"Call Me by Your Name" (Regissør: Luca Guadagnino)

Min Oscar-favoritt!

"Call Me by Your Name" er nominert til fire Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste adapterte/tilpassede manus og beste originalsang. Nå har jeg sett filmen, og den er min helt klare favoritt så langt. Jeg tror også at Timothée Chalamet (f. 1995) har en rimelig god sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle for sin prestasjon i denne filmen. Fra før av har han vunnet mer enn 10 lignende priser i ulike kåringer. Han var Golden Globe-nominert, men her ble han slått av Gary Oldman (for rollen i "Darkest Hour"). Blir det ikke vel forutsigbart og kjedelig dersom Golden Globe- og Oscar-kåringene er helt like?

Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og ble i den forbindelse karakterisert som "årets vakreste filmopplevelse". Jeg er så enig, så enig! 

Jeg har ikke sett andre filmer av den italienske regissøren Luca Guadagnino (f. 1971) enn "I Am Love" (2009), som jeg den gangen tenkte var et oppskrytt mesterverk. Her er det nok mange ulike meninger, men filmen fikk aldri noen priser (den var i sin tid nominert til tre priser i mer perifere filmkåringer). (Her er det også mulig at den engelske Wikipedia-siden ikke er helt oppdatert.)

17 år gamle Elio er en (sekulær) jødisk-amerikansk-italiensk gutt som lever sammen med familien sin på den italienske landsbygda. Uten at vi får vite dette helt eksakt skjønner vi at Gardasjøen er rett i nærheten, i og med at familien blant annet drar en tur til Sirmione, den fire kilometer lange halvøya som stikker ut i Gardasjøen i sør. Elio er bokelsker og gjør nesten ikke annet enn å lese når anledningen byr seg. Dessuten er han et begavet musikkgeni som trakterer flere instrumenter og som også komponerer musikk selv. 

Denne sommeren - i 1983 - har Elios far, som er arkeolog, invitert en avgangsstudent fra USA til å hjelpe seg med papirarbeidet etter et arkeologisk funn i Gardasjøen. Avgangsstudenten heter Oliver, han er 24 år og jødisk. 

Den nye gjesten Oliver ønskes velkommen av familien Perlman

Selv om Oliver og Elio ikke har noe som helst til felles, oppstår det et vennskap mellom de to. De sykler turer, svømmer sammen og tilbringer late sommerdager ved bassenget i hagen. Oliver er en flott mann. Han er selvsikker, har alltid en reflektert kommentar til det meste og er nesten irriterende perfekt. Elio er den diametrale motsetning; introvert, litt sosialt klønete og med interesser han egentlig ikke deler med noen. Når han spiller piano i familiens selskaper, er det mer av plikt enn noe annet. Han oppnår ikke noe fellesskap med de som lytter til hans vakre spill. Han kommer, han spiller og han går igjen ... Frem til nå har han kunnet flykte fra sin ensomhet og inn i bøkenes verden. Denne sommeren skal imidlertid snu opp-ned på alt. Nå kommer nemlig kjærligheten inn i hans liv, og plutselig fremstår alt annet helt uvesentlig. Alt som har betydd noe for ham ... Han mister roen, konsentrasjonen, alt ... 

Et gryende vennskap oppstår

Lenge er ikke Elio helt sikker på om han liker Oliver. Men kanskje er han mest av alt sjalu fordi Oliver nyter stor respekt og får så mye oppmerksomhet? Samtidig er det noe ved ham som gjør at Elio stadig trekkes mot ham. Noen ganger sniker han seg inn på Olivers rom, mens Oliver svømmer, og vi skjønner at han er i ferd med å bli stormforelsket i ham. 

Samtidig er Elio opptatt av å debutere seksuelt med en jente. Marzia er tiltrukket av ham, og han innleder et forhold med henne. Så snart han har fått det han er ute etter, mister han interessen for henne. Elio skjønner at det er Oliver han vil ha - ikke en jente. Avvisningen av Marzia er sår, fordi Elio bare trekker seg vekk uten å forklare henne noe. I mellomtiden har Marzia forelsket seg kraftig i ham, og sitter tilbake med sin kjærlighetssorg. 

Hvem skal våge å ta det første skrittet?

Det oppstår et forhold mellom Elio og Oliver helt mot slutten av Olivers opphold i Italia. De sniker seg unna fellesskapet og tror at de klarer å skjule det som skjer mellom dem. Før de skilles for godt får de et tredagers opphold i Bergamo, der de tar igjen alt det tapte - for siste gang ... 

Elio og Oliver skjønner at de er forelsket i hverandre

Denne filmen gikk rett hjem hos meg! Fremstillingen av det gryende forholdet mellom Elio og Oliver er så vakkert skildret at det nesten gjorde fysisk vondt å følge dem. I 1983 var den vestlige verden så vidt begynt å vende seg til å se homofile par i offentligheten, vel og merke i storbyene. På landsbygda levde imidlertid homofobien videre - "i beste velgående" - og det kunne rett og slett være farlig å eksponere homoerotiske følelser.  Nå kommer dette aldri helt på spissen i denne filmen, men vi merker det på Elio og Oliver. De er forsiktige og er aldri i tvil om at forholdet ikke tåler dagens lys. Og det på tross av at Elios foreldre en kveld får besøk av et homofilt par, som lever helt åpent som par. 

Far-sønn-samtalen etter at Elio kommer tilbake fra Bergamo med all sin kjærlighetssorg, er et høydepunkt i filmen! Man kan undres over hva som ligger bak farens enorme forståelse for sønnens følesesliv ...

Timothée Chalamet gjør en fabelaktig rolletolkning som den 17 årige Elio. Dette er en krevende rolle, særlig etter at Elio har innledet kjærlighetsforholdet med Oliver. Han spiller på hele følelsesregisteret, og dette gjør han så ekte og med så mye innlevelse at det berører oss seere veldig sterkt. Chalamet er, sin unge alder til tross, en erfaren skuespiller, som debuterte i 2008 (bare 13 år gammel). Siden har han medvirket i en rekke filmer - blant annet i "Lady Bird", som også er blant de Oscar-nominerte i år. Armie Hammer i rollen som Oliver er også god, men han har ikke fullt så mye å spille på som Chalamet i sin rolle. Michael Stuhlbarg, som spiller Elios far, kjenner vi igjen fra filmer som blant annet "A Serious Man" (2009), "Blue Jasmin" (2013) og "Arrival" (2016). Stuhlbarg har også roller i hhv. "The Shape of Water" og "The Post" - begge filmer som er nominert til Oscar i år. 

Tidskoloritten med 80-tallsmusikk, datidens holdninger til homofili, festene og klesstilen gjør det ikke vanskelig å forstå når det hele foregår. Den italienske landsbygda gjør seg dessuten svært godt som kulisse for handlingen i filmen. Alle middagene og samtalene rundt spisebordet i hagen satte et solid italiensk preg på det hele. Måten historien er fortalt på gir god innsikt og forståelse for hvor vanskelig det må være å oppdage at man har en annen seksuell legning enn det som er forventet i samfunnet vårt. 

Det eneste jeg i grunnen har å innvende mot filmen er at den med sine 2 timer og 12 minutter er litt lang. Det er noen sekvenser litt før midten som kanskje kunne vært strammet inn. På den annen side kan det hende at vi da hadde mistet kontakten med selve historien, som jo nettopp handler om at veien frem til det gryende forholdet mellom Oliver og Elio faktisk var nokså lang. 

Filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor høst.

Dette er en viktig film som du bør se! Og musikken - den er bare nydelig! 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste tilpassede manus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Call Me By Your Name
Nasjonalitet: Italia, USA, Brazil og Frankrike
Språk: engelsk, fransk og italiensk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Timothée Chalamet (Elio Perlman), Armie Hammer (Oliver), Michael Stuhlbarg (Mr. Pearlman), Amira Casar (Anella Perlman) m.fl.
Spilletid: 132 minutter 

"The Post" (Regissør: Steven Spielberg)

En hyllest til pressefriheten!

"The Post" er nominert til to Oscars i kategoriene beste film og beste kvinnelige hovedrolle. Min påstand er at dette er en viktig film, selv om jeg ikke har den helt store troen på at akkurat denne filmen kommer til å vinne Oscar i år. Den kommer ikke opp mot "Spotlight", som vant i kategoriene beste film og beste originalmanus i 2016. I likhet med "The Post" (Washington Post) handlet denne filmen om en avisredaksjon (Golden Globe) som gjennom gravejournalistikk kom med avsløringer som fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Mer om dette senere i innlegget. 

"The Post" hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 16. februar 2018.

Steven Spielberg (f. 1946) har svært mange kjente filmer på sin merittliste. På bloggen min har jeg kun omtalt tre av disse: "Amistad" (1997), "War Horse" (2011) og "Bridge of Spies" (2015),  men jeg nevner også Indiana Jones-filmene, "The Color Purple" (1985), "Schindlers liste" (1993), "Jurassic Park" (1993), "Redd menig Ryan" (1998), "Catch me if you Can" (2003), "Terminalen" (2004), "Klodenes kamp" (2005), "München" (2005) og "Lincoln" (2012). 

Amerikanernes deltakelse i Vietnamkrigen (og i de fleste andre kriger også, bare for å ha presisert det) har alltid vært meget omstridt. Det kan stilles spørsmål ved motivet for deltakelse i krig, hvorvidt man holder seg innenfor etiske og moralske grenser i krig, om fremstillingen av fienden både før, under og etter krigen osv. Et ordtak sier at "sannheten er krigens første offer". Hvordan får man folket til å støtte opp under en krig når all fornuft tilsier det motsatte? Man lyver så klart. Og skjuler alt som kan tale mot dette. Amerikanerne står sånn sett ikke i noen særstilling her. Men man kunne kanskje forvente at en supermakt fra Vesten hadde hatt renere mel i posen ... Særlig fordi noe av retorikken går på at "we are the good people", at man opptrer i rollen som verdenspoliti, at man forfekter demokratiske verdier osv. "The Post" handler om hvordan Washington Post avslørte at politikere i årtier hadde ført det amerikanske folket bak lyset om fremdriften i Vietnamkrigen. Saken fikk navnet "Pentagon-papers". 

Året er 1966 og militæranalytiker Daniel Ellsberg følger forsvarsminister Robert McNamara og president Lyndon Johnson hjem fra et besøk i Vietnam. McNamara uttrykker i samtalen dem i mellom at hele krigen er håpløs. Da de lander i USA og blir intervjuet av journalister, uttrykker han derimot stor tillit til krigen. Ellsberg stusser over den manglende ærligheten overfor offentligheten. 

Styremedlemmene i The Washington Post har aldri tidligere vært nødt til å
forholde seg til en kvinne ...

Noen år senere jobber Ellsberg som sivil militærentreprenør i Pentagon, og har tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentene viser at helt tilbake til da Truman var president i første halvdel av 1950-tallet, har det vært kjent at Vietnamkrigen var helt håpløs. (Vietnamkrigen foregikk fra 1955 til 1975.) Mens det motsatte har vært kommunisert utad ...  Ellsberg kopierer opp dokumentene og sender dem i første omgang til The New York Times. (Han hadde i så måte en atskillig mer krevende jobb enn Snowden, fordi det dreide seg om svære dokumentmengder.)

Katherine Graham og Ben Bradlee - spilt av Meryl Streep og Tom Hanks

Parallelt følger vi Katharine Graham (spilt av Meryl Streep) som nettopp har arvet avisen The Washington Post etter ektemannens død. Amerikansk presse hadde aldri tidligere vært ledet av en kvinne. Katharine er svært uerfaren som leder, og blir stadig overkjørt av sterke menn i redaksjonen og i styret. Samtidig som avisen skal børsnoteres, havner den delikate lekkasjesaken fra Ellsberg i fanget på redaksjonen. Årsaken er at The New York Times har fått rettsforbud om å skrive om regjeringens langvarige bedrag av amerikansk offentlighet. Skal de våge å skrive om saken, eller skal de la være? Mye står og faller på om Washington Post og The New York Times baserer seg på samme kilde. Dersom avsløringene først er gjort er det uansett vanskeligere å ta dem for dette, fordi dette vil slå tilbake på myndighetene. Katherine, som risikerer å ødelegge hele avisen som har vært i familiens eie i generasjoner, velger å kjøre saken. Med risiko for at både hun og hele redaksjonen kan havne i fengsel ... 

Skal de våge å kjøre saken, eller lar være?

Hendelsesforløpet i filmen er komplisert, og jeg har derfor støttet meg ikke rent lite på Wikipedias gjengivelse av plottet når det kommer til mer dyptgripende detaljer. 

"The Post" er en viktig og engasjerende film, som ikke minst er sentral i disse tider med en president som til stadighet forsøker å manipulere media og som roper "fake news" litt for ofte. Media har en svært viktig rolle når den fungerer slik som det beskrives i denne filmen og i "Spotlight". En slik gravejournalistikk krever både store økonomiske muskler og integritet. Dette er det dessverre alt for lite av i dag - også i norsk presse. 

Steven Spielberg har i et intervju i The Guardian uttalt følgende:

“The level of urgency to make the movie was because of the current climate of this administration, bombarding the press and labelling the truth as fake if it suited them,” Spielberg tells me, recalling the sense of offence he felt at documented, provable events being branded fake news. “I deeply resented the hashtag ‘alternative facts’, because I’m a believer in only one truth, which is the objective truth.”

Det er i grunnen aldri en ulempe å ha med Meryl Streep i en hovedrolle, fordi hun er og blir en dyktig skuespiller. Samtidig ser jeg en tendens til at hun blir bittelitt karikert uansett hvilken rolle hun spiller for tiden. Det så jeg også her. (I "Florence Foster Jenkins" fungerte dette veldig fint, for her skulle hun være litt "skrudd". Hennes rolletolkning reddet faktisk en film som ellers fort kunne ha blitt helt middelmådig.) Tom Hanks har en viktig birolle som redaktøren Ben Bradlee i denne filmen, og han er i grunnen den samme uansett hvilken rolle han spiller. Noen karakterskuespiller er han ikke. Jeg opplevde at kombinasjonen av disse to skuespillerne i denne filmen ikke ble helt god. Det er litt synd, fordi jeg tror at filmen kunne ha fremstått mye bedre med andre skuespillere. Samtidig må jeg berømme Meryl Streep for fremstillingen av en sosietetskvinne som gradvis utvikler seg fra å være litt keitete i forsamlinger med hardbarkede journalister og styremedlemmer, til å bli en kvinne som tar grep og som står for noe viktig. 

Dette er absolutt en film jeg ikke vil nøle med å anbefale! Filmen kan ses på som en hyllest til pressefriheten. Jeg stusser riktignok over at akkurat denne filmen er blant de ni Oscar-nominasjonene i kategorien beste film i år. Jeg har heller ingen tro på at Meryl Streep kommer til å vinne i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, selv om jeg ikke har sett noen av de øvrige fire filmene som er nominert. 

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Post
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk 
Sjanger: Drama/biografi
Skuespillere: Meryl Streep (Katharine Graham), Tom Hanks (Ben Bradlee), Alison Brie (Lally Graham), Carrie Coon (Meg Greenfield), David Cross (Howard Simons), Bruce Greenwood  (Robert McNamara) m.fl.
Spilletid: 116 min.

"Darkest Hour" (Regissør: Joe Wright)

Skjebnesvangre dager i begynnelsen av andre verdenskrig

"Darkest Hour" er nominert til seks Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke og beste produksjonsdesign. Fra før av har filmen sopt med seg en haug med priser etter å ha ha vært nominert til mengder med forskjellige awards. Dette er med andre ord en film man bør få med seg dersom man ønsker å følge litt med på filmfronten. 

Joe Wright (f. 1972) har tidligere regissert filmer som "Pride & Prejudice" (2005), "Atonement" (basert på Ian McEwans roman med samme navn - 2007), "The Soloist" (2009), "Anna Karenina" (2012) m.fl. (Linkene peker til mine tidligere bloggomtaler av filmene, som er meget gode!)  "Darkest Hour" er hans første politiske film.

Vi befinner oss i England i mai 1940. Opposisjonen har forlangt Neville Chamberlains avgang fordi han ikke er tøff nok overfor det tyske naziregimet. Champerlain selv ønsker at Lord Hallifax skal etterfølge ham, men dette ønsker ikke Hallifax. Da står Chamberlain igjen med den omstridte Winston Churchill som den eneste kandidaten de andre partiene vil støtte. 

Kong Georg VI (dvs. den kongen vi møter i filmen "Kongens tale", han som stammet og tok over etter broren Edvard, som valgte å abdisere for å få gifte seg med fraskilte Wallis Simpson - vi møtte dem i filmen "W.E. - århundrets kjærlighetshistorie") er ikke overvettes begeistret for Churchill, blant annet fordi Churchill støttet broren hans i hans beslutning om å abdisere. (Han ønsket jo meget sterkt ikke å bli konge selv.) Motvillig inviterer han derfor Churchill til å danne regjering, hvor også Neville Chamberlain og Lord Hallifax er med. 

Winston og Clementine Churchill - spilt av Kristin Scott Thomas og Gary Oldman

Churchill blir altså valgt, men han møter sterk motstand for sin manglende vilje til å ville forhandle med tyskerne. Churchill mener at Hitler må bekjempes og at det er feil strategi å gå inn i fredsforhandlinger med ham. I mellomtiden er britiske, belgiske og franske soldater omringet av tyske tropper i Dunkerque og Calais. Hvordan dette gikk, har de av oss som kjenner historien og som har sett "Dunkirk" for lengst fått med oss ("Dunkirk" er nominert til intet mindre enn åtte Oscars i forbindelse med årets prisutdeling). Det holdt på å gå riktig galt, men en storstilt mobilisering av sivile båter og et samtidig flyangrep førte til at de fleste av de 300 000 soldatene som befant seg i Dunkerque og Calais, kom fra det med livet i behold. Før dette var et faktum, foregikk det et høyt politisk spill i kulissene. Et solid stykke mot kombinert med ikke rent lite flaks, førte til at det gikk bra til slutt. 

Winston Churchill holder en av sine berømte taler

Underveis blir vi vitne til Churchills voldsomme inntak av alkohol (det sies at han drakk en flaske whisky pr. dag), hvor redd og rådvill han noen ganger følte seg (noe som særlig kom frem da han mislyktes i sin søken etter hjelp fra amerikanerne), hvor massiv motstanden mot han var blant partifeller både i eget parti og i opposisjonen, hvordan ekteskapet hans hanglet i vei, og hvordan det hele snudde da Dunkirk-evakueringen lyktes. Kanskje betydde det ikke rent lite at kong Georg VI endelig bestemte seg for å støtte ham?

Vi får høre noen av Churchills mest berømte taler - som "Blood, toil, teams, and sweat":

"We are in the preliminary stage of one of the greatest battles in history.... That we are in action at many points—in Norway and in Holland—, that we have to be prepared in the Mediterranean. That the air battle is continuous, and that many preparations have to be made here at home.

I would say to the House as I said to those who have joined this government: I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat. We have before us an ordeal of the most grievous kind. We have before us many, many long months of struggle and of suffering.

You ask, what is our policy? I will say: It is to wage war, by sea, land and air, with all our might and with all the strength that God can give us; to wage war against a monstrous tyranny, never surpassed in the dark and lamentable catalogue of human crime. That is our policy. You ask, what is our aim? I can answer in one word: Victory. Victory at all costs—Victory in spite of all terror—Victory, however long and hard the road may be, for without victory there is no survival."

Gary Oldman som Churchill, og den virkelige Churchill

Vi blir også vitne til en scene der Churchill plutselig bestemmer seg for å ta undergrunnen, noe han aldri tidligere i sitt liv har gjort, og hvor han spør folket (dvs. passasjerene som tilfeldigvis befinner seg i samme vogn som ham) om hva han burde gjøre. De råder ham til å fortsette å kjempe. 

Gary Oldman, slik han egentlig ser ut.

Gary Oldman gjør en fantastisk rolletolkning av Winston Churchill i denne filmen. Ikke uten grunn har han så langt mottatt åtte filmpriser for sin hovedrolle i denne filmen. Han er nominert til enda flere priser, som enda ikke er utdelt. Det som imponerer er at han er så lik Churchill, slik han var i virkeligheten. Mye av dette må selvsagt sminke og kostymedesign ta æren for. Men det handler selvsagt om så mye mer; som kroppsspråk, mimikk og tale. Churchill drakk tett, og whiskyglasset er aldri langt unna. Talene var det han selv som dikterte, mens Elizabeth Layton (spilt av Lily James) tastet disse inn på skrivemaskinen. Rundt Churchill virret hans kone, som spilles av Kristin Scott Thomas - her lettere karikert med de mest kunstferdige frisyrer. Filmingen er utsøkt vakker, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg så filmen på en DVD og ikke på et filmlerret, slik at jeg kunne ha sett enkelte av scenene om igjen. 

"Darkest Hour" er en kvalitetsfilm å merke seg! Jeg anbefaler den sterkt!

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - i kategoriene beste mannlige hovedrolle og makeup og hårstyling.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dark Hour
Nasjonalitet: England
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Gary Oldman (Winston Churchill), Kristin Scott Thomas (Clementine Churchill), Ben Mendelsohn (Georg VI), Lily James (Elizabeth Layton, Ronald Pickup (Neville Chamberlain), Stephen Dillane (Lor Hallifax) m.fl.
Spilletid: 125 min.

"Dunkirk" (Regissør: Christopher Nolan)

Sterk krigsfilm!

Slaget om Dunkirk (eller Dunkerque) fant sted i havnebyen Dunkerque i Frankrike i mai-juni 1940. Britiske tropper hadde da forsøkt å komme Frankrike til unnsetning for å forhindre tysk invasjon. Dette mislyktes. Da nederlaget var et faktum, gjensto det å berge det som berges kunne. Evakueringen av soldater begynte 27. mai 1940, og både Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Polen deltok i denne operasjonen. Nesten 340 000 soldater ble reddet i løpet av dagene frem til 4. juni. I løpet av disse dramatiske dagene gikk mange liv tapt, først og fremst fordi det tyske luftvåpenet senket mange skip og båter. Dessuten ble noen skip senket med torpedoer skutt fra ubåter. (Kilde: Wikipedia) Det er denne evakueringen filmen "Dunkirk" handler om. 

Regissøren Christopher Nolan (f. 1970) står bak mange kjente filmer som "The Dark Knight" (2008 og 2012), "Inception" (2010), "Batman Begins" (2005) og "Insomnia" (2002). Hans brede erfaring har nok vært helt avgjørende i forbindelse med produksjonen av "Dunkirk", som garantert kommer til å håve inn mange filmpriser. 

I filmens åpningsscene ser vi noen soldater som er på flukt fra tyske invasjonsstyrker. En etter en plaffes de ned. Kun en overlever fordi han kommer seg tidsnok over på den andre siden av stridslinjene. Dette er den britiske soldaten Tommy (spilt av Fionn Whitehead). Det er ham vi skal følge gjennom hele filmen. 

Britiske soldater som venter på redning

Tommy kommer seg ned til stranden, der hundretusenvis av britiske soldater venter på å bli reddet etter nederlaget. Her støter han på Gibson, en soldat som akkurat har stjålet skoene til en annen soldat, som er død. Sammen gjør de hva de kan for å få komme med et britisk skip, som er i ferd med å forlate havnen. De griper fatt i en såret soldat, som ligger på en båre, og brøyter seg gjennom menneskehavet. Den sårede soldaten får bli med, mens de må bli igjen på moloen. Like etter senkes skipet av tysk luftvåpen. 

Hundretusener av soldater fylte strendene

I mellomtiden har Royal Navy beordret private båteiere å delta i evakueringen. En av dem som setter avgårde er Herr Dawson (spilt av Mark Rylance) og hans to sønner. Underveis plukker de opp en soldat som har overlevd et ubåtangrep. Han prøver å forhindre dem fra  dra til Frankrike, fordi han anser det nyttesløst. Han vil hjem. Under et basketak faller den yngste sønnen til Herr Dawson og pådrar seg et slag i hodet. Plutselig ser han ingenting. Før han dør betror han sin eldste bror at han har drømt å bli en helt som det skrives om i avisene. Han har aldri vært spesielt flink på skolen, men ønsket at læreren hans skulle se at han dugde til noe. 

Kommer redningen tidsnok?

For å beskytte all båttrafikken sender britisk luftvern tre Spitfire´e avgårde mot Dunkerque. Målet er å skyte ned tyske fly slik at båtene kan vende trygt hjem til England igjen. Dramatikken rundt dette er eminent filmet, og vi kan virkelig kjenne hvor klaustrofisk og nervepirrende det må ha vært å sitte inne i cockpiten i disse avgjørende timene av krigen. 

Tyskerne er faretruende nær

Tommy og Gibson klarer å komme seg ombord på et skip - bare for å oppleve at skipet blir torpedert og synker ... De må svømme til land igjen og her finner de en båt på stranden sammen med noen andre soldater. Rekker de å få den sjøsatt når tidevannet kommer - før tyskerne ankommer stranda? 

Noen av scenene i filmen er meget sterke, men ikke verre enn at filmen har fått 12-årsgrense. Dødsangst, drukningsscener, skytescener og redning-i-siste-liten-scener gjør sterkt inntrykk. Særlig fordi vi vet at omtrent slik - om ikke verre - må det ha vært for de impliserte. Krig har mange ofre, og er det noe den filmen virkelig får frem, er det hvor meningsløst det hele fremstår som. Ingenting rettferdiggjør det som skjer. Absolutt ingenting. Det fineste med denne filmen er at den ikke fremstår spekulativ - f.eks. for å gjøre filmen ekstra "spennende". En av de sterkeste scenene er faktisk da hele synsvidden er fylt med privatbåter, som har kommet over fra England for å redde soldatene fra en skjebne verre enn døden. Tysk krigsfangenskap var nemlig intet å trakte etter. Dette ble skjebnen for nesten 35 000 soldater. Nesten like mange ble drept eller såret. En av dem som gikk denne ublide skjebnen i møte var piloten Farrier. I stedet for å vende tilbake til England mens han fremdeles hadde bensin på tanken, ble han til siste slutt. Det reddet mange liv.

Det er mange kjente skuespillere med i denne filmen. Mark Rylance er en av dem. Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D´Arcy og Tom Hardy er fire andre. 

"Dunkirk" går for tiden på norske kinoer. Der kommer den nok til å gå i noen måneder fremover. Kom deg på kino! Dette er en film for alle - også for dem som nesten aldri går på kino!

(Filmen ble nominert til åtte Oscars i 2018, og vant tre - i kategoriene beste filmredigering, beste lydredigering og beste lydmiks.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dunkirk
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike, Nederland
Sjanger: Krigsfilm
Skuespillere: Fionn Whitehead (Tommy), Tom Glynn-Carney (Peter), Jack Lowden (Collins), Harry Styles (Alex), Aneurin Barnard (Gibson), James D'Arcy (Winnant), Barry Keoghan (George), Kenneth Branagh (kommandør Bolton), Cillian Murphy (skjelven soldat, som reddes av herr Dawson og sønnene hans), Mark Rylance (herr Dawson) og Tom Hardy (piloten Farrier)
Spilletid: 106 min.