Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 25. september 2016

Når man ønsker å rekke så mye i løpet av en dag ... Enda mer New York!

New York - ved Union Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I skrivende stund befinner jeg meg i New York, og dette er mitt andre innlegg herfra. I går skrev jeg blant annet om Little Italy og San Gennaro-festivalen. Fremdeles plages jeg noe av jetlag - tidlig kveldstrøtt og våkner midt på natten uten å klare å sove. Det siste er jo ikke så rart all den tid både søvnkvalitet og søvnkvantitet har vært god, for å si det sånn ... Når man har åtte timers søvn bak seg i tre-fire-tiden om natten, mener jeg ...

Kinesisk dagligvarebutikk i 127 Mott Street - verdt et besøk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å bo i nærheten av Little Italy og Chinatown har for øvrig vært helt toppers! Det er nemlig relativt korte avstander til det meste her på Lower Manhattan. Kort i den forstand at det meste kan nås i en radius på drøyt 30 minutters gange. Vi startet dagen med å bevege oss oppover i byen i retning Strand Bookstore, som ligger i 12. Street i krysset ved Broadway. Før vi kom dit, gikk vi blant annet gjennom Mott Street, hvor kinesiske butikker ligger på rekke og rad. Det er virkelig morsomt å gå rundt i slike matbutikker og se hva de har.

Friske rådvarer av høy kvalitet i kinesisk dagligvarebutikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi har tidligere vært inne i akkurat denne kinesiske butikken i 127 Mott Street. Jeg glemmer nemlig aldri synet av sprell levende frosker i et kar ved ferskvaredisken i fjor. I mellomtiden har jeg vært både i Hong Kong og Beijing, og etter dette har inntrykket fortatt seg en hel del. I fjor ønsket jeg å ta bilder av froskene, men ble bryskt avvist av betjeningen. I år  var det imidlertid ingen som sa noe ... eller som så at jeg tok bildene, for å være helt ærlig.
 
Levende frosker i ferskvaredisken (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg regner med at froskene benyttes til supper og delikatesser i det kinesiske kjøkkenet.

Vi kjøpte oss en ferdig oppskåret peking-and og hvert vårt stykke med mango-riskake, og satte oss på en benk for å spise frokost. Det var en mektig start på dagen, og det var derfor ikke mye vi orket. Rett i nærheten lå en uteligger, og vi spurte om han ville ha resten. Hele ansiktet lyste opp og han sa at det ville han gjerne. 

 
Tredje etasje i Strand Bookstore (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Også i fjor var vi innom Strand Bookstore, og jeg har skrevet om det her på bloggen. Dette er ikke en bokhandel man blir ferdig med fordi man har vært her, så vi måtte selvsagt innom. Denne gangen var hovedfokuset tredje etasje, der de sjeldne bøkene bor. Jeg hadde veldig sansen for måten bøkene er stilt ut på. Et bord inneholdt f.eks. signerte førsteutgaver, et annet alt om foto.

En liten bokskatt jeg kom over på Strand (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Rene tilfeldigheter gjorde at jeg ble oppmerksom på en flott signert fotobok av Tsung Woo Han. "Through Dust and Ruins" ble utgitt i 1999 og inneholder sterke bilder som i all hovedsak er tatt i Shanxi. Kombinasjonen av sepia og duse farger, mennesker  som av og til stråler mot fotografen, det asiatiske preget, de nydelige komposisjonene ... Alt dette gjorde noe med meg. Jeg kjente det i magen. Så mye at jeg bare måtte ha denne boka! Bildene kommer jeg til å studere nøye!

Her plukket jeg med meg en signert førsteutgave av Richard Ford (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg fikk også med meg en signert førsteutgave av Richard Fords Pulitzer Prize-bok "Let Me Be Frank With You". Jeg måtte ned i første etasje for å finne noe av Stefan Zweig.  "Journey into the Past" utkom etter hans død. Jeg er ganske sikker på at boka ikke er oversatt til norsk. At en så fantastisk forfatter som Stefan Zweig knapt utgis på norsk lenger, er en stor gåte for meg. Måtte det komme en ny Stefan Zweig-renessanse som gjør at bøkene hans atter utgis - også på norsk!

Mye flott streetart i New York (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mye flott streetart i New York, så det gjelder å holde øyne og sanser oppe når man vandrer rundt i gatene.

Politiske T-skjorter (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det neste stedet vi passerte var Union Square. Her ligger også et subway-stopp med samme navn. Hver lørdag er det Farmers Market her. Dersom du er i New York over en helg i sommersesongen, anbefaler jeg virkelig å ta turen innom! Dette markedet handler først og fremst om grønnsaker, jordbruksprodukter generelt, planter, honning, vin etc. Men innimellom er det også andre ting som selges, som disse T-skjortene med helt klare politiske budskap. Hvem er Supermann og hvem er ondskapen selv?

Farmers Marked hver lørdag ved Union Square  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter Farmers Market på Union Square beveget vi oss i retning av Chelsea Market.  Her hadde vi en svært hyggelig østers-opplevelse sist vi var i New York, og dette ønsket vi i gjenoppleve. Chelsea Market er for øvrig virkelig noe man bør få med seg på en New York-tur. Den som ikke finner noe man liker å spise eller drikke her, kan like godt holde seg hjemme, tenker jeg. Her er mikrobryggeri, vietnamisk, sjømat, bakerier, snacks-butikker, krydder- og teutsalg - ja, alt man bare kan drømme om!
Chelsea Market (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stedet vi valgte å spise østers på heter for øvrig Cull & Pistol Oyster Bar. Mannen min og jeg er veldig enige om at vi antakelig aldri har spist så gode østers noe sted tidligere. Ikke en gang da vi var ute på øyene i Skottland tidligere i sommer ... Så kan man jo alltids lure på om smakene er bearbeidet etter fangst og før servering ...
Googles nye forretningslokaler (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Langs 15. Street, mellom 8. og 9. Avenye, ligger Googles nye forretningslokaler. Google har kjøpt et helt kvartal! Det sier en hel del om hvilken pengemaskin dette selskapet har blitt!

The High Line (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Man besøker  selvsagt ikke New York uten å gå langs The High Line! Dette er en gammel jernbane-trasse, som er omgjort til en flott tursti - hevet over trafikken. Her vokser det til og med trær, og stedet er et skattet friområde midt i en intens by.

Street Art på The High Line (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens vi gikk langs High Line, kom vi over denne halvnakne mannen. Vi og alle rundt oss lurte i grunnen bare på en ting: var det en levende mann som sto der, eller var det en forbasket god kopi - i form av et kunststykke? Ingen var helt sikre. Figuren var nemlig så naturtro at det virkelig ikke var godt å si. Skjønt etter å ha stått der en stund og registrert at ikke så mye som en muskel beveget seg, at det ikke virket som mannen pustet ... ja, så er jeg ganske så sikker på at han ikke var et ekte menneske ... Men for en bragd å lage en så god menneskekopi!

Jeg angrer allerede på at dette bildet ikke ble med hjem ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kunst står høyt i kurs i denne byen, og ut fra hva jeg har klart å bedømme, er kvaliteten også god. Også på det som står utstilt på gaten.

Veteran-taxi i New York (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Alle taxiene i New York er gule og dermed enkle å kjenne igjen. Dersom du ønsker å komme deg rundt i byen, gjør du likevel lurt i å sette deg inn i hvordan subwayen fungerer. I motsatt fall risikerer du å bli sittende fast i trafikken litt oftere enn du setter pris på - mens taksameteret går ... Taxi er ikke spesielt billig i denne byen. Dessuten går det mye raskere med subwayen. Regn med at du bommer noen ganger og ender opp på helt andre steder enn du hadde tenkt, men ikke gi opp likevel. Mye handler om å kjenne på om du skal Uptown eller Downtown. Da vet du i det minste i hvilken retning du skal.

Burritos hos Arriba Arriba (Foto: Rose-Marie Christiansen)
"Sørg for all del å få opplevd texmex-mat mens dere er i New York", har vi fått som råd. I går oppsøkte vi en restaurant i Hell`s Kitchen-området, nærmere bestemt Arriba Arriba Midtown (ligger i krysset mellom 9. Avenue og 51. Street). Hell`s Kitchen-området ligger for øvrig mellom 34. og 59. Street vest for 8. Avenue, og her finnes en haug med spennende restauranter. Vi skal definitivt tilbake til dette området før vi reiser hjem! Maten - vi valgte burritos og tacos - smakte helt himmelsk. Det gjorde også den digre Margaritaen vi valgte (uten noen smakstilsetninger - vi drakk den "ren")! (Tacosen må for all del ikke forveksles med den typiske fredags-tacosen som inntas i de tusen norske hjem hver uke. Dette er noe helt annet!)

Ja, sånn kan det gå ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Før vi dro tilbake på hotellet etter en dag som nesten hadde inneholdt to mils gange, måtte vi innom Times Square. Det var her vi bodde sist vi var i New York. "Noen" fortalte oss at det var helt unødvendig å bo i dette området, fordi det er for dyrt. Det hadde de helt rett i! Vi har mye mer glede av å bo lenger ned i byen. Billigere er det også! Og vi bor i en ganske stor leilighet på et helt greit hotell, uten at det koster skjorta. Strøket er nok litt mer "forsoffent", men ikke slik at det er skummelt å bevege seg i gatene på kveldstid.
Times  Square en lørdag ettermiddag (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mye mennesker i New York - spesielt på en lørdagskveld! Rundt Times Square kokte det av liv i går kveld!

Utsikt fra toppen av Red Stair Case på Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi tok turen opp på Red Stair Case, hvor vi tok det obligatoriske selfie-bildet - uten selfie-stang, bare for å ha presisert det! Mannen min har lange armer - det holder lenge!

 Mange  som ønsker oppmerksomheten din - og pengene dine - på Times Square
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Tettheten av dem som gjerne vil ha kloa i pengene som turistene legger igjen under et New York-besøk, er høy! Her slåss de levende statuene  - her intet mindre enn to frihetsgudinne-statuer - om å tiltrekke seg oppmerksomheten fra de forbipasserende.


Vakker kvinne på Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er dessuten mange som skaper sine egne minner  fra steder som dette - ved å forevige seg selv og sine kjære på bilder.

Festglade unge kvinner som skal ut på by`n (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jadda, vi klarte det vi - å kjøre for langt med subwayen på vei hjem i går ettermiddag/kveld. Vi havnet plutselig i Brooklyn. Det var imidlertid ikke verre enn at vi tok banen - en annen, såklart - tilbake. Til slutt kom vi til Bowery Street, hvor vi bor i en liten sidegate.

Nå er vi snart klare for en ny dag her i New York. Vi har foreløpig ikke lagt noen spesielle planer for dagen, men tar det som det kommer. Jeg er tilbake med nye inntrykk fra New York senere!

lørdag 24. september 2016

Little Italy, New York - september 2016

Langs Mulberry Street i Little Italy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er et drøyt år siden sist mannen min og  jeg var i New York. I går var vi tilbake! Denne gangen har vi valgt å bo i bydelen Nolita på Lower Manhattan, med gangavstand til Little Italy og Chinatown. Og hvilken lykke akkurat dette skulle vise seg å være! I disse dager feirer nemlig italienerne sin 90. Annual Feast San Gennaro. Festivalen pågår i 11 dager, og gatene er fylt med mat og moro langs Mulberry Street mellom Houston Street og Canal Street (der begynner nemlig Chinatown). Festivalen startet den 15. september og varer til den 25. september. (Her kan du lese mer om festivalen.)

Fra San Gennaro-festivalen i Little Italy  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter at vi hadde sjekket inn på hotellet vårt i går, satte vi kursen mot festivalen, og der ble vi resten av ettermiddagen og kvelden. Skjønt kveld og kveld ... På grunn av tidsforskjellen mellom Norge og New York, ble det en relativt tidlig retur til hotellet.

Himmelse cannoli-kaker!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det bugnet av alt både øyne og mage kan begjære - alt fra de deiligste kaker til pølser, grillspyd, fritert mat, pizza, pasta, grønnsaker ... Og vi gikk selvsagt rundt og smakte litt både her og der. Man er ikke på festival i Little Italy uten å smake på den besømte cannoli-kaken! Og bare for å ha sagt det: den med sjokoladetrekk var desidert best! Skal du først gå på en kalori-smell, kan du like godt gjøre det skikkelig! Og det bør dessuten være verdt det!

Mye politi over alt (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Oppbudet av politi i gatene er formidabelt her i New York. Derfor ser man heller ingen kriminalitet. Byen er blant de tryggeste i hele verden. Selv Oslo er betydelig mer utrygg.

Street art i Little Italy  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For mitt vedkommende er halve gleden ved å gå rundt i New Yorks gater å se på folk. Det er dessuten fascinerende å reflektere over hvilken smeltedigel denne byen faktisk er. Folk fra alle verdens kanter lever side om side med hverandre, toleransen er høy og det meste synes tillatt. Nå skal det selvsagt sies at vi kanskje ikke så veldig mange mennesker i går med preg av Midtøsten-opprinnelse, og forklaringen kan vel være nokså delt. Maten er ikke halal. Og heller ikke kosher, bare for å ha nevnt det også. Dessuten er det noe med at her er det tillatt å skape egne bydeler, uten at det oppleves rart eller truende. Kanskje får folk det rommet de da trenger for å holde på sin egenart, samtidig som det er liten tvil om at de er en del av det amerikanske samfunnet? Det som i alle fall er sikkert - og som også er et sunnhetstegn - er at miljøene ikke lukker seg inn i seg selv, men åpner seg og opp og  ønsker å vise seg frem. Slik tilfellet er med en festival som Annual Feast San Gennaro. Her får vi utenfra en fin mulighet til å bli kjent med det typiske og beste som det italienske kjøkken har å by på, samtidig som folkefesten gjør at vi blir kjent med noen av verdiene som det italienske samfunnet her kan forbindes med. Og det er med alt som er kjent ... det blir aldri "fremmedartet" eller truende.

Stemningene i gatene er høy. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
 Det afro-amerikanske innslaget er uansett sterkt, også under en festival som dette i Little Italy.

Hornmusikk i gatene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Plutselig dukket det opp et lite hornmusikk-korps bestående av middelaldrende menn som utvilsomt hadde det veldig moro sammen. Flinke var de også!

Fargerike biler i gatene  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bilparken i New York er annerledes sammenlignet med andre byer. Kombinasjonen av - i mine øyne - utgåtte modeller og sterke farger, gjør seg på bilder.

Jeg kommer tilbake med flere reisebrev etter hvert!


Gatebilde i Little Italy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
 

Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset den 21. september 2016

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Eddie Bellegueule" i 2014. Boka utkom på norsk i 2015, og i slutten av mai samme år besøkte han Norge. Jeg hadde lest boka hans, og jeg var også på Litteraturhuset den 27. mai 2015. (Linkene peker til mine tidligere innlegg.)

Denne uka er Edouard Louis tilbake i Norge, og bakgrunnen er at han har kommet ut med boka "Voldens historie". I likhet med den første boka, er også denne selvbiografisk. Her tar forfatteren utgangspunkt i en voldtekt han ble utsatt for rett etter at han hadde skrevet sin debutbok (men selve utgivelsen fant sted et par år senere). På grunn av det selvbiografiske preget i Edouard Louis` forfatterskap, var det neppe tilfeldig at den som hadde fått oppgaven å intervjue ham var den norske forfatteren Kjersti Annesdatter Skomsvold. Skomsvold har selv utgitt en selvbiografisk roman; "33" (2014).

Faksimile fra Litteraturhusets program
Under presentasjonen av Edouard Louis, ble klassedebatten som har foregått mellom ham og den norske forfatteren Kjartan Fløgstad nevnt. De fleste som er opptatt av klassereiser i litteraturen generelt, hvor arbeiderklassen og dens premisser ofte står sentralt, har nok fått med seg forfatternes ulike ståsteder i den forbindelse. Der Fløgstad nærmest romantiseres og opphøyer arbeiderklassen, der drar Louis denne ned i avgrunnen og levner den liten ære. For meg som har betraktet dette fra utsiden, synes det opplagt at de beskriver to fullstendig ulike samfunnsklasser. Den ene er på bånn og kommer sjelden videre. Den andre er intellektualisert og står egentlig over middel- og overklassen, edelmodig og fremtidsrettet til det siste - slik blant annet Kjartan Fløgstad beskriver den.

Åpningsreplikken til Kjersti Annesdatter Skomsvold førte til at latteren brøt løs i salen. Hun begynte nemlig å snakke fransk med Edouard Louis. Flere enn meg tenkte nok at "oi - skal de snakke fransk?" Skomsvold  sa nokså raskt svært avvæpnende at neida, her fikk vi nøye oss med engelsk med sjarmerende fransk og norsk aksent.

Louis opplyste at han egentlig holdt på med en helt annen bok da han en jul for noen år siden ble utsatt for en voldtekt. Allerede to dager etter hendelsen var han i gang med å skrive. Den påbegynte boka ble følgelig lagt til side. For øvrig fikk vi også vite at debutboka var klar 1-2 år før utgivelsen, fordi forleggeren hans mente at det var for tidlig å utgi den.

Skomsvold lurte på hvordan historien var før han skrev den, og hvordan han opplever historien i dag, etter at alle vet hva som har skjedd. Louis fortalte at historien i boka handler om at han traff en fyr som i hans øyne var nydelig. Han likte ham og ønsket seg kjærlighet. I stedet endte det hele med vold og trussel om drap. Først lang tid etter hendelsen skjønte han at bare 1 % av det som skjedde handlet om ham og overgriperem, mens resten handlet om noe som var mye større. Dette fikk Skomsvold  til å konkludere med at en historie alltid er større enn det den handler om. Denne virkningen har litteraturen på oss.

Hva ønsket Louis med boka? lurte Skomsvold på. Louis påpekte at han begynte med å snakke om det som skjedde med dem han hadde rundt seg. I begynnelsen var han redd for å gå til politiet fordi han fryktet hevn fra overgriperens side, fra han som i boka heter Reda. Det å fortelle om noe traumatisk om og om igjen fører til at mennesker som lider, vil lide enda mer. Det er noe i vårt samfunn som gjør at når noen lider, så ønsker alle at man skal snakke om det. Selv får han alltid spørsmål om "hva gjør du for arbeiderklassen?"

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skomsvold spurte Louis om han tenker på leserne sine. Louis svarte at han ønsker at leserne skal elske ham. Han sa leende at dette ikke er noe man bør si høyt, men han er selv engstelig for at leserne ikke skal elske ham. Samtidig har han opplevd at mange hater ham nettopp fordi han har fortalt om sin lidelse ...

Da han skulle anmelde voldtekten, møtte han et rasistisk politi. De var raskt ute med å konkludere med at overgriperen var araber. Men Reda var ikke araber, han var kabyler (en berberisk folkegruppe med opprinnelse fra Kabylia i Algerie - min presisering). Det er et motsetningsforhold mellom arabere og kabyler, så bare det å hevde at en kabyler er araber, er opprørende i følge Louis. Politiets rasistiske holdninger fikk ham til å ønske å trekke anmeldelsen tilbake, men da opplevde han at hans egen historie ikke lenger var hans ... Politiet stjal hans smerte. De tillot ham ikke å trekke anmeldelsen tilbake, men snakket hele tiden om at overgriperen ville få 20 års fengsel. Det var en skremmende opplevelse. Det var ikke derfor Louis ønsket å anmelde voldtekten. Ikke for at Reda skulle få 20 års fengel ...

Politiets holdninger til at alt uønsket i samfunnet skyldes "araberne", minnet Louis om hans egen mor. For henne var "de andre" enten arabere eller kinesere. Nyansene fantes ikke. Louis følte at han ikke kjente igjen sin egen historie, og det var et stort gap mellom det han selv fortalte og det som ble gjenfortalt. Han skrev boka som en slags  hevn overfor politiet.

"Voldens historie" er i følge Louis en historie om hvordan hans individualitet ble satt til side. Konklusjonen han  trekker etter sin egen opplevelse, er at så fort man forteller sin historie til noen andre, er det ikke lenger ens egen historie. I boka har han underveis lagt ordene i munnen på sin søster. Han oppsøkte henne etter svært lang tids atskillelse. Skomsvold påpekte at søsteren bruker et helt annet språk. Louis opplyste at han brukte dette grepet for tydeligere å få frem hvilket gap det er mellom hans historie og måten søsteren hans forteller dette på. Volden kommer blant annet fra dette gapet. Gjennom fraværet av sannhet i hennes fortelling, kommer man også på et vis nærmere sannheten. Vanligvis forteller man hemmeligheter til andre for at man skal komme nærmere hverandre. Søsteren hans mente at han i sin tid f.eks. fortalte om sin homofili fordi han ønsket å bli avvist. Han ønsket å sverte familien. Smerten Louis føler rundt dette har sammenheng med at hun egentlig har rett.

Skomsvold lurte på hvordan skriveprosessen var siden Louis skrev om noe som nylig hadde skjedd. Som tidligere nevnt begynte han å skrive om hendelsen to dager etter at den hadde skjedd. Louis fortalte at han ikke greide å skrive om noe annet akkurat da. Når man ser på all volden i verden, er det et gap mellom det litteraturen befatter seg med og den virkelige verden. Han ønsket derfor å skrive om dette, om volden han hadde vært utsatt for.

Skomsvold opplyste at fordi forfatteren skriver både i nåtid og i fortid i boka, kjente hun på desperasjonen hans. Louis lyste opp da hun sa dette, fordi det nettopp er dette han ønsker å oppnå med boka. Nåtids-fortellergrepet gjør historien mer intens og levende, mens et fortids-fortellergrep ville ha skapt mer distanse. Han ønsket også å få frem hvordan han egentlig nokså enkelt kunne ha flyktet, men likevel ble der og ønsket å ordne opp i situasjonen. Hvorfor gjorde han det? Hvorfor flyktet han ganske enkelt ikke? Louis trekker paralleller til William Faulkner og hans roman Sanctuary, hvor en tilsvarende episode er beskrevet. Kunne vi tilhørere spore en viss lettelse i denne gjenkjennelsen hos forfatteren? Ja, for hvorfor flykter man ikke når man kan?

På et tidspunkt i romanen hans leter Louis etter mobiltelefonen sin. Etter voldsepisoden klarte han ikke å snakke om akkurat dette, mens det var enkelt å skrive om det. Louis visste at Reda hadde tatt/stjålet telefonen hans, men han fikk seg aldri til å beskylde ham for tyveri. I stedet lot han som den var forlagt et eller annet sted, og på et tidspunkt lå de begge to på gulvet og lette etter telefonen - selv om de begge visste at sannheten var at Reda hadde tatt den. Louis hadde noen bilder på mobilen og var helt besatt på å få den tilbake. Dette var antakelig  medvirkende til at situasjonen eskalerte og førte til vold. Nå som han har skrevet om denne epiosden, er det ikke lenger vanskelig å snakke om det. Når han sitter foran PC`en sin, kommer alt ut. Da kan han si alt. Men ikke i det virkelige liv - ikke før det først har vært skrevet ned ...

Når Edouard Louis forteller om møtet med Reda, var hans ide ikke å blande fiksjon og virkelighet. Han ønsket å holde seg til fakta. Men han brukte det han visste om nærstående personer for å gi historien mer liv. Som det med søsteren. Han og Reda er svært forskjellige, og likevel er det så mye likt. Begge kommer fra den fattige arbeiderklassen, og dermed har de mye felles i sin fortid. Dette fikk Skomsvold til å påpeke at vi trenger fortiden for å forstå nåtiden. Louis fortalte da at han tidligere var så skamfull på grunn av sin fortid, mens han i dag er skamfull fordi han var så skamfull over sin fortid. Tidligere var han imidlertid ikke i stand til å gjøre noe annet. Dette fikk ham til å fortelle om seg selv da han var ny på en penere skole i Frankrike. Han kledde seg i dress fordi han trodde at dette måtte han for å se skikkelig ut. Han ønsket å fremstå som en gutt fra overklassen. Men ingen overklassegutt gikk i dress på skolen. Dermed fremsto han i bunn og grunn nokså latterlig. Og de som faktisk kom fra overklassen, skjønte at han ikke var overklassegutt. Dette at han forsøkte å være noe annet enn han var, en overklassegutt og ikke en arbeiderklassegutt, gjorde antakelig at Reda opplevde ham mer som en fiende enn hva han kanskje ellers ville ha gjort, har Edouard Louis tenkt senere ...

Under sin oppvekst gjorde Edouard Louis alt som sto i hans makt for å skjule sin homofile legning. Da han kom til Paris, var noe av det første han brant etter å finne ut av, nettopp sin homofilitet. Han gjorde mange farlige ting, som å ta med seg hjem gutter/menn han ikke kjente. Til slutt opplevde han altså en voldtekt. Etter bokutgivelsen har han møtt mange (homofile) lesere som forteller om eksakt det samme. (Som tilhører i salen fikk dette meg til å tenke på hvorfor jeg og andre med meg leser. Er det ikke nettopp jakten på gjenkjennelse og lindring i litteraturen som er noe av drivkraften? Det trenger ikke å handle om selvopplevde ting. Det kan vel så mye handle om ønsket om å forstå andre mennesker.)

Skomsvold var til siste slutt opptatt av bøkenes selvbiografiske trekk. Dette fikk Louis til å sitere Kirkegaard - om at jo mer han skriver om seg selv, desto mer skjuler han. Louis sa at han selvsagt føler seg veldig  eksponert. Samtidig er det for ham som forfatter viktig å presse grenser mellom det som er privat og det som er offentlig. I boka snakker han om ting som det er normalt å holde for seg selv. Denne uttalelsen fikk Skomsvold til å medgi at hun ofte føler at hun må forsvare seg selv i forhold til hva hun velger å skrive om.

Fin stemning på scenen mellom Edouard Louis og Kjersti Annesdatter
Skomsvold (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis bar på noen bøker da han traff Reda. Han hadde feiret jul sammen med vennene sine og var på vei hjem. Bøkene var gaver han hadde fått. To av bøkene var av Claude Simon med dedikasjoner fra forfatteren til vennen Didier, og den tredje boka var Nietzsches samlede verker. Med dette som utgangspunkt spurte Skomsvold om "the healing  part of it", enten det er tale om fiksjon eller filosofi - er det noen forskjell? Louis mener at det er kunstig å ha et skille her, fordi man trenger struktur for å forstå følelser. Dette setter ting i en kontekst, hvilket igjen kan forløse følelser. Dersom man f.eks. ser en farget person på gaten, og samtidig kjenner til forhistorien med slaveri, diskriminering og rasisme, vil hele opplevelsen bli mer kompleks. Nettopp derfor er teorien (i form av historie eller filosofi) så viktig. Selv er han der at han ikke klarer å skrive fiksjon. Han føler seg litt latterlig dersom han skal forsøke å skape en person som ikke finnes. Han klarer ikke helt å stole på at det blir riktig. Han skjønner selv at det han sier i grunnen er ganske absurd, fordi noen av de sterkeste leseropplevelsene han selv har hatt, er innenfor sjangeren fiksjon.

Ja, så mye rakk Edouard Louis og Kjersti Annesdatter Skomsvold å snakke om i løpet av en times tid. Riktig spennende var det! Og det var også spennende med et gjensyn med Edouard Louis, som er i en rivende utvikling rent modenhetsmessig (han er jo fremdeles så ung). Jeg ble igjen svært sjarmert av hans nære og varme personlige uttrykk. 


                             


søndag 18. september 2016

Ellis Island og Frihetsgudinnen, New York - 2015



Ellis Island - med Frihetsgudinnen i bakgrunnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I høst skal mannen min og jeg reise til New York. Første gang vi besøkte denne byen var i påsken i fjor. Fordi ambisjonene om alt vi ønsket å se den gangen var skyhøye, endte vi opp med nærmest å løpe livet av oss fra severdighet til severdighet. Denne gangen blir det annerledes og betydelig mer avslappet ... I alle fall har vår nye New York-tur inspirert meg til å se gjennom bildene fra forrige tur. Jeg ble jo aldri ferdig med alle blogginnleggene jeg hadde tenkt å skrive den gangen ... (Tidligere har jeg skrevet om Times Square, The Metropolitan Museum of Art (MET), Strand Bookstore, Guggenheim-museet, helikoptertur over Manhattan, Ground Zero, Empire State Building og Charging Bull ved Bowling Green - i tillegg til et innlegg av mer generell art.)


Fergene ut til Ellis Island og Frihetsgudinnen går fra sydspissen av
Manhattan. Her er det enkelt å finne frem.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I dette blogginnlegget ønsker jeg å fokusere på Ellis Island og Frihetsgudinnen. Disse sevedighetene kan med fordel slås sammen, siden begge ligger like ved hverandre. 


Er det noe amerikanerne er gode på, så er det avvikling av lange køer! La
deg derfor ikke avskrekke av køer som dette!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selv om vi hadde billetter fra før av, måtte vi stå i en lang kø og vente på å få plass på båten som skulle bringe oss ut til Ellis Island. Amerikanerne er gode på å avvikle lange køer, så det er ingen grunn til panikk når du ser køer som på bildet ovenfor. Vi dro ut til Ellis Island på en søndag, men det kan uansett være lurt å velge en annen ukedag. På søndager konkurrerer du nemlig ikke bare med turistene, men også med New York´erne selv.

Ellis Island ble åpnet i 1892 og fungerte som inngangsport til USA helt frem til 1954. I løpet av disse årene passerte visstnok mer enn 20 millioner immigranter. De siste tiårene ble stedet riktignok kun brukt for deporterte og flyktninger, idet immigrantene ble tatt imot andre steder. 

Hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Ellis Island ble immigrantene helsesjekket, og alle som ikke holdt den helsemessige standarden som amerikanerne ønsket seg, ble returnert til det landet de kom fra. Rundt to prosent av dem som kom, slapp ikke inn i USA. Det handlet ikke bare om smittsomme sykdommer, men også om kroniske sykdommer som grunnlag for retur. 

En gruppe på tur (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mange måtte også belage seg på å bli værende i karantene på Ellis Island, og familier ble på denne måten splittet. Akkurat dette har vært tema i mang en roman og film i årenes løp. 

Inne i hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I dag er Ellis Island et museum, som står temmelig høyt på listen over severdigheter man bør besøke når man først er i New York. 

 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens vi besøkte Ellis Island var det tydelig at dette stedet også var utfartssted for mange amerikanske skoleklasser. De aller fleste som lever i New York i dag er på en eller annen måte berørt av stedet, fordi deres foreldre eller besteforeldre har vært her og kjent på skrekken ved å kunne risikere å bli avvist. Kanskje ble familien splittet? Var man preget av den harde overfarten i et skip fra Europa og var blek og forkommen, gjaldt det å stramme seg opp og i det minste late som om man var ved god helse. Aller helst burde man ikke si noe, eller kun lire av seg innstuderte fraser. Alt for å virke så normal som mulig ... Et host, og man kunne havne i karantene før man visste ordet av det. Selv husker jeg spesielt en episode som handlet om akkurat dette i en nyere film - "Brooklyn", filmatiseringen av Colm Tóibins roman med samme navn. 

Inne i hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I mange år etter at Ellis Island var stengt, forfalt bygningsmassene, inntil de på et tidspunkt ble satt i stand og åpnet for turister.

 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Liberty Island står Frihetsgudinnen. Statuen har stått her ved munningen av Hudson River siden 1886. Den var en gave fra Frankrike, og skulle symbolisere vennskapet mellom USA og Frankrike.I dag er den et symbol på frihet og demokrati

Frihetsgudinnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Statuen, som står på UNESCOs liste over verdensarv, er 45 meter høy. Sammen med sokkelen rager den 92 meter opp i luften, og selve statuen veier 225 tonn. 


Manhattan i bakgrunnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fergeturen ut til Ellis Island er for øvrig vel verdt i seg selv, fordi man får en helt fantastisk utsikt inn mot Lower Manhattan, der de fleste skyskraperne i New York befinner seg. Husk på å snu deg og se deg tilbake idet båten forlater Manhattan ... 

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Ellis Island.

Inngangen til hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inne i museet kunne vi lese om hvordan det var å være på Ellis Island.
Jeg husker at jeg leste et sted at det var kapteinen på skipet som
immigrantene kom med, som måtte garantere for å dekke utgiftene i
forbindelse med karanteneopphold.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Museet på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Karantene på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Frihetsgudinnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Populære innlegg