Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

tirsdag 13. september 2016

Ben Lerner: "På vei fra Atocha stasjon"

Vil verden bedras? 

Jeg hadde aldri hørt om Ben Lerner (f. 1979) da en venn av meg nylig påpekte at denne boka bare måtte jeg lese. "På vei fra Atocha stasjon" (2011) er Lerners første roman, men fra før av er han kjent for sin poesi. Han ble av et samlet kritikerkorps tildelt The Book Believer Award for denne romanen, som kom på listen over årets beste bøker i The New Yorker og en rekke andre sentrale aviser i USA. Boka kom ut på norsk for første gang i fjor. 


Den unge amerikanske poeten Adam Gordon har mottatt et stipend for å reise til Madrid og skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrigen. Uten at det noen gang nevnes, skjønner vi etter hvert at årstallet må være 2004, siden terrorangrepet som blant annet rammet Atocha stasjon dette året, er omtalt.  


Adam befinner seg i Madrid, der han hver dag våkner til støyen fra La Plaza Santa Ana. Planen er å gjøre research til den skrivejobben han har påtatt seg. En morgen beveger han seg over til Prado-museet, der han ønsker å studere Weydens Nedtagelsen fra korset. 




Det sitter en mann på hans plass, og plutselig bryter mannen ut i gråt. Adam lurer på om mannen har en "dyp kunstopplevelse". Han er både skeptisk og aldri så lite misunnelig. Selv har han nemlig aldri fått noen slik opplevelse av kunst. 

"Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selv ikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse, og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hatt slike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jeg kjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet at et dikt eller et stykke musikk hadde "forandret livet deres", særlig siden jeg ofte hadde kjent disse menneskene både før og etter denne opplevelsen, og ikke hadde kunnet registrere noen endring." (side 7)

Etter hvert involveres Adam i kunstmiljøet i Madrid, og han blir kjent med Teresa og Isabel, begge kvinner han føler seg tiltrukket av. Mens han speeder seg på piller og/eller røyker hasj, kjenner han på sin egen hulhet og manglende ekthet. Han later som om han har mye å fare med, men erkjenner for seg selv at det hele er et falsum. For å illudere en personlig dybde han overhode ikke er i besittelse av, lyver han på seg en dårlig barndom. Og plutselig har han også løyet og sagt at moren hans er død av kreft, enda hun lever i beste velgående. Han får mange sympatipoeng fra kvinnene rundt ham, for han appellerer til deres beskyttelsestrang. Selvforakten gnager på samvittigheten hans, og han funderer også på om løgnene kan gjøre at moren faktisk dør. 

"Å fotografere et maleri -, sa jeg hånlig mystisk mens vi så på turistene som sto foran Guernica, og så observerte jeg ansiktet hennes mens denne frasen foldet seg ut til en meditasjon om kunsten i den teknologiske reproduksjonens tidsalder. Jeg kunne si: Blå er en idé om avstand, eller Litteraturen ender i den blåtonen, eller Her finnes det flere konjunktive blåtoner, jeg kunne si: Å skrive med skulptur -, Å tenke det vertikale -, Å avvise et århundres skygge osv., og så se på munnen hennes idet hun gjentok den for seg selv, og lot den klinge med alle mulige resonanser, før hun anvendte den om maleriet igjen." (side 51)

Etter hvert skjønner vi at Adams prosjekt er dømt til å mislykkes. Han er mest av alt opptatt av å dyrke myten om seg selv, gjennom å fremstå som mystisk og fjern, samtidig som han er livredd for å bli avslørt. De gangene noen krever noe av ham, er han skrekkslagen. Problemet er at ingen slipper ham av kroken, overbevist som de er om hans genialitet. Selv når han praktisk talt dummer seg ut og gremmes over det, blir han dyrket som en poet som har forstått en rekke ting og som er så dyp at de må anstrenge seg for å forstå ham. Skjønner de ikke at han er en bløffmaker? tenker Adam ...

"I den grad jeg var poet, hadde jeg blitt det fordi poesien, som er mer intens enn noen annen praksis, ikke kunne komme utenom sin utidsmessighet og marginalitet, og slik utgjorde den en slags erkjennelse av min egen meningsløshet, den ga plass til min onde tro på den gode troen, så og si." (side 113-114)

Noe av det som går aller mest inn på Adam er at han har vært i Granada uten å ha sett Alhambra ... Å dra til Granada uten å ha sett Alhambra ... vel, det gjør man bare ikke. 

"Jeg hadde ikke engang sett Alhambra. Jeg var en voldelig, bipolar, tvangspreget lystløgner. Jeg var en ekte amerikaner. Jeg kom aldri til å få rommet til å flate seg ut, eller splintre det. Jeg var et pothue, kanskje alkoholiker også." (side 177)

Mens jeg leste ble jeg sittende og fundere på om Adam virkelig er en bløff, eller om han selv "bare" frykter at han er det - fordi han er så selvkritisk at han ikke klarer å forstå om han er i stand til å skape stor kunst eller bare noe som ligner. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den dypt ironiske - eller kanskje til og med satiriske - tonen i boka er med på å bekrefte ikke rent få fordommer jeg har mot enkelte former for poesi. Det vil si poesi som er så "høytflyvende" eller virkelighetsfjern at jeg ikke med min beste vilje klarer å få noe ut av det ... Og som mest av alt minner om performancekunst når diktene fremføres ... Kanskje er Adams selvforakt en del av det som gir ham skapende kraft, eller kanskje er det omgivelsene som ikke våger å stille spørsmål ved om det han skaper har noen verdi? Det ligger en tvetydighet i fremstillingen som jeg egentlig ikke klarte å bli helt klok på. Mine fordommer mot amerikanere på "dannelsesreise" i Europa forsterket fornemmelsen av bløff, men er det dét? 

Midt i boka opplever Adam terroranslaget mot Atocha stasjon. Han vekkes opp fra pilledøsen han stort sett har gått i siden han ankom Madrid, og plutselig blir han mer opptatt av kjærligheten. Samtidig bestemmer han seg for at han i hvertfall ikke skal skrive dikt om hendelsen. 

Hva er det egentlig med Adam? Hvorfor ruser han seg hele tiden, og hvorfor klarer han ikke å etablere noen ordentlig nær kontakt med vennene sine? I og med at moren og faren er høyst normale og svært kjærlige, er det ingenting i hans fortid som kan forklare disharmonien med omgivelsene. Her opplevde jeg at historien haltet en del. 

Underveis kjente jeg på at forfatteren endret fortellergrep. Adam er bokas jeg-person, og derfor var det litt underlig å oppleve hvor annerledes terroranslaget mot Atocha stasjon skildres, sammenlignet med alt det andre som skjer før og etter. Fremstillingen er nærmest litt reporteraktig og faktaorientert, mens resten av handlingen flyter avgårde som i en eneste sammenhengende pillerus. Adams personlighet er en studie verdt, men han mangler de klassiske trekkene som f.eks. en sosiopat eller lignende kjennetegnes med. Det er nemlig ikke mye grandiost i hans selvbilde. Kanskje fikk jeg mest av alt bekreftet egne fordommer i forhold til amerikanere spesielt og en viss form for poesi spesielt ... 

Dette er absolutt en bok som det er spennende å få med seg, selv om jeg er litt ambivalent til at den skal være så veldig genial. I og med at forfatteren selv er poet, antar jeg at mye av det han skriver om er hentet fra virkeligheten, uten at det dermed trenger å være noen likhet mellom bokas hovedperson og forfatteren selv. Hvordan skille stor kunst fra noe som ligner, men ikke er det? Hvordan skille ekthet fra skuespilleri rundt "dype kunstopplevelser"? Hvordan våge å være ærlig med omgivelsene, når de trenger å plassere kunstneren på en pidestall for at kunsten skal oppleves opphøyet, overjordisk og verdifull? Hvem tør å tale flertallet imot? Her er det mange lag og mye interessant tematikk! En tematikk som har relevans også på andre områder enn poesien ... 

Utgitt i USA: 2011
Originaltittel: Leaving the Atocha station
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50814-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Ben Lerner (Jeg har lånt bildet av forlaget)

lørdag 10. september 2016

Jon Fosse: "Trilogien"

FOR en lytter-opplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien". (Se mer om dette på Wikipedia.)


Jeg sakser fra begrunnelsen til juryen (for Nordisk råds litteraturpris), som mente at trilogien er et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur:

"Årets prisvinner er et sjeldent godt eksempel på hvordan formmessig nyskapning kan gå hånd i hånd med et innhold som evner å berøre på tvers av tid og sted. I en prosa med klare poetiske kvaliteter og med en bevisst og lekende innstilling til historien, fortelles en kjærlighetshistorie som spenner over alle og ingen tider. Forfatteren har som få andre evnet å meisle ut en egen litterær form. Klangbunn fra Bibelen og kristen visjonsdiktning forenes med spenningsskapende elementer og poetiske bilder, på en måte som åpner fortellingen om to som elsker hverandre, mot verden og historien."


"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake" (linken peker til min bloggomtale av den), og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!


Jon Fosse har en helt egen fortellerstemme, og historien(e) han forteller i denne trilogien er bortenfor tid og sted. Vi aner ikke når handlingen foregår, og mangelen på detaljer som kan fortelle oss noe om dette gjør at bøkene er helt tidløse. Nå hører vi riktignok om Bjørgvin, og da dukker selvsagt følgende spørsmål opp: hvor er nå det? Store norske leksikon gir svaret: 


"Bjørgvin, som i gamle litterære kilder vekslet med bl.a. Bjargvin, Bjærgvin, Bergvin og med latinisert skrivemåte Biargina, Berginum, Bergæ. I et par originalbrev fra 1349 finnes også formen Biørgvin og i en avskrift fra 1343 Biørvin. I de eldste islandske håndskrifter var navneformene Biorgvin, Biorgyn, Biorgin, men fra midten av 1300-tallet blir navnet ofte skrevet med tegnet for ø-lyd. Mot slutten av 1300-tallet opptrer i Norge skrivemåtene Bervin, Bergin og Berven, Bergen, som er gjengse i eldre engelsk og tysk, men som også motsvarer utbredt og eldre norsk uttale. Formen Bern har vært meget utbredt i norske dialekter, og den er sannsynligvis med på å forklare enstavelses tonelag i bynavnet Bergen i dag."


I første del av trilogien - "Andvake" - møter vi Alida og Asle som har flyktet fra hjembygda. Alida, som aldri har følt seg elsket av sin mor, skal føde når som helst. De ankommer Bjørgvin, og her starter en desperat jakt på et sted å bo og et arbeid, slik at Asle skal kunne forsørge Alida og barnet de venter.  Ingen vil gi dem husly. Deres desperasjon forsterkes gjennom et manende og repeterende språk. Det er et intenst driv over fortellingen, der Asle er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin elskede Alida og det ufødte barnet.

I "Olavs draumar" har Alida født sønnen Sigvald. Hun og Asle har fått seg et sted å bo i Bjørgvin, og begge har skiftet navn. Nå heter de Åsta og Olav. Asle/Olav ønsker at de skal bli oppfattet som rette ektefolk (selv om de ikke er gift), og han jakter på ringer. Underveis støter han på Gamlingen, som utvetydig truer med å avsløre hvem han egentlig er og hva han har gjort. En dag får dette svært uheldige konsekvenser ... 

I "Kveldsvævd" er Alida og sønnen Sigvald på vei tilbake til Dylgja, stedet hun og Asle en gang rømte fra. Både hun og Asle er for lengst døde, og det er datteren Ales som forteller historien. Som alenemor hadde Alida ikke mye å stille opp med, og tilfeldigheter fører henne i favnen til en betydelig eldre sambygding som ønsker at hun skal bli taus hos ham etter at moren hans er død. Samtidig opplever Alida at hun fremdeles er sammen med Asle, selv om han er død. 

" ... Alida tenkjer at ho og Asle framleis er kjærester, dei er med kvarandre, han med henne, ho med han, han i henne, tenkjer Alida ... og ho merkar vinden og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel ..." 

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens. 

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det? 

For øvrig var jeg sikkert ikke alene om skvette til da Ales uttrykker følgende på slutten:

"... og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales ..."


Dette fikk meg til å undres over om Jon Fosse egentlig skriver om sin egen slekt ... om det er ham selv det her siktes til ... 

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere følgende fra NRK-kritikeren Knut Hoems glitrende anmeldelse av "Kveldsvævd" fra januar 2014:

"Slik bølger disse fortellingene til den sene, post-puritanske Fosse frem og tilbake mellom lys og mørke helt til de to smelter sammen til en egen verden, Fosses verden, hvor vi først ser det lyse i det mørke, så ser vi det mørke i det lyse, for så å erkjenne at det er ganske mye mørke i det mørke. Alt dette i en type litteratur som har den utpregete fordelen den ikke ligner på noe annet av det som skrives ellers i Norge eller i verden forøvrig."


Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Andre bokbloggere som har skrevet om triologien er Artemisias Verden, Reading Randi, Ellikken og Bøker & Bokhyller. (Det overrasket meg for øvrig stort at ikke flere bokbloggere har lest og omtalt denne trilogien.) Både "Andvake", "Olavs draumar" og "Kveldsvævd" har gått som teaterstykker på Det norske teatret i Oslo.

Utgitt: 2015/2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Anderz Eide
Spilletid: 5 t 5 min.
ISBN: 9788252189155 (papirutgave)
ISBN: 9788242163394 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, men har kjøpt papirutgaven selv.

Jon Fosse (Foto: Tom A. Kolstad)

mandag 5. september 2016

Sauer og sånt ...

Her om dagen dumpet en bok med tittelen "Sauebondens liv" av James Rebanks ned i postkassen min. Det dreide seg om et leseeksemplar, noe vi bokbloggere av og til får tilsendt fra forlagene. Så er det opp til oss om vi leser bøkene og om vi velger å blogge om dem. Bokbloggere flest ønsker nemlig å være frie og uavhengige, slik at det ikke skal være noen som helst tvil om at bokanmeldelsene eller bokomtalene  våre er ærlige og oppriktige. Leserne våre skal kunne stole på at de tipsene vi kommer med, ikke er "kjøpt og betalt". (I så fall rammes forholdet av markedsføringsloven, og da skal innlegget merkes som annonse/reklame.)

Det er ikke ofte at bøker som sendes meg helt uoppfordret "treffer", men enkelte forlag legger heldigvis litt mer jobb i å bli kjent med min blogg, slik at sannsynligheten øker for at jeg faktisk får lyst til å lese bøker som sendes meg helt uoppfordret (dvs. at jeg ikke har bedt om dem selv). "Sauebondens liv" er en slik bok som jeg gleder meg veldig til å lese! Etter å ha vært på Shetland, Orknøyene og Hebridene i sommer, er jeg nemlig ikke rent lite "hektet på sauer". Jeg tok en del bilder av sauene vi traff på turen. Fikk liksom ikke nok ... 

Mens dere venter på at jeg skal lese og etter hvert skrive om sauebonden, deler jeg et knippe av sauebildene jeg tok på øyene i Skottland i sommer. 

Enjoy!


Sauer som har søkt ly for regnet  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så klart gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet! (For øvrig står ikke
telefonbokser ute i "villmarken" til pynt - her er det nesten ikke mobil-
dekning noe sted ...) (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Familiens sorte får (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Imponerende horn! (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
En shetlandsau - viktig for garn- og strikkeindustrien på Shetland!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Tendenser til kø på veiene på grunn av "the locals"  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hele faunaen i fri utfoldelse!  (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Sommerstid er det sauer og lam absolutt overalt - så watch up!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Lewis og Harris merkes sauene med spraymaling
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Han eller hun? Ikke godt å si!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kul sau!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 4. september 2016

Elena Ferrante: "Dei som flyktar og dei som blir"

Tredje bind i Napoli-kvartetten

Ingen vet hvem Elena Ferrante er, forfatteren bak Napoli-kvartetten. Bokserien utkom i Italia i årene 2011-2014. Spekulasjonene har gått høyt og lavt rundt hvem dette kan være, og det har vært gjort regelrette forsøk på etterforskning for å prøve å finne en kvinne fra Napoli i rette alder, som studerte litteratur ved universitetet i Pisa på den tiden hovedpersonen i bøkene, Elena, gjorde nettopp det. Ingen har likevel klart å finne frem til hvem hun kan være. 

Tidligere i sommer diskuterte jeg konseptet bak disse bøkene med en annen, og da kom følgende opp: tenk om det er en mann som står bak bøkene? Jeg må innrømme at det hadde jeg faktisk ikke tenkt på ... Men mistanken er sådd, og lest med disse brillene har jeg kommet til at det ikke er helt usannsynlig. Det er noe med måten særlig Elena beskrives. Hun er ganske maskulin i sin tilnærming til det meste. 

Jeg har også diskutert bøkene med en mannlig leser, som har opplevd å bli møtt med fordommer ala at han leser "damelitteratur". Niks! Dette er faktisk ikke "damelitteratur" - i alle fall ikke i den betydning begrepet gjerne benyttes. Derimot handler den om kvinner, og bøkene kan sånn sett karakteriseres som "kvinnelitteratur", noe som ikke er det samme som "damelitteratur". Begrepet "damelitteratur" henspiller på hvem som leser bøkene (nemlig damer), mens begrepet "kvinnelitteratur" henspiller på hvilket kjønn hovedpersonene i selve bøkene har. Og det er vel ikke slik at det er noe mindreverdig i å lese en bok som handler om kvinner, selv om man er mann?

I alle fall - stor er interessen for Napolikvartetten at Litteraturhuset den 12. oktober 2016 arrangerer et møte mellom fire personer - Bjørn Ivar Fyksen (Klassekampen), Cathrine Sandnes (Manifest), Gudmund Skjeldal (kritiker) og Janneken Øverland (litteraturhistoriker) - for nettopp å diskutere dette forfatterskapet. Arrangementet har tittelen "Forfattar utan andlet". Billettene til hovedsalen var for lengst revet bort da jeg for nesten tre uker siden bestilte billetter til arrangementet, og måtte nøye meg med overføring på storskjerm i en annen sal. Det sier noe om interessen for bøkene og forfatterskapet. 

Den første boka i serien - "Mi Briljante venninne" - kom ut på norsk første gang i 2015. Jeg omtalte den her på bloggen i juni 2015. Den andre boka i serien - "Historia om det nye namnet" - kom ut på norsk høsten 2015, og jeg omtalte den på bloggen min i januar 2016. Siden jeg hørte begge disse bøkene som lydbok, var det naturlig å fortsette i samme spor med den tredje boka. Og fordi bøkene er så eminente, måtte jeg i tillegg ha dem i papir - til senere lesning. 

Venninnene Elena (kalles også Lenú) og Lila vokser opp i Napoli, og begge kommer fra fattige familier. Mens Lila Cerullo vokser opp i en skomakerfamilie, er Elena Greco datter av en portner. Venninnene nærer en gjensidig beundring for hverandre, men det er også ikke rent lite misunnelse og sjalusi mellom dem i tillegg. Dette preger forholdet de har til hverandre i årene som kommer. Spesielt merkes dette da de etter hvert velger forskjellige løp i livene sine. Vakre Lila gifter seg tidlig - et helt feilslått ekteskap skal det nokså snart vise seg - mens Elena velger å studere. Hun gir også ut en bok med klare selvbiografiske trekk, og fordi hun i boka berører en del tabubelagte temaer (som sex før ekteskap), vekker denne en del reaksjoner hjemme i Napoli. Betraktningene bokas jeg-person Elena gjør seg i møte med sin fortid - en fortid som  også handler om en temmelig kjølig og brysk mor - er interessante, særlig fordi det hun opplever er så universelt for alle som har kommet en del lenger enn de som ble der hjemme - "dei som blir". Hun lengter etter litt anerkjennelse for hva hun har fått til, men hun får ingenting. Å foreta en klassereise er som å befinne seg i limbo - det er ingenting til henne der hun kom fra, og det er heller ingenting til henne der hun kommer. 

Da Lila velger å flytte fra ektemannen sin, velger hun ikke akkurat den enkleste veien for seg selv og sønnen sin. Hun er nødt til å jobbe for å få inntekter, og opplever seksuell trakassering fra sjefen sin. Det er ikke farefritt å stå opp mot dette, og i verste fall kan hun bli stående fullstendig på bar bakke. Mens vi i Skandinavia opplevde at kvinnefrigjøringen for alvor skjøt fart på midten av 1970-tallet, hadde man ikke kommet så langt i Italia. Dette var en brytningstid der kvinnenes rettigheter ikke var sterke, men hvor noen måtte gå foran for at det i det hele tatt skulle finne sted en utvikling i riktig retning. Men Lila er stolt, og hun sliter seg heller helseløs som en dårlig betalt fabrikkarbeider enn å gå på akkord med sine egne prinsipper i et ekteskap der hun bare har forakt til overs for den mannen hun giftet seg med. 

Selv om Lila til tider er så utslitt at hun ikke har noe å gi Elena, og også er både spydig og ekkel mot henne, stiller Elena opp for venninnen når Lila trenger det. Båndene dem i mellom er sterke, slik bare vennskap som har vart et helt liv er når det røyner på. Underveis blir vi vitne til opptøyer og drap, og tidvis også rene likvidasjoner i Napoli. Enkelte familier, som tidligere ikke var særlig vel ansett, blir likevel mektige. Elena undrer seg over hvordan penger alltid synes å trumfe moral og etikk i hjembyen. Til og med tabuet det innebærer å bo sammen uten å være gift, må vike til side når mye makt og penger er inne i bildet. 

Så skulle man kanskje tenke seg at Elena, som tross alt hadde klart å karre til seg en universitetsutdannelse, skulle ha helt andre muligheter enn sine medsøstre generelt og Lila spesielt. Hun gifter seg med akademikeren Pietro, og gjør dermed en reise inn i den øvre middelklassen i Pisa. Og opplever at da hun får barn, er hun nøyaktig like låst og "hemmet" som sine medsøstre uten utdannelse. Barnet krever alt av henne, og hun får ingen tid til seg selv. Ekteskapet hennes blir ikke slik hun hadde tenkt, for mannen hennes er i grunnen aldri særlig opptatt av hva hun tenker om saker og ting. Aller helst skal hun sitte umælende og lytte mens han doserer for henne. Dette passer Elena svært, svært dårlig ... Hun føler seg redusert til en husholderske. Det er ikke dette hun hadde drømt om da hun flyktet hjemmefra og valgte å ta seg høyere utdannelse. Da ungdomsforelskelsen Nino dukker opp, er det farlig å være en misfornøyd og oversett hjemme-frue som lengter etter å bli sett ... og som lengter etter litt kjærlighet ... 

Etter at jeg har hørt meg gjennom lydbokutgaven av denne tredje boka i Napolikvartetten, er min konklusjon at det er stigning i programmet absolutt hele tiden! Bøkene blir bare bedre og bedre. Ikke bare fremstår tidskoloritten perfekt, men persongalleriet som males frem, er også meget troverdig. Boka blir nydelig lest av Silje Breivik, som om den skulle være skreddersydd nettopp til henne. Det at disse bøkene er oversatt til nynorsk gir dem en ekstra språklig kvalitet, synes jeg. Det er sterke kvinneskikkelser vi møter, enten det er de universitetsutdannede eller fabrikkarbeiderskene vi snakker om. Venninnene Elena og Lila har det til felles at de ikke lar seg plukke på nesen, og når viktige verdier står på spill, prøver de å være tro mot seg selv. Skjønt - for å være helt ærlig - lurer jeg alvorlig på hva Lila egentlig har rotet seg opp i. Vi får liksom ikke helt taket på henne. I den fjerde og siste boka får vi forhåpentligvis noen svar.

Både Elena og Lila har valgt et liv helt ulikt sine mødre, som var nødt til å sette sine egne behov til side for storfamilien. Da er det kanskje ikke til å undres over at noen hver kunne bli både biske og bitre? Særlig når de blir vitne til at døtrene deres med den største selvfølge forsyner seg av den friheten de selv kanskje hadde drømt om gjennom et helt liv ... Samtidig kjenner de en sterk avmakt overfor det livet døtrene deres har valgt, fordi det er så fremmed sammenlignet med det de selv er vant med ... Å leve i slummen i Napoli og aldri ha opplevd noe annet, er noe helt annet enn hva Elena opplever, inngiftet som hun er i en riktig fin familie. Uten at det har gjort henne noe mer lykkelig ... Tvert i mot er hun fremmedgjort i sitt eget liv, og passer egentlig ikke inn noen steder lenger. 

Denne tredje boka i Napolikvartetten er så medrivende og intens at jeg nesten ikke klarer å vente på den fjerde og siste boka, som kommer nå i høst! Slutten av boka er så oppsiktsvekkende og intrikat at jeg bare MÅ få vite hva som skjer så snart som mulig!

Har du enda ikke lest noen av bøkene i Napolikvartetten? Da er det på høy tid å gjøre noe med det! Jeg anbefaler disse bøkene på det sterkeste!

Andre bloggere som har skrevet om boka er Artemisias Verden, Bøker & Bokhyller, Med bok og palett, Ågots bokblogg, Sukkerrør, Kleppanrova, Reading Randi og Tine sin blogg

Utgitt i Italia: 2013
Originaltittel: Storia di chi fugge e di chi resta
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Silje Breivik
Antall sider: 501
Spilletid: 15 t 20 min.
ISBN: 9788252188790 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163363 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra forlaget, men har kjøpt papirutgaven selv

lørdag 3. september 2016

Møte med Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen på Litteraturhuset 24. august 2016

Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Onsdag 24. august 2016 arrangerte Litteraturhuset i Oslo et møte med forfatterne Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Hisham Matar var hovedgjesten, og han ble intervjuet av professor i kulturhistorie ved UiO Helge Jordheim. NRKs korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen sto for innledningen. Han var Kairo-korrespondent under den arabiske våren, og er i likhet med Hisham Matar ute med ny bok i høst. 

Selv har jeg et langvarig forhold til Hisham Matars forfatterskap. I årenes løp har han utgitt tre bøker, som alle har dette til felles: Libya står i fokus og det handler om at det ikke var mulig å bo der under Gadaffis regime. Livet i eksil er tungt og vanskelig, og dette belyses fra de fleste kanter når man ser alle de tre bøkene under ett. Jeg har omtalt samtlige her på bloggen min; "Ingen i verden" (2006), "Forsvinningens anatomi" (2011) og "Hjemkomsten - Fedre, sønner og landet imellom" (2016).

Sigurd Falkenberg Mikkelsen innledet. 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Sigurd Falkenberg Mikkelsen har så langt utgitt tre bøker, men jeg har kun lest den siste - "Arabisk høst" (2016). I 2008 kom han ut med boka "Siste stopp Bagdad", og i 2011 kom boka "Før flommen - I Talibans skygge". Etter å ha lest "Arabisk høst" er jeg nødt til å få lest de to andre også. Mikkelsen skriver så godt og levende at hans siste ga mersmak på forfatterskapet!

I sin innledning fortalte Mikkelsen blant annet om da han kom til Tripoli i 2011, mens det var full krig i landet. Det var ikke enkelt å finne et sted å sove for natten, for det var i grunnen bare to hoteller som var aktuelle, og han hadde ikke lyst til å bo på noen av dem. Til slutt fant han et sted, der han ble budt en seng og tilgang til rennende vann. På dette tidspunktet gikk det mot slutten for Gadaffi. Han hadde mistet all militær støtte og fikk ikke lenger support fra noe hold. Tilhørerne i salen satt som fjetret og hørte ham fortelle om livet som krigsreporter. 

Under samtalen mellom Hisham Matar og Helge Jordheim var et av temaene hvordan politikken intimiterer privatlivet. Den griper inn i hverdagslivet til folk og invaderer hvordan de lever livene sine, hva de får lov til å si og tenke ... kort sagt i alt. 

Samtale mellom Hisham Matar og Helge Jordheim 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hisham Matar fikk spørsmål om hva hans siste bok egentlig handler om. Han begynte med å ta utgangspunkt i at han aldri vet helt hva bøkene hans skal handle om når han begynner å skrive. Men nå som han har skrevet den, vet han selvsagt mer. Jordheim mente at det er som historien drar deg ned og drukner deg. Det hele blir svært eksistensielt, fordi det handler om folk som risikerer alt for det de tror på under et voldelig styresett. 

Hadde Matar bestemt seg for å skrive om sin familie på forhånd? Matar mener at det er noe med "the Art of Writing". Boka bestemmer hvordan historien skal skrives. Han føler selv at "han blir skrevet", og at han må lete etter hva boka vil. 

Selv reiste Matar til Libya slik man ikke bør reise - nemlig med sin mor og sin kone - samtidig. Dette førte til at latteren spredte seg i salen. Han ønsket at boka skulle være vital og levende, at ting skjedde der og da, ikke som noe som allerede hadde skjedd. Han tok mange notater underveis. Da han kom tilbake til England, klarte han ikke å skrive på tre måneder. Tanken om at han kanskje burde finne seg noe annet å gjøre, ble etter hvert nokså påtrengende. 

"Hjemkomsten" starter med at de - forfatteren, hans fotografkone og hans mor - befinner seg på flyplassen i Kairo. Hele tiden mens han forteller nåtidshistorien fremover, tvinger fortiden seg på - trigget av tanker og tilbakeblikk underveis. Dette førte til at boka beveger seg i to plan - nåtiden går fremover, fortiden går bakover. Dette er som et paradoks i boka. Matar følte at det ikke var lett å skrive, og at det hele ble veldig personlig, utfordrende og sårt. 

Hisham Matar leste høyt fra "Hjemkomsten"
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis leste Hisham Matar høyt fra "Hjemkomsten". Gjennom hans høytlesning fikk vi som var til stede på Litteraturhuset den kvelden en idé om hvordan han har valgt å fortelle sin historie - en intens og vond historie om savnet av en far, som ingen kjente skjebnen til ...

Jordheim lurte på hva forfatteren mener med at land kommer mellom far og sønn. Matar sa at det er et paradoks at de menneskene som har vært mest nære og intime for ham, samtidig er de som har vært mest distansert. Før faren forsvant, sto de hverandre veldig nær. Samtidig fremsto faren som en mystisk person for ham. (En tematikk som det for øvrig er lett å kjenne igjen fra hans bok "Ingen i verden", der det hele fortelles fra et barns ståsted. Boka er garantert inspirert av hans egne barndomsminner.)

Mens Matar befant seg i Libya opplevde han mange øyeblikk der han bare fikk lyst til å reise hjem til England igjen. Hvorfor er det så vanskelig å vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland etter mange år i eksil? Matar påpekte at dette har sammenheng med at ikke bare har landet endret seg, men det har også du selv. Det er vanskelig å finne tilbake til det man trodde at man skulle finne. For ham er det tale om et 33 års gap, og da er fallhøyden stor. Det er mange grunner til at man kanskje ikke bør returnere ... 

Hisham Matar påpekte at mange som vender tilbake til steder de husker fra de var barn, blir skuffet fordi alt som huskes som så stort, i realiteten er så mye mindre. For ham var det ikke slik. Det han husket hadde samme fysiske omfang da han kom tilbake. 

I Tripoli er det en plass som heter Martyrplassen. Gadaffi gjorde riktignok alt han kunne for å endre navnet på denne plassen, uten at det hjalp særlig. I folks hoder var og ble stedet Martyrplassen. For ham ble tilbakekomsten til Martyrplassen både gjenkjennelig og fremmed. 

Interessant dialog mellom Hisham Matar og Helge Jordheim
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Formålet med turen til Libya var å finne ut hva som hadde skjedd med faren hans. Det var dette som drev ham frem, og som boka handler om. For øvrig har det å leve i eksil inspirert mang en forfatter til å skrive, og slike historier inneholder alltid mange paradokser. 

Når Hisham Matar ser tilbake på sin barndom, tenker han på et par ting han virkelig var god til. Han behersket arabisk perfekt og han var god til å svømme langt. Mens de oppholdt seg i Egypt, brøt det egyptiske skolesystemet sammen. De som hadde råd, sendte barna sine til skoler i utlandet. Hisham Matar fikk velge. Han valgte England. Hva ville ha skjedd dersom han hadde valgt et annet land? Hvordan ville livet hans ha sett ut i dag? 

Helge Jordheim pekte på at vi leser for å gjenkjenne oss selv. Noe magisk skjer når vi kobler oss følelsesmessig på og når vi leser om andre mennesker. "Hjemkomsten" er en 
kraftfull bok om å være menneske! 

Jordheim mener at Matar bruker kunst og lager rammeverk av referanser, som gir ekko til andre forfatteres bøker. Matar opplyste at han liker kunst, men at han ikke liker å gå på museer. Han klarer ganske enkelt ikke å gå fra bilde til bilde. Hvordan kunne han kurere seg selv mot dette, slik at han fremdeles kunne nyte kunsten? Han har valgt sin egen vei ut av dette. Han går inn på museet og ser på ett utvalgt bilde i 15 minutter, før han går ut igjen. Når det handler om en bok eller film, er det annerledes. Både bøker og  film starter med en begynnelse og fortsetter til en slutt. Men et bilde har jo ingen begynnelse eller slutt ... 

Hisham Mattars kone er fotograf (Diana Matar - bildene hennes finnes på nettet), og hennes bilder fra Libya er tatt på samme tid som han skrev sine notater til boka. Gjennom å skrive, opplever han at han organiserer tankene sine. 

Når døde Jaballa Matar, Hisham Matars far? Det man vet er at han ble kidnappet i Kairo i 1990 - av Egypts hemmelige politi - og satt i det beryktede Abu Salim-fengselet i Tripoli. Frem til 1996 mottok familien noen få livstegn fra ham - noen brev og et lydbånd der faren på slutten bryter sammen i gråt. Da visste de i det minste at han levde, men at han hadde det svært vanskelig. Døde han den gangen i 1996, sammen med over 1000 andre fanger som man vet ble henrettet samtidig? Eller levde han fortsatt? Dette håpet om en gang å finne Jaballa Matar i live, har holdt Matars familie oppe gjennom alle årene som har gått etter forsvinningen. 

Hisham Matar har gått tilbake til sine dagboknotater fra den aktuelle dagen da de nevnte fangene ble henrettet i 1996. Nettopp den dagen hadde han vært på museet og sett Manets bilde av en henrettelse. Var det tilfeldig? Hva betydde dette? 

Hisham Matar 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det verste med en totalitær stats historie er at regimet har lagt lokk på alle grusomhetene som skjedde. I ettertid er det vanskelig å finne ut hva som egentlig skjedde, og mange familier som mistet sine kjære - som plutselig forsvant uten å etterlate seg spor - får aldri noen visshet. Dokumentasjonen mangler, og man er henvist til tidsvitner som alltid forteller historien slik de oppfattet det. Hisham Matars bok bygger på slike fortalte historier. Historiene som sådanne er alle sanne, men de forteller bare halve sannheter og ikke det vi oppfatter som dokumenterte fakta. Historier kan altså være sanne, selv om de ikke er historisk sanne. Derimot sier det noe om hva menneskene som forteller historiene, ønsker at vi skal få høre ... Når vi snakker om etnisk renskning i et voldelig regime, vil det ikke finnes dokumentasjon. Det er dette som er den store utfordringen ... 

Hisham Matar er meget skeptisk til heroisme. Samtidig skal man selvsagt ikke underslå at noen kan ha gjort ekstraordinære ting som det virkelig er verdt å beundre. Som privatperson blir han selvsagt glad når noen f.eks. ser på faren hans som en helt. Som forfatter er dette imidlertid annerledes. Selv reagerte han for øvrig sterkt på britiske politikeres holdning til Gadaffi. Det forhold at Tony Blair i sin tid reiste til Libya og utvekslet håndtrykk med Gadaffi, følte han som noe skammelig. Dette styrket Gadaffi-regimets tro på at det hadde en berettigelse ... 

Bokbadet er over, og Hisham Matar og Helge Jordheim takker hverandre.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og med dette var en helt spesiell og utrolig interessant kveld på Litteraturhuset over. Den timen som var satt av fra syv til åtte, holdt ikke, men ingen brydde seg om å avbryte samtalen mellom Hisham Matar og Helge Jordheim før klokka nærmet seg halv ni. Etter bokbadet ble det selvsagt signering av bøker ute i Litteraturhusets bokhandel, og der var jeg på plass med bøkene til begge forfatterne og fikk mine etterlengtede forfatterhilsener i disse - i tillegg til at jeg fikk tatt nærbilder av dem. 

Stor interesse for å få signatur i bøkene sine etter kveldens bokbad
på Litteraturhuset!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

fredag 2. september 2016

Sigurd Falkenberg Mikkelsen: "Arabisk høst - Korrespondentbrev 2011-2016"

Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire. 


I forordet gjør forfatteren et forsøk på å definere hva Midtøsten er


"Det er et område som omfatter kun mesteparten av den arabiske verden. Hele den sørvestlige delen av den afrikanske Middelhavskysten, Libyia, Algerie, Marokko og Tunisia, er kjent som Maghreb, mens områdene langs det østlige Middelhavet er kjent som Mashriq, der solen står opp, en idé som vi finner igjeni det latinske begrepet Levanten. Egypt ligger som vanlig midt imellom. Regionen omfatter Israel, men også Tyrkia, som er selvskreven i form av sin fortid som kolonimakt da det regjerte som Det ottomanske rike, men ikke geografisk selvskreven, siden en del av Tyrkia ligger i Europa. Iran er både nå og tidligere tett innvevd i den arabiske verden, men skiller seg ut, siden sjia-islam er statsreligion og det er et historisk fiendeforhold mellom arabere og persere. Muslimske land som Afghanistan og Pakistan har derimot mye tydeligere sentral- og sørasiatisk tilknytning, selv om de deler religion med størsteparten av landene i regionen. Nå som Sudan er delt i to, kunne man tenkt seg at den arabisktalende delen ble regnet med til Midtøsten, men som oftest legges den inn under Afrika sør for Sahara." (side 6-7)


Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert. Bokas tittel henspiller i følge forfatteren på den arabiske våren, og antyder at fokuset er på det som skjedde etterpå.


Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ... 


Da forfatteren og hans familie ankom Kairo i august 2011, var det et drøyt halvår siden den arabiske våren for alvor eksploderte, og det var bare en måned siden det norske marerittet den 22. juli. Demonstrasjonene på Tahrir-plassen og avsetting av Hosni Mubarak var tilbakelagt, og i mellomtiden hadde Det muslimske brorskapet sittet med makten i Egypt etter demokratiske valg. I juni samme år demonstrerte folket på ny, og dette førte etter hvert til avsetting også av president Mohamed Morsi. Militæret overtok makten ved et kupp, og i dag er det Abdel Fattah al-Sisi som er president i Egypt. 


Flertallet av korrespondentbrevene er naturlig nok fra Kairo, men Mikkelsen var mye på farten i nabolandene på grunn av jobben som korrespondent. Han var blant annet i Tripoli i Libya like før Gadaffis fall (i begynnelsen av oktober 2011), og beskriver tilstanden i landet mens borgerkrigen raste. Takket være inngripen og hjelp fra Vesten gikk det nokså fort og greit å bli kvitt Gadaffi. Også i Syria hadde man håpet på hjelp fra Vesten på et tidligere stadium, men den hjelpen kom ikke. I stedet oppsto en kaotisk borgerkrig, som presset frem et behov for tilhørighet. I maktvakuumet kunne IS vokse seg sterk, men det var først i 2014 at vi for alvor fikk høre om denne organisasjonen. Da hadde IS okkupert Mosul, en av de største byene i Irak. 


Underveis reflekterer Mikkelsen over sin rolle som journalist. Denne episoden skjedde da han og kona var på vei til sykehuset, hvor hun skulle føde deres andre barn:


"Kontrollpost eller trafikkaos? Jeg håpet på en kontrollpost, der ville det i det minste være en mulighet til å forhandle. Det gikk opp for meg at når det virkelig gjelder, ønsker jeg meg et liv uten historier å fortelle, uten dramatikk, og jeg kunne jo ikke la være å tenke på hvordan jeg som reporter hele tiden griper inn i menneskers liv i deres verste øyeblikk. En far som har mistet en sønn her i Kairo, en forhutlet flyktningfamilie fra Syria på vei over fjellene til Libanon, sårede palestinere på Shifa-sykehuset i Gaza. Journalistene dukker alltid opp, med den største selvfølge, og selv om jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det med respekt og verdighet: Jeg er en fremmed som stiller spørsmål til traumatiserte mennesker jeg ikke kjenner." (side 86)


Beskrivelsen av Aleppos ødeleggelse gjør inntrykk, og får meg til å tenke på Francesca Borris bok "I krigen - et vitnesbyrd fra Syria", som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. I et korrespondentbrev datert i februar 2014, skriver Mikkelsen følgende:


"I Aleppo var det verst. Der benyttet myndighetene seg av indre stridigheter mellom opposisjonsgruppene til å rykke fram og, de har, kanskje i mangel av ordentlig ammunisjon, begynt å bruke et hjemmesnekret, men grusomt våpen: tønnebomber. Det er tønner stappfulle med sprengstoff, metallbiter og gjerne bensin og diesel slik at de også starter branner. De slippes over lav høyde og dreper selvfølgelig helt vilkårlig. Ifølge opposisjonen ble det drept 1200 mennesker av disse tønnebombene mens forhandlingene pågikk, og Aleppo er i dag en by som er fullstendig ødelagt etter halvannet år med krigføring." (side 93)


Når det gjelder forholdene i Kairo, påpeker Mikkelsen at mye er tapt, og at det verste er at all optimismen og fremtidstroen er borte - den som gjorde at folk organiserte seg på Tahrirplassen. "Se dokumentarfilmen The Square, som nå finnes på nett og har visninger i Norge, og dere vil skjønne hva jeg mener", sier han i et korrespondentbrev i slutten av mars 2014. Selv så jeg The Square under arabiske filmdager den 5. april 2014, og jeg har omtalt filmen her på bloggen. Selv vil jeg i tillegg anbefale filmen "Winter of Discontent", som jeg omtalte på bloggen min i mars 2014. 


Selv om Mikkelsen mener at volden og drapene på journalister som dekker krigshandlingene i Midtøsten blekner sammenlignet med hva andre blir utsatt for, har det noen alvorlige konsekvenser at journalister ikke lenger kan oppholde seg i området uten stor fare for å bli kidnappet av IS eller andre, som i neste omgang selger gislene sine til IS. IS blir premissleverandører for hva som filtreres ut, mens innbyggerne blir overlatt helt til seg selv og sin egen skjebne. Her kan det også være greit å minne om Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" som kom ut i fjor (liken peker på min omtale av denne boka). Hun berører den samme tematikken. 


"Nyansene forsvinner. Alt det som gjør oss menneskelige, alt det som bryter opp stereotypiene, oss mot dem, dem mot oss. Alt det levende, alt det som er liv druknes i støyen av volden, det være seg vold begått med våpen i hånd eller med ord og bilder. Vi tvinges inn i det sporet de vil ha oss i, et spor der ingen journalister med yrkesstolthet ønsker å være, derfor utfordrer vi noen ganger gjengs oppfatning om hva som er trygt, derfor bøter noen av oss med livet, slik James Foley har gjort. 


Fred over hans minne." (side 121)


Mikkelsen berører også den forferdelige terrorhandlingen i Sousse i Tunisia, der en ung mann skjøt og drepte 38 badeturister på et hotell. 


"Det er som om noe er brutt sammen, som om spillereglene er borte, både her i regionen og i Europa, der menneskeliv ikke lenger betyr noe, der den andre ikke lenger er et menneske, men en størrelse, i verste fall en fiende. For det skal dere vite, det er ikke det kristne Europa IS bruker sine verste midler eller alltid sin råeste ordbruk mot, det er mot andre muslimer, mennesker de ser på som frafalne. Denne fundamentalismen og sterke identitetsbyggingen koblet sammen med troen på en nært forestående apokalypse i et område der all politisk autoritet har mistet sitt moralske grunnlag, er en kraftfull miks. Det gjør ikke situasjonen bedre at alle aktørene her i Midtøsten har annet fore enn å prioritere å sloss mot nettopp denne gruppen." (side 166)


For øvrig påpeker Mikkelsen at IS ikke opererer i et vakuum, men i en borgerkrig der brutalitet, tortur, seksuell vold, kidnappinger, ydmykelser og utpressing er normen. "Eneste forskjell er at IS gjør et offentlig poeng av det." (side 167)


Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".


Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ... 


"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den! 


Utgitt: 2016

Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186
ISBN: 978-82-02-52668-9
Boka har jeg kjøpt selv.


Sigurd Falkenberg Mikkelsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Populære innlegg