"Familien, August: Osage County" (Regissør: John Wells)

Et familiedrama av de helt store! 

John Wells (f. 1956) er en amerikansk teater-, film- og TV-produsent, skribent og regissør. Han har regissert og produsert en rekke filmer som jeg aldri har hørt om (kanskje med unntak av den uhyggelige filmen "One Hour Photo" fra 2002 med Robin Williams i hovedrollen). (Kilde: Wikipedia.)

"Familien, August: Osage County" er en svart komedie basert på det Pulitzer-prisvinnende teaterstykket med samme navn, skrevet av Tracy Letts. 

I filmens åpningsscene introduseres vi for ekteparet Violet og Beverly Weston, spilt av hhv. Meryl Streep og Sam Shepard. Han er en alkoholisert poet - hun har en langt fremskreden munnkreft og er avhengig av vanedannende smertestillende medikamenter (for å si det på en annen måte: hun er narkoman). Det er et sørgelig liv de lever; hun sur og bitter og stort sett alltid på en pille-tripp, han med sorgene druknet i alkohol og med en hang til å gjemme seg bort på sitt arbeidsrom, hvor han ikke gjør stort. Violet er ikke særlig imponert over mannens siste stunt. Han har nemlig ansatt en ung indiansk kvinne som skal ta hånd om praktiske ting som husvask, klesvask og matlaging. 

Hele familien er samlet til noe som må kunne karakteriseres som en familietragedie.

Så forsvinner Beverly plutselig. Han har gjort dette tidligere også, men denne gangen ligger det i luften av det er annerledes. Violet kaller sammen barna, sin søster og deres familier, som kommer ilende til, noen langveisfra og andre fra nabolaget. Dermed er det duket for et familiedrama av de helt store! Men om noen trodde at all futt og fart har gått ut av Violet sammen med den progredierende kreftsykdommen, så tar de feil ... Hun kan absolutt bite fra seg! Det meste kommer ufiltrert ut av munnen hennes, og den verbale brutaliteten hennes takles ulikt av de forskjellige familiemedlemmene. Noen mer ansvarsfulle enn andre, noen mer egosentriske (eller grensesettende) - alle med hemmeligheter som ikke helt tåler dagens lys ... 

Barbara fortviler om morens likegyldighet over egen situasjon.

Som jeg sa innledningsvis, er dette en svart komedie. Latteren setter seg innimellom litt fast i halsen - særlig når man må innse at det man ler av er en temmelig tragisk familiesituasjon, der det meste har gått galt - ikke bare en gang, men i grunnen hele tiden ... To av døtrene har i sin tid ikke bare flyttet hjemmefra - de har flyktet. Og opplever at nissen i grunnen følger med på lasset. Vi aner forsømte barn, som har fått lite kjærlighet av sine dysfunksjonelle foreldre. Særlig Barbara (spilt av Julia Roberts) lider, og sliter med å sette sunne grenser for moren. 

Far og sønn 

Spørsmålet er: Hvor blir det av Beverly, og hva vet egentlig Violet? Og hva er det med søstrene Violet og Mattie, og hvorfor er de så opprørte over det gryende forholdet mellom "Lille" Charles (spilt av Benedict Cumberbatch) og Ivy? Hemmelighetene avsløres lag for lag etter hvert som handlingen skrider frem ...

Mor og datter i en fortvilet situasjon

I denne stjernespekkede filmen er det virkelig ingenting å si på skuespillerprestasjonene! De er i øvre klasse. Selve historien som filmen bygger på er også interessant og dramaturgisk godt bygget opp. Og kanskje det beste av alt: her må sminken vike for realismen, noe som er høyst uvanlig i en amerikansk film. Dermed får den på et vis et "europeisk preg", dersom man ser bort fra noe melodrama spesielt i Matties og Steves rolletolkninger; hun Violets søster, han en flottenfeier av en kjæreste av Karen, en av Violets døtre som i sin tid flyktet til Florida for å komme lengst mulig vekk fra sine dysfunksjonelle foreldre. 

For en filmelsker er denne filmen et "must"! Den må ses og oppleves!

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Det bør vel også nevnes at George Clooney har vært produsent.

Innspilt: 2013 
Originaltittel: August: Osage County
Nasjonalitet: USA 
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Violet Weston), Julia Roberts (Barbara Weston-Fordham), Ewan McGregor (Bill Fordham), Chris Cooper (Charles Aiken), Abigail Breslin (Jean Fordham), Benedict Cumberbatch (Lille Charles Aiken), JUliette Lewis (Karen Weston), Margo Martindale (Mattie Fae Aiken), Dermot Mulroney (Steve Huberbrecht), Julianne Nicholson (Ivy Weston), Sam Shepard (Beverly Weston) og Misty Upham (Joanna Monevata)
Spilletid: 120 min. 

"Omar" (Regissør: Hany Abu-Assad)

Kvalitetsfilm fra Palestina

Arabiske filmdager

I går åpnet Arabiske filmdager ved Kino Victoria i Oslo. I løpet av tre dager skal 15 filmer fra 11 arabiske land vises. Selveste åpningsfilmen var "Omar", den palestinske filmen som var en av fem nominerte til prisen beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. 

Det var ikke én eneste ledig plass å oppdrive i den største kinosalen på Kino Victoria i går kl. 18.00. Alle seter var utsolgt! 

Filmregissøren Hany Abu-Assad er hedersgjest under filmfestivalen, og han var ikke bare til stede under visningen av "Omar" i går. Han ble dessuten intervjuet av en av regissørene etter visningen, hvor publikum også kunne stille ham spørsmål fra salen. 

Regissøren Hany Abu-Assad

Hany Abu-Assad (f. 1961) har regissert i alt åtte filmer i løpet av sin filmkarriere. Selv om han også har laget komedier, er det ikke til å komme forbi at det er filmene med klare politiske over- og undertoner han er blitt mest kjent for. "Paradise now" (2005) var den første. "Omar" (2013) er den andre. 

"Hany Abu-Assad er en av de fremste regissørene fra den arabiske verden, og den ledende filmstemmen fra Palestina. Både hans forrige film "Paradise Now" (2005) og årets åpningsfilm "Omar" (2013) har blitt nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film; et svært sjelden privilegium for arabiske filmskapere. Abu-Assad er født i Nazareth og er opprinnelig utdannet flytekniker. Han henga seg først til filmen etter å ha blitt sparket av Delfi Airlines med den begrunnelse at han var palestiner. Helt siden debuten "The Fourteenth Chick" (1998), har filmene til Abu-Assad kombinert imponerende filmatisk arbeid med hardtslående politisk budskap. Han kritiserer ikke bare okkupasjonen, men også det palestinske samfunnet innad og unngår overforenklede karakterer og plot. Det som imidlertid skiller Abu-Assad fra andre palestinske filmskapere og gjør ham til en regissør av international størrelse er at han makter å løfte filmene sine over deres politiske budskap og lage kunstverk av verdensklasse ut av en håpløs politisk situasjon." (fra Arabiske filmdagers brosjyre)

"Omar"

Omar, Tareq og Amjad har vært nære venner siden barndommen, og har hele sitt liv bodd på Vestbredden, som er okkupert av Israel. De bor på hver sin side av en mur, som deler byen deres i to. Det er med livet som innsats de krysser denne muren. 

Nærmest daglig opplever de og andre palestinere å bli ydmyket av israelske soldater, og akkurat dette bestemmer de seg for å gjøre noe med. De planlegger og dreper en israelsk soldat, og klarer å slippe unna uten at noen oppdager dem. Det er Amjad som skyter soldaten. 

Nadja og Omar

Parallelt følger vi Omar og Nadja, som er forelsket i hverandre, og som bor på hver sin side av muren. Nadja er Tareqs søster, og hun og Omar gjør alt de kan for å holde den nokså uskyldige, men likevel meget alvorlige romansen skjult for omverdenen. Utveksling av hete kjærlighetsbrev og blikk er stort sett det de kan tillate seg. 

Etter kort tid viser det seg at israelsk etterretning er på sporet etter dem, og så blir Omar tatt. Han blir torturert, men røper ingenting om kameratene sine. Omar får valget mellom å bli sittende i fengsel på livstid, hvor han kan se frem til enda mer tortur, eller å slippe ut dersom han angir vennene sine. Han lover å hjelpe israelerne med å finne vennene sine, mens han til vennene utenfor murene sier at han planlegger et bakholdsangrep på israelerne. Han og Nadja fortsetter å møtes i smug, men oppdager til sin fortvilelse at rykter om at Omar er en tyster har begynt å florere. Nadja klarer ikke å stole på Omar, mens han på sin side blir vitne til at Amjad driver og oppsøker henne. Hva er det som skjer? Kan man egentlig stole på noen? 

Agent Rami og Omar

Da Omar på nytt innhentes av israelsk etterretning, og får kniven på strupen, skjønner han at noe er alvorlig galt. Er det rett og slett en angiver blant dem - en som vil rydde Omar av veien? For hvordan ellers kan israelsk etterretning vite omtrent alt som foregår i livet hans - også mellom ham og Nadja? 

Jeg ønsker ikke å røpe med av handlingen i filmen - ikke annet enn at det etter hvert bygger seg opp en situasjon med helt umulige valg, der det blir galt uansett hva Omar gjør ... Skal han tenke storpolitikk eller forsøke å redde stumpene av kjærlighetsforholdet til Nadja? Og hva med Tareq, som har vært nødt til å gå i dekning fordi israelerne er overbevist om at det var han som løsnet skuddene mot den israelske soldaten?

Omar leser kjærlighetsbrev fra Nadja

"Regissøren hverken dømmer eller hyller karakterene for deres handlinger. Han viser heller at de vanskelige valgene for unge palestinere ikke er prinsipielle spørsmål, men harde realiteter de må forholde seg til hver dag, med dramatiske utfall." (fra filmdager-brosjyren)

Intervju med regissøren

Etter filmens spektakulære sluttscene stilte som tidligere nevnt regissøren opp til intervju foran oss publikumere. Han fortalte blant annet at filmen i sin helhet er finansiert av palestinere, fordi han ønsket å være uavhengig under hele prosessen. Dessuten kunne han da bruke alle midlene han hadde til rådighet til å gi selve filmen best mulig kvalitet, i stedet for at mye skulle gå bort i flyreiser og dyre hoteller for innleid crew fra hele verden. 

Både Adam Bakri (som spiller Omar) og Waleed Zuaiter (som spiller agent Rami) har skuespillerutdanning, mens f.eks. Leem Lubany (som spiller Nadja) bare var 16 år da filmen ble spilt inn, og aldri har hatt en skuespillerrolle tidligere. Det var for øvrig åpenbart ut fra reaksjonene fra salen at det ikke bare var jeg som var imponert over skuespillerprestasjonene i denne filmen. 

Regissør Hany Abu-Assad

Noe av det mest overraskende regissør Abu-Assad fortalte var for øvrig at filmen har fått meget gode kritikker i israelske medier, og at israelerne som faktisk bor i området mener at filmen er svært realistisk og ikke inneholder noen form for overdrivelser. Når en palestiner dreper en israelsk soldat, får det store konsekvenser for alle som bor i området, og det brukes kollaboratører - frivillige såvel som ufrivillige (under tvang) - i stor stil for å finne de skyldige. Det er først og fremst israelere utenfor dette området, og for så vidt også Israel-venner, som har reagert negativt på filmen. 

Det tok for øvrig 41 dager å gjennomføre filmopptakene, og regissøren fortalte at han i grunnen ikke støtte på noen problemer overhode i denne prosessen. Omar kunne selvfølgelig ikke klatre over den virkelige muren som skiller Vestbredden fra Israel, men på film er alt mulig, svarte regissøren med et glimt i øyet. 

Ekstra morsomt var det at regissøren i pausen etter filmen, hvor det ble servert forfriskninger i foajeen, gikk rundt blant oss publikumere, og at det var mulig å snakke med ham. Jeg benyttet selv anledningen til å fortelle regissøren hva jeg syntes om filmen hans. En stor opplevelse i en filmentusiasts liv!

Min oppfatning av filmen

Jeg er dypt imponert over denne filmen, som jeg mener holder høy kvalitet i alle ledd. Ikke bare er skuespillerprestasjonene formidable, men dramaturgien og oppbyggingen av plottet i filmen, som har gjort at den har fått genre-beskrivelsen thriller, er så gjennomført at jeg satt i helspenn under hele filmen. Miljøskildringene er autentiske, og ikke en eneste gang følte jeg at regissøren har falt for fristelsen til å fremstille noen sider av konflikten stereotypt eller klisjéfylt. Man kommer selvsagt ikke utenom de politiske undertonene i filmen, slik det alltid vil være når Midtøsten-konflikten utgjør et bakteppe. Likevel er det i første rekke plottet som sådan som står i fokus. Og til syvende og sist er dette faktisk en kjærlighetsfilm - en nydelig sådan, selv om det på ingen måte blir noen happy ending. Underveis kjente jeg på kroppen hvilke umulige valg spesielt Omar sto oppe i, gang på gang, og det gjorde sterkt inntrykk! Kompleksiteten i filmen er dens definitive styrke, og her tyr man aldri til lettvintheter.

"Omar" blir vist i kveld (5. april) kl. 19.45 og i morgen (6. april) kl. 20.45, og det er fremdeles billetter igjen å oppdrive. Jeg anbefaler på det sterkeste å ta turen innom Kino Victoria for å se denne filmen!

Innspilt: 2013
Originaltittel: Omar / عمر
Nasjonalitet: Palestina
Språk: Arabisk
Genre: Thriller/drama
Medvirkende: Adam Bakri (Omar), Samer Bisharat (Amjad), Iyad Hoorany (Tareq), Waleed Zuaiter (agent Rami), Leem Lubany (Nadia) m.fl.
Spilletid: 96 minutter

"Captain Phillips" (Regissør: Paul Greengrass)

Kapring i somalisk farvann

Det er ikke mer enn toppen et par uker siden "Captain Phillips" hadde release på DVD. Til å begynne med var jeg sterkt i tvil om jeg i det hele tatt skulle prioritere å se denne filmen, siden jeg oppfattet at den langt på vei handlet om mye av det samme som den danske filmen "Kapringen" ("A Hijacking"), som utkom i 2012, men som jeg så for få måneder siden. Begge filmer har nemlig det til felles at de handler om kapring av båter/skip i somalisk farvann. Men så var det noe med at "Captain Phillips" jo er Oscar-nominert, for ikke å glemme at selveste hovedrollen innehas av Tom Hanks ... 

"Captain Phillips" er for øvrig basert på en sann historie om kaptein Richard Phillips, som ble tatt til fange av somaliske pirater i forbindelse med kapringen av det amerikanske lasteskipet MV Maersk Alabama i 2009. Phillips og Stephan Tatty hadde tidligere skrevet boka "A Captain´s Duty: Somali Pirates, Navy SEALS, and Dangerous Days at Sea". Dette skipet var for øvrig det første amerikanske lasteskipet som ble kapret på 200 år ...

Som jeg tidligere har skrevet i min omtale av den danske filmen "Kapringen", var piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor Somalias kyst et stort problem i årene etter utbruddet av borgerkrigen i landet (fra begynnelsen av 1990-tallet). Noe som vanskeliggjorde situasjonen ytterligere var at det var forbudt med væpnede vakter ombord på handelsskip o.l. (Kilde:Wikipedia) Dette førte til at lasteskip var helt forsvarsløse overfor en håndfull pirater, uansett hvor stort mannskap skipene hadde ombord. Skipsfarten i dette området ble nærmest lammet - inntil det i 2008 ble bestemt at  Task Force 150 skulle beskytte området. Task Force 150 stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret en og annen kapring, men antall kapringer har sunket dramatisk. Med andre ord er det hjelp å få dersom uhellet skulle være ute. 

Kaprerne

Handlingen i "Captain Phillips" fant sted i 2009. Vi følger kaptein Richard Phillips (spilt av Tom Hanks) fra han drar hjemmefra, sier farvel til sin kone og går ombord i MV Maersk Alabama for å føre skipet fra Oman til Mombasa, rundt Afrikas Horn. Både han og mannskapet vet at de skal kjøre gjennom et farlig farvann, og Phillips er av den grunn svært opptatt av sikkerheten ombord. Han gjennomfører flere sikkerhetsøvelser blant mannskapet og de er godt trent ... tror de. 

Vannkanonene var det eneste våpenet de hadde 

Så får kaptein Phillips øye på et par båter på skipets radar. Følger båtene etter dem, eller er dette helt tilfeldig? Han sørger for å få skipet til å endre retning, og etter dette er det liten tvil om at de faktisk har to forfølgere et sted der ute i havet. Mannskapet varsles og settes i beredskap, og kun flaks redder dem fra kapringen denne gangen. En havarert påhengsmotor ombord på en av kaprernes båter er det som skulle til. Mannskapet er imidlertid ikke i den minste tvil om at disse piratene ikke kommer til å gi seg ... 

Kaprerne tar over kontrollen på skipet

Det går ikke mange timene før piratene atter har tatt opp jakten etter skipet deres. Denne gangen klarer de å innhente MV Maersk Alabama, og det eneste de har å forsvare seg med er vannpumper. Det holder ikke. De skruppelløse piratene entrer skipet, og etter dette er det kun kløkt og ikke rent lite flaks som kan redde dem. Mannskapet gjør det de kan for å forvirre kaprerne og gjøre det mest mulig vanskelig for dem, men kaprerne er desperate og ikke helt rasjonelle ... Kaptein Phillips vet hva han må gjøre og plikten - nemlig å redde mannskapet fra fare - går foran alt. Han tas til gissel og deretter begynner dramaet for alvor i en av skipets livbåter, med U.S. Navy Seals i hælene ... 

Gisseldrama ombord i en livbåt

Mange ganger når jeg ser amerikanske filmer, irriterer det meg dersom fremstillingen blir for svart-hvitt, hvor amerikanerne "selvsagt" er heltene, mens "de andre" alltid er skurkene, og ikke minst at heltene er helter fullstendig uten sprekker i fasaden. Langt på vei opplevde jeg at denne filmen føyde seg inn i rekken av slike filmer. Kaptein Phillips viser ingen redsel, men er helten med stor H, mannskapet er lurere enn lurest og de somaliske kaprerne er nesten umenneskelige i all sin grusomhet. Men: bare nesten! Og det er akkurat dette som redder denne filmen for mitt vedkommende. For vi får se sprekker i fasaden hos den gode kapteinen, og det er jo selvsagt grenser også for hva han kan tåle. Dessuten bidrar fremstillingen av den yngste kapreren, som så vidt har forlatt barndommen, til å mildne noe av det grusomme inntrykket vi får av kaprerne. Det kommer også frem at det er fattigdommen som driver dem til dette - fattigdommen i et land hvor det meste er ødelagt og hvor innbyggerne ut fra de rådende omstendighetene ikke har noen fremtid. Ikke slik vi forstår begrepet "fremtid" i alle fall ... Og vi skjønner at også de bare er brikker i et større spill med bakmenn som styrer det hele. 

Tom Hanks i rollen som kaptein Richard Phillips

"Captain Phillips" er mer spennende enn jeg nesten hadde godt av. Det tok en stund før jeg ble oppmerksom på hvordan jeg satt i konstant helspenn, mens handlingen skred frem. Det var rett og slett så ulidelig spennende at jeg nesten sluttet å puste. 

Skuespillerprestasjonene er det intet å si på. Og spiller Tom Hanks sin rolle som kaptein Richard Phillips godt, så er det ingenting i forhold til lederen av kaprergjengen - Barkhad Abdi i rollen som Abduwali Muse! Abdi har blitt nominert til en rekke priser for sin rolle i "Captain Phillips", hvor han debuterte som skuespiller, men så langt har han måttet nøye seg med nominasjoner. Han er også nominert i klassen beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscarutdeling. Måtte han få en pris som fortjent! Ingen bør nemlig være i tvil om at det er krevende for en ellers fredsommelig eksil-somalier å spille en så desperat og umenneskelig type som Abduwali Muse i en film som denne! 

Barkhad Abdi

"Captain Phillips" er for øvrig nominert til Oscar i klassene beste film, beste manus, beste lydmix, beste lydredigering og beste filmredigering - altså til seks priser når man legger til nominasjonen for beste mannlige birolle. Mitt tips, som like mye handler om hva jeg håper på, er at det kun er Barkhad Abdi som får prisen for beste mannlige birolle. Han er rett og slett formidabel i rollen, og nesten skremmende autentisk slik jeg forestiller meg en somalisk kaprer (fra mitt ringe ståsted). 

For øvrig ble jeg oppmerksom på et CNN-innslag (se nedenfor) mens jeg gjorde litt research rundt filmen, og hvor det stilles spørsmål ved sannhetsgehalten i historien. Det trekker ned mitt helhetsinntrykk av en film som hvilker sterkt på at handlingen skal være fra virkeligheten ... 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Captain Phillips
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/action/biografi
Skuespillere: Tom Hanks (Richard Phillips), Barkhad Abdi (Abduwali Muse), Catherine Keener (Andrea Phillips), Faysal Ahmed (Najee) m.fl.
Spilletid: 134 min.



Det kan også være interessant å se dette CNN-nyhetsinnslaget, hvor mannskapet på MV Maersk Alabama er i harnisk over at kaptein Richard Phillips fremstilles som en helt. Her kommer det frem at kapteinen slett ikke opptrådte heltemodig og at han bevisst styrte skipet gjennom et farvann som satte mannskapet i fare - alt for å spare rederiet for penger. Dessuten fremstilles han som en farlig mann, som ikke tåler kritikk og ikke hører på gode råd.