"The Look" (Regissør: Angelina Maccarone")

Spennende skuespillerportrett


I "The Look" møter vi den myteomspunnede skuespilleren Charlotte Rampling i samtaler med venner og kunstnere om forskjellige emner som "eksponering", "alder", "skjønnhet", "resonnans", "tabu", "demoner", "begjær", "død" og "kjærlighet". Og det er ingen hvem som helst hun samtaler med heller. Paul Auster, Peter Lindbergh, Fredrich Seidel, Juergen Teller .... bare for å nevne noen.

I samtaler som ser ut til å være tatt på sparket, uten forberedelser, drodler Charlotte Rampling og hennes samtalepartnere rundt viktige temaer som hva det vil si å eksponere seg foran et kamera for en skuespiller, og om viktigheten av å være villig til å blottstille seg totalt. Om hva det vil si å bli eldre, og hva som egentlig ligger i tiltrekning hos en kvinne. For henne har nakenhet aldri vært noen big deal, og derfor har noen av hennes opptredener fremstått som nokså kontroversielle. Særlig rollen i filmen "The Night Porter" som en overlevende fra en av Hitlers konsentrasjonsleire, hvor hun senere gjenforenes med en sadistisk nazivakt som plaget henne, er blant dem som har blitt lagt merke til og som også gjorde henne til stjerne i sin tid.

Underveis får vi se scener fra flere av skuespillerens filmer. I yngre dager var hun usigelig vakker, men hun er også en av de virkelig få som har "overlevd" skuespillerkarrieren etter fylte førti. Hva er hemmeligheten? Underveis får vi svaret - litt stykkevis og delt. For det er noe spesielt med denne kvinnen, som har lykkes i å holde seg på topp i år etter år! Hun nærmer seg tross alt 70 år (f. 1946)! Kanskje er hemmeligheten at hun er så mye mer enn sitt ytre? Flott er hun fremdeles - det er ikke det, men hun har i tillegg karisma, utstråler en trygg autoritet, fremstår som meget avbalansert og med god selvinnsikt, er klar over sine svakheter og styrker - og hun røper aldri mer av seg selv enn det hun selv ønsker.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Alle de tette, personlige konversasjonene om store og små temaer - det være seg om kjærlighet er en følelse eller en tilstand, om det egentlig finnes tabuer lenger osv., om sorger i livet som har satt sitt preg på henne - fant jeg ytterst spennende å være vitne til! Jeg ble også mer kjent med en skuespiller jeg alltid har hatt stor beundring for  - særlig fordi hun i sitt valg av filmer aldri har vært opptatt av underholdning, men heller det mer grensesprengende - og fant derfor filmsnuttene underveis interessante. Mang en filmtittel ble notert, for å si det slik (bl.a. Aberdeen, Heading South, The Mill and the Cross, Melancholia, Never let me go, The Duchess, The Night Porter, The Verdict, Paris By Night, Swimming Pool, Lemming m.fl.). Hele hennes filmografi finnes på Wikipedia (underlig nok er ikke "The Look" oppført enda ... ). Dette er en film jeg kommer til å ha stor glede av å se om igjen! Her blir det toppkarakter - terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Look
Nasjonalitet: Tyskland, Frankrike
Genre: Drama
Medvirkende: Bl.a. Charlotte Rampling, Paul Auster, Peter Lindbergh, Juergen Teller og Fredrich Seidel
Spilletid: 96 min.

En fascinerende kvinne!

Fotografen og filmskaperen Pieter Lindbergh har hatt stor betydning for
Charlotte Ramplings karriere

Forfatteren Paul Auster har et og annet å si om kvinner, alder og skjønnhet

Sammen med den grensesprengende fotografen Juergen Teller snakker
Charlotte Rampling om tabuer

En urban kvinne

Drodler rundt temaet kjærligheten - er det en følelse eller en tilstand?

En skjønnhet i sine yngre dager

"Melancholia" (Regissør: Lars von Trier)

Skuffende og kjedelig


Innspilt: 2011
Originaltittel: Melancholia
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama / Science Fiction 
Skuespillere: Kirsten Dunst (Justine), Charlotte Gainsbourg (Claire), Kiefer Sutherland (John), Charlotte Rampling (Gaby), John Hurt (Dexter), Alexander Skarsgård (Michael), Stellan Skarsgård (Jack), Cameron Spurr (Leo), Brady Corbet (Tim)
Spilletid: 2 t 15 min.

I filmens åpningsscene blir vi vitne til tilintetgjørelsen av jorda. Et uvirkelighetens slør hviler over bildene, som om det hele bare var en fantasi. Kort tid etter er vi tilbake i virkeligheten, og det handler om bryllup.

Justine og Michael har giftet seg, og Justines søster Claire og hennes mann John, som sitter meget godt i det, har spandert hele selskapet på dem. Men det som skulle være en gledens dag, blir alt annet enn nettopp det. Justine og Claires foreldre er skilte, og deres tilstedeværelse legger en sterk demper på flere av gjestenes feststemning. Det beste moren Gaby klarer å klemme ut av seg er at hun ikke tror på ekteskapet, og hun råder derfor datteren til å nyte det så lenge det varer. Alt mens faren Dexter nyter all den oppmerksomhet han kan få av alle damer med navnet Betty den kvelden ...

Justines sjef er en kynisk djevel som skalter og valter med makten sin. I det ene øyeblikket er man inne i varmen - i det neste i kulden. Han fornekter seg heller ikke under bryllupet. Justine smiler på tross av alle påkjenningene, men det koster! Med en svoger som hele tiden minner henne om at det er han som har betalt kalaset, og en søster som for enhver pris ønsker å oppleve noen scener fra Justines side, har hun egentlig bare å oppføre seg. Det går en stund, men til slutt har hun fått nok, og selv brudgommen stikker. Og i mellomtiden nærmer planeten Melancholia seg jorden ...

I neste del av filmen kommer Justine tilbake til sin Claire og Johns hjem. Hun har sunket inn i melankolien og er knapt kontaktbar for omverdenen. Sakte kommer hun seg imidlertid tilbake til livet. Utsikten til at jorda kan gå under dersom planeten Melancholia skulle treffe, gjør ikke særlig inntrykk på Justine. Hvilket tap vil det i så fall bli for verden om jorda forsvinner? Den er jo bare ond likevel. Claire derimot fylles av angst mtp. det som kan komme til å skje ... Mens ektemannen går rundt og forsøker å roe henne ned.

"Melancholia" er blitt omtalt som et mesterstykke blant en del kritikere. Selv fant jeg den ulidelig langtekkelig og grensende til kjedelig. På en måte skjønte jeg aldri hva del 1 (bryllupet) og del 2 (undergangen) av filmen egentlig hadde med hverandre å gjøre. I del 1 er det tendenser til mesterlige partier både rent filmteknisk og dialogmessig, men det stoppet i grunnen der. Jeg ser for øvrig at en del av skuespiller-prestasjonene er glitrende. Spesielt vil jeg trekke frem Stellan Skarsgård som den kyniske sjefen Jack, samt Kirsten Dunsts rolletolkning av Justine. Charlotte Gainsburg spiller imidlertid den samme rollen som hun ofte gjør - en bekymret, angstfull kvinne med spisset munn. Kanskje er det noe i dette jeg ikke har forstått, og jeg skulle i så fall gjerne visst hva. Det filmtekniske, lyssettingen og den mollstemte - eller melankolske - stemningen i filmen var for øvrig flott. Her var det mye godt historien jeg ikke helt falt for. Alt i alt en helt grei film jeg måtte få med meg tross alt, men som kun fortjener terningkast tre etter min oppfatning. 

Far og sønn (Alexander og Stellan Skarsgård) i rollene som hhv.

brudgom og sjef

Brudeparet

Kommer planeten nærmere, eller fjerner den seg?

"Never let me go" (Regissør: Mark Romanek)

Tankevekkende om etiske dilemmaer


Innspilt: 2010
Originaltittel: Never Let Me Go
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Kathy), Andrew Garfield (Tommy), Keira Knightley (Ruth)
Spilletid: 103 min.
Basert på en roman med samme navn av Kazuo Ishiguro

Kathy, Ruth og Tommy vokser opp på en tilsynelatende tradisjonell kostskole - Hallsham - i England på 1980-tallet. Felles for dem og de andre barna som bor der er at de er foreldreløse. Lærerne og de andre som er ansatt ved Hallsam gjør det som står i deres makt for å gi barna en så lykkelig barndom som mulig. De får hele tiden høre at de er helt spesielle og enestående, og spesielt deres fysiske helse vies mye oppmerksomhet. Fordi barna aldri har hatt noe annet liv enn dette, savner de heller ingenting. De føler seg trygge og vel ivaretatt på Hallsham, og er av den oppfatning at det er svært utrygt utenfor kostskoleområdet.

Så vokser barna til og blir ungdommer. På mange måter er de henvist til seg selv for å finne ut av kjærligheten, sin egen seksualitet og følelser for øvrig. Det oppstår et trekantdrama mellom Kathy, Tommy og Ruth. Kathy har hele sitt liv følt seg svært knyttet til Tommy, men blir vitne til at det er Ruth som fanger hans oppmerksomhet når det kommer til stykket ...

Hva er det egentlig som foregår på Hallsham? Hva er det som er så spesielt med barna som vokser opp der, og hva er de forutbestemt til? Jeg ønsker ikke å røpe mer for ikke å ødelegge filmopplevelsen for andre som har lyst til å se filmen. Men jeg kan si såpass at den tilsynelatende sorgfrie tilværelsen til barna og etter hvert ungdommene er alt annet enn sorgfri ... Snart skal de nemlig møte en marerittaktig skjebne ingen av dem kunne ha drømt om ...

På tross av det alvor som hviler over denne filmen, vil jeg fremheve at den også har mye skjønnhet i seg. Nydelig filming av vakker natur, stemningsfull musikk, uskylden til barna ... Når det gjelder de etiske problemstillingene som filmen reiser, synes jeg imidlertid at disse ble altfor overfladisk behandlet - vel vitende om de begrensninger som selvfølgelig ligger i Ishiguros roman, og som ligger til grunn for filmen. Jeg tror imidlertid at historien ville ha blitt mye mer interessant om det hadde vært gravd dypere i dette. Jeg ble også litt irritert over at personene i filmen helt uten videre godtok sine skjebner uten å protestere. Men når jeg ser bort fra dette, og forsøker å vurdere filmen på den egne premisser, ser jeg en visuelt vakker film med gode skuespillerprestasjoner. Keira Knightley spiller riktignok på mye av det samme som hun alltid gjør, mens jeg opplevde at Carey Mulligan var betydelig bedre enn jeg har sett henne tidligere. Filmen inneholdt både spenning og driv, og jeg ble sittende nokså fjetret foran skjermen for å følge handlingen videre. Alt i alt en underholdende og fin film, som jeg ender med å gi en sterk firer på terningen.

Kathy, Ruth og Tommy

Ute fra Hallsam for første gang

Tommy og Kathy

"The Duchess" (Regissør: Saul Dibb) - 2009

Da Georgiana Spencer giftet seg med Hertugen av Devonshire på slutten av 1700-tallets England, trodde hun at hun inngikk et ekteskap som skulle bli varmt og fortrolig. Hvor feil hun dessverre skulle ta ... Hertugen har helt bestemte oppfatninger av ekteskapet og i særdeleshet av hvor mye han er villig å gi av seg selv i dette arrangementet. Han er og blir en kald mann som utelukkende er opptatt av å få en arving. Varmen akter han å finne andre steder. 

Georgiana fortæres av ensomhet og lengsel etter kjærlighet i sitt kalde ekteskap. Et ekteskap som blir enda kaldere etter hvert som det viser seg vanskelig for henne å bære frem en sønn. På tross av den tragedie hennes ekteskap viste seg å bli, ble hun likevel en innflytelsesrik kvinne i sin samtid. Hun vanket med landets aristokrati, ble et moteikon og var dessuten kjent for sin appetitt på gambling. 

Men det er da ektemannen helt åpenlyst tar Georgianas beste venninne til elskerinne og ydmyker sin kone ved å ha venninnen boende på slottet at Georgiana for alvor holder på å gå i frø. Trekantdramaet dem i mellom utvikler seg til å bli en maktkamp hun ikke har noen mulighet for å slippe fra. For å overleve innleder hun et forhold med Jarl Grey - bare for å oppdage at det er andre regler for henne som kvinne enn for ektemannen. Det er han og han alene som bestemmer hva som sømmer seg og hva som er tillatt. 

Keira Knightley og Ralph Fiennes rollertolkninger i denne filmen er intet mindre enn mesterlige. Spesielt imponerte Ralph Fiennes som en humørløs, gretten hertug av det erkeengelske slaget. Dette er virkelig en må-se-film!