Bergljot K. Nordal: "Det ingen har fortalt deg"

Når man tror at lykken finnes et annet sted ... 

Bergljot K. Nordal (f. 1976) har utdannelse innenfor litteraturformidling og jobber i dag frilans. Hun debuterte med romanen "Magda" i 2009 og utga "Ruths bok" i 2012. "Det ingen har fortalt deg" er hennes tredje roman. Nordal er fra Førde og skriver på nynorsk. 

Karoline er gift med Håkon, og de har to barn. Alt ligger til rette for at hun skal være riktig så lykkelig og tilfreds med livet. Mannen hun er gift med er snill og omsorgsfull, og en fantastisk far. Barna er herlige og ekteparet har god økonomi. Likevel drømmer Karoline om at de skal forsvinne, bli drept i trafikkulykke, slik at hun skal bli fri. Fri til å skrive, forløses fra den skrivesperren hun befinner seg i for tiden ... 

Så treffer hun tilfeldigvis på Pia en dag. Ville og gale Pia som en gang var hennes beste venninne, men som alltid bar med seg et varsel om katastrofe. Venninnen hun aldri trodde skulle klare å fullføre videregående ... Nå er Pia midt i en blomstrende karriere som klesdesigner, og hun ser frem til en visning i Milano. Til vanlig bor hun i København. 

" - Korleis er livet ditt? Det må vere hektisk å vere forfattar og mor. 

Eg drikk meir kaffi og kjenner at ho ser på meg. Eg greier rolege bevegelsar og roleg blikk attende. 

- Det handlar vel strengt tatt om å kome seg opp om morgonen.

Ho drikk og ser rett på meg.

- Eg har lese deg. Du skriv godt.

Eg kjenner allereie skjelvingar i hendene frå koffeinen eg fekk i meg til frukost. Eg smiler og nikkar lett, seier eit like lett takk. 

- Og livet ditt?

Ho ler sigerslatteren, den som seier at det er her det skjer ... " (side 19)

Møtet mellom Karoline og Pia ender med en invitasjon til København. En invitasjon som skal få større betydning for Karoline, og som ikke utelukkende handler om å løse opp i skrivesperren, skal det vise seg. Et valg som setter livet i et relieff - for hva er lykken når det kommer til stykket? Er det spenningssøking eller de daglige rutinene? De rutinene som nødvendigvis oppstår fordi vi ønsker at livet skal ordnes og struktureres ned i gjenkjennelige små biter? Og hva er essensen i kjærligheten mellom to mennesker?

"Det hender at vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at eg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmer han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side." (side 23-24)

I spenningsfeltet mellom Pia og Karoline, som har valgt så forskjellige veier i livene sine - Pia med sin karriere, Karoline med sitt familieliv - oppstår det et gap som vokser seg større og større. Uten store fakter fanger Bergljot K. Nordal dette opp. Som da Pia uten videre konstaterer at det er "bra" at Karoline ikke savner barna sine og rimelig kjapt konstaterer at tiden nærmest er uten betydning for barn - for dem er jo en uke som et døgn, mener hun. "Eller som ei æve", teker Karoline ... 

Noen ganger beveger forfatteren seg farlig nær klisjéene om karrierekvinnen versus familiekvinnen, men bare nesten. Det som redder henne er at heller ikke Karoline fremstilles som "den hellige moder", tenker jeg. Tvert i mot får hun frem alle paradoksene som det vi forbinder med lykken er forbundet med - gjennom en historie om "mamma som reiste for å finne seg sjølv i fylla". Og når hun likevel stålsetter seg og ikke vil risikere å miste kontrollen, opplever hun seg hånet av Pia, som opplever henne så kontrollert ... Pia, som ikke klarer å lande i sitt eget liv, ikke klarer å finne roen og harmonien, etter adrenalinkikk-oppholdet i Milano, der absolutt alt skjedde på en gang ... 

"Det ingen har fortalt deg" er en lettlest tynn flis av en bok på 170 sider. Like fullt er det en tankevekkende bok som er mer vidtfavnende enn om en mor som tilfeldigvis er forfatter og har skrivesperre og som reiser bort for å finne seg selv. Kanskje handler den også om den gjensidige misunnelsen mellom to venninner, som begge tror at den andre lever et mye mer spennende og givende liv enn en selv. På en måte blir de begge dypt skuffet. Pia fordi hun hele tiden vurderer Karoline utelukkende ut fra egne preferanser, og der må Karoline nødvendigvis tape. Hun er ikke like "kul" som venninnen, er ikke like spenningssøkende og kan rett og slett ikke slippe alt hun har i hendene ... Det Pia ser er en kjedelig dame og en festbrems. Karoline fascineres nok mer at Pia og all den fart og spenning hun er omgitt med - inntil hun oppdager det svarte hullet i Pia, der det ingen dybde er - bare tomt, tomt. En klisjé eller hur? Eller rett og slett en konsekvens av et liv der alt handler om fest og moro, og hvor downs´ene ved livsførselen en "vakker" dag kommer like fullt, og moroa ikke uten videre kan vekkes til live uten at man synker stadig lenger ned i gjørmen ... I alle fall er det dette jeg leser mellom linjene i Nordals roman. 

Bergljot K. Nordal skriver godt, og selv om tematikken i boka kanskje ikke er blant de mest originale, gjør hun likevel historien spennende og interessant. Der er først og fremst spenningen mellom venninnnene som bærer historien i boka, synes jeg. Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok jeg kan anbefale varmt!

Utgitt: 2014
Forlag: Tiden
Antall sider: 170 
Boka har jeg fått av forlaget

Bergljot K. Nordal (Foto: Aasne Haugeplass)

Andre omtaler av boka:

- Beathes Bokhylle - 18. november 2014 

Litteraturhuset: De fire store og fire til ...

Litteraturhuset har i vår lagt opp til åtte lørdagsforedrag, hvor de tar for seg "De fire store og fire til" fra norsk litteraturhistorie. Foredragene er gratis og er en del av satsningen Folkeopplysning. 

Første punkt på programmet var Amalie Skram og hennes forfatterskap den 1. februar. I følge Litteraturhusets presentasjon ble hun etter manges mening utelatt da fire forfattere i sin tid ble kanonisert. For å unngå et for smalt program er det derfor lagt opp til at i alt åtte forfattere skal presenteres i løpet av våren. 

Slik ser Litteraturhusets program ut:

1.2.:   Amalie Skram - presentert av Irene Engelstad
22.2: Jonas Lie - presentert av Harald Bache Wiig
15.3: Bjørnstjerne Bjørnson - presentert av Edvard Hoem
22.3: Henrik Ibsen - presentert av Ivo de Figueiredo
26.4: Sigrid Undset - presentert av Liv Bliksrud 
10.5: Alexander Kielland - presentert av Tone Selboe 
31.5: Henrik Wergeland - presentert av Per Thomas Andersen 
7.6:  Knut Hamsun - presentert av Ståle Dingstad

(Se for øvrig mitt innlegg om Edvard Hoems besøk på Lørenskog bibliotek 23.04.2013, der han snakket om Bjørnstjerne Bjørnson.)

Men altså - først ut var Irene Engelstad om Amalie Skram! Engelstad er litteraturforsker og professor ved Universitetet i Oslo. Hun har førstehånds kjennskap til Amalie Skram, så det var helt klart ingen tilfeldighet at nettopp hun ble valgt til denne oppgaven. 

I løpet av den timen foredraget hennes varte, var hun innom mange ulike sider ved Amalie Skrams forfatterskap, hvis bøker grovt sett kan deles inn i tre kategorier; Hellemyrsfolket og det typisk naturalistiske, ekteskapsromanene og psykiatriromanene. 

I Hellemyrsfolket (som jeg har omtalt på bloggen min) følger vi en slekts historie gjennom tre generasjoner. Det som kjennetegner historien(e) er at personene er bundet av skjebnens makt og ikke kommer seg løs fra sitt miljø. En gang fattig, alltid fattig. I den første boka - "Sjur Gabriel" - møter vi Oline som drikker, og som slås helseløs av mannen. Så blir et nytt barn født, og plutselig får tilværelsen en mening - i alle fall for faren, Olines ektemann. Inntil barnet dør på slutten og alt håp svinner ut - da drikker både mann og kone ... 

Litteraturprofessor Irene
Engelstad

Amalie Skram (f. 1846 d. 1905) ble 59 år gammel, og rakk å skrive i alt 20 verk; mest romaner, skuespill og noveller. Noe som derimot ikke er fullt så kjent, er at hun forut for sin forfatterkarriere var litteraturkritiker og blant annet skrev anmeldelser for Dagbladet. Hun hadde en holdning om at litteraturen skulle avsløre sannheten. 

I Amalie Skrams romaner finner vi mye melodrama og en overdreven billedbruk. Hennes bøker er opp gjennom tidene blitt lest på mange forskjellige måter; som en form for desillusjon og som krass virkelighetsskildring. Det som i alle fall er sikkert er at hennes diktning har vist seg å være meget levedyktig, og fremdeles den dag i dag kan leses fra flere ulike innfallsvinkler. 

Engelstad stilte bl.a. spørsmål ved hvilken plass følelser - f.eks. i form av raseri - kan og/eller bø ha i litteraturen. Hun gjorde et spennende eksperiment ved å se på Skrams forfatterskap gjennom Virginia Woolfs briller, særlig slik dette fremkommer i essayet "Et eget rom" (se min omtale av denne boka på bloggen min). Woolf mente at følelser kunne fjerne fokuset fra litteraturen og redusere tekstens litterære verdi. Woolf likte tekster blottet for føleri, uten et tilstedeværende sinne og uten beskrivelser som røper forfatterens tilstedeværelse i teksten. Amalie Skram bruker begge fortellerteknikker; som da hun helt avslutningsvis i "Sjur Gabriel" fastslår at så drikker både mann og kone ... På en måte blir dette enda sterkere fordi Skram ellers bruker mye følelser - og dermed blir kontrasten mellom alt føleriet og mangelen på sådan nærmest et virkemiddel i seg selv. Det blir en tekst som berører oss lesere meget sterkt. 

Engelstad stilte videre spørsmål ved hvilke idealer Amalie Skram ønsket å fremme gjennom sin litteratur. Hun trakk i den forbindelse frem romanen "Constance Ring", som handler om brustne håp. Her blander forfatteren inn sine egne følelser i romanen, og her ville nok Virginia Woolf ha tenkt at forfatteren godt kunne ha latt Constance stå ukommentert. 

Engelstad trakk frem Petra, en skikkelse som opptrer i Hellemyrsfolket, nærmere bestemt i "Avkom". Historien om Petra fortelles med et sinne som nesten river henne i stykker. Hun fremstilles som en hatefull hustru og en ond mor. Hun har ingen, absolutt ingen forsonende trekk. Lider teksten under denne ensidige fremstillingen? Ja, vil nok mange mene. Romanen "Fru Ines", som foregår i Konstantinopel, er et annet eksempel. Fru Ines er en kald kvinne uten kjærlighetsevne. Man får ingen sympati med henne. 

Amalie Skram

Amalie Skram ble selv innlagt på psykiatrisk og kom seg med nød og neppe ut der fra. Ja, det var nærmest tilfeldigheter som avgjorde dette. Sine to innleggelser skriver hun om i romanene "Professor Hieronimus" og "På St. Jørgen" (begge bøkene er omtalt på bloggen min). Bøkene er skrevet i raseri, og handler om urimelig maktmisbruk. Her er det nettopp det selvopplevde som gir romanene deres kunstneriske verdi. Bøkene har blitt lest og tolket svært forskjellig opp gjennom tidene, påvirket av de til en hver tid gjeldende samfunnsdebatter om bl.a. bruk av tvang innenfor psykiatrien. Det er umulig å lese disse romanene uten å bli rasende selv. 

Amalie Skram har i følge Engelstad to poler i sitt forfattermessige følelsesregister; raseri og medlidenhet. Bruk av sinne og indignasjon kan være fallgruber innenfor litteraturen, samtidig som det kan skape engasjement hos leseren. Engelstad er derfor i bunn og grunn uenig med Virginia Woolf i hvordan hun ville ha sett på dette. Hun trakk noen paralleller til den berømte romanen "Jane Eyre", og hovedpersonens lengsel etter noe annet. I en scene står Jane på loftet og hører skrikene til den gale konen til mannen hun elsker, mens hun lengter etter noe annet, en annen virkelighet. Uten at noen ville finne på å kalle dette en dårlig roman ... 

Virginia Woolf snakket om en slags tekstlig autonomi, hvor forfatteren selv ikke skal komme til. Hun fremelsket en dempet stil. Engelstad mener at både dette og følelser hører med i litteraturen. Etter å ha lest romanen om Constance Ring på nytt, opplevde Engelstad noen sprekker i en roman hun tidligere hadde ment var den kanskje beste romanen Amalie Skram hadde skrevet. Hun mener at både hennes egen og andre leseres vekslende opplevelser av en og samme roman, demonstrerer at ulike tider har ulike vurderinger av hva som kan anses som god litteratur. Det var f.eks. psykiatriromanene til Amalie Skram som i sin tid åpnet dørene for henne inn i Gyldendal forlag, men vurderingen av disse romanene har i høyeste grad variert opp gjennom tidene. Mens det som f.eks. dominerte og preget de flestes oppfatning av Amailie Skram tidligere var det samfunnskritiske perspektivet, har fokuset i senere tid mer gått i retning av hennes beskrivelse av skam, medlidenhet og raseri. Og for å komplementere dette ytterligere: når Engelstad i dag leser studenters eksamensbesvarelser om Amalie Skram, er det overraskende nok romanenes underholdningsverdi som trekkes frem av de yngre leserne/studentene ... Dette viser nok at siste ord om Amalie Skrams forfatterskap neppe er sagt en gang for alle!

Og dermed var et fantastisk spennende foredrag ferdig! 

Jeg akter selv å få med meg i alle fall et knippe av Litteraturhusets foredragsserie, for dette var givende på alle måter! Jeg håper at dette innlegget kan inspirere flere til å følge mitt eksempel!

Paul Auster: "Vinteropptegnelser"

Austers memoarer

Som ihuga Paul Auster-fan gjennom nesten tyve år, er det helt klart at enhver Paul Auster-utgivelse - ENHVER! - havner i min boksamling, for så å bli konsumert umiddelbart! Så også med denne boka, som er temmelig annerledes enn de øvrige bøkene Auster har skrevet. Annerledes fordi den denne gangen handler om ham selv, fordi fortellergrepet er så totalt forskjellige fra noe annet han tidligere har utgitt ... Endelig gir han fansen anledning til å komme litt under huden på seg, der han åpent og ærlig byr på seg selv - på godt og vondt. Og dette får han til uten å utlevere slekt, venner, eksdamer eller lignende ... hvis man da ser bort fra en anonym niese han har ligget i verbal krig med siden moren og faren hans gikk fra hverandre i hin hårde dager, og moren ble lagt for hat av hele farsslekten pga. sin angivelige lettsindighet.

"Åtteogtredve år etter at moren din forlot faren din har familien systematisert sin litani av klager mot henne, det er oldtidshistorie nå, gammel sladder støpt om til massive kjennsgjerninger, og hvorfor ikke gå igjennom listen over ugjerningene hennes én gang til - for å gi henne noen passende ord med på ferden til stedet hvor hun fortjener å havne? Aldri tilfreds, sier kusinen din, alltid på utkikk etter noe bedre, altfor flørtete, en kvinne som levde og åndet for å tiltrekke seg menns oppmerksomhet, spilte kynisk på sex, oppførte seg som et ludder, en som gikk til sengs med hvem som helst, en utro hustru - det er for ille at en person med så mange andre gode egenskaper skulle vise seg å bli en sånn fiasko. Du har alltid mistenkt din mors tidligere svigerfamilie for å ha snakket om henne på denne måten, men inntil denne morgenen har du aldri hørt det med dine egne ører. Du mumler noe i telefonen og legger på og sverger at du aldri skal snakke med kusinen din igjen, aldri si et eneste ord til henne så lenge du lever." (side 124)

Om sin mors og fars ekteskap skriver han følgende:

"Et forhastet, uoverveid ekteskap mellom to uforenelige sjeler, et ubesindig ekteskap som luften gikk ut av allerede før hvetebrødsdagene var over. En enogtyve år gammel jente fra New York (født og oppvokst i Brooklyn, flyttet til Manhattan som sekstenåring) og en fireogtredve år gammel ungkar fra Newark, som hadde begynt livet i Wisconsin, en stat han hadde forlatt som foreldreløs syvåring etter at farmoren din hadde drept farfaren din på kjøkkenet i huset ... " (side 129)

Paul Austers beretning om sitt eget liv gir langt på vei svar på hvor han har hentet inspirasjon til alle bøkene han har gitt ut helt fra den spede debuten på begynnelsen av 1970-årene, til han slo gjennom med "New York-triologien" på midten av 1980-tallet og frem til i dag da forfatteren har begynt å bevege seg mot de 70. I tillegg til en rekke essays, filmmanus, dikt og annet har det blitt 16 bøker (17 om man tar med denne siste memoarboka). Fellesnevneren for Austers bøker er blant annet at hovedpersonen er en mann på jakt etter meningen med tilværelsen, ensomhet er et sentralt tema, far-sønn-forhold (fortrinnsvis med en fjern farsfigur) er et gjennomgangstema, bøker og forfatterskap går igjen, tidvis også gamle svart-hvitt-filmer, og sist men ikke minst handler det om baseball, Austers genuine lidenskap. Det er helt klare paralleller mellom Austers bøker og hans eget levde liv. Som sønn av to jødiske foreldre som valgte å skille lag mens han fremdeles bodde hjemme, opplevde Auster en rotløshet som kom til å prege ham til han var langt oppe i 30-årene. Det eneste han faktisk var sikker på var at det var forfatter han ville bli, skjønt livet etter hans første ekteskap fikk ham til å tvile på om han i det hele tatt var i stand til det. Som kunstnere flest opplevde han i perioder ren nød pga. manglende inntekter, uten at dette fikk ham til å velge en annen retning i livet sitt. 

I denne boka, som er kjemisk fri for kapittelinndeling, tar Auster oss med på en reise gjennom alle de noen og tyve leilighetene han har bebodd i løpet av sitt liv. Dette er samtidig en reise gjennom et forfatterskap som går opp og ned, og som faktisk først må ha løsnet etter at han traff kvinnen i sitt liv - Siri Hustvedt - som han på utgivelsestidspunktet for "Winter Journal" hadde levd sammen med i over tredve år. En kvinne som i likhet med ham selv har endt opp med å livnære seg som forfatter, og som også lever godt på dette fordi hun i likhet med sin mann er meget anerkjent.

Det er ikke så ofte jeg i min alder opplever å dyrke en forfatter, skuespiller eller lignende, men akkurat når det gjelder Auster har jeg gjort et hederlig unntak. Kanskje skyldes dette at jeg som leser føler at jeg kommer så tett på forfatteren fordi bøkene hans er så eksistensielle? Eller at han skriver om temaer som er viktige for meg? Auster er nærmest et ikon for mange, og likevel har han valgt å fremstille seg som det han tross alt er: et menneske på godt og vondt, verken mer eller mindre. Han legger ikke skjul på sine angster, sine svakheter, sine nederlag i livet.

"Hvor mange skritt har du tatt? Hvor mange timer har du sittet med en penn i hånden? Hvor mange kyss har du gitt og tatt i mot?

Holde ditt lille barn i armene.

Holde din kone i armene.

De bare føttene på det kalde gulvet da du står opp av sengen og går bort til vinduet. Du er fireogseksti år gammel. Utenfor er luften grå, nesten hvit, uten synlig solskinn. Du spør deg selv: Hvor mange morgener er det igjen?

En dør er lukket. En annen dør er åpnet.

Du har gått inn i ditt livs vinter." (side 221)

Sjelden har jeg lest en så spesiell selvbiografi! I tillegg til å åpne opp porten inn i en stor forfatters liv, er "Vinteropptegnelser" også en bok om hva det vil si å bli eldre, og på en måte gjøre opp status for hva man har fått til å løpet av livet. Jeg koste meg med Austers refleksjoner over sitt eget levde liv, som er så godt skrevet, tidvis full av humor og vidd, og hvordan han ved bruk av et fortellergrep hvor han selv omtales som "du" får frem noe helt særegent i teksten. Det er som om vi kommer ham nærmere enn om han hadde brukt den mer tradisjonelle jeg-formen. Min begeistring holdt seg konstant gjennom hele boka, som jeg allerede nå vet at jeg kommer til å lese igjen. Her blir det uten tvil terningkast seks! Helt avslutningsvis vil jeg legge til at man bør ha lest noen av Austers romaner for å få fullt utbytte av denne memoarboka.

Utgitt: 2012
Originaltittel: Winter Journal
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 222

Jeg har omtalt flere bøker av Paul Auster på bloggen min - samt litt annet.

Paul Auster som ung mann

Tore Renberg: "På fest hos litteraturen"

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men dog!

Når jeg nå skal formidle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er jeg for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen." 

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterskap. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfatteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt klarer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dramaturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig liten bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller  varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Utgitt: 2012
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 133

Tore Renberg

"The Last Station" (Regissør: Michael Hoffman")

Et forfatterportrett av Leo Tolstoj i hans siste leveår

Leo Tolstoj nærmer seg sjels år og alder, og han og Sofya har vært gift i nesten 50 år. De har stått sammen gjennom mange krevende perioder i livet, og forfatterens suksess kan han ikke minst takke sin kone for. Ingen andre enn hun forstår forfatterens håndskrift, og hvor mange ganger hun har renskrevet hans store verker er det bare hun som vet. Pga. Tolstojs forfattersuksess er ekteparet adlet, og de kan derfor titulere seg som greve og grevinne.

"The Last Station" handler om Leo Tolstojs siste leveår. Altså befinner vi oss i 1909, året før forfatteren døde. Vi møter en forfatter som har skapt en slags ny religion - tolstojismen - som blant annet innefattet at han skulle frasi seg sin adelige tittel og tilbakeføre alt han eide og kom til å tjene på bøkene sine, til folket sitt. I tillegg innebar hans nye filosofi å ta avstand fra sin familie for å leve i sølibat. På Wikipedia kan jeg for øvrig lese at mye av det tankegodset som Tolstoj presenterte i sluttfasen av sitt liv, særlig hans ideer om ikke-voldelig motstand, hadde stor innvirkning på kjente personligheter som Mahatma Gandhi og Martin Luther King jr.

Tolstojs kone Sofya finner det fullstendig urimelig at hennes mann skal gi bort alt de eier og sende hele familien ut i fattigdom. Og når hun oppdager at det er ektemannens betrodde disippel, Vladimir Chertkov, som står bak og presser på at Tolstoj skal testamentere bort alt han eier, en mann hun for øvrig hater, blir hun helt fra seg av fortvilelse. Fortvilelsen fører til så desperate handlinger at Chertkov i neste omgang bruker dette mot henne for å bevise hvilken skadelig innvirkning hun har på den store kunstneren. Til slutt ser Tolstoj ingen annen utvei enn å flykte hjemmefra. I nattens mulm og mørke tar han med seg det han har av papirer, og reiser til et for Sofya ukjent sted. Da Sofya får greie på hva som har skjedd, leier hun et tog og følger ham gjennom Russland.

Midt oppi dramaet som utspiller seg mellom ektefellene, står Valentin Bulgakov, en hengiven tilbeder av Tolstoj, som blir brukt for alt det er verdt av Tolstojs nærmeste - både av Chertkov i første omgang og deretter av Tolstojs kone. Fordi han tror på kjærligheten og også har forelsket seg i en av tjenestepikene Masha, er han svært forvirret. Til slutt blir han bare en brikke i et spill - og hans evner til å håndtere de utspill som kommer, er ganske enkelt ikke til stede. Han blir brukt, og lar seg viljeløst også bruke. 

Det er så mange lag i denne nokså kompliserte historien at dette er en film man med fordel kan se flere ganger. Helen Mirren spiller kanskje sin livs største rolle, der hun opererer med hele sitt følelsesregister i kampen om ektemannens lojalitet. Hun er rett og slett et fyrverkeri, og slik har i alle fall jeg aldri sett henne. Christopher Plummer er også en meget profilert skuespiller som har vært med på en rekke storslåtte filmer. Å få innblikk i hvilke komplikasjoner Leo Tolstojs tanker og idéer på slutten av hans liv skapte for hans aller nærmeste, var meget interessant. Filmen er storslått på alle måter, og jeg elsket den! Her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2009
Originaltittel: The Last Station
Nasjonalitet: USA, Storbritannia, Tyskland, Russland
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Plummer (Leo Tolstoj), James McAvoy (Valentin Fedorovich Bulgakov), Helen Mirren (Sofya Tolstaya), Paul Giamatti (Vladimir Chertkov), Anne-Marie Duff (Sasha, Leo og Sofyas datter), Patrick Kennedy (Sergeyenko), John Sessions (Leos lege)
Spilletid: 108 min.

Menneskene rundt Tolstoj

Hovedpersonene i The Last Station

Grevinnen er i harnisk over å lese om hennes og mannens ekteskapelige
konflikter i sladrepressen

Sofya

Et lidenskapelig forhold mellom ektefellene - inntil Chertkov kommer
mellom dem

Valentin Bulgakov forelsker seg inderlig i den frisinnede Masha

"Mitt Afrika" / "Out of Africa" (Regissør: Sydney Pollack)

Karen Blixens Afrika 

I denne filmen, som tar utgangspunkt i Karen Blixens selvbiografi "Den afrikanske farm", men som inneholder så mye, mye mer, møter vi Meryl Streep i rollen som Karen Blixen, Robert Redford som Denys Finch Hutton og Klaus Maria Brandauer som Karens ektemann Bror. I filmens åpningsscene befinner Karen seg i Danmark. Hun har forstått at hun aldri vil få sin store kjærlighet Hans, og nøyer seg derfor med hans tvillingbror Bror. Bror trenger hennes penger - hun hans adelstittel og en billett til Afrika ... Men selv om ekteskapet bærer preg av å være et rent foruftsekteskap, skal Karen komme til å elske sin mann høyt likevel ... Og frustreres over at han aldri ønsker å være sammen med henne på farmen ...

Karen reiser avsted til Afrika, og en av de første hun møter er Denys Finch Hatton, som skufler et par elefant-tenner på toget hun er ombord på. Vel fremme i Mombasa eller Nairobi (detaljene rundt dette fikk jeg dessverre ikke med meg), blir hun gift med sin Bror Blixen - omgitt av det britiske aristokratiet hun ikke kunne fordra. Men aller først møtte hun Farah Aden, han som skulle bli hennes butler og nærmeste medarbeider på farmen i alle de årene hun oppholdt seg i Afrika. Karen ønsket et liv ute i bushen, på farmen sin, selv om dette innebar mye isolasjon rent sosialt, heller enn å pludre rundt i de britiske selskapsklubbene og konversere om intetsigende temaer som det ble forventet at kvinner var opptatt av på den tiden, dvs. i 1914.

Den første skuffelsen hun støter på er at ektemannen har bestemt at de skal dyrke kaffe - ikke drive med bøfler og melkeproduksjon, som var planen. Deretter skuffelse nr. 2: ektemannen akter på ingen måte å hjelpe henne med kaffeproduksjonen på farmen. Han akter ikke en gang å være der. Innimellom er han imidlertid innom, og gradvis blir Karen mer og mer tiltrukket av denne mannen, som er en skjørtejeger av rang, og tiltrekkende som få med en avvæpnende skjarme. En sjarme som for øvrig gjorde at de aldri ble virkelig bitre uvenner, selv om han var notorisk utro, smittet henne med syfilis og atter senere ønsket skilsmisse. Syfilisen ble hun kurert for, etter et midlertidig opphold i Danmark, men dette førte til at hun aldri kunne få barn.

Mens ektemannen er borte, dukker Denys opp på farmen. Han og Karen er åpenbart gjensidig tiltrukket av hverandre, og finner noe i dialogen seg i mellom. Denys som en høyt utdannet mann fra England, boklig lærd og meget opptatt av både kunst, musikk og estetikk - hun som en kvinne som kunne det kunststykke å fortelle de mest fantastiske historier (og som ikke uten grunn ble forfatter etter hvert). Da Bror under et nyttårsparty ikke en gang gidder å skjule sin utroskap, forlanger hun at han flytter ut. Ikke lenge etter flytter Denys inn sine ting på Karens farm - en grammofon med en vinyl-samling, et lass med bøker ... Da Bror senere ankommer noe uventet for å tigge penger fra Karen, og finner henne og hennes elsker ved frokostbordet, sier Bror til Denys at "You could at least have asked ..." "I did", sier Denys "She said yes!" Bror trekker seg noe tafatt tilbake.

Deretter følger en romantisk tid for Karen og Denys, som kom til å elske hverandre svært, svært høyt. Problemet er bare at også Denys har hang til å ville reise bort når de har vært sammen i en dag eller to ... Karen, som er nokså desillusjonert etter sitt havarerte ekteskap med Bror, ønsker å binde Denys fast til seg på farmen, og skjønner for sent at det hun oppnår ved å slynge ut beskyldninger om at han bare drar sin vei osv., oppnår det stikk motsatte. Skjønt på slutten sier han til henne at "du ødela for meg!" Karen skjønner ikke helt hva han mener, og han forklarer da at han ikke lenger klarer å være alene ... Fordi han tenker på henne ... 

Utgangen av historien er kjent, og jeg ødelegger vel neppe filmopplevelsen for noen ved å røpe at Denys dør til slutt og at Karen reiser hjem til Danmark. Farmen er ikke drivverdig lenger - i virkeligheten bl.a. pga. en naturkatastrofe i form av enorme mengder med gresshopper som åt opp alt - i filmen pga. brann.

Dette er en av de vakreste filmene jeg vet om! Ikke bare er to av mine ti på topp-skuespillere med i denne filmen, men det formelig gnistrer mellom dem. Og Robert Redford i rollen som den barske Denys Finch Hatton har aldri vært kjekkere! Gode gud, for en mann! Det er også morsomt å følge utviklingen til Karen Blixen, fra hun ankommer farmen og tror at ingen trenger å fortelle henne noe som helst, inntil hun skjønner at hun er fullstendig avhengig av sine afrikanske hjelpere - og sakte, men sikkert vokser seg til å bli en selvsikker, moden kvinne som kan håndtere et gevær i bushen. En nødvendighet i et landskap der løvene kan dukke opp når som helst ... Naturen i "Mitt Afrika" er storslagen, og spesielt fly-scenene hvor Denys tar med seg Karen, er spektakulære. Og fargene og de enorme ansamlingene av hva det skulle være innenfor den afrikanske faunaen - elefanter, sebraer, fugler, vannbøfler - fremstår nærmest som magiske. Alt understreket av den nydelige musikken, som jeg i sin tid skaffet meg på CD (rett etter at filmen gikk på kino på midten av 1980-tallet) og har liggende et eller annet sted.

Boka "Den afrikanske farm" og filmen "Out of Africa" må nødvendigvis vurderes på sin egne premisser. Begge har sine styrker; boka i det å beskrive både landskapet og de ulike afrikanske stammene/folkeslagene - filmen i det visuelle. En film av 2 1/2 timers varighet får heller ikke med seg alle detaljer. Det imidlertid både boka og filmen formidler er Karens enorme kjærlighet til det afrikanske folket. Hun foretrakk deres selskap fremfor det britiske aristokraftiet i hhv. Mombasa og Nairobi, og hun laget en skole hvor de afrikanske barna fikk tilbud om å lære å skrive og lese. Dessuten tok hun seg av enkle lidelser som å rense urene sår og annet småtteri, noe som faktisk reddet mange liv. Alt i alt en vidunderlig film pga. de vakre kulissene, storslått skuespillekunst og nydelig stemninger, som får toppkarakter fra min side. Her blir det terningskast seks! Filmen fikk ganske enkelt ikke syv Oscars for ingenting!

Innspilt: 1985
Originaltittel: Out of Africa
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Karen Blixen), Robert Redford (Denys Finch Hatton), Klaus Maria Brandauer (Bror Blixen), Michael Kitchen (Berkley Cole). Shane Rimmer (Belknap), Malick Bowens (Farah), Joseph Thiaka (Kamante)
Spilletid: 2 t 34 min.

Karen har ankommet Mombasa og er klar for å gifte seg med Bror Blixen

Farah Aden og Karen møter hverandre for første gang

Kikuyu-barn samler seg i døra hos Karen og står storøyd og ser på

gjøken i hennes gjøkur kommer ut hver hele time

Karen og Denys

På romantisk picknic i det afrikanske landskapet

Øyeblikk fylt av magi ...

Karen Blixen: "Den afrikanske farm"

Om et levd forfatterliv i Kenyas hjerte

For å få fullt utbytte av denne boka, anbefaler jeg at man som et minimum setter seg inn i hovedtrekkene av forfatterens liv først. Karen Blixen, født Karen Christentze Dinesen, ble født i Danmark i 1885, og døde i 1962. I løpet av sitt liv skrev hun en rekke bøker, noveller, essays, artikler m.m. - i de første årene under psevdonymet Isak Dinesen. Mye av hennes litterære produksjon utkom først etter hennes død. "Den afrikanske farm" utkom i 1937, rundt 16 år etter hennes opphold i Kenya. Det var for øvrig i årene etter 1931, dvs. etter hjemkomsten fra Afrika, at hennes forfattergjerning for alvor tok seg opp.

Karens store kjærlighet var baron Hans von Blixen-Finecke. Ham fikk hun aldri, og dette holdt hun nesten på å ta sin død av. Noen år etter giftet hun seg med hans tvillingbror, baron Bror von Blixen-Finecke, og dette ekteskapet førte henne til Afrika i 1914. Ekteskapet ble svært ulykkelig. Ikke bare smittet ektemannen henne tidlig med syfilis, men dette førte også til at hun forble barnløs resten av sitt liv. De endte med å skille seg i 1925.

Allerede i 1918 traff forfatteren Denys Finch Hatton, som ble hennes nære venn og elsker helt frem til hans død i 1931, da han styrtet med flyet sitt. Dette kombinert med en hel rekke andre forhold, førte til at Karen Blixen ga opp sin kaffeplantasje i Kenya.

"Den afrikanske farm" handler om forfatterens liv på kaffeplantasjen i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika) i årene fra 1914 til 1931. Med de udødelige ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong", inviterer hun oss inn i sitt liv, slik hun ønsket å formidle det den gangen. Og det er et rent eventyr vi inviteres inn i! Dessuten inneholder boka stor fortellerkunst i en helt egen klasse! Rent historisk er den meget interessant og lærerik! I tillegg til naturskildringer og skildringer av de ulike folkeslagene Blixen kom i befatning med under sitt opphold i Afrika, fant jeg det også spennende å lese om utfordringene hun hadde i forbindelse med kaffedyrkingen.

"Vi dyrket kaffe på farmen min. I virkeligheten lå den noe for høyt for kaffe, og det var ikke lett å holde det gående fra år til år. Vi var aldri rike på farmen. Men en kaffeplantasje er noe som får fast tak i dem som gir seg av med den, og den slipper dem ikke siden. Det er alltid meget en skal ha gjort på plantasjen, ja som oftest er en litt for sent ute med det." (side 8)

Under sitt opphold på kaffefarmen i Afrika kom Karen Blixen i kontakt med mange folkeslag, som somaliene, masaiene og kikuyuene. Hennes beskrivelse av afrikanerne, eller negrene som hun konsekvent kaller dem - hvis de da ikke betegnes som "muhammedanerne" (et uttrykk som aldri brukes lenger) , må ses i lys av den tiden dette fant sted. Selv om hun tidvis er nokså kategoriske når hun beskriver hele folkeslag som "late" eller at de er slik og sånn, er det like fullt en dyp og ektefølt kjærlighet til menneskene i Afrika som beskrives i boka. Dette kommer ikke minst frem i forbindelse med hennes avreise fra farmen i 1931. Som gift med Bror Blixen var hun baronesse, og noen av beskrivelsene må nok ses i lys av at hun ikke bare oppfattet seg som en del av (det hvite) herrefolket i landet, men også det forhold at hun var adelig. 

Karen Blixen

Jeg ble svært fascinert av Blixens beskrivelse av somaliene, særlig kvinnene:

"De unge somaliene, deres ektemenn og beilere, er avholdende av naturen, hevet over mat og drikke og personlig velvære, harde og nøysomme som det landet de kommer fra. Kvinner er deres lyst. De har en umettelig attrå etter kvinner, de ser i dem den høyeste verdi livet kan by. Hester, kameler og fe kan også være gode å ha, men de kommer aldri opp mot hustruene. Somalienes kvinner støtter og styrker mennene i begge de forskjellige drag i deres natur. De forakter bløthet hos en mann og har ikke den minste tålmodighet med hans svakhet, og med store personlige offer holder de sin egen pris oppe. 

De kan ikke skaffe seg så meget som et par tøfler uten gjennom en mann, de kan ikke engang eie seg selv, men må tilhøre en eller annen mann, en far, en bror eller en ektemann, men de er likevel den høyeste verdi i livet. De mengder av silke, gull, rav og koraller som somalikvinner kunne presse ut av sine menn, var et merkelig fenomen som talte til ære for begge parter. Hver gang de lange, strie handels-safariene var overstått, ble alle strabaser og vågestykker, all list og utholdenhet straks omsatt i kvinnepynt. " (side 148)

Blixens blikk for afrikanernes forhold til tid, beskriver hun helt nydelig: 

"De svarte har uvilje mot sterk fart som vi har mot sterk støy, de har i beste fall vondt for å holde den ut. Dessuten står de på en vennskapelig fot med tiden, og maser ikke med å korte den ned eller slå den ihjel, de er tvertimot glade for den, og jo mer de kan få av den, desto gladere er de. Hvis en lar en kikuyu holde hesten for seg mens en selv er inne i et hus, kan en straks se på ansiktet hans at han ønsker en må bli lenge derinne. Han prøver da ikke på å få tiden til å gå, men setter seg ned og lever." (side 199)

Denys Finch Hatton

En anmeldelse av boka jeg leste nylig i forbindelse med en nyoversettelse av boka, drar paralleller mellom Karen Blixen og Karl Ove Knausgård og deres ulike tilnærminger når de har valgt å skrive om sine liv. I Blixens bok er ektemannen Bror så vidt nevnt, og forholdet til Denys Finch Hatton beskrives utelukkende som platonisk. Alt som må ha betydd svært mye for henne, nevnes altså ikke med et ord. Dersom Blixen hadde levd i dag, er det vel liten tvil om at hun ville ha skrevet sin selvbiografi på en annen måte, men det er like fullt et paradoks at hun ikke berører med et ord noe om sitt ekteskap i det minste. Kanskje er det likevel noe av det ærligste ved hele boka at ektemannen ikke er til stede i noe av det hun beskriver: han betydde ingenting for henne - absolutt ingenting. Når man derimot leser Knausgårds bøker "Min kamp", sitter man igjen med et inntrykk av at intet er for lite til ikke å komme med.

At livet på farmen må ha vært ensomt mange ganger, leser man tykt mellom linjene i Blixens bok, uten at hun noen gang sutrer eller beklager seg. Dette var tross alt i en tid hvor karakterstyrke var en høyt skattet personlig egenskap, og i denne konteksten kan vi også forstå hvor viktig det må ha vært for henne å holde fasaden, og ikke slippe oss lesere alt for tett inn på seg.

Boka er delt inn i flere kapitler med titler som "Kamante og Lullu", "Et vådeskudds historie" osv., og det er i første rekke beskrivelsen av naturen, plantasjen, dyrene og afrikanerne hun kom i befatning med, som er viet størst plass. I kapittelet "Gjester på farmen" får vi høre om ... ja, gjestene på farmen. Store og små hendelser er flettet inn i boka. Den siste tredjedelen har mer preg av sporadiske nedtegnelser, og er beskrivende nok kalt "av en emigrants dagbok". Innimellom dukker Denys Finch Hatton opp på farmen, som han oppfatter som sin base. Og som tidligere nevnt - det er ikke et spor av den romansen som det er velkjent at de hadde, og som på mange måter er hovedtema i Sydney Pollacks film om Karen Blixen - "Mitt Afrika" - fra 1985, med Meryl Streep og Robert Redford i rollene som hhv. Karen og Denys.

Jeg ble voldsomt begeistret for denne boka mens jeg leste den. Blixen skriver så malerisk og med så stor innlevelse at jeg omtrent kunne kjenne luktene og se for meg landskapet. Når hun f.eks. beskriver en av de naturkatastrofene som rammet farmen hennes - en enorm sverm av gresshopper som spiste opp alt, og som, når de satt på trærne, med sin samlede vekt førte til at store trær knakk sammen, så skjønner vi at hun rett og slett måtte skrive dette ned for ettertiden. Som et vitnesbyrd om et fantastisk levd liv i en del av verden som folk hjemme i Danmark ikke hadde den minste anelse om. Og som de hadde store problemer med å tro og forholde seg til ... Dette er en bok som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig kan få øye på nye detaljer som tilfører mer til helhetsopplevelsen av den. Her blir det uten tvil toppkarakter - terningkast seks! Og jeg er mer enn klar for å se filmen "Mitt Afrika" om igjen! For ikke å snakke om at jeg snart skal lese Hege Duckerts bok "Mitt grådige hjerte", som inneholder fire kvinneportretter, deriblant ett om Karen Blixen.

Helt avslutningsvis - og som tidligere nevnt - er det nylig kommet ut en ny oversettelse av denne boka. Det er forfatteren Trude Marstein som har oversatt den fra engelsk. Selv valgte jeg imidlertid å lese den opprinnelige oversettelsen, som nok er noe mer gammelmodig i stilen. For meg fungerte imidlertid dette veldig godt, fordi dette fikk meg i den rette stemningen.

Utgitt på engelsk: 1937
Originaltittel: Out of Africa
Utgitt første gang på norsk: 1948
Min utgave er utgitt: 1990
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Antall sider: 314

Andre omtaler av denne boka:
- Elida - 30. august 2011

"Goethe in Love" (Regissør: Philipp Stölzl)

Kjærlighetens kraft i kunsten

Johann Wolgang von Goethe (f. 1749 d. 1832) var en tysk dikter og forfatter, mest kjent for sitt verk "Faust". Han vokste opp i Frankfurt am Main, og var sønn av en av datidens mest betydningsfulle jurister. Som ung mann drømte Goethe om å bli dikter, men han opplevde gang på gang å bli refusert. Faren forsøkte derfor å få ham inn på sporet av en juridisk karriere, og i 1772 reiste han til Wetzlar for å praktisere som advokat. Det er her historien i denne filmen starter.

Nokså snart etter at Goethe har ankommet Wetzlar sommeren 1772, blir han hodestups forelsket i Lotte Buff, en spill levende ung kvinne full av vidd og lidenskap. De utforsker kjærligheten og hverandre denne heftige sommeren, og det meste ser nokså lyst ut inntil Goethes sjef Albert Kestner kaster sine øyne på den unge piken. Henne vil han ha, og han allierer seg med Lottes far, som nylig er blitt enkemann og som har en hel skokk med unger det gjelder å få brakt trygt i havn hos gode forsørgere. Albert har en lysende karriere foran seg - så lysende at han vil være i stand til å forsørge alle Lottes søsken i tillegg til henne, dersom faren skulle falle fra. Til sammenligning er og blir Goethe en drømmer ...

Lotte lider store kvaler. På den ene side elsker hun Goethe, men hun skjønner også at dette handler om mer enn hensynet til henne selv. Dessuten er Albert en god og stabil mann ... med sikre inntekter. Da det går opp for Kestner at Goethe har erobret hans Lotte før ham, utfordrer han ham til duell. Duellen ender imidlertid med at Goethe havner i fengsel, fordi det er ulovlig å duellere. I motsetning til Kestner har nemlig ikke Goethe mektige venner, og det blir derfor Goethe som må ta hele skylden. Mens Goethe sitter i fengsel og lengter seg syk etter Lotte, skriver han et av sine mesterverk - "Unge Werthers lidelser" - som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Boka handler om hans og Lottes romanse, men ender med at unge Werther tar sitt eget liv. Og hadde det ikke vært for at motet hos Goethe svikter, kunne han godt tenke seg å lide samme skjebne selv. Særlig fordi Kestner i mellomtiden gifter seg med Lotte, som dermed aldri kommer til å bli hans.

"Goethe in Love" minner sterkt om "Shakespeare in Love", og er sånn sett en påminnelse om kjærlighetens kraft og betydning i kunsten. Uten Goethes - eller for den sakens skyld Shakespeares - erfaringer og skuffelser i kjærligheten, hadde nok inspirasjonen til å lage fantastiske skuespill, dikt og litteratur om stor kjærlighet full av lidelser, uteblitt. Det gnistrer av Alexander Fehling og Miriam Stein i rollene som det forelskede paret Goethe og Lotte - så voldsomt at man kan lure på om det bare er skuespillerkunst vi er vitne til. De er så skjønne, så skjønne. Det var for øvrig en fornøyelse å se Moritz Bleibtreu i rollen som den sjenerte og noe forsakte beileren Albert. Tidligere har jeg sett ham i rollen som den kyniske Andreas Baader i "The Baader Meinhof complex" - her spiller han på helt andre strenger enn i "Goethe in Love". Dessuten spilte han en nokså slesk fyr i "Soul Kitchen". Det vitner om stor spennvidde i hans skuespillertalenter når han så overbevisende kan spille så til de grader ulike karakterroller.

Kostymene og kulissene i "Goethe in Love" skaper en fin ramme og stemning rundt dette kjærlighetsdramaet, som ble svært sjebnesvangert for Goethes videre karriere som forfatter og dikter. Uten denne romansen ville han mest sannsynlig fortsatt i farens fotspor og blitt advokat, men neppe en særlig god en siden det ikke var dette han brant mest for. Det var virkelig en fornøyelse å se denne filmen! Så fornøyelig at jeg faktisk har bestilt Goethes "Unge Werthers lidelser" i forbindelse med Mammut-salget, der den for tiden selges for 139 kroner. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Goethe!
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Wolfgang von Goethe), Miriam Stein (Lotte Buff), Moritz Bleibtreu (Albert Kestner), Volker Bruch (Wilhelm Jerusalem), Burghardt Klaussner (Lottes far), Henry Huebchen (Goethes far), Hans-Michael Rehberg  
Spilletid: 100 min.

Goethe 

Lotte og Goethe

Romantisk 

Og så er suksessen med "Unge Werthers lidelser" et faktum