Ringo. I dette ligger både en lek og et alvor, en følelse av å høre til noe større, noe moderne og noe som bryter med foreldregenerasjonen.

Gjennom Kim følger vi utviklingen fra en tilsynelatende trygg og ganske vanlig oppvekst, til et mer oppløst og sårbart ungdomsliv. Faren jobber i bank, helt til han en dag blir utsatt for et ran på jobben. Etter dette mister han grepet om tilværelsen, trekker seg tilbake i seg selv, og blir nærmest en skygge i hjemmet, mest opptatt av undulaten og kryssord. Moren reagerer mer høylytt, med en nesten hysterisk redsel for rus og for at sønnen skal havne på skråplanet. Kim på sin side lyver dem huden full, eksperimenterer både med alkohol og dop, og beveger seg stadig lenger bort fra foreldrenes kontroll og forståelsesverden.

Romanen skildrer ikke bare vennskapet mellom guttene, men også klassereiser, ambisjoner, skam, seksuell oppvåkning, politiske strømninger og ikke minst den gryende ungdomskulturen i Oslo. Saabye Christensen er detaljrik i miljøskildringene. Vi får lukten av klasserom, smaken av billig øl, lyden av vinylplater, følelsen av å sykle gjennom byen med verden foran seg. Det er en roman full av liv, energi og rastløshet, men også av tap, svik og skjørhet. Etter hvert som guttene blir eldre, slår også virkeligheten sprekker i vennskapet. De glir fra hverandre, ikke nødvendigvis fordi de vil, men fordi livet og valgene trekker dem i ulike retninger.

For meg ble dette en bok som tok meg fullstendig med storm. Jeg ble både rørt, underholdt og melankolsk underveis. Jeg kjente igjen mye av den ungdommelige følelsen av uovervinnelighet, og samtidig den snikende opplevelsen av at noe uunngåelig går tapt på veien mot voksenlivet.

Som lydbok fungerer «Beatles» svært godt. Svein Tindberg leser med varme, tempo og presisjon, og gir guttestemmene forskjeller uten å gjøre dem til karikaturer. Han klarer å formidle både humoren, sårheten og det rastløse drivet i teksten på en måte som gjør at man nesten føler at man sitter i samme rom som karakterene.

Når jeg ser tilbake på leseopplevelsen, slår det meg at «Beatles» ikke bare er en roman om fire gutter og et band. Den er også en roman om tid. Om hvordan et tiår, et miljø og en generasjon former menneskene som vokser opp i det. Det er en fortelling om det alle ungdommer bærer på: drømmen om at vennskapet og idealene skal vare evig, samtidig som verden uunngåelig drar i dem fra alle kanter.

For meg er dette en av de romanene som fortsetter å leve etter at siste side er lest. Ikke fordi alt i den er perfekt, men fordi den rommer noe sant om ungdom, tilhørighet og tap.

Utgitt: 1984
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 21 t 30 min.

Lars Saabye Christensen: "Halvbroren"

Et omfattende familiedrama

Lars Saabye Christensen har gjennom sitt forfatterskap skildret oppvekst, identitet og tilhørighet, ofte med et melankolsk preg. Da han med «Halvbroren» tok fatt på fire generasjoner i Oslo, viste han at han makter både det store formatet og den intime fortellingen. Dette verket anses som et slags hovedverk, ikke bare på grunn av sideantallet og ambisjonsnivået, men fordi det favner både familie, historie og det personlige.

Handlingen foregår i en leilighet i Kirkeveien på Oslo vest, og strekker seg fra tiden før andre verdenskrig og fram til 1970-tallet. Vi følger fire generasjoner, hovedsakelig kvinner, i en familie med tilsynelatende beskjedene kår, men med et rikt og komplekst liv.

To halvbrødre står i sentrum: Fred og Barnum. Fred blir født etter en voldtekt på frigjøringsdagen 8. mai 1945. Barnum blir født fem år senere. Han er kortvokst og har et kunstnersinn, men preges også av nederlagene som følger når talentet ikke forløses slik han håpet. Fred, på sin side, er vanskelig å tyde. Barnum opplever mobbing og usikkerhet, men også støtte fra sin halvbror, når verden rundt blir for utfordrende.

Gjennom romanen beveger vi oss mellom familieliv, sirkus og kunstnerliv, danseskole og trang økonomi, tilhørighet og utenforskap. Verden utenfor, som Oslo, etterkrigstid og generasjonskonflikter, reflekteres i livet inne i leiligheten.

«Halvbroren» er en roman om fravær. Fravær av far, trygghet og identitet. Dette er likevel også en roman om å kjempe seg frem gjennom disse fraværene. Barnum og Fred representerer to sider av samme mynt: forskjellig utgangspunkt, men likevel koblet gjennom blod og historie. Forholdet deres, som er preget av splid, misunnelse og solidaritet, viser hvordan familierelasjoner kan være både redning og byrde.

Romanens styrke ligger i hvordan store tema som kunst, vold, arv og klasse blir håndtert gjennom små historier: treningsleirer, boksekamper, dansetimer, kortvoksthet, klovner og sirkus. Alt sammen virker kanskje tilfeldig, men summen blir noe større. Forfatteren bruker Oslo som kulisse.

Jeg opplevde likevel «Halvbroren» som for omfattende, med gjentakelser og tidshopp som til tider ble for brå og usammenhengende for meg. Når en roman blir så stor, er det selvsagt rom for sprang, tilbakeblikk og sidefortellinger, men her savnet jeg en strammere dramaturgi. Samtidig ser jeg at det nettopp er denne vidløftigheten som gir boka ambisjonen om å romme alt. Språket opplever jeg som rikt og billedmettet, med en fin balanse mellom melankoli og humor, mellom det hverdagslige og det storslåtte, men strukturen ble tidvis for løs for min smak, og ikke alle trådene føltes helt samlet. Likevel sitter jeg igjen med respekt for prosjektet.

For meg ble dette både en utfordrende og tankevekkende leseopplevelse, som krevde tid og tålmodighet. Selv om den ikke traff meg helt, forstår jeg godt hvorfor den regnes som et nøkkelverk i norsk litteratur. Jeg lander på terningkast fem, med forbehold om at min egen leseropplevelse var noe mer ambivalent enn begeistret.

Utgitt: 2001
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid for lydboka: 26 t 20 min.

Lars Saabye Christensen: "Oscar Wildes heis" (2004)

Sterk novellesamling!

Lars Saabye Christensen har en sjelden evne til å bevege seg mellom roman og novelle uten at det føles som et sidespor i forfatterskapet. I novellesamlingen «Oscar Wildes heis» fra 2004 viser han hvor presist han behersker det korte formatet, med små fortellinger som rommer hele liv, situasjoner og øyeblikk. Her skriver han ikke for å forklare, men for å antyde. Han lar mye ligge mellom linjene.

Gjennom tolv noveller tegner han noen høyst forskjellige stemningsbilder, men felles for dem er det melankolske blikket, den underliggende uroen og den velkjente Saabye Christensen-evnen til å kombinere det hverdagslige med noe ubehagelig, nesten skremmende. Selv festet jeg meg særlig ved novellene som har barn i sentrum. Der er han på sitt mest smertefulle og samtidig sitt mest presise.

I novellen «Morderne» følger vi et skjørt og forsiktig vennskap mellom jeg-personen og gutten Robert. Etter hvert får vi vite at Roberts far er morder. Men det mest urovekkende ligger ikke i denne avsløringen, men i hvordan det griper inn i barnets verden. Hvordan noe så ufattelig som en forbrytelse kan sive inn i skolegården, i relasjoner, i blikk og taushet. I «Gaven» møter vi en gutt som er en mester i å skrive ønskelister, en tilsynelatende uskyldig aktivitet som gradvis avslører både ønskene, savnet og tomrommet i livet hans. I disse barnefortellingene skildres også det typiske distanserte forholdet mellom foreldre og barn på Oslos vestkant, et tema som går igjen flere steder i forfatterskapet. Voksne er til stede, men likevel fraværende.

En helt annen tone finner vi i novellen «Hvilestedet», hvor vi møter forfatteren selv, eller en variant av ham, etter at han har vunnet en større litterær pris. I gave fra forlaget får han penger til å velge seg en stol. Når han i stedet for å kjøpe en dyr designstol, går til IKEA og velger en rimelig variant, skaper det forvirring og nesten indignasjon blant dem rundt ham. Denne teksten er både humoristisk og satirisk, men også en fin liten kommentar til litteraturbransjen, forventninger, prestisje og hvordan omgivelsene ønsker å kontrollere symbolene rundt en forfatter. For meg er dette en liten perle i samlingen.

Jeg likte også svært godt hvordan flygelet dukker opp som motiv i novellen «Hjelpemannen». Saabye Christensen har brukt flygel som et tilbakevendende symbol flere steder i forfatterskapet, og her får det sin kanskje mest brutale behandling. Under en flytteprosess mister man kontrollen, og flygelet styrter ned trappene og blir nærmest knust til pinneved. Det er nesten fysisk smertefullt å lese. Ikke bare fordi et instrument ødelegges, men fordi det rommer noe større: tapet av kunst, verdier, minner og identitet. Et flygel er aldri bare et flygel hos Saabye Christensen.

Som lydbok fungerer denne samlingen svært godt. Kim Haugen som oppleser gjør en fremragende jobb. Han klarer å gi hver novelle sitt særpreg, uten å overdramatisere, og han treffer særlig godt den underliggende melankolien og det dempede alvor som preger tekstene.

«Oscar Wildes heis» er for meg en sterk og variert samling, der det kanskje nettopp er barneperspektivet og de små, ubehagelige forskyvningene i hverdagen som gjør størst inntrykk. Dette er noveller som ikke roper, men som blir værende lenge etterpå.

Utgitt: 2005
Forlag: Cappelen Damm
Lydbokas varighet: 5 t 25 min.

Paul Auster: "Reiser i skriptoriet" (2007)

Utgitt: 2007

Original tittel: "Travels in the scriptorium"

Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 138

I bokas åpningsscene våkner en gammel mann, senere omtalt som Mr. Blank, i et for ham ukjent rom. Han aner ikke hvorfor han er der eller hvor lenge han har vært der. Er han på en institusjon eller i et fengsel? Og er døra låst, eller kan han fritt velge å forlate rommet? 

Rundt omkring i rommet henger det beskrivende lapper på de få tingene som befinner seg der. Mr. Blank har dessuten fått tildelt et manuskript med beskjed om å lese dette. Hva handler det egentlig om? Hans eget liv? 

Rommet er overvåket og inn kommer det hele tiden en rekke mennesker som åpenbart kjenner Mr. Blank, uten at han kjenner dem. Hvem er de? Men kanskje viktigst av alt: hvem er han selv? Mr. Blank er dessuten fylt med skyldfølelse, men for hva? 

Jeg er en stor Paul Auster-elsker, men denne boka ble i særeste laget for meg. Jeg skjønte ganske enkelt ikke hvor forfatteren vil. Og jeg som trodde jeg kunne lese hva som helst, bare Auster hadde skrevet dette? Der tok jeg altså feil ...

Terningkast fire. 

Chimamanda Ngozi Adichie: "Dyprød hibiskus" (2003)

Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Purple Hibiscus
Oversatt: Mona Lange
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 283

15 årige Kambili og broren Jaja vokser opp i en rik, men dypt religiøs familie i Nigeria. Faren har kontroll på alt de foretar seg og setter opp programmer for hva de får lov til å bruke tiden sin på. Selv den minste lille overtredelse anses som stor synd og straffes med vold og mishandling. Moren mister det ene ufødte barnet etter det andre grunnet ektmannens mishandling. Tross deres økonomiske velstand, har latter og spontanitet ingen plass i deres tilværelse. Barna og moren er knapt i stand til å treffe egne valg, tynget som de er under patriarkens despotiske kontroll.

Da Kambili og Jaja en dag blir invitert til sin livsbejaende tante Ifeoma, får de innblikk i en helt annen verden. Dette er en verden fylt av livglede og latter, en verden der kommunikasjonen er fri og hvor det er vel ansett å ha egne oppfatninger om ting. Selv om tanten er fattig, har hun og barna noe som Kambili og familien hennes aldri har hatt - nemlig noe så sjeldent som lykke. Møtet med tantens familie forandrer Kambili og Jajas  liv for alltid.

Dette er en nydelig og sår roman med en gripende historie som blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt.

Chimamanda Ngozi Adichie: "En halv gul sol" (2006)

Utgitt i Norge: 2008
Originaltittel: Half a yellow sun
Oversatt: Mona Lange
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 503

Dette er historien om Nigeria på 60-tallet, da det oppsto etniske konflikter mellom den muslimske og kristne delen av befolkningen. Det hele munnet ut i en borgerkrig, hvor igboene - de kristne - forsøkte å løsrive seg og danne den selvstendige staten Biafra.

Vi følger igbo-tvillingsøstrene Olanna og Kainene, først i de fredelige årene på begynnelsen av 60-tallet. De tilhører på mange måter eliten i landet, de intellektuelle og velstående. Olannas store kjærlighet er Odenigbo, mens Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard. Søstrene er svært ulike, og dette preger i svært stor grad valgene de tar i livene sine.

Da borgerkrigen bryter ut, må Olanna og Odenigbo flykte fra alt de eier for å unngå å bli slaktet ned av hausaene. De ender opp i en flyktningeleir, og dyp nød, sykdom og død preger etter hvert deres hverdag. Vi får også innblikk i livet til tjeneren deres, Ugwu, som følger dem i tykt og tynt.

Dette er en fantastisk roman på alle måter! Ikke bare gir den Biafra-katastrofen et menneskelig ansikt, men boka er så intenst levende skrevet og jeg opplevde virkelig å komme under huden på hovedpersonene. Jeg mener at denne boka er helt på høyden med "Tusen strålende soler", og synes det er rart at den ikke har fått tilsvarende oppmerksomhet i media.

Romanen er filmatisert. 

"Hunger" (Regissør: Steve McQueen) - 2008

Drama fra virkeligheten om IRAs kamp mot England

I denne filmen beskrives en del av Englands historie som jeg vil anta at dette landet ikke er spesielt stolt av i dag.

IRA-medlemmet Bobby Sands havnet i fengsel nærmest ved en uheldig tilfeldighet tidlig på 80-tallet. Forholdene i fengselet beskrives nærmest som umenneskelig, og fientligheten mellom engelskmenn og irer var intenst. I media tordnet jernkvinnen Tatcher mot det hun mente var renspikket ondskap og terrorisme. Fra irenes side så det hele svært så annerledes ut. Ikke bare hadde England stjålet landet deres, men selv ble de utsatt for diskriminering, forhåndsdømming m.m. Havnet en ung irsk gutt først i politiets klør, fant politiet alltids noe på ham som gjorde at han kunne bures inne. Inne i fengselet florerte vilkårlig vold fra voktere og politimenn.

Sands og hans innsatte landsmenn mente at de var politiske fanger, uten å vinne gehør hos britiske myndigheter. I protest bestemte mange av fangene seg for å sultestreike. I filmen følger vi Sands siste dager som sultestreikende fange.

Filmen er vanvittig sterk! Og virkemidlene er nesten utelukkende visuelle, for knapt en replikk blir uttalt i store deler av filmen. Det gjør historien brutal. At den faktisk er fra virkeligheten, fra en nær fortid i et naboland som regner seg som meget sivilisert ... det gjorde selvsagt ekstra inntrykk. Dette er en viktig film som jeg virkelig anbefaler flere å se!

Innspilt: 2008

Originaltittel: Hunger
Nasjonalitet: Storbritannia, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Bobby Sands), Liam Cunningham, Stuart Graham, Brian Milligan, Liam Campell
Spilletid: 91 min.

Frozen River (Regissør: Courney Hunt) - 2008

Ray Eddy er blitt forlatt av sin ektemann. Han tok med seg alle pengene de hadde spart for å ha til depositumet til sitt nye hjem. Planen var at tilværelsen i husvogn skulle bli et tilbakelagt kapittel. Ektemannen lider av spillegalskap, og Ray antar at han har sprukket etter å ha holdt seg på matta i 2-3 år. Så sitter hun der alene med sine to barn. Det er en uke igjen til jul og hun er blakk. 

Ved en tilfeldighet kommer hun borti indianerjenta Lila Littlewolf, og før hun vet ordet av det har hun vært med på sitt første menneskesmuglingstokt over den islagte St. Lawrence-elven. Dette blir opptakten til flere turer med illegale kinesiske og pakistanske immigranter i bagasjerommet på bilen. 

Rays mål er å skaffe nok penger til depositumet til drømmehuset, slik at hun og hennes barn kan få en bedre tilværelse. Lila er på sin side desperat etter å tjene penger slik at hun kan få sin ett år gamle sønn tilbake. Men i jakten på de store pengene forsvinner årvåkenheten og ting utvikler seg ikke helt som forutsatt. 

Dette er en engasjerende film om et stort problem i USA, nemlig mengder med ulovlige innvandrere som flommer inn over landegrensene og som nærmest er umulig å stoppe. Store penger er involvert, og bakmennene utnytter mennesker i stor nød på verst tenkelige måte. Når flyktningene er så ”heldige” at de har kommet frem til bestemmelsesstedet, følger gjerne flere år under slavelignende forhold for å betale tilbake en enorm gjeld pådratt som følge av flukten. De kan ikke stå frem av frykt for å bli sendt ut av landet.

Nights in Rodanthe (Regissør: George C. Wolfe) - 2008

Adrienne er en oppofrende mor som nylig har blitt sviktet av sin utro ektemann. Nå vil han imidlertid ha henne tilbake, og hun er tvil om hva som er det riktige å gjøre. Paul er en kirurg som har mistet familien sin fordi han alltid har satt karrieren foran sine nærmeste. Sønnen hans har ikke villet ha noe med ham å gjøre på ett år.

Paul har reist ut til et avsidesliggende gjestgiveri på Key West for å tenke gjennom sin livssituasjon. Der befinner også Adrienne seg. Hun har tatt hånd om gjestgiveriet for en venninne som trenger ferie etter siste turistsesong.

I de idylliske omgivelsene som gjestgiveriet befinner seg i, forsøker Paul og Adrienne hver på sin måte å finne ut av hvilken retning livene deres skal få. Da det blåser opp til uvær, søker de sammen. Det oppstår varme følelser mellom dem, og denne weekenden skal vise seg å få stor betydning mht. viktige valg de står overfor.

Det store spørsmålet er om forholdet deres har en sjanse. Før de rekker å ta stilling til noe som helst, griper skjebnen inn og svært uventede ting skjer ...

I denne flotte kjærlighetsfilmen møter vi barske Richard Gere og nydelige Diane Lane. Og de spiller på hele følelsesregisteret. Den som ikke griner på slutten av denne filmen, fortjener ikke å se den!

Vicky Cristina Barcelona (Regissør: Woody Allen) - 2008

En sjarmbombe av en film!


Innspilt: 2008
Originaltittel: Vicky Christina Barcelona
Nasjonalitet: USA, Spania
Genre: Komedie
SKuespillere: Javier Bardem, Scarlett Johansson, Penélope Cruz, Rebecca Hall
Spilletid: 97 min.


Bestevenninnene Vicky og Cristina skal tilbringe sommeren i Barcelona. De er svært forskjellige, og har ikke unaturlig helt ulike drømmer om hvordan oppholdet skal bli.

Vicky skal skrive på masteroppgaven sin om den catalonske folkesjelen, og skal deretter hjem til USA for å gifte seg med sin trauste utkårede Doug. Hun VET hva hun vil med livet sitt!

Cristina er åpen for hva det måtte være, og det eneste hun vet er hva hun IKKE vil ...

En kveld jentene er på et galleribesøk, treffer de den sjarmerende kunstneren Juan Antonio. Han inviterer dem med på en weekend-tur. Cristina er helt med, men Vicky er svært, svært skeptisk. Motvillig blir hun likevel med Cristina.

Oppholdet blir svært annerledes enn begge hadde forestilt seg på forhånd. Det blir faktisk et vendepunkt spesielt for Vicky ... Klarer hun tidsnok å stoppe det livsløpet hun har begynt på før hun gjør sin livs store tabbe?

Dette er en nydelig film om kjærlighet og lidenskap! Og om at når man en eneste gang har opplevd virkelig lidenskap, vil alt annet fremstå som fullstendig meningsløst ...

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er glitrende! I rollen som den forførende kunstneren møter vi Javier Bardem, mens Penélope Cruz spiller ekskona fra helvete - en rolle hun ble Oscar-nominert for. Scarlett Johansson er som alltid nydelig! Jeg ble svært sjarmert! Terningkast fem!

Gaudis Barcelona

Skuespillerne Javier Bardem og Rebecca Hall

Scarlett Johansson

Penélope Cruz i rollen som ekskona fra helvete

"Burn after reading" (Regissør: Joel and Ethan Coen) - 2008

Da CIA-agenten Osbourne Cox (John Malkovich) ender opp med å bli sagt opp, sliter han mer enn de fleste. Han vet riktignok ikke at kona er utro, men at hun er en kald, humørløs kyniker er det liten tvil om. Cox sliter med et alkoholproblem, selv om han helst ikke vil innrømme det for noen - kanskje aller minst for seg selv. Han begynner jo aldri å drikke før klokka fem ...

Cox´ misfornøyde kone har et forhold på si´ med drittsekken og kvinnebedåreren Harry Pfarrer (George Clooney). Harry surfer stort sett på toppene i andres liv, og er lite villig til å stå løpet ut med noen når det går dårlig eller blir for krevende. Han er derfor jevnt over dårlig likt av de fleste.

Da Cox får sparken, bestemmer han seg for å skrive sine memoarer. Og det er da disse kommer på avveier og havner i hendene på to helsestudioansatte (Brad Pitt og Tilda Swinton) at forviklingene virkelig tar fart. For mens kvinnen endelig øyner en mulighet for å få penger til en rekke plastiske operasjoner, ser han en mulighet for at livet kan ta en mer spennende vending ved å opptre som pengeutpressere. Men de blir ofre for krefter de ikke aner rekkevidden av ...

I denne helsvarte komedien, som faktisk er ustyrtelig morsom, møter vi litt av noen skuespillere! Brad Pitt som en tyggegummislafsende, naiv og litt dum helsestudiotrener er helt ubetalelig! George Clooney som vanligvis har full kontroll, men definitivt ikke i denne filmen, er også vanvittig morsom! Dette er en må-se-film

"The boy in the striped pyjamas" (Regissør: Mark Herman) - 2008

Vi må aldri glemme!


Bruno og familiens hans må uten forvarsel flytte fra sitt nydelige hjem i Berlin til den tyske landsbygda. Dette er traumatisk spesielt for den åtteårige Bruno, som med ett mister kontakten med alle kameratene sine. Foreldrene har heller ikke involvert ham eller den fire år eldre søsteren Grätel i hva som skjer.

Vel fremme på landsbygda forsøker alle familiemedlemmene å finne seg til rette. Bruno får strenge formaninger om at det er forbudt å bevege seg utenfor hagen. En dag ser han imidlertid sitt snitt til å stikke av, og dette blir innledningen til en spennende tid. Han finner "gården" han har sett fra vinduet sitt - der hvor alle går rundt i stripete pyjamaser. Og han blir kjent med en gutt på sin egen alder.

Filmen i seg selv er veldig fin, men alle de gode poengene og ikke minst den vare oppbyggingen av historien som finner sted i boka, er overhode ikke å finne igjen i filmen. Sånn sett ble jeg veldig, veldig skuffet ... For dem som aldri har lest boka, vil jeg likevel anbefale denne filmen! Karakteren er gitt løsrevet fra min skuffelse i forhold til boka.

"Genova - en italiensk sommer" (Regissør: Michael Winterbottom) - 2008

Moren og hennes to døtre Kelly og Mary er på vei hjem i bil. For å få tiden til å gå gjetter de fargen på bilene som kjører forbi - med lukkede øyne. For å være sikre på at ingen jukser, holder jentene foran øynene på hverandre. Så holder den yngste jenta plutselig foran øynene på moren, som ikke lenger ser hvor hun kjører og kolliderer i motgående bil. Hun dør.

Sorgen er ikke til å holde ut verken for faren Joe eller døtrene. For å komme seg til hektene takker han ja til en jobb som lærer ved et universitet i Genova i Italia. Joes gamle venninne Barbara hjelper dem til rette i begynnelsen.

Kelly er i tenårene og begynner straks å utforske sin gryende seksualitet. Søsteren Mary sliter med skyldfølelse for morens død og ser stadig morens gjenferd i Genovas gater ...

I denne nydelige og rørende filmen møter vi Colin Firth som Joe. Det var faktisk fornøyelig å se ham i en annen rolle enn en stiv, fjern og kjølig britisk overklasserolle! Han spiller en i aller høyeste grad tilstedeværende alenefar, som langt på vei må sette sine egne behov til side av hensyn til døtrene. Kivingen søsknene imellom, og den eldste søsterens unnasluntring fra pliktene for lillesøsteren, er helt klassisk og veldig gjenkjennelig. Dette er i det hele tatt en veldig varm film som fikk meg til å få veldig lyst til å dra til Genova, en by jeg så langt i livet har nøyd meg med å kjøre forbi når vi har vært på de trakter.

Knut Faldbakken: "Tyvene" (2007)

Dette er foreløpig den siste boka Faldbakken har skrevet om Hamar-etterforskeren Valmann, og dette er også den desidert beste!

Denne gangen har Faldbakken valgt en veldig spennende fortellerteknikk. Fem personer opptrer vekselsvis som jeg-personer. En og samme scene ses fra ulike perspektiver, og dette gjør boka ulidelig spennende. Vi møter personer som i tillegg til å være kriminelle, ikke er rent lite forskrudde. Alle er på jakt etter en spesiell Mac, som inneholder kryptert data laget av en hacker.

Egentlig er dette Oslo-politiets sak, men Valmann dumper borti saken pga. et mord som blir begått under visningen av en leilighet i Trudvangveien. Der befinner også samboeren Anita seg sammen med søsteren som er på jakt etter en leilighet. I Oslo-politiet ledes etterforskningen av Olav Tjenn. Han er en eks av Anita, og det er nok ikke bare dårlig politiarbeid som trigger noe i Valmann. Men det skal også vise seg at Oslo-politiet ikke er i stand til å løse saken på egen hånd ...

"Last chance Harvey" (Regissør: Joel Hopkins) - 2008

Harvey Shine (spilt av Dustin Hoffman) er på vei fra New York til London for å delta i sin datters bryllup. Bekymringer rundt jobbsituasjonen hans bidrar ikke akkurat til å sette ham i et lystig humør. Med en selvtillit som ikke er den aller beste, ankommer han mottakelsen dagen før bryllupet. Han plages med jet lag, har bommet på kleskoden, alarmen sitter fremdeles fast i jakkeermet og eks-konas nye ektemann har åpenbart overtatt den plassen han burde ha hatt på datterens store dag. Eks-kona lar heller ikke anledningen til å komme med en giftig bemerkning som drar ham enda mer ned, gå fra seg …

Harvey er til stede under selve bryllupssermonien dagen etter. Sårt er han vitne til at datterens stefar fører henne til alters og så forlater han gildet. Det ser ikke ut til at noen bryr seg. Pga. trafikk-kork rekker han ikke flyet tilbake til New York. En telefon til sjefen medfører at han får sparken. Harvey føler seg som en dritt. Stort bedre er det ikke å få det.

Ved en tilfeldighet treffer han Kate (i Emma Thompsons skikkelse) i flyplassbaren, og uten noe å tape innleder han en samtale med henne. Det blir en samtale som skal komme til å forandre begges liv …

Dette er en uimotståelig sjarmerende film om det å ha kommet midtveis i livet og føle at livet ikke ble helt slik man ønsket og håpet. Og om å ha mot til å gjøre noe med sin situasjon, uten at angsten for og mislykkes skal bli lammende. Jeg falt ganske enkelt pladask for denne filmen!

"Den siste revejakta" (Regissør: Ulrik Imtiaz Rolfsen) - 2008

Dette er en historie om to menn som har tilbrakt det meste av sitt voksne liv i hasjrus. Nå skal de gjøre et siste kupp og tjene store penger. Deretter skal de slutte med dette tullet og leve normale liv. Det er tørke på hasjtilgangen i Oslo, og med tilgang til et utmerket parti hasj fra Nepal, er det store muligheter for å tjene seg rik.

Men selv i den relativt uskyldige tiden på 70-tallet, er det noen virkelig hardbarkede typer i miljøet som vil ha sin del av kaka. En jente dør av en overdose med heroin, og spørsmålet er bl.a. hvor dette stoffet kommer fra. Og så er spillet i gang ...

Denne filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens roman med samme navn,  har etter min mening lykkes svært godt! Og hvem andre enn nettopp Kristoffer Joner kunne ha spilt den forsofne hovedpersonen Carl? Nicolai Cleve Brock spiller også rollen som Robert svært godt, en meget emosjonell type som Carl aldri helt kan regne med når det virkelig gjelder.

Det som trekker ned helhetsinntrykket i filmen er Linn Skåber. Hun kan jo ikke spille annet enn seg selv. Om hennes rolle er det bare én ting å si: platt!

På tross av dette anbefaler jeg filmen varmt!