Møte med Orhan Pamuk på Litteraturhuset i Oslo 24. mai 2017

Orhan Pamuk og Helge Jordheim (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med den tyrkiske Nobelpris-vinneren i litteratur, Orhan Pamuk!

Om arrangementet

Da Litteraturhuset tidligere i år annonserte at den tyrkiske Nobelprisvinneren i Litteratur, Orhan Pamuk, skulle komme til Norge i slutten av mai, var jeg ikke sen om å skaffe meg billetter til arrangementet! Dermed sikret jeg meg plass i hovedsalen, nærmere bestemt på tredje benkerad, mens svært mange måtte ta til takke med videooverføring i andre rom på huset. Jeg tror det var tale om tre eller muligens fire stappfulle saler med folk i går kveld - i tillegg til Wergeland-salen, der det hele foregikk "live". 

Slik presenterte Litteraturhuset forfatteren:

I mer enn tretti år har forfatter og nobelprisvinner Orhan Pamuk skrevet verdenslitteratur med Tyrkia som utsiktspunkt. Hans sterke interesse for myter og fortellinger, samfunn og historie går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet, som bygger bro mellom østlig og vestlig kulturarv og modernitet. Han er Tyrkias mest leste, men også en omstridt forfatter, og går uredd inn i komplekse spørsmål om politikk og samfunn, konfliktfylt identitet eller livet som kunstner.

Denne våren kommer en ny Istanbul-roman fra Pamuks hånd, Kvinnen med rødt hår. Her følger vi en ung, ambisiøs gutt fra sommeren han tar seg jobb som brønngraver. Romanen nøster opp et sinnrikt mysterium hvor far-og-sønn-relasjoner, litterære myter og fabler står sentralt.

Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, leder samtalen når Orhan Pamuk, en av verdens fremste nålevende forfattere, gjester Litteraturhuset. 

Om forfatteren

Orhan Pamuk (f. 1952) er en tyrkisk forfatter, manusforfatter, akademiker og Nobelprisvinner i litteratur (2006). I følge Wikipedia har han solgt mer enn tretten millioner bøker, og bøkene hans er oversatt til mer enn 60 språk. Han er Tyrkias mestselgende forfatter. Han debuterte med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982, 30 år gammel. I tillegg til romaner har han skrevet sakprosa, essays og skuespill. 

Orhan Pamuk kom til Norge denne uka for å promotere sin siste roman "Kvinnen med rødt hår". Han har vært i Norge tidligere (i 1991).

Få forfattere har mottatt så mange priser og fått så mange akademiske utnevnelser som Orhan Pamuk. (Kilde: Wikipedia)

Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I sin introduksjon nevnte daglig leder ved Litteraturhuset, Andreas Wiese, at han var stolt over at Litteraturhuset hadde lyktes i å få Orhan Pamuk på besøk. Litteraturhuset har prøvd å få dette til i 10 år. 

Wiese påpekte at Pamuk har vært inspirert av klassisk romankunst gjennom forfattere som Thomas Mann, Fjodr Dostojevskij, Leo Tolstoi m.fl. Alle skriver om kjærligheten, og Orhan Pamuk har en gang sagt at desto mer ulykkelige vi er, jo dypere forelsket (eller "in love") har vi en tendens til å bli ... Det er nok noe det ... 

Pamuks tanker om sin siste bok

Orhan Pamuk ønsket denne gangen å skrive en kort roman, og han viste til at hans foregående romaner har vært svært tykke. Som i alle tidligere romaner er handlingen lagt til Istanbul. 

Hvilken rolle kan fabler spille i den moderne verden?, spurte Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Pamuk understreket at "Kvinnen med rødt hår" ikke er en komparativ roman, dvs. en roman som sammenligner fabler med den virkelige verden for å finne likheter og forskjeller. Samtidig setter han den virkelige verden og fablene opp mot hverandre, og på denne måten er det mulig å få øye på symmetrien mellom fablene og historien som fortelles i romanen. 

I sine yngre dager ble Pamuk vitne til en brønngraver og hans hjelper i aksjon. Han så hvordan de levde. Mens mesteren gravde, sto hjelperen oppe og tok i mot bøttene med utgravd masse. Forholdet dem i mellom var finstemt og preget av gjensidig respekt. Om ettermiddagen kokte de opp noen grønnsaker som de spiste, før arbeidet igjen skred videre. Pamuk benyttet anledningen til å snakke med brønngraverne, og siden tok han vare på historien. Denne benyttet han da han skrev romanen "Kvinnen med rødt hår". I tillegg flettet han inn en kjærlighetshistorie, og mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam.

Å drepe sin far er et tabu, og dette handler Sofokles´ historie om Ødipus om. Den persiske utgaven av en lignende fabel - den om Sohrab og Rostam - oppsto på 1500-tallet. Den gangen hentet hele Midtøsten sin kulturelle inspirasjon fra Persia, som var et høyerestående samfunn. Underveis kom Pamuk inn på flere tilfeller av parallelle fabler og myter, som har en påfallende likhet.

Mens Ødipus straffet seg selv etter sitt farsdrap (han blindet seg selv), fikk Rostam ingen straff for å drepe sin sønn. 

I romanen "Kvinnen med rødt hår" blir Cem, brønnmesterens hjelper, forlatt av sin far. Han identifiserer faren i mesteren i løpet av en sommer. Han har en lengsel etter en kjærlig og sterk far, men ender med å hate ham. Da han senere treffer faren igjen, er det en taper han ser. Pamuk kom inn på sin egen far, som også var mye borte, men ikke av de samme grunnene som Cems far. Fraværet av en far gjorde båndet mellom ham og moren sterkt, og dette innebar også en del frihet. I romanen blir savnet av en far en slags allegori. 

Å finne vann står helt sentralt i Midtøsten. Vann var veien til velstand, fremtid og utvikling. Brønngraverne var svært viktige i Istanbul til langt ut på 1980-tallet. Senere overtok maskinene, og da gikk utviklingen enda raskere. Når noen fant vann, betydde dette stor makt. Pamuk opplyste at Istanbul har utviklet seg mer i løpet av de siste 15 årene enn i de 50 foregående årene. Han beskrev levende hvordan åsene i områdene rundt byen bekles av høyblokker, nesten som sopp sett på avstand - oppover og oppover. 

I romanen er det Mahmut som er mesteren. Likevel er han helt avhengig av sin hjelper, som både skal forhindre at han får innholdet i bøtta over seg, og få ham opp til slutt. Det Cem gjør i slutten av første del av boka, er sånn sett helt utvilgivelig, og dette gjør noe med sympatien for ham i siste del av boka. 

Pamuk snakket deretter om brønnen som fenomen. Når folk ønsker å skjule noe - alt fra mordvåpen til lik - kaster de det gjerne i brønnen. Derfor er det mye rart man kan finne i en brønn ... 

Helge Jordheim intervjuet Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"Kvinnen med rødt hår" handler både om fedre og sønner, om mestere og hjelpere ... men hvorfor har boka fått navn etter en kvinne? lurte Helge Jordheim på. 

Orhan Pamuk påpekte at kvinnen med det røde håret er triggeren i historien. I Europa oppfattes en kvinne med rødt hår som en sint kvinne. I Tyrkia handler det mer om et valg. Kvinner med rødt hår har valgt dette selv (dvs. de har farget håret sitt, det er ikke naturlig rødt), og når en kvinne gjør dette, forteller hun omverdenen at hun er annerledes. Pamuk antyder en viss løsaktighet ved at en slik kvinne vil gå til sengs med en mann uten å være gift, og hun er ofte skuespiller. Som vår heltinne i hans siste roman. 

Hva gikk egentlig galt i Cems liv? spurte Helge Jordheim. Pamuk, som ikke ønsket å røpe noe av frykt for å ødelegge leseopplevelsen for dem som ikke har lest boka, pekte på en hendelse på slutten av bokas første del. Da mister vi også sympatien for Cem, og akkurat dette er svært viktig for det som skjer senere. 

Mens første del av boka er svært realistisk, er den andre delen mer intellektuell. Første del foregår i løpet av seks uker, mens siste del foregår i løpet av 30 år. 

Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hvor akseptabel er Cems handling i slutten av del en i boka? Det kommer an på hvilke kulturelle øyne som ser, påpekte Pamuk. Cem trodde lenge at dersom han lot som ingenting hadde hendt, så hadde det ikke hendt. Men så enkelt var det jo ikke ... 30 år senere betaler han prisen for dette ... 

----------------

En time gikk så altfor fort i går, og plutselig var det hele over. Etter bokbadet var det som vanlig boksignering ute i bokhandelen. Køen av litteratur-fans var lenger enn lang, og dette førte til at arrangørene grep inn for å effektivisere det hele. Dermed ble det ikke tid til å få to ord med forfatteren. Det ble heller ikke tid til at han kunne skrive navnet til den boka tilhørte. Alt vi fikk var hans signatur, og det var det ... Skjønt jeg ba ham om et smil før jeg tok et nærbilde av ham, og det fikk jeg! 

Boksignering i bokhandelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Uansett - det er ikke hver dag man er så heldig å få treffe en Nobelprisvinner på Litteraturhuset, og med fare for å virke klisjéaktig må jeg si at det var stort! 

Jeg ba om et smil, og fikk det! Orhan Pamuk skriver sin
signatur i min bok. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg fikk umiddelbart lyst til å kaste meg over alle de uleste bøkene jeg har av Orham Pamuk i hyllene mine! 

I bokhandelen sto Orham Pamuks bøker utstilt (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen 29. mars 2017

David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen i går (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med den franske forfatteren David Foenkinos

I går inviterte Litteraturhuset i Bergen til et møte med David Foenkinos (f. 1974). Foenkinos er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, og han er i dag en av Frankrikes mestselgende forfattere. Sitt store internasjonale gjennombrudd fikk han med romanen "Charlotte", som utkom i Frankrike i 2014. Denne romanen utkom på norsk tidligere i år.

Foenkinos er også kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen (jeg har sett filmen og har skrevet om den her på bloggen).

"Charlotte" har solgt mer enn 400 000 eksemplarer i Frankrike, og for denne romanen har forfatteren fått en rekke priser. Boka er oversatt til flere språk. Jeg har lest og omtalt "Charlotte" her på bloggen.

Sandra Lillebø intervjuet David Foenkinos (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den som intervjuet Foenkinos i går var forfatter, journalist og kritiker Sandra Lillebø. Intervjuet, som fant sted i Boksalongens lokaler, foregikk på engelsk.

Møte med David Foenkinos  

Sandra Lillebø opplyste at David Foenkinos er blant Frankrikes mest leste samtidsforfattere. Han har 12 romanutgivelser bak seg, og "Charlotte" er hans trettende roman. I tillegg har han regissert flere filmer.

Foenkinos fortalte at han var 16 år første gang han var i Norge. Han glemmer aldri Lofotens magiske landskap. Han har aldri vært i Bergen før nå. Han takker nei til de fleste invitasjoner, men han medgir at han var spesielt nysgjerrig på Bergen. Denne byen har festet seg i hans sinn fordi han akkurat nå holder på med en film, hvor en av hovedpersonene er fra nettopp Bergen. En lykkeligere og mer harmonisk person har han sjelden møtt, så han kom til at det må være noe spesielt med denne byen ...

Hva førte til at David Foenkinos ble forfatter?

Foenkinos mener at han oppdaget litteraturen sent i livet. Han var 16 år og hadde frem til da ikke hatt noen interesse av å lese bøker. Så skjedde det noe helt spesielt, som forandret livet hans fullstendig. Han fikk problemer med hjertet og holdt på å dø. Han begynte å gå på museer, studere jazz, male og lese bøker. Det som fikk ham til å begynne å skrive var at han ikke fant en bassist til jazzbandet sitt, fortalte han leende.

Siden har han skrevet mange bøker, men ingen som "Charlotte" ... Hans tidligere bøker er fiksjonslitteratur med mye humor. "Charlotte" er en alvorlig bok.

Foenkinos la ut som sin fascinasjon for Charlotte Salomon
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bakgrunnen for boka om Charlotte Salomon

Historien om Charlotte er tragisk, og Foenkinos ble raskt meget betatt av henne. Det var svært vanskelig å finne frem til hvem hun egentlig var, og han skjønte derfor tidlig at dette aldri kunne bli en klassisk biografi. Hele 10 år skulle han bruke før han klarte å fullføre  romanen om henne. Mye av årsaken var at han ikke klarte å finne ut hvordan han skulle fortelle historien.

Da han begynte å gjøre research rundt Charlotte, visste han ikke hva han kom til å finne. Han var ikke forberedt på at han skulle bli så fanget av henne som han ble. Hun kapret hans hjerte fullstendig og endret livet hans. Hennes energi, humor og intelligens sto i dyp kontrast til det livet hun ble tvunget til å leve. At hun skulle dø så ung, bare 26 år og gravid, er både tragisk og meningsløst. Hun tok all sin lidelse inn i kunsten.

Underveis oppdaget Foenkinos de tidligere utstillingene av kunsten til Charlotte Salomon. Den første utstillingen fant sted 15 år etter hennes død. Hans bok om Charlotte har ytterligere forsterket interessen for hennes liv og kunst.

En engasjert forfatter! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Charlotte skrev i sin tid sin egen biografi - "Liv? eller Teater?". Vi kan selvsagt ikke være helt sikker på at alt er like sant eller objektivt. Foenkinos har likevel basert sin roman på disse tekstene. Det var vanskeligst å skrive om perioden 1940-1943, og spesielt om slutten, fordi det er fantes så få kilder. Hvorfor ble Charlotte i Frankrike? Hvorfor dro hun ikke? Slike spørsmål stilte han seg selv underveis i arbeidet med boka.

Mens Foenkinos jobbet med boka, reiste han stadig til Syd-Frankrike og oppsøkte hotellet der Charlotte bodde. Der følte han seg nær henne, og dette hjalp i skriveprosessen. Resepsjonisten på hotellet ble etter hvert nokså lei ham. I dag reiser "alle" til dette hotellet, vel vitende om at det var her Charlotte oppholdt seg i siste fase av sitt liv. Mon tro hva resepsjonisten kjenner på nå ...

Om Charlottes liv

Charlotte ble født i Berlin i 2016. Moren var psykisk syk og tok til slutt livet av seg. Ingen fortalte Charlotte sannheten. Hun fikk heller ikke vite om alle de andre kvinnene i familien som hadde tatt livet av seg. Selv var hun oppkalt etter morens søster, som tok livet av seg i en alder av 18 år.

Etter morens død giftet faren seg på nytt. Charlotte var da 16 år og farens nye kone var Paula, en berømt sangerinne. Familien var jøder, men praktiserte ikke sin religion. Det spilte imidlertid ingen rolle da restriksjonene for jøder ble innført i Tyskland på midten av 1930-tallet. Etter hvert ble faren nektet å praktisere som lege, og Paula fikk bare opptre overfor jøder. Charlotte fikk helt unntaksvis lov til å begynne på en kunstskole, men problemene begynte for alvor da det viste seg at det var hun som var den mest talentfulle på denne skolen. Hun vant en konkurranse, men ble nektet å motta prisen som vinner. Skolen ønsket nemlig ikke å få et jødestempel. Etter dette klarte faren å overtale henne til å reise til Syd-Frankrike, der besteforeldrene bodde. Forut for dette hadde han selv blitt arrestert og sendt til en leir, men han ble sluppet løs etter noen måneder. Dette satte en støkk i familien. De som følte seg som ekte tyskere, og faren som hadde tjenestegjort som soldat under første verdenskrig. Likevel var de med ett blitt annenrangs borgere i sitt eget hjemland ...

Charlotte etterlot seg sitt hjemland, sin familie, sin elsker Alfred og alt hun hadde hatt kjært for et liv i eksil. Det var som om hun flyktet fra mørket og inn i lyset når hun malte, hevdet Foenkinos. "Men mange av maleriene hennes er da riktig mørke," innvendte Lillebø ...

Mens Charlotte befant seg i Frankrike, var hun avskåret fra å finne ut hvor det var blitt av Alfred. Hun tegnet og malte ham, og slik tok hun vare på minnene om mannen som hadde betydd så mye for henne.

Da hun kjente at det begynte å brenne under beina sine, oppsøkte hun legen sin og overlot all kunsten sin til ham. Takket være ham er alle hennes 1000 arbeider bevart for ettertiden. Og selvbiografien ...

David Foenkinos visste å sjarmere sitt publikum! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mer om arbeidet med boka

Mens Foenkinos jobbet med researchen til boka, ble han kjent med historien rundt Alfred og hans oppdagelse av Charlottes kunst. 25 år etter Charlottes død fant Alfred seg selv i hennes kunst ... Det må ha vært spesielt! Charlotte var riktignok ikke den eneste for ham, mens han hadde en meget stor plass i hennes liv.

Charlotte malte 12-14 timer hver eneste dag, og hun sang mens hun malte, fikk Foenkinos høre av folk som kjente Charlotte mens hun oppholdt seg i Frankrike.

Foenkinos snakket blant annet med datteren til Charlottes lege, han som tok vare på hennes kunst. Datteren som da var over 70 år, husket at faren snakket mye om Charlotte. Han omtalte henne som "crazy", fordi hun hadde så mye energi.

Charlotte led mye i sitt liv, og hun fant det vanskelig å forsone seg med alt dette. Hun valgte å skape for å overleve. Selv pleide hun å si at "du kan ikke elske før du har dødd minst en gang ..."

"Charlotte" er en bok om kjærlighet. Foenkinos` motivasjon for å skrive den har vært å finne i alle fall én person som kunne elske Charlotte. I stedet fant han over en million lesere som er blitt betatt av denne kvinnen, og dette er mer enn han noen gang kunne ha drømt om.

Underveis ble han fortalt at han faktisk ikke var den første som hadde skrevet om henne. Dette fikk ham til å tenke "Å nei, men dette er min Charlotte!"

Om skrivestilen i boka

Sandra Lillebø påpekte at skrivestilen kan se ut som poesi, men at den ikke er det. Foenkinos forklarte at han slet veldig med å finne en skrivestil som passet til historien. Han prøvde igjen og igjen, og holdt til slutt på å gi opp. Først etter seks år løsnet det. For hver ny setning valgte han å begynne på en ny linje. Da fikk han endelig puste ... Noe fysisk skjedde med ham. (Noe tilsvarende skjedde faktisk med meg under lesningen - min kommentar. Dette har jeg skrevet om i min omtale av boka.)

Om kunstneren Charlotte Salomon

"Hvor ferdigutviklet kan man egentlig bli i en alder av 26 år?" lurte Sandra Lillebø på. Foenkinos mente at det ikke er mulig å svare på dette. Det eneste han vet er at kunsten til Charlotte er kraftfull, og at man kjenner på dette i møtet med maleriene hennes. Det er først når man ser helheten at man skjønner hvor stor hun faktisk var som kunstner.

Foenkinos viser til seg selv. Han måtte skrive 12 bøker før han klarte å skrive en virkelig stor roman. Leende påpekte han at han ikke kunne komme til Bergen før han hadde skrevet denne boka. De 12 foregående kom han til Sverige med ... Dette fikk latteren til å runge gjennom Boksalongen i går kveld. Vi likte selvsagt å høre dette!

Selv ønsket han ikke å skrive en Holocaust-bok. Han ønsket å skrive om Charlotte, men fordi Holocaust er en del av hennes historie, måtte det selvsagt med. Uten at dette får mer fokus i boka enn at det forårsaket hennes meningsløse død ... Holocaust og nazistenes forfølgelse av jødene er årsaken til flukten, til den uforløste kunsten (mens Charlotte levde), til at hun døde så ung ...

Det skal bli film av boka

David Foenkinos jobber for at det skal bli film av boka. Han ønsker seg en virkelig god regissør denne gangen. En som er vesentlig bedre enn ham selv ... Hans ønske er en film ala den om Frida Kahlo - en film som en gang for alle udødeliggjør Charlotte ...

Utstilling i Amsterdam neste høst

Neste høst (i oktober 2018) skal samtlige bilder som Charlotte laget i sitt liv, stilles ut i Amsterdam. Det er Jewish Museum som har tatt ansvar for utstillingen, og dette er første gang noen sinne at det vil være mulig å se samlingen samlet. Foenkinos håper at Charlotte Salomon en gang skal få sitt helt eget museum, fordi han ikke tror det gagner kunsten hennes å få merkelappen "jødisk". Hun levde jo aldri et tradisjonelt jødisk liv, og kunsten hennes er heller ikke typisk jødisk (hva nå det måtte være - min kommentar).

Livet etter "Charlotte"

Foenkinos innrømmer at det har vært vanskelig å skrive en ny bok etter "Charlotte". Han utga en ny bok i fjor, og denne boka ligger blant annet på bestselgerlistene i Tyskland for tiden. Han jobber også med en ny film.

Intervjuet/bokbadet nærmet seg slutten (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dermed var bokbadet over, og jeg havnet på en bar like i nærheten av Litteraturhuset og Boksalongen, sammen med forfatter, andre bloggere (Beathe fra bloggen Beathes bokhjerte og Bente fra bloggen Bentebing`s Weblog) og bokbransjefolk. Vi bloggere fikk dermed anledning til å snakke med forfatteren etter bokbadet, og det var selvsagt stas!

Beathe har skrevet om arrangementet og boka "Charlotte". Bente har også skrevet om boka.

Beathe (bloggeren bak Beathes bokhjerte), David Foenkinos og Sandra Lillebø.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Arabiske filmdager 2017

Arabiske filmdager 30. mars - 

2. april 2017

Generelt om festivalen

Arabiske filmdager ble arrangert første gang våren 2011, og arrangeres i år for syvende gang. Formålet med festivalen er "å presentere det beste og mest interessante av arabisk spillefilm og dokumentar fra det siste året, i tillegg til den klassiske filmarven i regionen". (Sitat fra Film Fra Sør sin presentasjon av festivalen.) Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden, og ofte finner det sted debatter etter filmvisningene der regissøren selv gjerne er til stede. 

I fjor ble det vist 22 filmer under festivalen (i Oslo). I år vises 24 filmer (i Oslo). Spennvidden i tematikken er stor. 

Åtte av filmene vises i Bergen i perioden torsdag 6. april til lørdag 8. april.

Programmet for festivalen finner du her. 

Mitt forhold til festivalen

Første gang jeg stiftet bekjentskap med arabiske filmdager var i 2013. Jeg mener å huske at jeg mottok en spesiell oppfordring til å besøke festivalen og skrive om den fra arrangørene. Dette var mens festivalen fremdeles var i støpesjeen og trengte litt drahjelp - blant annet fra amatørfilmbloggere som meg. Det handlet om å gjøre flere oppmerksom på filmfestivalen, som ikke hadde allverdens budsjett til å markedsføre seg selv. Siden har nok både oppmerksomhet og inntekter økt, og for hvert år som går, utvides repertoaret. 

I årene fra 2013 og frem til nå har jeg fulgt festivalen hvert eneste år. Antall filmer jeg har rukket å se har variert betydelig, fra en håndfull til hele ni filmer i 2016. Så mange filmer rekker jeg dessverre ikke å se i år. 

Filmer jeg har sett fra før av og anbefaler

I dette blogginnlegget ønsker jeg å skrive om noen av filmene som det kan være verdt å få med seg, og jeg synes det er naturlig å starte med dem jeg allerede har sett og omtalt her på bloggen. Linkene peker til mine tidligere blogginnlegg. 

"678 Kairo":
Filmen handler om seksuell trakassering av unge kvinner i Egypt, og den er basert på virkelige hendelser. Beføling mens man tar bussen er noe kvinner stilltiende har funnet seg i uten å kny. Dette får filmens hovedperson, Fayza, til å ta sjeen i egne hender. Utstyrt med en spiss hårnål slår hun tilbake! Denne filmen, som er spilt inn i 2010, anbefales! 

"Min arabiske vår":
Denne filmen ble vist i forbindelse med arabiske filmdager 2016, men da med tittelen "Hedi". Dette er en tunisisk film med tematikken arrangert ekteskap og "frivillighet". Velspilt og interessant, hvor presset er på mannen denne gangen - ikke kvinnen. Skal Hedi følge kjærligheten eller morens vilje? Filmen ble spilt inn i 2016. Anbefales! 

"Mustang":
Denne filmen ble nominert i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med fjorårets Oscar-utdeling. Filmen handler om fem foreldreløse søstre som forlater bylivet for å vokse opp hos sin strenge onkel og tante. Det handler om æreskodekser, uskyld, straff og seksuelt misbruk i et samfunn der uvitenhet og streng konformitet dominerer. Dette er en må-se-film! (Filmen er riktignok ikke arabisk, men tyrkisk. Arrangørene klarte imidlertid ikke å la være å ta med denne i år.)

Oslo: "678 Kairo" vises på kino lørdag 1. april kl. 20.15. "Min arabiske vår" vises fredag 31. mars kl. 18.30 og lørdag 1. april kl. 18.00. "Mustang" vises lørdag 1. april kl. 14.00 og søndag 2. april kl. 15.15.
Bergen: "Min arabiske vår" vises fredag 7. april kl. 21.00.

Filmer jeg mener det er vel verdt å få med seg

"69 minutter av 86 dager":
Dette er en norsk dokumentarfilm som vises søndag 2. april kl. 13.30 (i Oslo). Filmen handler om en families flukt fra Syria til Sverige, sett gjennom en treårings perspektiv. Filmen har ingen fortellerstemme, ingen klassisk intervjuer ... Familien er fulgt gjennom 86 dager av Håskjold Larsen, og den har en varighet på 69 minutter ... Innspilt i 2017.

"Clash":
Denne egyptiske filmen fra 2016 - festivalens åpningsfilm - vises både torsdag 30. mars kl. 18.00, fredag 31. mars kl. 19.00 og søndag 2. april kl. 21.15 i Oslo, og torsdag 6. april kl. 18.00 i Bergen. Den handler om demonstrasjonene som førte til president Mursi og Det muslimske brorskaps avgang. Handlingen utspiller seg i en politivogn, og situasjonen er preget av hat, kaos og dyp medmenneskelighet. Jeg tror dette er en av de virkelig viktige filmene under filmfestivalen, og det er nok ikke uten grunn at den er satt opp i Oslo for tre visninger og  en i Bergen. For øvrig verdt å merke seg at det er den samme regissøren - Mohamed Diab - som står bak filmen "678 Kairo". 

"Foreign Body": 
I denne tunisiske filmen fra 2016 møter vi en ung jente etter at hun har kommet seg over Middelhavet - en ferd hun med nød og neppe har overlevd. Filmen har et annet budskap enn den typiske flyktningehistorien. Her får vi innblikk i en kvinnes indre kamp og lidenskap i møtet med andre mennesker i et nytt fremmed land. Filmen vises fredag kl. 17.00 og søndag kl. 19.00 i Oslo, og lørdag 8. april kl. 20.30 i Bergen. 

"In Between":
Denne israelske filmen handler om tre kvinner som bor sammen. Den bryter tabuer og tråkker på tradisjoner, men uten å fremstå som en klisjé. En er jurist og festløve om natten, en er lesbisk og en er forlovet med en konservativ mann. Å finne et ståsted mellom det gamle og det nye er ikke lett ...
Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 21.00 og søndag 2. april 17.45. I Bergen vises den lørdag 8. april kl. 20.30. 

"The Father, the Son, and the Holy Jihad":
Tematikken i denne filmen går igjen i mye av litteraturen om hellig krig for tiden: Hva får velintegrerte innvandrere til å velge å reise til Syria for å delta i hellig krig? Hva er det som gjør at noen radikaliseres og blir jihadister? Denne filmen vises kun i Oslo - lørdag 1. april kl. 15.30 og søndag 2. april kl. 15.30. Etter filmvisningen blir det panelsamtale - "Skal jeg bli eller skal jeg dra?"

"Tramontane":
Denne libanesiske filmen handler om sangtalentet Rabih som er blind. Da korpset hans skal ut på en internasjonal turné må han skaffe seg et pass for første gang. Vi får innblikk i problemene han støter på - først ved at det blir hevdet at identifikasjonspapirene hans er falske. I jakten på sannheten kommer gamle hemmeligheter opp til overflaten ... Filmen vises i Oslo torsdag 30. mars kl. 20.45 og søndag 2. april 20.30. Filmen vises i Bergen 7. april kl. 16.30.

"Investigating Paradise":
I denne algeriske dokumentarfilmen undersøker regissøren Merzak Alluache løftene om evig belønning i himmelen i form av 72 jomfruer som venter på den som er villig til å sprenge seg selv i luften. "Spørsmål om hva som egentlig skjer med konene til mannen som plutselig får hendene fulle av de smellvakre og villige kvinnene, eller hva som skjer med ugifte kvinner som kommer alene til himmelen, blir besvart både av de som tror på etterlivets gleder og av de som håner dette tankesettet. Og resultatet er ganske forbløffende." Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 13.00 og søndag 2. april kl. 20.00. 

"La Isla":
Denne marokkanske komedien er basert på virkelige hendelser, og handler om Marokkos "invasjon" av en liten spansk holme utenfor den marokkanske kysten. I 2002 heiste en liten gruppe soldater det marokkanske flagget på holmen for å provosere spanske myndigheter. Her er det duket for litt latter! Filmen vises fredag 31. mars kl. 21:15 i Oslo. 

"Tickling Giants":
Dette er en amerikansk dokumentar (...) som handler om en mann som forlater jobben som kirurg for å begynne som politisk satiriker eller stand up. Men hva skjer når autoritære myndigheter føler seg fornærmet? Etter filmvisningen blir det panelsamtale, der temaet er "Tåler diktatorer en spøk?" Filmen vises i Oslo fredag 31. mars kl. 16.00 og søndag 2. april  kl. 17.15. (Linken peker til min omtale av filmen.)

Jeg har i dette blogginnlegget kun berørt 12 av festivalens i alt 22 filmer. Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg til å ønske å oppsøke Arabiske filmdager, og anbefaler deg å studere programmet nærmere. 

Enjoy!

Om litteraturkritikkens vilkår på Boksalongen 3. november 2016

Lanserings-panelsamtale på Litteraturhuset i Bergen.

Panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010

Jeg befant meg tilfeldigvis i Bergen torsdag kveld, og da var veien til Boksalongen på Bergen Litteraturhus relativt kort. Denne kvelden ble det arrangert en panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Boka har nettopp kommet ut på Universitetsforlaget. Den forteller kritikkens egen historie gjennom 140 år, og kvitterer blant annet ut følgende temaer (fritt sakset fra forlagets presentasjon av boka på nettsidene deres):

- hvordan ble våre litterære klassikere lest før de ble klassikere?
- hvordan har kritikere tilpasset seg nye medier og offentligheter?
- var kritikken krassere før?
- hvem var kritikerne?
- hvilke tendenser har preget kritikkens historie?

"Boken starter med den politisk engasjerte kritikken som utfoldet seg under det moderne gjennombrudd og følger utviklingen fram til vår egen tid. Store omveltninger i mediene har endret rammevilkårene for kritikken, og sosiale medier og bokblogger har skapt hodebry for profesjonelle bokanmeldere.

«Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010» er en fortelling om en rekke møter og sammenstøt: mellom bøker og kritikere, mellom kritikere og forfattere, mellom kritikere og lesere, og kritikere imellom. Vi støter på rasende moralister, hånlige åndssnobber og vennlige diplomater. Vi kan også lese forbløffende historier om litteraturkritikk i form av sensur og beslagleggelser. I kritikkhistorien er det tidvis høy temperatur og mye som står på spill." (sitat fra forlagets presentasjon)

Det er mange bidragsytere i boka, som har hatt en redaksjon bestående av kritikkhistorikerne Sissel Furuseth, Eirik Vassenden og Jahn Thon. Disse tre samt kritikerne Ingunn Økland (Aftenposten) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) var invitert til panelsamtalen på Boksalongen. Kristoffer Jul-Larsen var ordstyrer.

F.v. orstyrer Kristoffer Jul-Larsen, Aftenposten-kritiker Ingunn Økland,
Morgenblad-kritiker Bernhard Ellefsen og redaktørene og kritikkhistorikerne
Sissel Furuseth, Jahn Thon og Eirik Vassenden (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Boksalongen presenterte sitt arrangement med følgende ord:

Litteraturkritikken har stor makt over hvilken litteratur vi leser og snakker om. Hva skjer med kritikken i avisdødens og de nye medienes tid? Og vil leserne finne fram til den viktige litteraturen når kritikken publiseres på nye måter og i alternative formater? Litteratur-kritikken har vært en betydningsfull avis- og tidsskriftsjanger i 250 år, under stadig vekslende vilkår, i ulike formater og publikasjoner. Hva kan vi si om kritikkens fremtidsutsikter ved å undersøke dens historie? Den nye boka Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 gir et unikt innblikk i kritikernes, avisenes og tidsskriftenes skiftende forhold fra det moderne gjennombruddet til vår egen tid.

Underveis i panelsamtalen noterte jeg så blekket sprutet, og jeg vil i det følgende forsøke å gjengi noe av det mest sentrale som jeg fikk med meg. Jeg understreker at jeg selv er fullt og helt ansvarlig for gjengivelsen av hvem som sa hva, og hvordan dette ble formulert (i den grad det måtte ha sneket seg inn et lavere presisjonsnivå eller uklarheter av noe slag).

En av de tre redaktørene, Eirik Vassenden, introduserte boka før panelsamtalen begynte. Flere ulike linjer er undersøkt, og redaksjonen har valgt å styre etter noen overordnede prinsipper. Den største utfordringen har vært å bearbeide og korte ned det enorme skriftlige materialet som foreligger om litteraturkritikk og dens rammevilkår. 

Noen av temaene som har vært gjenstand for analyse er ulike normer, verdispørsmål, kriterier, retorikk, former og typer for kritikk. Tidsskriftene skiller seg ut som kritikkens institusjon, og har et helt eget rammeverk sammenlignet med typiske aviskritikker. En lang rekke tekster er gjennomgått. Likeså sentrale debatter i tiden, som har preget kritikkens vilkår. Det er mye kompakt og uensartet tekst som er redigert for å lage det som er blitt til kritikkens historie i denne boka. Rent historiefaglig har man også ønsket å si noe om hva kritikken bør og må være. 

Ordstyrer Kristoffer Jul-Larsen stilte innledningsvis det nokså åpne spørsmålet "hva er den historiske lærdommen?" og "hva er den mest refleksjonsrike delen av boka?". 

Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen påpekte at boka blir en påminnelse om forbilder, bekreftet og frisket opp gjennom forbildenes praksis. Litteraturkritikk er en form for journalistikk, fordi den som sjanger har alt i seg for å kunne høre inn under den journalistiske rammen. "Hvorfor er det så sentralt å møte kritikerne igjen?" spurte ordstyreren. Ellefsen påpekte at litteraturkritikk handler om et bredt og intellektuelt apparat. Den faren kritikerne må være oppmerksom på, er at man kan bli for smal. Derfor er det viktig å stimulere til sult på kunnskap. De beste kritikerne er inspirerende, fordi de har store personligheter som de møter litteraturen med, mente Ellefsen. 

"Hvilke historiske poeng er de mest løfterike?" spurte ordstyreren. Litteraturkritiker Ingunn Økland opplyste at hun lette etter viktige kvinner, og at hun fant mange - blant annet Margrethe Vullum (f. 1846 d. 1918) (linken peker til Wikipedia, men det er også en annen artikkel om henne i Norsk biografisk leksikon, som er interessant å lese). Vullum var en samtidig med Kristiania-bohemen i en tid der mange bøker ble beslaglagt. Kritikerne var tause om dette, og det er derfor vanskelig å finne ut hva de mente om de beslaglagte bøkene. Vullum anmeldte Christian Kroghs "Albertine", og harselerte over alle beslagleggelsene i sin kritikk av boka. Økland gledet seg over å lese om Vullum, hennes tankekraft og mot.

Kritikken har spilt en stor rolle for litteraturen, mente Sissel Furuseth. I grenselandet mellom litteraturformidling og litteraturkritikk, drives samfunnsutviklingen i en god retning. Kvinnelige kritikere sto ikke frem med fullt navn før i 1890-årene. Anonymiteten ga de kvinnelige kritikerne mye frihet, og dermed var de med på å etablere og drive frem den liberale kritikken, som var preget av viktige verdier. Innad i miljøet visste alle selvsagt hvem de var, men navnene sto altså ikke på trykk i avisene. 

Jahn Thon tok til orde for at det er et stort paradoks at 1970-årene - det kanskje mest folkelige av alle tiår i nyere historie - er den mest "elitiske perioden" som har eksistert innenfor litteraturkritikkens historie. Det har egentlig alltid vært eliten som har styrt kritikken, og langt tilbake var det embetsmennene som sto for denne. Hva er en god og en dårlig bok, og hvorfor? At en liten elite sitter med definisjonsmakten på dette, mente Thon inneholder en merkelig dobbelthet. 

Dette fikk ordstyreren til å stille følgende spørsmål: "Er kritikerne representanter for eliten?" Ellefsen opplyste at hans avis (Morgenbladet) avviste alle tilløp til moderne innslag frem til 1980, men at det siden bare har gått fremover. Dette utløste spontan latter i salen. Ellefsen mente at kritikerne bør agere som en representant for leserne. Samtidig skal litteraturkritikken som fag tjene pedagogikkens sak. Uansett - det er leserne man som kritiker må skrive for. Innenfor litteraturkritikk er det for øvrig mange fallgruber. Dersom formålet med kritikken er å gi bøker bistand eller nødhjelp, blir det kjedelige kritikker. Prosjekter som styres av målsetninger som å "bringe frem debutanter" eller på annen måte prøver å gjøre litteraturen en tjeneste, dør fort. 

Vassenden viste til at det var en tid der det var forlagene selv som skrev kritikkene. Avisene slapp dermed å betale for kritikken. Denne kritikken forsøkte å gi leserne innblikk i alle bøkene de visste at de aldri kom til å få tid til lese men gjerne ville vite noe om (som del av sin dannelse? - min kommentar). 

Økland var opptatt av hvor mange lesere avisene faktisk mister i overgangen fra papir til nett. Litteraturkritikk går veldig dårlig i vår tid, og det går faktisk enda dårligere på nett. En anmeldelse av Anne B. Ragdes siste bok i Aftenposten fikk 5000 klikk/treff, mens Karl Ove Knausgårds siste bok fikk 15 000 ... Økland nevnte en hel rekke eksempler på andre bøker som nok er noe smalere, og som gjennomgående får noen få hundre treff. Hun mener dette tyder på at kritikken er for en elite. Det som altså truer anmelderi på nett, er få lesere, mener Økland. (Mens jeg mener at det er betalingsmurene ... Man må betale for å få lest kritikkene man søker opp på nettavisene. Treff på bokblogger har ingen slike hindringer. Jeg mener at dette kan forklare vridningen i markedet. Samtidig er det vel svært få bokbloggere som er i nærheten av å få 5000 treff på sine innlegg, annet enn helt unntaksvis. Det vanlige er at antall treff ligger et sted mellom 2-300 til opp mot 6-700, er egen erfaring i alle fall. Og min blogg har greit med lesere sammenlignet med andre bokblogger registrert på Bloggurat.)

En representant fra Schibsted (jeg fikk ikke med meg navnet hennes) reiste seg opp og fortalte at det i konsernets 63 aviser er stort innholdsfokus fra toppledelsen. Hva er kjøpsutløsende? I den sammenheng går kultur ganske dårlig. Det fungerer ikke. Alt handler om bunnlinjen. 

Ellefsen mente at viktige verdier står på spill. Kritikk vil alltid være et underskuddsforetakende. Rubrikkannonser har alltid finansiert kritikken. Dette fikk Vassenden til å utbryte: "Kan avisene i det hele tatt forvalte litteraturkritikk?"

Økland viste til den store kritikkdiskusjonen som kom i fjor etter at VG annonserte at de skulle redusere antall litteraturanmeldelser i sin avis. Dette har likevel ikke skjedd! VG anmelder ganske bredt, og mye mer enn tidligere. Ble redaksjonen påvirket av debatten som fulgte, slik at de ombestemte seg? Samtidig tok hun til orde for dette med terningkast, som hun er en stor motstander av. De fleste bøker havner på rundt terningkast fire. De er greie nok, men ikke fantastiske. I klikk-verdenen vinner alltid de kritikkene som profileres med terningskast fem og seks. (Min kommentar: Det har vært en stor diskusjon også blant bokbloggerne om bruk av terningkast, og de fleste har sluttet med dette. For egen del ble jeg økende irritert over forlagenes lettvinte henvisning til mine terningkast når de blurbet utsagn fra bloggen min i salgsfremmende øyemed. Det er greit med sitater - bare for å ha nevnt dét - men da må det være sitater med mer substans.)

Ordstyreren lurte på om dagens nivå på litteraturkritikk er slappere enn det var før? Jahn Thon påpekte at det kommer ut flere bøker i dag enn noen sinne. Selv har han sittet i Brage-juryen, og han er ikke lenger tilhenger av innkjøpsordningen. Det kommer ut så mye intetsigende litteratur at det kan være det samme. Dessuten er det for mange middelmådige bøker. Det skrives i dag både lange og gode kritikker, men mange ganger klarer han ikke med sin beste vilje å finne ut om boka som kritiseres er god eller dårlig. Som regel er kritikkene svært innholdspreget og slapp, uten noen form for konklusjon. 

Økland mente at det er mye slapp kritikk, og at det er en velvillighetskultur ute og går. Selv er hun spesielt glad for Morgenbladet, som tar kritikken på alvor. Selv Klassekampens Bokmagasin stryker litteraturen etter hårene. Ja, hun synes kritikken var bedre før. Vassenden fulgte opp og mente at kritikken i dag er slapp og intetsigende. 

Finnes det noen dårlige perioder i kritikkens historie? spurte ordstyreren. Furuseth mente at det tidligere var større mangfold av aviser, og at mange da slapp til med kritikker. I dag gjør avisdøden sitt til at færre slipper til. Det er en del kritikere som har det hun kaller "gode lesninger". Samtidig er det en del klisjéer og fraser som går igjen. 

Økland viste til at Vagant har fått sparken fra Cappelen Damm, og at vi dermed risikerer å miste viktige arenaer for kritikk.  

Ordstyreren spurte paneldeltakerne hvem de mente er den beste kritikeren gjennom tidene?  De fleste mente at Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) står i en særstilling. Furuseth påpekte at hun er veldig glad i det moderne gjennombruddet i litteraturkritikkens historie. Dette førte til at kritikken ble mer resonnerende og analytisk. Eguenia Kielland (f. 1878 d. 1969) var svært moralistisk, men samtidig en god og skarp leser. Hun brukte makten sin på en positiv måte og ble dermed en viktig institusjonsbygger. 

Ellefsen ga uttrykk for at han var avmålt til tre redaktører som er opptatt av at lengde er lik kvalitet. Han mente at en god anmelder feirer sine rammebetingelser. Kritikkens kvalitet bør altså ikke måles i lengde. 

Thon mente at kritikken er et elitemedium. Kvalitet er et av de viktigste kriteriene, og kritikken kan derfor oppfattes som folkeopplysning for å øke fokus på kvalitet. 

Furuseth mente at mange opplever at kritikken ikke har relevans for dem, og nevnte bokblogging. Det skapes nye arenaer. Dersom kritikken ikke oppleves som relevant, vil leserne gå til bokbloggene. Dette fikk Ellefsen til å påpeke at kritikkens død og bokbloggene ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Blogg er kun et medium, og blogging har aldri truet litteraturkritikken. Blogging er en form for boksamtaler som er flyttet fra det private rom og ut i offentligheten. Mye handler dessuten om formidling av litteratur, og ikke kritikk i begrepets egentlige forstand. For øvrig er kritikkbegrepet ullent, påpekte Ellefsen. 

Må den estetiske smaksdommen være med for at man kan snakke om kritikk? Ja, mente Vassenden. Uten en konklusjon snakker vi ikke om kritikk. Dersom et blogginnlegg har med en smaksdom eller en konklusjon, snakker vi om kritikk. 

Hva er sammenhengen mellom journalistikk og kritikkbegrepet? spurte ordstyreren. Dette handler om hvem kritikken henvender seg til. Man skriver en tekst for leseren, og har først og fremst en forpliktelse overfor leseren. Det er noe annet enn litteraturvitenskap. Ellefsen mente at kritikeren prøver å være relevant for leseren, ikke for forfatteren. Kritikeren må forklare og begrunne hvorfor han mener den han mener, og han kan ikke ta noe for gitt. Økland identifiserer seg som en akademiker, men mener at hun også har forfatteren i tankene når hun skriver. Hun sørger derfor for å holde en redelig tone. Når hun skriver, ser hun for seg alle de ivrige leserne som er klare til å kaste seg over kritikken hennes, sa hun smilende. Vassenden mente at de som nok er mest interessert i å lese kritikker, er kritikerne selv. 

Helt til slutt kom det et lite knippe spørsmål fra salen, og så var panelsamtalen over. 

Noe av det viktigste jeg satt igjen med var at jeg har lyst til å lese boka. Det kommer jeg også til å gjøre. Dersom det ikke hadde vært for prisen - kr 645 for et eksemplar - hadde jeg tatt boka med meg med det samme. Spesielt interessant opplevde jeg kritikernes refleksjon over sine roller, om hvem de mener at de skriver for og hva som er målet med deres kritikk. Jahn Thon var et forfriskende element i samtalen, fordi han kom med en del provokative uttalelser, som røsket litt opp i diskusjonene. 

Jeg kunne nok ha ønsket meg en ordstyrer som hadde stilt litt mer presise spørsmål, og som hadde hatt et klarere mål med diskusjonen. I stedet opplevde jeg at det hele ble litt slapt. På den annen side fikk alle de tilstedeværende komme til orde uten å bli avbrutt, og det hadde jo også en verdi i seg selv. Kanskje burde temaet bokblogging fått litt mer fokus, i alle fall i forhold til hvordan leserne finner frem til de bøkene de ønsker å lese. Men dette tenker jeg nok bare fordi jeg er bokblogger selv ... 

Fra panelsamtalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)