"Norske byggeklosser" (Regissør: Pål Bang-Hansen)

Nostalgi fra det glade 1970-tallet!

Det må være minst 30 år siden sist jeg så "Norske byggeklosser", en virkelig stor favoritt gjennom store deler av barndommen, der den gikk i endeløse repriser på NrK ...

Filmens hovedtema er et ungt ektepars drøm om eget hus i overgangen fra 1960- til 1970-årene. Denne drømmen utvikler seg til slutt til det reneste mareritt, fordi kona snart skal føde og de må ut av leiligheten de har solgt og lurer på om det er en sjangs i havet for at huset skal bli ferdig før hjemkomsten fra klinikken med barn nr. 3 ...

Rolv Wesenlund dukker opp i intet mindre enn åtte roller i "Norske byggeklosser"; som den alltid leende og irriterende naboen, som den sløve byggelederen som ser ut til å ha sånn omtrent 11 tommeltotter og som intet får gjort, som konsulenten i banken som nekter å utbetale siste rest av byggelånet før ferdigattest foreligger, som han fra bygningsrådet som stikker kjepper i hjulene i forhold til ferdigattesten før en passelig "gave" dukker opp, som elektrikeren som stikker fortere enn fy hver gang ekteparet Olav og Ingrid Femte er i nærheten, som politimannen som utferdiger fartsbøter for å samle inn penger til julebordet ... bare for å ha nevnt noen.

Underveis treffer vi også Arve Opsahl som den sleske selgeren av hele husprosjektet, Aud Schønemann som "et lekkert støkke" i informasjonsskranken i banken, som ikke kan svare på noe som helst, Dag Frøland som en halvsløv flyttehjelp, Gunnar Haugan som en totalt udugelig medhjelper på byggeplassen, Bjørn "Stutum" Sand som Olav Femte og Thea Stabell som hans kone Ingrid. En samling med skrekkelig mange scener hvor jeg trodde jeg skulle knekke fullstendig sammen i latter. Denne filmen er og blir en filmklassiker i Norge! Det handler om den norske folkesjela, det handler om den optimistiske psykosen landet vårt befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet - det handler om historie innenfor film og teater, hvor de gamle skuespillerne som vi kjenner så godt var pur unge. Og det er herlig, herlig, herlig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1971
Originaltittel: Norske byggeklosser
Nasjonalitet: Norge
Genre: Komedie
Skuespillere: Rolv Wesenlund x 8, Bjørn Sand, Thea Stabell, Arve Opsahl, Gunnar Haugan, Sølvi Wang, Aud Schønemann, Dag Frøland
Spilletid: 94 min.

Rolv Wesenlund som irriterende nabo

Møte i banken

Ingrid Femte som snart skal nedkomme med parets tredje barn

Ikke mye de får gjort før elektrikeren kommer ...

Elektrikeren stikker før man får snudd seg ...

"Some like it HOT" (Regissør: Billy Wilder)

Herlig Marilyn Monroe-komedie fra 1959

Etter å ha sett den flunkende nye filmen "My Weeks with Marilyn", har jeg vært på utkikk etter Marilyn Monroe-filmer, og i den forbindelse var "Some like it HOT" den første jeg kom over (på salg hos Platekompaniet for tiden). Resten må nok bestilles på nettet.

Musikerne Joe og Jerry blir uforvarende vitne til St. Valentines dag-massakren som fant sted i virkeligheten i Chicago i 1929. Hals over hode flykter de av gårde fra gangsterne, som ikke ønsker at noen - absolutt ikke noen - skal komme levende fra det som vitner til denne forbrytelsen.

Utkledd som kvinner tar guttene jobb i et kvinne-orkester. Stavrende av gårde på høyhælte sko, ustyrt med parykker og sminket til trengsel går de ombord på toget som skal bringe dem til Florida. Joe er blitt Josephine (i Tony Curtis´ skikkelse), mens Jerry er blitt Geraldine (i Jack Lemmons skikkelse). I begynnelsen klarer spesielt ikke Jerry å ta øynene fra alle de vakre, halvnakne kvinnene de er omgitt med rundt leggetid, og som toppes av vakre "Sugar" (spilt av Marilyn Monroe). Hun er vokalisten i orkesteret, og selv om det er forbudt, drikker hun litt for å muntre seg opp. Da hun oppdager at Geraldine har litt drikkevarer, er hun ikke sen om å krabbe opp i senga hans. Etterfylt av en hærskare med andre kvinner i samme ærende ... Det Geraldine får oppleve, har Jerry aldri vært i nærheten av ...

Mens de er ombord på toget, øver de inn reportoaret sitt - bl.a. den kjente låten "I wanna be loved by you". 



Moroa tar imidlertid for alvor til da orkesteret og dets medlemmer kommer frem til Florida. For det er ikke bare de ekte damene i bandet som blir nedrent av tilbud fra millionærmenn, men også Jospehine og Geraldine. Dermed er det duket for mange herlige scener underveis, selvsagt toppet av Marilyn Monroe som drømmer om å treffe en millionær. Og hva skal pengelense Joe/Josephine gjøre - han som er så forelsket i henne, men som aldri kan konkurrere ut en millionær?

Denne gamle svart-hvitt-filmen er virkelig vel verdt å få med seg! De kunne tingene sine den gangen også, filmregissørene, fotografene, kostymedesignerne osv. Mye som senere har druknet på teknikkens alter, eller som er skapt i datarommet, var dessuten mer ekte vare den gangen. Trioen Marilyn Monroe, Tony Curtis og Jack Lemmon er ganske enkelt ubetalelige i sine roller i denne filmen! Her handler det om drømmer, om å oppleve sann kjærlighet (men hvor det ikke gjør noe om det er noen millioner involvert heller), om å bli sviktet igjen og igjen, og gi opp håpet (jf. Marilyn Monroes vakre sang "I´m through with love"), for så å oppleve at håpet gjenoppstår ... Jeg gir terningkast fem og en halv.

Dette var for øvrig en av de siste filmene Marilyn Monroe spilte inn. Under innspillingen av "Some like it HOT" var hun nemlig 33 år, og hun døde tre år og tre filmer senere. 

Innspilt: 1959
Originaltittel: Some like it HOT
Norsk tittel: Noen har det hett
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Marilyn Monroe ("Sugar"), Tony Curtis (Joe/ Josephine), Jack Lemmon (Jerry/Geraldine)
Spilletid: 117 min.

"Drowning by numbers" (Regissør: Peter Greenaway)

Inflasjon i mord

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en eldre mann og en yngre kvinne som bader i et par badestamper i en stue. Begge er svært beruset - både på alkohol og på hverandre. I bakgrunnen er det rikelig med frukt, blomster og kravlende insekter, som vi av og til får makabre nærbilder av. Men ikke nok med det: i bakgrunnen får vi også se en eitrende forbannet eldre kvinne, som "tilfeldigvis" er mannens kone. Nå er hun lei av hans utroskap og utenomekteskapelige eskapader - så lei at hun faktisk tar livet av ham der og da. Mannen er så full at han ikke klarer å kjempe i mot da hun presser hodet hans under vann, til han til slutt utånder ...

Den lokale rettsmedisineren blir tilkalt. Cissie den eldre tilstår uten videre at hun har druknet sin mann, og hun ber om hjelp til å dekke over mordet. Rettsmedisiner Madgett går med på å skrive ut en dødsattest som bekrefter at dødsårsaken er hjertesvikt. Og dette gjør han i håp om om å få Cissie den eldre til sengs ...

Dette skal imidlertid vise seg å bli innledningen på et mareritt Madgett ikke kommer seg ut av, for mordlysten våkner også hos de yngre kvinnene i familien - i første rekke hos Cissie den yngre og til slutt hos familiens aller yngste og nygifte Cissie. Og i tur og orden ber de ham dekke over mordene. Madgett håper og tror at han skal få noe tilbake fra disse i alle fall utvortes vakre kvinnene, men spørsmålet er om han ikke graver sin egen grav ...

Handlingen i denne svarte komedien av en film er både makaber og vakker på sitt helt spesielle vis. Og scenene med masse farger, mye liv både fra store og små - for ikke å si fravær av sådant (altså liv) - er og blir fascinerende! Humoristisk blir det dessuten fordi rollefigurene i filmen er rimelig karikerte. Regissøren Peter Greenaway står bak mange meget spesielle filmer - som "The Cook, the Thief, His Wife & His Lover", "Prospero´s Books" og "The Pillow Book" - og felles for hans filmer er at det makabre konkurrerer med det estetiske i hans filmuttrykk, slik jeg opplever dette. Dette gjør det til en nokså selsom opplevelse å se Greenaway-filmer. Han benytter dessuten jevnt over til dels ukjente skuespillere, og noen ganger er dette en klar fordel for at filmens særegenhet skal bevares. Slik opplevde jeg også "Drowning by numbers". Bare tittelen er tilstrekkelig til å pirre min nysgjerrighet! Når det på DVD-coveret står at "den visuelle appell av Mr. Greenaways arbeid er umiskjennelig" samt at det her dreier seg om "utsøkt filming", så er det ikke vanskelig å være enig i dette. Her blir det terningkast fem! (Filmen ligger i fullversjon på YouTube.)

Innspilt: 1988
Originaltittel: Drowning by numbers
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Svart komedie
Skuespillere: Joan Plowright (Cissie den eldre), Juliet Stevenson (Cissie den yngre), Joely Richardson (den yngste Cissie), Bernard Hill (Madgett), Jason Edwards (Smut), Bryan Pringle (Jake)
Spilletid: 119 min.

Cissie den eldre har drept sin mann

Rettsmedisineren er tilkalt

Morderiske Cissie´er - i tre generasjoner

"The Bostonians" (Regissør: James Ivory)

Trekantdrama og kvinnekamp på slutten av 1800-tallet

"The Bostonians" er en av flere filmklassikere som bl.a. Platekompaniet pøser ut til en svært billig penge for tiden. Med selveste Vanessa Redgrave i en av hovedrollene samt det faktum at filmen i sin tid ble nominert til en rekke priser (både Oscar og Golden Globe - bare for å ha nevnt noen av dem), var det helt klart at denne måtte havne inn under kategorien må-se-og-
eie-film.

Vi befinner oss på slutten av 1800-tallet i USAs Boston, og det er kvinnefrigjøring og et trekantdrama som er filmens tema. Filmen er basert på en roman av Henry James, og trekantdramaet foregår mellom feministen Olive Chancellor, Olives konservative fetter Basil Randsom og den unge kvinnen Verena Tarrant, som har store talenter innenfor retorikk. Olive gjør det hun kan for å sikre seg Verenas lojalitet, fordi hun innser at den politiske bevegelsen hun selv har ofret hele sitt liv til, trenger Verenas talegaver.

Verena går inn for oppgaven av hele sitt hjerte, og hun trekker fulle hus hvor enn hun opptrer. Kvinner som menn er fjetret når hun snakker om likhet mellom kjønnene - og det i en tid hvor overklassens kvinner stort sett ble betraktet som sjarmende pyntedukker, som hadde lite å tilføre intellektuelle samtaler. Olive får Verena til å love at hun aldri skal gifte seg, men forbli tro mot deres felles sak. Verena lover villig vekk, men det skal senere vise seg å bli vanskelig å holde dette løftet. Olives fetter Basil kaster nemlig sine øyne på henne, og han fascineres av denne kvinnen, som han selv mener har gått seg litt vill. Han er besatt på å få henne, men Verena kjemper i mot av all sin kraft. Olive betrakter det som skjer mellom de to, og engasjerer seg sterkt for å få slutt på forbindelsen. Hun ønsker å ha Verena for seg selv, og det er på et eller annet tidspunkt betimelig å stille spørsmål om det kun handler om saken, eller noe helt annet ...

Når man skal tolke handlingen i filmen er det et poeng å se hen til når romanen som filmen er basert på, ble skrevet. Henry James levde i årene 1843 til 1916, og "The Bostonians" ble først publisert som en føljetong i The Century Magazine i 1885-1886. Den utkom i bokform i 1886. Mellom linjene i filmen aner vi tendenser til lesbiske følelser - i alle fall fra Olive Chancellors side overfor Verena. Når dette ikke uttrykkes mer direkte, skyldes dette helt klart tiden romanen ble skrevet i. Man skrev ikke om så private ting den gangen - og i alle fall ikke om forbudte følelser - uten å vekke moralsk forargelse. Samtidig er det nokså tidstypisk at kvinnekamp nødvendigvis "må" handle om lesbiske følelser mellom kvinner, som om det å være opptatt av likestilling var noe svært ukvinnelig. Dette medvirket nok til at de første gryende tendenser til kvinnekamp ble opplevd som så provoserende og truende for mange menn. Både Vanessa Redgrave og Madeleine Potter var glitrende i rollene som hhv. Olive og Verena! Det var dessuten fornøyelig å se Christiopher "Superman" Reeve i rollen som den konservative Basil, som gikk på frierføtter gjennom hele filmen. Kostymene var fantastiske og bildet som ble tegnet av den amerikanske overklassen på slutten av 1800-tallet fremsto som svært troverdig. Her blir det terningkast fem! Et sterkt sådan!

Innspilt: 1984
Originaltittel: The Bostonians
Norsk tittel: En kvinnes kamp
Nasjonalitet: Storbritannia, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (Olive Chancellor), Christopher Reeve (Basil Randsom), Madeleine Potter (Verena Tarrant), Jessica Tandy (Miss Birdseye), Nancy Marchand (Mrs. Burrage), Wesley Addy (Dr. Tarrant), Barbara Bryne (Mrs. Tarrant), Linda Hunt (Dr. Prance)
Spilletid: 117 min.

Olive vil gjerne ha Verena for seg selv

Basil kjemper om Verenas hjerte

Verena selv slites i stykker mellom Olive og Basil ...

"Min beste uvenn" (Regissør: Werner Herzog)

Et gnistrende skuespilleportrett!

Regissøren Werner Herzog (f. 1942) og skuespilleren Klaus Kinski (f. 1926 d. 1991) laget i sin tid i alt fem filmer sammen; Aguirre, der Zorn Gottes (1972), Nosferatu: Phantom der Nacht (1979), Woyzeck (1979), Fitzcarraldo (1981) og Cobra Verde (1987). I dokumentaren "Min beste uvenn", som ble laget i 1999, forteller den kjente regissøren om sin hat-elsk-forhold til vennen og uvennen Klaus Kinski, som døde åtte år tidligere.

Det er et fantastisk bilde som tegnes av Klaus Kinski, kjent for sine intense og vanvittige raseriutbrudd. Han beskrives som særdeles vanskelig å samarbeide med, fordi han - dette legges det ikke skjul på - var ikke rent lite gal. Hans raseriutbrudd skapte tidvis store problemer under filmopptakene, særlig når de f.eks. samarbeidet med urbefolkning-indianere som er vant til å løse sine problemer og vanskeligheter på en langt mer stillferdig måte. Skrekkslagne sto de og så på den gale mannens raseriutbrudd, og Werner Herzog selv fryktet at de skulle forlate film-settet. Den som imidlertid truet med å forlate det hele var Kinski, og Herzog truet med å drepe ham dersom han dro sin vei. Herzog måtte også minne om at filmen - selveste kunsten - var viktigere enn følelsene mellom dem. Ved en anledning var imidlertid Werner Herzog så rasende på Klaus Kinski at han planla å bombe huset hans, og bare en tilfeldighet gjorde at det ikke ble noe av planene ... Men vi aner vel et lite lekende smil i munnviken til den erfarne regissøren, mens han forteller denne historien?

Så hva var det som gjorde at Werner Herzog - mot bedre vitende - gang på gang valgte å samarbeide med Klaus Kinski likevel? I løpet av dokumentaren forsøker han å gi noen svar. Regissøren ønsket noen ganger å bruke Kinskis raseri og voldsomme energi i kunstens tjeneste, og han visste nøyaktig hvilke knapper han skulle trykke på. Som i den legendariske filmen "Fitzcarraldo", som ble en film helt i øverste stjerneklasse mye takket være Klaus Kinski selv.  Men hver gang en film var ferdig innspilt, var de begge lykkelige over å slippe å forholde seg til hverandre mer. Bare for å lengte etter å samarbeide før det var gått særlig lang tid.

Werner Herzog forteller om mange episoder med Klaus Kinksi mens de laget de tidligere nevnte fem filmene sammen. Vi får også se sekvenser fra disse filmene, og jeg hadde ingen problemer med å sette meg inn i hvilket fyrverkeri - på godt og vondt - denne mannen må ha vært. Midt oppi all galskapen er det like fullt mye kjærlighet fra regissørens side overfor denne hans mest krevende samarbeidspartner i løpet av film-karrieren. Han griper seg mange ganger i å savne å kunne slå armene rundt ham - hans beste uvenn så langt i livet. Vi får også møte et par av Kinskis kvinnelige motspillere, og det spennende er at de kan fortelle om en meget ømsinnet, hensynsfull og ivaretakende mann. Altså et fullstendig annerledes bilde enn det alle andre tegner av ham. Og når Herzog i avslutningen av filmen har valgt å ta med et opptak av en Klaus Kinski som leker seg med en fargerik sommerfugl, så skjønner vi at det er et sammensatt forhold disse to tross alt hadde. De laget - så langt jeg har erfart (uten at jeg har sett alle filmene enda) - fantastiske filmer sammen som har satt spor etter seg i filmhistorien. Intet mindre enn tre av dem - Aguirre, Nosferatu og Fitzcarraldo - er f.eks. tatt med i "1001 filmer du bør se før du dør". Sånn sett hadde de antakelig et gjensidig avhengighetsforhold som gjorde at de holdt ut med hverandre på tross av sitt motsetningsforhold ...

Dette er ett av de mest utrolige og fascinerende skuespillerportrettene jeg har sett på film! Og fordi Herzog balanserer det hele så fint - Kinski kan tross alt ikke komme tilbake å forsvare seg selv - må det bli terningskast seks!

Innspilt: 1999
Originaltittel: Mein liebster Feind
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Klaus Kinski, Werner Herzog, Claudia Cardinale
Spilletid: 95 min. 

Klaus Kinski går løs på Werner Herzog

Klaus Kinski i filmen Aguirre, der Zorn Gottes

Klaus Kinski og Claudia Cardinale

"Blås i det" (Regissør: Mark Herman)

Om nedleggings-truede gruver og brass-band

Vi befinner oss midt på 1990-tallet i England, og gruven i det lille landsbyen Grimley er truet med nedleggelse. Dermed kan alle som bor der antakelig se en dyster fremtid i møte, og dette tærer på humøret til menneskene i det lille lokalsamfunnet. Antakelig er livslang arbeidsledighet det de kan se frem til, dersom de ikke får flertall når det skal stemmes over gruvens videre eksistens. Eierne har tilbudt til dels nokså store enganssummer til arbeiderne dersom de frivillig får med på nedleggelse. Det manes like fullt til kamp mot eierne og deres forslag til nedleggelse, og alle som er imot, anses som svikere. Midt oppi alt dette blir vi vitne til desperasjonen i enkelte familier, hvor ektepar går løs på hverandre både verbalt og fysisk, særlig når kreditorene dukker opp for å tømme hus for verdier for å dekke inn gjeld.

Gjennom de siste 100 årene har landsbyens store stolthet vært gruve-brass-bandet Grimley. Men selv dette bandets eksistens er i faresonen dersom gruven legges ned. I grevens tid dukker imidlertid søte Gloria Mullins opp med sitt flugelhorn, og spør om hun kan få være med i brass-bandet. Men bandet har ikke tradisjon for å ta opp fremmede medlemmer. Dessuten er hun kvinne ... Da bandmedlemmene skjønner at Gloria er intet mindre enn datteren til trompetisten Arthur Mullins, tidligere medlem av bandet, og at hun i tillegg er gudsbenådet talentfull med hornet, blir tonen en helt annen. Hun får bli med, og dermed innledes en ny æra i brass-bandets historie. Det blir mer smil og latter på øvelsene, og plutselig er alle innstilt på å delta i konkurransen om å vinne det engelske mesterskapet som landets beste brass-band. Oppi alt det andre triste som skjer, er dette noe som gir beboerne i Grimley et annet og mer positivt fokus. Spesielt Andy, bandets yngste medlem, blomstrer etter Glorias ankomst.

Så blir Danny, bandets dirigent, alvorlig syk og havner på sykehus. I mellomtiden har brass-bandet kvalifisert seg til den store finalen som skal foregå i Royal Albert Hall. Det koster imidlertid 3000 pund å delta ... Og Andy som har forelsket seg i Gloria, som alle vet har jobbet for eierne av gruven, sliter med å finne ut hvem han skal være mest lojal mot ... Har bandet et sjanse til å hoste opp pengene og delta i den store finalen, og hva med den gryende kjærligheten mellom Andy og Gloria? Har den livets rett?

Dette er en helt herlig britisk komedie av aller beste merke! Alt er med: kjærlighet, pessimisme som erstattes av optimisme, samhold i et fattigslig lokalsamfunn, varm og lun humor, sjarm ... Det er bare å la seg rive med! Og selv om jeg i utgangspunktet er sånn helt passelig begeistret for brass-band-musikk, storkoste jeg meg med denne filmen! Absolutt all musikk som ble spilt er av typen "hørt ørten ganger før", og kanskje er nettopp dette noe av årsaken til at den går rett hjem? Det gjenkjennelige har en enorm effekt på de aller fleste. Det er laget mange filmer fra England om arbeidsledighet, fattigdom, arbeiderklassen og påfunn for å få opp optimismen, men denne filmen har en litt annen vri likevel, og den har dessuten et nokså tydelig politisk budskap.  Hva skjer med menneskene når de mister sitt eksistensgrunnlag? Nedleggelsen av kull-gruvene i England førte i sin tid til at mange hundre tusen mennesker mistet sine jobber, uten at det dukket opp nye jobber i kjølevannet av dette. 

Her har man lykkes i å skape den rette 1990-stemningen, der alle røyker absolutt hele tiden, og hvor arrogansen fra dem som "visste best" er påfallende, slik det var på den tiden. Engelskmennene kan dette med å gjenskape et troverdig arbeiderklassemiljø på lerretet! Og å se kjekke Ewan McGregor som en enkel gutt fra landet, med fårete smil, ni-røykende hele tiden - det var moro! Dette var en av hans første filmer, innspilt da han var i midten av 20-årene. Senere har han gjort en fantastisk skuespillerkarriere. Denne DVD´en ble nylig tilgjengelig for det norske markedet, og det forhold at Ewan McGregor var med, fanget min interesse. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1996
Originaltittel: Brassed Off
Nasjonalitet: England
Genre: Komedie
Skuespillere: Pete Postletwaite (Danny), Tara Fitzgerald (Gloria), Ewan McEwan (Andy), Stephen Tomkinson (Phil), Jim Carter (Harry), Peter Martin (Ernie), Melanie Hill (Sandra), Sue Johnston (Vera), Mary Healey (Ida), Stephen Moore (McKrenzie), Peter Gunn (Simmo)
Spilletid: 108 min.

Andy (i Ewan McGregors skikkelse)

Dirigenten Danny (Pete Postlethwaite)

Brass-bandet Grimley

Andy og Gloria

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.

Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg

Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk

Antonio tar med barna på stranda

Giuseppe tør etter hvert opp

Antonio prøver å lære gutten å svømme

"Il Capitano - trippelmorderen" (Regissør: Jan Troell)

Voldsdrama fra virkeligheten

Sommeren 1988 fant det sted et groteskt trippelmord i en liten bygd i indre Västerbotten i Nord-Sverige. En mor og en far og deres 15 år gamle sønn ble tvunget i kne og regelrett henrettet. Foranledningen var et banalt sykkeltyveri, hvor han som altså ble morder og hans kjæreste ble tatt på fersken og forsøkt stanset av eierne. Trippelmordet skapte heftig debatt i media om volden og dens bakenforliggende mekanismer, har jeg kunnet lese om filmen på nettet. Hendelsen dannet senere grunnlag for filmen "Il Capitano", hvor forfatteren Per Olov Enquist og regissøren Jan Troell har samarbeidet om manuset.

I åpningsscenen møter vi Minna, som tidligere var kjæresten til Jari, trippelmorderen. Begge sitter i fengsel og venter på rettssaken. Jari har lagt all skyld på Minna for drapene, og hun sitter og snakker med et menneske som enten er advokaten hennes, terapeuten eller kanskje en fengselsprest ... Dette får vi aldri vite. Hun er helt desillusjonert og øyner kun håpløshet. Hvordan kunne det hele skje? Hva var det som fikk henne til å bli med Jari, som aldri var eller kunne bli noe annet enn en taper? Var hun helt uten skyld i alt det som skjedde, selv om det ikke var hun som sto bak drapene?

Mens Minna sitter og snakker med mennesket vi kun hører stemmen til og aldri får se, tas vi med til begynnelsen. Til Minna og Jaris første møte, til deres "flukt" til København der de opplevde det nærmeste de hadde av lykke i forholdet sitt, til episoder som viser en Jari fullstendig uten impulskontroll og med et ukontrollert sinne bare hun forsøkte å si ham i mot, til en Jari som alltid la skylden på henne når noe gikk galt ... Likevel fortsatte hun å være sammen med ham. Dvs. på ett tidspunkt valgte hun å reise hjem, og rett etter havnet Jari i fengsel. Dette ble en periode da hun kunne ha valgt å forsvinne for ham, men heller ikke dette klarte hun ... Og så skjedde det fatale trippeldrapet som ikke bare ødela livene til den familien som bokstavelig talt ble utryddet, men også deres egne liv, uansett utfallet av den nært forestående rettssaken. Hvem styrte egentlig hvem mot katastrofen?

"Il Capitano" er en temmelig dyster film. Ikke bare er temaet dystert, men det er også landskapet som hendelsene foregår i, der det stort sett ligger innhyllet i tåke og dis. Antti Reini er formidabel i rollen som den karismatiske, men uempatiske Jari, som det stort sett bare følger katastrofer med. Han har et så til de grader forvrengt virkelighetsbilde at hans mer uselvstendige og usikre kjæreste Minna ofte tviler på sin egen bedømmelse av situasjonene de roter seg opp i. Maria Heiskanen spiller Minna, og det så overbevisende at det avkrever stor respekt! Mens jeg så filmen tenkte jeg på hvor jeg har sett henne før, inntil jeg kom på at hun selvfølgelig spilte rollen som Maria i den fantastiske filmen "Maria Larssons evige øyeblikk" - også der med Jan Troell som regissør. Skuespillerprestasjonene er i stjerneklasse! Her må det derfor bli terningkast seks!

Innspilt: 1991
Originaltittel: Il Capitano - ett svenskt rekviem
Nasjonaltet: Sverige
Genre: Dokumentar-drama
Manus: Per Olov Equist / Jan Troell
Skuespillere: Antti Reini (Jari), Maria Heiskanen (Minna), Berto Marklund. Antti Vierikko, Matti Dahlberg, Ingemar Boecker, Christina Frambäck, Marjut Dahlström, Harri Mallenius
Spilletid: 105 min. 

"Mitt Afrika" / "Out of Africa" (Regissør: Sydney Pollack)

Karen Blixens Afrika 

I denne filmen, som tar utgangspunkt i Karen Blixens selvbiografi "Den afrikanske farm", men som inneholder så mye, mye mer, møter vi Meryl Streep i rollen som Karen Blixen, Robert Redford som Denys Finch Hutton og Klaus Maria Brandauer som Karens ektemann Bror. I filmens åpningsscene befinner Karen seg i Danmark. Hun har forstått at hun aldri vil få sin store kjærlighet Hans, og nøyer seg derfor med hans tvillingbror Bror. Bror trenger hennes penger - hun hans adelstittel og en billett til Afrika ... Men selv om ekteskapet bærer preg av å være et rent foruftsekteskap, skal Karen komme til å elske sin mann høyt likevel ... Og frustreres over at han aldri ønsker å være sammen med henne på farmen ...

Karen reiser avsted til Afrika, og en av de første hun møter er Denys Finch Hatton, som skufler et par elefant-tenner på toget hun er ombord på. Vel fremme i Mombasa eller Nairobi (detaljene rundt dette fikk jeg dessverre ikke med meg), blir hun gift med sin Bror Blixen - omgitt av det britiske aristokratiet hun ikke kunne fordra. Men aller først møtte hun Farah Aden, han som skulle bli hennes butler og nærmeste medarbeider på farmen i alle de årene hun oppholdt seg i Afrika. Karen ønsket et liv ute i bushen, på farmen sin, selv om dette innebar mye isolasjon rent sosialt, heller enn å pludre rundt i de britiske selskapsklubbene og konversere om intetsigende temaer som det ble forventet at kvinner var opptatt av på den tiden, dvs. i 1914.

Den første skuffelsen hun støter på er at ektemannen har bestemt at de skal dyrke kaffe - ikke drive med bøfler og melkeproduksjon, som var planen. Deretter skuffelse nr. 2: ektemannen akter på ingen måte å hjelpe henne med kaffeproduksjonen på farmen. Han akter ikke en gang å være der. Innimellom er han imidlertid innom, og gradvis blir Karen mer og mer tiltrukket av denne mannen, som er en skjørtejeger av rang, og tiltrekkende som få med en avvæpnende skjarme. En sjarme som for øvrig gjorde at de aldri ble virkelig bitre uvenner, selv om han var notorisk utro, smittet henne med syfilis og atter senere ønsket skilsmisse. Syfilisen ble hun kurert for, etter et midlertidig opphold i Danmark, men dette førte til at hun aldri kunne få barn.

Mens ektemannen er borte, dukker Denys opp på farmen. Han og Karen er åpenbart gjensidig tiltrukket av hverandre, og finner noe i dialogen seg i mellom. Denys som en høyt utdannet mann fra England, boklig lærd og meget opptatt av både kunst, musikk og estetikk - hun som en kvinne som kunne det kunststykke å fortelle de mest fantastiske historier (og som ikke uten grunn ble forfatter etter hvert). Da Bror under et nyttårsparty ikke en gang gidder å skjule sin utroskap, forlanger hun at han flytter ut. Ikke lenge etter flytter Denys inn sine ting på Karens farm - en grammofon med en vinyl-samling, et lass med bøker ... Da Bror senere ankommer noe uventet for å tigge penger fra Karen, og finner henne og hennes elsker ved frokostbordet, sier Bror til Denys at "You could at least have asked ..." "I did", sier Denys "She said yes!" Bror trekker seg noe tafatt tilbake.

Deretter følger en romantisk tid for Karen og Denys, som kom til å elske hverandre svært, svært høyt. Problemet er bare at også Denys har hang til å ville reise bort når de har vært sammen i en dag eller to ... Karen, som er nokså desillusjonert etter sitt havarerte ekteskap med Bror, ønsker å binde Denys fast til seg på farmen, og skjønner for sent at det hun oppnår ved å slynge ut beskyldninger om at han bare drar sin vei osv., oppnår det stikk motsatte. Skjønt på slutten sier han til henne at "du ødela for meg!" Karen skjønner ikke helt hva han mener, og han forklarer da at han ikke lenger klarer å være alene ... Fordi han tenker på henne ... 

Utgangen av historien er kjent, og jeg ødelegger vel neppe filmopplevelsen for noen ved å røpe at Denys dør til slutt og at Karen reiser hjem til Danmark. Farmen er ikke drivverdig lenger - i virkeligheten bl.a. pga. en naturkatastrofe i form av enorme mengder med gresshopper som åt opp alt - i filmen pga. brann.

Dette er en av de vakreste filmene jeg vet om! Ikke bare er to av mine ti på topp-skuespillere med i denne filmen, men det formelig gnistrer mellom dem. Og Robert Redford i rollen som den barske Denys Finch Hatton har aldri vært kjekkere! Gode gud, for en mann! Det er også morsomt å følge utviklingen til Karen Blixen, fra hun ankommer farmen og tror at ingen trenger å fortelle henne noe som helst, inntil hun skjønner at hun er fullstendig avhengig av sine afrikanske hjelpere - og sakte, men sikkert vokser seg til å bli en selvsikker, moden kvinne som kan håndtere et gevær i bushen. En nødvendighet i et landskap der løvene kan dukke opp når som helst ... Naturen i "Mitt Afrika" er storslagen, og spesielt fly-scenene hvor Denys tar med seg Karen, er spektakulære. Og fargene og de enorme ansamlingene av hva det skulle være innenfor den afrikanske faunaen - elefanter, sebraer, fugler, vannbøfler - fremstår nærmest som magiske. Alt understreket av den nydelige musikken, som jeg i sin tid skaffet meg på CD (rett etter at filmen gikk på kino på midten av 1980-tallet) og har liggende et eller annet sted.

Boka "Den afrikanske farm" og filmen "Out of Africa" må nødvendigvis vurderes på sin egne premisser. Begge har sine styrker; boka i det å beskrive både landskapet og de ulike afrikanske stammene/folkeslagene - filmen i det visuelle. En film av 2 1/2 timers varighet får heller ikke med seg alle detaljer. Det imidlertid både boka og filmen formidler er Karens enorme kjærlighet til det afrikanske folket. Hun foretrakk deres selskap fremfor det britiske aristokraftiet i hhv. Mombasa og Nairobi, og hun laget en skole hvor de afrikanske barna fikk tilbud om å lære å skrive og lese. Dessuten tok hun seg av enkle lidelser som å rense urene sår og annet småtteri, noe som faktisk reddet mange liv. Alt i alt en vidunderlig film pga. de vakre kulissene, storslått skuespillekunst og nydelig stemninger, som får toppkarakter fra min side. Her blir det terningskast seks! Filmen fikk ganske enkelt ikke syv Oscars for ingenting!

Innspilt: 1985
Originaltittel: Out of Africa
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Karen Blixen), Robert Redford (Denys Finch Hatton), Klaus Maria Brandauer (Bror Blixen), Michael Kitchen (Berkley Cole). Shane Rimmer (Belknap), Malick Bowens (Farah), Joseph Thiaka (Kamante)
Spilletid: 2 t 34 min.

Karen har ankommet Mombasa og er klar for å gifte seg med Bror Blixen

Farah Aden og Karen møter hverandre for første gang

Kikuyu-barn samler seg i døra hos Karen og står storøyd og ser på

gjøken i hennes gjøkur kommer ut hver hele time

Karen og Denys

På romantisk picknic i det afrikanske landskapet

Øyeblikk fylt av magi ...

Elia Kazan: "Splendor in the Grass"

En filmklassiker av de sjeldne!

Deanie og Bud (spilt av hhv. Natalie Wood og Warren Beatty) er hodestups forelsket i hverandre, og i filmens åpningsscene blir vi vitne til en het scene hvor de knapt kan styre seg. Deanie besinner seg imidlertid tidsnok til å vite å si "nei" før Bud går for langt med henne - til hans store fortvilelse. Deretter kjører han henne hjem.

Vel hjemme møter Deanie moren, som er nokså nysgjerrig på hva hun og Bud egentlig driver med når de treffes på kveldstid. Forsiktig forsøker Deanie å spørre ut moren om følelser og lyst. Hun får da en tirade fra moren om at gutter ikke respekterer jenter som "går hele veien". Ingen pene piker bryr seg om slikt, og selv etter at man blir gift stiller man i grunnen bare opp for mannen for å få barn. Deanie blir svært forvirret. Hva er dette? Er hun unormal? Eller kanskje hun ikke er en "pen pike"?

Da Bud kommer hjem, møter han sin far. Også han prøver å fritte faren ut, men møtes bare med at det finnes to typer jenter - dem man gifter seg med og dem man har det litt moro med. Men dersom han skulle få en jente "i trøbbel", må han gifte seg med henne ...

Så dukker Buds søster Virginia - eller Ginny som hun kalles - opp, hjemkalt som hun er fra college etter å ha levd litt vel løssluppent. Det ryktes at hun har tatt abort. Faren ønsker å straffe henne ved å tvinge henne til å være hjemme i ett år. Dette forhindrer imidlertid ikke at hun fortsetter å leve svært så løssluppent, og skaper skandaler hvor enn hun er.

Deanie og Bud forguder hverandre, men tidens moralkodeks setter mange grenser for dem. Spesielt Bud vet ikke om han klarer å vente i hele fire år - inntil han er ferdig på Yale - før han kan få Deanie ordentlig. Helst vil han gifte seg med henne med en eneste gang. Faren er imidlertid steil, og forlanger at han skal få seg en utdannelse først. Skal han gjøre det slutt med Deanie og heller finne en annen jente han kan ha det gøy med?

Kjærligheten og den undertrykte seksualiteten mellom Deanie og Bud får til slutt helt fatale konsekvenser for dem begge, og spørsmålet er hvor mye deres kjærligheten kan tåle ... Begge har de foreldre som ønsker å realisere sine egne drømmer gjennom dem, og som ikke klarer å se at de faktisk er i ferd med å bli voksne og har nok med å være seg selv ... Og morens spørsmål "did he spoil you?" ("ødela han deg?") får det for alvor til å gå opp for Deanie hvilke alvorlige konsekvenser kjærligheten til Bud kan få om hun ikke passer seg. Men her er det snarere galskap enn uønsket svangerskap som utgjør den største faren ...

Denne filmen, som har den norske tittelen "Feber i blodet", ble innspilt i 1961. (Filmen er for øvrig reinnspilt i 1981 - under Richard C. Sarafians regi.) Det er en voldsom kraft i historien om det unge paret som tæres i stykker av samfunnets og foreldrenes forventninger om at de skal holde seg i skinnet inntil de er gift. Uansett hvor de henvender seg for å få noen råd mht. det de baler med, blir de møtt med tåkeprat. Dette må de derfor finne ut av helt på egen hånd.

I "1001 filmer du må se før du dør", kan man lese følgende:

"Undertrykkelse finnes overalt i denne filmen, en kraft som tvinger mennesker i uhyrlige, abnorme retninger. Menn er forpliktet til å være vellykket og macho, mens kvinnene må velge mellom jomfruelighet og horeri - slik det er for Buds ukonvensjonelle tenåringssøster Ginny, uforglemmelig tolket av Barbara Loden." .... "Filmen byr på en klar konsentrert analyse av de sosiale motsetningene som bestemmes av klasse, rikdom, næringsliv, kirke og familie. Samtidig er "Feber i blodet" en film der rollefigurene fremstår som autentiske individer, og skuespillerne leverer prestasjoner som ligger langt fra Hollywood-klisjeen."

Mens Bud er en rikmannssønn, kommer Deanie fra mer alminnelige kår. Dette endrer seg imidlertid raskt i forbindelse med krakket i 1929, året etter at Deanie og Buds forhold strander. En ungdomsforelskelse som kanskje ikke var ment å skulle vare evig, men som like fullt er noe av det sterkeste et menneske kan oppleve ... Natalie Woods rolletolkning er i ypperste klasse, der hun fremstiller Deanie som helt overspent gjennom hele filmen. Jeg kunne faktisk kjenne den elektriske spenningen hun omga seg med - hele tiden på nippet til å tippe over. Tilsvarende synes jeg at Barbara Loden spilte ut hele Ginnys tragedie så troverdig at det gjorde vondt å se på. Warren Beatty leverte også en god rolletolkning av Bud, men det er i første rekke kvinnene i denne filmen som det er verdt å trekke frem, synes jeg. Som Audrey Christie i rollen som Deanies mor blant annet. Pat Hingle som Buds far var imidlertid en klisjé av verste Hollywood-merke, stereotypt fremstilt som han ble. Noe av det som gjorde at filmen tok skikkelig tak i meg, tror jeg er en kombinasjon av en god historie og måten den er filmet på. Med nærbilder spesielt av Deanies ansikt fikk jeg følelsen av man her har brukte skrekk-film-teknikker for å øke intensiteten i det følelsesspekteret som filmen spiller på. "Splendor in the Grass" er en henimot helt perfekt film, som jeg synes fortjener terningkast seks. Og slutten, der Deanie resiterer nettopp det diktet hvor strofen "Splendour in the Grass" dukker opp, er nydelig og dessuten trist, uansett hvor forsonende denne scenen var ment å skulle være ... 

"Though nothing can bring back the hour
Of splendour in the grass,
of glory in the flower,
We will grieve not, rather find 
Strength in what remains behind"

Innspilt: 1961
Originaltittel: Splendor in the Grass
Norsk tittel: Feber i blodet
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Manus: William Inge
Skuespillere: Natalie Wood (Deanie Loomis), Warren Beatty (Bud Stamper), Barbara Loden (Ginny Stamper), Pat Hingle (Ace Stamper), Joanna Roos (Mrs. Stamper), Audrey Christie (Mrs. Loomis)
Spilletid: 124 min.

Deanie og Bud