Rune Semundseth m.fl.: "Medarbeiderkoden"

En bok om medarbeiderskap

Rune Semundseth (f. 1966) er lederutvikler og foredragsholder med åtte bøker bak seg. "Medarbeiderkoden" kom ut i 2015. Denne boka har han skrevet i samarbeid med Einar Wergeland-Jenssen, som er organisasjonspsykolog. Semundseth er sivilmarkedsfører og har startet flere selskaper, blant annet Businessmastering AS der han titulerer seg som "Tankevekker & Struktør".

"Medarbeiderkoden" har undertittelen "Nøkler til aktivt medarbeiderskap", og akkurat dette er litt morsomt. Når man vanligvis snakker om ledelse er det gjerne begrepet lederskap som er i fokus. Her er det imidlertid medarbeiderne som er viktigst - derav begrepet medarbeiderskap.

Boka er inndelt i tre deler, hvor selve metoden, verktøykassen og leder- og medarbeiderperspektiver utgjør strukturen. Totalt er det 11 kapitler i boka. Det er lagt opp til at leseren skal aktiveres underveis. Begrepet lærende organisasjon går igjen som en rød tråd. Dessuten står selvinnsikt - det å kjenne seg selv - i fokus. Jeg antar at de fleste som er interessert i ledelses- og selvutviklingslitteratur er godt kjent med flytsonemodellen, som Csikszentmihàlyi står bak, og går derfor ikke inn på denne. For oss som har lest en del ledelseslitteratur, er teoriene som presenteres i boka, godt kjent. Det jeg vil trekke frem som positivt med denne boka, er måten dette presenteres på. Som leser får man en opplevelse av hele tiden å ha kontakt med skibenten.

Endringer handler om mot til å være utenfor komfortsonen, og da må man overvinne sitt eget trygghetsbehov. Kun da kan vekst og endring finne sted. Samtidig må man bare erkjenne at de færreste orker å være i vekstsonen for lenge ad gangen. For å få til endring må man ha veldig tydelig for seg hva man ønsker å oppnå, og hva man ønsker å unngå. Hva er ulempene med de gamle vanene og hva er fordelene med å lage seg nye vaner? Herfra hentes motivasjon til endring.

Det kapittelet som jeg følte var aller nyttigst for meg, var kapittel 9 som handler om å lede medarbeidere i endring.

"Medarbeiderkoden har dynamikken mellom trygghet og vekst i seg. I denne ligger kjernen til å forstå hvordan endringer kan skje, og hvordan vi kan lykkes med å skape bedre resultater med endringsprosesser i arbeidslivet. Hvis vi ledere kan finne balansepunktet mellom å utfordre våre medarbeidere så de merker det og samtidig tilrettelegge for en grunnleggende psykologisk trygghet, har vi det optimale utgangspunktet for å skape dynamikk og bevegelse i endringsprosesser. For mye utfordring for raskt skaper motstand og treghet i endringsprosesser. Det er naturlig at det er slik og faktisk tegn på sunnhet." (side 264)

Det spørsmålet enhver leder bør stille seg, er hvordan man gjennom sitt lederskap kan bidra til å skape en opplevelse av grunnleggende psykologisk trygghet hos dem man skal lede.

"Enhver endring starter med en erkjennelse med at noe opphører - enten det er selvvalgt eller pålagt. Det er typisk når vi først hører om endring så oppleves det nye som uklart - og nettopp dette vil prege vår oppfatning av det som skjer. Det er typisk at folk umiddelbart får en opplevelse av enten gevinst eller tap, og at dette styrer reaksjonen. Det er viktig at ledere vet noe om hva som er normalt for medarbeidere i denne innledende delen av transisjonsprosessen, og at de kan benytte denne kunnskapen i sin praktiske utøvelse av ledelse. Dette er ikke tidspunktet for å stille tøffe krav som leder, fordi det høyst sannsynlig vil forsterke motstand mot endring. Lederutfordringen er på den ene siden å "vekke" medarbeidere slik at de tar inn over seg at endringen kommer, og at den vil berøre dem. På den andre siden er det nødvendig for ledere å få tilgang til medarbeidernes perspektiv - det vil si forstå hvordan endringen oppleves fra de ansattes ståsted. Dette er nøkkelen til å kunne drive god endringsledelse." (side 271-272)

Det er skrevet et lass av bøker om tilsvarende emner, og fordi jeg selv har lest en hel del av dem, fant jeg lite nytt i denne boka. For dem som kun nøyer seg med å lese noen få slike bøker, vil "Medarbeiderkoden" kunne være svært nyttig. Boka er er pedagogisk bygget opp og presenterer de viktigste teoriene rundt endring, enten det er tale om endring på individnivå eller på organisasjonsnivå. I kunnskapsbedrifter er dette to sider av samme sak, for man kommer selvsagt ikke utenom enkeltindividene siden det er deres kunnskaper som utgjør kapitalen i virksomheten. Det handler om dialog og om å lytte aktivt i samhandling med medarbeiderne. I boka inviteres leseren til å ta aktiv del i metodene som presenteres, og sånn sett skiller den seg litt ut fra andre lærebøker om temaet. Det er rikelig med praktiske eksempler fra virkeligheten, og dette er viktige knagger for læringen underveis.

Jeg anbefaler "Medarbeiderkoden" varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Fagbokforlaget
Antall sider: 309
ISBN: 978-82-450-1757-1
Boka har jeg lånt

Rune Semundseth

  

Xue Xinran: "Gi meg himmelen"

Om noen av konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk

Xue Xinran ble født i Beijing i 1958, og jobbet tidligere som journalist og programleder i radio i Kina. Hun flyttet til London i 1997, og har siden utgitt syv bøker. Den siste er "Gi meg himmelen - Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk". Boka forelå på forsommeren på norsk.

Noen ytterst få forfattere gjør et så uutslettelig inntrykk allerede når man leser den første boka at man kjenner at man bare må ha mer! Slik var det for meg da jeg for ca. ti år siden kom over den nærmest hudløse romanen "Himmelgraven" ("Sky Burial", 2004), som handler om en kvinnes leting etter sin forsvunnede mann i Tibet. 

Totalt har fem av Xinrans bøker kommet ut på norsk, og det er Gyldendal forlag som har stått for dette. Selv har jeg så langt fått med meg "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ("Message from an Unknown Chinese Mother" - 2010) og "Stemmer i natten" ("The Good Women of China:  Hidden Voices" - 2003) - i tillegg til tidligere nevnte "Himmelgraven". Jeg har også "Kinas tause generasjon" ("China Witness: Voice from a Silent Generation" - 2008) liggende på vent. (Linkene peker til mine bokanmeldelser.)

I 1979/81 - tre-fire år etter Maos død - innførte Kina en politikk som i Vesten har blitt kalt ettbarnspolitikken. Dette handlet om planlegging av fødsler i et land der overbefolkning, sult og nød var en høyst reell trussel. Loven ble strengt praktisert, og det har versert anklager både om tvangsaborter og tvangssteriliseringer.  Enkelte grupper, f.eks. minoritetsgrupper, har fått tillatelse til å ha flere barn. Konsekvensene av ettbarnspolitikken i et land der det først og fremst var sønnene som hadde verdi (særlig på landsbygda), kan vi lese om i Xinrans bok "Tapte døtre". Ikke bare har mengder med pikebarn blitt abortert bort, men det er også en kjennsgjerning at det på landsbygda har vært praktisert drap på nyfødte pikebarn. En datter står nemlig i veien for muligheten til å få en sønn. Dette snakkes det ikke høyt om. I ettertid har man sett at så mange som 33 millioner pikebarn antas å ha blitt borte ... Så stor er mangelen på kvinner at mange småprinser rett og slett ikke får seg noen kone. Det er ikke kvinner nok i landet. Xinran skriver om mange av skjebnene i "Tapte døtre", en bok som fikk meg til å grine. 

I "Gi meg himmelen" skriver Xinran om enebarna. Hun har møtt en hel del av dem i årenes løp, og i boka har disse enebarna fått hver sine kapitler. Det handler om Du Zhuang, Gyldne Svale, Vinge, Lilje, Måne, Skinnende, Fyringsved, Funklende og Flyvefisk ... Noen så bortskjemte at de i begynnelsen ikke var i stand til å gjøre noe praktisk fordi deres mødre hadde gjort alt for dem, andre med urealistiske drømmer og atter andre med solid bakkekontakt og de kinesiske verdinormene godt intakt Det er et mangefascettert bilde som tegnes, og dette er bokas styrke. Xinran selv startet nemlig hele prosjektet med en forutinntatt holdning om at Kinas enebarn først og fremst er bortskjemte, fordi de får alt lagt opp i hendene av foreldrene. Hva gjør dette med dagens unge? 

"I de over 20 årene som gikk fra ettbarnspolitikken ble innledet til den ble lovbestemt, sank de gjennomsnittlige fødselsratene i Kina fra 5,44 barn i 1971 til 1,84 i 1998. Disse årene med fødselskontroll resulterte i 238 millioner færre barn i Kina. Frem til 2012 har dette tallet økt til anslagsvis 400 millioner færre fødsler. Det kan hevdes at dette er et stort bidrag til den globale befolkningskontrollen. Det er likevel vanskelig å sette en prislapp på det to generasjoner av det kinesiske folket har vært nødt til å utholde. Utallige familier ble økonomisk ruinert av bøter, et ukjent antall jentebarn ble forlatt, befolkningen ble katastrofalt aldret og generasjoner av enebarn gikk glipp av nære søskenrelasjoner." (side 17)

Som en rød tråd gjennom boka går en hendelse som rystet Kina i 2011. Det handlet om en ung gutt - et begavet enebarn - som ved et uhell kjørte ned en 26 år gammel fattig kvinne. Gutten het Yao Juaxin og studerte ved Musikkonservatoriet. Ikke bare unnlot han å hjelpe kvinnen, men han kjørte for sikkerhets skyld over henne etterpå og drepte henne for å unngå at hun skulle melde ham. Hvordan kunne noe slikt skje? Det mest skremmende var kanskje debatten som fulgte etterpå. Noen mente nemlig at han burde slippe straff fordi han var mer verdt enn den fattige kvinnen ... Xinran har brukt denne historien for å finne ut hvordan de forskjellige enebarna i boka reflekterer over hendelsen. Hvert kapittel avsluttes med aktuelle enebarns tanker. 

Kinesiske sosiologer har fremholdt at enebarna er så bortskjemte og forgudede at de ikke får muligheten til å ta ansvar for de materielle og intellektuelle byrdene som hører med ved å være menneske. Disse barna blir uten noe eget "selv", og reagerer primitivt med kjemp eller flykt-modus når de utsettes for press. Dermed kunne man si at Yao Juaxin på et vis var offer for ettbarnspolitikken ... Men var det virkelig så enkelt?

Noen av enebarna har kommet så tett på Xinran at hun har tatt seg av dem når de har kommet fra Kina til London. Enkelte har ikke en gang vært i stand til å pakke kofferten sin eller håndtere en kjøkkenkniv. Den opplevde hjelpesløsheten vekket et sinne i barna, som følte seg umyndiggjort i sine egne liv. Måten foreldrene oppdrar sine enebarn på skaper med andre ord en dyp generasjonskløft, og Xinran har i flere sammenhenger forklart de sinte enebarna hvor mye de faktisk har å være takknemlig for. Samtidig har enebarna fått henne til å forstå hvilken enorm byrde foreldrenes forventninger blir for barna, fordi foreldrene forventer at deres barn skal være spesielt talentfull i ett og alt - uten at det foretas en realitets-sjekk ... Når samtlig foreldre forventer at nettopp deres barn skal tilhøre landets elite på kanskje 5-10 %, sier det seg selv at det ligger enormt mange skuffelser i kjølvannet ...

Et annet forhold som ettbarnsforeldre går glipp av er muligheten for å lære gjennom å få et barn nummer to. "Samfunnet diskuterer hele tiden enebarnas ensomhet, men tenker sjelden på foreldrenes isolasjon", skriver hun. (side 103) Og hva skjer med enebarna når de blir foreldre? Fra å ha vært familiens midtpunkt, må plassen avgis til deres eget barn. Klarer de dette? I noen tilfeller har dette ført til at par som skilles krangler om å få slippe å ta seg av barnet ... 

Noe av det mest interessante med boka er at Xinran beveger seg inn til kjernen av det tradisjonelt kinesiske. Hun snakker om å legge "ansiktets lenker" bak seg, om kinesernes snobbethet, om kinesisk beskjedenhet og om hvorfor Vesten vet så lite om Kina. De største utfordringene ligger imidlertid på et annet plan ...

"Innen sommeren 2011 hadde praktisk talt alle farene som professor Mu advarte oss mot i 2006, gått i oppfyllelse. Familier i tusentall gikk i oppløsning etter å ha tapt sitt enebarn i Sichuan-jordskjelvet. Tilfeller med enebarn som blir ødelagt av overdreven velstand, har ikke lenger nyhetens interesse. Antall ettbarnsfamilier som strever under byrden av å ta seg av sine gamle foreldre, vokser for hver dag. Forstyrrelser i samfunnslivet som blir forårsaket av enebarn, dukker opp en etter en. Det oppstår ikke bare sprekker i forholdet mellom ulike sosiale klasser, men den bitre kampen mellom by og land blir stadig mer opphetet." (side 317-318)

"Gi meg himmelen" er en viktig og interessant bok, men jeg tror ikke at det utvalget Xinran har intervjuet er representativt. For det første dreier det seg om kinesiske enebarn som har fått anledningen til å studere utenlands. Og for det andre befinner de fleste kinesiske enebarn seg på landsbygda i Kina, der de riktignok kan være bortskjemte på oppmerksomhet, men neppe på materiell velstand. Hun treffer like fullt mange viktige temaer med full kraft - som et samfunn der den sikkerheten foreldrene har er at barna skal ta seg av dem når de blir gamle. Når alt står og faller på det ene barnet, kan dette fort bli en katastrofe både for foreldrene og for barna. Tidvis følte jeg at Xinran var altfor mye til stede med sin egen moraliserende stemme overfor barna som var sinte på foreldrene sine. De var sinte med god grunn, mens Xinran gjorde det som sto i hennes makt for å få barna til å respektere foreldrenes handlinger likevel, siden de tross alt hadde ofret så mye for dem ... Etter hvert trådte det heldigvis frem en viss ydmykhet, og hun blandet seg ikke fullt så mye inn i enebarnas liv. 

Man kan for øvrig også oppfatte boka som Xinrans egen reise, der hun i begynnelsen holdt nærmest krampaktig fast i de gamle kinesiske verdiene, for så gradvis å måtte gi slipp på dem etter hvert som hun fikk et mer og mer nyansert syn på saken ... 

Med dette i mente vil jeg likevel hevde at jeg fikk mye ut av boka. Alle historiene gjorde det hele mer levende enn hva en "klinisk", dokumenterbar bok antakelig ville ha gjort. Selv om utvalget ikke er representativt, representerer utvalget like fullt hvordan svært mange kinesere faktisk lever livene sine. Dermed blir den svært relevant likevel. Til tross for de svakhetene jeg trekker frem, er jeg likevel ikke i tvil om at dette er en bok vel verdt å lese! Jeg anbefaler den derfor varmt!

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om denne boka på sin blogg. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Buy Me the Sky
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Poul Henrik Poulsson
Antall sider: 352
ISBN: 978-82-05-47290-7
Boka har jeg kjøpt selv

Xue Xinran (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet

I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.

Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?

Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 

Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham nå - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)
Spilletid: 111 min.

Geir Gulliksen: "Historie om et ekteskap"

Sanselig om kjærlighet som tar slutt

Geir Gulliksen (f. 1963) har utgitt 25 bøker fra han debuterte som forfatter i 1986 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). I begynnelsen av forfatterkarrieren utga han i all hovedsak diktsamlinger og essays, men etter hvert er det romanforfatteren Geir Gulliksen han er mest kjent som. Selv om han også skriver skuespill og barnebøker ... Gulliksen er en meget allsidig forfatter med stor spennvidde. 

Selv har jeg tidligere kun lest "Forenkling", en roman som utkom i 2010 (linken peker til min omtale av boka). 

Under lesningen av "Historie om ekteskap" har jeg hatt både papirutgaven og lydbokutgaven tilgjengelig. Lydbokutgaven er for øvrig nydelig innlest av Henrik Rafaelsen - så nydelig at dette er en opplesning jeg kommer til å høre meg gjennom flere ganger! Tematikken - et kjærlighetsforhold som utvikler seg fra den første sterke forelskelsen til skilsmisse - er sterk!

Åpningsscenen i boka er en beretning om noe fint og vakkert som gikk i stykker - som om det allerede mens lykken var det, lå innbakt et varslet brudd ... 

"Jeg må tenke meg hvordan det var for henne den våren, en av de dagene før alt skjedde. Hun var midt i livet, hun gikk rett inn i alle rom og alle situasjoner. Kroppene rundt henne var en vennlig skog, hun tok seg lett frem blant alle, hun kunne snakke med hvem som helst. Hun hadde hatt langt hår, alltid, men etter at hun ble sammen med meg, klipte hun det kort og farget det mørkere. Hver natt sov hun på siden, med en hånd under kinnet på seg selv. Jeg lå bak henne, vi sov nakne, jeg hadde armene rundt henne, hun kjente den varme forsiden min mot ryggen. Om nettene var det bare oss to, om morgenen våknet vi på hver vår side av sengen. Hun ble vekket av meg, eller av ungene. Rommene var lyse, stemmene milde. Lenge finnes det ikke noen annen måte å huske dette på, som en uventet og ufortjent lykke. Vi pleide å sitte sammen rundt et ovalt bord, dansk design, det var lagd av stål, og hvit respatex. Bordet var altfor dyrt for oss den lørdagen vi kjøpte det, men vi ble vant til det, gjelden økte og vi tenkte ikke på den. Vi satt ved det bordet morgen og kveld, ungene gjorde lekser der. Senere ble bordet altfor stort, det var hun som fikk det, og det nye kjøkkenet hun plasserte det i, var mindre. Til slutt solgte hun det, og nå står det hos noen andre: bordet har fått nytt liv, som alt annet vi to pleide å dele." (side 8-9)

Hva skjedde egentlig? Hva var det som gjorde at alt det fine de - hun og han - en gang delte, ble ødelagt, slik at det ikke var mulig å fortsette å leve sammen? Det er dette boka handler om. 

Bokas jeg-person heter Jon. Det er han og hun, og det nærmeste vi kommer navn på henne er at Jon velger å kalle kvinnen i sitt liv Timmy. Hun liker ikke sitt eget navn, og synes dette er greit. Han er journalist og barnebokforfatter, mens hun er lege og jobber i Helsedirektoraet. 

Forholdet starter ved at han er utro mot den kvinnen han har fått et barn med. Bruddet kommer etter at moren til barnet hans tar ham og Timmy på fersken arm i arm på gata, mens de triller barnet de nettopp har fått. Og fordi han og Timmy elsker hverandre så høyt, føler de seg hevet over alt som heter normer i samfunnet. Det de to har sammen er så spesielt at alle andre hensyn må vike. De er overbevist om at ingen andre kan ha opplevd en så sterk lykke som nettopp dem. Den forsmådde kjæresten hans har imidlertid ett ønske: at han skal få oppleve selv det som hun nå opplever - å bli sviktet på det groveste av den han stolte aller mest på ... 

Scenene fra hans og Timmys ekteskap, der det hele utvikler seg fra det vakreste vi mennesker kan oppleve og frem til bruddet mellom de to, er sterk lesning. Selv om Geir Gulliksen har spisset det hele og skrevet en historie om et svært spesielt ekteskap, er det noe universelt over bruddet som uunngåelig kommer til slutt. Refleksjonene jeg-personen gjør underveis er nok mer dyptpløyende enn hva folk flest i lignende situasjoner tenker over, men nettopp dette er jo kjernen ved virkelig god litteratur. Den skal få oss til å gå enda dypere inn i en tematikk enn hva vi gjør til vanlig, samtidig som den holder seg innenfor det vi oppfatter som litteratur og ikke blir et slags politisk prosjekt. Denne grensedragninger klarer forfatteren helt fint, og dette gjorde romanen til en sterk følelsesmessig reise. 

"Og at hun elsket meg. Det må hun ha sagt, pleide vi ikke det? Hun kan ikke huske det klart. Den hun var sammen med meg, finnes uansett ikke lenger. Den jeg var sammen med henne, finnes heller ikke. En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem vi var. Hun er utenfor rekkevidde av det som skjedde, jeg også. Ingen kan lenger vite hvordan hun og jeg pleide å snakke til hverandre. Hvem var hun sammen med meg? Hun husker blikket mitt på seg. Hver gang hun gikk gjennom rommet, satt jeg og så på henne. Det hendte at hun satt og så på meg også, ikke lenge av gangen, og ikke så ofte. Men hun kan huske at blikkene våre møttes, uten at noe skulle skje, uten at noe skulle bli sagt. Hva var det blikkene våre sa? At vi var fornøyde med hverandre, med livet vårt, at det hadde gått bra? Vi hadde funnet hverandre, vi hadde bygd opp et liv sammen, og hun likte den hun var sammen med meg." (side 21-22)

Det er en sanselighet og varhet i beskrivelsen av kjærligheten mellom de to mens livet smilte til dem, mens de dyrket hverandre og ikke trengte noen andre. Å skrive om dette uten å ty til det klisjéfylte, er en kunst Geir Gulliksen behersker til fingerspissene. Kanskje oppleves det også så sterkt fordi det er elementer i historien som alle kan kjenne seg igjen i, uansett i hvilken ende av skalaen man måtte befinne seg? Det som gjør historien ekstra spennende å lese er at bokas jeg-person virkelig går inn for å sette seg i hennes sted, se det hele fra hennes perspektiv, slik han tror det må ha sett ut. Like fullt er dette hans måte å tolke det som skjer. Styrken i det er like fullt hans spørrende tilnærming til det som skjer, at han ikke hevder at hans måte å fortolke virkeligheten på er den eneste som gjelder. Hans urokkelige tro på at deres helt spesielle ekteskap skal tåle absolutt alt, koster dem dyrt. Koster dem til slutt alt de en gang trodde på, koster dem kjærligheten, den eksklusive kjærligheten som bare skulle bli dem til del ... Men han ønsket jo ikke at de skulle leve som alle andre, et tradisjonelt A4-liv som lignet alle andres liv ... At drømmen om det ideelle til slutt knuser alt, innser han i grunnen for sent. 

Som nevnt innledningsvis elsket jeg lydbokutgaven, der Henrik Rafaelsens oppleserstemme med bløte sørlands-konsonanter, forsterker historien og er akkurat så suggererende som denne romanen fortjener. Vi kommer så nær, så nær - inn i rom hvor andre vanligvis ikke kommer med mindre man er hovedpersonen selv - og man blir sittende og tenke: kunne dette ha skjedd meg? Og hva hvis ...? Boka er tankevekkende - ikke minst fordi den helt subtilt - mellom linjene - får frem at det kanskje ikke er så gærent likevel å leve et alminnelig A4-liv ... Selv om mange skilsmisser også forårsakes av tanker om at livet ble for trivielt, for kjedelig og for lite givende, og fremkaller tanker om at "det må da være noe mer enn dette?" Og hva er verst - å bli sviktet eller å svikte med drama eller uten drama? 

Jeg anbefaler denne boka sterkt - uansett om man er lykkelig gift/samboende eller har opplevd en skilsmisse i nær eller fjern fortid!

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 167
Spilletid: 4 t 51 min. 
Oppleser: Henrik Rafaelsen
ISBN: 978-82-03-35192-1 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163585 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, mens jeg har kjøpt papirutgaven selv

Geir Gulliksen (Foto: Oda Berby) 

"Shanghai Dreams" (Regissør: Wang Xiaoshuai)

Hverdagsrealisme i 1980-tallets Kina

Wang Xiaoshuai (f. 1966) er både filmregissør, manusforfatter og skuespiller. Han slo for alvor gjennom internasjonalt med filmen "Bejing Bicycle" (2001), som han vant Sølvbjørnen for under Berlin Film Festival. Den hadde noen paralleller til Vittorio De Sica´s "Sykkeltyvene" fra 1948, kan jeg lese på Wikipedia (linken peker til min omtale av denne filmen). "Drifters" (2003) ble nominert i forbindelse med Cannes Film Festival i 2003, men vant ingen pris. 

Regissøren ble svartelistet i Kina for sine to første spillefilmer ("The Days" (1993) og "Frozen" (1997)), og noen påbegynte filmer måtte ferdigstilles av andre etablerte regissører. Mange av hans tidligere filmer er vist på norske filmfestivaler etter at Xiaoshuai slo gjennom internasjonalt med "Beijing Bicycles". "Shanghai Dreams" er hans sjette spillefilm, og er den første som er blitt importert til kinodistribusjon i Norge. (Kilde: vaskeseddelen på DVD´en). "Shanghai Dreams" ble vist på norske kinoer i 2006. 

Som ledd i kulturrevolusjonen ble mengder med kinesere flyttet fra byene - mer eller mindre frivillig - og ut på landet for å opprette en industriell tredje front. I "Shanghai Dreams" møter vi flere slike familier, blant annet familien til ungjenta Wu Qinghong. Vi befinner oss nå i 1980-årene, og hennes far har aldri sluttet å drømme om at de skal få vende tilbake til Shanghai, der han og kona opprinnelig kommer fra. Denne drømmen har holdt ham oppe i alle år, og aldri har drømmen vært mer realistisk enn nettopp nå. Han ønsker at datteren skal studere og benytte de muligheter hun har i det moderne Kina. 

19 årige Wu Qinghong og venninnen Xiao Zhen er mer eller mindre uberørt av foreldrenes drømmer. De er i ferd med å bli unge kvinner, som drømmer om et annet liv enn det som har blitt foreldrene til del. De er opptatt av gutter og skjønner ikke helt viktigheten av å ta seg en utdannelse. Kina har begynt å åpne seg opp, og det strømmer på med vestlig musikk og vestlige klesmoter. Da faren oppdager at Wu Qinghong kommer stavrende på knallrøde, høyhælte sko, oppfører han seg som om det er en vederstyggelighet. Han kaster skoene - til datterens store fortvilelse. 

Snart voksne kvinner

Venninnene bruker de vanlige triksene all ungdom til alle tider har brukt overfor foreldrene sine. Jo strengere foreldrene er, desto mer overbevisende og utspekulert må løgnen være. Alt for å komme seg på dans og treffe det annet kjønn! Wu Qinghong klarer likevel ikke helt å slå seg løs, for hun er så engstelig for hva faren kan finne på dersom hun blir oppdaget. Og oppdaget blir hun - og hun straffes på det hardeste av faren. Moren fortviler, men hun har ikke noe hun skulle ha sagt. Wu Qinghong legger seg til sengs og nekter å spise. Først da går alvoret opp for faren. Han lever i en helt annen tid og må innse at datteren er voksen. Det hun ikke har lært så langt i livet, er det for sent å ta inn i noen form for oppdragelse nå. 

Faren er vettskremt pga. datterens frigjøringsprosess og forsøker å kontrollere henne,
slik han har gjort gjennom hele hennes barndom

Wu Qinghong er imidlertid langt mer fornuftig enn hva faren hennes tror hun er. Hun er forelsket i en gutt, men skjønner at det aldri kan bli noe mellom dem siden de jo skal flytte til Shanghai. Underveis blir vi vitne til mange fortvilede situasjoner i ungdomsmiljøet i den lille landsbyen. En gutt har gjort en jente gravid, og nekter å gifte seg med henne. Faren hans kjeppjager ham. En annen gutt gifter seg med en jente han har gjort gravid, men han er dypt ulykkelig under bryllupet. Det er også Xiao Zhen, som trodde at denne gutten elsket henne ... Men verst av alt er reaksjonene til gutten Wu Qinghong får da hun forteller ham at det ikke kan bli noe mer mellom dem. Tragedien vil egentlig ingen ende ta ... 

Fortvilet og deprimert

"Shanghai Dreams" er en sterk film med mange lag. Den underliggende samfunnskritikken ligger der, selv om den er kamuflert av frivilligheten det fokuseres på - dvs. at familiene i sin tid flyttet frivillig fra Shanghai til landsbygda. Ellers beskrives eksakt det samme ungdomsopprøret som fant sted i Europa og Vesten for øvrig på 1950- og 60-tallet. Bare med den forskjell at ungdomsopprøret i Kina kom 20-30 år senere. Fortvilelsen foreldregenerasjonen opplevde da den ble vitne til ungdommenes annerledes klesstil, sminke og musikk, med  derav følgende "moralsk forfall", er også svært gjenkjennbar. Noe av det som løfter filmen er det komiske i en del av situasjonene. Som gutten som har fått seg nye kule bukser, og drar så mye damer på disse buksene at han kommer i trøbbel ... Hans vaggende, "kule" gangelag fikk meg til å knegge i latter. Ellers er det mye alvor i denne filmen, og samtlige problemkomplekser er hårfint balansert for å unngå svartelisting, samtidig som filmen som sådan selvsagt må være så pass interessant at det er noen vits i å lage den. Noen av skuespillerprestasjonene er kanskje litt overdrevent melodramatiske, men ikke så mye at det ødela helhetsinntrykket av filmen. Tidskoloritten er for øvrig meget autentisk, og dette er den første (og eneste?) filmen som er laget om Kinas industrielle tredje front. Dette gjør filmen ekstra spennende å få med seg, dersom man er interessert i Kinas nyere historie. 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt!

Innspilt: 2005
Originaltittel: 青红/Qīng hóng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin og Shanghainese
Sjanger: Drama
Skuespillere: Gao Yuanyuan (Wu Qinghong), Yao Anlian as (Wu Zemin, Qinghong's far), Li Bin (Fan Honggen, gutten Wu Qinghong er forelsket i), Tang Yang (Meifen, Qinghong's mor) m.fl.
Spilletid: 121 min.

"Søstre" (Regissør: Kore-Eda Hirokazu)

Japansk feel good om søskenkjærlighet

Den japanske filmen "Søstre" (med originaltittelen "Umimachi Diary" eller med den mer kjente engelske tittelen "Our little sister") ble i 2015 nominert i forbindelse med Cannes Film Festival 2015. Filmen mottok ingen priser under denne filmfestivalen, mens den vant publikumsprisen under San Sebastián International Film Festival samme år. Uansett - filmer som blir nominert i forbindelse med slike prestisjefylte filmfestivaler er det som regel verdt å merke seg. Særlig for den kresne filmelsker!

Det er den japanske filmregissøren Kore-Eda Hirokazu (f. 1962) som står bak "Søstre". Han har regissert en rekke kjente filmer (linken peker til Wikipedia-siden om ham), og fellesnevneren er familien. Innenfor denne tematikken er variasjonsmulighetene nærmest uendelige. 

De tre søstrene Sachi Kouda (29 år), Yoshino Kouda (22 år) og Chika Kouda (19 år) har levd sammen i bestemorens hus siden i Kamakura (en liten by ca. 3 mil fra Tokyo) moren deres overlot dem til seg selv. Bakenfor dette ligger en skilsmisse mellom moren og faren, etter at faren valgte å starte et nytt liv sammen med en yngre kvinne. 

Fire søstre

Sachi er utdannet sykepleier og det er hun som tar seg av og forsørger søstrene sine. Hun er en flott og ansvarsfull kvinne. Men fordi søstrene på ingen måte kan sies å være "flyvedyktige" enda, har hun valgt å sette sitt eget voksenliv til side. Dette innebærer at hun ikke forplikter seg i kjærlighetslivet, selv om hun er ettertraktet. Kanskje er det nettopp derfor hun har et forhold gående med en gift mann? Han vil ha henne, men tør hun å forplikte seg?

Suzu blomstrer i sitt nye liv

Yoshino er en søkende ung kvinne, som virkelig er attraktiv blant menn. Men hvorfor innleder hun kun forhold med menn som svikter henne? I dyp kontrast til dette står Chika, som har valgt det tryggeste av det trygge - en mann som må være overlykkelig over å få nettopp henne ... mens hun kanskje burde ha foretatt et dristigere valg?

En dag får søstrene vite at deres far, som de ikke har sett på 15 år, er død. De reiser i hans begravelse, og der treffer de halvsøsteren Suzu. Hun er 14 år. Etter farens død er det ingen som egentlig bryr seg om henne. Da Sachi inviterer Suzu til å bo hos dem, kommer Suzu nærmest løpende. 

Sterk søskenkjærlighet

De søsterlige scenene vi blir vitne til i filmen, der Suzu blomstrer sammen med søsknene sine, er meget rørende. Samtidig er det et stort alvor under all feel good´en. Det handler mye om svik. Samtlige søstre er preget av foreldrenes svik. De tre søstrene som i sin tid ble sviktet av faren, ønsker at Suzu skal fortelle mest mulig om ham. Var han kanskje litt glad i dem likevel? Suzu forsøker så godt hun kan å gi dem det de er ute etter. Men dekker hun til sannheten? Var faren så edel og god når det kommer til stykket? Da også moren til de tre eldste søstrene kommer på banen, skjønner vi at også hun har sviktet sterkt. Dersom hun hadde blitt i familien, kunne Sachi ha begynt på sitt eget voksenliv. I stedet er hun låst til å ta seg av søstrene. Etter hvert har dette blitt en så stor del av henne at det har blitt det livet hun faktisk foretrekker. Der vet hun hva hun har å forholde seg til, mens alt annet fremstår som svært utrygt og lite forutsigbart. Søstrene blir også utfordret av tradisjonelle holdninger i sine omgivelser. Hvordan kan de orke å ta seg av datteren til kvinnen som ødela deres liv?

"Søstre" er en herlig, sjarmerende film om det moderne Japan, der gamle familietradisjoner er i sterk endring. Noen ganger kjente jeg at det hele kunne vippe litt over i det sentimentale, men ikke mer enn i kortvarige blaff. Skuespillerne som spiller søstrene er helskjønne. Og for meg som drømmer om å reise til Japan, er filmen som sådan veldig inspirerende. Jeg anbefaler filmen varmt!

"Søstre" har gått på norske kinoer, og det er ikke veldig lenge siden den hadde relase på DVD. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Umimachi Diary
Engelsk tittel: Our little sister
Nasjonalitet: Japan
Språk: Japansk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Haruka Ayase (Sachi Kōda), Masami Nagasawa (Yoshino Kōda), Kaho (Chika Kōda), Suzu Hirose (Suzu Asano) m.fl.
Spilletid: 126 min. 

John Irving: "Mysterieavenyen"

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen. 

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ... 

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne. 

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene. 

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift. 

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer! 

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Bokblogger Tine likte den godt, og fremhever John Irvings helt spesielle litterære stemme. Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Avenue of Mysteries
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Halvor Kristiansen
Opplest: Kyrre Haugen Bakke
Antall sider: 544
Spilletid: 20 t 9 min.
ISBN (lydfil): 9788242163301
ISBN (papirutgave): 9788205487413
Jeg har mottatt et lytteeksemplar fra forlaget 

John Irving (Foto: RMC)

Den forbudte by i Beijing

Den forbudte by (Foto: RMC)

I begynnelsen av mars i år besøkte mannen min og jeg Beijing, Kinas hovedstad. I løpet av en ukes tid fikk vi med oss riktig mye av byen, og dette har jeg oppsummert i et tidligere blogginnlegg. 

Den første severdigheten vi oppsøkte etter å ha ankommet Beijing, var Den forbudte by. Dessverre var det mye smog de to første dagene av vårt Beijing-opphold. Beijing er sterkt preget av forurensning, og når det ikke er bevegelse i luften, blir smogen hengende over byen som et grått teppe. Mine bilder fra Den forbudte by er følgelig preget av dette.

Den forbudte by (Foto: RMC)

Noen dager senere var vi tilbake ved hovedinngangen/Den himmelske freds port, og da var inntrykket et helt annet. Den røde bygningsmassen lyste bokstavelig talt opp med den blå-blå himmelen som kontrast.

Inngangen til Den forbudte by - med Den himmelske freds plass i bakgrunnen (Foto: RMC)

Foran Den forbudte by ligger Den himmelske freds plass, med Mao-mausoleet midt på denne plassen. Mens vi oppholdt oss i Beijing, var plassen dessverre stengt. Og jeg som hadde sett slik frem til å se Mao! Han er nemlig balsamert, og kan beskues dersom man altså er så heldig å slippe inn i mausoleet. 

Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)

Vi ankom Den forbudte by fra en annen kant (enn hovedinngangen), og på vår vei inn i byen, ble vi fotografert av kinesiske turister som hadde ankommet i hopetall. Vi stilte opp for at bildene skulle bli best mulig - hvor de nå måtte havne. Jeg oppfattet dessuten at det var litt stas for dem å bli fotografert av oss også. I alle fall virket det slik, fordi folkene gjerne lyste opp når jeg dro frem kameraet. 

Elven som omkranser Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by er omgitt av en elv. Riktig vakker var den der den lå tåkelagt av forurenset luft - med bygninger som speilet seg i det blikkstille vannet ... 

På vei inn til Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by er et tidligere keiserlig palass, som siden 1924 har vært underlagt Palassmuseet. Først i 1949 ble byen gjort tilgjengelig for allmennheten. Området er på 720 000 kvadratmeter, og det er 800 bygninger med over 8 000 rom i byen. Palasset var Kinas regjeringssete under Ming- (1368 til 1644 e.Kr.) og Qing-dynastiene (1644 til 1912 e.Kr.) fra 1422, da byen sto ferdig. Navnet "Den forbudte by" har sin opprinnelse i at byen var stengt for vanlige folk, og at det kun var keiserfamilien og hoffet som hadde adgang. (Kilde: Wikipedia)

Ved billettlukene i Den forbudte by (Foto: RMC)

Dersom du ønsker å få mer utbytte av en tur i Den forbudte by, anbefaler jeg en guidet tur. Det er enkelt å finne en engelsktalende guide, for de står som regel ved billettlukene, klare til å "kapre" turister. Vi betalte 2-300 kinesiske Yuan, noe som tilsvarer 2-300 norske kroner. Tro meg! Det er vel anvendte penger! Vår guide var riktig skjønn, og vi benyttet selvsagt anledningen til å spørre om langt mer enn kun det som hadde med Den forbudte by å gjøre. Hun hjalp oss blant annet med å bestille billetter til et anerkjent akrobat-show, og hun sendte oss informasjon med adresser både på engelsk og kinesisk, noe vi hadde stor glede av under oppholdet vårt. I Beijing kommer man ingen vei uten å ha med lapper med adresser på kinesisk. Engelskkunnskapene er nemlig elendige. Og blant taxisjåførene er engelskkunnskapene så godt som ikke-eksisterende. Vi opplevde flere ganger at vi regelrett ble kastet ut av taxien - som en konsekvens av stor frustrasjon over ikke å forstå hvor vi skulle. 

Regn med at det tar noen timer å komme seg gjennom Den forbudte by. Vår guide var sammen med oss i nesten tre timer, og detaljnivået i hennes kunnskaper var formidabelt. Vi fikk naturlig nok ikke med oss alt. Hun fortalte også historier som levendegjorde det hele. Da vi spurte henne om bakgrunnen hennes, hadde hun selvsagt universitetsstudier innenfor historie og språk. 

Ganske stemningsfull all denne smogen ... (Foto: RMC)

Den forbudte by ble i 1987 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er sparsomt med antikviteter inni bygningene i Den forbudte by, og dette skyldes at museets gamle samlinger nå befinner seg i Det nasjonale palassmuseet i Taipei, Taiwan. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Området er svært fascinerende, og underveis passerte vi den ene monumentale bygningen etter den andre, den neste mer viktig enn den foregående. Senere skulle vi erfare at dette er en veldig typisk måte å bygge kinesiske palasser. Vi så det blant annet da vi senere besøkte Sommerpalasset, Lama-tempelet og Ming-gravene. 

Det gyldne vannløp i Den forbudte by (Foto: RMC)

Det gyldne vannløp flyter fra vest til øst i en bane som er modellert etter jadebeltet som ble båret av hoffets embetsmenn, kan jeg lese i min guidebok (Gyldentals topp 10 Beijing). 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Antall vakter inne på området var nokså lavt, men på denne plassen sto to. Pur unge gutter som avtjener førstegangstjenesten, vil jeg anta ... 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Noe annet jeg også bet meg merke i var at både vakter og politi stort sett var ubevæpnet. Antakelig er det ikke nødvendig med bevæpning, fordi det er forbundet med strenge straffer å utsette offentlige tjenestemenn for fare. 

Reparasjonsarbeider i Den forbudte by (Foto: RMC)

Guiden vår fortalte oss at det for noen år siden ble innført restriksjoner på hvor mange som får lov til å slippe inn på området i løpet av en dag. Jeg mener å huske at grensen går ved 80 000 besøkende pr. dag, men her kan det hende at jeg husker feil. Tidligere var det nemlig et problem at alt for mange slapp inn, og dermed var det ikke mulig å få tatt bilder av noe som helst. Dessuten ble slitasjen på området svært stor ... Siden vi besøkte Beijing i begynnelsen av mars, var det ikke noe problem å slippe inn. Det kan imidlertid være lurt å møte opp tidlig dersom man er i Beijing midt i turistsesongen. Man kan jo bare ikke besøke Beijing uten å få med seg Den forbudte by!

Den forbudte by (Foto: RMC)

Mens vi ellers under Beijing-opholdet opplevde at det å være nordisk av utseende ikke vakte spesielle reaksjoner, opplevde vi det motsatte mens vi gikk rundt i den forbudte by. De fleste gikk rundt med smart-phoner som de mer eller mindre diskret tok bilder av oss med, mens de lot som om de fotograferte bygningene. Vi skilte oss godt ut. Ikke bare er vi nordiske, men vi er i tillegg svært høye - også i norsk målestokk. Mens de kinesiske turistene jevnt over var nokså små ... Jeg tok også bilder av menneskene - men dette gjorde jeg helt åpenlyst. Inne i Den forbudte by var det også morsommere, fordi menneskene, som kom fra provinsen, var annerledes enn byfolkene ellers i Beijing. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

I alt 24 keisere hersket fra bygningene i Den forbudte by over en periode på ca. 500 år. Som det så dekkende fremgår av en av mine guidebøker - "Turen går til Beijing" 2. utgave - 2011), side 24:

"Som en Pandoras æske åbner Den forbudte by sig i en næsten uendelig symmetri, og en majestætisk labyrint utfolder sig for den besøgende i Kinas gamle kejserpalads." 

Og videre lenger ned på samme side: 

"Det er ikke tilfældigt, at den store leder Mao Zedongs billede hænger over dørtærskelen til kejserens bolig, eller at den kinesiske præsident Hu Jintao bor kun et stenkast væk. Det er en aura omkring Den forbudte By, som selv dagens politiske ledere ikke kan ignorere."

Den forbudte by (Foto: RMC)

Noen få steder kunne vi betrakte noe inventar, men det var ikke veldig mye å se. 

Interiør i Den forbudte by (Foto: RMC)

Mest av alt var det tomme bygninger, som vi spaserte gjennom. Guiden vår fortalte oss at alle keiserlige palasser har gule tak. Gult var en kongelig farge, og folket kunne derfor ikke bruke denne fargen. Rødt symboliserer lykke, og denne fargen var for alle. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Bygningene er fulle av symbolikk. På takmønene er det figurer av små dyr, og jo flere dyr, desto høyere rang hadde den som bodde der. Kun keiseren hadde ni dyre-figurer. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

På samme måte har dørene ni "knotter" - dvs. ni ganger ni, som til sammen blir 81 knotter. Igjen symboliserer tallet ni den høyeste rang - den rangen det kun var keiseren forunt å ha. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Etter å ha vandret gjennom alle bygningene i Den forbudte by, kom vi til Den keiserlige hagen. Trærne i denne hagen er mange hundre år gamle.

Den forbudte by (Foto: RMC)

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Den forbudte by. Jeg kommer tilbake med flere innlegg om Beijing!

Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by (Foto: RMC)

Bygningsdetalj i Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)