Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten dikt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dikt. Vis alle innlegg

mandag 5. desember 2016

Luke 5: Ukjent - "Din tanke er fri"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

DIN TANKE ER FRI

Din tanke er fri 
Hvem tror du den finner.
Den flykter forbi 
Slik skygger forsvinner. 
Den kan ikke brennes 
Av fiender kjennes 
:/: Og slik vil det alltid bli 
Din tanke er fri:/:

Jeg tenker hva jeg vil 
Mitt ønske bestemmer. 
I stillhet blir det til, 
i ukjente drømmer. 
Min tanke og lengsel 
vil bryte hver stengsel. 
:/:Og slik vil det alltid bli 
Min tanke er fri:/:

Og tvinges vi inn 
Bak jernslåtte dører. 
Da flykter den vind 
som tankene fører 
Fordi våre tanker 
Kan rive ned skranker. 
:/:Og slik vil det alltid bli 
Vår tanke er fri:/:


Norsk tekst: Alf Cranner
Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

søndag 4. desember 2016

Luke 4: A.O. Vinjes dikt "Den dag kjem aldri ..."

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den dag kjem aldri...


Den dag kjem aldri at eg deg gløymer, 
for om eg søver, eg um deg drøymer. 
Om nott og dag er du like nær, 
og best eg ser deg når myrkt det er. 

Du leikar kringom meg der eg vankar. 
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar. 
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi, 
som skuggen gjeng etter soli si. 

Når nokon kjem og i klinka rykkjer, 
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer: 
Eg sprett frå stolen og vil meg té, 
men snart meg sig atter ende ned. 

Når vinden lint uti lauvet ruslar, 
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar! 
Når sumt der burte eg ser seg snu, 
eg kvekk og trur det må vera du. 

I kvar som gjeng og som rid og køyrer, 
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer: 
I song og fløyte- og felelåt, 
men endå best i min eigen gråt. 

A.O. Vinje.

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

lørdag 3. desember 2016

Luke 3: Hans Børlis dikt "Jeg hadde så lite"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

JEG HADDE SÅ LITE …


Jeg hadde så lite å gi deg, bror!
Ord bare.- Ord
som hvisket i snøfall’og vind fra nord.

Du hørte dem ikke,
- ditt liv var for hardt og nært.
Men sammen eier vi noe
ordløst kjært.

Sammen eier vi alt som
jeg fåfengt søkte å si.
Ingen blomme blømte forgjeves
i laugg og li.

HANS BØRLI

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

fredag 2. desember 2016

Luke 2: Hans Børlis dikt "Ordene"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)


Ordene


Angsten for ordene
den har jeg kjent.
Vers har jeg skrevet
og vers har jeg brent.

Tvilen i hjertet mitt
kviskret i hån:
"Fattigpilt er du,
som dikter på lån.

Arket er vakrest
når det er kvitt.
Spar det for ordet
som ikke er ditt".



Hans Børli




Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.


torsdag 1. desember 2016

Luke 1: Stein Mehrens dikt "Jeg holder ditt hode"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)



JEG HOLDER DITT HODE


Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd




STEIN MEHREN

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

torsdag 5. juni 2014

Hans Børli: "Ett er nødvendig"

Foto: RMC
Ett er nødvendig.

Ett er nødvendig
her i denne 
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Hans Børli

Arild Nyquist: "Ensomhet"

Foto: RMC

Ensomhet

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt 
ensomhet bare det ikke 
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn - her er ensomhet nok
for to! Ja for fire! Og 
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

Arild Nyquist 
(fra diktsamlingen "Kelner!")

Arild Nyquist

onsdag 7. mai 2014

Karin Boye: "Ja visst gör det ont"





Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Karin Boye

søndag 6. april 2014

Beate Grimsrud: "Det var 5 millioner som ikke gjorde det"

Det var 5 millioner som ikke gjorde det

Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter vilt
omkring seg? Skyter inn i vilkårlige folkemasser?
Hvorfor holder bro-bro-broene. Hvorfor raser
ikke husene? Hvorfor styrer ikke bilisten over i motsatt
kjørebane. Hvorfor bremser folk når de skal
bremse. Hvorfor skal de bremse? Hvorfor tegner,
tegner, tegner ikke ingeniørene feil?
Hvorfor styrter ikke annethvert fly? Hvorfor skriver
ikke legen ut en dødelig dose? Hvis hver tredje
brøt høyreregelen, var det ikke noen høyreregel.
Hvorfor blåser ikke folk i å gjøre som de skal?
Hvorfor skriker de ikke! Hvorfor slår de ikke!
Hvordan vet så mange mennesker hva som er rett og
feil? Hvem visste det først.
Hvis man vet hvordan man lager en bombe, hvorfor
lar man da være å lage en. Hvis man selv er en
bombe, hvorfor smeller den ikke? Hvorfor, hvorfor,
hvorfor holder broene?
Hvor mange trailersjåfører med søte boksehansker
i miniatyr dinglende i frontruta fins det ikke i Europa
for eksempel.
Hvis sjåføren ble en smule irritert, bare rykket litt i
rattet, opp på fortauet, kunne han lett drept noen
hundre. Ti i hvert fall.
Tenk hvor mange fyrstikker det fins. Tenk hva man
kan gjøre med en eneste liten blafrende flamme. Det
er fortsatt stavkirker igjen i Norge. Madrasser fulle av
penger.
Hvordan kan det ha seg at det fins snille familiefedre
som tar vare på barna sine. Hvorfor forgifter
ikke kvinner hele slekta. Kokken sine gjester. Hvorfor
voldtar ikke alle menn?
Hvorfor raser raser raser ikke husene? Hvorfor blir
ikke alle gamle damer slått ned på gata. Det kan da
ikke være så vanskelig. Jeg går under stiger, blant biler
og svarte katter. Daglig treffer jeg hyggelige mennesker.
Fraktes opp og ned i heiser som aldri styrter.
Hvordan kan det ha seg at ting fungerer så bra? At
en som er lei seg, en vakker dag er glad.
Jeg gir hele forfatterstipendet mitt til Frelsesarmeen.
Hvorfor gjør jeg det? Jeg vil hoppe fra balkongen.
Hvorfor gjør jeg ikke det? Og der jeg bor henger
det en lapp på ytterdøren. Klokka fungerer står det,
det er visst bare å ringe på. Fungerer, fungerer, fungerer.
Jeg vil hoppe fra balkongen, aller helst fra slottsbalkongen.
Bussen kommer i tide. Hvorfor besvimer jeg ikke?
Folk behandler meg så bra. Hvorfor gjør de det?
Hver dag treffer jeg hyggelige mennesker. Mennesker.
Er vi alle mennesker? Ikke en ape, ikke en katt.
Våren, våren, våren er på vei. Solen lener seg over
den nordlige halvkule.
Nå er det på tide å våkne! Hvem orker å stå opp og
tenne i peisen før de andre har stått opp?
Det kan jeg gjøre, sier solen.
Men du gjør jo det hvert år? Skyter lys mot frossen
jord, frosne ben, frosne maurtuer.
Skyter varme fra en tid langt tilbake da mennesker
ikke fantes, men var på vei . . . vi kommer! Klatrende
på evolusjonsstigen.
Vi kommer! skrek vi til hverandre fra løvenes gap
på savannen. Vær beredt! Vi kommer til å skyte og treffe.
Solen lener seg frem så den nesten tipper. Den har
funnet et slott av pinner. En tue med maur i. En
kjempestor maurtue.
Vårsolen slikker med sin kjærlige tunge og lokker
små maur ut og opp, på tuas topp. Der oppe kan de
kose seg kongelig. Få og bli fylt. Ese av varme.
Utvalgt av solen. Og siden . . .
Hvorfor blir ikke maurene liggende i solen?
Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter
vilt omkring seg?
Hvorfor stjeler de ikke. Hvorfor sniker de ikke og
hvorfor skriker de ikke.
Hvorfor kryper de varme maurene tilbake ned i tua?
Inn dit der varmen ikke har strukket til, og legger
seg på alle de kalde og frosne maurene. Varmen synker,
sprer seg fra varm til frossen. Og hvorfor gjør de det?
En glohet maur med kroppen varmet av den første
vårsolen, magen mot kald kamerat. Hvorfor raser
ikke husene?
Magen mot kald kamerat.
. . . og de gjør det bare . . .
Kanskje er vi alle mer enn mennesker.
--------------------------------------------------------
Teksten er hentet fra Beate Grimsruds bok "Søvnens lekkasje", som utkom i 2007. Selv hørte jeg forfatteren lese denne teksten høyt på et arrangement hos Cappelen Damm onsdag denne uka, og dette gjorde sterkt inntrykk på meg. 

torsdag 19. september 2013

Halldor Skard: "Ansikt til ansikt"

(Foto: RMC)

Ansikt til ansikt

Ansikt til ansikt,
så skremmende nær.
Ansikt til ansikt
kan du risikere
å vinne en venn.
Ansikt til ansikt
blir verden større og farligere.

Del noe, skap muligheter
ansikt til ansikt.
Fortell eller spør om noe
ansikt til ansikt.
Lytt og opplev din venn
ansikt til ansikt.
La kroppen si det samme som ordene.


- Halldor Skard - 

lørdag 27. juli 2013

Paul Celan: "Snøpart"

Minimalistisk poesi fra avdød jødisk dikter

Første gang jeg ble oppmerksom på Paul Celan var da jeg leste Karl Ove Knausgårds siste bind i "Min kamp"-serien. Her tar Knausgård for seg deler av Celans diktning - i særdeleshet diktet "Dødsfuge". Dette diktet gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg gjenga det etter hvert på bloggen min (her i en engelsk versjon som jeg fant på nettet). På YouTube fant jeg dessuten et opptak hvor poeten leser sitt dikt på tysk. Selv om skoletysken min er rusten, er det ikke vanskelig å forstå diktet på originalspråket. 

Min gjengivelse av diktet gjorde i sin tur Hertevig Akademisk oppmerksom på bloggen min, og i januar i år fikk jeg tilbud om å få tilsendt et eksemplar av en flunkende ny diktsamling med dikt av Paul Celan, som var oversatt og gjendiktet til norsk. Jeg takket selvfølgelig ja. Meget ydmyk mottok jeg diktsamlingen, temmelig klar på at jeg nokså raskt skulle skrive om diktene. De viste seg imidlertid å være vanskelig tilgjengelig for meg, og jeg trengte derfor en del tid før jeg følte at jeg var klar. Så kan man også lese følgende på smussomslaget: 

"Celans dikt krever tid. Gir vi dem det, får vi igjen noe som få andre tekster kan gi. I det ligger Celans storhet og hans aktualitet i dag der verden vanskelig gir full mening."

Paul Celan (f. 1920 d. 1970) var en rumensk poet og oversetter - jødisk sådan, som ble født Paul Antschel. Han tok selv navnet Celan etter hvert - en slags omskrivning av Antchel, som på rumensk uttales Ancel. På en nettside beskrives han som den kanskje største poeten i post-Holocaust-årene, og her fremgår det dessuten at hans poesi er musikksatt av en av våre fineste moderne komponister - Michael Nyman. 

Hør bare på dette:



Paul Celan behersket mange språk - seks levende (tysk, jiddisch, rumensk, russisk, fransk og engelsk) og to døde - og det er mange som har stilt spørsmål ved hvorfor han valgte å uttrykke seg på tysk, nazistenes språk. Han kunne sannsynligvis ha diktet på hvilket som helst av disse språkene, hevder Anders Bærheim og Cornelia Simon i forordet til "Snøpart". Celan vokste opp i et tyskspråklig miljø hvor man også snakket jiddisch og rumensk, og antakelig var tysk det språket som var best egnet til å uttrykke hans poesi. Dette skjønner man i grunnen særlig når man hører hvordan Celan maner ut hver setning i det tidligere nevnte diktet "Dødsfuge" - eller "Totesfuge" som det heter på originalspråket. 

Svært få av Paul Celans dikt har tidligere vært oversatt til norsk - faktisk bare 20 dikt i følge forordet i diktsamlingen "Snøpart". Her foreligger 70 dikt på norsk - gjengitt side ved side med den tyske originalteksten. Akkurat det vil den våkne leser vite å sette pris på, fordi rytmen i diktene er så særegen nettopp i sin originale form. 

Like så fascinerende som selve diktene er poeten selv - mannen som overlevde Holocaust og som for all ettertid var sterkt merket av dette. Celan overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren Transnistria, mens faren døde av tyfus og moren ble skutt - et opphold som for Paul Celans del startet i 1942 og som varte frem til krigens slutt i 1945. Han slet med psykiske problemer, og tok sitt eget liv i 1970. 

"Snøpart" er Paul Celans nest siste diktsamling, og den ble skrevet ferdig et og et halvt år før han døde i 1970. Han ønsket selv ikke at disse diktene skulle offentliggjøres, men diktsamlingen ble likevel utgitt få måneder etter hans død, kan jeg lese i forordet til diktsamlingen, som er oversatt og gjendiktet av Anders Bærheim i samarbeid med Cornelia Simon. Celan var nyskapende rent språklig, og akkurat dette har gjort det svært vanskelig å oversette diktene hans. Kanskje er også dette årsaken til at forlaget og oversetterne har valgt å beholde originalteksten ved siden av - slik at tekstene gjensidig kan utfylle hverandre der de ikke umiddelbart gir mening for leseren?

"Det er en egen fagdiskusjon om en kommer nærmere en forfatters intensjoner ved å presentere originaltekst og gjendiktning parallelt. De fleste mener nei. Vi er stort sett enige i det. Men Celans tyske tekst har en egen språkbasert klang og styrke, og vi tror muligheten av å lese norsk og tysk versjon parallelt vil gi leseren noe mer, noe som skapes ved lesing i samspillet mellom de to tekstene." (fra forordet til "Snøpart")

Ekstra sterkt er gjengivelsen av Hans-Jørgen Wallin Weihes samtale med forfatteren Stig Sætherbakken, også han en som valgte å ta sitt eget liv (i begynnelsen av 2012). Her fremgår det at Sætherbakkens fremste kapital var angsten - selve drivkraften i forfatterskapet hans. Koblingen til Paul Celan, en dikter han var svært opptatt av, er nærliggende - i tillegg til at de begge "strakte sine ord inn i en framtid lenge etter sin død" ... 

Jeg tror ikke at jeg vil yte diktene full rettferdighet ved å begi meg inn på å tolke dem. Derimot ønsker jeg å gjengi et lite knippe av diktene jeg likte best. Samtidig gjør jeg oppmerksom på at tema for Celans dikt ofte er livets uoverskuelige smerte, og at diktene er svært minimalistiske i sitt uttrykk. Det er dessuten et poeng å være klar av at Paul Celan skrev disse diktene i perioden 16.12.1967 til 18.10.1968, i en turbulent periode hvor studentene i Paris (der han oppholdt seg frem til sin død) gjorde opprør mot det bestående generelt og Vietnamkrigen spesielt, og hvor russerne på den tiden innvaderte Tsjekkoslovakia. Diktene har derfor ofte en politisk klangbunn. 

Interesserte kan lese mer om Paul Celan på Wikipedia og på Poets.org. Det ligger dessuten en del lydspor på YouTube, hvor poeten leser sine egne dikt. Det er helt umulig for meg å skulle gi diktsamlingen et terningkast. Jeg vil imidlertid sterkt anbefale poesiinteresserte å skaffe seg denne boka og lese diktene, fordi oversettelse av Paul Celans dikt til norsk er intet mindre enn en stor happening!

"ETT BLAD, treløst

for Bertolt Brecht:

Hva er det for tider,
når en samtale
nesten er en forbrytelse,
fordi så mye sagt 
innbefattes?"

"I PANSERLUKENE til sannheten

ber sporapparatene, 

snart kommer murene flygende
til forhandlingsbordene,

emblemer snakker seg innholdsløst utblødd,

en kråke setter
sin halvt innsiktede 
peilevinge på
halv stang."

"ULESELIG denne 

verden. Alt dobbelt.
De kraftige urene
gir spaltetimen rett,
hest.

Du, klemt i ditt dypeste
stiger for alltid ut av 
deg selv."

"SNØPART, steilte til det siste,

i oppvind, foran
hytter
vinduer fjernet for alltid:

grunne drømmer skraper
mot
riflet is;

skygger av ord
hugget ut, knyttet 
rundt krampene 
i kulpen."

Utgitt: 1970
Originaltittel: "Schneepart"
Utgitt på norsk: 2012
Norsk tittel: "Snøpart"
Oversatt og gjendiktet av Anders Bærheim i samarbeid med Cornelia Simon
Forlag: Hertevig Akademisk (Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning)
Antall sider: 98
Forlagets nettside: www.psykopp.no 


Paul Celan

Hal Sirowitz: "Sa mor"

Humoristiske dikt om en mors formaninger

I 1996 utga den jødiske dikteren Hal Sirowitz (f. 1949) diktsamlingen "Mother Said". Allerede i 1997 forelå den på norsk, oversatt og på mange måter gjendiktet av Erlend Loe. Rytmen i diktene og deres til dels nokså bisarre og tragikomiske innhold passet godt til Erlend Loes stil og stemme, og han leste diktene høyt i alle de kulturelle TV-innslag som fantes på den tiden, kan jeg huske. Diktsamlingen ble umiddelbart en suksess. 

Jeg var selv ikke sen om å sikre meg et eksemplar av diktsamlingen, og selv om jeg kjøpte mitt eksemplar i juli 1998, er den 5. opplag av boka som altså utkom året før på forlaget Cappelen. Det sier en hel del om hvor stor suksessen faktisk var!

Jeg har lest diktene ved jevne mellomrom i alle de 15 årene som har gått siden den havnet i min boksamling. For ca. en måneds tid siden lånte jeg i tillegg CD´en hvor Erlend Loe leser diktene. Det er Lydbokforlaget som står bak utgivelsen, som utkom allerede i 1999, og både den og selve papirutgaven er fremdeles fullt ut tilgjengelig for nye lesere og fans. For er det noe man blir etter å ha lest disse diktene, så er det akkurat det: man blir en del av fansen! 

Fellesnevneren for diktene er at de fremstår som formaninger fra mor til sønn, derav tittelen "Sa mor". Og det herligste av alt er at man absolutt ikke trenger å være jødisk for å finne gjenkjennelser i diktene, for det er nemlig noe universelt over alle formaningene. Slik holdt nemlig mødrene på - i alle fall da jeg vokste opp. Som om de ikke var skikkelige mødre om de ikke nettopp malte fanden på veggen absolutt hele tiden, og kom med den ene advarselen etter den andre. Som min egen mor som uttrykte stor bekymring over at jeg selv bare var interessert i å leke med gutter, og jevnlig kom hjem med oppskrapte og blødende knær, og med sår fulle av grus. Jeg kom jo aldri til å kunne gå i skjørt med de fæle arrete knærne - ikke noen gang! Og spiste vi ikke opp maten vår, trodde vi at barna i Afrika kom til å sulte enda mer ... Hal Sirowitz tar imidlertid det hele så mye lenger, og det er jo først da det blir riktig morsomt - i alt det tragiske ... De fleste diktene ender dessuten med at mor bebreider avkommet for ikke å bry seg om henne, godt egnet til å dyrke frem skyldfølelse i bøtter og spann. 

Jeg er ingen spesialist på tolkning av dikt, bare for å ha sagt det først som sist. Den selvtilliten forsvant mens jeg gikk på videregående skole og forsøksvis prøvde meg på dette i norsk stilskriving ... Jeg tolket nemlig alltid feil, og skjønte fort at dersom det skulle bli noen sving på norskkarakterene, var det bare å holde seg til alt annet enn diktanalyser. Så er det selvsagt å håpe på at verden har gått videre og at ikke alt handler om kommafeil, ufullstendige setninger og altså feil tolkninger av dikt ... 

I første rekke er det nok alle gjenkjennelsene og ikke minst humoren som gjør at jeg liker Hal Sirowitz´dikt. Og mens jeg hørte Erlend Loes opplesning av alle diktene i ett eneste uavbrutt strekk, fikk jeg nesten vondt i magen. For innholdet er så stikk i strid med alt jeg tror på - at man skal gi oppmerksomhet til det man vil ha mer av, ikke omvendt. Og jeg tenkte også at "mon tro hva det har gjort med den oppvoksende generasjonen som fikk slike formaninger inn med morsmelken?" 

I det følgende skal jeg nøye meg med å gjengi et par av mine favorittdikt i samlingen, og så håper jeg at enda flere lesere dermed får øynene opp for disse fabelaktige diktene! 

"Smuler 

Ikke spis mat på rommet ditt, 
sa Mor. Da kommer det enda flere insekter.
De er avhengige av folk som deg.
Hvis ikke sulter de.
Men hvem vil du egentlig gjøre lykkelig,
din mor eller en haug med maur?
Hva har de gjort for deg?
Ingenting. De har ingen følelser.
De spiser godteriet ditt. Allikevel
behandler du dem bedre enn du behandler meg.
Du mater dem hele tiden.
Men du gir aldri noe til meg."

"Starten på dagen

Jeg trengte ikke å gå på skole for å lære
å bli mor, sa Mor. Det kom av seg selv.
Hvis jeg puttet en flaske i munnen din, 
var du fornøyd. Hvis jeg
trakk den ut for tidlig, kjedet du deg.
Derfor overrasker det meg at du etter alle 
disse årene fremdeles ikke vet hvordan 
du skal oppføre seg som en sønn.
Mens jeg lærte alle disse tingene om deg, 
lærte du ingenting om meg.
Det du absolutt burde ha fått med deg, er at
jeg hater å komme inn på rommet ditt & se
at sengen din er uoppredd. For meg betyr det
at dagen aldri kommer i gang,
Morgenen starter ikke før du har redd opp sengen din."

Utgitt: 1996
Originaltittel: "Mother said"
Utgitt i Norge: 1997
Oversatt: Erlend Loe
Forlag: Cappelen
Antall sider: 76
I tillegg har Lydbokforlaget utgitt boka (i 1999), hvor Erlend Loe leser diktene

Her leser poeten selv sine dikt:




Hal Sirowitz

tirsdag 16. april 2013

Søren Kierkegaard: "Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes"


Om forholdet mellom hjælperen og 
den der skal hjælpes

Forholdet mellom Hjælperen 
og den der skal hjælpes
maa være saadan - at man, 
naar det i Sandhed
skal lykkes en at føre et Menneske 
til et bestemt Sted,
først og fremmest maa passe paa
at finde Ham
der hvor Han er og begynde der.

Dette er Hemmligheden 
i all Hjælpekunst.
Enhver der ikke kan det, 
Han er selv i en Indbildning
naar han mener at kunde 
hjælpe en Anden. 

Man at sand Hjælpen
begynner med Ydmykelse. 
Hjælperen maa først ydmyke sig
under den Han vil hjælpe og herved forstaa,
at det at hjælpe
er ikke at herske men at tjene.
At det at hjælpe ikke er 
at være Herskesygeste men 
den Taalmodigste.
At det at hjælpe er Villighed til,
indtil videre at finde seg i at have Uret
naar Du ikke forstaar
det din Næste forstaar.


Søren Kierkegaard

søndag 20. januar 2013

Jan Bruheim: "Den ansamme"


Foto: Frognerparken (RMC)


Den ansamme


Han har ikkje stund å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.
Mangt har han å rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes med dagen
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet
utan å ta det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.

Jan Magnus Bruheim

lørdag 22. desember 2012

Paul Celan: "Death Fugue"

Foto: RMC


Death Fugue
loose translation by Michael R. Burch (originaltittel: Totesfuge -
Dødsfuge på norsk)

Black milk of daybreak, we drink it come morning;
we drink it come midday; we drink it, come night;
we drink it and drink it.
We are digging a grave like a hole in the sky; there’s sufficient room to lie there.
The man of the house plays with vipers; he writes
in the Teutonic darkness, "Your golden hair Margarete ..."
He writes poems by the stars, whistles hounds to stand by,
whistles Jews to dig graves, where together they’ll lie.
He commands us to strike up bright tunes for the dance!

Black milk of daybreak, we drink you each morning;
we drink you at midday; we drink you at night;
we drink you and drink you.
The man of the house plays with serpents, he writes ...
he writes when the night falls, "Your golden hair Margarete ...
Your ashen hair Shulamith ..." 
We are digging dark graves where there’s more room, on high.
His screams, "You dig there!" and "Hey you, dance and sing!" 
He grabs his black nightstick, his eyes pallid blue,
cries, "Hey you, dig more deeply! You others, keep dancing!"

Black milk of daybreak, we drink you each morning;
we drink you at midday, we drink you at night;
we drink you and drink you.
The man of the house writes, "Your golden hair Margarete ...
Your ashen hair Shulamith." He toys with our lives.
He screams, "Play for me! Death’s a master of Germany!"
His screams, "Stroke dark strings, soon like black smoke you’ll rise
to a grave in the clouds; there’s sufficient room for Jews there!"

Black milk of daybreak, we drink you at midnight;
we drink you at noon; Death’s the master of Germany!
We drink you come evening; we drink you and drink you.
A master of Deutschland, with eyes deathly blue,
with dull bullets of lead our pale master will murder you!
He writes when the night falls, "Your golden hair Margarete ..."
He unleashes his hounds, grants us graves in the skies.
He plays with his serpents; he’s a master of Germany ...

your golden hair Margarete ...
your ashen hair Shulamith.

Her leser poeten sitt dikt på originalspråket tysk:

Populære innlegg