"Omar" (Regissør: Hany Abu-Assad)

Kvalitetsfilm fra Palestina

Arabiske filmdager

I går åpnet Arabiske filmdager ved Kino Victoria i Oslo. I løpet av tre dager skal 15 filmer fra 11 arabiske land vises. Selveste åpningsfilmen var "Omar", den palestinske filmen som var en av fem nominerte til prisen beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. 

Det var ikke én eneste ledig plass å oppdrive i den største kinosalen på Kino Victoria i går kl. 18.00. Alle seter var utsolgt! 

Filmregissøren Hany Abu-Assad er hedersgjest under filmfestivalen, og han var ikke bare til stede under visningen av "Omar" i går. Han ble dessuten intervjuet av en av regissørene etter visningen, hvor publikum også kunne stille ham spørsmål fra salen. 

Regissøren Hany Abu-Assad

Hany Abu-Assad (f. 1961) har regissert i alt åtte filmer i løpet av sin filmkarriere. Selv om han også har laget komedier, er det ikke til å komme forbi at det er filmene med klare politiske over- og undertoner han er blitt mest kjent for. "Paradise now" (2005) var den første. "Omar" (2013) er den andre. 

"Hany Abu-Assad er en av de fremste regissørene fra den arabiske verden, og den ledende filmstemmen fra Palestina. Både hans forrige film "Paradise Now" (2005) og årets åpningsfilm "Omar" (2013) har blitt nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film; et svært sjelden privilegium for arabiske filmskapere. Abu-Assad er født i Nazareth og er opprinnelig utdannet flytekniker. Han henga seg først til filmen etter å ha blitt sparket av Delfi Airlines med den begrunnelse at han var palestiner. Helt siden debuten "The Fourteenth Chick" (1998), har filmene til Abu-Assad kombinert imponerende filmatisk arbeid med hardtslående politisk budskap. Han kritiserer ikke bare okkupasjonen, men også det palestinske samfunnet innad og unngår overforenklede karakterer og plot. Det som imidlertid skiller Abu-Assad fra andre palestinske filmskapere og gjør ham til en regissør av international størrelse er at han makter å løfte filmene sine over deres politiske budskap og lage kunstverk av verdensklasse ut av en håpløs politisk situasjon." (fra Arabiske filmdagers brosjyre)

"Omar"

Omar, Tareq og Amjad har vært nære venner siden barndommen, og har hele sitt liv bodd på Vestbredden, som er okkupert av Israel. De bor på hver sin side av en mur, som deler byen deres i to. Det er med livet som innsats de krysser denne muren. 

Nærmest daglig opplever de og andre palestinere å bli ydmyket av israelske soldater, og akkurat dette bestemmer de seg for å gjøre noe med. De planlegger og dreper en israelsk soldat, og klarer å slippe unna uten at noen oppdager dem. Det er Amjad som skyter soldaten. 

Nadja og Omar

Parallelt følger vi Omar og Nadja, som er forelsket i hverandre, og som bor på hver sin side av muren. Nadja er Tareqs søster, og hun og Omar gjør alt de kan for å holde den nokså uskyldige, men likevel meget alvorlige romansen skjult for omverdenen. Utveksling av hete kjærlighetsbrev og blikk er stort sett det de kan tillate seg. 

Etter kort tid viser det seg at israelsk etterretning er på sporet etter dem, og så blir Omar tatt. Han blir torturert, men røper ingenting om kameratene sine. Omar får valget mellom å bli sittende i fengsel på livstid, hvor han kan se frem til enda mer tortur, eller å slippe ut dersom han angir vennene sine. Han lover å hjelpe israelerne med å finne vennene sine, mens han til vennene utenfor murene sier at han planlegger et bakholdsangrep på israelerne. Han og Nadja fortsetter å møtes i smug, men oppdager til sin fortvilelse at rykter om at Omar er en tyster har begynt å florere. Nadja klarer ikke å stole på Omar, mens han på sin side blir vitne til at Amjad driver og oppsøker henne. Hva er det som skjer? Kan man egentlig stole på noen? 

Agent Rami og Omar

Da Omar på nytt innhentes av israelsk etterretning, og får kniven på strupen, skjønner han at noe er alvorlig galt. Er det rett og slett en angiver blant dem - en som vil rydde Omar av veien? For hvordan ellers kan israelsk etterretning vite omtrent alt som foregår i livet hans - også mellom ham og Nadja? 

Jeg ønsker ikke å røpe med av handlingen i filmen - ikke annet enn at det etter hvert bygger seg opp en situasjon med helt umulige valg, der det blir galt uansett hva Omar gjør ... Skal han tenke storpolitikk eller forsøke å redde stumpene av kjærlighetsforholdet til Nadja? Og hva med Tareq, som har vært nødt til å gå i dekning fordi israelerne er overbevist om at det var han som løsnet skuddene mot den israelske soldaten?

Omar leser kjærlighetsbrev fra Nadja

"Regissøren hverken dømmer eller hyller karakterene for deres handlinger. Han viser heller at de vanskelige valgene for unge palestinere ikke er prinsipielle spørsmål, men harde realiteter de må forholde seg til hver dag, med dramatiske utfall." (fra filmdager-brosjyren)

Intervju med regissøren

Etter filmens spektakulære sluttscene stilte som tidligere nevnt regissøren opp til intervju foran oss publikumere. Han fortalte blant annet at filmen i sin helhet er finansiert av palestinere, fordi han ønsket å være uavhengig under hele prosessen. Dessuten kunne han da bruke alle midlene han hadde til rådighet til å gi selve filmen best mulig kvalitet, i stedet for at mye skulle gå bort i flyreiser og dyre hoteller for innleid crew fra hele verden. 

Både Adam Bakri (som spiller Omar) og Waleed Zuaiter (som spiller agent Rami) har skuespillerutdanning, mens f.eks. Leem Lubany (som spiller Nadja) bare var 16 år da filmen ble spilt inn, og aldri har hatt en skuespillerrolle tidligere. Det var for øvrig åpenbart ut fra reaksjonene fra salen at det ikke bare var jeg som var imponert over skuespillerprestasjonene i denne filmen. 

Regissør Hany Abu-Assad

Noe av det mest overraskende regissør Abu-Assad fortalte var for øvrig at filmen har fått meget gode kritikker i israelske medier, og at israelerne som faktisk bor i området mener at filmen er svært realistisk og ikke inneholder noen form for overdrivelser. Når en palestiner dreper en israelsk soldat, får det store konsekvenser for alle som bor i området, og det brukes kollaboratører - frivillige såvel som ufrivillige (under tvang) - i stor stil for å finne de skyldige. Det er først og fremst israelere utenfor dette området, og for så vidt også Israel-venner, som har reagert negativt på filmen. 

Det tok for øvrig 41 dager å gjennomføre filmopptakene, og regissøren fortalte at han i grunnen ikke støtte på noen problemer overhode i denne prosessen. Omar kunne selvfølgelig ikke klatre over den virkelige muren som skiller Vestbredden fra Israel, men på film er alt mulig, svarte regissøren med et glimt i øyet. 

Ekstra morsomt var det at regissøren i pausen etter filmen, hvor det ble servert forfriskninger i foajeen, gikk rundt blant oss publikumere, og at det var mulig å snakke med ham. Jeg benyttet selv anledningen til å fortelle regissøren hva jeg syntes om filmen hans. En stor opplevelse i en filmentusiasts liv!

Min oppfatning av filmen

Jeg er dypt imponert over denne filmen, som jeg mener holder høy kvalitet i alle ledd. Ikke bare er skuespillerprestasjonene formidable, men dramaturgien og oppbyggingen av plottet i filmen, som har gjort at den har fått genre-beskrivelsen thriller, er så gjennomført at jeg satt i helspenn under hele filmen. Miljøskildringene er autentiske, og ikke en eneste gang følte jeg at regissøren har falt for fristelsen til å fremstille noen sider av konflikten stereotypt eller klisjéfylt. Man kommer selvsagt ikke utenom de politiske undertonene i filmen, slik det alltid vil være når Midtøsten-konflikten utgjør et bakteppe. Likevel er det i første rekke plottet som sådan som står i fokus. Og til syvende og sist er dette faktisk en kjærlighetsfilm - en nydelig sådan, selv om det på ingen måte blir noen happy ending. Underveis kjente jeg på kroppen hvilke umulige valg spesielt Omar sto oppe i, gang på gang, og det gjorde sterkt inntrykk! Kompleksiteten i filmen er dens definitive styrke, og her tyr man aldri til lettvintheter.

"Omar" blir vist i kveld (5. april) kl. 19.45 og i morgen (6. april) kl. 20.45, og det er fremdeles billetter igjen å oppdrive. Jeg anbefaler på det sterkeste å ta turen innom Kino Victoria for å se denne filmen!

Innspilt: 2013
Originaltittel: Omar / عمر
Nasjonalitet: Palestina
Språk: Arabisk
Genre: Thriller/drama
Medvirkende: Adam Bakri (Omar), Samer Bisharat (Amjad), Iyad Hoorany (Tareq), Waleed Zuaiter (agent Rami), Leem Lubany (Nadia) m.fl.
Spilletid: 96 minutter

Mads Gilbert og Erik Fosse: "Øyne i Gaza"

Sjokkerende og grusom

"Dette er historien om Israels voldsomme angrep på Gaza vinteren 2008-2009 slik vi opplevde det. De omfattende israelske angrepene på palestinske institusjoner og sivile var trolig blant de mest brutale i palestinernes nyere historie. Angrepene var ikke minst rettet mot barna i Gaza. Mer enn tre hundre barn ble drept og over 1600 skadd." (side 9)

Slik innleder forfatterne sin bok, som handler om deres opphold som leger i Gaza. De ankom Gaza fra Egypt nyttårsaften 2008, og de israelske angrepene hadde da pågått i fem dager. Krigshandlingene skulle pågå frem til 18. januar 2009, og det er dokumentert at ca. 1 400 palestinere mistet livet. I tillegg fikk intrastrukturen store skader. Mads Gilbert og Erik Fosse var der (som leger utsendt fra NORWAC) mens dette skjedde, men de opplevde primært angrepet som leger og vitner på et sykehus. De vet hva de så der: nemlig at opp mot 90 % av alle skadde som ankom sykehuset var sivile, og at urovekkende mange av disse var barn. Små barn. Det de opplevde har ikke bare blitt dokumentert i boka "Øyne i Gaza". Deres vitnemål bidro også til å åpne verdens øyne for det som faktisk skjedde under krigen, hvor israels fremtoning var særdeles brutal og med mange brudd på folkeretten. Gaza, hvis befolkning har en gjennomsnittsalder på 17 år, er i realiteten et eneste stort barnefengsel ... 

Fordi ord og retorikk er forbundet med makt, er legene svært bevisste på sin begrepsbruk. I stedet for å snakke om "Palestina-konflikten", snakker de om "den israelske okkupasjonen av Palestina", de snakker om "okkupert Palestina" og de kaller de israelske "bosettingene" for det de rent faktisk er - nemlig "okkupasjon". Dessuten peker de på hvordan bruken av begrepet "terrorisme" farger våre syn på konflikten. Den vestlige verden har tidligere konsekvent kalt Hamas for en terroristorganisasjon, mens israelernes handlinger har blitt betegnet som forsvar. Sett fra palestinernes øyne er det derimot israelerne som er terroristene ... 

Det har vært skrevet en del bøker om konflikten mellom Israel og Gaza, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza". Åshild Eidem har ikke vært i Gaza mens krigshandlinger pågikk, og hennes bok er derfor helt annerledes enn Gilbert og Fosses "Øyne i Gaza". Mens Eidem har vært opptatt av en slags nøktern balanse, ble nok dette en atskillig større utfordring for Gilbert og Fosse, som så det hele fra en helt annen synsvinkel - mens de bokstavelig talt druknet i døde og skadde. 

Innledningsvis i boka får vi en innføring i bakgrunnen for konflikten mellom Israel og Gaza etter at Hamas kom til makten. Det er en historie om handelsblokader og matmangel og nød for det palestinske folket. Mens det f.eks. følger av folkeretten at alle land med kyststriper har herredømme over eget sjøområde 200 nautiske mil ut i havet, nekter Israel Gazas befolkning å dra lenger enn tre nautiske mil ut i havet med fiskebåtene sine. Dette har ført til at tilførselen av mat som inneholder proteiner er kraftig redusert. Fra Israels side kalles dette å ivareta en sikkerhetssone, fordi palestinerne er truende til å smugle inn våpen og annet fra sjøsiden, som i neste omgang kan benyttes i krigen mot Israel. Og når man også legger til at det ligger ubenyttede gassfelt i Gazas territorialfarvann, ressurser som antakelig vil gjøre dem til en markant deltaker i verdens olje-og-gass-marked, så skjønner vi kanskje at det hele også handler om penger og makt. 

Illustrasjon fra boka

Det har tidligere vært kamper mellom Israel og Hamas, men i juni 2008 inngikk de våpenhvile. 

"Hamas gjorde alt for å sikre våpenhvilen. Før våpenhvilen sendte ulike palestinske grupper mellom 150 og 250 raketter inn i Israel hver måned. I perioden juli til oktober 2008 ble det sendt elleve raketter far Gaza inn i Israel.

I følge kildene var planen for "Operasjon Cast Lead" (Operasjon støpt bly) allerede lagt da våpenhvilen ble inngått. Kjernen i operasjonen skulle være å bombe og invadere Gazastripen for å ødelegge infrastruktur og lamme Hamas. Samme dag som det amerikanske presidentvalget, 4. november 2008, gikk israelske styrker inn i Gaza ved den palestinske byen Deir Al Balah, som er administrasjonssenter for midtre del av Gazastripen. Hensikten var, ifølge Israel, å ødelegge en tunnel som Hamas angivelig skulle bruke for å kidnappe israelske soldater på en grensestasjon 250 meter unna. Seks Hamas-medlemmer ble drept i angrepet. Israel hadde brutt våpenhvilen etter fire skjøre måneder. Hamas svarte umiddelbart med å sende 35 raketter inn i Israel. Hamas tilbød på nytt våpenhvile i november, men det ble avvist av Israel. 

Om formiddagen 27. desember 2008 startet det nye voldsomme angrepet på Gaza." (side 47)

Etter at Mads Gilbert og Erik Fosse ankom Gaza, skulle deres tilværelse dreie seg om liv og død - ustanselig forsøke å redde livet på mennesker som ankom, mange så hardt skadet at livet ikke sto til å reddes, mange med minimale sjanser for overlevelse ... På en rørende måte skildres palestinernes verdisyn - at så lenge det var håp, gjorde de alt - absolutt alt - de kunne for å redde det som reddes kunne. Beskrivelsene av skadene, halvdøde barn som ropte på mamma, pårørende som sørget for pleie av sine sårede familiemedlemmer, dødsfall ... er så grusomme at det er til å grine av. Og det verste av alt er faktisk dette med de fjernstyrte dronene som hele tiden svevet over Gaza, og hvor de israelske soldatene faktisk kunne se hva og hvem de skjøt på. Som barna som var sendt opp på taket av bygningen de bodde i for å leke, fordi det ikke var trygt på gata ... og så ble de beskutt og drept likevel, med uhyggelig presisjon ... Hva skal man tenke og tro etter å ha lest dette?

Et palestinsk folk som føler seg fullstendig rettighetsløst sto i sentrum for begivenhetene, og på et visst tidspunkt var de norske legene så sjokkerte at de tenkte at de måtte få fortalt verden hva de var vitne til. De befant seg innenfor de samme murene som palestinerne i Gaza, på et sted uten vestlig presse og hvor de høyt utdannede palestinske pressefolkene ikke hadde særlig kredibilitet i den vestlige verden ... De kunne dermed informere så mye de bare orket, men ble likevel ikke trodd. 

Etter å ha vært vitne til alle de skadde sivile, alle de skadde barna - i det hele tatt alle de menneskelige tapene på palestinsk side - og hørt mange historier om israelske soldaters grusomheter, begynte det gradvis å gå opp for legene og forfatterne av boka at i alle fall noe av det de hørte måtte være sant. For egentlig skulle jo barna og kvinnene, ja - de sivile i særdeleshet - ha vært skånet for krigshandlingene. Men fordi alle palestinerne i Gaza var terrorister for de israelske soldatene, skulle de faktisk tas - de var legitime mål for angrep, skade og drap (side 271). 

"Det skulle bli staten Israels president, fredsprisvinneren Shimon Peres, som tydeligst blottstilte den israelske politiske og militære målsetningen med Operasjon støpt bly for all verden:

"Morsomme" T-skjorter som soldater fra
det israelske skarpskytterkompaniet gikk med.
(Illustrasjon fra boka.)

"Gjennomføringen av den aktuelle operasjonen har gått 90 prosent etter planen," oppsummerte Shimon Peres fire dager før "operasjonen" var over.

I sin tale til den amerikansk-israelske lobbyorganisasjonen The American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) i Beit Hanassi i Jerusalem 14. januar 2009 - mens bombene fortsatt regnet over Gaza - røpet han Israels egentlige plan:

"Israels mål er å gi folket i Gaza et så hardt slag at de mister appetitten på å skyte på Israel. Det er det hele." (side 271) 

Dermed innrømmet han faktisk at det å drepe sivile - også små barn - var en del av planen ...

Etter massiv internasjonal kritikk mot Israels angrep på Gaza er det gjennomført noen granskninger. Disse har avslørt grove brudd på folkeretten ... Det er imidlertid lite som tyder på at Israels ledelse tar dette innover seg ...

"På mine mange reiser gjennom Israel og i okkupert Palestina får jeg ofte en følelse av at israelerne lever i en verden helt forskjellig fra vår. Det selvrettferdiggjørende selvforsvaret er allestedsnærværende. Segregeringspolitikken praktiseres åpenlyst og uten blygsel som om det er slik verden skal være. De omfattende kontrollene på talløse "check-points", den høye, nakne og grufulle muren, den omfattende militariseringen og væpningen av det sivile israelske samfunnet, todelingen av nær sagt alle rettigheter og den stadige utvidelsen av okkupert land gjennom tallrike nye ulovlige kolonier - alt er organisert med pinlig nøyaktighet og en nesten uutholdelig arroganse." ( side 278)

"Palestinerne i Gaza sitter med en absurd dom. De har ikke gjort noe galt, de har aldri fått og får aldri saken sin prøvd for noen domstol. De sitter med en straffeutmåling som ikke har forankring i noe lovverk, verken nasjonalt eller internasjonalt. De har ingen ankeinstanser og ingen rett til benådning. De er fengslet sammen med sine barn, barnebarn og oldebarn. Fengselet har til enhver tid 40 000 gravide kvinner. Ufødte som fødte barn får aldri vite om de noen gang kommer ut. Fangevokterne er uberegnelige og kyniske. Med utspekulert ondskap straffes alle fangene for handlinger de overhode ikke har ansvar for eller kontroll over. Redslene kan ikke forstås fra utsiden. Hadde noen virkelig forstått dem, ville dette vært stoppet for lenge siden, fangene sluppet fri og fangevokterne straffet." (side 281)

Jeg kommer i grunnen ikke på så veldig mye mer å si ... Ikke annet enn at dette har vært rystende lesing, og at jeg har felt noen tårer underveis i lesingen, som i all hovedsak har vært lydbokbasert. Jeg har imidlertid papirutgaven av boka også, og det har vært et verdifullt supplement til lesingen å kunne bla i denne boka, se på bildene, lese enkelte avsnitt om igjen. Jeg er full av beundring for den innsatsen Mads Gilbert og Erik Fosse har gjort, både som leger og forfattere av "Gazas øyne". Og jeg deler i aller høyeste grad deres bekymring for  opinionens kortvarige interesse for menneskelige lidelser som rammer andre langt unna vårt land ... Legene kom seg ut av Gaza til slutt - (for)fulgt av raketter fra Israel, som de så vidt slapp unna. Og bare for å ha sagt det: Man er ikke antisemittisk selv om man fordømmer en krig som denne! Og det er ikke dermed sagt at ikke palestinerne også har sine svin på skogen! Men det er noe med den uendelige voldsspiralen som ingen ende vil ta, og som rammer så mange uskyldige. Når blir nok nok?

Og så avslutter jeg med sitater fra hhv. Jonas Gahr Støre og Kåre Willoch, som fremkommer av smussomslaget på boka. 

"Når krigen raser, blir de sivile stemmeløse. Erik Fosse og Mads Gilbert var i Gaza som leger i januar 2009. I tillegg formidlet de det de så. Det var ikke deres plikt, men det var deres ansvar. Når militærmakten stenger alle stemmer ute, blir de få som trenger igjennom, ekstra sterke - og viktige." Jonas Gahr Støre, Utenriksminster AP

"Israel holdt journalister borte da de påførte folket i Gaza ufattelige lidelser. Men to norske leger var der. Deres sterke beretning kaster flomlys over en brutalitet som også skader Israel, og hindrer fred." Kåre Willoch

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Antall sider: 311 / spilletid: 10 t 3 min.
Oppleser: Mads Gilbert og Erik Fosse

Mads Gilbert og Erik Fosse

Andre artikler om boka:
- NRK v/Ole Jan Larsen - 17.09.2009 - Øyne i Gaza 
- Aftenposten v/John Harbo - 22.09.2009 - Med begrenset virkning
- VG v/Erlend Skevik - 17.09.2009 - Norge har sviktet Gaza
- Ny Tid v/Turid Lykseth Wik - 22.01.2010 - En anti-israelsk pamflett
- Telemark Arbeiderblad v/Nils Jul Lande - 04.06.2010 - Gilbert om Gaza
- Fritt ord - Erik Fosse og Mads Gilbert får Fritt Ords Honnør (prisen ble utdelt 24.02.2009)

"Miral" (Regissør: Julian Schnabel)

Palestina-Israel-konflikten fra 1948 til 1991


Innspilt: 2010
Originaltittel: Miral
Nasjonalitet: Israel, India, Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Willem Dafoe, Freida Pinto, Hiam Abbass, Alexander Siddig, Vanessa Redgrave, Yasmine Elmasri, Omar Metwally
Spilletid: 112 min.
Basert på Rula Jebreals bok "Ørkenblomsten"

I filmen "Miral" følger vi starten på Palestina-Israel-konflikten fra 1948 og frem til 1991, hele tiden sett fra palestinernes side. Barnehjemmet Dar Al-Tifel drives av Hind Husseini, og til dette hjemmet kommer både foreldreløse barn og barn av foreldre som ikke ser seg i stand til å klare oppdragelsen av sine barn på egen hånd.

Mirals mor Pinto flykter fra en voldelig stefar som misbruker henne og søsteren seksuelt. Hun kommer egentlig aldri over dette, og selv om hun senere gifter seg og får datteren Miral, blir hun aldri lykkelig. Til slutt tar hun sitt eget liv. Miral vokser derfor opp uten mor, og faren beslutter etter hvert at hun skal plasseres på Hinds barnehjem.

Miral er en vakker, ung kvinne, som en dag forelsker seg i den politiske aktivisten Hani, og dermed må hun ta et valg: skal hun kjempe for sitt folks fremtid eller holde fast ved det Hind har lært henne, nemlig at fremtiden og landets fred kun kan sikres gjennom utdanning?

Da jeg i sin tid leste boka "Ørkenblomsten", som denne filmen er basert på, reagerte jeg på den noe ensidige fremstillingen av Palestina-Israel-konflikten. Dersom jeg hadde oppfattet at denne filmen var basert på "Ørkenblomsten", tror jeg derfor at jeg kanskje ville ha avstått fra å kjøpe den. Når det er sagt er den absolutt severdig! Men jeg hadde ikke trengt å få historien servert to ganger.

De mer kjente skuespillerne Willem Dafoe og Vanessa Redgrave opptrådte kun i noen mindre sekvenser i filmen, og akkurat dette skuffet meg i og med at de begge har blitt brukt nokså mye i markedsføringen av denne filmen. For øvrig vil jeg fremheve Hiam Abbass som spiller Hind, en skuespiller jeg tidligere har sett i filmen "Sitrontreet". Hun er fantastisk både i rollen som Hind i "Miral" og som enken Salma i "Sitrontreet"! Ut fra en helhetsvurdering ender jeg opp med å gi denne filmen terningkast fire. Det som trekker ned er at historien er noe banal og ensidig fremstilt, mens det som trekker opp er gode skuespillerprestasjoner og realistiske kulisser. Filmen (og boka) er for øvrig basert på en sann historie.

Hind og barnehjemsbarna

Skuespillerne Vanessa Redgrave, Hiam Abbass og Willem Dafoe

Miral og aktivisten Hani

Miral

S. Yitzhar: "Khirbet Khizah"

Hebraisk mesterverk er omsider oversatt til norsk!

Utgitt i Israel: 1949

Originaltittel: Hirbet Hize´a
Oversatt fra hebraisk: Kjell Risvik
Forlag: Aschehoug

Antall sider:  95

I "Khirbet Khizah" følger vi en liten gruppe israelske soldater under invasjonen av det vi i dag kjenner som Israel. Med råskap og ufølsomhet jager de palestinerne på flukt, for deretter å overta deres landområder.

"Etter en stund var vi fremme ved en høyde, og der krøp vi sammen under en kaktushekk og skulle akkurat til å spise nistematen vår da denne mannen, en viss Moishe, troppsjefen, samlet oss og gjorde rede for situasjonen, terrenget og oppdraget. Det fremgikk da at de få husene vi kunne se nederst i skråningen på en annen høyde, var et sted som het Khirbet Khizah, og alle jordene omkring og alle avlingene tilhørte den landsbyen, hvor det var rikelig med vann, god jord og kyndig gårdsdrift som hadde sikret stedet et ry nesten på høyde med innbyggerne, som etter sigende var noen store kjeltringer som hjalp fienden og ikke skydde noen form for djevelskap når det bød seg en anledning; om de for eksempel skulle støte på noen jøder, kunne du være sikker på at de gjorde kort prosess på dem - for det var deres natur, slik var de bare." (side 8)

Etter hvert nøyer troppen seg ikke bare med å jage palestinerne på flukt - de plaffer dem ned ... "sånn for sikkerhets skyld".

"Maskingeværet vårt åpnet med noen rolige, nærmest harmløse skudd, som om det ikke var meningen at de skulle skade noen. Først smadret det vinduet i et kalket hus (lyseblå arabisk kalk) med grønne skodder, og så trommet det løs på et høyt hus i soltørket leire, og i neste nå meide skuddene seg gjennom et åpent smug og smalt mot gjerdene og veggene og inn mellom trærne som solen begynte å bade, selv inne i det tette løvverket." (side 23)

Underveis får jeg-personen i boka samvittighetskvaler. Det kan ikke være rett at de, jødene, skal jage et folk ut i landflyktighet ... Og når han ser de gråtende mødrene og barna, landsbyens syke og gamle - hvilken skade er de i stand til å gjøre? Samtidig blir han vitne til sine medsoldaters forakt for palestinerne, som ikke betraktes som fullverdige mennesker på lik linje med dem selv. Da palestinerne, som skulle være så farlige og djevelske, ikke yter motstand i det hele tatt (fordi de ikke har våpen), foraktes dette også ...

Boka er basert på virkelige hendelser som fant sted i 1948. For å få tilgang på Israel, det forgjettede land, ble palestinerne som bodde der fra før av, jaget ut av sine landsbyer. De hadde jo ikke sittet ved forhandlingsbordet da landet ble delt. Slik ble Israel dannet ...

Det mest oppsiktsvekkende med boka er at den er skrevet av en jøde, tenker jeg. Denne lille boka har vært regnet som et hebraisk mesterverk, og forfatteren er belønnet med en rekke israelske litterære priser. Ikke overraskende var boka en brannfakkel den gang den kom ut, og den har ført til mange viktige samfunnsdebatter i Israel. Selv om dette alene er en god grunn til å lese boka, vil jeg også fremheve at den i all sin råskap nesten er poetisk. Litterært holder boka høy kvalitet. Her blir det terningkast fem!

S. Yitzhar

Boka er senere utgitt i Aschehougs Sidespor-serie.

"The Little Traitor" (regissør: Lynn Roth)

Innspilt: 2007 

Nasjonalitet: Israel og USA   

Skuespillere: Alfred Molina, Ido Port, Rami Heuberger, Gilya Stern, Theodore Bickel

Spilletid: 86 min.
Basert på Amos Oz´ bok "Panther in the Basement"

11 åringen og jøden Proffy er født og oppvokst i Palestina etter at det lyktes foreldrene hans å flykte fra Polen mens moren var gravid. Ingen av slektningene deres overlevde Holocaust.

Proffy er en svært kontaktsøkende gutt, men faren hans har egentlig aldri tid til ham. Stort sett kommer faren kun på banen når straff skal deles ut - gjerne fordi Proffy ikke har klart å overholde portforbudet.

Vi befinner oss altså i Palestina, året er 1947 og britenes okkupasjon av landet nærmer seg slutten. Både jøder og palestinere håper at alt skal bli så veldig mye bedre bare britene drar hjem. Så også Proffy og hans kamerater. De hater britene intenst, og planlegger et attentat med en hjemmelaget bombe.

Så blir Proffy tatt for brudd på portforbudet av den britiske sersjanten Dunlop (i Alfred Molinas skikkelse). I stedet for å arrestere Proffy, følger Dunlop ham hjem. I forbifarten nevner han at han pleier å sitte på Orient Palace hver ettermiddag, og at Proffy bare må stikke innom hvis han har lyst.

Og Proffit, som knapt har noen voksenkontakt med foreldrene sine som alltid har det for travelt til å snakke med ham, ender opp som fast gjest hos Dunlop på Orient Palace. Der utveksler de alskens ulike samtaleemner; damer, britenes okkupasjon av Palestina, Dunlops forlovede etc. Dunlop lærer dessuten Proffy å spille biljard. Til gjengjeld lærer Proffy Dunlop hebraisk.

Men Proffy vet ikke at vennene hans følger med på hvor han bedriver tiden sin, og plutselig springer "bomben". Proffy er en foræder! Og i et okkupert land er det ingen spøk å bli kalt foræder, selv om man bare er 11 år! Han blir faktisk stilt for retten anklaget for foræderi.

Dette er en nydelig film om menneskene i en av de mest tragiske konflikter som finnes i verden. Lite ante verken jødene eller palestinerne om hva som ventet dem etter at britene trakk seg ut av landet, og FN vedtok at staten Israel skulle opprettes ...

Alfred Molina er en solid skuespiller, men jammen synes jeg at han som spilte den lille gutten (Ido Port) også overbeviste! Best av alt var kanskje miljøet som var gjenskapt fra 1947. For meg fremsto dette som svært autentisk. Filmen er basert på israeleren Amos Oz sin bok "Panther in the Basement", og den har mottatt en rekke priser i forbindelse med filmfestivaler.

En sterk terningkast fem for denne filmen!

Susan Abulhawa: "Morgen i Jenin"

Utgitt: 2006

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Scar of David"

Oversetter: Ragnhild Eikli

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 361 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.

Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael, noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og får navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likheten neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya da som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.

Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.

Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk utelukkende bestående av gode mennesker, mens israelerne nesten kun fremstilles som onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocoast.

Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er imidlertid ikke dårlig skrevet heller. 

Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det  stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte en smule banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Kanskje for å gi det hun skriver enda større troverdighet? Det er ikke helt vellykket. Det finnes jo ingen objektiv sannhet om nesten noe som helst. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere.  Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som for eksempel at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet. 

Det mangler en del på å nå opp til en toppkarakter, men boka fortjener etter min mening uansett terningkast fem.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok! 


Her kan du lese Solgunns anmeldelse! Og her er Bokelskerinnens omtale. Og her er Elidas omtale!

Rula Jebreal: "Ørkenblomsten" (2004)

Handlingen i boka foregår i Israel fra 1948 og frem til rundt 1991, og det er først og fremst palestinernes historie som fortelles - basert på virkelige hendelser og personer.

Den palestinske kvinnen Nadia flykter i svært ung alder fra en stefar som har misbrukt henne seksuelt, mens moren så en annen vei. Hun har en indre uro i seg som ikke forsvinner etter at hun gifter seg med den hjertegode Jamal. De får to døtre - Miral og Randa - men allerede mens jentene er ganske små, dør Nadja under tragiske omstendigheter. Faren velger å plassere døtrene på det som etter hvert har blitt Hinds kostskole for jenter i Jerusalem.

Da den første intifadaen (stein-krigen) starter på slutten av 80-tallet, våkner Mirals politiske bevissthet. Hun bestemmer seg for å delta i kampen for et fritt Palestina, hvor demonstrasjoner og terrorhandlinger inngår. Men når det eneste våpenet de har er steiner, sier det seg selv at det er en farlig og nokså fåfengt kamp ...

Språket i boka er nokså dårlig. Dessuten opplevde jeg personskildringene som nokså flate og endimensjonale. Gang på gang vipper historien over i det banale. Det er f.eks. vel mange beskrivelser av tårer som renner nedover Mirals kinn. Jeg reagerte også på at historien om to folkegrupper som kjemper om det samme landet, blir svært ensidig fremstilt. Dette irriterte meg under lesingen. Like fullt må jeg si at historien som sådan er gripende og tidvis også meget interessant. Så får det heller være at forfatteren nok har hatt som ambisjon å få verden til å åpne øynene sine for det palestinske folks lidelser gjennom å skrive en slik bok - en bok som for øvrig har blitt bestselger, bl.a. i Italia. 


Et meget svakt terningkast 4.

Amos Oz: "Hvordan helbrede en fanatiker"

Utgitt: 2006
Originaltittel: How to cure a fanatic
Utgitt på norsk: 2006
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Arneberg Forlag
Antall sider: 126


Israeleren Amos Oz er født og oppvokst i Israel, og var i hele sin oppvekst en del av den hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere. Med denne ballasten er det beundringsverdig at han har kommet til den erkjennelse han gir uttrykk for i denne lille boka.

Konflikten mellom jødene og palestinerne i Midt-Østen handler ikke om hvem som har rett eller feil, hvem som er de snille og de slemme. Hele konflikten betegnes av Oz som en tragedie. Jødene og palestinerne har det til felles at de er blitt kastet ut av land etter land, og at det ikke er noen som vil ha dem. Sånn sett er de begge ofre, og begge gjør krav på de samme landområdene - med like stor rett, både historisk og reelt.

Utfordringen er at begge fronter er svært fanatiske - både i sitt syn på hvem som har rett og i forhold til at de demoniserer "de andre". Oz foreslår noen tiltak for å demme opp for konflikten - tiltak som har overføringsverdi til en hvilken som helst konflikt om hva som helst. Kompromisser er et nøkkelord. Videre evnen til å se verden med "fiendens" briller, til å le av seg selv osv.

Boka avsluttes for øvrig med en forelesning holdt av Izzat Ghazzawi med overskriften "kulturen og litteraturens rolle i konfliktområder".

Denne lille boka anbefales varmt, uansett hvilke synspunkter man måtte ha om Midt-Østen-konflikten. Det er en liten bok som kan gi en spore til å åpne øynene for hva som egentlig skjer. Jeg fikk justert noen feiloppfatninger jeg hadde fra før av under lesningen.

Yasmina Khadra: "Etter attentatet" (2005)

Om Israel-Palestina-konflikten

Amin er en svært vellykket integrert palestiner i Israel. Gjennom nitidig og iherdig innsats har han overvunnet fordommer og rasisme, og er en dyktig kirurg på et sykehus i Tel Aviv. Han er lykkelig gift med Sihem og de bor i rikmannsstrøket i byen.

Etter en lang dag ved operasjonsbordet for å redde overlevende etter et selvmordsbombe-attentat, blir han tilkalt til politistasjonen for å identifisere liket av sin kone. Det tar tid før Amin klarer å ta inn over seg at det er kona som står bak selvmords-attentatet. Dermed raser hans verden fullstendig sammen, og han blir besatt på å finne ut hva som førte til at Sihem valgte å ta livet ikke bare av seg selv, men også en hel skoleklasse med uskyldige barn.

Khadra drar oss med inn i konflikten mellom Israel og Palestina, og uten å gi noe svar forsøker han likevel å tegne et bilde av hva som gjør at noen kan velge en så dramatisk skjebne som det å bli selvmordsbomber. Historien er intens og besettende, fortvilet og på mange måter håpløs. Khadra beskriver en voldsspiral som ingen ende vil ta. Finnes det i det hele tatt håp i denne konflikten? Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2008
Originaltittel: L´attentat
Utgitt på norsk: 2008
Oversatt: Ellen Huse Foucher
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 221

"Sitrontreet" (Regissør: Eran Rikilis) - 2008

Sterkt drama fra virkeligheten


Innspilt: 2008
Originaltittel: Lemon Tree
Nasjonalitet: Israel, Frankrike, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Hiam Abbass, Doron Tavory, Ali Suliman, Rona Lipaz-Michael, Tarik Kopty, Amos Lavi, Amnon Wolf, Smadar Jaaron, Danny Leshman, Hili Yalon
Spilletid: 111 min.


Den palestinske enken Salma livnærer seg av sitronene hun høster fra sitronlunden hun i sin tid arvet av sin far. Så kommer den israelske forsvarsministeren og hans kone flyttende inn i nabolaget, og sikkerhetstjenesten forlanger at sitrontrærne må fjernes. Med alle trærne så tett inn på forsvarsministerens bolig, er det i følge israelsk sikkerhetstjeneste for enkelt for palestinske terrorister å gjemme seg før de går til angrep.

For Salma er sitronlunden selve livet. Hun steller trærne sine med alt hun har av kjærlighet og omsorg, og det hun høster er nesten nok til at hun kan klare seg på egen hånd. Sønnen hennes bor i USA, og med de 150 dollarene han sender hjem hver måned, går det akkurat rundt. Og nå vil israelerne ikke bare angripe levebrødet hennes, men også selve livet hennes, det hun lever både for og av. At israelerne har tilbudt henne økonomisk kompensasjon hjelper ikke.

Salma har ikke tenkt å gi seg så lett, og hun hyrer inn en palestinsk advokat som hjelper henne med å føre saken helt opp til Høyesterett. Underveis oppsøkes hun både av palestinere og israelere som forsøker å stoppe henne, den ene siden ved hjelp av æreskodekser og den andre siden ved å så frykt. Etter hvert begynner også media, ikke bare i Israel men i resten av verden, å interessere seg for saken.  Hele saken er blitt nok et eksempel på israelsk segregering og palestinernes avmakt, som i det store og det hele kun har ett virkemiddel for å nå noen vei: ved hjelp av terror. Salma er beredt til å kjempe for sine sitrontrær! Hun er bare et vanlig menneske, ingen terrorist. Så spørs det om hun i det hele tatt har noen sjanse mot israelsk Høyesterett, som også skal definere hvor langt den israelske stat kan gå for å beskytte sine egne mot palestinsk terror … 

Styrken ved denne filmen er at den ikke tegner noe svart-hvitt-bilde av palestinerne og israelerne, men tvert i mot menneskeliggjør begge sider av konflikten. Sånn sett blir det lett for seerne å forstå begge sider, og det er vel nettopp denne konfliktens store dilemma. Rent bortsett fra at sympatien som regel går til den som har færrest virkemidler, minst makt … Ja takk! Vi vil ha flere filmer som dette! Her blir det terningkast seks!