Peter May: "Lewismannen"

Andre bok i krimtrilogien fra Hebridene

Det er ikke mange dagene siden jeg ble ferdig med den første boka i Peter Mays krimtrilogi fra Hebridene; "Svarthuset". Da jeg skrev om denne boka her på bloggen, karakteriserte jeg den som en av de beste krimbøkene jeg har lest. Det handlet både om plottet og de språklige kvalitetene. Dessuten var det ikke ueffent at handlingen er lagt til Lewis i de Ytre Hebridene, og at boka inneholdt flotte natur- og miljøskildringer derfra. 

Jeg hadde allerede kjøpt oppfølgeren "Lewismannen", men endte opp med å kjøpe enda en bok fordi jeg ikke klarte å vente til jeg kom hjem for å fortsette. I løpet av mindre enn et døgn var boka utlest, og det på tross av at jeg også hadde vært på jobb i mellomtiden. Slik har jeg ikke hatt det på flere år! Dette ble derfor en påminnelse om hvilken effekt krimbøker kan ha på oss lesere ... 

Dersom du fremdeles ikke har lest "Svarthuset", fraråder jeg deg å lese resten av denne bokanmeldelsen. Jeg røper nemlig noe av det du først får vite mot slutten av denne boka. 

Ekteskapet mellom Fin Macleod og Mona er over, og Fin har solgt det meste av det han eide. Han har sagt opp jobben som politietterforsker i Edinburgh, og har vendt tilbake til Lewis, ni måneder etter oppklaringen av mordet på Angel Macritchie. Mordet i Edinburgh er derimot ikke oppklart, og ingen vet hvem som drepte sønnen deres. Artair er død, og Marsaili bor sammen med sønnen Fionnlagh i Artairs barndomshjem. Vi har fått vite at det er Fin, ikke Artair, som er Fionnlaghs biologiske far. Fins plan er å sette sitt barndomshjem i stand. Marsaili reiser jevnlig til Glasgow for å ta sine eksamener. 

Fionnlagh har i mellomtiden blitt far. Kjæresten Donna er datteren til Donald, presten. Presten gjør alt han kan for å forhindre kontakt mellom datteren og kjæresten, fordi han ikke ser noen fremtid i Fionnlagh, som bare er 18 år og verken har jobb eller utdannelse. 

Marsailis far Tormod er dement, og kona Mary orker ikke å ha ham hjemme lenger. Hun ønsker at han skal flytte inn på sykehjem. Underveis får vi innblikk i Tormods tanker, som er klokkeklare hva gjelder hans fortid. I nåtid er han derimot svært forvirret. Tilbakeblikkene til barnehjemmet han og broren Peter bodde på i sin tid, er hjerteskjærende. Vi følger dem som homer over til Harris, der de ble plassert hos en familie, og heller ikke her fikk de varme og kjærlighet. 

"En  homer. Hva er det?"

"En gutt eller jente fra et hjem, a ghràidh. Hundrevis av dem ble fjernet fra barnehjem og andre institusjoner av det offentlige og den katolske kirken og fraktet hit til øyene. Ble overlevert til fullstendig fremmede. Det fantes ingen nåde den gang. Unger ble satt i land fra fergen i Lochboisdale og sto på kaia med navnet på familien de skulle til på et skilt som hang rundt halsen på dem, mens de ventet på at noen skulle komme og hente dem. Skolen her ope var full av dem. Nesten hundre av gangen." (side 229)

Det dukker opp et lik av en ung gutt i torva, og dette oppdages i forbindelse med torvkutting. Liket er godt bevart, og til å begynne med lurer man på om liket kan være flere hundre år gammelt. Inntil man oppdager en tatovering av Elvis og "Heartbreak Hotel" på likets arm. Dermed vet man at dødsfallet må ha funnet sted på slutten av 1950-årene. Liket bærer preg av grov mishandling. Hvem var denne unge mannen? Hvem har tatt livet av ham? Og kan Tormod være til hjelp - før han forsvinner fullstendig inn i demenståken? 

I likhet med i den første boka i trilogien, må vi også her tilbake til fortiden for å finne svarene på mordgåten. Vi får innblikk i hvordan foreldreløse ble behandlet etter krigen, om de skarpe skillene mellom protestanter og katolikker, om et samfunn med mye dramatisk vær og om mennesker som i sin tid drømte om å komme seg vekk fra de trange forholdene på øya Lewis/Harris, men som likevel har en dragning i seg om å komme tilbake. Innblikkene vi får i Tormods demente verden, der han er jeg-person, er nydelig skrevet og virker svært autentiske og overbevisende. Jeg har vært på Lewis og Harris, og kjente underveis i lesningen på at jeg må tilbake. Boka er godt skrevet og plottet er også denne gangen fascinerende skrudd sammen. 

Jeg kan nesten ikke vente på den tredje og siste boka i trilogien - "Lewis-brikkene" - som kommer våren 2018! 

Jeg anbefaler boka varmt!

Bokbloggeren Anita fra Artemisias Verden har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2011
Originaltittel: L´Homme de Lewis
Engelsk tittel: The Lewis Man
Utgitt på norsk: 2017 
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt: Ragnhild Aasland Senke
Antall sider: 311
ISBN: 9788293430612
Boka har jeg kjøpt selv.

Peter May (Foto: Vincent Loisin)

Peter May: "Svarthuset"

Krim fra Ytre Hebridene

Jeg er egentlig fint ferdig med krim ... Og bare for å ha presisert det: jeg har lest min dose med krim! Det utgis imidlertid så utrolig mye elendig krim, og forlagsbransjen har skvist sitronen lenge nok nå. Fordi de vet at kjendisnavn selger, fordi de vet at det bare er å stable en pall med bøker ... så kommer leserne strømmende, livredde for å gå glipp av noe (de tror er) stort ... Forfatterne skriver bøker det går tretten på dusinet av, og det er bare skuff, skuff, skuff over hele linjen!

Så hender det likevel av og til et mirakel. Det dukker nemlig opp kvalitetskrim. Av forfattere man knapt har hørt om. Peter May er en slik forfatter. Bloggeren Anita fra Artemisias Verden sa det allerede i april i år - at "Svarthuset" av Peter May er kvalitetskrim på sitt beste. Det var likevel ikke nok for å få meg til å bite på. Faktisk måtte det komme en bok til i serien - "Lewismannen" -  som fikk kritikerne til å gå nærmest mann av huse, før jeg forsto at dette var en bokserie jeg bare måtte få med meg. Og stopp en hal! Var det noen som nevnte Hebridene? Mannen min og jeg var på Lewis og Harris i de Ytre Hebridene i fjor sommer, og vi ble dødsfascinert! At mye av den gode kritikken går på de flotte miljøskildringene av spesielt Lewis, var ingen ulempe.

Nå har jeg lest - unnskyld: slukt! - "Svarthuset", og jeg ble ikke skuffet! Tvert i mot! Jeg er så hektet at jeg om få strakser kommer til å kaste meg over "Lewismannen", som jeg nå har kjøpt for andre gang (!) fordi den første jeg kjøpte ligger hjemme i Oslo. Der er jeg ikke akkurat nå, og jeg kan ganske enkelt ikke holde ut et døgn til uten fortsettelsen! Dessuten har jeg bestilt en fotobok som Peter May står bak. Den heter "Hebrides" og kom ut i 2013 - i tilknytning til trologien, slik jeg har forstått dette.

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien som omfatter "Svarthuset", "Lewismannen" og "Lewisbrikkene" i årene 2009-2012, og de kom ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som "Svarthuset", har vi mye godt i vente i årene som kommer!

Etterforsker Fin Macleod er bosatt i Edinburgh, men kommer opprinnelig fra øya Lewis i de Ytre Hebridene. Han har knapt vært tilbake etter at han flyttet derfra for å begynne å studere i Glasgow. Omstendighetene førte til at det likevel ikke ble noe av studiene, og han ble i stedet politimann. Siden giftet han seg med Mona, som han fikk en sønn med. For en måneds tid siden ble sønnen, som da var åtte år, meid ned og drept av en bilist, som stakk av fra stedet. I sorgen over å ha mistet sønnen blir det klart både for Fin og Mona at det ikke er noe mer igjen av ekteskapet deres.

For noen måneder siden ble det begått et grufullt drap i Edinburgh. Den drepte var hengt opp etter hodet, og hadde fått buken sprettet opp. Fin Macleod etterforsket dette drapet. Nå er et tilsvarende drap begått på Lewis, og det er nærliggende å tenke seg at det er en forbindelse mellom disse to drapene. I og med at Fin har vokst opp på Lewis, blir han sendt dit for å assistere etterforskningen.

Det er med blandede følelser Fin reiser tilbake til øya, der noe av det siste som skjedde var at han deltok på den årlige gugajakten ute på klippeøya An Sgeir.

"Guga var det gæliske ordet for en ung havsule, en fugl som mennene i Grobost hadde jaktet på hver eneste august i alle år. Jaktlaget reiste på en toukers tur til en liten klippe åtte mil nordvest for nordspissen av Lewis. An Sgeir het den, ganske enkelt klippen. En nitti meter høy stormpisket klippe som steg rett opp av Nord-Atlanteren. Hvert år på denne tiden ble den dekket av hekkende halvsuler og ungene deres. Det var en av de viktigste havsulekoloniene i verden, og menn fra Ness hadde tatt denne årlige pilgrimsreisen i mer enn fire hundre år, krysset skyhøye bølger i åpne båter for å hente fangsten sin. Nå dro de ut med frisketrålere. Tolv menn fra Crobost, den eneste landsbyen i Ness som hadde vedlikeholdt tradisjonen. I fjorten dager levde de et villmarksliv, risikerte liv og lemmer for å fange og drepe de unge fuglene i reirene sine. Opprinnelig var det for å skaffe mat til landsbyen de reiste ut til øya. Nå var gugaene en delikatesse som var etterspurt på hele øya. Men gjennom en fuglevernlov vedtatt i Underhuset i London i 1954, var fangsten begrenset til to tusen fugler. Så nå var det bare flaks eller gode kontakter som ga en familie muligheten til å få en smak av guga." (side 59-60)

Noe skjedde der ute på An Sgeir den gangen. Men - det som skjer ute på klippeøya, blir på klippeøya ...

Det er Angus Macritchie - Angel blant "venner" - som er myrdet på Lewis. Angel hadde få venner, og var i det hele tatt dårlig likt av de fleste. Mange kan derfor ha hatt et motiv for å ville drepe ham ...

Fin`s tilbakekomst til Lewis vekker mange minner. Vi får høre om de gamle svarthusene, som etter hvert ble erstattet med hvithusene. Og vi får høre om fundamentalistiske protestantiske kirker som har dominert øylivet i århundrer, og nærmest gjort det umulig å få tak i mat under sabaten (dvs. på søndager). Det var til og med en kampsak å få lov til å ankomme og forlate øya med ferger på søndager. Barnas husker ble låst med kjettinger for å forhindre at de skulle bli fristet til å leke ... Fin tenker tilbake på barndommen med mye sorg. Foreldrene som døde da han var åtte år, oppveksten hos hans eksentriske tante, vennskapet med Artair, ungdomskjæresten Marsaili ... Nå er Artair og Marsaili gift, men de har ikke noe lykkelig ekteskap. Dette er også historien om dem som dro og dem som ble igjen, om levde liv som har gått i stå og om muligheter som aldri ble benyttet. Og om familiehemmeligheter som er så dypt begravd at det nesten er umulig å finne dem frem igjen ...

Fin blir stasjonert på Stornoway, øyas hovedstad. Etterforskningen av drapet på Angel ledes av en gjeng fra Inverness. Fin`s oppgave er som nevnt å finne eventuelle likhetstrekk mellom de to drapene som er begått i hhv. Edinburgh og på Lewis.

"Svarthuset" er en usedvanlig godt skrevet roman med dyptpløyende personskildringer, som røper god psykologisk innsikt hos forfatteren. Skildringene av naturen og miljøet på Lewis, øya som ligger i de Ytre Hebridene, er formidable! Dette har fått mange kritikere til å kalle boka et mesterverk. Det er dessuten litt av et plott som rulles opp, og selv om vi underveis kan tenke og tro det meste, faller absolutt ingenting på plass før vi nærmer oss de aller siste sidene i boka. Det eneste jeg ønsker å røpe, som også står på bokas smussomslag, er et løsningen er å finne i en konfrontasjon med fortiden ... Dette er absolutt en av de beste krimbøkene jeg har lest noen gang! Noen ganger er det plottet som gir denne følelsen. Andre ganger er det de språklige kvalitetene. Denne gangen er det begge deler!

Jeg anbefaler "Svarthuset" sterkt, og kan nesten ikke vente før jeg jeg kaster meg over "Lewismannen"!

Utgitt: 2009
Originaltittel: L`lle des chausseurs d`oiseauz
Engelsk tittel: Blackhouse
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Goliat forlag
Oversatt: Ragnhild Asland Sekne
Antall sider: 362
ISBN: 9788293430087
Boka har jeg kjøpt selv

Noen av Lewisbrikkene befinner seg på British Museum -
dette bildet tok jeg i august i år (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fra Gill´s Bay til Ullapool i Skottland

Gill´s Bay (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I siste halvdel av juni i år var mannen min og jeg på en rundreise i Skottland - fortrinnsvis på øyene nord og øst for fastlands-Skottland. Jeg har tidligere skrevet litt om byen vi tok utgangspunkt i - Aberdeen. Dessuten har jeg skrevet om Shetland og Orknøyene - med vinklingen "What to do on Shetland Islands/the Orkneys?"

Før jeg skal skrive om Lewis, Harris og de andre øyene vi besøkte, skal jeg i dette innlegget fortelle om turen fra Gill´s Bay til Ullapool. Gill´s Bay er stedet man kommer til når man tar ferga fra St. Margarets Hope på Orknøyene til Skottlands fastland. Ullapool er stedet man tar ferga fra Skottlands fastland til Lewis/Harris, øya som ligger ute i de ytre Hebridene. 

Her kunne vi endelig kaste fleece´en! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om vi var heldige med været mens vi var på Shetland og Orknøyene, var det først da vi kom til Nord-Skottland og Gill´s Bay at vi opplevde noe som lignet sommervarme. Endelig kunne vi ta av oss fleece´en og gå i T-skjorte. Sola varmet godt! (Ikke at vi klaget på været mens vi var ute på øyene i havgapet, men sol og varme har nå en gang noe eget ved seg!)

Ferge-traséen mellom St. Margarets Hope og Gill´s Bay regnes som den raskeste og tryggeste mellom Orknøyene og fastlandet. Den kalles også The Short Sea Crossing. Vi ankom mens det var fjære sjø, og stranda inne i bukta fremsto dermed som gigantisk. Det var strand så langt øyet rakk!

Et fascinerende landskap!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi blinket oss ut Bettyhill, hvor vi planla å overnatte. Det var ikke så veldig langt fra Gill´s Bay, og dermed fikk vi også tid til å nyte det deilige sommerværet og det flotte landskapet. Vi slapp å haste av sted. 

Et kartutsnitt av Nord-Skottland (hentet fra nettet)

Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for neste dag skulle det regne nesten uavbrutt. Sånn er det å feriere i Skottland om sommeren ...

En ku vi møtte på slet med en intes kløe (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skottland er storprodusent av storfekjøtt, og kjøttet er høyt aktet fordi forholdene ligger så godt til rette for dette. Klimaet er relativt mildt, og selv om det kan være temmelig værhardt langs kysten, er det likevel godt. Ikke for kaldt ... ikke for varmt ... Dessuten er det lite forurensning på disse kanter.

Utsikten fra Bettyhill Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var heldige og fikk det siste ledige rommet på Bettyhill Hotel. En annen gang ville vi nok ha bestilt rom på forhånd, for vi skjønte fort at hotellet er svært populært. Ikke bare ligger det svært idyllisk til med utsikt utover en nydelig bukt, men i tillegg har hotellet et utmerket kjøkken og prisnivået er sympatisk. (Det er flere hoteller i området, og Bettyhill er svært populært for sportsfiskere.)

Solnedgangen ved Bettyhill (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Pga. klarværet den kvelden vi var der, fikk vi med oss turens desidert vakreste solnedgang. 

Kamskjell og blodpudding (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kombinasjonen av kamskjell og blodpudding (av alle ting!) var overraskende godt! Er det noe skottene er virkelig gode på, så er det sjømat! (Og blodpuddingen er utsøkt god!) Vi har sjelden eller aldri opplevd å spise så mye god sjømat som vi gjorde på denne turen. På den annen side forundret det oss stort at det ikke var mulig å få tak skikkelig godt lammekjøtt eller en saftig biff. Det meste går til eksport, og så importerer man dårlig kjøtt tilbake. Det var i alle fall vårt inntrykk.

På tross av gråvær opplevde vi landskapet som majestetisk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter lå tåka tett over fjellet, mens det var temmelig grått nede i lavlandet. Dessuten småregnet det stort sett hele tiden. 

Flotte konstraster i landskapet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi klarte aldri å finne ut hva den gule vegetasjonen besto i (men kanskje noen av mine lesere vet?). Vakkert var det i alle fall, fordi dette skapte en fin kontrast til alt det grønne. 

Sauer på beite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om det var mest storfe å se langs veiene, dukket det også opp noen sauer underveis. Disse virket renere og ikke fullt så ville som dem vi så ute på øyene. 

God skilting! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene i Nord-Skottland var av vekslende kvalitet, men likevel i atskillig bedre stand enn ute på øyene. Der var det som regel kun plass til en bil av gangen, og man var derfor avhengig av å kjøre til side mens man ventet på at motgående trafikk skulle passere.

Mektige fjell! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter hvert som vi nærmet oss Ullapool, lyste det mer og mer opp. Da hadde vi passert noen strekninger der vi kun så noen få meter foran oss. 

Tørking av torv (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I et land med relativt lite trær og mye myr-terreng, er det viktigste brenselet torv. Vi kjørte forbi svære områder der torva lå til tørk for å bli brensel. 

Loch Eriboll (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis stoppet vi blant annet ved Loch Eriboll. Utsikten ned mot den vakre utstikkeren tok omtrent pusten fra oss! Når man farter rundt i et landskap der bebyggelsen er nokså glissen, er det som om man får bedre kontakt med seg selv. Mengden av synsinntrykk er færre, det du ser kommer tettere på, stillheten i landskapet hvor det kun er havet og fuglene som "bråker", forsterker inntrykkene ... Det får det meste annet til å virke trivielt og uviktig. 

Syklister på tur (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"When you approached Loch Eriboll, did you notice the land getting lower and greener? This far corner of Scotland is an isolated patch of land underlain by Durness limestone, which is softer and more fertile than the other rocks around it."

Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når det dukker opp en café ute i ødemarken ... vel, da stopper man og tar en kopp te og gjerne scones om de har. Da vi stoppet ved denne nokså øde caféen - Choraidh Croft Tea Room -  var resultatet av folkeavstemningen om Brexit klar. På resten av turen vår var alle samtaler med folk vi møtte, dominert av temaet Brexit. 

Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Akkurat her møtte vi to ektepar, som vi ble sittende og snakke med. Det ene ekteparet var veldig klar på at "Yes! We´re out!" Jubelen sto bokstavelig talt i taket. Det andre ekteparet var mer forbeholden, og fortalte at det de følte var frykt. "Hva nå?" Møtet med disse to ekteparene gjorde et sterkt inntrykk på oss. Jeg kjente på autopiloten som ville trøste og si at det samme ble spådd da Norge sa nei til EU. Alt kom til å gå ad dundas. Vi kom til å tape i spillet om eksport og import, og Norges økonomi kom til å lide sterkt. Likevel var det ikke dette som skjedde. Det optimistiske ekteparet mente at Storbritannias økonomi kommer til å blø i et par års tid, og at noen investorer nok kommer til å tape en hel del penger. Men så kommer ting til å gå så meget bedre ... Jeg håper hun har rett.

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis stoppet vi også ved Smoo Cave ved Durness. Det ble et utmerket sted for en beinstrekk og en koselig tur ned mot fjæra. 

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stedet er godt tilrettelagt for opplevelses-turisme.

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi tok også turen inn i grottene, men hadde ikke tid til å dra med gummibåt innover i fjellet. Det begynte nemlig å nærme seg tiden da vi måtte komme frem til Ullapool, hvor vi hadde kjøpt fergebillett ut til Lewis i de ytre Hebridene. 

Vakker natur underveis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Turen fra Durness til Ullapool gikk raskt unna. 

Det er mye hjort i Skottland (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mye flott natur å se, og også en del hjort. 

Så kom vi omsider frem til Ullapool til slutt ... Jeg avslutter dette innlegget med et knippe med bilder fra dette lille tettstedet.

Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Moules frites i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)

What to do on the Orkneys?

Vestkysten langs Mainland på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Tidligere i sommer dro mannen min og jeg på øy-loffing i Skottland. Vi tok utgangspunkt i Aberdeen, og reiste rundt på øyene Shetland, Orknøyene og de ytre og indre Hebridene. Jeg har tidligere skrevet om Aberdeen og Shetland, og nå har turen kommet til Orknøyene. (Jeg tilstår like godt først som sist at Shetland er den øygruppen som i størst grad kapret mitt hjerte.)

Kart over Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Orknøyene ligger ikke veldig langt fra fastlands-Skottland, og livet på disse øyene er derfor ikke fullt "så vilt" som på Shetland. Til sammenligning ligger Shetland en dagsreise unna fastlandet med båt, mens det tar ca. to timer fra St. Margarets Hope inn til fastlandet. Påvirkningen fra fastlandet er sterkere på Orknøyene, rett og slett fordi den korte avstanden gjør det mulig å reise oftere inn til fastlandet. 

Kirkwall (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fergene i Skottland er dyre, og på vår tur - som omfattet fergeturer fra Aberdeen til Shetland, Shetland til Orknøyene, Orknøyene til Gill´s Bay på fastlandet, fra Ullapool på fastlandet til Lewis, Harris til Skye, og tur-retur fastlandet og Islay - brukte vi rundt 15 000 kroner (dette inkluderte plass på båten til leiebilen vår, og kun på en av turene trengte vi lugar - utgiftene til selve leiebilen kom i tillegg). På et norsk feriebudsjett kanskje ikke så mye, men for folk som i alle hovedsak lever av primærnæringer som sauehold, jordbruk og fiske, er dette mye penger. 

Hovedgata i Kirkwall (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Orknøyene har et areal på 990 kvadratkilometer. Til sammenligning har Oslo halve arealet av dette. Det bor i overkant av 20 000 mennesker på disse øyene - hovedsakelig på Mainland. Kirkwall er hovedstaden på øya, og her bor det om lag 7000 mennesker. Det er kun en by til på øya, og det er Stromness. Her bor det 2000 mennesker. 

Musikere øvde til kveldens konsert i St. Magnus Cathedral (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ankom Kirkwall sent på kvelden, etter en ca. seks timers fergetur fra Shetland. På forhånd hadde vi både bestilt og betalt for et rom på Bed & Breakfast, men dette rommet viste seg å være utleid da vi kom. Akkurat dette skulle nesten bli litt fatalt, fordi det så og si ikke var et eneste ledig hotellrom å oppdrive i hele Kirkwall. Kun velvillig hjelp fra lokalbefolkningen gjorde at vi til slutt fant et hotell med et ledig rom, hvor det var noen andre som ikke hadde dukket opp ... Denne opplevelsen var helt spesiell for oss på denne siden av sommeren (dvs. i slutten av juni - lenge før fellesferiesesongen på disse trakter - en periode det normalt er helt uproblematisk å reise rundt uten så veldig mye planlegging/bestillinger på forhånd). Det viste seg at årsaken til at det var opptatt over alt var at det pågikk en internasjonal musikkfestival i Kirkwall akkurat da, og det burde vi selvsagt ha tatt høyde for under planleggingen vår. Dagen etter dro vi derfor til Stromness, og vi bodde på Stromness Hotel under resten av vårt opphold på øya. Det var et veldig greit sted å bo. 

Det var ingenting å si på hummeren som sådan - bortsett fra at
den var mikroskopisk og overpriset så det holdt ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kjøkkenet på Stromness Hotel hadde nok en gang vært eminent, men vi erfarte vel i grunnen at maten var overpriset og til dels også skuffende (en reke-rett besto for eksempel av boks-reker, mens vi forventet ferske reker her ute i havgapet - hummeren var mikroskopisk og overpriset, men i rettferdighetens navn: det lille vi fikk smakte godt - og så lekkert ut!). Det ble med én middag her ... Resten spiste vi andre steder. 

Stromness Hotel på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Siden Mainland på Orknøyene ikke er spesielt stor, er det fullt mulig å komme seg til nær sagt alle interessante steder på øya i løpet av noen få dager. Vi håpet jo selvsagt på å få se hval og spekkhuggere, og den lokale kunstneren/"hval-spotteren" Tim Wotton med atelier i Stromness gjorde virkelig sitt ytterste for at vi skulle få dette med oss under vårt opphold. (Linken peker til Wottons blogg.)

Tim Wotton tegner inn steder hvor det er observert
hval og spekkhuggere (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fartet øya rundt på kryss og tvers de nærmeste dagene, men uten å se annet enn sel og havfugl. 

Her ser vi etter hval og spekkhuggere (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Naturen på Orknøyene er virkelig verdt å få med seg! Her er det rikelig med terreng å gå tur i - hele tiden med havet innenfor synsvidde. Vi hadde med oss både kikkert og kamera. Været var dessverre nokså grått det meste av tiden vi var på Orknøyene, og derfor var det vanskelig å få til noen skikkelige scoop med kameraet. De beste bildene sitter derfor denne gangen mer oppe i hodene våre enn på minnebrikken i kameraet. 

Yesnaby Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ett av høydepunktene man bør få med seg fra Orknøyene er f.eks. Yesnaby Castle, som er en fjellformasjon med et hull gjennom, og som ligger nord for Stromness, langs kysten. Det er et lite stykke å gå dit, og underveis er det mye fint å se. 

Langs vestkysten på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er vanskelig å unngå å se mye sel langs kysten, nesten uansett hvor man måtte befinne seg. Normalt vil flokker med sel tiltrekke seg spekkhuggere, og dermed kan det være verdt å sette seg ned og vente i noen timer - hvis man har tid. Det gjorde vi, spent på om vi kom til å fange noen spekkhuggere på kameralinsen ... men det var ikke tiden for dette, tydeligvis. 

Skara Brae (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Litt lenger nord for Yesnaby Castle ligger Skara Brae. Etter et forrykende uvær i 1850 dukket plutselig det som viste seg å være en førhistorisk bosetning opp av sanddynene. I 1924 kom enda mer av bygningsmassen til syne etter et nytt uvær. 

Skara Brae (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skara Brae omfatter åtte godt bevarte steinhus, og man tror at det bodde folk her i perioden mellom 3180 og 2500 f.Kr. Mest sannsynlig bodde det et sted mellom 50 og 100 personer her, inntil de plutselig forsvant. Siden det aldri er funnet skjelettrester, antar man at menneskene som en gang bodde her, må ha reist videre. Kanskje gikk de tom for drikkevann?  

Mange tilreisende som ønsket å se Skara Brae (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I og med at bosetningen er så godt bevart, er Skara Brae blitt kalt "Skottlands Pompeii" (kilde: Wikipedia). Skara Brae står på UNESCOs verdensarvliste. I motsetning til f.eks. Jarlshof på Shetland, der det er funnet tegn til flere bosetninger opp gjennom historien, har det kun vært én bosetning på Skara Brae. 

Biblioteket i Skaill House (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Rett ved Skara Brae ligger Skaill House. Det var her han som oppdaget Skara Brae bodde. I dag er huset museum, og det er vel så interessant å få med seg som de forhistoriske bosetningene. I alle fall dersom man er interessert i interiør og antikviteter ... Huset bærer preg av et liv med mange reiser - blant annet til Østen. 

Skaill House (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Og når man først er i området, må man selvsagt få med seg Ring of Brodgar. Det antas at steinformasjonene, som har store likheter med Stonehenge, ble reist rundt 2500 f.Kr. Opprinnelig besto Ring av Brodgar av 60 steiner, men i dag er det bare 27 igjen. (Kilde: Wikipedia) Det er ingen som vet eksakt hvorfor denne steinsirkelen ble satt opp. For øvrig er det en steinsirkel til på Orknøyene, og det er Stones of Stennes. Vi var innom der også, men denne steinsirkelen var langt mindre imponerende enn Ring of Brodgar.

Ring of Briodgar  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I tillegg til sauer er det en del kuer/okser på Orknøyene. Vi stoppet ved et jorde hvor mange kuer og okser gresset. I starten trakk de seg noe sky tilbake, men så nærmet de seg forsiktig gjerdet. Til slutt sto hele hurven langs gjerdet, og betraktet oss nysgjerrig. Kuer og okser er svære dyr, og jeg må innrømme at jeg betraktet dem med noe skrekkblandet fryd. Hva om hele gjengen skulle bestemme seg for å komme enda nærmere og tråkke ned gjerdet? Vel, som byjente var jeg ikke helt sikker på hva som da kunne skje, og jeg trakk meg derfor litt engstelig tilbake. 

Dyreliv på Orknøyene  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens Shetland ikke har et eneste whisky-destilleri (men derimot et gin-destilleri - Reel - som man virkelig bør merke seg! Gin er nemlig "den nye vinen"!), har Orknøyene to. Scapa er det ene, og Highland Park er det andre. Dersom du får tid og er interessert, er mitt klare råd: få med deg begge to! Det er liten vits i å kjøpe med seg whiskyflasker som man enkelt får tak i på taxfree og andre steder. Sats i stedet på å kjøpe med deg noe som kun selges her. Dersom du har med deg for mye og ender opp med å måtte fortolle, må du ut med 230 kroner pr. flaske (0,7 l), og da kan det fort vekk ikke lønne seg i det hele tatt. Med mindre du altså tar med deg noen sjeldenheter ... 

Scapa  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Akkurat dette med whisky kommer jeg tilbake til når jeg skal skrive om vårt besøk på Islay, selveste whisky-øya i øverste potens! 

Highland Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er en helt egen stemning forbundet med å være på et whiskydestilleri. Dette er Skottlands gull - i tillegg til laksen, så klart! (Vi trodde at dette også gjaldt lammekjøttet, men saken er den at de skotske lammene er så høyt skattet på gourmetrestaurantene verden over at skottene selv ikke har råd til å spise dette kjøttet. Så de importerer lammekjøtt fra andre steder ... Forstå det den som kan ...)

På vei ut til Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi hadde mange høydepunkter under vårt Orknøy-opphold, og ett av dem var en tur til Scapa Flow på øya Hoy. De fleste med litt over middels interesse for andre verdenskrig har selvsagt hørt om Scapa Flow. Det var her den britiske marineflåten lå under både første og andre verdenskrig. 

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi lot bilen stå igjen på Mainland, for museet Scapa Flow ligger rett innenfor fergeleiet på Hoy. Hovedattraksjonen på dette museet er historien rundt senkningen av slagskipet HMS "Royal Oak". Det er imidlertid også mye interessant historie fra første verdenskrig her. 

Kafeen på Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Tiden har stått fullstendig stille på kafeen inne på museet, hvor man kunne drikke kaffe/te og spise stedets berømte scones. Damene som jobbet på kafeen - ja, for det var bare damer der - var kledd i 40-talls klær/kostymer, og til og med håret deres var 40-talls. 

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var sterkt å se avisforsidene fra tiden før krigen, der varslene om den kommende krigen var overtydelige. 

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Forfatteren Kirsti MacDonald Jareg skriver om stedet - og mye, mye mer! - i sin bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" - og dette er en bok jeg virkelig anbefaler varmt! Linken peker til min omtale av denne boka.

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi skulle selvsagt hatt mye mer tid - både på Hoy spesielt og Orknøyene generelt. På en ferietur må man imidlertid ta noen valg, og etter Scapa Flow satte vi kursen mot St. Margarets Hope, der båten vår til Gill´s Bay på fastlandet gikk fra. 

Italian Chapel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På vei til Margarets Hope kjørte vi innom Italian Chapel, et lite katolsk kapell ved Lamb Holm. Kapellet ble bygd av italienske krigsfanger under andre verdenskrig, og kapellet ble på en måte et "overflødighetshorn" i en periode der fangene ble benyttet til å bygge Churchill Barriers for å beskytte krigsskipene som lå i Scapa Flow. Churchill Barriers har medvirket til at det helt fra krigens dager har vært veiforbindelse mellom flere av øyene syd på Orknøyene. 

Italian Chapel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Interiøret er dekorert av en av krigsfangene - Domenico Chioccetti. (Kilde: Wikipedia)

Orkney Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Helt til slutt må jeg nevne at du bør få med deg både museet i Kirkwall - Orkney Museum - og Stromness Museum. Vi var begge steder. Jeg antar nemlig at når du først er her, er det fordi du også er interessert i litt lokalhistorie. 

Langs veiene på Mainland, Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På Orknøyene er det trær - noe det til sammenligning overhode ikke er på Shetland. For øvrig var vi litt opptatt av å finne turarrangører som kunne ta oss med ut på båttur, men opplevde at det ikke virket som om det var tilrettelagt for dette. Om dette hadde å gjøre med at vi var der utenfor turistsesongen eller om det generelt ikke er slike tilbud på Orknøyene, vites ikke.

Pub ved St. Margarets Hope (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Og hvem skulle vel ha trodd at vi skulle få servert øyas beste sjømat på en temmelig små-shabby, men ytterst tradisjonell pub ved St. Margarets Hope? Men det fikk vi altså!

Kamskjell og oat-cake (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kamskjell var en slager på denne puben, og så smakfullt var dette at vi like godt bestilte en porsjon til! Oat-cake er en lokal kjeksvariant, og disse var så gode (i all sin enkelhet) at vi tok med oss en hel del av dem hjem.

Folkemusikk på ferga over til fastlands-Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På ferga over til Gill´s Bay på fastlandet ble vi sittende på dekk sammen med denne gjengen, som ga seg til å spille irsk folkemusikk. Eller kanskje det var gælisk folkemusikk? God stemning ble det i alle fall! Og et temmelig uforglemmelig minne fikk vi også med oss! 

På båten til St. Gills  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om det blir mange inntrykk i løpet av en slik tur, gjelder det likevel å ta vare på øyeblikkene underveis. Ta med mat og drikke på tur, for det er langt mellom butikkene og kafeene på disse øyene. Vi hadde utstyrt oss med goretex-jakker og goretex-sko, og det var helt nødvendig. Det gjorde det mulig å være ute i all slags vær uten å bli våt eller kald. Nå skal det riktignok sies at det eneste stedet vi opplevde skikkelig ruskevær, var i Aberdeen - og det var altså før vi reiste ut til øyene. Ellers var det mye vind, men overraskende mye godt vær likevel! Som regel trengte vi også fleece-gensere under jakkene våre, og det var fordi temperaturen sjelden krøp over 11-12 grader. 

Selfie av oss fra Yesnaby (Foto: Terje Christiansen)

Jeg kommer i løpet av kort tid tilbake med reisebrev fra resten av vår øy-loffing i Skottland!

Vakre, vakre Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)