Nyutgivelse av mesterlig Stefan Zweig-novelle!

"Matt av sjakknovelle"

Med denne overskriften beskriver anmelder Vidar Kvalshaug på side 12 i Kultur & Meninger i Aftenposten i dag Stefan Zweigs mesterlige "Sjakknovelle", som for ca. en måneds tid siden ble nyutgitt av Heinesen Forlag. (Jeg har ikke klart å finne ut om forlaget har en egen nettside. Det nærmeste jeg har kommet er www.ord.no, hvor denne boka er omtalt og kan kjøpes.)

I og med at bokanbefalingen er såvidt kort som den er, og heller ikke er å finne på nettet, gjengir jeg den i sin helhet:

"95 små sider stor er klassikeren Sjakknovelle en roman. Forløpet er et sjakkparti langt, lite persongalleri og altoppslukende spenning, men bakteppet med ideologier og diktaturer satt opp mot hverandre er langt større.

Stefan Zweig (1991 - 1942) er mest berømt for Verden av igår, men Sjakknovelle er hans virkelige mesterstykke.

Handlingen utspiller seg på et skip, og skip må alltid leses metaforisk.

Verden seiler sin egen sjø, men hvem vinner spillet - verdensmesteren eller den mystiske utfordreren? Eller menneskeheten?

Nyutgivelsen er kommet fordi boken har vært utilgjengelig siden 1970-tallet. Det er Ursula Monsens oversettelse fra 1951 som er språklig gjennomgått av forfatteren Johann Grip.

Vidar Kvalshaug"

Gjennom denne nyutgivelsen er en av mine drømmer gått i oppfyllelse. Som jeg skrev i min omtale av "Sjakknovelle" den 26. august 2010 - "Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere!" Dette er for øvrig en oppfatning jeg har om hele Stefan Zweigs forfatterskap - at samtlige av hans bøker bør nyutgis!

Min klare anbefaling til alle som er opptatt av litteratur i ypperste klasse er: 
                     løp og kjøp!

Stefan Zweig: "De utålmodige av hjertet"

Medlidenhetens svøpe

I bokas åpningsscene møter vi en jeg-person som sliten ankommer en liten fortausrestaurant i Wien en tid etter første verdenskrig. Allerede idet han ankommer restauranten, skjønner han at det er en tabbe, for foran ham stråler en bekjent av ham opp i pur gjensynsglede. "Jeg kan ikke si jeg delte hans begeistring. Å kalle ham usympatisk ville være galt, men han hørte til de selskapssyke menneskene som samler like ivrig på bekjentskaper som barn på frimerker. Og som alle samlere var han mektig stolt av hvert eneste eksemplar i samlingen sin ..." Og gjennom denne mannen introduseres vår navnløse jeg-person for ham som er bokas egentlige hovedperson - nemlig løitnant Hofmiller, nå en meget dekorert mann, men som pines av den oppmerksomhet som blir ham til del pga. dette. Ganske enkelt fordi han ikke føler at han fortjener det ... Hvorfor? Ja, det er nettopp det resten av boka handler om.

"Hele historien begynte med en pinlig bommert som jeg ikke kunne noe for. Så prøvde jeg å gjøre dumheten min god igjen. Men hvis en er for snar i vendingen når en vil reparere tannhjulet i et ur, spolerer en lett hele verket. Selv i dag, år etter, er jeg ikke i stand til å avgjøre hvor min dumhet slutter og min skyld tar til. Sannsynligvis blir jeg aldri klar over det."  (side 11)

Slik starter løitnant Hofmiller sin historie. Fattig og unnselig inviteres han gjennom rene tilfeldigheter til familien Kekesfalva, en av stedets rikeste familier som holder til i et staselig slott et sted mellom Budapest og Wien like før utbruddet av første verdenskrig. I den tro at familien er av adelig herkomst, lar den unge løitnanten seg ivrig smigre gjennom den oppmerksomhet som blir ham til del. Han får ikke med seg at husets datter er lam fra livet og ned før det er for sent - ikke før han har budt henne opp til dans og blir vitne til hvordan hun bryter sammen i gråt. Hofmiller møtes av bestyrtelse fra omgivelsene, og fra seg av skam rømmer han fra stedet. Siden skal absolutt alt handle om å rette opp fadesen.

Drevet av medlidenhet for den lamme piken kommer han på visitter dag etter dag, og han skjønner for sent at piken er i ferd med å bli alvorlig forelsket i ham. Han vikles inn i et nett av forventninger som det til slutt skal bli svært vanskelig å komme ut av ... Særlig fordi alle som omgir piken tror at hans nærvær er et være eller ikke være for hennes muligheter til noen gang å bli frisk ... 

Nok en gang har jeg hatt en perle av en bok mellom hendene, og nok en gang gir jeg terningkast seks til en av Stefan Zweigs bøker. Zweig skriver så besettende og intenst godt på et dypt psykologisk plan at dette er stor litteraturkunst! Underveis får vi vite mange av familien Kekesfalvas hemmeligheter, og alt er ikke slik det ser ut til på overflaten. Historien om hvordan herr Kekesfalva ervervet slottet, var noe av det mest besnærende ved hele boka.

Hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket, tenkte jeg mens jeg leste. Ikke godt å si. På den ene siden ble Hofmiller manipulert inn i et nett av forventninger som det med datidens æreskodeks var vanskelig å komme seg ut av. På den annen side er det grenser for naiv det er lov til å være. Kanskje ligger "svaret" et sted midt i mellom, hvor utålmodighet fremstilles som en last som kan få de verst tenkelige konsekvenser. Dette kombinert med svakhet for smiger og lav integritet, gjør at nettet rundt Hofmiller snører seg tettere og tettere rundt ham. Det er praktisk talt bare en krig som kan redde ham til slutt ... 

Utgitt på tysk første gang: 1939
Originaltittel: Ungedult des Herzens
Engelsk tittel: Beware of the Pity
Utgitt på norsk første gang: 1939
Mitt eksemplar er utgitt: 1966
Oversatt:Ursula Krogvig
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider: 296

Stefan Zweig

Stefan Zweig: "Amok"

Utgitt i Tyskland: 1922
Utgitt i Norge: 1928
Forlag: M. Aschehoug & Co.
Oversatt: Barbara King
Antall sider: 192

"Amok" inneholder to noveller; "Amokløper" og "Brennende hemmelighet". Selv om novellene er svært forskjellige i innhold, er dramaturgien den samme som vi f.eks. finner i Zweigs mesterlige novelle "Sjakknovelle". Som i en kriminalroman bygges spenningen opp, og som leser satt jeg i åndeløs spenning absolutt hele tiden. Fordi novellene ble utgitt i 1928, er språket nokså gammelmodig, men det vendte jeg meg overraskende fort til å lese.

I " Amokløper" treffer vi en reisende med skipet Oceania fra Kalkutta til Napoli. Ombord treffer han en lege som har forlatt Asia pga. en hendelse som nær har gjort at han holdt på å gå fra forstanden. Han trenger desperat en tilhører, og tilfeldighetene vil ha det til at det er vår jeg-person som får høre hans betroelser.

Legen befinner seg på en avsidesliggende post da han blir oppsøkt av en meget dominerende og bestemt hvit kvinne, som forlanger at han skal utføre en ulovlig abort på henne. Legen blir meget provosert av hennes arroganse og manglende ydmykhet. Han ønsker at hun skal komme krypende og trygle. Dette finner ikke kvinnen seg i, fordi hun har svært høye æreskodekser. Hals over hode flykter hun fra legen. Desto mer overraskende er det at legen - antakelig fordi han begjærer kvinnen - følger etter henne for å gjenopprette det han plutselig oppfatter som sitt livs fadese ...

I boka " 1001 bøker du må lese før du dør", er novellen betegnet som en freudiansk utforskning av den underbevisste og latente seksualitetens makt.

Novellen " Brennende hemmelighet" er kanskje ikke så kjent som "Amok", men den er noe av det beste jeg har lest innen novelle-genren! Her treffer vi kvinneforføreren som kun omtales som "baronen". Gjennom å utnytte et barns troskyldighet - Edgar på 12 år - planlegger han å nedlegge guttens mor som bytte for sitt begjær. Og ved enkle knep vinner baronen guttens tillit, og bruker ham som et redskap for å forføre moren.

Alt i alt to meget vellykkede noveller, som fortjener terningkast seks!

Mitt håp er at jeg ved å sette fokus på Stefan Zweigs forfatterskap skal bidra til å få fart på gjenutgivelsen av hans bøker. Det er virkelig en skam at de knapt er tilgjengelig for noen lenger!

"Hun var i den farlige alder, hvor en kvinde begynner å angre at hun har været tro mot en mann hun egentlig aldrig har elsket, og hvor gløden av hendes skjønhets solnedgang ennu muliggjør et siste uopsetsig valg mellem det moderlige og det kvinnelige."

Det som imponerte meg med denne novellen er Zweigs evne til kort og presist å sette ord på hva som skjer i kommunikasjonen mellom de voksne og barnet. Barnets mistenksomhet stiger etter hvert som han blir vitne til at baronen og moren stikker seg bort, prøver å komme vekk fra ham, men han skjønner ikke hvilke hemmeligheter de forsøker å skjule for ham. Derimot ser han sviket hos de voksne. De lyver for ham, holder ikke løfter etc. Og moren holder ham i tømme ved bokstavelig talt å begå det ene overgrepet etter det andre mot barnet. Hans virkelighetsoppfatning benektes, han låses inne som straff, han holdes nede ... mens morens formål er å skjule sine uredelige hensikter.

"Han forstod ikke noget av livet lenger efterat han hadde set at de ordene, som han trodde der stod virkelighet bak, bare var sepebobler som blev pustet op og sprang istykker. Med hvad for en fryktelig hemmelighet kunde det være, som kunde drive voksne mennesker så vidt som til å lyve for ham, et barn, og stjele sig vekk som forbrytere?"

"Det er jo så usigelig let å føre barn bak lyset; disse troskyldige, til hvis kjærlighet der så sjelden blir beilet!"

Stefan Zweig: "Sjakknovelle"

Utgitt i Østerrike: 1943
Utgitt første gang i Norge: 1951
Original tittel: "Schachnovelle"
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Antall sider: 113

Etter å ha forelsket meg i Stefan Zweigs bok "I følelsenes vold", har jeg nedlagt mye arbeid i å få tak i flere av hans bøker. Denne boka var jeg så heldig å få tak i fra et antikvariat, og jammen tror jeg at det er en førsteutgave også. I alle fall er den trykket i 1951, og det står intet i den om at den har vært utgitt tidligere.

Bokas navnløse jeg-person har nettopp gått ombord i en passasjerdamper på vei fra New York til Buenos Aires da han får øye på den ungarske sjakkmesteren Mirko Czentovic. Mange myter er spunnet rundt denne bondetampen av en udannet og lite skolert sjakkmester. Blant annet sies det at han er analfabet, og at det eneste han egentlig kan er å spille sjakk. Rent sosialt er han fullstendig hjelpeløs. Hans inntreden i den nokså snobbete sjakk-verdenen har derfor vakt stor forbauselse og ikke rent lite forargelse. Sjakk anses nemlig som en stor kunst som krever høy grad av intelligens. Like fullt har Czentovic, sin manglende skolegang til tross, seilt opp som en mester og en man nødvendigvis må forholde seg til i de probre sjakk-kretser.

Jeg-personen brenner etter å komme i kontakt med sjakkmesteren, men dette skal vise seg svært vanskelig. Sjakkmesteren holder seg for seg selv og ønsker åpenbart ikke kontakt med de andre passasjerene. Han skjønner derfor at han må bruke kløkt for å tiltrekke seg sjakkmesterens oppmerksomhet, og hva er vel mer naturlig enn å starte med å spille et slag sjakk med en annen passasjer?

Etter noen dager sirkler omsider sjakkmesteren seg inn på de sjakkspillende. Passasjeren McConnor utfordrer sjakkmesteren, som går med på å spille med ham dersom han får betalt. Det viser seg snart at McConnor har lite å stille opp med mot sjakkmesteren, men selvinnsikten står det heller skralt til med. Gang på gang utfordrer han mesteren - bare for å gå på det ene sviende nederlaget etter det andre. Helt til en ukjent passasjer dukker opp og kommer ham til unnsetning i siste øyeblikk ... Hvem er så denne passasjeren, og hvordan har han klart å tilegne seg så mesterlige evner i denne edle sjakk-kunsten? En man aldri har hørt noe om, en som aldri før har gjort seg gjeldende i sjakk-kretsene ... Og som er i stand til å slå selveste mesteren ... ?

Sjelden har jeg lest en så til de grader gjennomarbeidet novelle, hvor hver eneste setning er fullkommen helt ned til den minste detalj! Det språklige er imidlertid en ting. Oppbyggingen av spenningen i historien og ikke minst de psykologiske aspektene ved den, er en annen. Og jeg som ikke er det minste interessert i sjakk - i alle fall ikke på dette nivået - ble helt fjetret av fortellingens kraft. Særlig beretningen om den ukjente sjakkspillerens bakgrunn var fascinerende lesing! I løpet av historien er vi innom temaer som spilleavhengighet og tortur i regi av Hitler-Tyskland. Underveis tenkte jeg at mon tro om ikke sjakkmesteren Czentovic hadde Aspergers syndrom ... ?

Av boka "1001 bøker du må lese før du dør" side 422 følger det at boka ble utgitt posthumt i 1943, året etter at forfatteren og hans kone hadde begått selvmord. Novellen regnes som et av Zweigs mest kjente litterære verker.

Her kan det selvsagt ikke bli noe annet enn terningkast seks.

Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere! (Og det har også Heinesen forlag gjort!)

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Lines bibliotek

Stefan Zweig: "Evige øyeblikk - tolv historiske miniatyrer"

Opprinnelig utgitt i Tyskland: 1927
Utgitt for første gang i Norge: 1952
Original tittel: "Sternstunden der Menschheit"
Oversetter: Ursula Monsen
Forlag: Den norske Bokklubben
Antall sider: 226

Uvitende om at jeg faktisk hadde hatt en perle av en bok stående ulest i mine bokhyller i hele syv år (helt siden jeg fant den på et eller annet loppemarked), førte tilfeldighetene til at denne boka heldigvis ble gravd frem fra glemselen.  For det er en makeløs bok, denne lille saken som Stefan Zweig skrev i 1927, og som utkom på norsk for første gang i 1952. Opprinnelig hadde den tittelen ”Historiske øyeblikk”, men den tyske tittelen er langt flottere: ”Sternstunden der Menschheit” – menneskehetens stjerneøyeblikk! 

Gjennom 12 historier forteller Zweig om skjebnesvangre hendelser som fikk helt avgjørende betydning for menneskehetens historie. Måten han har bygget opp hver av historiene på, gjorde at jeg leste i åndeløs spenning – selv om jeg kjente utfallet av de fleste av historiene.

Jeg hadde nok aller størst glede av historiene om hhv. erobringen av Bysants og skjebneminuttene ved Waterloo. At SÅ lite skilte mellom det totale nederlag og seirende triumf, var ukjent for meg. Ellers var historien om tilblivelsen av Händels Messias besnærende. Likeså historien om oppdagelsen av Eldorado og hva dette medførte for den for meg totalt ukjente J.A. Suter.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få tak i Zweigs bøker! Noen burde sørge for at disse utgis på nytt! For øvrig er jeg interessert i å komme i kontakt med noen som ønsker å selge bøker av Stefan Zweig.

Jeg gir terningskast fem. Når boka ikke når helt opp til terningkast seks, har dette intet med måten boka er skrevet på. Derimot skyldes det at det er med to-tre nokså uinteressante historier, som Zweig kanskje med fordel kunne ha redigert bort i sin tid.

Stefan Zweig: "I følelsenes vold"

Få øynene opp for Stefan Zweig!



Utgitt i Tyskland: 1927
Utgitt første gang på norsk: 1983
Original tittel: Verwirrung der gefühle
Oversetter: Einar Ness
Forlag: Solum Forlag, Oslo
Antall sider: 103

I forbindelse med sin 60 årsdag opplever bokas jeg-person at elever og kollegaer har utgitt et festskrift for å hedre ham. Det meste av hans meritter innen filologi er med. Til og med hver minste lille bokanmeldelse som er skrevet om hans utgivelser i løpet av den 30 år lange karrieren hans som lærer, har de funnet frem. Det har blitt en imponerende bok! Så hvorfor er han like fullt betenkt? Svaret får vi nokså tidlig i boka:

“Gjennom et helt liv har jeg beskrevet og karakterisert mennesker, vekket til live skikkelser fra forgagne århundrer og gjort dem tilgjengelige for øyeblikkets følelsesmessige opplevelse. Men han som kom meg nærmere enn noen annen - ham har jeg utelatt, ikke tenkt på. Derfor vil jeg - slik skikken var på Homers tid - la denne elskede skygge få drikke mitt eget blod, slik at han som for lengst er gått bort, igjen kan tale til meg og være hos meg i min alderdom. Det som nå offisielt er blitt skrevet, skal suppleres med det som til nå har vært fortiet. Følelsenes skriftemål skal få sin plass ved siden av det lærde verk og meg selv.”

Og videre:

"Alt som står om meg, er jo sant. Det er bare det at det vesentligste ikke er nevnt. I boken blir det skrevet om meg, men jeg blir ikke beskrevet. Den belyser meg bare - uten at jeg blir gjennomlyst."

Hans historie eller biografi, som er inntatt i festskriftet, er ikke fullstendig. Noe helt vesentlig mangler, og det er denne historien han ønsker å fortelle – slik at det hele skal bli komplett.

Det hele starter på et vis med at Roland motstrebende reiser til Berlin for å studere engelsk filologi, slik hans far forlanger. Men i stedet for å bli en seriøs student, hengir han seg til det glade og utsvevende liv, utelukkende fokusert på nytelse. Da faren etter noen måneder kommer på overraskende visitt, kunne han knapt valgt et mer ubeleilig øyeblikk. Roland har knapt åpnet en bok, og i hans seng befinner en av hans siste erobringer seg. Hans skam er så stor pga. avsløringene som hans far blir vitne til at han uten videre finner seg i å bli forflyttet til en bitte liten universitetsby, hvor det knapt skjer noe som helst.

Møtet med en aldrende professor ved universitetet i den lille byen skal vise seg å få avgjørende betydning for vår unge jeg-person. Han innlosjeres på kvistværelset i samme hus som professoren og hans unge kone bor. Grunnet professorens iver og glød for faget, fanges Roland fullstendig av arbeidet. Hans beundring for professoren er hinsides enhver fornuft, og dette får ham til å strekke seg svært langt blant annet for å hjelpe professoren til å ferdigstille i det minste ett av sine mange ufullførte verk. Men jo mer han knytter seg til sin læremester, jo mindre forstår han av ham. Der han forventer å bli møtt med tilsvarende respekt og varme, støtes han gang på gang ut i kulden. Når deres samarbeid er som best, forsvinner professoren like plutselig hver gang, for så å dukke opp igjen etter noen dager.

Roland kommer også tett inn på professorens kone. Så tett at han stiller spørsmål ved hvilket ekteskap hun og professoren egentlig har. Hva er det med professoren som gjør at det er så vanskelig å forstå ham? Og hvorfor denne kulden der man burde kunne forvente varme?

Bare for å ha sagt det først som sist: Denne lille romanen er intet mindre enn mesterlig! Jeg fikk tidvis nesten åndenød av formuleringene i boka, som er så treffende, så presise og så ordknappe. For eksempel når forfatteren på side 48 skriver:

“Intet griper vel et ungt menneske mer enn tungsinn som blir båret med maskulin verdighet: Michelangelos tanker som stirrer ned i sin egen avgrunn, eller Beethovens bitre drag om munnen. Det uferdige sinn blir sterkere grepet av disse tragiske lidelsesmasker enn av Mozarts klokkeklare melodiger og det klingende lys rundt Leonardos skikkelser. Fordi ungdommen selv representerer det vakre, er den ikke så opptatt av skjønnheten. Med et overskudd av livskraft blir de unge trukket mot det tragiske og lar seg - med sin mangel på opplevelse og erfaring - også gjerne fange inn av tungsinnet. Derfor er de unge også alltid parat til å møte farer og til å strekke den lidende en broderlig, hjelpende hånd imøte.”


Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så mye som at professorens dilemma er hans homoseksuelle legning. Dette var et tema som da boka kom ut i 1927 utelukkende vakte avsky og forakt hos de fleste. Like fullt oppnådde Zweig å bli respektert for at han tok opp temaet i denne boka, som ble en bestselger. Som det er sitert i forordet i boka, så maktet Zweig med denne romanen å forstå, "for deretter å gjøre det forståtte forståelig for andre". Dette var en viktig ledetråd i hans forfatterskap. Man må jo føle sympati med professoren til slutt! I Hitler-Tyskland snudde dessverre Zweigs suksess seg til det motsatte, idet et hvert forsøk på å forsvare seksuelle avvikere ble slått hardt ned på. Forfatteren tok sitt eget liv i 1942. Det var ikke plass til slike fritenkere som ham i Hitler-Tyskland.

Boka er så gnistrende godt skrevet at det var en opplevelse å lese den! Det er virkelig synd og egentlig litt underlig at det i dag er bortimot umulig å få tak i noen av bøkene hans, rent bortsett fra herværende bok som ble utgitt for noen få år siden. Særlig fordi Zweig betegnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Jeg tror jeg må innom biblioteket en av de nærmeste dagene …

Jeg gir toppkarakter til denne boka!