Jacqueline Woodson: "Another Brooklyn"

Nostalgisk ungdoms-roman fra Brooklyn

Jacqueline Woodson (f. 1963) er en prisbelønt amerikansk barne- og ungdomsromanforfatter fra Brooklyn. Til tross for dette er ingen av hennes bøker oversatt til norsk. 

Woodson er mest kjent for "Miracle´s Boys" (2000) og "Brown Girl Dreaming" (2014). "Another Brooklyn" er hennes siste roman. 

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren før jeg nylig var i New York. Denne gangen var jeg en hel del i Brooklyn, og uansett hvor jeg befant meg, dukket Woodsons "Another Brooklyn" opp. Hun profileres som "National Book Award-winning author", og det kan jo lede tanken hen til at hun har mottatt prisen for "Another Brooklyn", slik jeg faktisk trodde. Det har hun imidlertid ikke. Denne prisen - og flere til - fikk hun derimot for "Brown Girl Dreaming" i 2014. I alle fall - jeg endte opp med å kjøpe denne boka. I og med at det dreier seg om en nokså tynn flis av en bok på godt under 200 sider, var det fort gjort å lese den også.

Handlingen i boka er lagt til Bushwick i Brooklyn, i forfatterens eget oppvekstmiljø.  
Her vokser bokas jeg-person August opp sammen med broren og faren sin. 

"For a long time, my mother wasn´t dead yet. Mine could have been a more tragic story. My father could have given in to the bottle or the needle or a woman and left my brother and me to care for ourselves - or worse, in the care of New York City Children´s Service, where, my father said, there was seldom a happy ending. But this didn´t happen. I know now that what is tragic isn´t the moment. It is the memory." (side 1)

Romanens åpning bærer bud om en ulykkelig barndom - men en barndom som kun er å betrakte som ulykkelig dersom hovedpersonen selv tenker på den - og minnes den - som ulykkelig ... Alle har sine overlevelsesstrategier, og August har definitivt sin. Som at hun ikke forholder seg til at moren er død, selv om urnen med aske hele tiden er der. Nei, moren hennes er ikke død. Ikke enda. Dette er halmstrået hun og broren klamrer seg til etter hvert som den ene kvinnen etter den andre flytter inn i hjemmet deres. Faren, som verken drikker eller ruser seg på annen måte, men som er sørgelig fraværende likevel ...

På avstand betrakter August de sterke vennskapsbåndene mellom venninnene Sylvia, Angela og Gigi, og hun vil så gjerne vil være en del av dette samholdet selv. Men hennes fraværende mor har i årevis minnet henne om at kvinner er svikefulle vesener man helst bør holde seg langt unna. Derfor tar det tid før hun gir etter for lysten til å bli en del av jentegjengen. Da hun først blir det, er det samholdet dem i mellom som holder dem oppe gjennom de farefulle tenårene, der drømmen om kjærligheten er sterk og frykten for å ende opp som alenemor eller et seksuelt mishandlet lik i East River er tilsvarende sterk. 

Jentene kommer fra høyst ulike hjem. Som Sylvia som får piano- og dansetimer, og må lære fransk. 

"The parents questioned us. Who were our people? What did they do? How were our grades? What were our ambitions? Did we understand, her father wanted to know, the Negro problem in America? Did we understand it was up to us to rise above? His girls, he believed, would become doctors and lawyers. It´s up to the parents, he said, to push, push, push." (side 102)

August drømmer i grunnen bare om å bli voksen ... Hvem er hun som kan drømme om noe som helst, der hun går rundt i hullete sokker i dette "sko-løse", pene hjemmet som Sylvia bor i? Det forhindrer henne likevel ikke fra å drømme om at hun var Sylvia. 

En av kvinnene som flytter inn hos August, broren og faren er muslim. Sister Loretta er medlem av Nation of Islam, og hun forsøker å gjøre hele familien muslimsk, og nekter dem å spise svinekjøtt. Dessuten må de be i moskeen. Hva gjør det med henne? Vel, hun spiser pølser i smug. Jo strengere regler hjemme, desto mer dobbeltliv blir det nødvendig å leve. 

Å fly ute om kveldene har imidlertid sin pris. Kvinner - i første omgang hvite kvinner - finnes drept flere steder på Manhattan. De tror seg trygge, de som tross alt er fargede, inntil også fargede kvinnelik dukker opp. Da Angela blir borte, blir August redd. 

"We were teenagers. What did we know? About anything." (side 132)

Den større historien i denne romanen er: hvilke drømmer er det i det hele tatt realistisk for jentene å drømme? Kommer de i det hele tatt noen vei i livet? Eller er de fanget av Brooklyns begrensninger?

Da jeg begynte å lese denne romanen, visste jeg ikke at det dreide seg om en ungdomsroman, dvs. en roman beregnet på tenårings-lesere. Dersom jeg hadde visst dette, tror jeg nok at jeg ville ha valgt en annen bok. På den annen side - da jeg først var i gang, måtte jeg jo lese videre. For selv om historien er nokså enkel, er det besnærende å lese om tenåringsjentene August, Angela, Gigi og Sylvia, om deres tanker rundt livets viderverdigheter og om hvordan samholdet dem i mellom hele tiden trumfer foreldrenes ønske om innflytelse. Dersom foreldrene ikke holder mål, forsvinner barna ganske enkelt utenfor deres rekkevidde. 

Handlingen i boka finner i all hovedsak sted på 1970- og 1980-tallet, i en tid der uskylden fremdeles preget den oppvoksende slekt. Uvitenheten var stor, i alle fall for dem som ikke leste bøker eller hevdet seg på skolen. Internett har senere gjort kunnskap mye lettere tilgjengelig for alle, og dette har utvilsomt gjort verden til et mye mer oversiktlig sted å være. 

Språket i "Another Brooklyn" er relativt enkelt, men like fullt godt ut fra hva jeg har klart å bedømme. Selv savnet jeg mer kompleksitet i romanen. Det var mange tråder som kunne vært fulgt videre, slik at det hadde blitt flere bunner i historien. I og med at dette er en ungdomsroman og forfatteren er svært erfaren (i alle fall ut fra mengden bokutgivelser å bedømme - hun har utgitt om lag 20 bøker fra debuten i 1990 0g frem til i dag), antar jeg at dette har vært et bevisst valg fra hennes side. Jeg antar dessuten at New York´erne ikke er så veldig mye mer annerledes enn oss her hjemme. Med en gang en boks handling er lagt til ens hjemdistrikt, stiger interessen for den vesentlig. Så også med denne boka og dens tittel, som bærer bud om å komme nær sannheten om Brooklyn, fra en tid de fleste på et eller annet vis kan relatere seg til. Nostalgien går hjem - også hos meg, som tross manglende tilhørighet til Brooklyn, faktisk kjente på det samme. 

Min konklusjon er at "Another Brooklyn" er en leseverdig ungdomsroman, som absolutt burde bli oversatt til norsk. Tematikken er nokså universell, også for det flerkulturelle Norge. Og skulle den ikke bli oversatt til norsk likevel, er det høyst overkommelig å komme gjennom romanen på engelsk, siden språket er nokså enkelt. 

Utgitt i USA: 2016
Forlag: Amistad
Antall sider: 175
ISBN: 978-0-06-235998-8
Boka har jeg kjøpt selv.

Jacqueline Woodson (Foto: David Shankbone)

Tsung Woo Han: "Through Dust and Ruins"

"Terracotta Soldier", Xian, Shaanxi, 1997

Kinesisk fotokunst på sitt beste!

Fotografen Tsung Woo Han (f. 1955) er opprinnelig fra Korea, men har levd sitt voksne liv i Paris, San Francisco og New York. "Through Dust and Ruins" utkom i 1998, og mitt eksemplar (som er signert av fotografen selv) kjøpte jeg på Strand Bookstore, New York, i forrige uke. Jeg fant boka i 3. etasje, der de sjeldne bøkene på Strand bor. 

Tsung Woo Han deltok i gruppeutstillinger blant annet i New York og Birmingham i årene 1992 til 1996, før han i 1998 hadde soloutstillinger i San Francisco og Santa Monica. Det er Chinese Cultur Foundation of San Fransisco som står bak utgivelsen av "Through Dust and Ruins", som egentlig er en katalog over bildene som ble utstilt i 1998. I dag er boka eller katalogen et samleobjekt, og jeg har blant annet funnet ut at man må ut med fra 89,99 dollar og oppover for et brukt eksemplar på Amazon. Jeg betalte bare 40 dollar for mitt eksemplar på Strand. 

Følgende fremgår av katalogen:

"The passage of time is a recurrent theme in Han´s work. Whether intentionally or not, many of his photographs show the effects of time and how the Chinese incorporate the old into their present-day life: a dilapidated yet still functional house, a section of the decaying Great Wall, a young woman in front of an agent gateway. China, an ancient culture moving into the 21st century, is a land of many contrast. These contrasts are manifested poignantly in Han´s photographs as he juxtaposes city dwellers and rural farmers, ancient ruins and modern cities." 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Resting", Taigu, Shanxi, 1998

Det var mens jeg gikk rundt i tredje etasje på Strand i forrige uke at blikket mitt fallt nettopp på denne boka. Kombinasjonen av at boka lå på et bord som handlet om "photography", og at fronten var utpreget kinesisk, med bilde av en terracotta-soldat fra Xian i Shaanxi, fikk meg til å stoppe opp. Jeg begynte å bla i boka, og ble umiddelbart fengslet av bildene. Denne boka måtte jeg bare ha! 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Bus Stop", Beijing, 1998

Sepia-effekten og de litt blasse fargene forsterket følelsen av noe forgangent, samtidig som motivene utvilsomt er hentet fra det moderne Kina. Jeg har en sterk affeksjon for Kina, og kjente det bokstavelig talt i magen da jeg bladde i boka. Estetikken, stemningen i bildene, kontrastene, komposisjonene ... Alt stemte for meg! 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Splendid Entrance", Qixian, Shanxi, 1998

"Because history and the past are so much a part of the Chinese landscape, the changing present can only be understood when set against China´s historical background. Many artists have photographed China with a journalistic approach. Others have focused on pure aesthetics. What makes the photography of Tsung Woo Han special is the combination of his knowledge of the country´s history and his artistic sensibility." (fra forordet i boka) 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Opened Gate", Taigu, Shanxi, 1998

Forfatteren av forordet i boka, Manni Liu, forteller at Tsung Woo Han er født av kinesiske foreldre i Seoul, Korea. Tsung Woo Han har alltid følt seg knyttet til kinesisk kultur, særlig til nord hvor hans familie kom fra. I 1988 reiste han rundt i Kina i tre måneder, og fotograferte den nordlige delen av Shaanxi og Shanxi-provinsen. Han oppsøkte Liu i 1996 og viste ham arbeidene sine. Liu ble fullstendig fengslet av lyrikken i de øde landskapene Han hadde fanget i bildene sine. På denne bakgrunn subsidierte Chinese Culture Center en reise for Han til Nord-Kina, som en utvidelse av prosjektet fra 1988. Målet var å fotografere mennesker og landet mellom ørkenen og byene. 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Lady in Blue Dress", Beijing, 1998

Bildene Han tok ble utstilt i regi av Chinese Culture Center i 1998. Han er sitert i boka med følgende ord:

"My photographs discover China´s past, see the changing present, and wonder about the future yet to come."

Mitt eksemplar av Through Dust and Ruins" er signert av fotografen

Etter at jeg fikk tak i denne boka og ble kjent med en for meg helt ukjent fotograf som tar de vakreste bilder, ble jeg selvsagt nysgjerrig og ønsket å vite mer om fotografen. Resultatene av mine søk på nettet er dessverre nedslående. Det eneste jeg har funnet ut er at Tsung Woo Han har deltatt på en gruppeutstilling i regi av Chinese Culture Center of San Francisco i 2011 - "From Then ´Til Now: 46th Anniversary Auction Showcase". Ikke en gang på Wikipedia var det noe å finne om ham. Han har heller ikke utgitt noen (flere) bøker. 

"Through Dust and Ruins" inneholder 20 bilder - inklusive forsiden. 17 av bildene er fra Shanxi, og 3 er fra Beijing. Dette er fotokunst på sitt aller beste! Jeg føler meg svært heldig som har fått tak i dette sjeldne eksemplaret av en nydelig fotobok - fra Rare Book Room på Strand, New York. 

Utgitt: 1998
Utgitt av Chinese Culture Foundation of San Fransisco
Jeg har kjøpt boka/katalogen selv.

Edouard Louis: "Voldens historie"

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens. 

Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen. 

Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk. 

"Det var ikke blitt helt lyst enda. Gaten var tom. Jeg var alene, og jeg gikk, snublet, jeg hadde ikke mange skritt å gå, og likevel hadde jeg sånn hastverk at jeg telte: Bare femti skritt igjen nå, kom igjen, bare femti skritt, så er du der. Jeg satte opp farten. Utålmodig etter å nå fremtiden, som på en måte ville henvise denne scenen til fortiden, redusere den til fortid, tenkte jeg også: Om en uke kommer du til å si til deg selv: Det er allerede en uke siden det skjedde, kom igjen, og om et år kommer du til å si: Det er allerede et år siden det skjedde. Det iskalde regnet, ikke piskende regn, men fine, ørsmå, ubehagelige dråper, trengte inn i stoffet på skoene mine, bredte seg til sålene og sokkene. Jeg frøs, og jeg tenkte: Tenk om han kommer tilbake. han kommer til å komme tilbake, fra nå av er jeg dømt til å streife omkring, han har dømt deg til å streife omkring." (side 5-6)

Noen timer før hadde Edouard truffet Reda på gaten. Han var da på vei hjem fra et juleselskap, og under armen bar han julegavene han hadde fått av vennene sine, et par bøker av Claude Simon og Nietzsche´s samlede verker. Å bo i Paris var nokså nytt for ham, men han hadde allerede rukket å bli ferdig med sin debutbok, selv om den ikke utkom før et par år senere. Så hvorfor endte han opp med å ta med en fremmed mann opp i leiligheten sin? Faktum var at han for første gang i sitt liv kunne leve ut sin homofile legning, og dette å la seg sjekke opp på gaten var en del av dette. Farlig ja, men like fullt noe han utforsket i sin jakt på kjærligheten. Reda fremsto som en vakker mann, og til å begynne med hadde de det fint sammen - inntil alt plutselig snudde og Reda voldtok ham.

" ... den kvelden, da vi gikk nedover gaten sammen, fortalte han meg at han ikke likte arabere, jeg husker ikke hvilket nedsettende ord han brukte, bare volden han bar i seg; jeg lot som jeg ikke hørte det, naturligvis kunne jeg ennå ikke tenke det jeg tenkte noen dager senere, nemlig at Reda, når det kom til stykket, snakket om arabere på samme måte som politifolkene (da en venn av meg noen måneder senere sa til meg at Reda i grunnen var rasist, han også, like mye som politifolkene, men av andre grunner, ble jeg sint på ham og følte forakt for ham, jeg ville ikke høre på at noen andre snakket nedsettende om Reda, jeg fikk lyst til å beskytte Reda mot denne vennen; hvis noen skulle si noe stygt om ham, var det jeg, jeg var den eneste som hadde rett til å si det, siden Reda sto i gjeld til meg.) Men den kvelden overså jeg alle sidene ved Reda som kunne ha bydd meg imot, uten at det var noe jeg gjorde særlig bevisst, det er først nå jeg skjønner i hvilken grad jeg delte opp virkeligheten i biter og kun beholdt de bitene jeg likte." (side 56-57)

Edouard Louis beskriver inngående hva som skjedde mellom ham og Reda, og i særdeleshet det Reda fortalte om sitt liv. Om faren som kunne utstå alt - skitten, kakerlakkene, alle branntilløpene pga. den dårlige kvaliteten på det elektriske anlegget, luktene, de elendige hygieniske forholdene - bare ikke støyen fra naboene. Dette fortalte Reda ham i den tro at Edouard ikke kom fra samme sosiale kår som ham, fordi dette var i en periode av Edouards liv der han tok så sterk avstand fra sin egen oppvekst, som han skammet seg så dypt over. Han orket ikke å forholde seg til sin egen fortid, og lot som om han kom fra et bedrestilt hjem. Kanskje skapte nettopp dette grobunn for det som skjedde senere den samme natten? Fordi Edouard i Redas øyne representerte alt han egentlig hatet?

Underveis legger Edouard Louis ordene i sin søsters munn, slik at det er hun som forteller historien om brorens voldtekt. Er dette fiksjon eller virkelig? Under intervjuet på Litteraturhuset den 21. september i år var forfatteren noe kryptisk rundt dette. Hans sterke ønske om å skrive det som er sant og ekte - i motsetning til fiksjon - forhindrer ham ikke i å flette noen han kjenner inn i selve historien, og akkurat dette tror jeg han må ha gjort her. "Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele. 

Jeg opplevde søsterens fortellerstemme som nokså karikert. Kanskje er det slik hun ville ha fortalt historien i det virkelige liv? Jeg vet ikke ... Har hun så mye innsikt at hun med stor sikkerhet kan kle broren/forfatteren nærmest naken ved å påpeke at han ikke fortalte sine hemmeligheter for å komme familien mer nær, men tvert i mot for å skape økt avstand? Slik at han kunne skylde på dem da han valgte dem bort, og dermed frata dem denne muligheten? 

"Jeg må bare le. Edouard tar på seg ei maske, og han spiller rollen sin så bra at de som egentlig ligner på ham ender med å gå løs på han fordi de trur at han hører til fiendens leir. Jeg er sikker på at hvis han hadde fortalt han disse historiene sånn som jeg har fortalt dem til deg, så ville han blitt beroliga, og da hadde kanskje ting utvikla seg i en annen retning, det hadde kanskje gått annerledes ..." (side 100)

Som om vold ikke utøves mot ens egne ... En naiv og feilslått slutning, tenkte jeg mens jeg leste dette. 

Søsteren hans beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig, noe som ikke har noe med den virkelige broren hennes å gjøre. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.

Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ... 

"Jeg prøvde å se for meg livet mitt i månedene fremover, og det eneste jeg så var rettsprosessen ..." (side 161)

Politiets iver etter å ta gjerningsmannen har på et vis både klare paralleller til kvinners opplevelse av voldtekt, og samtidig ikke ... Mens kvinner ofte mistros fordi de har tatt med seg gjerningsmannen hjem eller har blitt med vedkommende, og sånn sett kan "skylde seg selv" for at voldtekten i det hele tatt fant sted, opplever Edouard Louis det stikk motsatte. Opplevelsen av selve prosessen, at man må fortelle den samme traumatiske historien om og om igjen, og slik dobler og tripler traumet for hver gang, slik opplevde også han dette. Det er på et vis søsteren hans som representerer holdningen om at han kan skylde seg selv for det som hendte, ikke politiet. 

Gjennom å gjøre søsteren til fortellerstemmen i store deler av boka, bringer Edouard Louis enda et perspektiv inn i historien. For hun ser det hele med et annet blikk. Kanskje noe karikert som tidligere nevnt, men like fullt kommer vi dypere inn i hvordan det rent faktisk er å være et offer etter en voldtekt. Først ved at han ønsker å vaske bort alle spor etter gjerningsmannen, deretter at frykten får ham til å oppsøke politiet for å anmelde voldtekten, for så å angre på at han i det hele tatt koblet inn politiet. De er der ikke for ham i det hele tatt. Tvert i mot fører prosessen bare til at han ikke kommer videre. Og det fører til mange frustrasjoner fordi ingen forstår hva han har gjennomgått, men tolker det han forteller med sine egne briller. For hver gang han må rippe opp i hendelsene, handler det mindre og mindre om ham selv. I historiene som blir gjenfortalt av andre, er han borte. Han kjenner seg ikke lenger igjen. Alle tabuene i sin egen historie klarte han for øvrig først å nærme seg da han begynte å skrive om hendelsen. 

Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg. 

Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet. 

Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Utgitt i Frankrike: 2015
Originaltittel: "Histoire de la violence" 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-03-37130-1 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En tur innom Sotheby`s i New York, september 2016

Høydepunkter i David Bowies kunstsamling legges ut for salg.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Sotheby`s er et amerikansk auksjonsbyrå som ble grunnlagt i London i 1744, kan vi lese på Wikipedia. Vi var innom hovedkontoret i 1334 York Avenue i New York, der det i en svært kort periode er mulig å se noe av kunsten som David Bowie har etterlatt seg. Fra 26. til 29. september er deler av samlingen nemlig utstilt her, før den skal sendes til London for salg på auksjon.        
                     

Fra Bowies samlinger (Foto: Rose-Marie Christiansen)

 Jeg sakser fra brosjyren vi fikk med oss:

"Musician. Artist. Icon. David Bowie spent almost 50 years as one of the most recognised and revered artist in the world. His life as an art collector,  however, was something he kept very much hidden from public view. And whilst collecting was another aspect of his incredible creativity, continous with his music, writing and painting, it was also an activity in which his fame and success had no bearing; it was all about knowledge and understanding and having a "good eye".

Fra Bowies samlinger (Foto: Rose-Marie Christiansen)



"Looking at the collection as a whole, it has a mischief and an intellectual curiosity that clearly mirrors David`s approach to music and the creation of his stage personas. But there is also a subtlety, a quietness, which perhaps surprises."

Fra Bowies samlinger på Sotheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

 Vi hadde kanskje trodd at vi kom til å gå i kø inne på Sotheby`s, men i realiteten var det ganske få mennesker som hadde møtt opp. Det kan selvsagt ha noe med at vi var der på formiddagen. Likevel - det overrasket siden vi  tross alt er i en millionby der inntrykket er at man aldri er særlig mye alene, ikke noen steder i grunnen.

Frank Auerbach - "Head of Gerda Boehm" (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette bildet er det kunstneren Frank Auerbach som står bak. Tittelen er "Head of Gerda Boehm", og det er malt i 1965. Da jeg gikk ganske nært bildet, var det vanskelig å få øye på ansiktet. Dette kom veldig tydelig frem først da jeg fikk det litt på avstand. Prisen som Sotheby`s har anslått det til er et sted mellom 400 000 og 660 000 dollar!

Peter Lanyon - "Witness" (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Min favoritt var dette bildet av Peter Lanyon med tittelen "Witness" fra 1961. Ja, vi kan skimte et øye, noen som gransker i skjul nærmest. Det er noe fordekt her, noe som ikke vil frem i lyset. Bildet er ganske stort, over 1 meter høyt, og det hadde en dragende effekt på meg når jeg betraktet det fra et par meters avstand.

 

For øvrig inneholdt samlingen en hel del gjenstander og et par møbler, og fellesnevneren er glade farger og lekenhet.

 

Fra Henry Hudson-utstillingen på Sutheby`s
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi først var på Sotheby`s tok vi like godt en titt på resten av kunstsamlingene som sto utstilt der. Som denne gøyale utstillingen av en for oss fullstendig ukjent kunstner. Henry Hudsons utstilling "Sun City Tanning" er utstilt her i perioden 14. september til 14. oktober. Hudson er britisk, og bildene hans er laget av plastelina!

 

Fra Henry Hudson-utstillingen på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange lag i Hudsons kunst. Ett er at det er fascinerende nok i seg selv å granske alle detaljene i bildene hans. Noe ganske annet er hva som ligger bak motivene i bildene. Dette er en tropisk verden, der han blant annet har studert en bestemt plante som kun blomstrer en dag hvert år.

 

Fra Henry Hudson-utstillingen på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg sakser fra brosjyren vi fikk utdelt:

"Hudson takes on the great and awe-inspiring subject of botany, observing the constant struggle for survival in the life of plants as well as hinting at Shamanic rituals of spiritual healing. These luxuriant jungle scenes allow the artist to expend the medium of Plasticine, producing sculptural landscapes, rich in detail, color and texture."

                              

Richard WM Hudsons krukker - utstilt på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det fremgår for øvrig av brosjyren at Henry Hudson er født i 1982 i Bath. Han er med andre ord ung - bare litt over 30 år gammel.

Sammen med bildene sto også åtte krukker, og det er kunstneren Richard WM Hudson som har kreert disse. Også han er britisk (f. 1980 i Bristol). Richard og Henry er brødre.

Richard WM Hudsons krukker - utstilt på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"Hudson`s ceramic vessels refer to sacred artifacts employed in Shamanic ceremonies and Ayahuascas  rituals." (Fra brosjyren)

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder av kunst som for tiden er utstilt i Sotheby`s hovedkvarter i New York.

Oppover i etasjene på Sutheby`s
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Oppover i etasjene på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Andy Warhol - utstilt på Sotheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Andy Warhol - utstilt på Sotheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

 

Enda mer Brooklyn og litt til ... - New York, 2016

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannen min og jeg er for tiden i New York på ferie, og jeg har i flere tidligere blogginnlegg skrevet om inntrykkene fra turen vår. Blant annet har jeg skrevet om Little Italy, om litt av hvert (herunder om Strand Bookstore), Coney Island og Brooklyn generelt. I herværende blogginnlegg skal jeg skrive mer om Brooklyn.



BookCourt i Brooklyn - ikke la deg lure av det relativt beskjedne inngangspartiet. Her er det
mye som skjuler seg bak fasaden.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

For å være helt ærlig ville det vært et helt utrolig høydepunkt på turen vår dersom vi hadde slumpet borti å treffe på Paul Auster mens vi ruslet rundt i Brooklyn. Hvor bor han? Gjett om jeg har googlet! Det eneste jeg har klart å finne ut er at han har bodd i Cobble Hill-området, men ikke gjør det lenger. Han bor fremdeles i Brooklyn, men denne bydelen er stor. Googlesøket førte oss i alle fall til BookCourt i 163 Court Street i Cobble Hill ved Brooklyn Heights, så vi la turen dit. (Og hadde vi kommet hit to uker tidligere, kunne vi ha møtt ham under Brooklyn Bookfestival ... )

BookCourt i Brooklyn  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

BookCourt er en bokhandel som ble etablert i 1981. Den anses som den beste i Brooklyn. Dette skjønner man i grunnen når man går inn i denne bokhandelen, fordi det merkes at her har man ambisjoner om å "pushe" god litteratur, og ikke bare litteratur som det er mye penger i fordi det er så mainstream. Utvalget er likevel ikke smalt, og mitt inntrykk er at her har de det meste. Men det er noe med måten bøkene frembys på. Og ikke minst hvilke bøker som er lagt frem som teasere på bordene inne i butikken.

                            

Karl Ove Knausgårds bøker på engelsk i BookCourt (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Naturligvis faller blikket lettest på det man kjenner til fra før av, som Karl Ove Knausgårds bøker "My struggle". Interessant nok er det ikke bokryggene som møter oss. Her er bøkene stilt ut med forsiden ut, slik at de skal vekke interesse hos den nysgjerrige leser. Knausgård er stor "over here", så antakelig kjenner den typiske BookCourt-kunden til bøkene allerede?

En bok jeg må finne ut av! BookCourt i Brooklyn.
(Men den ble med hjem likevel ... :-) )
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Inntrykket jeg satt igjen med er at BookCourt er Brooklyns svar på Oslos Tronsmo. I tillegg til Strand Bookstore er dette en bokhandel en bokelsker derfor bør få med seg under et New York-besøk. Neida, Paul Auster dukket ikke opp mens vi var der, men jeg er ganske sikker på at dersom han akkurat den dagen hadde beveget seg ut for å kjøpe en bok eller to, er det her vi ville ha møtt ham. Selv kom jeg ut med kun en bok denne gangen, nemlig William B. Helmreichs bok "The Brooklyn nobody knows - An urban walking guide". Og så merket jeg med Jacqueline Woodsons bok "Another Brooklyn", som jeg absolutt skal lese meg opp på før jeg vurderer om jeg skal lese den.

Gourmet-burger i BrooklynBookCourt i Brooklyn  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

 New York er berømt for sine excellente hamburgere, og vi gjorde et google-søk for å finne ut hvor vi kunne få noe virkelig bra. Dermed dukket Mooburger-kjeden opp. Denne kjeden har en avdeling i 240 Court Street. Burgeren smakte fortreffelig, men du godeste for noen priser! For to små burgere og to små øl kom regningen på litt over 60 dollar, inklusive 20 % tips som det forventes at man gir fordi dette er nesten den eneste lønnen de stakkars arbeiderne faktisk får.

Brooklyn Heights Promenade (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ruslet rundt i Brooklyn Heights, der hvor fiffen i Brooklyn bor. Husene er flotte, der hver boenhet er townhouses som ligger vegg i vegg med hverandre. Det ene mer herskapelig enn det neste ... Og for en utsikt de har, de som er så heldige å bo langs Brooklyn Heights Promenade. Intet mindre enn Manhattan skyline! It`s all about the view! Den betaler de nok solid for også.

It`s all about the view! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var ikke de eneste som gikk rundt med kameraet dinglende rundt halsen heller. Brooklyn Hights og spesielt The Promenade står nemlig høyt på listen over ting man bør få med seg når man befinner seg i dette området.

Herlige småbarn på tur  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Plutselig dukket det opp en barnehage på tur. Barna var bundet sammen i en snor slik at ingen skulle klare å stikke av, og scenen minnet meg om noe tilsvarende vi opplevde i Hong Kong. Jeg knipset bilder av scenen, men ble raskt irettsatt av den ene voksenpersonen. "Ikke ta bilder av barna!" Men hvordan kunne jeg la være? Ungene kvitret lykkelige, og lot seg ikke affisere av voksenpratet.



Sjarmerende barn på tur
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Egentlig hadde vi også planer om å besøke Brooklyn Museum i går, men dette museet er stengt mandager og tirsdager. På torsdager er det åpent fra kl. 11.00 til 22.00, mens det er åpent fra kl. 11.00 til 18.00 onsdag og fra fredag til søndag. Det får bli i morgen ...
 

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi skulle tilbake til Manhattan, valgte vi å gå over Brooklyn Bridge. Akkurat det har vi gjort et par ganger tidligere. For å si det sånn: vi blir aldri lei av utsikten mot Manhattan! Det var riktig mange som var ute og gikk i det fine været, så det var direkte folksomt på brua.

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Brooklyn Bridge er et yndet sted for selfies, men noen gjør det likevel mer skikkelig. Som denne gjengen midt på brua. De gjorde ingenting av at også jeg tok et bilde - mens de like godt sto der oppstilt.

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)



Brooklyn Bridge ender i Financial District på Manhattan-siden. Her er det kort vei til Wall Street og Ground Zero. Vi besøkte Ground Zero da vi var i New York i fjor, men hadde likevel lyst til å besøke St. Paul`s Chapel siden stedet var stengt i fjor. Det var imidlertid fremdeles stengt der, viste det seg da vi ankom stedet ... Det skuffet oss sterkt.



St Paul`s Chapel, bygget i 1766 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

St. Paul`s Chapel spilte en nokså sentral rolle i tiden etter 11. september 2001. Få steder er det vel bedt mer intenst og inderlig enn akkurat her. Kirken ligger så og si vegg i vegg med Ground Zero. En helt spesiell utstilling om 11. september har stått i kirken mens den var åpen for publikum. Nå er kirken under totalrenovering.

Turistbuss i Financial District på ManhattanBrooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg kommer tilbake med flere reisebrev fra New York.

Med Brooklyn på kartet - New York, 2016

Svært ulike kulturer som (ikke) møtes ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hva er det egentlig med Brooklyn? Mannen min og jeg reiste ut til denne bydelen tidligere i dag. Med sine 2,5 mill. innbyggere er Brooklyn den mest folkerike bydelen (av i alt fem bydeler - Manhattan, Bronx, Staten Island, Queens og  Brooklyn) i New York. Og bare for å ha nevnt det - Coney Island, hvor vi var i går, er også en del av Brooklyn. Selv leste jeg med stor interesse Anders Giævers spennende bok "Første stopp Brooklyn" for nesten et år siden. I hans bok får vi vite en del om Brooklyns historie. Brooklyn er for  øvrig et yndet tema i mange filmer og bøker. Som i Colm Tòibins "Brooklyn" og den berømte romanen "Det vokser et tre i Brooklyn". Så og si samtlige av Paul Austers romaner har dessuten handlingen lagt til Brooklyn. (Linkene peker til mine innlegg her på bloggen.)

Hasidiske jøder i Williamsburg, Brooklyn (Foto: Rose-Marie
Christiansen)

Vi tok L-subwayen til Bedford Avenue i Williamsburg, og så begynte vi å gå. Helt hva vi forventet oss, hadde vi ikke helt klart for oss. Gjennom å ta oss frem til fots fikk vi imidlertid mye med oss av den lokale atmosfæren. Vi hadde ikke gått veldig langt før noe av strøkets særpreg slo mot oss. Her bor det nemlig mange hasidiske jøder (linken peker til Wikipedia). Det bor også andre folkegrupper her - som etterkommere av immigranter fra Puerto Rico, Den Dominikanske Republikk og hipstere - men det hasidisk jødiske samfunnet er i sterkest vekst på grunn av et høyt antall barnefødsler.

Langs Bedford Ave, Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens vi gikk langs Bedford Avenue (kalt Bedford Ave) var antall hasidiske jøder betydelig. Hasidisk jødedom er en fromhetsretning innenfor jødedommen som oppsto på 1700-tallet i Øst-Eurropa. Miljøet er svært lukket og reglene for hvordan man skal leve livet sitt er strenge og pietistiske. En forfatter som skriver om hasidiske jøder i Brooklyn, er Chaim Potok. Selv har jeg blant annet lest "Mitt navn er Asher Lev" (1972), "Asher Levs gave" (1990) og "Davitas harpe" (1985), samt sett filmen "The Chosen" som er basert på Potoks roman med samme navn. Gjennom disse har jeg fått et ganske godt innblikk i de hasidiske jødenes levesett. (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler.)

Bedford Ave, Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å gå  gjennom Bedford Avenue med kameraet var for øvrig en noe delt opplevelse. Det handler selvsagt om å vise folk respekt og ikke gi lokalbefolkningen følelsen av at man er påtrengende. Samtidig er dette samfunnet så fascinerende og fremkaller så mye nysgjerrighet at det er vanskelig å la være å ta bilder. Noen smilte idet vi gikk forbi, andre snudde og gikk en annen vei, tydelig utilpass selv om jeg var diskret.

Ung mann i Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De lange svarte frakkene, hattene og hårlokkene langs ørene levner liten tvil om tilhørigheten til et jødisk ortodoks samfunn. De fleste vi møtte bar på toraen, og dette fikk oss til å fundere på om denne dagen - 26. september - er spesiell. Hva lever de av? Er de ikke på jobb eller på skole? Jeg har ikke klart å finne ut noe rundt dagen i dag.

Street Art langs Bedford Ave, Williamsburg (foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi hadde gått temmelig langt langs Bedford Avenue, skrådde vi nedover mot sjøen gjennom Flushing Ave. Målet var DUMBO - området under Manhattan og Brooklyn Bridge. DUMBO er et akronym for Down Under the Manhattan Bridge Overpass.

Manhattan skyline i horisonten. De gule bussene er skolebusser. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var ikke like greit å komme seg frem til fots over alt, fordi dette er en by som primært er bygget for biltrafikk, ikke for fotgjengere. Vi måtte derfor hoppe over noen gjerder da vi nærmet oss broene.

Grimaldi`s Pizzeria (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Til slutt kom vi frem til Grimaldi`s Pizzeria, et sted vi har fått spesielt anbefalt pga. stedets fantastiske pizza. Dessuten skriver Anders Giæver om stedet i sin bok "Første stopp Brooklyn". Vi valgte å spise der, og angret ikke! Pizzaen var virkelig akkurat så god som vi hadde blitt forespeilet! Vi kunne velge noen av ingrediensene selv, og det var nok nøkkelen til stedets suksess. Maten kom forbausende fort, og dermed ble nok omløpshastigheten på bordene inne i restauranten maksimalt utnyttet. Det hjalp dessuten godt at man her ikke serverer alkohol.





Gamle tradisjoner og en særdeles god pizza! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stemningen på stedet var upåklagelig! Og det var åpenbart at alle som jobbet der var stolte over å ha nettopp den jobben de hadde, enten de sto på kjøkkenet eller var i front for å hjelpe folk til å finne ledige bord. Gjestene satt tett, og vi delte bord med to kvinner som kom fra Chicago. De var i New York for første gang, og vi oppnådde raskt kontakt. Det ble et riktig hyggelig møte.

Båttur på East River (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Egentlig var planen å bruke resten av dagen på Brooklyn Heights og Brooklyn Museum, men i stedet valgte vi å ta en båttur opp East River. Det fristet mer å være ute i det deilige sommerværet enn å få inn. Det betyr at vi må tilbake til Brooklyn før vi forlater New York. Brooklyn Museum er nemlig et "must" å få med seg!


 

Vi beveget oss oppover East River og la Lower Manhattan bak oss.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et par andre ting det er verdt å få med seg i DUMBO i Brooklyn, er The River Cafe og Brooklyn Ice Cream Factory. The River Cafe åpnet idet vi forlot Brooklyn.

Jeg avslutter dette innlegget med noen flere bilder.

Havneområdet ved DUMBO (Foto: Rose-Marie Christiansen)

The River Cafe under Brooklyn Bridge  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Brooklyn Ice Cream Factory  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Passasjer på båten (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi nærmet oss Manhattan, hvor endestoppet var  (Foto: Rose-Marie Christiansen)