Ebba D. Drolshagen: "Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge"

Når vår historie- forståelse må skrives om

Ebba D. Drolshagen (f. 1948) er tysk oversetter og forfatter. Hun ble født i Büdingen i Hessen, Tyskland, men tilbrakte sine første leveår i Ålesund. Hun har norsk mor og tysk far. Bl.a. har hun oversatt Edvard Hoems bøker til tysk, kan jeg lese på Wikipedia. Forfatteren bor i dag dels i Frankfurt og dels i Oslo, ut fra det jeg har forstått.

Drolshagen debuterte som forfatter i 1987, og hun har særlig befattet seg med andre verdenskrig som tema i sine bøker. Det er kun "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" som tidligere er utgitt på norsk (2009). "Den vennlige fienden" kom ut i Tyskland i 2009, og den norske utgaven som kom ut i 2012, er en bearbeidelse av originalen. 

"Mellom 1940 og 1945 bodde inntil 350 000 Wehrmacht-soldater i Norge i tillegg til de den gang knapt tre millioner nordmennene. Likevel er det forbausende sjelden at det i de utallige bøkene som er utgitt i Norge om krigsårene så mye som nevnes at nordmenn og tyskere var tvunget til å organisere en hverdag med hverandre, fremfor alt på landet. Enda mindre fortelles om hvordan dette gikk til. 

Grunnen til dette er lett å forstå: Etter den tyske kapitulasjonen ville ingen - verken i Norge eller i noe annet av de tyskokkuperte landene - huske annet enn svart og hvitt, og det betød: samarbeid og motstand. 

Men i krigsårene hadde de aller fleste levd mellom disse ytterlighetene. For dem hadde den største utfordringen bestått i å tilpasse seg okkupasjonsmakten så mye at de ikke brakte seg selv og familien i fare - men ikke så mye at de forrådte fedrelandet. 

Nettopp denne hverdagsgråsonen mellom samarbeid og motstand har alltid interessert meg spesielt: Hvordan oppstår en ny normalitet i en slik ekstrem situasjon? Hvordan forandres bildet som okkupant og okkupert har til hverandre, når de må leve side om side i månedsvis, ofte årevis?" (side 7)

Drolshagen sammenligner Norge og Frankrikes forhold til tyskerne før krigsutbruddet. Mens franksmennene gjennom mange kriger med nabolandet anså tyskerne som barbarer, hadde nordmenn flest et helt annet forhold til Tyskland. Tvert i mot anså nordmenn dette landet som kulturens høyborg - i likhet med England. Det var fra disse landene de fleste nye impulser kom. Frankrike var forberedt på tysk invasjon, mens Norge ble fullstendig tatt på senga. Millioner av franskmennene flyktet før invasjonen (dette skriver bl.a. Irène Némirovsky om i romanen "Storm i juni"), mens nordmenn - litt satt på spissen - ble stående nokså tafatt med hendene i lomma og se på, mens en noe stusslig mengde med tyske soldater marsjerte nedover Karl Johan. Dette sier mye om de kulturelle forskjellene landene imellom. 

Forfatteren har intervjuet både norske og tyske tidsvitner gjennom en årrekke (de fleste er døde i dag), og har sammenlignet deres historier med hverandre. Når hun skreller vekk ulikheter i måten vi tolker f.eks. avvisning og vennlighet på, sitter hun igjen med en kjerne av den samme historien, som likevel er vidt forskjellig. De tyske soldatene er opptatt av at de selv var så vennlige. Den norske sivilbefolkningen var høflige, fordi de visste at det lille minste feiltrinn kunne få fatale konsekvenser. Det som for dem var å vise en kald skulder, ble av tyskerne oppfattet som vennligsinnethet. Det er ikke for ingenting at det i denne konteksten snakkes om en "fløyelskledd jernneve". På overflaten fredelig og rolig - rett under overflaten ingen tvil om hvem som var seierherrer og herrefolk, og hvem som hadde å underordne seg. Drolshagen er like fullt opptatt av å få frem at det bak okkupasjonsuniformen fantes en mann, et menneske. Et menneske som ofte var en plaget vernepliktig uten særlig makt eller valg. Som lengtet hjem til familien sin, kjæresten eller rett og slett livet sitt. 

Norge var ikke det verste landet å komme til, siden det nesten ikke fant sted kamphandlinger her - med unntak av kampene rundt Narvik, som varte en måneds tid før engelskmennene uventet trakk seg tilbake og overlot soldatene og Norge til sin egen skjebne. Og det i et øyeblikk der tyskerne nesten var overvunnet ... I alle fall - fraværet av krigshandlinger og kamper gjorde at mange tyske soldaters historier høres ut som den reneste speiderleir-fortelling. Ikke til å undres over at mange betegnet denne tiden som den beste i deres liv. 

I de fem årene okkupasjonen varte, var nordmenn og tyskere nødt til å forholde seg til hverandre. Spesielt på småsteder ble soldatene mer menneskeliggjort og mindre fiender, og dette gjorde at det ikke var så lett å se hvem som var fiende og hvem som var venn - like så vanskelig blant nordmennene som blant tyskerne, faktisk. Kollaboratører fantes overalt - også innad i en og samme familie - og man kunne ikke stole på noen. Dersom man hadde fornærmet en nabo noen år tidligere, kunne dette få store konsekvenser under krigen dersom man da plutselig befant seg på hver sin side av konflikten. Det pussige er at franskmennenes forhold til de tyske okkupantene ikke var særlig forskjellig fra nordmenns - tross forhistorien med tro på at tyskerne var barbarer. 

"Det er faktisk vanskelig bare å huske det man selv har opplevd, og holde fast ved sine egne minner når man senere hører om de store hendelsene som fant sted denne dagen og hva disse kom til å bety. De fleste tidsvitner anstrenger seg for å varte opp med minner som tilsvarer det historiske øyeblikket og tilhørerens forventninger. Dette skjer ikke nødvendigvis bevisst, det ville være helt feil å si at de lyver. De vet bare intuitivt hvilke svar som duger og hvilke som ikke gjør det." (side 47)

Særlig i Frankrike opplevde de beseirede forundret at okkupantene ikke var de barbarene de hadde forventet seg. Flertallet var faktisk ikke bare helt normale, men også hyggelige og behagelige mennesker. Seierherrene på sin side hadde vanskelig for å forstå at så mange sivilister fortsatte å være tilbakeholdne, og at bare noen få var vennlige mot dem. De mente at det var tydelig at ikke alle forsto at de hadde gode hensikter og ønsket å redde dem fra engelskmennene. At de som seierherrer ikke ble elsket, forundret dem ... (side 87)

Arbeidskraft var en stor mangelvare under krigen, og fordi mange soldater kom fra bondelandet selv, hjalp de ofte til med innhøsting og den slags. Under slike forhold var det umulig ikke å komme nær hverandre, å unngå at det kunne oppstå relasjoner og vennskap. Andre ganger var det tyskerne som trengte hjelp til å bygge brakker, bruer, veier o.l., og dette ga de norske byggefirmaene nok å gjøre - i tillegg til at enkelte rett og slett tjente seg rike på tyskerne. Dette ble akseptert - i motsetning til kvinnenes befatning med fienden. 

"Kjærlighetsforhold mellom fiender støtte ikke bare mot krigspåbudet om en kald skulder. Det var også anstøtelig fordi det for det meste dreide seg om forhold mellom ugifte, og dermed en krenkelse mot alle kristenmoralske påbud. Det passet ikke at en ugift kvinne moret seg sammen med menn, slett ikke for en gift kvinne heller, hvis ikke hennes mann var til stede. Dermed oppsto snart klisjeen om den lettferdige, grådige og korrupte "tyskertøsen", som holdt hånden åpen (og fikk den fylt), men andre sivilister, de sanne patriotene, ikke fikk noe. Denne fremstillingen er så feil at man kan si at den er fordreid i ondsinnet hensikt. Faktisk profitterte barn, menn og kvinner på soldatenes (tidvise) overflod minst like mye som de baktalte kvinnene, antakelig en god del mer." (side 107)

De norske guttene og unge mennene på denne tiden var stort sett nokså bondske, lutrygget og kledd i ukledelige posebukser og gjerne for korte gensere som de for lengst hadde vokst ut av. Norge var et fattig land og det var ikke flust verken med klær eller mat. Så kom de tyske soldatene, kledd i flotte uniformer. "Stoff og snitt forhindret en altfor bøyd holdning og beskytter bæreren mot hans egen dårlige smak. For når alt kom til alt, var det store flertall av de staute tyske soldatene like store heimfødinger som sine norske jevnaldrende." (side 43) Og så kan man selvsagt legge til at mange av de tyske soldatene var akkurat like staute og full av gode verdier som de norske mennene på deres egen alder. Svært få innehadde noen form for reell makt, men var å anse som vanlige vernepliktige som helst ville hjem. Den gangen som nå skilte man mellom vanlige menige og befalet, som sto nærmere det øvre makthierarkiet i nazi-Tyskland. 

Men selv om noen (les: norske menn) tjente seg søkkrike på handel med tyskerne, var det kvinnene som fikk svi etter krigen. Mennene hadde jo ikke noe valg (...), mens kvinnene i aller høyeste grad var unnværlige. De måtte ikke ... Alle husker vel Hanna Kvanmos bok "Dommen", hvor hun ble straffet for å ha jobbet som sykepleier i Røde Kors. Heller ikke hun slapp unna fordømmelsen (ja, måtte hun ikke i tillegg sone fengselsstraff?). Mens mennene som tjente penger på tyskerne og la grunnlaget for senere rikdom for seg og sine familier, slapp fri. "Noen måtte jo holde Norge i gang" -  selv om det var krig. Kvinnene som forelsket seg i fienden var verre enn verst. Mange ble skamklipt i frihetsrusen, mens innsatte fanger på Grini som ikke var der pga. motstandskamp men fordi de hadde stjålet fra tyskerne, regelrette tyver (men som dermed "motarbeidet fienden"), ble feiret på lik linje med motstandskjemperne ... Kvinnelige motstandkjempere fikk for øvrig heller ingen del av æren som burde ha tilfalt dem. 

"En beskyldning om upatriotisk oppførsel var en sosial dødsdom som man heller ikke ble kvitt etter krigen. Da fantes det nemlig ingen lenger som hadde vært venn med en tysker. De som i private memoarer eller i samtale med meg eller andre innrømmet å ha kjent en eller flere soldater, begynte uten unntak fortellingen med å bedyre at de ikke hadde oppsøkt denne kontakten. De hadde ikke kommet unna, den hadde vært uunngåelig: De hadde jobbet sammen, tyskeren hadde vært innlosjert i huset, han hadde kommet for å kjøpe melk (og revepelser). Kjernen i alle historiene er at man hadde avvist representanten for okkupasjonsmakten på det mest bestemte, men likevel ikke hadde kunnet motstå mennesket i uniformen fordi han - vel, fordi han var et menneske. De som var barn den gangen, brukte gjennomgående alder og uskyld som argument." (side 122-123)

Drolshagen er også innom temaet de norske jødene og behandlingen av disse, hvor det særlig er den nesten totale mangelen på interesse for deres skjebne som gjør størst inntrykk. Hun stiller også spørsmål ved hva folk egentlig visste - særlig de tyske soldatene. 

"Ikke noe europeisk land som var okkupert av tyskerne under annen verdenskrig, gikk før på åtti- eller nittitallet for alvor i gang med å utforske sin egen medvirkning ved utplyndringen og forvisningen av og drapene av sitt eget lands jøder." (side 147)

Kvinnene som hadde hatt tyske kjærester ble lenge ansett som kollaboratører og landsforrædere. Barna deres ble stigmatisert. Akkurat dette hører til Norges mørkeste og mest skamfulle historie. At disse barna ble plaget på grunn av sitt opphav - det var noe man aksepterte. Slik var det bare ... 

Noen av de tidligere tyske soldatene ønsket å reise tilbake til Norge for å se igjen stedet de hadde bodd på i en årrekke, men også for å møte dem de hadde oppfattet som venner under krigen. Stor var overraskelsen over at de ble møtt med kalde skuldre. De fleste nordmenn visste så altfor godt hvordan det gikk med dem som ble fordømt som forrædere etter krigen, og ønsket ikke å utsette seg for ringeakt ved å åpne dørene for tyskere på nytt. Denne holdningen satt i - tiår etter tiår. Selv den dag i dag er ikke dette helt over, noe jeg ikke minst har merket selv når jeg har fortalt om en tysk venn, som tidligere var i Norge som soldat. Dersom han fremdeles hadde levd, ville han ha vært over 90 år. Han elsket Norge og nordmenn, og kom tilbake til Norge - om og om igjen - så lenge helsen holdt. Når jeg har fortalt om ham, har det blitt stille rundt meg, særlig blant eldre mennesker som selv opplevde krigen. 
          
Mitt ønske er at flere burde få øynene opp for Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden"! Drolshagen tar opp en del tabuer - som at det i det hele tatt var mulig med vennskap mellom okkupant og okkupert - og som det er på høy tid å bringe frem i lyset. Kanskje er det nettopp i vår tid at denne delen av vår nære historie skal komme frem, slik den virkelig var? Alle bokutgivelsene nå for tiden tyder på det! 

Styrken ved Drolshagens fremstilling er at hun ikke lar noe ligge, men snur og vender på alt hun kommer over, og stiller det ene retoriske spørsmålet etter det andre. Hun er ydmyk i forhold til alt hun ikke vet, og overlater til leseren å trekke en hel del av konklusjonene. Vi har vel alle hørt noen historier fra tidsvitner i egne familier, lest litt her og der, sett noen filmer, lært om krigen på skolen - og stadig, stadig tvinges vi til å revurdere tidligere vedtatte "sannheter". Og vi må erkjenne at krigsoppgjøret var forferdelig urettferdig og lite egnet til å ivareta rettssikkerheten til individet, at kvinnene ble urimelig hardt straffet i forhold til mennene (forelskelse versus egen økonomisk berikelse - hva var egentlig verst?), at vi ikke kan skryte på oss at vi tok vare på de få jødene som bodde her da tyskerne kom, at definisjonsmakten på hvem som ytte motstand og hvem som var landsforrædere ikke satt der den burde (dvs. den satt faktisk ikke i rettsapparatet, men i massehysteriet og hevngjerrigheten hos folket flest, og dermed ble det tilfeldig hvem som ble dømt og hvem som ikke ble det) ... osv. I denne konteksten er Drolshagens bok svært viktig! Og selv sitter jeg og lurer på om tabuet fremdeles er så stort at boka ikke ble ofret særlig oppmerksomhet da den kom ut ... Jeg har i alle fall ikke klart å finne en eneste anmeldelse av den på nettet.

Jeg anbefaler denne boka på det aller sterkeste!

Utgitt: 2009
Originaltittel: Der freundliche Feind. Wehrmachtssoldaten im besetzten Europa
Norsk bearbeidet utgivelse: 2012
Forlag: Spartacus
Oversatt: Oliver Møystad
Utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord
Antall sider: 239 (inkl. et rikholdig noteverk og kildehenvisninger)
ISBN: 978-82-430-0616-4
Boka har jeg kjøpt selv

Ebba D. Drolshagen (Bildet er lånt fra forlaget)

Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan"

En helhetlig fremstilling av Afghanistan-krigen

Fredrik Græsvik (f. 1967) har vært utenriksreporter i TV2 siden 1994, og i årenes løp har han dekket mange kriger og væpnede konflikter. På Wikipedia kan man lese at han har hatt et spesielt ansvar for Midtøsten-dekningen i TV2. Ikke bare var han til stede i Bagdad da USA angrep Irak, men han var også på Serena hotel i Kabul i januar 2008 da Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept av selvmordsaktivister. Dette har han skrevet bok om ("Skuddene på Serena hotell" - 2008).

I alt 12 nordmenn er drept i forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, hvorav 10 er soldater (alle er navngitt på side 311-312 i boka). Blant disse er fire norske soldater som ble drept av en bilbombe mens de oppholdt seg i en og samme bil i april 2011. (For øvrig en type hendelse som Erika Flatland skrev om allerede i 2010, i sin første bok i en triologi, som handler om tre kamerater fra en bygd som alle ble drept samtidig ...) 

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i denne håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik først og fremst det store bildet var denne internasjonale konflikten, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. Fordi han er så grundig i sin tilnærming, tror jeg at boka for ettertid kommer til å bli stående som den boka - den Afghanistan-boka man rett og slett bør lese for å forstå de fleste aspektene ved denne krigen. Boka kommer derfor til å ha aktualitet i mange år fremover, tenker jeg. 

Det er langt mellom de virkelig gode bøkene om Afghanistan, men selv vil jeg særlig trekke frem disse to bøkene, som jeg selv har lest og omtalt på bloggen min:
- Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan (2014)
- Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban" (2008)
Et par andre bøker det kan være verdt å merke seg er dessuten "Drømmekrigen" av Anders Sømme Hammer og "Brødre i blodet" av Emil Johansen - i tillegg til en rekke skjønnlitterære bøker som kan bidra til å belyse det afghanske folkets situasjon. Sentrale forfattere er i så måte Atiq Rahimi, Yasmina Khadra og Khaled Hosseini. Dessuten ønsker jeg å trekke frem filmen "Osama", som regissøren Siddiq Barmak står bak. 

Den første boka - "Alt dette kunne ha vært unngått" - handler i all hovedsak om hvordan det har gått i Afghanistan, den andre - "Afghanistan og Taliban" - om hva som er det største problemet i Afghanistan: alle stammene og alle soldatene som skifter side i konfliktene før man får snudd seg. De som før var ens allierte, blir fort ens fiende - men da med kunnskaper om dine strategier i den samme konflikten. Et element som også Fredrik Græsvik er innom, er vestens manglende ivaretakelse av sivilbefolkningen, som primært er opptatt av sin egen sikkerhet her og nå. Å tenke på dette i neste uke kan være for sent ... 

"Den tapte krigen" begynner med å tegne et bilde av Vesten før 11. september 2001. Sikkerhetstjenesten i USA mottok mange tegn på at noe var i gjære i ukene før, men dette var et nokså konstant bilde som ikke avvek fra hvordan det jevnt over pleide å være. I Nord-Afghanistan ble den afghanske opprørslederen Ahmed Shah Massoud drept den 9. september, og senere viste det seg at Al-Qaida sto bak. 

På tidspunktet for 11. september hadde det vært stortingsvalg i Norge, hvor Arbeiderpartiet hadde gjort det dårligste valget siden krigen. Den nye regjeringen Bondevik var fremdeles ikke dannet da sjokkmeldingene om angrepet på USA rullet inn over nyhetskanalene. Basert på datidens sentrale politikeres memoarer, nyhetskilder og utallige intervjuer, tegner Græsvik et detaljert bilde over det som skjedde. I denne konteksten kommer alle de fatalt forhastede beslutningene i et særdeles dårlig lys. 

"Og det var kanskje det største problemet i dagene etter 11. september. Vi ble alle grepet av en form for massehysteri som både statsledere og media bidro til å hausse opp. Det var våre lederes oppgave å sørge for å ta de riktige avgjørelsene, men det var vanskelig i det krigsopphissende klimaet som rådet. Når den ene etter den andre i ettertid sier at avgjørelsene som ble tatt var forhastede og beslutningsprosessen preget av varierende grad av panikk, viser det at mange av dem egentlig ikke evnet å lede i krise på en tilfredsstillende måte." (side 57)

Angrepet på USA føltes som et angrep på alt Vesten sto for - frihet og demokrati. "Det var et angrep på oss alle". Uten klart definerte mål, ble Afghanistan og Taliban angrepet - fordi de lot Osama bin Laden og hans kumphaner trene og oppholde seg på afghansk jord. Taliban hadde ikke gjort Vesten noe, og man overså det faktum at det etter årtier med krig faktisk var en slags ro og orden i Afghanistan tross alt (slik jeg har forstått det). Kvinnenes situasjon var riktignok meget dårlig, men uansett hvor mye Vesten i senere år har forsøkt å forsvare krigen som sådan utfra humanitære hensyn, var det i alle fall ikke kvinnenes manglende rettigheter i det afghanske samfunnet som førte til krig. Den presidenten som etter hvert fikk støtte fra Vesten til å styre et samlet Afghanistan har heller ikke gjort kvinnenes situasjon spesielt enklere ... 

Oppildnet av å vise krefter i Midtøsten i en tid hvor Afghanistan burde ha vært mer enn nok å "gape over", innledet USA samtidig til krig mot Irak. Dette ble en gigantisk tabbe. Når man også legger til at det ikke forelå noen tilfredsstillende samlende plan for angrepet - ikke annet enn iveren etter å ta Saddam Hussein, nærmest koste hva det koste ville - skjønner man at dette ikke kunne gå bra. Det skjønte også flere, og dermed fikk ikke USA den FN-støtten de hadde håpet på. Når man legger til at "bevisene" mot Irak var forfalsket, så måtte det gå som det gikk: enda et land slengt ut i et kaos uten sidestykke. Målet var "bekjempelse av terror", men middelet kunne knapt vært verre egnet til å oppnå akkurat det. Vi kan vel - uten å ta for hardt i - si at det er det stikk motsatte som er oppnådd ... 

"I desember 2011, nesten åtte år etter invasjonen, trakk amerikanske styrker seg ut av Irak etter å ha brukt mesteparten av de siste årene av den lange krigen til å beskytte seg selv. De etterlot seg et land i borgerkrig. Det var et langt verre sted for irakere flest å være enn da diktatoren Saddam Hussein styrte landet med jernhånd. 

Irakkrigen var et sidespor. Ja, et regelrett blindspor. Tilliten og sympatien Bush og USA hadde fått i verden etter angrepene 11. september 2001, forsvant hos mange. Ikke bare blant amerikanernes allierte, men enda viktigere blant potensielle fiender der ute i de store muslimske folkemassene. Samlet virket Krigen mot terror nå mer enn noen gang som et vestlig korstog mot muslimene. Ampre fronter tilspisset seg, og venner ble fiender. Bush klarte å gjøre verden til et farligere sted, og vi ble med ham - også da han mistet totalt fokus på å stille de som sto bak angrepene mot USA 11. september 2001 til ansvar. Vi fortsatte å stå ved USAs side i Afghanistan, også etter at Irak-krigen hadde gjort det tydelig at amerikanerne hadde en taktikk som ikke bidro til å gjøre verden tryggere. Tvert i mot." (side 105)

Kart over Afghanistan

Fredrik Græsvik redegjør for mange enkelthendelser under Afghanistan-krigen, blant annet slaget om Banken i Maimana, der soldatene ble møtt av et bakholdsangrep i november 2007. Alt for mye av motstanden mot internasjonal intervensjon ble i denne perioden tilskrevet karikaturtegningene av Mohammed. 

"Det var noe annet og langt farligere som hadde trigget aggresjonen mot de utenlandske soldatene: En underliggende forakt for utlendinger som gjorde livet vanskeligere for et folk som drev med utstrakt handel over porøse landegrenser. Mange av Afghanistans smuglerruter for blant annet narkotika går gjennom denne provinsen. Nordmennene var i ferd med å bli en utfordring for de som ville fortsette med ulovlig handel." (side 124) 

Græsvik er også innom fredsprosessene som ble ledet av USA, og som aldri tok inn over seg at Tailban fremdeles var en viktig maktfaktor, selv om de var fordrevet fra Kabul. Veldig tidlig i invasjonsprosessen hadde for øvrig Taliban vært i dialog-modus, men det var aldri interessant å snakke med dem. Dette betegner Græsvik som en tabbe - og han er ikke alene om å mene dette. 

Uten på noen måte å glorifisere innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan, tar Græsvik til orde for å vise frem litt av hva det innebar å være soldat i dette landet - og det i en konflikt som sentrale norske politikere vegret seg for å kalle krig. Det blir litt som danskene forsøkte å formidle i filmen "Armadillo", og krigsveteranen og forfatteren Phil Klay forsøker å skildre i krigsnovellesamlingen "Hjemkomst". Noen ganger skapte media selv problemer, ved å trekke ut enkeltepisoder som var svært situasjonsbetinget, og som handlet mer om indrejustisen blant soldatene enn ting vi andre egentlig trengte å kjenne til. 

Hamid Karzai (Foto: ukjent)

Allerede i desember 2001 ble Hamid Karzai tatt i ed som overgangsadministrasjonens leder i Afghanistan. I juni 2002 ble den samme mannen tatt i ed som Afghanistans president. 

"Man trenger ikke å dykke dypt ned i Afghanistans historie for ¨forstå at byggingen av en statsmodell med en sterk sentralmakt ikke var det smarteste man kunne foreta seg. Det var i hvert fall ikke det enkleste. En rekke folkegrupper med forskjellig kultur og med sterke historiske motsetningsforhold gjør det nærmest umulig å styre nasjonen fra Kabul. Nøkkelen til suksess kunne være å desentralisere makten. En løsere føderasjon av flere stater ville trolig være enklere å bygge, og gitt et sikrere resultat." (side 215)

Og videre:

"I 2004 befant det seg bare 15 000 amerikanske soldater i Afghanistan, et land med 30 millioner innbyggere. Tre år senere, i 2007, etter at opprøret hadde økt betraktelig i styrke, befant det seg fortsatt forholdsvis få amerikanske soldater i landet. De var nå 25 000 mann. Når Obama overtok, befant det seg 32 000 amerikanere i Afghanistan. Disse kjempet sammen med 29 000 soldater fra andre Natoland. Samtidig hadde USA over 160 000 soldater i Irak. Dette viser hvor store feilprioriteringer det var snakk om. Hadde Bush latt Irak være i fred, og samtidig valgt en strategi som ikke la grunnlag for rekruttering til Taliban, hadde han kanskje hatt muligheten til å kontrollere situasjonen i Afghanistan." (side 226)

Jakten på Obama bin Laden fortsatte, og i mai 2011 lyktes det amerikansk etterretning å ta livet av ham. Men var kampen mot terror av den grunn vunnet? 

Græsvik påpeker at Taliban er en gruppe forkvaklede sjeler, men at argumentene for å inkludere gruppen i fredssamtaler er at de faktisk er der, og at man derfor blir nødt til å forholde seg til dem. "Å fjerne dem eller ignorere dem er ikke mulig. Å forhandle med dem betyr ikke å akseptere deres politikk, men å forholde seg til realitetene." (side 243)

Etter mange år med krig, hardnet motstanden i det afghanske folket, og antall selvmordsbomber - hovedsaklig rettet mot sivile - hadde steget betydelig. Dette kostet også mange soldater livet. 

"I dagene etter 11. september 2001 kom det signaler om forhandlingsvilje fra Talibans side. Det dreide seg om å utlevere Osama bin Laden til en tredjepart, for eksempel Osama bin Ladens egentlige hjemland Saudi-Arabia. Hadde amerikanerne fulgt dette sporet, kunne de satset på en begrenset militæraksjon i Afghanistan. En aksjon som først og fremst ville slått ut al-Qaidas treningsbaser. Nato hadde sluppet å sende inn mange hundre tusen soldater, og USA kunne spart seg igangsettingen av en omfattende regimeendring." (side 269)

Videre skriver Græsvik på side 273 at amerikanerne gjennom alle tider har vist en foruroligende manglende evne til å forstå at verdensopinionen kan støtte andre syn, andre ledere og andre ideologier enn deres eget. Denne største svakheten ved USA har bidratt til dårlig krisehåndtering i forholdet til Kina, Sovjet og senere Russland. Men det kanskje verste av alt: "Vår svakhet er at vi spiller med det tapende laget fordi vi frykter konsekvensene av et kjøligere forhold til kjempen i Vest."

Græsvik tar også for seg noen av de utfordringer man som krigsreporter kommer borti. Noe handler om redaksjonens prioritering av stoff, og at man ikke kan være over tid på et sted og følge utviklingen tett. En og samme reporter skal gjerne dekke både Afghanistan, Irak og den arabiske våren ... Ønsket om å ivareta sikkerheten til egne ansatte og ønsket om en god historie, gjør at redaksjonene ofte tyr til frilansstoff fra kompliserte krigssoner. Det gjør noe med vinklingen, og nettopp derfor er bøker som dette, der dedikerte journalister har gravd seg dypt ned i de kildene som foreligger, og deretter tegner et balansert bilde av hva det hele dreier seg om, viktige. Akkurat i dette synes jeg Fredrik Græsvik har lykkes godt! Så får det heller være at mye av stoffet er kjent for dem som har fulgt godt med underveis. Dette måtte imidlertid være med for at boka skulle fremstå som en komplett fremstilling av krigen i Afghanistan, hvilket jeg antar har vært forfatterens ambisjon. 

"Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" er et solid stykke arbeid, som jeg mener inneholder en balansert fremstilling av krigen i Afghanistan. Det eneste jeg savnet var at Norges innsats i enda større grad hadde vært plassert inn i en bredere kontekst, men det var ikke målet med boka, jf. dens tittel. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men slike bøker burde leses av våre politikere med tanke på å trekke lærdom ut av dette. Det kommer garantert  verdenskonflikter senere, hvor lærdommen vil kunne komme til nytte! Evnen og viljen til evaluering står imidlertid sentralt i læringsprosessen i så måte. 

Det er svært merkbart at det er en dyktig journalist som har skrevet boka, og dette er en form for journalistikk jeg gjerne hadde sett at det var mer av i våre medier! Nyansene, respekten for de involverte på alle sider av konflikten og analysene han foretar - alt bærer bud om klokskap og en dyptpløyende forståelse for hva det hele dreide seg om når det kom til stykket! (Boka kunne for øvrig ha tjent på noe bedre korrekturlesing.)

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 332
ISBN: 978-82-530-3737-0
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

Fredrik Græsvik (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Sven Erik Omdal - 23. september 2014 - Bokettersyn av en håpløs krig - «Den tapte krigen» er et journalistisk produkt, og det er ment som en kompliment. Boken veksler mellom reportasje og refleksjon, der reportasjeinnslagene, enten det er fra slagmarken eller fra familiene som lever i angst hjemme, er det som skiller denne boken mest fra andre Afghanistanbøker. Græsvik har vært i krigen, og det merkes.
- Bistandsaktuelt v/Bjørn Johannessen - 28. oktober 2014 - Politiker-kritikk i ny bok om Afghanistan - Forfatteren resonnementer er jevn over godt begrunnet, men særlig på et punkt har jeg problemer med å følge ham. Bokens innledende kapitler rommer mye relevant tvil om USAs motstandere i Afghanistan lar seg beseire militært, skal man vinne afghanernes «hearts and minds» må det militære aspektet balanseres med bærekraftige utviklingstiltak som kommer den jevne afghaner til gode. Noe forbauset leser jeg da på s.267; «For lite ressurser ble lagt inn i startfasen av krigen, og det er hovedårsaken til at USA og Nato tapte krigen i Afghanistan. Det ble satt inn for få soldater, det ble brukt for lite penger, og man håpet at det hele ville være over på forholdsvis kort tid….». Sistnevnte kan nok være riktig, få vil hevde at amerikanske politikere fra presidenten og nedover i rekkene hadde påtrengende mye kunnskap om afghanske forhold forut for krigen. Men det er all grunn til å betvile at løsningen lå i å sende flere soldater, spør bare britiske og sovjetiske krigshistorikere.
- Dag og Tid v/Astrid Suhrke - 3. oktober 2014 - Afghanistan utan undertekst - For dei fleste lesarane vil ikkje boka kome med noko nytt, spesielt om dei har sett NRK- og TV 2-seriane om Noreg i Afghani­stan og elles fylgt debatten. Ein spør seg difor kvifor Græsvik har skrive denne boka. Er det krigsreporteren som vil hylle soldatane, som han meiner er blitt for lite verdsette av den norske befolkninga og svikne av politikarane? Vil han slå fast ein gong for alle at Noreg faktisk var i krig i Afghanistan, og at krig er farlege saker, ikkje å forveksle med å drive jenteskolar og humanitær bistand? Eller er bodskapen at når soldatar seier «krige er betre enn sex» og ropar «til Valhalla» når dei durar ut av leiren i Maimana, er det no eingong slik soldatar kan tulle og vitse?

Anita Rakidzija: "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom!"

Dubrovnik i krig

Anita Rakidzija (f. 1957) ble født i Dubrovnik og bodde sammen med familien sin i Orasac, da krigen nådde den sydlige delen av Kroatia i oktober 1991. Det vi vanligvis kaller Balkan-krigen besto for øvrig av en rekke kriger, med betegnelser som Slovenia-krigen, Kroatia-krigen, Bosnia-krigen og Kosovo-krigen. 

Det hele startet ved at Kroatia og Slovenia erklærte sin uavhengighet den 25. juni 1991. Den sentrale regjeringen ønsket ikke en fullstendig oppløsning av Jugoslavia, og svarte med å mobilisere en hær (JNA) for å forhindre dette. Det var imidlertid interne splittelser i JNA-ledelsen, blant annet om man skulle svare med fredelige midler eller med en militær aksjon. Det som gjorde at reaksjonen mot Kroatia ble sterkere enn mot Slovenia, var at det bodde en større andel etniske serbere i Kroatia. Nokså kort tid etter uavhengighetserklæringen begynte serbiske styrker å mobilisere sine styrker mot Kroatia. Serberne var overlegne på alle måter, og deres taktikk gikk ut på å bombe kroatiske byer sønder og sammen med granatartelleri. (Kilde: Wikipedia)

I oktober nærmet serberne seg fra sør, og dette førte til at byen Orasac, som ligger på grensen mot Montenegro, ble evakuert. Innbyggerne flyktet til Dubrovnik, og mange samlet seg i gamlebyen, som de tok for gitt at serberne kom til å spare. Sjokket var stort da det viste seg at serberne var villige til å ofre denne helt spesielle gamlebyen ... 

Forfatteren og hennes to barn, bl.a. åtte år gamle Vlaho, reiste inn til Dubrovnik. Der bodde de i første omgang hos en onkel av hennes mann, som i mellomtiden kjempet for å forsvare Kroatia. Som oversetteren Mario Sopa har uttalt i forordet til boka: 

"This book does not offer any answers. It does not offer an absolute, infallible account; it is not THE story, it is A story. It does, however, offer a unique window into the lives of ordinary people, the ones whose lives are usually most viciously affected and changed by the atrocities of war. These are the people whose stories are not found in history books; they are not "important" enough for their stories to be noted. But they are the ones who are the easiest to understand. They are the ones who survived. Their voices have to be heard." (side 21)

Etter hvert havnet de på Hotel Vis i Lapad i Dubrovnik - tilfeldigvis det samme hotellet hvor jeg og mannen min nylig bodde mens vi var på ferie i Dubrovnik. Under krigen fungerte hotellet som et flyktningemottak mens byen var under en åtte-ni måneders lang beleiring av regjeringsstyrkene. 

Mens krigen pågikk, kom det hjelpesendinger fra Italia. Dette var helt nødvendig for at kroatene skulle overleve vinteren. De fleste hadde nemlig forlatt hjemmene sine i hu og hast, i den tro at krigen kom til å bli nokså raskt overstått. De hadde knapt mer enn det de sto og gikk i, og vinterklær hadde de i alle fall ikke med seg. Forfatteren forteller om de brune teppene de fikk tilsendt fra Italia, og som hun var nokså oppbrakt over. Hun mente nemlig at de egnet seg bedre for hester enn folk. Det gikk på verdigheten løs at dette var det Vesten kunne avse for å hjelpe en lidende befolkning i et land mange tidligere hadde hatt stor glede av å feriere i.

Hotel Vis var et kaldt hotell, der det lå ved sjøen, og på en slik måte at sola aldri nådde frem til det, tilbaketrukket i landskapet som det lå. Dessuten var alle vinduene ødelagt, og dekket med stoff som vinden lett blåste gjennom. Sykdom og diaréer florerte, og maten som ble servert fra kjøkkenet var knapt egnet som menneskeføde i følge forfatteren. Flyktningene på hotellet var svært oppbrakt over dette, for de regnet med at pengene eierne fikk fra myndighetene for å ta seg av flytningene, måtte ha havnet i noen andres lommer. 

"We arrive Lapad in front of hotel Vis. It seems so gloomy and sad, but it is going to be our home from now on. In spite of difficult moments I have gotten quite used to life in my husband´s uncle´s house. Our room is at the top floor of the hotel meaning that in these conditions we have only one concrete slab above our heads. I shudder at the thoughts, but we had difficulty finding this." (side 62)

Historien som fortelles gjør selvsagt inntrykk, særlig fordi den også handler om en familie som til slutt flyttet tilbake til hjembyen, og hvor sønnen Vlaho og en kroatisk soldat ble offer for en fiendtlig granat og døde. Boka er imidlertid nokså banal i sin oppbygging, og oversettelsen til engelsk er alt annet enn brilliant. Jeg skjønner selvsagt at forfatteren og moren til Vlaho har hatt behov for å hylle sin heroiske sønn, som løp i skytteltrafikk mellom hjemmet sitt og vaktpostene til soldatene med kald drikke på varme sommerdager - noe som til slutt kostet ham livet, fordi han tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid - men det gjør ikke denne boka til stor litteratur. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den, fordi den satte en del ting vi opplevde i Dubrovnik i et større perspektiv. For hva vil det si når et moderne samfunn fratas strøm og tilgang på rent vann, og dårlige hygieniske forhold gjør at selv en "uskyldig" halsinfeksjon kan bli farlig ... 

Jeg er egentlig nokså forundret over at det så langt ikke er skrevet en eneste roman om krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har i alle fall ikke hørt om noen enda. Kanskje er det fremdeles for tidlig, men jeg vet med meg selv at jeg kommer til å kaste meg over hva det skulle være den dagen den første romanen om beleiringen av Dubrovnik, kampene i Mostar og i Kosovo, om livet i Montenegro (både før, under og etter krigen) eller lignende, kommer på norsk! Dersom noen av mine lesere kjenner til noen slik roman på engelsk, er jeg svært takknemlig over å bli tipset!

Utgitt i Kroatia: 2009 
Oversatt til engelsk: Mario Sopa
Publisert av: The Croatian Association of Civilian Victims of the War of Freedom at the Dubrovnik - Neretva County
Antall sider: 136
ISNB: 978-953-95186-0-4
Boka har jeg kjøpt selv (i Kroatia)

Phil Klay: "Hjemkomst"

En bok som er spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen

Phil Klay er selv tidligere amerikansk marinesoldat, og har tjenestegjort i Irak i 2007-2008. Han har publisert tekster i flere tidsskrift, bl.a. Granta. (Kilde: Bokas smussomslag)

"Hjemkomst" er en novellesamling som inneholder 12 noveller/historier. Felles for samtlige er at de handler om krig. Krig mot Saddam, krig mot terror, krig mot al-Qaida, krig mot muslimer, krig "mot de onde" osv. USA har sånn sett en rikholdig historie om krig som foregår alle andre steder enn i deres eget hjemland, og det er tilstrekkelig å nevne Korea-krigen, Vietnam-krigen, Irak-krigen, Afghanistan-krigen ... 

Jeg kan videre lese på bokas smussomslag at "Hjemkomst" fikk stor oppmerksomhet da den utkom tidligere i år. "Det er en brutalt ærlig og rørende bok som tar leseren med til fronten i Irak og Afghanistan og viser oss hva som skjedde her, og med soldatene som kom hjem. Karakterene i disse sterke fortellingene strever med å skape mening i et kaos og en hverdag preget av brutalitet og håp, skyld og frykt, hjelpeløshet og kampen for å overleve. I kampsonen ved fronten lengter de vekk, men den vanskeligste kampen kjemper de når de kommer hjem." Boka er allerede spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen, fordi forfatteren har et kraftfullt, militærteknisk språk og en levende muntlighet, samtidig som språket hans klarer "å bære karakterenes smerte gjennom en foruroligende dialog og en bekmørk galgenhumor".

Hva er egentlig krig? Og er krigen f.eks. i Irak sammenlignbar med all annen mer "tradisjonell" krig? I novellen "Rapport etter kamp" forsøker jeg-personen å oppsummere dette slik (side 48-49):

"En eller annen sa at kamp er 99 prosent ren kjedsomhet og én prosent ren skrekk. Vedkommende hadde ikke vært militærpoliti i Irak. På veiene var jeg redd hele tiden. Kanskje ikke ren skrekk. Den er forbeholdt veibombene som faktisk eksploderer. Med en slags lavskalaskrekk som blander seg med kjedsomheten. Så det er 50 prosent kjedsomhet og 49 prosent vanlig skrekk, som er den generelle følelsen av at du kan dø når som helst, og at alle i landet vil drepe deg. Så følger naturligvis den ene prosenten med ren skrekk, når hjertet hamrer vilt og synet skjerpes og hendene blir hvite og kroppen dirrer. Du kan ikke tenke. Du er bare et dyr som gjør det du er opplært til. Og så vender du tilbake til den vanlige skrekken, og du blir menneske igjen, og du begynner å tenke."

Uten at forfatteren på noe vis forsøker å forsvare invasjonen verken i Irak eller Afghanistan, prøver han å tegne et bilde av en krig, der skrekkscenarioet gjør noe med menneskene på begge sider av konflikten. Han får også frem situasjonen til de svakeste i samfunnet, nemlig kvinnene og barna. Etablering av en helsestasjon for kvinner er blant de mer heroiske handlingene som beskrives. Og det antydes mer enn en gang at det er en direkte sammenheng mellom ekstremisme og kvinneundertrykkelse. I en krig med mange ofre innebærer det å bli voldtatt for en kvinne at hun nødvendigvis må møte en ublid skjebne; siden hun allerede er ødelagt og ikke kan giftes bort. Da står "valget" mellom å bli solgt til et bordell eller å bli drept ... 

I novellen "Bønn i smelteovnen" møter vi en soldat med samvittighetskvaler. Hva gjør man når man blir vitne til forhold som kan karakteriseres som krigsforbrytelser? At slikt foregår i en krig mellom to steile fronter hvor begge hater hverandre intenst og vil drepe ved første og beste anledning som byr seg, burde for øvrig ikke overraske noen. Det skjer i alle kriger. 

"Til slutt snakket jeg med feltpresten i regimentet, en presbyteriansk prest med et klokt hode. Han sa at om jeg virkelig ville irritere vettet av folk, burde jeg skrive om bekymringene mine i en e-post og sende den til de impliserte partene, slik at det var offisielt registrert i tilfelle noe gikk galt. 

"Det er mer sannsynlig at de blir med på redd-ditt-eget-skinn-leken hvis det står i en e-post." 

Jeg sendte en e-post til obsersten, til Boden, til Haupert, til og med til legene ved Combat Stress. Ingen svarte." (side 158)

I et system som ikke håndterte denne type varsling, er det kanskje ikke til å undres over all misnøyen som tøt ut overalt der det ikke burde ha vært, som på YouTube, i sosiale medier osv. i tiden etter - signaler som ødela et hvert tilløp til tro på amerikanernes edle motiver ved hele krigs-incentivet, kanskje spesielt i Irak ... Da ble det også vanskelig ikke å tro selv de som faktisk overdrev, bare for å oppleve noen øyeblikks oppmerksomhet og berømmelse. 

"Den ene gangen vi snakket om Vintersoldat, omtalte han Newberry med intenst hat. "Poenget er ikke om det skjedde eller ei. Noe av faenskapet som skjedde, snakker man bare ikke om. Vi befant oss på et sted som var fullstendig annerledes enn alt disse hippiene i salen kunne forestille seg. Alle idiotene som tror de er så gode fordi de aldri har måttet gå i en gate i Ramadi og veie sitt eget liv opp mot livet til dem som skyter mot dem fra bygningene. Du kan ikke beskrive det for folk som ikke har vært der, du kan knapt huske hvordan det var selv, for det virker så meningsløst. Og å late som om noen kan leve og kjempe i den dritten i månedsvis uten å bli gal, vel, det er det som virkelig er galskap. Og så går Alex og oppfører seg som den store helten og forteller alle hvor onde vi var. Vi var ikke onde. Jeg ville skyte hver eneste iraker jeg så, hver eneste dag. Men jeg gjorde det aldri. Han kan dra til helvete." (side 174) 

Dobbeltheten, det schizofrene i situasjonen, hva den konstante frykten gjør med folk - dette får Phil Klay så ettertrykkelig frem i sine noveller, uten at jeg ble sittende igjen med følelsen av at han forsvarer det som skjedde. I noen av novellene gis jeg-personene endog rollen som motstander av hele krigen, motstander av Bush og hele sentraladministrasjonen som styrte USA på den tiden kampene fant sted. Bildet er med andre ord svært sammensatt, og dette får han frem gjennom det lappeteppet novellene hans representerer, som en del av et større hele. 

De siste novellene i boka handler om å komme hjem som krigsveteran. Myten om hva det vil si å være en krigsveteran tas effektivt ned i novellen "Psykologiske operasjoner". 

"I Irak lærte jeg hovedsaklig at ja, selv tøffe menn pisser på seg når situasjonen blir skremmende nok, og nei, det er ikke behagelig å bli skutt mot, ellers takk, men bortsett fra det følte jeg at det eneste fortrinnet mitt overfor disse ungdommene var vissheten om hvor ondskapsfulle og grusomme menneskene er." (side 179)

Og videre på side 215:

"Det rareste med å være veteran, i hvertfall for meg, er at du føler deg bedre enn folk flest. Du risikerte livet for noe som er større enn deg selv. Hvor mange kan si det samme? Du valgte å tjene landet. Kanskje du ikke forsto amerikansk utenrikspolitikk, eller hvorfor vi var i krig. Kanskje du aldri vil forstå det. Men det spiller ingen rolle. Du rakte armen i været og sa: Jeg er villig til å dø for disse ubetydelig sivilistene.

Men samtidig føler du deg på en måte mindre verdt. Det som skjedde, det jeg var en del av var kanskje det rette. Vi kjempet mot svært onde mennesker. Men det var stygt likevel." 

Alle krigsveteraner led ikke av posttraumatisk stresslidelse, selv om en hel del av dem gjorde det. På en måte var det bare det som gjaldt - enten var man krigstraumatisert eller man kom hjem som ekte helter. Noen mellomting var ikke noe verdt, og det var heller ikke noe heroisk over å ha kjørt på en veibombe (for øvrig den vanligste dødsårsaken for dem som tjenestegjorde spesielt i Afghanistan). For noen betydde det å være krigstraumatisert sympatipoeng i omgang med damer - for andre var og ble dette et hinder for å komme i gang med et verdig og normalt liv noen gang. Alkoholmisbruk, ja, rusmisbruk i det hele tatt, ble "redningen" for mange - utenom dem som ganske enkelt tok sine egne liv fordi det ikke var mulig å finne noen mening med noe som helst lenger ... 

Og helt til slutt i novellen "Så framt det ikke er et surklende hull i brystet":

"Irak," sier jeg i stedet. "Hva tror du? Vant vi?"

"Eh ... vi klarte oss greit," sier han og ser på skjermen med krigsvideoer og en tegnet blekksprut ... (side 285)

"Hjemkomst" inneholder sterke noveller om to kriger eller invasjoner som vi alle har et forhold til. Mange myter har oppstått i ettertid, og nettopp derfor synes jeg det er ekstraordinært interessant å lese det jeg kommer over av kvalitetslitteratur om emnet. Dette er definitivt en av bøkene som det er vel verdt å få med seg! Det er ikke ofte jeg plasserer bøker i forhold til lesernes kjønn, men akkurat denne boka tror jeg spesielt menn vil like å lese. 

Jeg vil anbefale potensielle lesere av denne boka å starte med å lese intervjuet av forfatteren i en artikkel på NRKs nettsider datert 17.05.2014. Her uttaler forfatteren seg om hva som gjorde at han valgte å skrive denne boka, som altså inneholder 12 soldaters historier. Det er ikke et pent bilde han tegner av de amerikanske soldatene, og derfor trodde han at boka skulle få mer negativ respons. Det har den overraskende nok ikke fått. Tvert i mot er det mange veteraner som opplever mye gjenkjennelse, og som føler at Phil Klay i boka forteller noe av det de selv ikke har klart å formidle til sine nærmeste. Spesielt det å komme tilbake til USA etter å ha tjenestegjort i utlandet, var vanskelig - særlig fordi den jevne amerikaner ikke var interessert i krigen lenger, ja, knapt følte at landet i det hele tatt befant seg i krig ... Kontrasten mellom det krigsveteranene hadde opplevd og det hjemlige livet ble for stort til at de hjemme kunne fatte hva de hadde vært med på, og dessuten var det ikke alt som var mulig å formidle uten fare for å vekke alvorlig bestyrtelse hos dem som selv ikke hadde deltatt i krigen. Selv ønsker forfatteren seg en større offentlig diskusjon rundt situasjonen i Irak og Afghanistan i forhold til det som har skjedd etterpå. 

Slike bøker som dette trenger vi for å bli klokere i forhold til vår nære historie og nåtid - ikke minst der Vesten velger å intervenere i konfliktfylte land når man på forhånd ikke har satt seg tilstrekkelig inn i kulturen og vilkårene folkene lever under. Akkurat dét er dessverre mer regelen enn unntaket ... Å tro at Vesten og våre verdier blir tatt i mot med åpne armer rundt omkring i verden, er ikke bare naivt - det er dumskap. Å tro at det er noe overjordisk heroisk over å delta i en krig er like så ... 

Måtte denne boka bli lest av riktig mange, og måtte den bli en viktig spore til debatt om konflikter ala Irak og Afghanistan!

Utgitt: 2014 
Originaltittel: Redeployment
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 304
Boka har jeg kjøpt selv

Phil Klay (Foto: Jacques Hvistendahl)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - 17.05.2014 - Irak-soldat utgir bok om å komme hjem - Jeg hadde ventet mer negativ respons, for jeg gir ikke noe pent bilde av de amerikanske soldatene, sier Phil Klay om boken "Hjemkomst"
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 09.05.2014 - Krigen skildres best gjennom diktningen

"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 

Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 

Liesel stjeler en bok fra et bokbål

Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 

Ingen våger å protestere av frykt for angiveri

Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 

Liesel leser for Max i kjelleren

Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min. 

"Armadillo" (Regissør: Janus Metz)

Krigens meningsløshet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Krigsfilm, dokumentar
Spilletid: 101 min.

I denne danske dokumentarfilmen følger vi et knippe pur unge danske soldater som har vervet seg for oppdrag i Afghanistan. Guttene som tar farvel med familie, venner og kjærester i Danmark, er spente på hva som venter dem i Afghanistan. De er eventyrlystne, spenningssøkende og åpne for det meste.

Filmens tittel "Armadillo" refererer til navnet på en av militærleirene i Helmand-provinsen, der guttene skal ha tilholdssted. I begynnelsen av oppholdet i Afghanistan holder kjedsomheten på å ta knekken på dem. Det skjer absolutt ingenting. Guttene trener, psyker hverandre opp, slår tiden ihjel med å se på pornofilmer sammen ... De skal være i Afghanistan i seks måneder, og har håp om at de skal få oppleve litt action før de skal hjem igjen. I det minste komme hjem med et arr på kroppen ...

Forsøk på samhandling med lokalbefolkningen er ikke veldig enkel, og språkbarrieren er faktisk det minste problemet. Et atskillig større problem er å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Lokalbefolkningen er redd. De er redd for taliban, de er redd for avlingene sine som soldatene hele tiden tråkker ned, de er redd for at de ikke skal kunne brødfø familiene sine. Og hvordan kan lokalbefolkningen vite at de kan stole på disse fremmede soldatene?

Etter hvert skjer det "endelig" noe ... Det oppstår skuddvekslinger mellom de danske troppene og taliban-soldater. Og så kjører en bil med tre danske soldater på en veimine .... Alle blir drept. Fienden "der ute" er uten kjente ansikter. Og når sivile krysser skuddlinjen og all skuddveksling av den grunn opphører - hvordan kan soldatene vite om ikke dette er en dekk-operasjon for å forflytte våpen?

Hele tiden mens vi følger guttene under deres opphold i Afghanistan, ble jeg sittende med spørsmålet: hva er vitsen? Det hele virket for meg fullstendig meningsløst. Man er der angivelig for å hjelpe en lokalbefolkning til å stabilisere området, men som selv ikke er sikker på om de tør å ta avstand fra taliban, som ikke helt klarer å bestemme seg for om de liker at det er fremmede soldater i landet deres eller ikke, som ikke tar noe standpunkt i konflikten i det hele tatt. Og som antakelig ikke tør annet enn "å være enig med sistemann" som kommer til dem med våpen i hånd. En befolkning som er så utarmet og trøtt av krig at de ikke lenger orker å engasjere seg, som kun er opptatt av å sikre seg og sine mat nok slik at de klarer å overleve. Som har ikke ressurser til å flykte fra krigsområdene. Flykte til hva?

Jeg synes regissøren har klart å få frem hvor meningsløst det hele er, og filmen har - ikke overraskende - skapt mye debatt. Jeg stiller for øvrig spørsmål ved hvor sunt det er å vise frem i full offentlighet den interne humoren som nødvendigvis må oppstå under slike ekstreme forhold. Helt avgjørende og et ledd i en slags overlevelsesstrategi for dem som befinner seg i en gitt situasjon, men grelt og ekkelt for utenforstående. Som da gutta fikk skikkelig adrenalinkick etter å ha drept fire taliban-soldater, eller da de manøvrerte unna en mulig skyldfølelse og belastningen av denne da det fremkom at ei lita uskyldig jente var blitt drept under noen kamphandlinger. MÅ vi se dette? Er det nødvendig? Eller er det like greit at soldater i krig har noen "yrkeshemmeligheter"? Og hvor grensen til det offentligheten absolutt bør få vite, handler om overgrep, nedrige handlinger som er unødvendige i en krig ... ? Jeg vet ikke ...

Dette er en film som kommer til å bli sittende i ryggmargen lenge! Terningkast fem. 

Kameratskap og samhold 

Tøffe typer 

Fienden er der ute et sted ...

"Libanon" (Regissør: Samuel Maoz)

Innspilt: 2009
Original tittel: Levanon
Nasjonalitet: Israel, Frankrike, Tyskland
Skuespillere: Yoav Donat, Itay Tiran, Oshri Cohen, Michael Moshonov, Zohar Strauss, Dudu Tasa. Ashraf Barhom, Reymonde Amsellem
Spilletid: 94 min.

Denne filmen, som hadde release som DVD den 15. september, handler om de første dagene av Israels invasjon av Libanon i 1982. Handlingen foregår utelukkende inne i en tanks. Alt vi får se ut over dette, ser vi gjennom kanonsiktet.

Tre pur unge soldater befinner seg inne i tanksen. Ingen av dem har krigserfaring fra før av, og de har i alle fall ikke drept et menneske noen gang. De er utrustet med makt til å skille mellom liv og død, og selv er de beskyttet av tanksens tykke stålvegger. Og så er det ikke så enkelt likevel når det kommer til stykket ... Soldaten som har ansvaret for å skyte, opplever gang på gang at han ikke får det til. Han klarer ikke å skyte på menneskene han ser gjennom kanonsiktet, og skjønner noen ganger litt for sent at det er "dem eller oss".

Klimaet inne i tanksen er klastrofobisk, noe som understrekes gjennom en svært tett kameraføring. Guttene er omgitt av dritt, veggene er fulle av olje, sigarettsneiper dupper i vannet på gulvet, det er varmt, svetten renner og stemningen mellom soldatene er svært spent. Den eneste informasjonen de får fra omverdenen er det de ser gjennom kanonsiktet, og plutselig viser det seg at de har havnet på avveie. Etter å ha blitt truffet av fiendens raketter, virker ingen av instrumentene i tanksen. Kun noen tvilsomme falangister kan redde dem ut av det som begynner å ligne på en dødsfelle. Falangistene er dessuten svært interessert i den syriske krigsfangen de har inne i tanksen ....

Dette er den mest spesielle krigsfilmen jeg har sett noen gang! Og for en gangs skyld dreier det seg om en krigsfilm fullstendig uten et politisk budskap. Her er det ingen helter, og krigen fremstilles utelukkende som en demoraliserende prosess. Angsten som stiger inne i tanksen blir glitrende spilt. Og bare idéen om å fremstille en i utgangspunktet skremmende tanks på denne måten - fylt med redde unggutter - er rett og slett genial. Spenningen var så intens at jeg nesten sluttet å puste selv.

Terningkast fem (en sterk sådan!).