Eunsun Kim: "Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete"

En sann historie om en flyktning

I "Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete" forteller Eunsun Kim, som i dag er 26-27 år gammel, om sin, morens og søsterens flukt fra Nord-Korea. Det hele startet under hungersnøden i Nord-Korea i 1997. Eunsun var den gangen bare 11 år og halvt død ... 

"I nesten en uke var jeg alene i den lille iskalde leiligheten vår i Eundeok, landsbyen der jeg er født, som ligger i Nord-Korea. Foreldrene mine hadde solgt alle møblene for å skaffe penger til mat. Det eneste som sto igjen, var salongbordet og et skap. Gulvbelegget var også borte, og jeg sov rett på betongen, på en slags seng av gamle klær som var lagt oppå hverandre. På de nakne veggene hang det bare to innrammede bilder ved siden av hverandre. Det ene var av vår "evige president", Kim Il-sung, og det andre var av general Kim Jong-il, etterfølgeren hans. Begge to storret på meg. Men å sele disse portrettene ville ha vært å begå en stor synd. Det var en synd som ble straffet med døden." (side 9)

Moren og søsteren har reist avgårde for å finne mat, og imens er 11 årige Eundeok overlatt til seg selv i leiligheten. Den lille maten hun har hatt til rådighet er for lengst fortært, og den lille jenta legger seg ned for å dø, etter først å ha skrevet et avskjedsbrev til moren. Det er imidlertid ikke bare å bestemme seg for å dø, og heldigvis kommer moren og søsteren tilbake etter noen dager. Hungersnøden har gjort slutt på en relativt trygg tilværelse som innebar at Eundeok og søsteren kunne gå på skole. Nå har de bare fillete klær igjen, faren er død av sult, og det er ikke liv laga for dem der de bor. Da treffer moren en fatal beslutning: Hun bestemmer at de skal forlate Nord-Korea. 

Det verste er i grunnen ikke å komme seg over grensen til Kina, men å unngå å bli sendt tilbake igjen. Nord-Korea og Kina har nemlig en avtale om retur av flyktninger. Og tatt blir de, og de blir også returnert til hjemlandet igjen. Men først har moren giftet seg med en kineser for å unngå nettopp dette. Menneskesmuglere sørget for forbindelsen, og for sent skjønner de at de faktisk har blitt solgt til denne bonden, hvis eneste krav er at moren skal føde ham en sønn. 

Med et ukuelig mot klarer den lille familien atter å flykte tilbake til Kina, og det går bra til slutt - men da har det også gått tilsammen ni år fra det første fluktforsøket. Underveis får vi innblikk i hva det å komme fra Nord-Korea i realiteten innebærer; bl.a. få og forvrengte kunnskaper om omverdenen og et regime som fratar den enkelte evnen til å tenke selv. Først etter flere år i eksil gikk det opp for dem hva de faktisk hadde vært gjennom mens de bodde i Nord-Korea. 

Dette er en sterk historie fortalt av en ung kvinne som har kjent på kroppen hva det å vokse opp i Nord-Korea innebærer, hva det betyr å sulte, hva det innebærer å være prisgitt mennesker som ikke vil en vel, om hvordan den eneste måten man kan komme seg vekk er å stole på mennesker man egentlig har all grunn til å mistro og hvordan det er å leve "vegg-i-vegg" med hjemlandet uten å kunne reise tilbake ... Og sist men ikke minst er dette en historie om hvordan det er for mennesker fra Nord-Korea å leve i Sør-Korea som annenrangs borgere ... Da får det heller være at denne boka langt fra er noen høylitterær leseopplevelse! Tidvis står blødmene og klisjéene i kø, men det forhold at historien er så viktig gjør at dette langt på vei kompenseres. Jeg vil derfor ikke nøle med å anbefale denne boka varmt for alle som er interessert i å lære mer om forholdene i Nord-Korea, et samfunn som vel må betegnes som verdens mest lukkede samfunn i dag. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Coree Du Nord
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: Mette I. Gudevold
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 227
Boka er skrevet av Eunsun Kim i samarbeid med Sébastien Falletti

Eunsun Kim

"Nawals hemmelighet" (Regissør: Denis Villeneuve)

Når sannheten blir for tung å bære ...


Moren til tvillingene Jeanne og Simon er død, og de befinner seg hos notarius Lebel som moren hadde arbeidet hos de siste 15 årene av sitt liv i eksil i Canada. Han leser opp morens testamente og leverer dem samtidig to konvolutter. Den ene konvolutten skal de overrekke til sin far, som de trodde for lengst var død, den andre til en bror de ikke ante at de hadde. Først når dette er gjort, kan de sette opp en gravstøtte med morens navn på.

Simon blir forbannet over det han oppfatter som et sykt spill fra deres avdøde mors side, mens Jeanne ønsker å finne ut av det som moren har bedt dem om. Moren var åpenbart meget depressiv mens hun levde, og de siste ukene av hennes liv var hun meget taus.

Jeanne reiser tilbake til morens hjemsted i Libanon. Til sin store forferdelse blir hun nærmest kjeppjaget derfra da de finner ut hvem hun er. Det viser seg at moren - Nawal Marwan - som ung pike ble gravid med en palestiner. Fordi hun var kristen og han muslim, hadde ikke forholdet livets rett, og hennes elsker ble derfor drept.

Nawal var heldig og unnslapp derfor en skjebne som offer i en æresdrapssak. I stedet tok hennes bestemor seg av henne frem til fødselen, mot at hun frivillig gikk med på å gi fra seg barnet og deretter reise vekk. Før barnet ble gitt bort, tatoverte bestemoren tre punkter på barnets hæl. I første omgang reiste Nawal til sin onkel inne i byen, hvor hun skulle gå på skole for å lære å skrive og lese. Det brøt ut uroligheter i landet, og hun oppdaget at barnehjemmet der sønnen hennes hadde befunnet seg frem til da, var slettet ved jorden.

Tilfeldigheter førte til at Nawal havnet i hendene på en radikal opprørsorganisasjon, hvor hun fikk i oppdrag å drepe en sentral kristen leder. Etter dette havnet hun i fengsel med en dom på 15 år. Kjent som "kvinnen som synger", en kvinne det var umulig å knekke, ble hun utfordret av torturisten Abu Tareq, en brutal skarpskytter som dreper nærmest uten mål og mening. Torturen og alle voldtektene fikk til slutt følger ...

Mens Jeanne og Simon leter i sin mors fortid, avdekkes lag for lag av hennes hemmeligheter. Men sannheten er atskillig verre enn noen av dem noen gang kunne ane ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg. Det er en historie som rommer så mye grusomhet at selv fantasien kommer til kort. Selv ikke de involverte skjønner hva de har vært med på før det er for sent. Like fullt sitter jeg igjen med spørsmålet: hvordan kunne moren virkelig ønske at barna hennes skulle finne ut av alt dette? Noen ganger gjelder nemlig ordtaket om at når sant skal sies, er det best å holde kjeft. Jeg var i alle fall fullstendig lamslått da alle avsløringene lå fremme i dagen.

Skuespillerprestasjonene til Lubna Azabal, hun som spilte Nawal Marwan, var det ingenting å si på. Når det gjelder de øvrige skuespillerne og deres rolletolkninger, synes jeg disse var tilfredsstillende, uten at det ble virkelig glitrende. Scenene fra Libanon var for øvrig meget autentiske og det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det måtte ha vært der mens krigen og urolighetene raste. Historien er for øvrig meget tankevekkende mtp. hvilken fortid mange flyktninger som har kommet til vesten faktisk har med seg i bagasjen ... Her blir det terningkast fem.

Filmen ble for øvrig Oscarnominert til beste utenlandske film i 2011.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Incendies
Nasjonalitet: Canada
Språk: Fransk
Genre: Drama
Skuespillere: Lubna Azabal (Nawal Marwan), Mélissa Désormeaux-Poulin (Jeanne Marwan), Maxim Gaudette (Simon Marwan), Rémy Girard (Jean Lebel), Allen Altman (notarius Maddad)
Spilletid: 2 t. 10 min.

Jeanne og Simon får morens testamente opplest av Notarius Lebel

På jakt etter sannheten om moren

Hvem var hun egentlig .... moren?

En smertelig oppdagelsesreise

Kim Thúy: "Ru"

Selvbiografisk om flukt fra Vietnam


Utgitt: 2009
Originaltittel: Ru
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra fransk: Heidi Grinde
Forlag: Perleblekk
Antall sider: 151

Kim Thúy (f. 1968) ble født i Saigon i Vietnam, og flyktet sammen med sine foreldre med båt i likhet med mange av sine landsmenn, mens hun fremdeles var et barn. De slo seg ned i Montreal i Canada, og etter dette har forfatteren studert både juss, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Montreal. "Ru" er Thúy´s debutroman - en roman hun har vunnet en rekke priser for. Og som alltid når jeg kommer over nye bøker fra Asia, og spesielt fra så spennende land som Vietnam, må jeg lese dem. I dette tilfellet var også omslaget på boka så vakkert at dette alene trigget min nysgjerrighet.

I "Ru" forteller forfatteren om sin familiens flukt fra Sør-Vietnam og frem til livet deres i eksil i Canada. Historien er fortalt på en nokså fragmentarisk måte, og ikke kronologisk slik man kanskje kunne forvente. Gjennom små øyeblikksbilder går hun frem og tilbake i historien, som om det er innfallsmetoden og spontaniteten som avgjør hva hun ønsker å fortelle når. Noen ganger var dette litt forvirrende, men mest av alt en temmelig original og spennende fortellerstil da jeg først vennet meg til det. Gjennom de ulike sekvensene får vi innblikk i smerte og angst, fortvilelse og savn, men også humor og glede forbundet ved å være flyktning, leve i eksil i et fremmed land.

"Før båten lettet anker fra bredden på Rach Giá midt på natten, var de fleste av passasjerene bare redde for én ting - kommunistene de flyktet fra. Men i det øyeblikk båten var omgitt og innsirklet av en eneste, ubrutt blå horisont, endret angsten seg til et uhyre med hundre ansikter som skar gjennom bena våre så vi ikke merket nummenheten i muskler som ikke fikk rørt på seg. Vi var stive av angst, stivnet i angst. Vi lukket ikke lenger øynene når vi ble våte av tiss fra spedbarnet med sårskorpene i hodet. Vi holdt oss ikke lenger for nesen når de som satt ved siden av oss kastet opp. Vi var som fastfrosset, fanget mellom skuldrene til én, bena til en annen og angsten hos dem alle. Vi var lammet." (side 13) 

Noen av de korte kapitlene følte jeg behov for å lese flere ganger. Mellom de enkle setningene er det så mye smerte, så mye forsakelse og så mye følelser at jeg med min kulturbakgrunn neppe kan forstå alt forfatteren forsøker å formidle, selv om jeg etter fattig evne har forsøkt hardt.

"Politiet hadde ordre om at alle båtene med vietnamesere av kinesisk opprinnelse skulle få lov til å seile "i hemmelighet". Kineserne var kapitalister; det vil si antikommunister i kraft av sin genetiske opprinnelse. Derfor hadde inspektørene rett til å ydmyke dem, ransake dem og konfiskere eiendelene deres til siste stund. Familien min og jeg ble kinesere. Vi påberopte oss mine forfedres gener for å kunne flykte med politiets tause samtykke." (side 52)

Boka er godt skrevet, og vi får innblikk i verdener man ikke ante eksisterte, for å sitere baksideteksten. Enkelte ganger er beskrivelsene så grusomme at jeg nesten sluttet å puste mens jeg leste - andre ganger så vakre at jeg ble sittende og dvele ved teksten. Kim Thúy er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge videre! Her blir det terningkast fem.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
- Julies bokbabbel

Kim Thúy

Pedro Carmona-Alvarez: "Rust"

Chilensk tristesse


Utgitt: 2009
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 741

I bokas første del - "The White House" - følger vi guttene Thomas, David, Grek, Jon Christian og Daniel, som bor på Kolbotn. En dag kommer det en ny gutt i klassen. Miguel Angel Dario Cortez er sønn av chilenske flyktninger. Guttene har i liten grad vært vant til utlendinger og han blir umiddelbart oppfattet som noe svært eksotisk. Da det viser seg at han er bedre i fotball enn noen andre de kjenner, brytes isen og guttene er uadskillelige i de neste årene. Underveis drukner Jon Christian - rett etter at guttene har bestemt seg for å starte et band.

Bandet "The White House" gjør etter hvert stor suksess, og guttene kan plukke de damene de ønsker. Dem behandler de til gjengjeld svært dårlig - vel vitende om at nye kommer til når andre forsvinner. Med suksessen følger også alkohol- og dopmisbruk i stor stil. Så forsvinner Miguel - eller Passolini som han etter hvert kalte seg - og ingen vet hvor han har blitt av. Hver og en av guttene - Thomas, David, Grek og Daniel - ser tilbake på tiden da de spilte sammen, og forsøker å tegne et bilde av hvem Passolini egentlig var. Men hva visste de egentlig?

I del to av boka - "Los Aparecidos" - introduseres vi for åtte mord eller rettere sagt regelrette henrettelser - som har funnet sted i Buenos Aires. Og nokså snart arresteres gjerningmennene og -kvinnene bak ugjerningene. En av dem er Passolini. Gjennom at flere av dem får fortelle sine historier, får vi innblikk i enkeltskjebner i kjølevannet av militærkuppet i Chile i 1973, der mengder med mennesker bare forsvant. De som var heldige klarte å flykte, men en del av disse klarte aldri å stable på beina noe som lignet verdige liv, selv om rammebetingelsene i så måte kom på plass. Miserable liv som ble døyvet med alkohol ble ofte resultatet. Og midt oppi alt dette prøvde barna å klare seg som best de kunne. De åtte gjerningsmennene/-kvinnene var disse barna, og deres ugjerninger var motivert ut fra et ønske om en slags symbolsk hevn for det som ble deres familiers skjebne.

Dersom dette ikke hadde vært den siste boka jeg hadde igjen ulest på slutten av ferien min, vet jeg ikke om jeg hadde lest den ferdig. Ikke bare fant jeg del en av boka kjedelig, men språket irriterte meg også. Dette ga seg heldigvis etter hvert - kanskje mest av alt fordi de ulike jeg-personene faktisk hadde ulike stemmer, noe som ble reflektert i språket. Det hjalp også at boka, til tross for at den er veldig tykk, er svært lettlest. For øvrig ønsker jeg å understreke at boka mest sannsynlig har mer å gi yngre lesere fordi den handler om en ungdomskultur som mange i dag garantert vil kunne kjenne seg igjen i. Selv er jeg imidlertid mettet av bøker om band, dop & sex og rock & roll.

Da jeg begynte på del to, steg min interesse betydelig, samtidig som det tok litt for lang tid før jeg skjønte sammenhengen mellom del en og to. Å få vite mer om bakgrunnen til de ulike morderne var imidlertid meget interessant. Jeg likte også måten forfatteren fortalte disse historiene på. Her briljerer han med kunnskaper som han besitter nettopp på grunn av sin unike bakgrunn som chilensk flyktning. Dette er historier om forsvinninger, tortur, henrettelser, bestialske hendelser, frykt og angst, fortettet i de forskjellige personenes liv. Del to kunne i så måte ha stått helt fint på egne bein. I den sammenheng synes jeg personlig at del en trekker ned helhetsinntrykket av boka som sådan. Like fullt er jeg glad for at jeg endte opp med å lese denne boka! Jeg er dermed blitt oppmerksom på en for meg helt ny forfatter, som jeg håper kommer til å skrive mer om Chile i fremtiden! Jeg håper ikke at jeg har skremt noen fra å lese denne boka, som jeg er sikker på at andre kan komme til å like enda bedre enn jeg gjorde. Alt i alt synes i alle fall jeg at den fortjener terningkast fire. 

Pedro Carmona-Alvarez

"Sin nombre" (Regissør: Cary Joji Fukunaga)

Innspilt i Mexico: 2010

Skuespillere: Paulina Gaitan, Edgar Floresm Kristyan Ferrer, Tenoch Huerta Mejia, Diana Garcia, Luis Fernando Pana, Héctor Jiménez

Spilletid: 92 min.

Casper, som også kalles Willy, er medlem av den beryktede gjengen Mara i Mexico. Disiplinen er beinhard, og man må ha drept noen for å bli et fullverdig medlem. Gjenglederen krever bunnløs lojalitet, og det er lite som skal til før det oppfattes som farlig illojalt.

Casper har nettopp rekruttert Smiley inn i gjengen. Smiley er en lettpåvirkelig guttunge, som kan formes som gjenglederen ønsker. Da det kommer for en dag at Casper har skjult for lederen at han har en kjæreste, ender dette svært tragisk. Kjæresten blir drept, riktignok ved et uhell midt under et forsøk på voldtekt fra gjenglederens side. Dette fører til at Casper begynner å tvile på  den lojaliteten han har sverget på.

Da gjenglederen tvinger Casper og Smiley til å rane de fattigste av de fattige, nemlig flyktninger som sitter på taket av et togsett på vei mot grensen til USA, gjør Casper noe fatalt. Dette fører ham på flukt. Han kan ganske enkelt ikke bli i landet uten å risikere å bli drept. Han slår følge med flyktningene, som til å begynne med er svært skeptiske til ham. Imidlertid fører flukten ham i kontakt med Sayra, en ung jente som er på vei fra Honduras til USA sammen med sin far og sin onkel. Spørsmålet er om de klarer å komme seg over grensen til USA i tide - før den fryktede gjengen innhenter Casper ...

Dette er en utrolig sterk film som handler om skjebnen til svært, svært mange mennesker som flykter fra fattigdommen i Latin-Amerika til det forgjettede landet USA, hvor det lever et stort antall millioner illegale flyktninger. Selv om de også i USA må friste en heller kummelig tilværelse fordi det å leve i skjul har sine begrensninger, velger mange likevel denne utveien. Alternativet - et liv i Latin-Amerika - er nemlig for mange atskillig verre ...  For øvrig handler filmen også om vold og anarki i et lutfattig land hvor de minst ressurssterke ikke har noen fremtid.

Jeg gir denne spanske filmen toppkarakter. Rent teknisk var filmen fantastisk. Naturen og fargene var nesten overjordiske, og skuespillerprestasjonene så gode at det var enkelt  å leve seg inn i skjebnen til dem filmen handlet om. Her var det heller ikke de store spillfekteriene ute og gikk. Denne type filmer virker ganske enkelt mer autentiske når det er andre enn filmindustrien i Hollywood som har laget dem. Det kan imidlertid være greit å merke seg at det er en del nokså sterke og til dels makabre scener i filmen, men uten at dette ble opplevd som spekulativt. Jeg anbefaler like fullt denne filmen på det sterkeste!

Chris Cleave: "Little Bee"

Utgitt: 2008

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Other Hand"

Oversetter: Guro Dimmen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 267

Journalistekteparet Sarah og Andrew O` Rourke reiser spontant på ferie til Nigerias solkyst, hvor de forsøker å reparere ekteskapet etter at Susans utroskap har kommet for en dag.  Susan har lovet Andrew å bryte kontakten med sin elsker, og denne ferien skal derfor bli en ny start for dem begge.  Susans foreldre passer deres eneste sønn, Charlie. Verken Andrew eller Susan har hørt noe om at det pågår stridigheter i Nigeria, eller at det skulle være utrygt å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet.  

En dag blåser de i forbudet mot å gå utenfor hotellområdet, idet de har lyst til å finne seg en privat del av stranda. Og mens de ligger der og aner fred og ingen fare, kommer det plutselig to unge jenter løpende – bokstavelig talt for livet. Dette er 12 år gamle Little Bee og storesøsteren hennes. De trygler om at Susan og Andrew skal ta dem med inn på hotellområdet fordi de angivelig er forfulgt av leiesoldater som skal drepe dem. Disse soldatene skal også ha slaktet ned alle i landsbyen deres. Dette fnyser Andrew av. Han mener dette er ”klassisk nigeriansk svindel”. Så dukker det opp en vakt som ønsker at ekteparet skal følge ham inn til hotellområdet. Før de kommer så langt, kommer det faktisk soldater springende ut av jungelen. Noe utspinner seg på stranden, men eksakt hva får vi ikke vite før langt senere ut i historien. At det kan ha noe å gjøre med Susans avkappede finger, er imidlertid svært sannsynlig.

I årene som følger, klarer ekteparet ikke å legge bak seg det som skjedde på stranda i Nigeria. Gradvis tæres ekteskapet i fullstendig i stykker, og Susan bryter ikke kontakten med elskeren Lawrence likevel. Tvert i mot kunne hun aldri ha klart seg uten ham i denne perioden. Spørsmålet om hva som skjedde med de to jentene Susan og Andrew møtte på stranda i Nigeria, forfølger ekteparet. Spesielt Andrew sliter, og til slutt synker han ned i en depresjon som får svært alvorlige følger.  Dette eskalerer da Little Bee dukker opp to år senere …

Da jeg begynte på denne boka, var jeg noe forutinntatt. Var den virkelig så god som alle skulle ha det til? Denne følelsen vedvarte et godt stykke ut i boka, men så snudde det. For boka er virkelig godt skrevet! Selv om den haltet noe til å begynne med, særlig i vekslingene mellom Little Bees fortellerstemme og ordvekslingen mellom henne og flere andre. Samtidig har det nok ikke vært lett for oversetteren å få frem det gebrokne språket som jentene rundt Little Bee snakket. Tidvis opplevde jeg språket som gnistrende – spesielt der hvor Susan funderer over hva som gikk galt i ekteskapet med Andrew og hvorfor det tilfeldigvis ble Lawrence som ble gjenstand for hennes utenomekteskapelige affære. Da er det nesten noe Ian McEwansk over skildringene.

Gjennom hele boka veksler Little Bee og Susan på å være fortellerstemmen. Dermed får vi innblikk i hvordan hver av kvinnene opplever en og samme virkelighet. Dette er en historie om fordommer og hva disse gjør med oss. Og om hvor enkelt vi setter oss til doms over andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn. Hvem eier sannheten om et menneske eller et land? Bak hver skjebne som returneres til sine hjemland etter å ha søkt om asyl uten å nå frem, er det et menneske med sin helt egen historie. En historie som ikke alltid passer inn i de offisielle forklaringsmodellene vi leser om i avisene … Sånn sett er dette en svært tankevekkende historie. Men det er like fullt ikke denne romanen som har grepet meg aller mest i den senere tid. Jeg synes boka fortjener en svak 5´er på terningen. 

Chimamanda Ngozi Adichie: "En halv gul sol" (2006)

Utgitt i Norge: 2008
Originaltittel: Half a yellow sun
Oversatt: Mona Lange
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 503

Dette er historien om Nigeria på 60-tallet, da det oppsto etniske konflikter mellom den muslimske og kristne delen av befolkningen. Det hele munnet ut i en borgerkrig, hvor igboene - de kristne - forsøkte å løsrive seg og danne den selvstendige staten Biafra.

Vi følger igbo-tvillingsøstrene Olanna og Kainene, først i de fredelige årene på begynnelsen av 60-tallet. De tilhører på mange måter eliten i landet, de intellektuelle og velstående. Olannas store kjærlighet er Odenigbo, mens Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard. Søstrene er svært ulike, og dette preger i svært stor grad valgene de tar i livene sine.

Da borgerkrigen bryter ut, må Olanna og Odenigbo flykte fra alt de eier for å unngå å bli slaktet ned av hausaene. De ender opp i en flyktningeleir, og dyp nød, sykdom og død preger etter hvert deres hverdag. Vi får også innblikk i livet til tjeneren deres, Ugwu, som følger dem i tykt og tynt.

Dette er en fantastisk roman på alle måter! Ikke bare gir den Biafra-katastrofen et menneskelig ansikt, men boka er så intenst levende skrevet og jeg opplevde virkelig å komme under huden på hovedpersonene. Jeg mener at denne boka er helt på høyden med "Tusen strålende soler", og synes det er rart at den ikke har fått tilsvarende oppmerksomhet i media.

Romanen er filmatisert.