Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten 2017. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 2017. Vis alle innlegg

søndag 25. februar 2018

"The Florida Project" (Regissør: Sean Baker")

Hjertevarmt og trist om omsorgssvikt

Willem Dafoe er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolletolkning av Bobby Hicks i filmen "The Florida Project". Det var grunn nok til at jeg ønsket å se filmen da anledningen tilfeldigvis bød seg for meg tidligere denne uka. Jeg holder nemlig på med mitt bloggprosjekt om Oscar-nominasjonene for 2018. Dette er den åttende Oscar-nominerte filmen jeg omtaler her på bloggen. Oscar-kåringen finner sted 4. mars i år. 

Regissøren Sean Baker (f. 1971) har et lite knippe med filmer bak seg. Jeg har ikke sett noen av dem, men "Tangerine" fra 2015 er nok en film å merke seg. "The Florida Project" må likevel anses som Bakers gjennombrudd, i alle fall bedømt ut fra det antall priser som har blitt filmen og skuespillerne - i særdeleshet Willem Dafoe - til del. Jeg skjønner det godt, for denne filmen har mange lag og den forteller historien om hvordan de fattigste i det amerikanske samfunnet lever livene sine, i skyggen av den amerikanske drømmen. 

Vi befinner oss på et motell i Kissimmee like utenfor Orlando, der de vellykkede feriere og hygger seg med alt som Walt Disney World kan by på av fornøyelser, eventyr og luksus. Her bor seks år gamle Moonee (spilt av Brooklynn Prince) og vennene hennes Scooty, Dicky og Jancey. De er barn av mødre som knapt er i stand til å forsørge dem, men Moonee og hennes mor er hele tiden verst stilt av dem alle. Moonee´s mor Halley kommer på kant med sosialkontoret, og hun er kontant blakk. Ikke klarer hun å holde på en jobb heller, for hun ender svært fort i konflikt med andre. Som en slags hån mot det livet menneskene her lever, heter motellet Magic Castle ... 


Rakkerungene ved Magic Castle
Bobby Hicks er daglig leder på Magic Castle. Han krever inn husleien fra beboerne, kaster ut folk som ikke kan betale for seg, sørger for at forfallet ikke tar overhånd, følger med på at beboerne holder seg innenfor sømmelighetens rammer og - som om ikke det var nok - holder han et aldri så lite øye med ungene på stedet, som for å kompensere for at mødrene stort sett lar dem gå for lut og kaldt vann. Han skjønner at de er spesielt utsatte, disse ungene, som ingen egentlig bryr seg veldig mye om. En dag følger han ekstra godt med på en eldre mann, som nærmer seg ungene og som tilsynelatende virker nokså uskyldig. Hans intuisjon viser seg å være riktig. Dette er ingen vennligsinnet mann, men en som har sett sitt snitt å ville utnytte disse barna ... 


Bobby Hicks (spilt av Willem Dafoe) holder et øye med alt og alle
Moonee og de andre ungene fyller dagene med rampestreker. Moonee leder an og sammen pusher de grensene - fra å spytte ned biler, banne og rope ukvemsord etter andre, til de en dag setter fyr på noen fraflyttede rønner like i nærheten. Scootys mor som underveis har skaffet Moonee og Halley mat, tar avstand fra dem etter dette. Hun er redd for at Halley skal dra henne ned, for hun er så vidt i stand til å holde seg flytende selv. Scooty får ikke lenger lov til å leke med Moonee, men Moonee er ikke tapt bak en vogn. Hun finner straks andre barn å leke med. Hun er jevnt over et eneste stort fandenivoldsk smil. Selv ikke da moren, som er stadig mer desperat i sin jakt på penger, begynner å prostituere seg, synes hun egentlig å lide noen nød. Hun elsker sin mamma, som er morsom når hun tar seg tid til å leke med henne, og som er fri for formanende pekefingre og stort sett lar henne får drive med det hun har lyst til. Den dagen moren blir meldt til myndighetene for omsorgssvikt og "de" kommer for å hente henne bort fra moren, raser hele hennes verden sammen. Likevel - heller ikke nå er Moonee rådvill. Og slutten ... den er både trist og på et vis eventyrlig ... Men vi lar oss ikke lure, for dette er ingen happy ending, kan ikke være en happy ending ... Samtidig øyner vi et visst håp på noe bedre. 


Moonee elsker sin mamma Halley
Det meste av handlingen foregår på motellet Magic Castle og i området rundt. Det er skittent og glorete her, og veggdyr florerer. Rommene er spartansk utstyrt, og det er kaotisk og rotete overalt. Mødrene bruker all sin tid på å røyke (marihuana) og vil helst slippe unna barna sine.  Enkelte prøver likevel litt hardere enn de andre å leve et anstendig liv. Som moren til Scooty, som helst ser at sønnen har et mer oppbyggelig selskap enn Moonee ... Moonee´s mor er imot alt og alle, og hun nøler ikke med å slå dersom hun kjenner at det er "riktig". Diplomatiets kunst er ukjent landskap for henne. Dette at hun ikke er lydhør overfor noen, fører henne opp i mange vanskeligheter. Jeg ble like fullt sittende og tenke på hvorfor ingen var der for disse mødrene - om ikke annet så i forebyggende øyemed. Særlig Halley bar preg av sterk grad av ADHD og selvmedisinering (les: rusmisbruk). Man merker dette spesielt ved at Halley er konstant urolig, og ikke klarer å sitte stille. Hun har liten evne til å planlegge noe og mangler struktur på det meste. 


Det oppstår sterke bånd mellom barna
Jeg forbinder i grunnen Willem Dafoe først og fremst med voldelige psykopatroller, og derfor var det ekstra fint å se ham i rollen som den sympatiske og empatiske Bobby Hicks. Han er et lite sosialkontor i seg selv (eller kanskje alles far?), og hjertet hans blør når han ser seg nødt til å kaste ut folk. 

De nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Woody Harrelson og Sam Rockwell fra "Three Billboards outside Ebbing, Missouri", Christopher Plummer fra "All the Money in the World", Richard Jenkins fra "The Shape of Water" - og Willem Dafoe fra herværende film. Jeg har veldig sansen for at Willem Dafoe vinner denne gangen. Han har vært nominert to ganger tidligere for sine biroller i hhv. "Platoon" (1986) og "The Shadow of the Vampire" (2000). 

Vi kommer garantert til å se mer til barneskuespilleren Brooklynn Prince! Hun er et funn! 

Filmteknisk er filmen spennende, og jeg ser stadig oftere at iPhone brukes for å filme enkelte scener. Det er også gjort i denne filmens sluttscene. Ungene løper inn i en folkemengde, og dette filmes uten at folk rundt vet at de dermed er med i filmen ... (Dette går ikke på bekostning av personvern eller det etiske - bare for å ha nevnt det. Her er nemlig ingen nærbilder.) Kontrasten mellom den depressive voksenverdenen og den tilsynelatende bekymringsfrie barneverdenen, er enorm - og hele filmen bygger opp til et skikkelig kræsj mellom disse to verdenene ... 

"The Florida Project" er en film man bare er nødt til å se! Den kan tilsynelatende virke veldig "lett", men under hviler det et stort alvor.  

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Florida Project
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brooklyn Prince (Moonee), Bria Vinaite (Halley, Monnee´s mor), Willem Dafoe (Bobby Hicks), Valeria Cotto (Jancey), Mela Murder (Ashley, Scooty´s mor), Christopher Rivera (Scooty), Aiden Malik (Dicky), Caleb Landry Jones (Jack Hicks, sønn av Bobby), Macon Blair (eldre gammel mann som nærmer seg barna, og som Bobby Hicks kjeppjaget) m.fl.
Spilletid: 111 min.

søndag 18. februar 2018

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" (Regissør: Martin McDonagh)

Når politiet ikke leverer ... 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" er nominert til syv Oscars i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige biroller (to stk.!), beste originalmanus, beste filmredigering og beste originalmusikk. Denne filmen vant nylig Golden Globe i kategorien beste film, Frances McDormand vant prisen som beste kvinnelige hovedrolleinnehaver og Sam Rockwell vant prisen som beste mannlige birolleinnehaver. Og som om ikke det var nok vant regissøren og manusforfatteren Martin McDonagh prisen for beste manus. Det kaller i alle fall jeg å gjøre nesten rent bord mht. de gjeveste prisene i Golden Globe-finalen. Prisen for beste regi er det eneste som mangler. Det hadde vært spennende om Oscar-komitéen ikke gjennomfører ren reprise av Golden Globe!

Filmen hadde Norgespremiere 19. januar i år. Jeg hadde store forventinger til den, men må faktisk innrømme at jeg ble bitte litt skuffet. Det er noe med blandingen av et meget alvorlig tema og karikert rollespill som ble feil for meg. For meg gikk dette alvorlig ut over troverdigheten i dramaet. Mer om dette senere i dette innlegget. 

Martin McDonagh (f. 1970) har regissert en rekke filmer, men jeg har ikke sett noen av dem. I en diskusjonstråd her på bloggen ble filmene "In Bruges" og "Seven Psychopaths" nevnt, så dette er noe som må sjekkes ut. Martin har dessuten en bror - John Michael McDonagh - som også er regissør. Jeg har heller ikke sett noen av hans filmer. Det morsomme med å blogge om film er at man får inspirasjon til å utvide horisonten ytterligere gjennom tilbakemeldinger fra andre .

Mildred Hayes´ datter ble funnet voldtatt og drept for ca. syv måneder siden. Politiet har ikke funnet voldtektsmannen og morderen, og Mildred føler at de ikke har gjort nok. Nå er hun drit lei av å vente, og bestemmer seg for å ta skjeen i egne hender. Hun setter opp tre reklameplakater - billboards - utenfor Ebbing, der hun utfordrer den lokale politisjefen - med navns nevnelse. 


Mildreds reklameplakater
På politistasjonen blir politifolkene stresset av dette. I begynnelsen vet de ikke hvem som står bak utspillet - inntil Mildred (spilt av Frances McDormand) står frem på TV og forklarer hvorfor hun har gjort dette. Chief Willoughby (spilt av Woody Harrelson) selv er ikke den som reagerer kraftigst på utspillet, selv om han prøver å appellere til Mildreds empatiske sider ved å fortelle henne at han har kreft. Hun er på sin side bare opptatt av at det er han som har ansvaret for at datterens morder fremdeles går løs. 


En overivrig politikonstabel forsvarer sin sjef
På politistasjonen jobber også Dixon (spilt av Sam Rockwell), og maken til udugelig og mindre begavet politimann skal man virkelig lete lenge etter. Dixon bor fremdeles hjemme hos sin dominerende mor, han leser tegneserieblader når han slapper av (fremstilles i filmen som fordummende), han har ingen impulskontroll og han hopper inn i konklusjonene uten å tenke seg om - hver gang. Å plassere en figur som ham oppi et drama som ellers er meget alvorlig, slik at man lurer på om det egentlig er en komedie man ser (og det er det kanskje?), mens resten av tematikken taler for at det er et drama av ganske alvorlig karakter, ble helt feil - i alle fall for meg. Det er absolutt ingenting ved Mildred og hennes sorg som drar i retning av at dette skulle være en komedie. Jeg fant i alle fall ingen scener i filmen som skulle få latteren til å løsne. Tvert i mot. 


Dexters hjemmemiljø er alt annet enn oppbyggelig
Dixon raljerer rundt i småbyen Ebbing, og tar loven i sine egne hender. Reklamemannen som har påtatt seg oppdraget med å sette opp reklameplakatene får virkelig gjennomgå. Mildreds kompanjong i souvernirbutikken hun driver blir arrestert for besittelse av noen sneiper med marihuana, og Mildred selv opplever at den lille byen splittes i to. Noen heier på henne, mens andre synes hun på utidig vis har hengt ut politisjefen. 


Billboard-reklamemannen får besøk av politiet
Det koster flesk å reklamere på tre svære billboards, men plutselig er det en anonym hjelper som sponser den neste månedens leie. Dramaet topper seg da politisjefen plutselig tar livet av seg, og Dixon er overbevist om at det er fordi belastningen med reklameplakatene ble for stor ... Mer har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen - ikke annet enn at det som videre skjer er både tankevekkende og svært alvorlig. 


Mildred skyr ingen midler for å finne datterens morder
Det er ingen tvil om at denne filmen er severdig! Men best? Nei, det synes jeg virkelig ikke. Blant høydepunktene er når Mildred ser tilbake på den siste dagen sammen med datteren, der de hadde en heftig krangel rundt om hun skulle låne henne bilen slik at hun kunne kjøre til vennene sine. Det siste datteren skrek til moren var at hun håpet at hun ble voldtatt (og da kunne moren bare ha det så godt), mens moren uengasjert svarte at det håpet hun også. Og så var det nettopp det som skjedde ... Hvor mye skulle hun ikke ønsket at hun kunne ta disse ordene tilbake? Og hvor mye skulle hun ikke ønske at hun hadde latt datteren låne bilen? Da eksmannen dukker opp med sin 19 år gamle kjæreste, som ikke akkurat er blant de mest oppvakte, og forteller at datteren en uke før drapet tryglet om å få flytte til ham, mens han avslo ... da er det hele nærmest hudløst vondt. Hvor upassende å blande inn en "moro-voldsscene" i det hele, der Dexter får grisebank! Rasismen vi er vitne til i de innerste gemakker i politiet er derimot dessverre svært realistisk skildret ... Desto mer pikant når den som kommer for å rydde opp etter Chief Willoughbys død er nettopp en farget politisjef!

Frances McDormand (f. 1957) gjør en fantastisk rolletolkning som Mildred. Da jeg googlet på henne oppdaget jeg at hun spiller i serien Olive Kitteridge (2014), som er basert på en novellesamling av Elizabeth Strout. Jeg har sett henne i en rekke filmer - bl.a. i "Burn After Reading" (en Coen-film - hun er gift med Joel Coen - 2008), "Mississippi Burning" (1988) og "Fargo" (1996) - bare for å nevne noen. Styrken ved hennes karakter Mildred i "Three Billboard Outside Ebbing, Missouri" er det ujålete preget. Hun ser sliten og dratt ut, og her er det ingen forskjønnende sminke. I møtet med bygdedyret har hun integritet så det holder, og hun viker ikke til side for lettvinte løsninger. 

Reklamefyren som selger billboardplass er Red Welby, og han spilles av Caleb Landry Jones (f. 1989). Han har også en rolle i "Get out", som er blant de nominerte til Oscar i kategorien beste film, og han er dessuten med i "The Florida Projekt", hvor Willem Dafoe er nominert i kategorien beste mannlige birolle. Caleb Landry Jones har også spilt i "No Country for Old Men" (2007), "The Sosial Network" (2010)

De to nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Sam Rockwell (Dexter) og Woody Harrelson (Chief Willougby). Selv om jeg likte rollefiguren til Woody Harrelson best, må jeg medgi at det er Sam Rockwell som får mest å spille på som den dumme politikonstabelen Dexter. Jeg håper likevel ikke at det er han som vinner Oscar for sin rolletolkning. Rockwell (f. 1968) har spilt i et helt lass med filmer - blant annet i "Seven Psychopaths" - men det er få filmtitler jeg kjenner igjen når jeg blar meg gjennom repertoaret hans. "Last Exit to Brooklyn" (1989), "Basquiat" (1996), "The Green Mile" (1999) og "Confessions of a Dangerous Mind" (2002) er noen. Woody Harrelson (f. 1961) forbinder jeg først og fremst med filmen "Uanstendig forlag"/"Indecent Proposal" (1993), der han spilte mot Demi Moore og Robert Redford. Han spilte også i "Natural Born Killers" (1994), "The Thin Red Line" (1998) og "Seven Psycopaths" (2012)

Som sagt er dette absolutt en severdig film, men jeg verken håper eller tror at den vinner prisen i kategorien beste film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen har uten tvil bred appell til svært mange typiske kinogjengere. Personlig tenker jeg at filmen uansett ville ha stått seg enda bedre på å levere på det alvorlige budskapet. Men her viser det lasset av priser som har drysset over både regissør og skuespillere at det er dette - det vil si den svarte og bisarre humoren i alt det alvorlige - folk vil ha. Se filmen selv, og gjør deg opp din egen mening! 

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - en i kategorien beste kvinnelige hovedrolle og en i katagorien beste mannlige birolle.)

Innspilt: 2017 
Originaltittel: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Nasjonalitet: England, USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Frances McDormand (Mildred)Caleb Landry Jones (Red Welby)Sam Rockwell (Dixon)Woody Harrelson (Chief Willoughby), Darrell Britt-Gibson (Jerome), Abbie Cornish (Anne)Peter Dinklage (James), Kerry Condon (Pamela)Kathryn Newton (Angela)John Hawkes (Charlie)Lucas Hedges (Robbie)Zeljko Ivanek (Desk Sergeant Cedric Connoly)
Spilletid: 115 min.

"Call Me by Your Name" (Regissør: Luca Guadagnino)

Min Oscar-favoritt!

"Call Me by Your Name" er nominert til fire Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste adapterte/tilpassede manus og beste originalsang. Nå har jeg sett filmen, og den er min helt klare favoritt så langt. Jeg tror også at Timothée Chalamet (f. 1995) har en rimelig god sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle for sin prestasjon i denne filmen. Fra før av har han vunnet mer enn 10 lignende priser i ulike kåringer. Han var Golden Globe-nominert, men her ble han slått av Gary Oldman (for rollen i "Darkest Hour"). Blir det ikke vel forutsigbart og kjedelig dersom Golden Globe- og Oscar-kåringene er helt like?

Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og ble i den forbindelse karakterisert som "årets vakreste filmopplevelse". Jeg er så enig, så enig! 

Jeg har ikke sett andre filmer av den italienske regissøren Luca Guadagnino (f. 1971) enn "I Am Love" (2009), som jeg den gangen tenkte var et oppskrytt mesterverk. Her er det nok mange ulike meninger, men filmen fikk aldri noen priser (den var i sin tid nominert til tre priser i mer perifere filmkåringer). (Her er det også mulig at den engelske Wikipedia-siden ikke er helt oppdatert.)

17 år gamle Elio er en (sekulær) jødisk-amerikansk-italiensk gutt som lever sammen med familien sin på den italienske landsbygda. Uten at vi får vite dette helt eksakt skjønner vi at Gardasjøen er rett i nærheten, i og med at familien blant annet drar en tur til Sirmione, den fire kilometer lange halvøya som stikker ut i Gardasjøen i sør. Elio er bokelsker og gjør nesten ikke annet enn å lese når anledningen byr seg. Dessuten er han et begavet musikkgeni som trakterer flere instrumenter og som også komponerer musikk selv. 

Denne sommeren - i 1983 - har Elios far, som er arkeolog, invitert en avgangsstudent fra USA til å hjelpe seg med papirarbeidet etter et arkeologisk funn i Gardasjøen. Avgangsstudenten heter Oliver, han er 24 år og jødisk. 


Den nye gjesten Oliver ønskes velkommen av familien Perlman
Selv om Oliver og Elio ikke har noe som helst til felles, oppstår det et vennskap mellom de to. De sykler turer, svømmer sammen og tilbringer late sommerdager ved bassenget i hagen. Oliver er en flott mann. Han er selvsikker, har alltid en reflektert kommentar til det meste og er nesten irriterende perfekt. Elio er den diametrale motsetning; introvert, litt sosialt klønete og med interesser han egentlig ikke deler med noen. Når han spiller piano i familiens selskaper, er det mer av plikt enn noe annet. Han oppnår ikke noe fellesskap med de som lytter til hans vakre spill. Han kommer, han spiller og han går igjen ... Frem til nå har han kunnet flykte fra sin ensomhet og inn i bøkenes verden. Denne sommeren skal imidlertid snu opp-ned på alt. Nå kommer nemlig kjærligheten inn i hans liv, og plutselig fremstår alt annet helt uvesentlig. Alt som har betydd noe for ham ... Han mister roen, konsentrasjonen, alt ... 


Et gryende vennskap oppstår
Lenge er ikke Elio helt sikker på om han liker Oliver. Men kanskje er han mest av alt sjalu fordi Oliver nyter stor respekt og får så mye oppmerksomhet? Samtidig er det noe ved ham som gjør at Elio stadig trekkes mot ham. Noen ganger sniker han seg inn på Olivers rom, mens Oliver svømmer, og vi skjønner at han er i ferd med å bli stormforelsket i ham. 

Samtidig er Elio opptatt av å debutere seksuelt med en jente. Marzia er tiltrukket av ham, og han innleder et forhold med henne. Så snart han har fått det han er ute etter, mister han interessen for henne. Elio skjønner at det er Oliver han vil ha - ikke en jente. Avvisningen av Marzia er sår, fordi Elio bare trekker seg vekk uten å forklare henne noe. I mellomtiden har Marzia forelsket seg kraftig i ham, og sitter tilbake med sin kjærlighetssorg. 


Hvem skal våge å ta det første skrittet?
Det oppstår et forhold mellom Elio og Oliver helt mot slutten av Olivers opphold i Italia. De sniker seg unna fellesskapet og tror at de klarer å skjule det som skjer mellom dem. Før de skilles for godt får de et tredagers opphold i Bergamo, der de tar igjen alt det tapte - for siste gang ... 


Elio og Oliver skjønner at de er forelsket i hverandre
Denne filmen gikk rett hjem hos meg! Fremstillingen av det gryende forholdet mellom Elio og Oliver er så vakkert skildret at det nesten gjorde fysisk vondt å følge dem. I 1983 var den vestlige verden så vidt begynt å vende seg til å se homofile par i offentligheten, vel og merke i storbyene. På landsbygda levde imidlertid homofobien videre - "i beste velgående" - og det kunne rett og slett være farlig å eksponere homoerotiske følelser.  Nå kommer dette aldri helt på spissen i denne filmen, men vi merker det på Elio og Oliver. De er forsiktige og er aldri i tvil om at forholdet ikke tåler dagens lys. Og det på tross av at Elios foreldre en kveld får besøk av et homofilt par, som lever helt åpent som par. 

Far-sønn-samtalen etter at Elio kommer tilbake fra Bergamo med all sin kjærlighetssorg, er et høydepunkt i filmen! Man kan undres over hva som ligger bak farens enorme forståelse for sønnens følesesliv ...

Timothée Chalamet gjør en fabelaktig rolletolkning som den 17 årige Elio. Dette er en krevende rolle, særlig etter at Elio har innledet kjærlighetsforholdet med Oliver. Han spiller på hele følelsesregisteret, og dette gjør han så ekte og med så mye innlevelse at det berører oss seere veldig sterkt. Chalamet er, sin unge alder til tross, en erfaren skuespiller, som debuterte i 2008 (bare 13 år gammel). Siden har han medvirket i en rekke filmer - blant annet i "Lady Bird", som også er blant de Oscar-nominerte i år. Armie Hammer i rollen som Oliver er også god, men han har ikke fullt så mye å spille på som Chalamet i sin rolle. 
Michael Stuhlbarg, som spiller Elios far, kjenner vi igjen fra filmer som blant annet "A Serious Man" (2009), "Blue Jasmin" (2013) og "Arrival" (2016). Stuhlbarg har også roller i hhv. "The Shape of Water" og "The Post" - begge filmer som er nominert til Oscar i år. 

Tidskoloritten med 80-tallsmusikk, datidens holdninger til homofili, festene og klesstilen gjør det ikke vanskelig å forstå når det hele foregår. Den italienske landsbygda gjør seg dessuten svært godt som kulisse for handlingen i filmen. Alle middagene og samtalene rundt spisebordet i hagen satte et solid italiensk preg på det hele. Måten historien er fortalt på gir god innsikt og forståelse for hvor vanskelig det må være å oppdage at man har en annen seksuell legning enn det som er forventet i samfunnet vårt. 

Det eneste jeg i grunnen har å innvende mot filmen er at den med sine 2 timer og 12 minutter er litt lang. Det er noen sekvenser litt før midten som kanskje kunne vært strammet inn. På den annen side kan det hende at vi da hadde mistet kontakten med selve historien, som jo nettopp handler om at veien frem til det gryende forholdet mellom Oliver og Elio faktisk var nokså lang. 

Filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor høst.

Dette er en viktig film som du bør se! Og musikken - den er bare nydelig! 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste tilpassede manus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Call Me By Your Name
Nasjonalitet: Italia, USA, Brazil og Frankrike
Språk: engelsk, fransk og italiensk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Timothée Chalamet (Elio Perlman), Armie Hammer (Oliver), Michael Stuhlbarg (Mr. Pearlman), Amira Casar (Anella Perlman) m.fl.
Spilletid: 132 minutter 

lørdag 17. februar 2018

"The Post" (Regissør: Steven Spielberg)

En hyllest til pressefriheten!

"The Post" er nominert til to Oscars i kategoriene beste film og beste kvinnelige hovedrolle. Min påstand er at dette er en viktig film, selv om jeg ikke har den helt store troen på at akkurat denne filmen kommer til å vinne Oscar i år. Den kommer ikke opp mot "Spotlight", som vant i kategoriene beste film og beste originalmanus i 2016. I likhet med "The Post" (Washington Post) handlet denne filmen om en avisredaksjon (Golden Globe) som gjennom gravejournalistikk kom med avsløringer som fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Mer om dette senere i innlegget. 

"The Post" hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 16. februar 2018.

Steven Spielberg (f. 1946) har svært mange kjente filmer på sin merittliste. På bloggen min har jeg kun omtalt tre av disse: "Amistad" (1997), "War Horse" (2011) og "Bridge of Spies" (2015),  men jeg nevner også Indiana Jones-filmene, "The Color Purple" (1985), "Schindlers liste" (1993), "Jurassic Park" (1993), "Redd menig Ryan" (1998), "Catch me if you Can" (2003), "Terminalen" (2004), "Klodenes kamp" (2005), "München" (2005) og "Lincoln" (2012). 

Amerikanernes deltakelse i Vietnamkrigen (og i de fleste andre kriger også, bare for å ha presisert det) har alltid vært meget omstridt. Det kan stilles spørsmål ved motivet for deltakelse i krig, hvorvidt man holder seg innenfor etiske og moralske grenser i krig, om fremstillingen av fienden både før, under og etter krigen osv. Et ordtak sier at "sannheten er krigens første offer". Hvordan får man folket til å støtte opp under en krig når all fornuft tilsier det motsatte? Man lyver så klart. Og skjuler alt som kan tale mot dette. Amerikanerne står sånn sett ikke i noen særstilling her. Men man kunne kanskje forvente at en supermakt fra Vesten hadde hatt renere mel i posen ... Særlig fordi noe av retorikken går på at "we are the good people", at man opptrer i rollen som verdenspoliti, at man forfekter demokratiske verdier osv. "The Post" handler om hvordan Washington Post avslørte at politikere i årtier hadde ført det amerikanske folket bak lyset om fremdriften i Vietnamkrigen. Saken fikk navnet "Pentagon-papers". 

Året er 1966 og militæranalytiker Daniel Ellsberg følger forsvarsminister Robert McNamara og president Lyndon Johnson hjem fra et besøk i Vietnam. McNamara uttrykker i samtalen dem i mellom at hele krigen er håpløs. Da de lander i USA og blir intervjuet av journalister, uttrykker han derimot stor tillit til krigen. Ellsberg stusser over den manglende ærligheten overfor offentligheten. 


Styremedlemmene i The Washington Post har aldri tidligere vært nødt til å
forholde seg til en kvinne ...
Noen år senere jobber Ellsberg som sivil militærentreprenør i Pentagon, og har tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentene viser at helt tilbake til da Truman var president i første halvdel av 1950-tallet, har det vært kjent at Vietnamkrigen var helt håpløs. (Vietnamkrigen foregikk fra 1955 til 1975.) Mens det motsatte har vært kommunisert utad ...  Ellsberg kopierer opp dokumentene og sender dem i første omgang til The New York Times. (Han hadde i så måte en atskillig mer krevende jobb enn Snowden, fordi det dreide seg om svære dokumentmengder.)


Katherine Graham og Ben Bradlee - spilt av Meryl Streep og Tom Hanks
Parallelt følger vi Katharine Graham (spilt av Meryl Streep) som nettopp har arvet avisen The Washington Post etter ektemannens død. Amerikansk presse hadde aldri tidligere vært ledet av en kvinne. Katharine er svært uerfaren som leder, og blir stadig overkjørt av sterke menn i redaksjonen og i styret. Samtidig som avisen skal børsnoteres, havner den delikate lekkasjesaken fra Ellsberg i fanget på redaksjonen. Årsaken er at The New York Times har fått rettsforbud om å skrive om regjeringens langvarige bedrag av amerikansk offentlighet. Skal de våge å skrive om saken, eller skal de la være? Mye står og faller på om Washington Post og The New York Times baserer seg på samme kilde. Dersom avsløringene først er gjort er det uansett vanskeligere å ta dem for dette, fordi dette vil slå tilbake på myndighetene. Katherine, som risikerer å ødelegge hele avisen som har vært i familiens eie i generasjoner, velger å kjøre saken. Med risiko for at både hun og hele redaksjonen kan havne i fengsel ... 


Skal de våge å kjøre saken, eller lar være?
Hendelsesforløpet i filmen er komplisert, og jeg har derfor støttet meg ikke rent lite på Wikipedias gjengivelse av plottet når det kommer til mer dyptgripende detaljer. 

"The Post" er en viktig og engasjerende film, som ikke minst er sentral i disse tider med en president som til stadighet forsøker å manipulere media og som roper "fake news" litt for ofte. Media har en svært viktig rolle når den fungerer slik som det beskrives i denne filmen og i "Spotlight". En slik gravejournalistikk krever både store økonomiske muskler og integritet. Dette er det dessverre alt for lite av i dag - også i norsk presse. 

Steven Spielberg har i et intervju i The Guardian uttalt følgende:

“The level of urgency to make the movie was because of the current climate of this administration, bombarding the press and labelling the truth as fake if it suited them,” Spielberg tells me, recalling the sense of offence he felt at documented, provable events being branded fake news. “I deeply resented the hashtag ‘alternative facts’, because I’m a believer in only one truth, which is the objective truth.”

Det er i grunnen aldri en ulempe å ha med Meryl Streep i en hovedrolle, fordi hun er og blir en dyktig skuespiller. Samtidig ser jeg en tendens til at hun blir bittelitt karikert uansett hvilken rolle hun spiller for tiden. Det så jeg også her. (I "Florence Foster Jenkins" fungerte dette veldig fint, for her skulle hun være litt "skrudd". Hennes rolletolkning reddet faktisk en film som ellers fort kunne ha blitt helt middelmådig.) Tom Hanks har en viktig birolle som redaktøren Ben Bradlee i denne filmen, og han er i grunnen den samme uansett hvilken rolle han spiller. Noen karakterskuespiller er han ikke. Jeg opplevde at kombinasjonen av disse to skuespillerne i denne filmen ikke ble helt god. Det er litt synd, fordi jeg tror at filmen kunne ha fremstått mye bedre med andre skuespillere. Samtidig må jeg berømme Meryl Streep for fremstillingen av en sosietetskvinne som gradvis utvikler seg fra å være litt keitete i forsamlinger med hardbarkede journalister og styremedlemmer, til å bli en kvinne som tar grep og som står for noe viktig. 

Dette er absolutt en film jeg ikke vil nøle med å anbefale! Filmen kan ses på som en hyllest til pressefriheten. Jeg stusser riktignok over at akkurat denne filmen er blant de ni Oscar-nominasjonene i kategorien beste film i år. Jeg har heller ingen tro på at Meryl Streep kommer til å vinne i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, selv om jeg ikke har sett noen av de øvrige fire filmene som er nominert. 

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Post
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk 
Sjanger: Drama/biografi
Skuespillere: Meryl Streep (Katharine Graham), Tom Hanks (Ben Bradlee), Alison Brie (Lally Graham), Carrie Coon (Meg Greenfield), David Cross (Howard Simons), Bruce Greenwood  (Robert McNamara) m.fl.
Spilletid: 116 min.

fredag 16. februar 2018

"Darkest Hour" (Regissør: Joe Wright)

Skjebnesvangre dager i begynnelsen av andre verdenskrig

"Darkest Hour" er nominert til seks Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke og beste produksjonsdesign. Fra før av har filmen sopt med seg en haug med priser etter å ha ha vært nominert til mengder med forskjellige awards. Dette er med andre ord en film man bør få med seg dersom man ønsker å følge litt med på filmfronten. 

Joe Wright (f. 1972) har tidligere regissert filmer som "Pride & Prejudice" (2005), "Atonement" (basert på Ian McEwans roman med samme navn - 2007), "The Soloist" (2009), "Anna Karenina" (2012) m.fl. (Linkene peker til mine tidligere bloggomtaler av filmene, som er meget gode!)  "Darkest Hour" er hans første politiske film.

Vi befinner oss i England i mai 1940. Opposisjonen har forlangt Neville Chamberlains avgang fordi han ikke er tøff nok overfor det tyske naziregimet. Champerlain selv ønsker at Lord Hallifax skal etterfølge ham, men dette ønsker ikke Hallifax. Da står Chamberlain igjen med den omstridte Winston Churchill som den eneste kandidaten de andre partiene vil støtte. 

Kong Georg VI (dvs. den kongen vi møter i filmen "Kongens tale", han som stammet og tok over etter broren Edvard, som valgte å abdisere for å få gifte seg med fraskilte Wallis Simpson - vi møtte dem i filmen "W.E. - århundrets kjærlighetshistorie") er ikke overvettes begeistret for Churchill, blant annet fordi Churchill støttet broren hans i hans beslutning om å abdisere. (Han ønsket jo meget sterkt ikke å bli konge selv.) Motvillig inviterer han derfor Churchill til å danne regjering, hvor også Neville Chamberlain og Lord Hallifax er med. 


Winston og Clementine Churchill - spilt av Kristin Scott Thomas og Gary Oldman
Churchill blir altså valgt, men han møter sterk motstand for sin manglende vilje til å ville forhandle med tyskerne. Churchill mener at Hitler må bekjempes og at det er feil strategi å gå inn i fredsforhandlinger med ham. I mellomtiden er britiske, belgiske og franske soldater omringet av tyske tropper i Dunkerque og Calais. Hvordan dette gikk, har de av oss som kjenner historien og som har sett "Dunkirk" for lengst fått med oss ("Dunkirk" er nominert til intet mindre enn åtte Oscars i forbindelse med årets prisutdeling). Det holdt på å gå riktig galt, men en storstilt mobilisering av sivile båter og et samtidig flyangrep førte til at de fleste av de 300 000 soldatene som befant seg i Dunkerque og Calais, kom fra det med livet i behold. Før dette var et faktum, foregikk det et høyt politisk spill i kulissene. Et solid stykke mot kombinert med ikke rent lite flaks, førte til at det gikk bra til slutt. 


Winston Churchill holder en av sine berømte taler
Underveis blir vi vitne til Churchills voldsomme inntak av alkohol (det sies at han drakk en flaske whisky pr. dag), hvor redd og rådvill han noen ganger følte seg (noe som særlig kom frem da han mislyktes i sin søken etter hjelp fra amerikanerne), hvor massiv motstanden mot han var blant partifeller både i eget parti og i opposisjonen, hvordan ekteskapet hans hanglet i vei, og hvordan det hele snudde da Dunkirk-evakueringen lyktes. Kanskje betydde det ikke rent lite at kong Georg VI endelig bestemte seg for å støtte ham?

Vi får høre noen av Churchills mest berømte taler - som "Blood, toil, teams, and sweat":

"We are in the preliminary stage of one of the greatest battles in history.... That we are in action at many points—in Norway and in Holland—, that we have to be prepared in the Mediterranean. That the air battle is continuous, and that many preparations have to be made here at home.

I would say to the House as I said to those who have joined this government: I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat. We have before us an ordeal of the most grievous kind. We have before us many, many long months of struggle and of suffering.

You ask, what is our policy? I will say: It is to wage war, by sea, land and air, with all our might and with all the strength that God can give us; to wage war against a monstrous tyranny, never surpassed in the dark and lamentable catalogue of human crime. That is our policy. You ask, what is our aim? I can answer in one word: Victory. Victory at all costs—Victory in spite of all terror—Victory, however long and hard the road may be, for without victory there is no survival."


Gary Oldman som Churchill, og den virkelige Churchill
Vi blir også vitne til en scene der Churchill plutselig bestemmer seg for å ta undergrunnen, noe han aldri tidligere i sitt liv har gjort, og hvor han spør folket (dvs. passasjerene som tilfeldigvis befinner seg i samme vogn som ham) om hva han burde gjøre. De råder ham til å fortsette å kjempe. 


Gary Oldman, slik han egentlig ser ut.
Gary Oldman gjør en fantastisk rolletolkning av Winston Churchill i denne filmen. Ikke uten grunn har han så langt mottatt åtte filmpriser for sin hovedrolle i denne filmen. Han er nominert til enda flere priser, som enda ikke er utdelt. Det som imponerer er at han er så lik Churchill, slik han var i virkeligheten. Mye av dette må selvsagt sminke og kostymedesign ta æren for. Men det handler selvsagt om så mye mer; som kroppsspråk, mimikk og tale. Churchill drakk tett, og whiskyglasset er aldri langt unna. Talene var det han selv som dikterte, mens Elizabeth Layton (spilt av Lily James) tastet disse inn på skrivemaskinen. Rundt Churchill virret hans kone, som spilles av Kristin Scott Thomas - her lettere karikert med de mest kunstferdige frisyrer. Filmingen er utsøkt vakker, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg så filmen på en DVD og ikke på et filmlerret, slik at jeg kunne ha sett enkelte av scenene om igjen. 

"Darkest Hour" er en kvalitetsfilm å merke seg! Jeg anbefaler den sterkt!

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - i kategoriene beste mannlige hovedrolle og makeup og hårstyling.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dark Hour
Nasjonalitet: England
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Gary Oldman (Winston Churchill), Kristin Scott Thomas (Clementine Churchill), Ben Mendelsohn (Georg VI), Lily James (Elizabeth Layton, Ronald Pickup (Neville Chamberlain), Stephen Dillane (Lor Hallifax) m.fl.
Spilletid: 125 min.

lørdag 30. desember 2017

"American Pastoral", "The Girl on the Train" og "Ottoman Lieutenant"


I dette innlegget presenterer jeg tre "nye" filmer, som jeg har sett i det siste. Spennvidden i tematikken i disse filmene er stor. Det handler om et liv som har gått av hengslene, om umulig kjærlighet i krig og om radikalisering på slutten av 1960-tallet. Kun "The Girl on the Train" og "American Pastoral" har gått på norske kinoer. Samtlige filmer er tilgjengelig på DVD. 


"The Girl on the Train" (regissør Tate Taylor") - 2016 (112 min.)

Filmen er basert på Paula Hawkins´ bestselgende roman med samme navn, og sjangeren er thriller/spenning. 

Rachel Watson er skilt, og hun drikker. Dagene tilbringer hun på toget. Hun har nemlig mistet jobben sin, men later som om hun fremdeles er i jobb overfor sin venninne, som hun deler leilighet med. 

Fra togvinduet spionerer Rachel på sin tidligere ektemann og hans nye kone (Tom og Anna), pluss et annet par som bor i samme nabolag (Scott og Megan). Det hun ser er perfekte liv.

Underveis får vi i et tilbakeblikk se hvordan Rachel forulempet eks-mannens sjef i et selskap, noe som førte til at han mistet jobben. Og i neste omgang til at de ble skilt. 

En dag ser hun noe som får henne til å reagere sterkt. Så dukker det opp i nyhetene at Megan er forsvunnet ... Dette fører til at hun begynner å blande seg inn i parenes liv.

Emily Blunt spiller rollen som Rachel Watson med en innlevelse som nesten får oss til å lure på om skuespilleren og rollen hennes er en og samme person. Det er noe urovekkende over henne, og hun lever så til de grader i sin egen lukkede verden, der alkoholen gjør at hun overlever fra dag til dag. Vi skjønner at hun faktisk trenger et ytre drama for å våkne opp i livet sitt, som oppleves så mislykket siden hun ikke var i stand til å gi Tom det barnet han ønsket seg så sterk. 

Regissøren Tate Taylor har blant annet regissert "The Help" som er basert på Kathryn Stockett´s roman "Barnepiken". 

Jeg anbefaler filmen!


"The Ottoman Lieutenant" (regissør Joseph Ruben) - 2017 (106 min.)

Bakteppet for romansen i denne filmen er første verdenskrig, og hvordan dette utartet seg i Tyrkia, der spesielt armenerne led sterkt (i noe som i ettertid er blitt betegnet som et regelrett folkemord). 

Lillie Rowe er eneste datter av et velstående ektepar i USA. De har "funnet seg i" at hun har utdannet seg til sykepleier, men har tenkt at dette innfallet vil gå over. Lillie er imidlertid idealist på sin hals, og etter å ha møtt legen Jude bestemmer hun seg for å reise etter ham. Med seg til et legesenter i det osmanske riket, som ligger langt utenfor allfarvei, har hun med seg en bil og medisinsk utstyr. 

På veien til legesenteret blir hun og Ismail Veli, som er løytnant i den tyrkiske arméen og som er med for å gi henne trygghet, overfalt av landeveisrøvere. Nokså forkommen og uten bil og utstyr, kommer hun og Ismail omsider frem til Jude og hans legesenter i ødemarken. 

Jude har sett frem til at Lillie og han skal gifte seg, men skjebnen vil det annerledes. Lillie forelsker seg nemlig i Ismail ... Det er en kjærlighet som selvsagt ikke har livets rett, men i krig og kjærlighet er som kjent det meste tillatt. Det kan likevel ikke ende annet enn tragisk. 

Dette er en helt middelmådig film, hvor skuespillerprestasjonene sjelden beveger seg over det jevne. Persongalleriet ble for karikert for meg, og løsningene for enkle. Verdenskrigen og folkemordet på armenerne burde stått sterkere i fokus, synes jeg. I stedet blir disse alvorlige hendelsene brukt til å krydre en romanse som ble litt for banal for meg. 


"American Pastoral" (regissør Ewan McGregor) - 2016 (108 min.)

Denne filmen er basert på Philip Roths roman med samme navn.

Jødiske Seymour Irving Levov er sønn av en velstående hanskeprodusent. På skolen er han en helt fordi han gjør det godt innenfor idretten. Så forelsker han seg i den vakreste kvinnen i byen, Dawn, som tidligere er blitt kåret til skjønnhetsdronning. Alt ligger til rette for at de skal komme til å leve et perfekt liv. Han er kjekk, hun er skjønn, de har penger og et flott hjem. Slik skal det imidlertid ikke gå. Årsaken er datteren de får ... 

Datteren Meredith får det meste lagt opp i hendene, rikt født som hun er. Men i stedet for å få en takknemlig datter som gjør det som forventes av henne, vokser det en avsky i henne mot alt foreldrene står for. Hun får det for seg at faren hennes utnytter sine ansatte, som for en stor del er afro-afrikanere. Mens faren på sin side mener at han behandler sine ansatte godt, hvilken han også gjør, forholdene tatt i betraktning på slutten av 1960-tallet. Ikke bare får de greit betalt, men han behandler dem også med respekt. Dette fører til at da de verste raseopptøyene raser i Newark, stiller de ansatte seg bak ham og forsvarer fabrikken hans mot mobben. 

Meredith blir stadig mer radikal. Hun demonstrerer mot Vietnam-krigen, og stiller seg på de fargenes side i rasekampene. Men det stopper ikke her. Plutselig er hun innblandet i et attentat som koster menneskeliv. Etter dette går hun under jorden og blir borte ... 

Tilbake sitter Seymour og kona Dawn, som ikke kommer over sorgen. Ikke forstår de hvorfor det gikk som det gikk heller. De som på alle måter har gitt datteren all den kjærligheten de var i stand til å gi, som har sørget for at hun alltid hadde det hun trengte ... Det går på ekteskapet løs.

Så får Seymour nyss i at datteren er i live. Han gjør hva han kan for å komme i kontakt med henne ... 

Denne filmen har mange lag, og rollene er glitrende spilt av Ewan McGregor (som både spiller hovedrollen som Seymour og er regissør), Jennifer Connelly (som Dawn) og Dakota Fanning (som Meredith). Tematikken er tankevekkende, og minner meg om noe jeg leste om nett-troll i Morgenbladet her om dagen. Noen vil alltid ønske å stå utenfor det etablerte, og jo mer samfunnet ellers bestreber seg på inkludering, desto mer ytterliggående vil dette antakelig gjøre dem som for en hver pris ønsker å markere avstand ... Jo bedre vi får det i et samfunn, desto større avstand blir det mellom de vellykkede og de som ikke ønsker å passe inn. 

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg har selv ikke lest romanen som boka er basert på, men det kommer jeg til å gjøre!

Dersom du ikke har tid til å få med deg mer enn en av disse tre filmene, er jeg ikke i tvil om hvilken av dem jeg vil anbefale at du ser: nemlig "American Pastoral"! (Og så vet jeg at det er litt ulike oppfatninger av denne filmen rundt forbi.)

Populære innlegg