Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Oktober forlag. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Oktober forlag. Vis alle innlegg

tirsdag 26. desember 2017

Edvard Hoem: "Liv andre har levd"

Hoem leverer nok en gang!

Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekten, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde. 

Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer (eller? Tidligere har det vært antydet at det skulle bli fem bøker.). 

Nesje-karens sønn Edvard Anton ble sendt bort til sin barnløse tante og onkel, og det kostet ham mye savn og mangel på kjærlighet. Foreldrene ønsket imidlertid at han skulle kunne se frem til å arve gården deres, og det var mer enn de selv hadde å tilby. Han var dermed den av sønnene som kom til "duk og dekket bord". Ble han lykkeligere av den grunn? Og bare for å minne om det: det er Edvard Anton som er forfatterens bestefar.

Bastian Georg deserterte fra soldatlivet og flyktet til København. De neste 50 årene kunne han ikke vende tilbake til Norge uten å risikere fengsel. Han forble for all fremtid en nokså fjern slektning. Barna hans derimot ønsket kontakt med sine norske slektninger. 

Eilert reiste som 16-åring til Amerika for å prøve lykken "over there", og fulgte dermed etter tanten og onkelen - Gjertine (moren Seriannas søster) og Ole Aas - som hadde reist til Amerika tidligere. Lite visste han hvilket slit som skulle møte ham i Amerika, for tanten og onkelen hadde skrytt hemningsløst av det forgjettede landet Amerika. Etterhvert valgte han å slå seg ned på Alberta-prærien i Canada. 

Den første boka - "Slåttekar i himmelen" (2014) - startet med historien om Nesje-karen og Serianna, og forholdene bønder uten egen jord levde under på slutten av 1800-tallet i Norge. I tillegg fikk vi høre om Edvard Anton, Bastian Georg og Gjertine. Etter hvert giftet Gjertine seg med Ole Aas, og så reiste de til Amerika. 

I den andre boka - "Bror din på prærien" (2015) - fulgte vi Eilert på hans reise til Amerika, og hans skuffende møte med sin deprimerte tante Gjertine og hennes mann Ole Aas. Selv valgte han - som allerede nevnt - å reise til Alberta-prærien i Canada, der han slo seg ned med sin første kone. 

Den tredje boka - "Land ingen har sett" (2016) - handlet i hovedsak om brødrene Anton Edvard og Eilert, som bodde i hhv. Romsdal og på Alberta-prærien i Canada. Anton Edvard klarte seg ikke på innkomstene fra gården han var "så heldig" å arve fra sin tante og onkel, og måtte ta seg andre jobber ved siden av for å overleve. Eilert startet med to tomme hender i Canada, og jobbet hardt for å klare seg og være i stand til å sette mat på bordet hver dag. Eilert var en svært religiøs mann og kirkelivet sto derfor svært sentralt i hans liv. Så kom første verdenskrig, og Eilerts drøm om å besøke foreldrene mens de fremdeles levde, svant hen. Kornprisene gjorde livet på prærien til et helvete, for når avlingene for en gangs skyld var store, sank prisene så mye at det likevel nesten ikke gikk rundt. 

Den siste boka - "Liv andre har levd" (2017) - handler både om Eilert, Anton Edvard og Lars. Handlingen starter i 1927, med et Norgesbesøk. Eilert er hjemme i Norge for første gang etter han reiste hjemmefra i 1893. Kona døde i barsel året før. Da var datteren Ruby, som hadde Downs syndrom, rukket å bli fire år. Ruby trenger kontinuerlig tilsyn. Han trenger en kone, men skal vende tilbake til Canada med noe helt annet enn en ny kone ...

Lars, Anton Edvards sønn, velger å bli med Eilert tilbake til Canada og farmen Donalda. Da han etter hvert skjønner at onkelen ikke har penger å betale ham for jobben på farmen, velger han å reise på tømmerhogst i British Columbia et par år etter. Så blir han psykisk syk, antakelig av schizofreni, og må innlegges på asyl. Etter at Eilert sørger for at nevøen blir sendt til nabobyen, slik at han selv kan følge ham opp, velger myndighetene å sende ham tilbake til Norge. Der ender han sine siste 18 år på et nytt asyl, for det meste lagt i reimer. Han er ikke den første i Hoem-slekta med sinnslidelse ...

Livet på Albertaprærien er beinhardt. Det var ikke enkelt å klare seg uten en kvinne på gården, og i 1930 gifter Eilert seg derfor med enken Anne Ness. Han tviler seg frem til at dette må være riktig, for det er ikke godt for et voksent menneske å leve alene. Den tidligere så strenge mannen mykner opp, og hans nye kone gjør livet for dem alle enklere. Det trengs, for nå begynner de harde tredveårene. Avlingene svikter år etter år, og påfører Eilert mer og mer gjeld. Er det ikke været som svikter, så er det insekter. Og skulle farmerne slumpe borti et år med gode avlinger, svikter kornprisene. 

Med midlene Anne Ness tilfører gården går det på et vis, men skolelandet som Eilert tidligere hadde kjøpt, må avgis til myndighetene, bit for bit. Det er sjelden noe igjen til å betale med etter at kornet er høstet og solgt. Eilerts aldri sviktende pågangsmot går som en rød tråd gjennom boka, også i brevvekslingen med myndighetene om skatter han ikke er i stand til å betale. 

Brødrene Eilert og Anton Edvard brevvekslet hele livet. I denne siste boka har det kommet mange barn til - på begge sider av Atlanteren - og det store persongalleriet gjør at det tidvis er vanskelig å få fullstendig oversikt over hvem som er hvem. For meg som valgte å høre lydbokutgaven av denne boka, var det en fordel å sitte med oversikt over persongalleriet fra side 497 til 506 i papirutgaven av boka. Samtidig var denne oversikten litt forvirrende, for hvorfor står ikke Anton Edvard nevnt som ett av barna til Serianna og Nesje-karen?

Edvard Hoem er på sitt beste når han på sitt humoristiske vis skriver om forholdet mellom mann og kvinne, og om hva som skal til for at mennesker skal klare seg - på alle nivåer i livet. Han er også meget god når han skriver om Eilerts gudstro, der Eilert henter inspirasjon og råd til sitt eget liv, og leser det han ønsker å lese for å få brikkene til å stemme i sitt eget liv. Han er også meget god når han analyserer hva det gjorde med Anton Edvard å vokse opp hos sin tante og onkel. 

Det ligger så mye usagt mellom linjene, men som likevel ikke er vanskelig å forstå. Et stykke ut andre halvdel av boka ble det etter mitt syn litt for mye oppramsing, og dette svekket noe av helhetsinntrykket av boka. Likevel ikke mer enn at jeg atter en gang sitter igjen med en sterk leseopplevelse. Det har rett og slett vært helt fantastisk å lese disse fire bøkene om Hoem-slekten! 

Vi har fulgt spesielt Eilert og Anton Edvard gjennom de tre siste bøkene, og har dermed fått med oss ikke rent lite av Norges historie, spesielt  vinklet inn mot bøndenes situasjon. Dessuten har vi fått høre mye om hvordan det egentlig var å reise til Amerika (og Canada) for å prøve lykken "over there". Det var ikke enkelt uansett hva man valgte. Det handler om Hoem-slekten i disse bøkene, men jeg vil anta at historien er nokså lik for de fleste som valgte å reise fra Norge til Amerika.

I og med at primærnæringene dominerte i Norge, faktisk helt frem til industrien for alvor begynte å blomstre i Norge på 1960-/1970-tallet, kan man undres over hva som ville ha skjedd dersom 800 000 nordmenn hadde blitt igjen i Norge. Det var så mange som valgte å reise til Amerika, fordi det ikke var mat og utkomme nok til alle her hjemme. 

Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.

Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.

Bloggerne Kleppanrova og Reading Randi har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 13 t 3 min.
Antall sider: 506 
ISBN: 
ISBN: 
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og har mottatt lytteeks. fra Lydbokforlaget


Edvard Hoem (Foto: Paal Audestad - bildet er lånt av forlaget.)

torsdag 14. desember 2017

Anne B. Ragde: "Liebhaberne"

Femte bok i serien om Neshov-familien

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt en rekke bøker siden debuten i 1986. Aller mest kjent er hun nok for bøkene om Neshov-folket. "Berlinerpoplene" kom ut i 2004, og ble etterfulgt av "Eremittkrepsene" i 2005 og "Ligge i grønne enger" i 2007. Disse tre bøkene er filmatisert. I 2016 kom den fjerde boka i serien - "Alltid tilgivelse" - og i år kom den femte - "Liebhaberne". Det handler om Margido, begravelsesagenten. Og om det homofile paret Erle og Krumme, som er småbarnsforeldre i København. For ikke å glemme Torunn som i sin tid reiste fra Neshov sammen med Christer ... 

I den foreløpig siste boka i serien er Torunn tilbake på Neshov, som hun har overtatt etter at onkelen Tormod er plassert på sykehjem. Torunn har satt seg fore å få skikk på den falleferdige gården, og med relativt enkle midler tar hun for seg rom for rom. Dette står i sterk kontrast til det oppussingsprosjektet Erlend holder på med, der valget faller på dyre materialer i eksklusiv stil. Samtidig som Torunn pusser opp, går hun inn i Margidos begravelsesbyrå. Møtet med døden minner om livets forgjengelighet, om hvor fort det hele kan snu ...

Jeg må medgi at denne boka ikke engasjerte meg veldig sterkt. Det ble litt for mye fokus på de uviktige tingene i tilværelsen, mens jeg savnet mer dyptpløyende menneskelige skildringer. Underveis irriterte jeg meg også over måten Erlend og Krummes forhold ble beskrevet, fordi dette nærmest fremsto som en parodi på et homofilt forhold. Krummes evige slankekur og Erlends sans for finesse, hva enten det handlet om oppussing eller kulinariske opplevelser, fremkalte smilet mer enn alvoret. Ikke at det er noe galt i det, men det harmonerte likevel ikke helt med mye av alvoret i resten av historien. Noe av det fineste i boka var faktisk Tormods refleksjoner over en fortid der han i sin tid var forelsket i en tysk soldat. 

Beklageligvis falt ikke denne boka helt i smak hos meg. Det var helt ok å høre den som lydbok, men nettopp fordi jeg merket at jeg lett ville falle av underveis, måtte jeg jobbe med konsentrasjonen. For alle som har tenkt å følge Neshov-familien videre i neste bok (som er bebudet fra forfatterens side), er nok dette å anse som en nødvendig mellombok - før det løsner for alvor i fortsettelsen. For ordens skyld: Anne B. Ragde skriver svært godt! Innimellom ble denne boka - for meg - litt for pludrete, men det er ikke sikkert at alle andre vil oppleve dette på samme måte som meg. 

Mitt råd er: gi boka en sjanse dersom du elsket de foregående Neshov-bøkene. Jeg takker imidlertid for meg med denne boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Anders T. Andersen 
Antall sider: 318
Spilletid: 9 t 8 min.
ISBN: 978-82-495-1895-1 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6540-4 (lydfil)
Jeg har mottatt et lytteeks. av boka

Anne B. Ragde (Foto: Lasse Berre)

søndag 12. november 2017

Matias Faldbakken: "The Hills"

Lattervekkende kammerspill

Matias Faldbakken (f. 1973) er både forfatter og billedkunstner. Han er sønn av forfatteren Knut Faldbakken. 

Matias Faldbakken debuterte som forfatter i 2001 med første bind i det som senere ble trilogien Skandinavisk misantropi. Denne trilogien skrev han under pseudonymet Abo Rasul. Han har dessuten utgitt "Snort Stories" (2005) og "Kaldt produkt. Et dukkehjem på nytt" (2006). Jeg har ikke lest noen av bøkene hans tidligere. Min nysgjerrighet for hans siste bok "The Hills" ble vekket av flere grunner. For det første har jeg registrert at mange bokhandlere har fremhevet denne boka spesielt i sine utstillinger. Det gjorde at jeg kjøpte den. Da det den 1. november ble offentliggjort at boka i tillegg er nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur, rykket den kraftig oppover på leselisten min. (Fra før av har jeg kun lest Rune Christiansens "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" av årets Bragepris-nominerte bøker.)

"Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne ha stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg. 

Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel og merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager." (side 9)

Vår jeg-person beskriver The Hills som noe som kan minne om en Wienercafé, bare at den ligger i Oslo, ikke i Wien. "Etablissementet, lokaliteten, har blitt kalt The Hills i snart 150 år. Navnet kommer fra familien Hill som drev en konfeksjonsforretning her fra 1846." (side 11) Det hviler med andre ord sterke tradisjoner over stedet, som i dag fremstår noe loslitt og ikke helt slik det en gang var. Blant stamkundene er Grisen og hans venner, og dessuten Sellers og hans hoff. Vår jeg-person, som vi aldri får vite navnet på, legger merke til absolutt alt som skjer. Det være seg gjestenes påkledning, deres bordmanerer, om de har simple uvaner (som å sjekke mobilen i tide og utide), om de har god eller dårlig smak hva gjelder mat og drikke osv. De han ikke kjenner navnet på, får kallenavn. Hvem er så han?

"Jeg er en høyreist mann, flott å se til, har jeg hørt, litt stiv, godt bygd, og så selvbevisst at jeg nesten ikke klarer å stå på bena. Jeg har en stri bart. En mustasje. En gang fikk jeg høre at jeg ligner litt på Daniel Plainview. Det tok jeg tok jeg til meg. Men det er en halv sannhet. Innbittheten kan stemme. Den lite fleksible lutheten kan stemme. Men Plainview er mer slitesterk enn meg. Han ser mer utendørsk ut. Jeg har en mer cafésk fremtoning. Der han er innbitt og hevngjerrig, er jeg mer serviceinnstilt og lettskremt." (side 82)

Det ligger i stillingsbeskrivelsen å ha en "behagelig grad av usynlighet". Han bør ikke presse seg frem i forgrunnen. Når gjestene blir for personlige, kjenner han et sterkt ubehag. Da gjør han det som står i hans makt for å slippe unna. Som da Grisen gjerne vil at han skal koble ham sammen med Sellers. Det vil han nødig blandes inn i. 

Der Grisen står for det tradisjonelle, med dresser i gode snitt, der er Sellers en heller rufsete type. En annen av stamgjestene er enkefru Knipschild, som elsker foie gras. 

"Hun har i seg foie gras rett som det er. Hun kan til og med finne på å bestille to runder. Først en terrine, og så et par skiver stekt foie gras. Og til den skal det serveres eple, og eplet skal det være stjerneanis på. Av og til kan det stikkes inn noe karamell. Og før du vet ordet av det, skylles gåsens lever ned med sterkvin krystet av druer fra den trange og bratte Duorodalen, og det skal stå "Port" på etiketten. Hvis det ikke står "Port", duger ikke disse dråpene som middel til nedskylling av gåsens lever. Ikke for enkefru Knipschild." (side 85)

Underveis kjenner vi på at vår kelner kan virke en smule avstumpet eller i alle fall svært snobbete. Han er snobbete og kynisk i sine vurderinger av gjestene, men aldri på den egennyttige måten. Han legger vekt på å gli nærmest usynlig og sømløst gjennom lokalet, alltid tilstede for å komme gjestenes behov i møte. Derfor er det som bare pokker når han må ned i kjelleren for å hente en bestemt type vin, og klemmer hånda så infernalsk at det oppstår en verkende blemme som det må stikkes hull på. Han ønsker ikke at noen skal legge merke til at han går rundt med gassbind over den sammensunkne hudfolden som blir tilbake etter at kokken har brukt østerskniven på å perforere blemmen, fordi dette vil rette oppmerksomheten mot ham som person - og det passer dårlig for ham. Jo mer usynlig han er, desto bedre. 

Så dukker Barnedamen opp. Hvem er hun egentlig? Grisens nye trofé eller en slektning? Vår jeg-person er nysgjerrig, men det ville ikke ramle ham inn å spørre. Kallenavnet Barnedamen har hun fått fordi han ikke kjenner hennes navn og fordi hun er så ung. Barnedamens tilstedeværelse forrykker noe i restauranten. Ikke bare er hun meget vakker, men hun bestiller firedoble espressoer (!), og hun går ikke når det forventes. Og hva i all verden - en dag setter hun seg ned med Sellers og gjengen. Hvorfor? 

Så ringer Edgar, en annen av stamgjestene, og forteller at han må reise til København på grunn av en hastesak, og om ikke datteren Anna kan sitte på restauranten og vente på ham til han kommer tilbake ... Anna er bare ni år, og hun pleier å gjøre leksene sine på The Hills, riktignok med faren til stede ... Samme ettermiddag befinner Sellers og gjengen hans seg på The Hills, og de spiser seg gjennom en flere retters middag. De starter med ostene, kommer deretter til hovedretten og føler seg så klar for forretten - til de ansattes store bestyrtelse. 

"The Hills" er en riktig fornøyelig bok, kanskje aller mest på grunn av beskrivelsen av stamgjestene, jeg-personens tanker rundt egen person og ikke minst gjestene, beskrivelsen av mat og drikke og det gamle versus det nye. Det er egentlig ikke mye handling i boka, og sånn sett er den vel egentlig mer en slags stemningsrapport rundt et veletablert etablissement med lange tradisjoner, og hvor de ansatte prøver å få tiden til å stå stille. Her ser man ned på det nye og moderne, som tafsing på mobiltelefonen i tide og utide, og manglende opprettholdelse av formene. Selv fikk jeg medynk med hovedpersonen, som lever et nokså ensformig liv. Det handler om å gå på jobben, ikke gjøre for mye ut av seg, for så å dra hjem til ensomhet og et nokså innholdsløst liv. Samtidig virker det ikke som om jeg-personen lider av den grunn. Det han derimot ikke takler, er smakløshet. Under hans formelle ytre protesterer alt i ham når gjestene bommer. Uten at han leer på så mye som et øyenbryn av den grunn ... Innvendig koker det derimot. 

Vår jeg-person er av den oppfatning at livet hans er sånn må det være - inntil han med mye omsorg og ansvarsfølelse tar seg av den lille niåringen Anna, som ikke blir hentet av faren sin likevel. Anna, som hjelper ham med å skifte gasbind på hånden hans, og som gjennom dette grepet gir ham en omsorg han slett ikke er vant til. Dette representerer kanskje en ny retning i livet hans? 

Mens jeg leste boka koste jeg meg med elegant formulerte setninger, der ikke et eneste ord er tilfeldig plassert. Jeg kjente også at latteren boblet i meg flere ganger. Samtidig lurte jeg på hva forfatteren egentlig har ønsket med denne boka, der all handling foregår inne i restauranten, med unntak av et par turer ned i kjelleren, slik at det hele får preg av å være et kammerspill. Kanskje ønsker forfatteren bare å fornøye oss? Jeg fikk for øvrig følelsen av noe uforløst over historien, som om den sluttet da den for alvor egentlig burde ha begynt. Jeg var klar for så mye mer, men så var det altså slutt. Like fullt hadde jeg stor glede av å lese boka, som er svært godt skrevet. Anbefales!

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober 
Antall sider: 232
ISBN: 978-82-495-1847-0
Boka har jeg kjøpt selv.


Matias Faldbakken (Foto: Ivar Kvaal)

torsdag 19. oktober 2017

Rune Christiansen: "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen"

Eksepsjonell fortellerkunst!

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt mer enn 20 bøker siden debuten i 1986 (se forfatterens egen nettside). Nå er han ute med romanen "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen", tre år etter at "Ensomheten i Lydia Enemans liv" kom ut. Etter å ha lest Miriam Stendal Boulos´ meget interessante bok "Lykke og eksil" om Rune Christiansens forfatterskap, er min interesse for dette forfatterskapet for alvor tent. Jeg var for øvrig på Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, i forbindelse med hans lansering av Lydia Eneman-boka. (Samtlige lenker peker til tidligere innlegg på bloggen min.) 

Fanny er 17 år og har nettopp mistet foreldrene sine i bilulykke. Etter foreldrenes død er hun helt alene. Ingen søsken og ingen slektninger - bare Fanny tilbake. 

"Til tross for sine unge år fikk Fanny lov til å bli boende i barndomshjemmet. Månedene gikk, men sorgen fulgte henne, den tilhørte henne, som øyefargen, den skjeve nesen og formen på fingrene. Det var en både arbeidsom og kravløs tid der i det gamle huset. Fanny gjorde som best hun kunne, det var ingenting særskilt, komme seg på skolen, reparere takrennen, hugge ved og holde ugresset nede." (side 10

En dag oppdager Fanny en hjort inne på soverommet sitt. Hun må få den ut, og det hele ender med at den blir skremt og hopper ut av vinduet fra andre etasje. I fallet knekker den noe i kroppen, og klarer ikke å komme seg videre. Fanny tvinges til å ta livet av hjorten med en øks. 

Fanny er ensom og har ikke veldig mange mennesker rundt seg. Etter hvert skal presten Tobias Alm forbarme seg over henne og gi henne en jobb som gjør at hun ved jevne mellomrom må komme til kirken. Fanny skjønner at han gjør det for å hjelpe henne, men hun takker ja likevel. 

Mest av alt handler Fannys hverdager om å komme seg på skolen og sørge for at dagene går på sitt vis. 

"Hun tenkte ... at hun husket så lite, at hun kanskje ikke ønsket å huske, at hun helt uvilkårlig holdt hukommelsen på armelengs avstand. Det dukket opp en hendelse, og så forstyrret hun den med å tenke på noe annet. Men "tenke på noe annet", hva betydde det? Uansett hva man tenkte på, tenkte man på noe annet. Slik hang verden sammen. Gjorde den ikke? Man la nykløyvde vedkubber i en stabel og tenkte straks på sin far. Man tenkte på faren sin og så for seg en skogssti som ledet oppover en ås. En morgen da Fanny var liten, bare en jentunge, åpnet hun kjøkkendøren og ropte på hunden, som lå under takskjegget slik den pleide om nettene. Den sto på stive bein og klynket. Men hvorfor? Hva var det som hadde fanget dens oppmerksomhet? Hva hadde skremt den? Det hadde hun glemt. Glemt eller fortrengt, drevet tilbake. Og hundens navn? Nei, nå måte hun virkelig av gårde." (side 28-29)

Jeg tenkte underveis i min lesning at dette sitatet forteller en del om stemningen i boka, og om hvor sentral Fannys forhold til egen hukommelse og glemsel er. Hun fyller tilværelsen med vedhugst, støvsuging, vask av tøy og rydding i huset, mens hun konstaterer at hun ikke har skapt noe som helst av det hun har rundt seg. Uten sorgen, som hun holder på armelengs avstand, er det egentlig ingenting tilbake ... Likevel savner hun ingenting - bortsett fra Janos, en gutt i klassen som hun er avstandsforelsket i. Men hvordan har det seg at hun er forelsket i en gutt som er selve innbegrepet på avvisning? Som hun tenker: " ... i hans nærhet var hun en det var kastet vrak på". (side 61) Etter hvert skal det likevel være Karen hun tiltrekkes av.

Avstanden mellom det virkelige og det drømmeaktige er tidvis marginal, og det er ikke alltid like opplagt hva som er hva. Som da hun og Karen kjører til havet ...

"En svær lase av hvitt skum reiste seg fra brottsjøen, og rett før dønningene trakk seg ut, lignet den flagrende skumfilla en hest, en ponni som desperat forsøkte å unnslippe drukningsdøden. Fanny plukket opp en kjepp og kastet den mot den kavende stakkaren. Ponnien steg i en skyndsom bue, klarte endelig å rive seg løs før et vindkast slet den i stykker. Det var en selsom forsvinning. Det var som om en død en stakket stund hadde trådt inn i de levendes verden." (side 175)

Forholdet mellom Fanny og presten er nært, og presten har etter hvert gitt henne et par bøker han ønsker at hun skal lese. Fanny blir nedstemt av bøkene - den ene som handlet om "det mest bedrøvelige av liv", og den andre om "ikke å reise dit man ønsker seg, aldri å ankomme det stedet man drømmer om, en slags sammenrast eller aldri påbegynt ferd" ... Vennskapet med presten ender tragisk. Som om bøkene er et slags forvarsel på all den meningsløshet han selv har gått og båret på lenge ... 

Jeg har ikke en dyptpløyende kjennskap til Rune Christiansens bøker, men har et sterkt inntrykk av at han har en helt umiskjennelig fortellerstil i bøkene sine. Det er noe litt gammelmodig eller tidløst over måten han skriver på, og jeg sitter med en opplevelse av at hver setning er finslipt og avstemt. Teksten er overlesset av adjektiver, men uten at dette virker påtatt eller feil. Tvert imot passer det svært godt til resten. Noen ganger ble jeg sittende og smile av små detaljer, som først bæres frem nesten pompøst, for så å bli alminneliggjort av fortelleren - som om det ikke har noen vesentlig betydning likevel. De fleste som elsker stor fortellerkunst, faller for dette og kjenner på det poetiske i romanen. Der andre forfattere til dels kan oppleve å bli latterliggjort av kritikerne for bruken av metaforer, adjektiver og innsikter, ville det ikke ramle noen inn å gjøre det samme med Rune Christiansen. Jeg er overbevist om at det skyldes at Christiansen er så gjennomført og at han behersker denne helt spesielle skrivekunsten ned til fingerspissene. Derfor blir det aldri klisjéfylt eller kleint. Det er som Dagbladets kritiker Maya Troberg Djuve skriver i sin anmeldelse av boka tidligere i høst: "Få skriver bedre enn Rune Christiansen. Presist om dramaene i våre uanselige liv." Bare boktitlene hans! "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" høres kanskje pompøst ut, og likevel er det så dekkende for romanens tema at jeg imponeres!

Selv mener jeg at det er eksepsjonell fortellerkunst vi er vitne til i denne romanen! Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv. 


Jeg anbefaler boka varmt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 213
ISBN: 978 82 495 1838 8
Jeg har kjøpt boka selv.


torsdag 31. august 2017

Nina Lykke: "Nei og atter nei"

Avskrekkende om utroskap

Nina Lykke (f. 1965) debuterte med ungdoms-novellesamlingen "Orgien, og andre fortellinger" i 2010. "Nei og atter nei" er hennes andre roman. I følge Wikipedia er dette en satire over middelklassen og "de store forventningers misnøye", og boka kom ut i flere opplag. 

Egentlig var dette en roman jeg hadde tenkt å la passere uten nevneverdig oppmerksomhet fra min side.  Da den kjente samlivseksperten/ psykologen og Aftenpost-spaltisten Frode Thuen trakk frem nettopp denne boka i et svar til en mann eller kvinne som vurderte mulige konsekvenser av utroskap, våknet imidlertid min interesse. Det er som regel alltid interessant å få med seg samlivsdramatikk innenfor litteraturen - særlig den norske. 

Jan og Ingrid har vært gift i nesten 25 år, og de har to voksne, hjemmeboende sønner. De bor i et hus på Nordstrand, og det oser vellykkethet over dem. Det er i grunnen "bare" én hake ved deres liv: ekteskapet er nærmest lidenskapsløst og sexlivet bærer mer preg av plikt enn lyst. 

Da Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør, kommer energien tilbake og han blomstrer mer enn han har gjort på flere år. Dette går ikke upåaktet hen blant kvinnene, og den atskillig yngre Hanne (hun er 15 år yngre enn Jan) fatter interesse for ham. Jan gjenoppdager sin egen seksualitet og brunst, og han klarer ikke å stå imot. I flere måneder har de et forhold bak Ingrids rygg, og endelig føler Jan at han lever. Samtidig slites han i stykker av samvittighetskvaler, og han tenker mye over hva det skal bli av Ingrid dersom han svikter henne. Hun som tross alt er over 50 år ... Men ikke mer enn at han synes at han fortjener sin nyvunnede lykke, og "må" leve dette ut ... 

Lite aner Jan om hvem Hanne egentlig er. Vi får innblikk i hennes tankeverden, desperat som hun er etter et utall elskere og skadeskutte forhold. Alltid fordi hun av diverse grunner ikke orker kjærestene sine ... Vi aner også et alkoholproblem. Det er et patetisk bilde som tegnes av henne, den andre kvinnen. Såpass patetisk og klisjéfylt at jeg kjente på at dette utgjorde det svakeste leddet i denne romanen, som inneholder mange tankevekkende lag. Kunne hun ikke fått i alle fall ett formildende trekk?

Historien er tankevekkende på den måten at romanen får en til å tenke på om dette med forelskelse egentlig bare handler om biologi ute av balanse, og som lokker mennesker utpå glattisen, slik at de blir fullstendig ute av stand til å treffe fornuftige valg i livene sine. En periode opplever Jan å finne roen i Hannes ustrukturerte tilværelse, der rot og kaos dominerer, mens han føler seg kvalt i den ordnede tilværelsen med Ingrid. Men kan det vare? 

Ingrid blir på sin side gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra sin bestevenninnes mann, den notorisk utro mannen som har ligget med halve lærerværelset på skolen der de begge er lærere. I en periode havner hun midt mellom dem og må tåle å høre ektefellenes klagesang i det uendelige. Ingen levner den andre noen stor ære, og det hun får høre er til sammen egnet til å ta bort enhver respekt for noen av dem. 

Dette er en klassisk utroskapshistorie der en eldre mann med makt forlater sin jevnaldrende kone til fordel for en yngre kvinne. I trekantdramaet som oppstår får vi både høre den utro mannens historie, den bedrattes historie og den andre kvinnens historie. At noen hver kan miste fotfeste i større eller mindre grad når grunnen så til de grader rykkes vekk under dem, er forståelig. Her synes jeg imidlertid at det kanskje gikk litt vel langt. Var det nødvendig å gjøre den andre kvinnen så til de grader usympatisk og kynisk? Jeg greide nesten ikke å tro på denne delen av historien. Jeg synes også at forfatteren dro det vel langt i forhold til Ingrid på slutten. Midt i dramaet står Jan, som til slutt nesten ikke vet hva han vil. Kaos og enda mer kaos er hva som venter ham. Sånn sett kan man si at denne romanen har en tydelig moral. Den viser utro menn hva de kan regne med dersom de er så "dumme" at de gir seg driftene i vold når de er godt over middagshøyden. De risikerer å gå fra asken til ilden, og selv om det er deilig og varmt til å begynne med, vil de før eller siden brenne fullstendig opp ... Ikke til å undres over at samlivsekspert Frode Thuen ber den utro tenke seg godt om før han/hun forlater ekteskapet, og anbefaler lesning av denne boka.

Et annet tankevekkende poeng ved historien, som egentlig bare er et lite sidespor, er hva det gjør med lykken til et middelaldrende ektepar å ha voksne barn boende for lenge hjemme, der de kommer og går som om de bor på hotell, og at på til behandler "betjeningen" dårlig ... Ingrid som føler at hun fremdeles skifter bleier på sine voksne sønner, fordi hun vasker trusene deres med bremsespor. De greier ikke engang å tørke seg skikkelig når de går på do ... Kjøkkenet som er nedgriset hver gang de har tatt seg mat ...  Ikke en gang TV´n har hun og ektemannen kontroll på, med den følge at Ingrid som regel trekker ut på kjøkkenet mens pistolskudd og skrik gjaller gjennom huset på fredagskveldene, der guttene sitter og ser på B-filmer med C-skuespillere ... Ingen av dem har maktet å be sønnene flytte. Det hele føles som å bo i kollektiv med fire voksne - bare at det er du som betaler hele gildet for alle .. Var det dette som var lykken ved å få barn? Lurer Ingrid på ... 

Nina Lykke treffer godt på det satiriske i romanen, og mange ganger ble jeg sittende og humre og le. Samtidig opplevde jeg ikke boka som stor litteratur. Til det er nok persongalleriet for karrikert og det på en slik måte at jeg ikke helt klarte å tro på alt. Jeg irriterte meg også over beskrivelsen av Hanne, som godt kunne ha blitt tildelt noen flere sympatiske trekk. Hun ble for endimensjonal. Det er noe med at de fleste - også den andre kvinnen - har både gode og dårlige sider. 

Det var fint å høre denne boka som lydbok, og Anne Rygs oppleserstemme passet fint til historien! 

Boka vil garantert egne seg godt for gode diskusjoner med høy temperatur i en boksirkel. 

Bloggerne Artemisias Verden og Beathes Bokhjerte har også skrevet om denne boka. 

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober (papirutgave) / Lydbokforlaget (lydfil)
Antall sider: 269
Spilletid: 7 t 22 min.
Oppleser: Anne Ryg
ISBN: 978-82-495-1592-9 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6508-4 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, og har kjøpt papirutgaven selv.


Nina Lykke (Foto: Jo Michael)

søndag 6. august 2017

Inghill Johansen: "Bungalow"

Om mor-datter-forholdet og et hus

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen ble anmodet sterkt om å lese "Bungalow". Fordi den er så nydelig skrevet, så annerledes ... og fordi forfatteren virkelig fortjener flere lesere. Det var tilstrekkelig til å få meg nysgjerrig. 

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte som forfatter med romanen "Hjertehvitt" i 1991. Siden har hun utgitt prosatekstene "Suge" (1996), "Klage" (2001) og "Forsvinne" (2009). Disse bøkene ble utgitt i en samleutgave i 2011 med tittelen "Suge. Klage. Forsvinne." Cappelen Damm, som utga disse bøkene, skriver på sine nettsider at tekstene er "preget av språklig presisjon, sterkt menneskelig nærvær og en til tider både svart og underfundig humor". Forfatteren er utdannet adjunkt og jobber som lærer i Drammen. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2002, og ble nominert til Brageprisen i 2001. 

Jeg-personen i "Bungalow" er lærer og sørger fordi moren hennes er død. Tekstene i boka er fragmenterte, og tar utgangspunkt i hverdagslige så vel som skjellsettende øyeblikk. Det meste med utgangspunkt i et hus, barndomshjemmet, bungalowen ... Og moren, som er borte ... Huset blir på et vis et symbol på forfallet, det forgjengelige ...

"Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene." (side 13)

Hvordan beskriver man en mor som alltid var der, uten å gjøre for mye vesen ut av seg? Forfatteren sliter med å finne de rette ordene, og så begynner hun med hendene og leggene til moren. Hendene som alltid var virksomme, leggene som aldri ble brune. Kanskje manglet de pigment? De hvite leggene fikk det til å se ut som om moren var delt i to. 

På ett punkt skilte moren hennes seg ut, og det var at hun lagde en waleskringle det virkelig sto respekt av. 

"Mor bar alltid kaka inn på et brett. Brettet var dekket med sølvpapir, og når hun bar det inn, vendte hun alltid ansiktet litt bort. Hun så likegyldig ut, som om hun kom bærende inn med hva som helst. Men sannheten var en annen. Sannheten var at hver trevl og hver fiber i kroppen hennes var full av øyne og ører som registrerte alles ansiktsuttrykk og fanget opp de begeistrede utropene, kort sagt alt det som hører til når en bærer denne kaka inn." (side 21)

Alle var ville etter å få oppskriften på kringlen, og oppskriften fikk de. Men ingen fikk det til. Hva gjør jeg feil? spurte de. Moren repeterte oppskriften for dem og antydet at kanskje var ikke eggene friske nok, eller kanskje var de rørt for hardt inn i deigen? Sannheten var imidlertid at deigen - den glatte massen - måtte stå litt før eggene ble rørt inn. Dessuten burde man bruke en pinne som man stakk litt rundt i blandingen med mellom hvert egg. Men dette fortalte moren aldri. Hvorfor skulle hun det? Skulle hun ta fra seg selv anledningen til virkelig å skinne? Sånn helt alene? Vår jeg-person tar seg i  gjøre det samme. Hun holder igjen detaljer. 

"For det er sånn denne oppskriften er. Jeg vil ikke kalle det å lyve heller. Det er bare å hoppe over. Akkurat som mor gjorde i de korte øyeblikkene gjennom et langt liv da hun satt og var dronning ved et bord." (side 24)

Så er vi tilbake til alderdomsforfallet og morens siste dager. Beskrivelsen av omsorgen hun gir moren sin er rørende beskrevet. Hun får moren til å forstå at hun må drikke mer for ikke å bli for tørr. Samtidig forstår hun at det går mot slutten. 

"Jeg lot som det var noe som virkelig hadde hendt. I tankene raderte jeg henne ut. Jeg ville øve meg. Når hun lå sånn, gjorde jeg henne til en liten prikk. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan det ville føles. Jeg ville ikke at mors fravær skulle komme overraskende på meg." (side 31)

Sorgen beskriver vår jeg-person som et tre. Hun føler seg som et tre som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge, slik at greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. "Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet." (side 77) Men det vokser likevel ikke ut noen nye grener, og man tenker at kanskje er det bare snakk om litt tid. 

"Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ikke noe, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt ender med å snu seg bort fra." (side 78)

Innimellom møter vi jeg-personen i undervisningsrommet, men det er ikke disse tekstene som festet seg mest hos meg. Tekstene som handler om mor-datter-forholdet, om sorgen, om huset og alt rundt - disse er sterke og trengte gjennom meg med en styrke som nesten rystet. Det er sterkt, og kanskje er det sterkest det som ikke står der, men som man må lese mellom linjene. Den såkalte underteksten, som gjør leseopplevelsen så mye mer betydningsfull enn om alt sies rett ut ... 

Jeg-personen vender tilbake til huset og lurer på om det er hun som bor i huset, eller om det er huset som bor i henne. 

"Det huset jeg forteller om, er ikke et sånt hus du ville flyttet inn i eller hatt som bilde på en vegg. Det ser temmelig forfallent ut, men når folk kommer inn i stua her, ser de seg likevel entusiastisk rundt. Øynene deres leter seg fram til alt jeg har prøvd å skjule, som at listverket bak stolen holder på å råtne, eller at taket på visse steder har skader fra fukt, men ikke for å kritisere det eller le. Tvert imot ser det ut til at blikkene deres kjærtegner disse stedene, og når de skal gå, er de alltid merkelig oppstemte og ivrige etter å besøke meg." (side 104

Hun kjenner på at det ikke er henne, men huset folk kommer for å besøke. Ja, for det kan jo umulig ha noe med henne å gjøre. Selv tror hun at huset er som en trøst, at det får folk til å føle seg bedre. Huset får også frem det beste i folk, blant annet et ønske om å hjelpe. Huset som bestefaren hennes en gang bygget ... 

Inghill Johansens tekster gir åpning for hele følelsesregisteret. Det handler om alt fra sorg som blir for vond og som man derfor må distansere seg fra, og om forfall for mennesker og hus. Humoren er tidvis svært brutal. Jeg-personen gjennomborer det meste med sitt blikk. Nettopp derfor berørte tekstene hennes meg på så mange ulike nivåer. Dette er ikke en bok man kaster likegyldig til side, ganske enkelt. Det som står der er tanker rundt et levd liv, det er autentisk og ekte - enten det handler om eget liv, andres liv eller et hus i forfall. Det meste er svært gjenkjennelig, og likevel får forfatteren oss til å tenke på gjenkjennelige ting på en litt annen måte enn vi kanskje vanligvis pleier.

Denne boka anbefaler jeg ømt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 135
ISBN: 978-82-495-1773-2
Boka har jeg kjøpt selv.


Inghill Johansen (Foto: Pernille Marie Walvik)

søndag 16. juli 2017

Richard Ford: "Mellom dem"

Stillferdig og sterkt om en oppvekst

Richard Ford (f. 1944) er en prisbelønt amerikansk forfatter, som i årene fra debuten i 1976 har utgitt 13 bøker, stort sett fordelt på romaner og novellesamlinger. "Mellom dem" er en memoarbok, og her skriver han om hvordan det var å vokse opp som enebarn i en familie med to foreldre som elsket hverandre svært høyt. 

Det er ikke hvert år det kommer ut bøker fra Richard Fords hånd. Sist gang han ga ut en roman var i 2012. Da utkom "Canada". Den boka har jeg fremdeles stående ulest i mine bokhyller, så det er på høy tid å få lest den. Etter å ha lest den nydelige memoarboken om foreldrene hans og hans egen oppvekst, frister dette veldig! Han utga dessuten novellesamlingen "Let Me Be Frank With You" i 2014 ("Det kunne vært verre" på norsk), og for denne boka fikk han Pulitzer-prisen i 2015. Bøkene hans utkommer i 24 land.

"Mellom dem" består egentlig av to memoarer; en om faren og en om moren. De er skrevet med tredve års mellomrom. Faren var relativt ung da han døde - i femtiårene - mens moren levde til hun var over 70 år. Memoarene om moren ble skrevet umiddelbart etter hennes bortgang, mens memoarene etter faren ble skrevet mer enn 50 år etter hans død. Likevel har den delen som omhandler faren fått plass først i boka - av hensyn til kronologien. Det forhold at minnene etter faren er så vidt vage, har påvirket skrivingen til Ford sterkt. På en positiv måte, vil jeg hevde. For han er varsom i sin tilnærming til hvem faren hans egentlig var, og han konkluderer egentlig aldri, men stiller mer åpne spørsmål rundt hans beveggrunner. Dermed blir faren stående som et selvstendig individ, som behandles med all mulig respekt. Kanskje var dette også en konsekvens av at faren var selger og var på farten hele uka, hvilket gjorde at Richard aldri ble ordentlig kjent med ham. I helgene skulle han skånes for ukas negative hendelser, for da handlet det først og fremst om å la ham få hvile ut og oppleve familielivets gleder. Før han igjen satte seg i bilen og reiste på sine salgsrunder ... 

"Under skrivingen av disse to memoarene - med tredve års mellomrom - har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen. Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler." (fra forfatterens forord, side 7)

Da foreldrene hans møttes var moren Edna bare 17 år. Parker var seks år eldre. I begynnelsen fartet de rundt på veiene sammen. Parker var en omreisende selger, og dette fortsatte han med resten av livet. I årene som fulgte kom det ingen barn, og lenge trodde de at de skulle forbli barnløse. Inntil Edna var i begynnelsen av 30-årene og oppdaget at hun var gravid. Da deres eneste barn - Richard - ble født, tvang dette dem til å slå rot et sted. Valget falt på Jackson i Mississippi, fordi dette stedet lå sånn ca. midt i reiseruten til Parker. Dessuten ble ikke Edna særlig godt tatt i mot i ektemannens familie, så det gjaldt å holde familien på en passelig avstand. 

"Hva tenkte faren min om sin egen situasjon, i den grad han tenkte på den? Han tenkte utvilsomt, og løselig, at noe mer ville skje senere. Hvis han spurte seg selv om han var flink som far, ville han sannsynligvis ha svart at han var det. Han må ha ment at han var et godt og behagelig atmosfærisk trykk i rommene han og vi oppholdt oss i, en kontinuerlig kjærkommen inntreden i mors liv og mitt. Det kan tenkes at han faktisk mente at han ikke var fraværende i det hele tatt, men til stede - bare ikke i kjøtt og blod, bare ikke der: barnehagen hos Mrs. Nelson, søndagsskolen; senere lærersamtaler, Ulvungene, svømmehallen, biblioteket, skoleforestillingene; enda senere uttaket til baseball-laget og avgangsfesten på high school. Dette ikke-helt-der var det som måtte til for at han skulle beholde den gode jobben sin. ... Han kalte meg "gutten min". Jeg kalte ham "pappa". Folk sa at jeg lignet ham. Lite visste han at jeg nå, sytti år senere, ikke kan huske hvordan stemmen hans lød, men så gjerne vil." (side 33)

Vi aner et sterkt savn fra en sønn som gjerne skulle ha kjent faren sin bedre, som gjerne skulle ha ønsket at han hadde satt et sterkere avtrykk i livet hans. 

Siden faren var så mye på farten, oppsto det sterke bånd mellom Richard og moren. Hun som beskrev seg selv som en hønemor da han var liten. Et begrep hun oppfattet som å gi trygghet til sitt barn - et begrep han først og fremst oppfattet som fare. For når hønemorfaktene var som sterkest, var det nettopp forbundet med faretruende situasjoner. Så forskjellig opplevde de en og samme tilstand ... 

I ettertid er det først og fremst dette som sitter igjen hos ham:

"Mor og jeg ligner på hverandre. Bred, høy panne. Samme hake, samme nese. Det finnes fotografier som bekreftet det. I meg selv ser jeg henne, jeg hører latteren hennes i min. I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse. Ingen heroisme. Ikke en eneste betydelig prestasjon som fikk brystet til å svulme. Det var nok av dårlige opplevelser. En barndom som ikke var stort å samle på; en ektemann som var hennes livslange kjærlighet og som hun mistet; et liv deretter som ikke er videre nevneverdig. Men på et eller annet vis gjorde hun mine sanneste følelser mulige for meg, slik stor litteratur gjør for en hengiven leser. Og jeg har opplevd det øyeblikket med henne som vi alle gjerne vil oppleve, øyeblikket som bekrefter livets endegyldighet og dypeste verdi. Jeg har opplevd det. Jeg har opplevd mange slike øyeblikk sammen med henne, opplevd dem i det sekundet de oppsto, også her og nå. Jeg vil, tror jeg, alltid bære dem med meg." (side 117-118)

Det mest slående med Richard Fords beskrivelse av foreldrene og sin egen oppvekst, er hvordan den lille familien som kun besto av tre medlemmer, fremstår som tre selvstendige individer. Moren er aldri bare "mor", faren er aldri bare "far". Dette gjør ham i stand til å se foreldrene slik de var også før han selv ble født. Deres sterke kjærlighet gjorde dem til en svært sterk enhet, noe som ble brutt først den dagen faren døde. Selv opplevde han dette som en overgang til noe bedre. Kanskje - uten å nevne dette eksplisitt - førte det til at han og moren levde mer her og nå, uten å vente med det beste inntil faren, som på mange måter forble nokså fremmed for ham, kom hjem i helgene ... ? Det han erfarte nokså raskt og som han også var bevisst på, var en annen type frihet - en frihet som kom som en direkte følge av at moren måtte begynne å jobbe. Dermed var hun mindre hjemme og fikk kanskje for første gang i sitt liv noe som bare var hennes eget? Underveis kjente jeg på en tristhet over at hun ga opp å finne en ny kjærlighet i livet sitt. For ikke å snakke om da ektemannens familie bokstavelig talt røvet liket av faren og tok det med hjem til deres hjemtrakter for å begrave ham der ... 

Richard Ford skriver fantastisk godt, og måten han beskriver forholdet til foreldrene sine og forholdet dem i mellom, berørte meg sterkt. En liten familie i det store Amerika i en tid der velstanden bredte om seg, litt tidligere her sammenlignet med resten av verden. Det er en historie om å komme seg videre fra røttene sine, skritt for skritt, og om å se seg selv i en større sammenheng. Han skriver tankevekkende og vakkert om å vokse opp i en familie der alle gjør sitt beste, og hvor hver og en har sin viktige rolle i forhold til de andre familiemedlemmene. Er man bra nok? Hvordan kan man vite det, når man ikke helt vet hvordan alle andre levde livene sine på samme tid? Hvilken målestokk er det relevant å bruke? Hva er en lykkelig barndom? Er det fravær av ulykksalige hendelser eller handler det aller mest om hvordan motgang takles? Farens ivaretakelse av moren mot hans slekt, som aldri anerkjente hva hun betydde for ham, er rørende. Likeså forfatterens ivaretakelse av moren da det gikk mot slutten for henne, og hennes ønske om ikke å være en byrde for ham. Så respektfullt, så nydelig, så inderlig ... 

Dette er en bok jeg håper at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den sterkt!

Utgitt i USA: 2017
Originaltittel: Between Them: Remembering My Parents
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Oktober
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 126
ISBN: 978-82-495-1763-3
Boka har jeg kjøpt selv.


Richard Ford (Foto: Torbjørn Grønning)

lørdag 13. mai 2017

Karl Ove Knausgård: "Så mye lengsel på så liten flate"

Knausgård og Munch

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt her på bloggen - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden"). 

Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst. 


Et lite knippe med Munch-bøker har det nå blitt etter hvert - og selv om det er
Ragna Stangs bok som er mitt kjæreste eie i denne samlingen, holder jeg
like fullt en knapp på Steffen Kvernelands herlige tilnærming til personen
Edvard Munch i tegneserieform!
"Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselig innsikten om livets opphør lå i motivet.

Et bilde jeg har det slik med, er malt av Edvard Munch i 1915. Det forestiller en kålåker. Kålen i forgrunnen er malt grovt og nesten skisseaktig og oppløser seg i grønne og blå strøk innover mot bakgrunnen. Ved siden av åkeren er det et felt med gult, over det et felt med mørkegrønt, og over det igjen et smalt felt med en mørknende himmel. 

Det er alt, det er hele bildet.

Men bildet er magisk. Det er så ladet, det er nesten så noe brister i meg når jeg ser det. Samtidig er det bare en kålåker.

Hva er det som skjer da? 

Når jeg ser disse fargene og formene, som er så radikalt forenklet at de mer antyder et landskap enn representerer det, ser jeg døden, som om bildet vil forsone seg med døden, men at det finnes en rest av noe forferdelig igjen og det forferdelige er det ukjente, at vi ikke vet hva som venter oss." (side 7)


Kålåker av Edvard Munch, malt i 1915
Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser. 

"Hva som er mulig å si i en epoke, og på hvilken måte, definerer mer enn noe annet kunstens ulike uttrykk, og dette gjelder naturligvis også for Munch. At han på 1890-tallet begynte å male scener fra sitt eget liv, og at han forsøkte å gi sine indre følelser en ytre malerisk form, skyldtes ikke bare et stort indre trykk - jeg antar at de fleste betydningsfulle malere opp gjennom historien har vært i besittelse av et stort indre trykk - men også at noe i kulturen endret seg slik at den muligheten stod åpen for ham." (side 25)

Siden beveget Munch seg bort fra den metoden han hadde funnet, og han begynte å male en helt annen type bilder. Dette holdt han på med i resten av sitt liv. Repetisjon og gjentakelse skulle prege hans liv som kunstner. Underveis analyserer Knausgård Munchs bilder, herunder hvilke sinnsstemninger han må ha vært i da han malte ulike bilder. Går det an å lage lyse og glade bilder når man er melankolsk, eller speiler stemningene i bildene den sinnsstemningen kunstneren til en hver tid befant seg i? Knausgård er tilbøyelig til å mene det siste, mens en kritiker av utstillingen på Munchmuseet (i Morgenbladet denne uken) synes å mene at dette blir for snevert, og at jo visst kan man male mørke når man er i lyset og omvendt. Å skape kunst på et lerret handler for øvrig ikke om å male det levende, men å gjøre det malte levende, skriver Knausgård på side 40. "For ham ville det si å fange det vesentlige ved det han så.

Ekstraordinært spennende er det når Knausgård trekker paralleller mellom Munchs kunst og den samtidige Hamsun og hans litteratur. 

"Titlene Sult og Skrik ligner på hverandre, begge er korte, nesten primitivt enkle, begge betegner noe kroppslig, noe som ytrer seg før ordene, noe primært og nær førmenneskelig, i den forstand at det ordløse skriket og sulten også er dyrisk. Det som var nytt ved dem den gangen de ble til, deler de også, nemlig den ekstreme subjektiviteten, det ene menneskets virkelighet. Og begge ødelegger helt, eller ignorerer fullstendig, det stabile, kollektive rommet. De innebar en ny kunst, et nytt rom, en ny tid." (side 55-56)

Knausgård diskuterer Munchs kunst med andre kunstnere, blant annet med Anselm Kiefer. Kiefer mente at Munch var en god grafiker, og flere andre kunstnere har også ment at det var der Munchs begavelse lå.


Mot skogen av Edvard Munch. Bildets tittel er også tittelen på utstillingen som
Karl Ove Knausgård er kurator for i disse dager.
"Skogen, hva er den? Friheten? Ja, men friheten som forsvinning, friheten som døden. Skikkelsene er underlig klossete tegnet, nesten som av et barn, men bildet har en råhet ved seg, noe ubehandlet og vilt, som kontrasterer det klossete og gjør det til noe ømt og gebrekkelig. Så mye lengsel på så liten flate. Og så mye kraft, så mye av skogen i uttrykket, gjennom at strukturen i treplaten bildet er skåret inn i og så trykket mot papiret, er så synlig." (side 64-65)

side 78 i boka skriver Knausgård at kunst handler like mye om å lete som om å skape. Underveis har han studert mange bøker om Munch, og den beste mener han er en bok som heter "Edvard Munch. Et utsatt liv" av Stian Grøgaard. Noe av det som traff ham var at Grøgaard nærmet seg situasjonen Munch var i mens han malte de enkelte bildene, og at han gjorde dette på en "utpreget praktisk måte". 

"Jeg har aldri kommet så nær en forståelse av Munch som da jeg leste denne boken, nettopp fordi den ikke søker de ferdige bildene, altså slik de er for oss, men de problemstillingene arbeidet med dem reiste, altså bildene slik de var for Munch. Resonnementene skjærer som en kniv gjennom Munch-resepsjonen. Å lese om Munch på den måten er som å være edru på fest når alle de andre er fulle." (side 81)

Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd". 

"At Munch så ofte kopierte sine egne bilder, har alltid stått fram som noe merkelig i kunsterskapet hans, og jeg har tenkt på det som skjemmende, en slags feighet, at han klamret seg til det han en gang hadde laget, den gangen han var nyskapende og i sentrum. Det har aldri slått meg som en mulighet at han faktisk kunne betrakte replikkene som likeverdige med originalene, at det var det ikoniske ved dem som var den kunstneriske bedriften, slik Tøjner foreslår." (side 95)

På samme måte som Dostojevskij la lite vekt på beskrivelse av rommene som romanfigurene hans beveget seg rundt i, la Munch lite vekt på detaljene. Det som var viktig for begge to var følelsene og intensiteten. Han sammenligner også Dostojevskij og Tolstoi på en interessant måte. 

"Dostojevskij var alltid ufullkommen fordi han satte følelsene og følelseslivet først, foran alt annet. Tolstoj var en større forfatter, det blir klarere for hver gang jeg leser ham, men Dostojevskij nådde noen steder lenger, inn til det som bare intensiteten kunne åpne: nåden, selvutslettelsen, gudsmysteriet. At hendelsene i romanene hans ikke er troverdige i sitt melodrama, blir overstrålet av denne kraften." (side 99)

Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen. 

"Ingen kronologi, ingen årstall, ingen titler, ingen tekst, bare en flom med bilder fra det ytre mot det indre og ut i det ytre igjen." (side 134)

"Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen var i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende. 

De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt saklig-kritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for "kjellerslitere", og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?" (side 145)

Knausgård gjør mange flere sammenligninger og han samtaler med flere interessante kunstnere underveis i boka. Styrken ved dette er at inngangen til Munchs kunst stadig utvides, og at det ikke utelukkende er Knausgårds eget syn på Munch som presenteres. Dermed får vi flere preferanser å nærme oss Munchs kunst med, og dette var nyttig da jeg selv valgte å besøke Mot skogen-utstillingen på Munch-museet tidligere i dag. 

Munch-bilder fra Mot skogen-utstillingen på Munch-museet for tiden. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch! 

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste! 

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober
Antall sider: 245 
ISBN: 978-82-495-1798-5
Boka har jeg kjøpt selv

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forfatterens signatur i min bok

Populære innlegg