Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten bygde-Norge. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bygde-Norge. Vis alle innlegg

søndag 13. mai 2012

Anne Karin Elstad: "Odel"

Bondeliv i Vestfold etter krigen
Tori vokser opp som eneste datter og odelsjente på gården Lande utenfor Sandefjord under og etter andre verdenskrig. Ikke et eneste øyeblikk under sin oppvekst får hun glemme hvilket ansvar som venter henne en gang i fremtiden. Foreldrene hennes er umåtelig stolte av henne, men i bygda får hun unngjelde. Misunnelse og sjalusi kommer i veien for hennes forhold til sine jevnaldrende, og uansett hva hun gjør, tolkes dette utelukkende negativt av omgivelsene. At hun f.eks. skal gå på Landbrukshøyskolen anser bygdas folk som et jåleri av en annen verden. Hva skal hun med utdannelse? Prøver hun å være som en mann kan
skje? Og hvorfor skal hun hele tiden være så mye bedre enn de andre?

Samtidig får vi innblikk i en jentes liv som preges av voldsomme krav til å være flink hele tiden. Det er ikke mye plass til Toris egne ønsker. Det får hun smertelig merke den dagen hun forelsker seg i Halldor. Halldor har vokst opp hos sine besteforeldre i Sandefjord. Selv om besteforeldrene har gjort alt som har stått i deres makt for å gi ham en god oppvekst, er det ingen som glemmer hva han egentlig er: en lausunge! Moren hans bor i Oslo, og ingen vil si noe mer enn at hans far var en islandsk fisker "som kom bort". Halldors morfar har drømt om at Halldor skulle følge i hans fotspor og bli sjømann, men Halldor vil bli bonde. Han går på Landbrukshøyskolen på Ås og skal bli agronom. Så fører tilfeldighetene til at hans og Toris veier krysses, og i likhet med henne blir han hjelpeløst forelsket. Han skjønner imidlertid at det aldri kan bli noe mellom dem, fordi han ikke har bra nok aner ... Men da tar han ikke høyde for hva som bor i Tori, for når hun har bestemt seg for at det er noe hun vil ha, så får hun det også som hun vil.

På tross av at Toris foreldre motsetter seg forholdet mellom henne og Halldor, fordi de mener at han er en lykkejeger, må de til slutt gi seg. Fremtiden skal imidlertid fortone seg alt annet enn lett for de to ...

Nok en gang har jeg blitt fengslet av en av Anne Karin Elstads bøker om norsk bondeliv! Denne gangen er handlingen lagt fra krigens dager og frem til tusenårsskiftet, og vi følger fire generasjoner på gården Lande - i første rekke Tori og hennes foreldre, deretter Tori og Halldors barn og barnebarn. Anne Karin Elstads styrke ligger i beskrivelsen av de mellommenneskelige relasjonene med norske bondetradisjoner som bakteppe. Med stor innlevelse beskriver hun hvor vanskelig livet faktisk er for de aller fleste, og hvordan ting sjelden er slik man skulle tro. Det er uendelig mye sårhet i denne romanen - først og fremst for Tori og Halldors del. "Alle" tror Tori er bortskjemt og får alt lagt opp i hendene, og få skjønner hvor tungt det oppleves for henne å måtte leve opp til alles forventninger om å være perfekt. Halldors oppvekst har gjort ham meget klar på hvor hans grenser går, og det å komme til en gård hvor han gjennom mange år må leve som uønsket av sine svigerforeldre, er smertelig lesning. Tori og Halldor får to sønner, og da odelsgutten i første omgang ikke ønsker å overta gården, men reiser til Oslo for å utdanne seg til jurist, vekker dette en voldsom harme hos foreldrene. De setter alle kluter til for at yngstesønnen skal overta gården, og skjønner for sent at han ikke egner seg for gårdsdrift. Men uansett hvor mye yngstesønnen kløner det til, er og blir han morens øyesten - slik det barnet som trenger foreldrene ekstra mye alltid blir ... Så spørs det om Tori noen gang får øye på hvem eldstesønnen faktisk er ... før det er for sent ...

Hver gang noen uttaler seg om Anne Kari
n Elstads bøker, knyttes dette opp til hvorvidt boka eller bøkene er bedre eller dårligere enn Innhaug-bøkene. For å si det slik: Innhaug-bøkene står i klasse for seg! Det vil imidlertid være urettferdig mot forfatteren å sammenligne alle de andre bøkene hennes opp mot det beste hun har skrevet, idet disse nødvendigvis må komme til kort. Selv om jeg koste meg med boka underveis, må jeg imidlertid medgi at historien tidvis haltet noe. Enkelte sekvenser ble rett og slett litt for banale. Som at Halldor hele tiden ble lurt opp i stry av bortskjemte rikmannsdøtre som brukte ham som tidtrøyte, og sånn sett "uforvarende" pådro seg seksuelle erfaringer før han traff Tori. Jeg fant det også litt vanskelig å skjønne hvorfor Toris foreldre aldri greide å forsone seg med at hun nå en gang hadde valgt Halldor. Slutten av boka ble dessuten vel hastig, og kanskje burde Elstad ha spandert på seg to bøker om Tori og Halldor i stedet for kun denne ene? Det ga i alle fall historien et noe overfladisk preg. Her blir det terningkast fireUansett - dette er en bok jeg uten tvil kan anbefale helhjertet!

Utgitt første gang: 2003

Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Frøydis Armand
Spilletid: 11 t 1 min.


Anne Karin Elstad

lørdag 17. mars 2012

Trygve Gulbranssen: "Og bakom synger skogene"

Del av triologi fra 1700-tallet

"Og bakom synger skogene" er den første av i alt tre bøker i Bjørndalstriologien. De to neste heter "Det blåser i Dauingfjell" og "Ingen vei går utenom". På Wikipedia betegnes den som en av norsk litteraturs største suksesser, mens det av Store norske leksikon fremgår at det var en og annen kritiker som valgte å innta en negativ holdning til "denne bemerkelsesverdige deb
uten" ...

Det er gitt et utmerket og svært
detaljert handlingsresymé i Wikipedias omtale av denne første boka. Jeg skal derfor for en gangs skyld avstå fra å begi meg ut på noe resymé, fordi dette nødvendigvis vil bli en blek kopi av denne. Det jeg imidlertid synes er nødvendig å si er at handlingen er lagt til 1700-tallets bygde-Norge, nærmere bestemt rundt Bjørndalsbygda. I innledningen av boka følger vi en spennende bjørnejakt på nært hold, og som ender med at Torgeir Bjørndal, far til Tore og Dag som boka i det alt vesentlige handler om, dør etter å ha tatt livet av bjørnen. I årene som følger blir vi vitne til kivingen mellom bygdene, skepsisen til alt fremmed og særlig det som kommer fra nord, misunnelse og sjalusi, kjærlighet, vakre kvinner og staute menn, dragningen mellom den smale og brede vei i livet og kirkens posisjon i samfunnet. Bare for å ha nevnt noe ...

Denne triologien er blitt fremhevet som noe av det beste mange har lest, og jeg ble derfor nokså forundret over at den ikke grep meg i noen særlig grad overhode ... Jeg opplevde spesielt språket som noe oppstyltet, selv om jeg også ser at forfatteren har bestrebet seg på å fortelle historien slik den antakelig ville ha blitt fortalt for sånn ca. tre hundre år siden. Like fullt - for meg fungerte dette ikke, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg har de to neste bøkene liggende på vent, men har ikke helt bestemt meg for om jeg skal lese videre ... Det er sikkert ikke riktig av meg å gi terningkast til en bok som "alle" andre mener er en stor klassiker, men jeg forsøker meg likevel - og da må det bli en firer.

Jeg h
ører svært gjerne synspunkter fra andre som har en helt annen oppfatning av denne boka enn meg!

Utgitt første gang: 1933
Innspilt som lydbok: 2004
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Bjørn Fougner
Spilletid: 11 t 33 min.

Trygve Gulbranssen

søndag 11. mars 2012

Anne Karin Elstad: "Veiene møtes"

Om kampen for tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket

I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hveran
dre ...

Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.

Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...

Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.

Det er vemodig å ta fa
rvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 1980

Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 54 min.

Anne Karin Elstad

onsdag 7. mars 2012

Anne Karin Elstad: "Nytt rotfeste"

Bygde-Norge på midten av 1800-tallet


I den andre boka om Folket på Innhaug - "Magret" - fikk vi høre at Magrit rotet seg litt bort i ungdomstiden. Hun hadde halvveis lovet seg til Erik Ås, men mens han var borte for å tjene seg opp penger til et fremtidig hjem for ham og henne, nøt hun å flørte med stedets unge menn på dansetilstelningene. En av jentene hun vokste opp med, skal gifte seg med Eriks tvillingbror Jørn, og hun og Magret har hatt et anstrengt forhold gjennom hele oppveksten. Er det noen som har yndet å minne Magret om at hun er lausunge, så er det nettopp denne jenta. Magrit ønsker hevn, og rammer henne der det er sårest; nemlig ved å stjele kjæresten fra henne. Uheldigvis får dette følger, for Magrit blir gravid, og Jørn kan ikke gifte seg med henne. Moren hans vil nemlig ta sin død av at han avlyser bryllupet med denne andre ... Dessuten liker hun ikke Innhaug-folket.

Erik blir etter hvert klar over at Magret er gravid og at det er tvillingbroren hans som er far til barnet. På tross av en enorm skuffelse over at broren har tatt det Erik mente rettelig var hans, og at Magret ikke ventet på ham mens han var av gårde for å tjene opp penger, ønsker han å få den kvinnen han elsker. Magret har så langt i livet kun elsket en mann, og det er Johan, spillemannen i bygda. Men å gifte seg med en plass-gutt, det kan hun ikke. Hun er uansett veldig sikker på at hun og Erik kommer til å få et godt liv sammen, og har ikke særlig tvil i seg da hun svarer ja til hans frieri. Han er jo så snill og mild ...

Da Erik har klart å skrape sammen så pass mye penger at han kan kjøpe en gård på Mørekysten, drar han og Magret av gårde til sitt nye hjem. Mons er født og nærmer seg året. Det er med store forventninger de ankommer det som skal bli deres nye hjem.  Og her åpner denne tredje boka om Folket på Innhaug - "Nytt rotfeste". Vi befinner oss i midten av 1830-årene. Men på tross av lykken over å skulle få sitt eget hjem, skal livet ikke bli enkelt for den lille familien.

I første rekke viser det seg at det har oppstått noen ugreie forhold mht. kjøpet av gården, idet de kan se langt etter å få skjøte så lenge hele oppgjøret ikke har funnet sted. Med tiden viser det seg dessuten at Erik har store problemer med å klare å elske Mons. Magrit lider også sine kvaler fordi de har løyet om hvem som er far til barnet. Ekteskapet mellom de to blir etter hvert vanskelig når Magret opplever hvor hard Erik er mot sønnen. Sønnen higer etter Eriks kjærlighet, men møter bare avvisning og beinharde krav. Det hele vanskeliggjøres ytterligere når det heller ikke kommer flere barn ... Til slutt ser hun ingen annen råd enn å sende Mons hjem til sin mor på Innhaug.

"Nytt rotfeste" handler i hovedsak om Magret og Eriks ekteskapsproblemer og det slitet de opplever når de skal få gården til å gi en høvelig avkastning. Tiden fra midten av 1830-årene og frem til midten av 1800-tallet er preget av en del uår, hvor det er problematisk å få nok mat gjennom vintrene. Poteter har alltid vært redningen når det lir ut på våren, men når hele landsdelen i år etter år mister potetavlingen grunnet tørr-råte, sier det seg selv at livet blir hardt for dem. Ekteskapsproblemene de strir med gjør dem harde og bitre overfor hverandre, og Magret skjønner ikke hvordan hun skal klare å holde ut. Redningen blir i første omgang en samtale med presten, som er totalt annerledes alle de dommedagsprofetene hun tidligere har hørt på søndag etter søndag i kirka så langt i livet. For denne presten er mer menneske enn prest, synes Magret. Hennes løsning på problemene er ellers å jobbe hardere og hardere. Og så spørs det om hun og Erik klarer å overvinne problemene dem i mellom etter hvert ...

Om de to foregående bøkene i serien om Folket på Innhaug var såre, så var
 ikke denne boka noe mindre sår. Mitt hjerte blødde for Magret og lille Mons, som i år etter år skulle betale prisen for et skjebnesvangert uhell som Erik bare ikke kunne glemme. Hver gang noe gikk ham i mot, holdt han dette opp mot Magret. Og all frustrasjonen tok han for øvrig ut på barnet. Anne Karin Elstad skriver godt synes jeg, og dette er kanskje den boka jeg så langt har likt best. Hun beskriver så godt hvordan det må ha vært å være fullstendig låst i en situasjon uten noen veier ut, hvor man ganske enkelt ble ved sin lest. Det fantes ikke andre alternativer. Til syvende og sist handlet det dessuten om å overleve. Jeg er helt hektet på denne serien og er allerede godt i gang med den siste boka i serien - "Veiene møtes". Her blir det nok en gang terningkast fem!

Utgitt førs
te gang: 1979
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 9 t 12 min.

Anne Karin Elstad

søndag 4. mars 2012

Anne Karin Elstad: "Magret"

Om håp og drømmer på begynnelsen av 1800-tallet

I denne andre boka om folket på Innhaug har Olines datter Magret blitt ei ung jente på 8-10 år, og vi befinner oss i 1818. De verste uårene er et tilbakelagt stadium, men fremdeles lider de fattigste og Norge er nå underlagt Sverige. Selv om Oline har gjort det som står i hennes makt for å gi datteren en kjærlighetsfylt og så normal oppvekst som mulig, har ikke bygda glemt at Magret er en lausunge med ukjent far. Oline har ikke ønsket å oppgi hvem faren til barnet er før hun kan fortelle Magret om dette selv.

Magret vokser opp som en selvsikker og fremmelig ung pike, nesten like vakker som sin mor og med de samme brune øynene og svarte hår som faren. Det spekuleres i at faren hennes må ha vært en farendes fant. Matmoren på Ås er særlig hatsk både mot Oline og Magret, siden Oline i sin tid ga broren hennes Knut på båten. Og hun ser ikke med blide øyne på at begge sønnene, tvillingene Erik og Jørn, er svært betatt av lausungen fra Innhaug ... Om det så er det siste hun gjør, skal ikke det kvinnemennesket under samme tak som henne på Ås!

Sjokket er stort for Magret da hun en dag får det slengt i seg at hun er en lausunge. Hun skjems pga. det moren har gjort uten å være gift, og en periode vil hun ikke ha noe med henne å gjøre. Lite skjønner hun hvor mye det hele handler om misunnelse, fordi hun selv er så vakker og ildfull, noe som gjør at alle guttene i bygda kretser om henne og ikke de andre jevnaldrende jentene. Like fullt skal hennes skjønnhet etter hvert skape mer problemer enn noe annet for henne, fordi hun selv ikke er i stand til å bedømme den virkning hun har på de unge mennene i bygda.

Oline ønsker at datteren skal få en trygg og god fremtid og unngå de problemene hun selv hadde, og ser for sent at datteren roter det skikkelig til for seg ...

På samm
e måte som i den første boka om folket på Innhaug, grep også denne boka fullstendig tak i meg. Denne gangen handlet det mer om et levd ungdomsliv enn det som ble Oline til del da hun var ung og kun fikk oppleve en sommerforelskelse. Og Oline som øyner sjansen til å få seg en mann - en enkemann med tre små barn - kan hun sette hensynet til seg selv først når mor Gjertrud får slag og brorens kone svinner hen? Det er så mange lag i historien, og det handler ikke utelukkende om Magret som går seg vill i sin ungdomstid, men om mange forhold i bygda, hvor det å passe inn er av største viktighet. Dessuten handler det om pliktfølelse for slekta og gården, og dette går foran alt annet. Gudstroen beskrives som sterk, og feiltrinn kunne få store konsekvenser for et menneske selv om ingen visste noe. Bare tanken på Guds straff på dommens dag var nok til at enkelte kunne å gå fra forstanden. Hildegunn Eggen leser helt nydelig, og hun tilførte faktisk min leseopplevelse mye! Her blir det terningkast fem! Og jeg er mer enn klar for tredje bok i serien - "Nytt rotfeste"!

Ut
gitt første gang: 1977
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 4 min.

Anne Karin Elstad

torsdag 1. mars 2012

Anne Karin Elstad: "Folket på Innhaug"

Storslagen romanserie fra 1800-tallets bygde-Norge

"Folket på Innhaug" er den første av i alt fire bøker om Innhaug-folket. De tre neste bøkene heter "Magret", "Nytt rotfeste" og "Veiene møtes". Handlingen i bøkene foregår over tre generasjoner og er lagt til fjellbygdene i Sør-Trøndelag og Mørekysten i årene 1810 til 1870.

I denne første boka introduseres vi først og fremst for Oline, datter av Gjertrud og Ole - folket på storgården Innhaug. Gjertrud og Ole har hatt et godt ekteskap, og da Ole dør etter en ulykke, knuses Gjertrud av sorg. Det er på hengende håret at barna hennes får henne ut av senga og i gang med livet igjen. Den tidligere så milde kvinnen er med ett blitt besk og bitter.

Gården overt
as av odelsgutten Bård, som er gift med Karen. På gården bor også ugifte Magret, som i ung alder skadet det ene beinet sitt og som derfor følte at hun ikke var noe koneemne for noen ... 

Denne sommeren reiser Oline og Magret til sætra for sommeren. Der skal de passe på sauene mens de er på sommerbeite. En av bygdas flotte karer Knut har et godt øye til Oline, som er den nydeligste jenta han vet om. Henne vil han ha! Problemet er bare at Oline ikke nærer de samme følelsene for ham, og hun "kjøper" seg mer tid når han presser på for å få et svar ut av henne.

I løpet av sommeren treffer imidlertid Oline en engelskmann i skogen. Peter er utdannet prest, og i ham finner Oline den store kjærligheten. Der Knut er brå og pågående, er Peter øm og hensynsfull. Oline gir seg hen til ham i løpet av sommeren, og da Peter skal dra tilbake til England, men med lovnad om å komme tilbake, er det på det rene at Oline er gravid. De avgir et løfte til hverandre om at det skal bli dem så snart Peter er tilbake igjen. Problemet er bare at Peter dør på overfarten til England ...

Gjertrud blir fra seg av raseri da hun finner ut hvordan det er fatt med datteren. Skammen er nesten ikke til å holde ut, og i et ubetenksomt øyeblikk ønsker hun død over datteren og hennes ufødte barn. Dersom det ikke hadde vært for Magret og brorens kone Karen, for ikke å snakke om Maren, hennes bror Hans´ tilkommende, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått med Oline. Hun føder etter hvert datteren Magret, og det er henne romanserien i all hovedsak skal komme til å handle om. Å vokse opp som uekte barn på den tiden, var ikke lett.

Samtidig får vi høre om sult- og krisetid rundt 1812, mens Danmark-Norge var i krig med England, og hvor folk overlevde ved å lage brød av bark. Mang en familie mistet både ett og flere barn i blodsotten, en sykdom som blomstret jo mer bark de måtte ha i brødene sine ...

Tidligere har jeg lest Anne Karin Elstads serie om J
ulie, og jeg kom da til at jeg måtte få med meg Innhaug-bøkene også. Denne første boka om Oline fra Innhaug skuffet ikke! Jeg elsket boka fra første stund! Elstad skriver svært realistisk om hvordan det var å være kvinne i et bygdesamfunn for rundt 200 år siden. Bare den scenen hvor Oline skulle til presten for å avtale tidspunkt for dåpen av Magret, er til å få grøsninger av. Den gangen tilhørte virkelig prest, lærer og lensmann øvrigheten i samfunnet, og dem satte man seg ikke ustraffet opp mot. Oline nektet å oppgi navnet på barnets far, og dette var nærmest for majestetsfornærmelse å regne. Vi skjønner at det ikke skal bli lett for henne å være alene om å oppdra datteren. Jeg trodde for øvrig at mye fra Julie-bøkene kom til å være nokså likt i Innhaug-bøkene, men kan forsikre om at så ikke var tilfelle. I Innhaug-bøkene er det fokus på andre ting - i all fall så langt. Om ikke de litterære kvalitetene i boka kvalifiserer til Nobelprisen, så er det en fascinerende, følelsesladet og spennende historie som fortelles. Her blir det terningkast fem.

Utgitt første gan
g: 1976
Lydboka er innspilt: 2002
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Merete Moen
Spilletid: 9 t

Anne Karin Elstad

lørdag 28. januar 2012

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Om skjebnesvangre valg

Forfatteren Helga Flatland (f. 1984) debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", og for denne fikk hun både Tarjei Vesaas´ debutantpris, Ungdommens Kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Mitt kjennskap til denne forfatteren er fortsettelsen av denne boka - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - en bok jeg absolutt burde ha lest etter denne første ... men slik ble det av ulike årsaker ikke.

I "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." møter vi fire jeg-personer: Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Gjennom disse fire jeg-personene blir vi også introdusert for Tarjeis søster Julie, deres far Hallvard og Trygves kamerat Sigurd. Karin er Tarjei og Julies mor, mens Jon Olav er en godt voksen nabo. Det ungguttene Tarjei og Trygve etter hvert får felles med Kristian, er at de av ulike beveggrunner velger å verve seg som soldater til de norske styrkene i Afghanistan. Dette blir et helt fatalt valg fordi ingen av dem kommer levende hjem.

De fire fortellerst
emmene skreller av ulike lag av en og samme historie. Tarjei forteller om sin oppvekst i den lille navnløse bygda, hvor faren hele tiden har en klar forventning om at det er han og ikke søsteren og odelsjenta Julie som skal overta gården. Men Tarjei har ikke det minste lyst til å bli bonde. Han har akademiske begavelser av de helt sjeldne, men selv om han egentlig har mest lyst til å gå på medielinjen på videregående, gir han etter for presset og velger landbrukslinjen. Og faren som med sin beste vilje ikke mener å presse sønnen, setter ham likevel i en vanvittig lojalitetskonflikt. Skal han følge sine egne drømmer eller farens? Dette dilemmaet er med på å påvirke Tarjei når han skal velge, og når det han aller helst vil er å komme seg vekk, samme hvor ... 

Jon Olav er nabo av Hallvard og Karin, og er Sigurds far. Gjennom ham blir vi vitne til det som etter hvert skjer med naboene - både før og etter at Tarjei og de andre guttene forulykker i Afghanistan. Det har dessuten skjedd noe med sønnen som gjør at han isolerer seg, ikke fikser livet sitt. Men fordi han aldri sier noe, får verken han eller kona tak på hva det er eller hva de kan gjøre for å hjelpe ham.

I bokas tredje del forteller Karin om hvordan hun traff mannen sin i Oslo og etter hvert valgte å gifte seg med Hallvard og flytte til hjembygda hans for å bli gardkjerring. Dvs. det ble hun vel egentlig aldri, for gårdsdriften var fullt og helt mannens ansvar. Hun beskriver et ekteskap av den nokså ensomme sorten, hvor gården hele tiden kommer i veien for hennes nærhet til ektemannen. Morsrollen fyller henne etter hvert fullstendig da Julie kommer til verden, mens hun sliter med skyldfølelse over aldri helt å klare å elske sønnen Tarjei. Dette fører etter hvert til at hun går meget aktivt inn i rollen som mor for ham, og når det kommer til stykket er det faktisk hun som forstår ham best av dem alle. Hun ser hvordan han sliter med alle forventningene fra faren som han ikke helt klarer å innfri, mens han prøver å slippe ut av farens grep uten helt å klare det. Hun lider med sønnen når Hallvard kun vil se sider hos Tarjei som han selv liker, men overser de andre sidene som faktisk er den egentlige Tarjei. Julie og hennes ønske om å overta gården som den rettmessige odelsjenta hun faktisk er, overses totalt. For øvrig følger vi Julie som blir mor til lille Solveig, mens kjæresten og barnets far Mats har reist tilbake til Østlandet.

Helt til slutt er det Trygves historie vi får høre. Han forteller om kivingen mellom guttene i oppveksten, om hvor viktig det er å høre til, være som de andre. Og så er han likevel ikke som de andre, men det må ingen få vite noe om. Han er forelsket i Sigurd. Dette skremmer vettet av ham. Samtidig lengter han etter at alle skal få vite hvem han egentlig er. I alle fall de aller nærmeste. Men når han nevner dette for Sigurd, får han beskjed om at dersom han sier noe om dem, kommer han aldri til å se Sigurd igjen. Med dette i bakhodet, velger han å verve seg til kampen i Afghanistan ... Ikke egentlig fordi han vil vekk, men mest fordi de andre kameratene forventer at han er med.

Jeg sa det da jeg omta
lte oppfølgeren til denne boka ("Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."), men gjentar det gjerne: jeg er meget imponert over denne debuten fra en så ung forfatter som Helga Flatland! Ikke bare borrer hun dypt i personskildringene, men dette gjør hun på en så elegant måte at hun aldri overforklarer, men lar det bli igjen noe som leseren selv kan gruble litt videre på. Dessuten har hun skapt fire jeg-personer som hver for seg fremstår som svært troverdige, uten å ty til for mye drama eller klisjéer. Det ligger så mye mellom linjene, så mye uuttalt. Om Karins ekteskap med en fåmælt mann av bygda som ikke sier ting i utrengsmål, om ensomheten dette skaper hos henne, som er fra byen ... Om Tarjeis manglende evne til å gjøre opprør mot en far som ikke vil forholde seg til noe annet enn det han vil se, om hva dette gjør med ham ... Om vanskelighetene ved å stå frem som homofil i ei lita bygd selv nær opp til vår nåtid ... Om hvordan det er å vokse opp og ikke helt vite hvilken retning livet skal ta, og hvor de som står en nærmest kommer med råd nærmest utelukkende for å fremme egne ønsker og ikke barnets. Om hvilke fatale konsekvenser det kan få dersom man ikke følger sine egne drømmer ... Alt dette har Helga Flatland klart å fange i denne lille boka, hvor målformen veksler fra bokmål til nynorsk på en så fortreffelig måte at jeg som leser knapt tenkte over at det skiftet. Her blir det et sterkt terningkast fem!

U
tgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 171





Helga Flatland

søndag 15. januar 2012

Frode Grytten: "Saganatt"

Satirisk skråblikk på det sosial-demokratiske Norge i årene 1980-2010

Når Frode Grytten kommer ut med en ny bok, er dette alltid forbundet med stor spenning! Og han skuffer ikke denne gangen heller. Å lese hans skarpe person- og miljøskildringer, først og fremst langt fra byens kjas og mas og dernest ikke overraskende også denne gangen (delvis) fra Odda, er en fryd! Bygdas nådeløse og kritiske syn på alt og alle som er bittelitt annerledes fra alt det andre, er alt annet enn inkluderende. Passer du ikke inn, er det over og ut med deg!

"Saganatt" eller Lundetriologien som den kalles, er delt i tre deler, og inneholder i realiteten tre nokså selvstendige romaner. Som i "Bikubesong" er det imidlertid en sammenheng mellom historiene, skal det vise seg etter hvert.

I den første delen "Kom søndag" introduseres vi for Arvid Lunde, som går i land i Odda på senhøsten i 1980. Med sine høyvannsbukser - eller springflobukser som de konsekvent omtales som - blir han umiddelbart lagt merke til - veiet og funnet for lett av dem som betrakter ham. Fortrinnsvis av gutta fra smelteverket, som frekventerer puben "Smeltaren".

Arvid Lunde har fått tilbud om jobb som lærer, og har forlatt sitt tidligere liv i Bergen for å starte på nytt i Odda. De første ukene må han bo på stedets eneste pensjonat, der resepsjonisten Blondie, som alltid legger seg etter nyankomne menn i håp om at de skal få henne vekk fra dette traurige stedet, jobber. Hun forsøker seg også på Arvid, og det forhold at han avviser henne får henne til aldri mer å snakke med ham. Arvid er overbegeistret for Odda, og han har en visjon om å delta aktivt i arbeiderbevegelsen. Men hans engasjement blir ikke helt trodd fordi han er så annerledes enn den typiske industriarbeider. Ikke passer han inn sammen med makteliten i bygda heller, og han forblir derfor en nokså ensom mann gjennom det meste av 1980-tallet. Det spekuleres mye rundt hans person. Er han kanskje homo siden han ikke har noen dame i livet sitt? Homoryktene skiftes etter hvert ut med rykter om at han står i med en 17 år gamle jente som han motvillig har gått med på å gi ekstratimer hjemme på hybelen. Han blir for alvor en utstøtt mann, men reiser ikke fra Odda av den grunn.

Bygdas motvilje mot Arvid Lunde får en ny vending da det viser seg at han har gått hen og blitt rik nærmest "i skjul" i de årene han har bodd i Odda. Bygdas folk liker ikke rikinger, samtidig som de ikke kan la være å beundre ham, en mann som har fått til det de alle egentlig går rundt og drømmer om: å komme raskt til mye penger! Etter hvert blir Arvid en ekte japp, en vellykket finansmann, og flytter til Oslo. Dame får han seg også. Til og med en sønn. Inntil finanskrisen gjør en brutal ende på det meste ...

I del to - "I morgon er det mondag" - møter vi møbelhandler Harold Lunde, tidligere en vellykket forretningsmann som i sin tid overtok møbelforretningen etter sin far. Harold Lundes butikk sto for kvalitet, og forretningsdriften var tuftet på at han kjente alle sine kunder, visste hvem som var gode og dårlige betalere. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at IKEA kom til Åsane i Bergen, og konkurrerte ham fullstendig ut på sidelinjen med sine sjaske-møbler. Akkurat det kommer han faktisk ikke over.

Møb
el-Lunde har to sønner - den tidligere omtalte Arvid Lunde samt Jan Lunde som er journalist og bor i Oslo. Ingen av sønnene liker ham og etter skandalen rundt Arvid snakker ikke Harold om ham lenger. Kona Marny har forsvunnet inn i demensens tåke og husker knapt hvem han er. Så der står han - uten levebrød, for lengst konkurs, med en kone som har glemt ham og med barn og barnebarn som ikke ønsker kontakt med ham. Han foretar en siste desperate handling idet han reiser til Sverige for å kidnappe IKEAs Ingvar Kamprad. Han vil ha hevn!

I del tre - "Den åttande dagen" - befinner vi oss rundt i Oslo i 2010. I den grad denne siste delen henger sammen med de to foregående, skyldes det at vi møter Robby Lunde, sønnen til Arvid Lunde som har rukket å komme opp i 20 årene. Gerhardsen og Bratteli kjører rundt i Toyota Corollaer for å passe på at gode sosialdemokrater lever sine liv i pakt med partiboka. De er såkalt "ulevende" og ingen kan se dem. Ved jevne mellomrom forhindrer de at skandaler som folkevalgte er innblandet i, kommer offentligheten for øre. Det være seg han som har innkassert pensjonen for sin forlengst avdøde mor i over tredve år, mens moren har vært nedfrosset i fryseren ... og mange andre tilfeller som hvis de kom ut, ville ha skadet sosialdemokratiet og dets ånd ...

Del 1 og 2 av boka engasjerte meg 110 %. Historien om Arvid Lunde og hans brutale møte med bygde-Norge er på mange måter akkurat slik jeg forventer det når jeg står overfor en Grytten-bok! Selv om del 2 tar litt av på slutten, var det kanskje den delen av triologien som berørte meg aller mest. Historien om Harold og Marny som mister hverandre, fordi Marnys demens blir mer og mer fremskreden, til Harold til slutt ikke kan ha henne hjemme mer, er hjerteskjærende. Og enda mer hjerteskjærende var det å lese om begge ektefelles umyndiggjørelse i forhold til hverandre da Marny omsider havnet på sykehjem, og nesten ikke fikk tillatelse til å komme hjem - ikke av Harold, men av sykehjemmets ansatte. I siste del ramlet jeg i grunnen nokså mye av lasset, må jeg innrømme. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt mål og mening med denne delen, og selv om brikkene etter hvert falt noe mer på plass, slet jeg fremdeles med helt å forstå sammenhengen. Jeg fikk ganske enkelt ikke så mye ut av denne tredje delen. Det påvirker min vurdering av boka, som skulle ha vært en sekser på terningen, men som i stedet "bare" blir en fem´er. For øvrig må jeg legge til at det særlig er del tre som rommer et lass av humor og vittige replikkvekslinger, som fikk meg til å skoggle mang en gang. Grytten er og blir en av de største nålevende norske forfatterne jeg vet om!

Jeg er ov
erbevist om at dette er en bok jeg vil ha stor glede av å lese om igjen om noen år.

Utg
itt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Opplesere: Anderz Eide, Lasse Lindtner og Trond Høvik
Spilletid: 14 t 24 min.

Avsl
utningsvis tar jeg med andre anmeldelser og omtaler:
- Morgenbladet 02.09.2011 - Et ironisk fugleperspektiv
- NRK 02.09.2011 - Sosialdemokratiet i fugleperspektiv
- Dagsavisen 05.09.2011 - Historier som gnistrer 
- Aftenposten 31.08.2011 - Ap-strekar frå god Grytten
- Kulturbloggen til Guffen 28.09.2011
- Bokmerker.org - Tre historier om undergang 06.10.2011

Frode Grytten

onsdag 30. november 2011

Anne Karin Elstad: "Lenker"

Bygde-Norge under andre verdenskrig


Utgitt første gang: 1998
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 9 min.

"Lenker" er den tredje av i alt fire bøker om Julie. I "Julie" møtte vi ungjenta Julie som var i ferd med å bli voksen, og som var full av forventninger til livet. I "Som dine dager er" var Julie gift med Jørgen Storvik, og vi fulgte det unge paret i deres første år som nygifte, der de slet med Jørgens foreldre, som ikke ville overlate gården til dem og som lot dem gå nærmest som ubetalte tjenestefolk på 
gården i årevis.

Det har gått noen år idet handlingen i "Lenker" begynner. Julie og Jørgen har fått sønnene Christer, Jostein og Helge. Etter en ulykke i fjøset noen år tidligere, hvor Julie mistet barnet hun bar på, trodde ingen av dem at de kunne få flere barn. Stor var derfor gleden over at atpåklattene Sunniva og Sven meldte sin ankomst etter hvert.

Jørgens bror Ivar har i mel
lomtiden vendt tilbake fra Tyskland, hvor han har gått i lære for å bli flinkere på klaveret, og med seg har han sin tyske kone Helene. Ivar er også overbegeistret for Hitler, som har fått Tyskland på fote igjen i løpet av de harde tredveårene med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom. Han har meldt seg inn i NS, selv om han ikke er spesielt interessert i politikk.

Etter at Tyskland har okkupert Norge og blant annet Kristiansund er bombet sønder og sammen, viser det seg at Jørgens barndomskamerat Hallgrim Aas er nazist. Det er også presten Inge, som er gift med Julies søster Johanne. Det er nesten ikke en eneste familie som ikke er berørt av dette på et eller annet vis, og slik splittes mange familier under okkupasjonen. Johanne er bare en blek skygge av seg selv etter noen års ekteskap med Inge, og spørsmålet er om hun tidsnok skjønner at det ikke er liv laga med denne mannen, som ikke bare ødelegger henne, men også barna de har sammen.

Etter et langt liv med mye slit, blir Julie til slutt en bisk og nokså bitter kvinne, som til forveksling ligner sin egen mor der hun maser og kjaser på alt og alle, er livredd for hva bygda skal mene om både det ene og det andre, om "hva folk vil si", som skjuler sine følelser så godt hun kan, som er så prektig at menneskene rundt henne blir provosert og som hele tiden jager barna rundt, gir dem følelsen av aldri å være gode nok.

Anne Karin
 Elstad beskriver forholdene under krigen -  med varemangel og rasjonering, frykt for angiveri, illegal lytting til radiosendingene fra London, svartebørshandel m.m. Vi får også vite hvordan det går med familien Storvik og menneskene rundt dem i de første årene etter krigen, og innvies i oppgjøret med landssvikerne, tyskertøsene og dem som i det hele tatt sto på feil side under krigen. Sånn sett er denne boka interessant i forhold til å belyse forholdene i Norge under de rådende forholdene på den tiden. 

M
ens jeg har likt de to foregående bøkene pga. dialogene og alt det usagte som har ligget mellom linjene, synes jeg denne tredje boka har sine svakheter. For det første opplevde jeg at det ble vel mange gjentakelser fra de foregående bøkene, som om boka som sådan skulle kunne stå helt på egne bein. For det andre ble det mye oppramsing av fakta om krigen, som jeg tenker at lesere som gjennomgår denne boka kan fra før av. Det var i det hele tatt lite nytt og oppsiktsvekkende om krigen. Og for det tredje synes jeg ting ble for overtydelig, som om leseren må ha det meste inn med tesje. Det som var styrken i "Julie" og i "Som dine dager er", manglet rett og slett i denne tredje boka. 

Selv om min begeistring har avtatt en god del i forhold til de to første bøkene, må jeg understreke at jeg aldri har vært i tvil om at jeg også ønsker å lese den siste boka - "Fri". Den er jeg i skrivende stund allerede godt i gang med. I alle fall: det blir terningkast fire på "Lenker".


Anne Karin Elstad

onsdag 23. november 2011

Anne Karin Elstad: "Som dine dager er"

"... og som dine dager ere, skal din styrke være ..."


Utgitt første gang: 1995
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t 22 min.

"Som dine dager er" er andre bok i en serie bestående av i alt fire bøker om Julie. "Julie" var første bok i serien, og der ble vi kjent med ungjenta Julie, som var full av forventninger og drømmer om fremt
iden.

I "Som dine dager er" følger vi Julie, som nå er gift med Jørgen, har fått to barn - guttene Christer og Jostein - og bor på gården Storvik i Romsdalen. Handlingen i denne boka foregår i slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. Jørgen har lovet Julie at alt skal bli bra - bare han får overta slektsgården etter foreldrene, og det er dette som holder det unge og forelskede paret oppe i en ellers svært vanskelig tid. For ikke bare er svigermoren stri - det er sannelig Jørgens far også.

Årene går, og Julie blir vitne til hvordan mannen hennes holdes nede og ydmykes av foreldrene hans. Selv om de bor på en storgård med et godt ry gjennom generasjoner, er de nærmest som tjenestefolk å regne, der de må tigge om den minste lille krone de trenger til forskjellige ting. Svigerfaren deler ikke ut penger i tide og utide, det er sikkert. Når Julie trenger noen nye klær eller å komme seg til tannlegen, finner hun det greiest å be sin egen far om økonomisk hjelp. Men selv ikke dette får hun ha for seg selv, siden svigerfaren driver posten på stedet og har full oversikt over alle brev som ankommer. Og de gangene hun mottar økonomisk hjelp fra faren, må hun tåle å få stikk fra svigerfamilien. Sørger de kanskje ikke godt nok for henne? Hva har hun å klage over? Og tror hun at hun har monopol på å ha det vanskelig?

Aller verst er det å se hvordan Jørgen kues av foreldrene. Aldri gir de ham sjansen til å vise hvor ansvarlig han er, og de gangene han bruker opp det han får av allmisser fra dem, som han retterlig har jobbet og slitt for, så blir dette også et "bevis" for at han ikke kan med penger. Den en gang så kjærlige mannen hennes forbitres mer og mer for hvert år som går.

Men om Julie går og vansmekter på Storvik, så er det mange andre som har det atskillig verre enn henne selv. Det er harde økonomiske nedgangstider - ikke bare i Norge, men i hele verden. Den ene finansinstitusjonen etter den andre går over ende, og med dette følger mange personlige tragedier. De som tross alt bor på en gård, har i alle fall tak over hodet og mat å sette på bordet. Verre er det med dem som bor i byen og som har mistet jobbene sine. Som hennes venninne Randi, som opplever at mannen hennes blir arbeidsledig. Og da Julie får vite at hennes yngre søster Johanne skal gifte seg med hennes barndomsvenn Inge, som nå har blitt prest, stivner noe inne i henne. Glade og vitale Johanne - sammen med den tilstivnede mannen som en gang holdt på å ødelegge henne? Hvordan skal det gå med Johanne? Men søsteren er så forelsket og naiv at hun aldri ville ha tatt i mot noe råd fra Julie. Dessuten er foreldrene fra seg av stolthet. Tenk at de skal få en prest som svigersønn!

Nok en gang slås jeg i bakken av Anne Karin Elstads evne til å fortelle! Uten at historien noen gang glir over i det sentimentale, var det smertelig å høre o
m Julies videre skjebne, bli vitne til hvordan drøm etter drøm knuses ... Og det til tross for at Julies skjebne faktisk må ha vært betydelig bedre enn det som ble de fleste av hennes medsøstre til del på den tiden, gift som hun var med en mann hun elsket og som elsket henne, og som behandlet henne som en likeverdig partner. Hadde det ikke vært for svigerforeldrene som gjennom sin strihet og manglende vilje til å føre gården over på odelsgutten, og som dermed gjorde den en gang så stolte sønnen sin om til en fjott, hvis steilhet etter hvert overskygget alle tilløp til klarsyn og fornuft når dette kunne trenges, kunne de kanskje fått til noe helt unikt dem i mellom. Men slik skal det dessverre ikke gå ... Denne striheten hos svigerforeldrene som også direkte har forårsaket at datteren deres blir gående ugift i år etter år, fordi de nektet henne å få ham hun en gang elsket ... Bibelordene som er hentet fra 5. mosebok kapittel 33 vers 25 blir det som gjør at Julie holder ut - "og som dine dager ere, skal din styrke være ... " Her blir det terningkast fem! Og jeg må stålsette meg for ikke å kaste meg over tredje bok i serien - "Lenker" - nå med det samme ... 


Anne Karin Elstad

tirsdag 22. november 2011

Anne Karin Elstad: "Julie"

Sterkt kvinneportrett fra bygde-Norge!


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 7 min.

"Julie" er den første av i alt fire bøker ("Som dine dager er", "Lenker" og "Fri" er de tre andre) som alle handler om Julie - fra 1
918 til et stykke ut på 1970-tallet. Handlingen finner sted på landsbygda i Romsdal og Nordmøre, samt i byene Molde og Kristiansund.

I "Julie" møter vi 18 år gamle Julie Rød, som har vokst opp under nokså enkle kår. Da hun for første gang skal flytte hjemmefra for å bli butikkdame hos kjøpmann Fuglevik, er hun livsglad og forventningsfull til livet. Det har ikke vært bare solskinn å gå hjemme sammen med den beske og bitre moren, som holder døtrene i et jerngrep, alltid redd for hva alle andre vil si. Med en tunge så giftig og skarp at hun på et øyeblikk kan forandre all glede til gift og angst ... Og som er så negativ at det skal mye mot til for å opprettholde troen på livet ...

For ungpiken Julie er det én ting som gjelder: å få seg en ektemann - helst en hun kan elske. Men så full av skam og angst er hun for det annet kjønn at man kan undres over hvordan det i det hele tatt var mulig å treffe noen den gangen, og langt mindre å være sikker på at den man til slutt valgte hadde både tæl og karakter i seg til å bli en skikkelig ektemann.

En dag dukker barndomsvennen Inge opp på Julies nye hjemsted. Han har lenge hatt et godt øye til henne, og ber henne ut på dans. Og Julie, som ikke er rent lite romantisk og svermerisk av seg, blir smigret over den oppmerksomhet Inge viser henne. Like fullt er hun usikker på om hun virkelig er forelsket i Inge, fordi hun i grunnen ikke tenker så mye på ham når han er ute av syn. Dessuten er hun livredd for sitt rykte og stivner bare han tar i henne. En oppvekst hvor det ikke har vært særlig rom for å vise det man føler gjør også at hun er temmelig tilkneppet. Til slutt gir Inge henne opp, opprørt over at Julie er så kald.

Spanskesyken herjer over landet, og da Julies søster plutselig dør pga. denne sykdommen, forandres Julies liv dramatisk. Moren vil ha henne hjem, og dermed er det slutt på all moro. Dersom det ikke hadde vært for at Julie helt uventet får et brev fra en ung mann hun en gang ble introdusert for via søsteren og hennes hemmelige kjæreste Hans, ville hun knapt kunnet klare å finne noe å glede seg over i denne sørgetiden. Gradvis blir hun pr. brev kjent med Jørgen Storvik, og dagen nærmer seg da de skal treffes for å finne ut om deres kjærlighet er noe å bygge videre på ... I mellomtiden dukker Inge opp en kveld Julie er alene hjemme på gården, og han er rede til å ta med makt det hun aldri var villig til å gi ham frivillig i sin tid ...

Denne bokserien om "Julie" burde jeg selvsagt ha lest for lenge, lenge siden! Jeg vet ikke helt hva det er som har gjort at jeg aldri tenkte at Anne Karin Elstads bøker skulle være noe for meg. Da jeg så forfatteren på scenen i forbindelse med Bokklubbens Jubileumsfest i Operaen tidligere i høst, bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette! Ikke minst fordi jeg har hatt så stor glede av Edvard Hoems bøker. Han kommer jo fra omtrent samme område og har skrevet en rekke fantastiske bøker om og fra bygde-Norge.

Etter å ha hørt m
eg gjennom lydbokutgaven av "Julie", har jeg en ting å si: jeg er overbegeistret! Ikke bare forteller Anne Karin Elstad en fantastisk gripende historie om hvordan det var å leve på det pietistiske Vestlandet for nesten 100 år siden, men dette er også et solid stykke norgeshistorie fra en tid vi kanskje ikke har fått presentert altfor mye skjønnlitteratur. Styrken i Elstads historie ligger først og fremst i dialogene, som er knappe og hvor svært mye må leses mellom linjene. Ja, kanskje aller mest i det usagte. Julie er sårbar og naiv, og et hvert tilløp til håp om fremtiden knuses brutalt av moren. Hvorfor skulle hun tro at hun har noe mer rett til lykke enn alle andre? Er hun bedre enn de andre, kanskje? Der moren er hard, er faren heldigvis betydelig mildere. Og når det stormer som verst mellom mor og datter, finner Julie trøst hos ham.

Fordi det er så m
ye skambelagt man ikke kan snakke om, får Julie aldri forsvart seg mot morens bebreidelser over at hun vraker Inge, han som tross alt skal studere til prest, til fordel for denne fremmedkaren Jørgen, som kommer fra storgården Storvik. Unner hun egentlig datteren noen lykke når det kommer til stykket? Der hun hakker løs på Julie og hennes naive drømmer om en bedre fremtid enn den som ble henne selv til del ... Det gjorde tidvis vondt å lese om Julie, og da jeg var ferdig med denne første boka, måtte jeg umiddelbart kaste meg over den neste - "Som dine dager er" - til tross for at det strengt tatt er andre bøker som står foran i køen. Avslutningsvis må jeg nevne at Merete Moen er en fantastisk oppleser, der hun veksler mellom sin bokmåloppleser-stemme og romsdalsdialekt i dialogene. Her blir det terningkast fem!


Dette bildet tok jeg av Anne Karin Elstad under Bokklubbens 
Jubileumsforestilling i Operaen i høst

Populære innlegg