Fatima Elayoubi: "Bønn til månen"

Betroelser fra en innvandrerkvinne


Utgitt i Frankrike: 2006
Utgitt i Norge: 2008
Originaltittel: Prière à la Lune
Oversatt fra fransk: John Bjørnebye
Forlag: Kontur Forlag
Antall sider: 108
Forord: Mariane Pearl

Denne lille boka, som er i finne på årets Mammut-salg, fanget ved en ren tilfeldighet min oppmerksomhet her om dagen. Kanskje var det en kombinasjon av bokas beskjedne omfang, det faktum at forfatterens navn åpenbart hadde en muslimsk klang samt baksideteksten som gjorde utslaget? Boka fikk i alle fall bli med meg hjem. Det er jeg veldig glad for!

Forfatteren er av marokkansk opprinnelse, men flyttet sammen med sin ektemann til en forstad av Paris på begynnelsen av 1980-tallet. Nokså raskt fikk de to døtre. Fatima var analfabet, og følte seg hele tiden dratt mellom sitt marokkanske og sitt nye hjemlands verdier og kultur for øvrig. Så ble hun skilt, og plutselig måtte hun forsørge seg selv og barna sine. Uten språkkunnskaper, uten å kunne lese eller skrive, uten å kunne så veldig mye mer enn å stelle et hus, ga i grunnen yrkesvalget seg selv. Hun tjente til livets opphold ved å vaske hjemmene til sosieteten i Frankrike. Etter hvert slet hun seg fullstendig ut, og først da det skjedde en ulykke som gjorde at hun ikke kunne fortsette, tok livet en annen og ny vending for henne. Boka "Bønn til månen" er et resultat av dette. Her skriver hun om sine tanker, hva det har gjort med henne å forlate sitt opprinnelsesland, hvilke ofre hun har gjort i forhold til egen kultur osv.

Boka "Bønn til månen" er ikke et litterært storverk. Like fullt er det en kraftfull liten bok det er tale om, selv om språket og uttrykksformene er relativt famlende og forsøksvis poetiske. Boka er for øvrig spennende og ikke rent lite eksotisk, fordi vi får innblikk i hvilke tanker de ellers så tause innvandrerkvinnene har. Fatimas skjebne er nok like fullt veldig spesiell, for uten at hun hadde opplevd en skilsmisse, hadde hun sikkert forblitt innenfor husets fire vegger. Det spennende er like fullt hvilke talenter som ble forløst i henne som følge av den ulykken hun ble utsatt for. Som en av flere i sin søskenflokk fikk hun dessverre ingen utdannelse - på tross av at hun åpenbart hadde store talenter. I dag er hun student og i gang med bok nr. 2.

Det er interessant å merke seg hvilke bøker som oppnår stor oppmerksomhet i Frankrike for tiden. Det hander om portnersker som er mer intelligente enn hva omgivelsene tiltror dem (jf. "Pinnsvinets eleganse"), om uforløste talenter hos mennesker man aldri ville trodd hadde potensiale til noe som helst (jf. "Å telle duer"), om kassedamers betroelser etc. "Bønn til månen" vakte stor oppmerksomhet i Frankrike da den utkom i 2006, og føyer seg sånn sett inn i denne trenden mht. hvilke bøker som slår godt an for tiden.

Jeg anbefaler denne lille boka, fordi den er så annerledes og original. Det er ikke veldig krevende å lese den, men jeg anbefaler likevel å bruke litt tid på den, la avsnittene synke inn før man rusher i vei til neste side. Egentlig burde boka fått terningkast fem pga. sin originalitet, men jeg nøyer meg med en firer. Det skal imidlertid bli spennende å følge denne gryende forfatteren i fremtiden! 

"Wall Street - Money Never Sleeps" (Regissør: Oliver Stone)

Skuffende, banal og klisjefylt ...


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Shia LaBeouf (Jake Moore), Michael Douglas (Gordon Gekko), Carey Mulligan (Winnie Gekko), Susan Sarandon (Jakes mor), Frank Langella (Louis Zabel), Josh Brolin (Bretton James), Eli Wallach (Julie Steinhardt)
Spilletid: 133 min.

Gordon Gekko (i Michael Douglas´ skikkelse) er ute av fengsel etter å ha sonet en lengre straff for innsidehandel. Nå er han ute med en bok som spår finansmarkedets kollaps, og hvor grådighet får skylden for det som snart skal komme til å gå galt. Han reiser land og strand rundt for å promotere sin bok, og han høster applaus pga. sine fremragende evner til å fange publikum. Man flirer av hans sarkastiske vitser. Like fullt er det ingen som tror på ham. Finansmarkedet kollapse? Nei, det er for stort til at noe så vanvittig skulle skje!

Gekkos datter Winnie (Carey Mulligan) lever sammen med finansmannen Jake (Shia LaBeouf). Da ting begynner å se faretruende ut i finansmarkedet, oppsøker han Gekko etter å ha vært til stede på hans foredrag. Samtidig som han møter en nokså kynisk mann, får han også øye på en pappa som er svært sår fordi datteren ikke vil ha noe med ham å gjøre. Jake ønsker å hjelpe Gekko med å få kontakt med datteren, og ønsker samtidig å få noen gode råd i forhold til hva som skjer på finansmarkedet. Så er spørsmålet om han forstår tidsnok hvem Gekko egentlig er? For Gekko er det nemlig bare én ting som betyr noe: å komme tilbake som kongen i finansmarkedet. Og da det helt utenkelige skjer - nemlig at finansmarkedet kollapser verden over og finanskrisen er et faktum - er gode råd dyre ...

Tja, hva synes jeg egentlig om denne filmen? På forhånd hadde jeg en del forventninger til den, men jeg må nok medgi at jeg ble temmelig skuffet. Historien eller plottet er syltynt, og når spenningen som faktisk ikke er der, forsøkes hypet opp med kul musikk som egentlig bare var forstyrrende i handlingsforløpet, så skjønner man at dette blir en slags redningsplanke for regissøren. En del av typene i filmen ble vel karikerte, uten at jeg egentlig tror at dét har vært meningen. Winnie står for det folkelige - folkets avsky mot kapitalismen. Gekko representerer kapitalismen i sin ytterste konsekvens - kynisk og uten menneskelige hensyn. Jake forsøker å forene disse ytterpunktene, noe som egentlig ikke går fordi de er uforenelige.

Ellers er mange av problemstillingene som kommer opp i filmen, veldig gjenkjennelige og nesten banale, vel og merke sett i etterpåklokskapens lys nå som finanskrisen er i ferd med å bli historie. Som når storkapitalistene ser at alle deres formuer er i ferd med å forsvinne, og roper på at staten skal redde dem ... dvs. at folket skal betale regningen for at de - nok en gang - skal slippe å lide noe tap ... At verdiene ikke kunne fortsette å vokse inn i himmelen, mens alle pengeplasseringer og spekulasjoner faktisk forutsatte dette ... det måtte jo gå galt til slutt! Det er for øvrig et tankekors at finansmarkedet er så lettpåvirkelig for løse rykter og sladder, slik det fremstilles her.

Ett av høydepunktene var faktisk Gordon Gekkos foredrag nokså tidlig i filmen, men etter dette gikk det stort sett nedover med filmkvaliteten. Det ble for mye oppsop av klisjeer smurt ut over den syltynne historien. Og slutten ... den er så Hollywoodsk som det går an ... Den står heller ikke til troende! Alt i alt en skuffende film som pga. pen innpakning til nød får terningkast fire.

Jake, Bretton og Gekko

Shia La Beouf og Carey Mulligan som Jake og Winnie

Irène Némirovsky: "Le Bal"

To flotte noveller med visse selvbiografiske trekk


Utgitt i Frankrike: 1930/1931
Utgitt i England: 2007
Originaltittel: "Le Bal" og "Les Mouches d`automne"
Oversatt fra fransk til engelsk: Sandra Smith
Forlag: Vintage Books
Antall sider: 106
Ingen av novellene er publisert på norsk

Novellesamlingen "Le Bal" inneholder to noveller; tittelnovellen "Le Bal" og "Snow in Automn". Begge ble utgitt mens forfatteren var i live.

I "Le Bal" møter vi familien Kampf som forbereder et ball i håp om å få innpass blant sosieteten i Paris.

Rosine giftet seg i sin tid med jøden Alfred Kampf mot sin families vilje. Sammen har de datteren Antoinette, som er 14 år. Mens alle andre tapte store familieformuer på børsen på slutten av 1920-tallet, klarte Alfred Kampf å tjene seg rik - bokstavelig talt på andres ulykke. Fra å ha vært en del av arbeiderklassen, jobber spesielt Rosine frenetisk med å klatre oppover på den sosiale rangstigen. Og et strålende ball er hva hun mener skal til.

Rosine er en meget forfengelig kvinne. Hun er ikke lenger ung, og hun plages av at hennes skjønnhet er i ferd med å falme. Mens hun planlegger ballet, funderer hun på om det vil være mulig for henne å skaffe seg en yngre og vital elsker, eller om det er for sent.

Datteren Antoinette er full av romantiske drømmer. Hun vil så gjerne delta på dette ballet. Moren ønsker imidlertid ikke at datteren skal være med, kanskje fordi hun er sjalu på hennes ungdom? Hun forholder seg ikke til at Antoinette er en gryende ung kvinne, og behandler henne som et lite barn. Og da Antoinette forsiktig forsøker å overtale moren til å la henne få lov til å være med likevel, blir hun overhøvlet av moren på verst tenkelige vis. Hun er virkelig ikke verdt noe som helst i morens øyne, og moren krenker henne på det groveste med sin munnbruk. Dermed skapes det et hat-forhold mellom datteren og moren, som skal vise seg å få fatale konsekvenser da kvelden hvor ballet skal finne sted opprinner ...

I "Snow in Automn" følger vi en russisk adelsfamilie som må flykte fra Moskva etter den russiske revolusjonen, fortrinnsvis sett gjennom tjenestepiken Tatianas øyne. Familien Karine havner til slutt i Paris, hvor de prøver å overleve etter å ha mistet hele familieformuen. Etter hvert forsvinner også selvrespekten og familien går sakte, men sikkert til grunne. Det forhold at de ikke gir slipp på fortiden, gjør dem nemlig lite i stand til å klare seg i sitt nye hjemland. Tatiana på sin side drømmer i grunnen bare om å få oppleve snø på høsten en siste gang ...

Disse to novellene er totalt forskjellige i sitt uttrykk. I "Le Bal" er det en dramaturgi som bygger seg opp gjennom hele novellen. Spenningen er til å ta og føle på, særlig etter hvert som katastrofen nærmer seg mot slutten. Jeg leste en gang at Irène Némirovsky hadde et svært vanskelig forhold til sin mor, og at hun i denne novellen på en måte tar en slags hevn over henne.

Novellen "Snow in Automn" beskriver mer en stemning, og med et veldig presist språk - hele tiden sett gjennom Tatianas skarpt observerende øyne - beskrives hvordan det er å være russisk flyktning i Paris, en gang rik og velstående og nå fattig. Jeg antar at det er mange selvbiografiske trekk i denne novellen, i og med at forfatteren selv kom som flyktning fra Kiev til Frankrike sammen med sin familie som en direkte følge av den russiske revolusjonen.

Novellen "Le Bal" har for øvrig mange fellestrekk med Némirovskys roman "David Golder", som også handler om en jødisk oppkomling-familie, og hvor personene i boka ikke akkurat fremstår som særlig sympatiske. I "Snow in Automn" kjenner jeg igjen en god del trekk fra romanen "Storm i juni", særlig den delen som handlet om de rikes tafatthet da krisen var et faktum.

Jeg likte denne lille novellesamlingen svært godt, og mener at "Le Bal" fortjener terningkast seks, mens "Snow in Automn" fortjener terningkast fem.

Bøker jeg har omtalt av samme forfatter tidligere i bloggen min (klikk på titlene, og kom direkte til aktuelle bokomtale):

1. David Golder (1929)
2. Hett blod (2008)
3. Sjelenes herre (1939)
4. Storm i juni (2004)
5. The Courilof Affair (1933)

Doris Lessing: "Det femte barnet"

Barnet ingen kunne elske


Utgitt i England: 1988
Utgitt for første gang i Norge: 1989
Denne utgaven er utgitt: 2007
Originaltittel: The Fifth Child
Oversatt: Bodil Roald
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 177

Rett etter at Harriet og David har truffet hverandre på midten av 1960-tallet, bestemmer de seg for at de vil ha mange barn. Dette er i en tid hvor de aller fleste andre går motsatt vei, i retning av mindre barneflokker, mer frigjøring for kvinner, kvinner ut i arbeidslivet osv. Men ekteparet - for de gifter seg selvsagt - sverger til de gammeldagse verdiene med en stor barneflokk, Harriet som hjemmeværende frue ... Og de har tenkt å bli fryktelig lykkelige! Det blir man nemlig når man er omgitt av mange, mange barn! Men først av alt vil de ha et stort hus for å få plass til alle barna. Egentlig har de ikke råd til det, men ender opp med et gedigent victoriansk hus ...

Verken Harriet eller David hadde vel tenkt at barna skulle komme fullt så tett som de gjør, men de kommer i tur og orden, som perler på en snor. Ingen av Harriets svangerskap er av den enkle sorten, og for hver barnefødsel blir hun mer og mer sliten. Og David må jobbe mer og mer for å få endene til å møtes. Etter hvert er de helt avhengig både av økonomiske bidrag fra Davids far og mer enn en håndsrekning i den travle hverdagen fra Harriets mor, som mer eller mindre har fulltidsjobb med å hjelpe til i huset. Men hva gjør vel det? De er jo så lykkelige! Og slektningene strømmer på i juleferier, påskeferier og sommerferier. Huset fylles til randen av slektninger som ser ut til å stortrives med å leve på deres bekostning, samt få del i deres gammeldagse lykke. Juleferien utvides til fire uker, påske-"ferien" er nesten like lang ... og sommerferien ... huset deres ... og kjøleskapet ... er rene feriekolonien for alle og enhver i slekta. De har jo så stor plass! At Harriet og David knapt har tid til hverandre lenger ... det legger de snart ikke merke til selv. Heller ikke hvilke ofre Harriets mor og Davids far nærmest tvinges til å gjøre for at de skal kunne leve slik de ønsker. Og jo mer penger som må skaffes til veie, jo mindre er David hjemme ...

Alt dette kunne de selvsagt fint levd med, men så blir Harriet gravid igjen - denne gangen med sitt femte barn. At det er noe spesielt med dette barnet føler hun allerede under svangerskapet. Og så kommer Ben til verden. Han er definitivt ikke som andre barn. At han er en stygg unge er så sin sak, men han ligner ikke på noen i familien. Mest av alt minner han dem om en bytting. Og med sine fakter er han mer som et rovdyr enn et menneske. Ingen klarer å bli glad i Ben - heller ikke foreldrene. Skremmende ting skjer, og etter hvert slutter familie og venner å komme på besøk. Hvem er dette barnet, som mest av alt virker ondt og farlig?

Denne boka er både fascinerende og ekkel. Den første delen beskriver Harriet og Davids drømmer og hvordan de ble møtt i et samfunn som beveget seg bort fra de tradisjonelle familieverdiene. Det var langt på vei fornøyelig lesning! Men så kom altså dette barnet, som forrykket tilværelsen for denne i utgangspunktet så lykkelige familien. Vi får aldri svar på hva som egentlig feiler Ben, men jeg tenkte underveis at det kanskje ikke var så viktig. For han blir på en måte et bilde på dem som ikke passer inn. For øvrig handler boka om hvor langt en mor kan være i stand til å gå for å beskytte et barn hun ikke en gang elsker mot omverdenen, selv om den kan koste både henne og familien for øvrig lykken ... Jo mer motbydelig barnet blir, jo mer anstrenger Harriet seg for å beskytte ham mot andre.

Det har vært spekulert i om det er selvbiografiske elementer i denne boka, men dette har forfatteren på det sterkeste benektet. Hun fikk inspirasjon til å skrive denne boka mens hun var på en reise i noen afghanske flyktningeleire i Pakistan og ble vitne til mye elendighet, uten at bokas innhold har noe med dette å gjøre. Det handlet mer om den tilstanden hun var i da hun skrev den. "Det var en forferdelig bok å skrive, og jeg er glad jeg er ferdig med den", uttalte Lessing da boka i sin tid utkom. 

Jeg gir terningkast fem!

Doris Lessing har skrevet en bok som heter "Ben, in the world", som handler om Ben fra han er 18 år. Boka gir visstnok ikke noe svar på hvorfor Ben er slik han er.

Doris Lessing fikk Nobels litteraturpris i 2007. 

Simone de Beauvoir: "En lett og rolig død"

Om det vanskelige mor-datter-forholdet


Utgitt i Frankrike: 1964
Utgitt første gang på norsk: 1982
Denne utgaven utgitt: 2000
Originaltittel: Un mort très douce
Oversatt fra fransk: Bente Christensen
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 94

Simone de Beauvoir ble født i 1908 og døde i 1986. I løpet av sitt liv markerte hun seg som en eksistensialistisk filosof, feminist og forfatter, og hennes livsledsager gjennom mange år var den kjente filosofen Jean-Paul Sartre.

I denne lille boka - "En lett og rolig død" - beskriver Simone de Beauvoir sin egen og søsterens siste tid sammen med deres døende mor på midten av 1960-tallet. Samtidig som vi følger den ubønnhørlige prosessen frem til morens død, gjør forfatteren mange tilbakeblikk på morens liv underveis, også på deres nokså kompliserte forhold. Moren hadde begrensede muligheter til å realisere seg selv, og det forhold at hun i likhet med mange av kvinnene i sin generasjon "ofret seg" for mann og barn, var ikke uten omkostninger verken for henne selv eller dem hun hadde rundt seg. Å vokse opp med en mor som mener at hun har gjort "alt" for deg, er mildest talt ingen spøk. "Simone de Beauvoirs mor er et eksempel på en slik kvinne; hun har ingen annen utvei til å gjøre seg selv viktig enn å tyrannisere barna sine", skriver oversetter Bente Christiansen i forordet til boka.

Samtidig som det er en vedmodig historie som fortelles, må jeg likevel innrømme at mange av beskrivelsene forfatteren gjorde av moren, fremkalte latteren hos meg. Kanskje nettopp latteren, fordi det er noe patetisk over det hele, og også veldig gjenkjennelig. Som når hun på side 35 skriver:

"Hun var i stand til å glemme seg selv for min far og for oss uten å gruble over det. Men ingen kan si: "Jeg ofrer meg" uten å føle bitterhet. En av motsigelsene hos mamma var at hun trodde på det edle i å ofre seg samtidig som hun hadde lyster, antipatier og ønsker som var altfor sterke til at hun ikke skulle avsky det som hindret henne."

Og videre på side 40:

"Av stolthet og av prinsipp ville hun ikke kreve noe; deretter klaget hun over at hun fikk for lite."

Mens Simone sitter på morens dødsleie, analyserer hun de følelsene dette fremkaller hos henne. På mange måter kan man si at det er nettopp dét boka handler om. Fra å ha vært i opposisjon til sin mor gjennom et helt liv - en mor som gjerne hadde sett at datteren hadde levd et noe mer konvensjonelt liv uten skandaler - skjer det en slags forsoning på slutten. Men når hun på side 62 beskriver sin egen og morens lammende virkning på hverandre, er det ganske enkelt genialt:

"En dag sa hun til meg: "Foreldre forstår ikke barna sine, men det er gjensidig ..." Vi snakket om disse misforståelsene, men helt generelt. ... jeg lovet meg selv at denne gangen skulle jeg finne konversasjonstemaer, et sted vi kunne være enige. Etter fem minutter var slaget tapt: vi hadde så få felles interesser! Jeg bladde i bøkene hennes: vi leste ikke de samme. Jeg fikk henne til å snakke, jeg lyttet til henne, jeg kommenterte. Men fordi hun var min mor, mislikte jeg de lite hyggelige bemerkningene hennes mer enn om de var kommet fra en annen munn. Og jeg var like forknytt som da jeg var tyve, og hun forsøkte - på sin vanlige klossete måte - å være fortrolig: "Jeg vet at du ikke synes at jeg er intelligent. Men det er i alle fall fra meg du har din vitalitet, det er jeg glad for." Jeg ville så gjerne sagt meg enig i det siste hun sa, men begynnelsen av setningen fikk meg til å vike tilbake. Slik lammet vi hverandre gjensidig. Det er alt dette hun mente da hun festet blikket på meg: "Du skremmer meg, du." "

Denne lille boka ble jeg rett og slett glad i underveis. Jeg tygget og dvelte ved setningene, og leste svært langsomt for å være sikker på at jeg fikk med meg alt - også det som sto skrevet mellom linjene. Og når forfatteren avslutter boka med å snakke om døden som noe unaturlig, ja at det faktisk ikke finnes noe som kan karakteriseres som en "naturlig død", så satt jeg faktisk og nikket og var enig. Det er så mange bunner i denne boka. Skal man fortelle den døende om at vedkommende faktisk er døende, eller bør man la ham/henne være uvitende helt til det siste? Og hvor langt skal man strekke seg i å forlenge et uverdig liv? Heldigvis slapp Simones mor å lide i det uendelige, men problemstillingene var absolutt aktuelle underveis. Men mest av alt bet jeg meg merke i forfatterens beskrivelse av de ulike veivalgene hun og moren hadde gjort i livet, og hva dette hadde gjort med deres relasjon.

En tankevekkende liten skatt av en bok, som fortjener terningkast fem!

15 bøker ....

Denne utfordringen fant jeg på Astrid Terese sin blogg Betraktninger:

“Don’t take too long to think about it. Fifteen books you’ve read that will always stick with you. First fifteen you can recall in no more than 15 minutes. Tag 15 friends, including me because I’m interested in seeing what books my friends came up with.”

Her er mine 15 bøker - i den rekkefølgen jeg kom på dem:

1. Irene Nemirovsky: Storm i juni

2. Chimamanda Ngozi Adichie: En halv gul sol

3. Chaim Potok: Mitt navn er Asher Lev

4. Stefan Zweig: Sjakknovelle
5. Dag Solstad: Genanse og verdighet
6. Jette A. Kaarsbøl: Den lukkede bok

7. Ivo Andric: Broen over Drina

8. Knut Hamsun: Markens grøde

9. Roy Jacobsen: Seierherrene
10. Truman Capote: Frokost på Tiffany

11. Edvard Hoem: Mors og fars historie

12. Ian McEwan: Lørdag

13. Gabriel Scott: Kilden

14. Carl Frode Tiller: Innsirkling II
15. Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Nokså beskjemmet må jeg medgi at det kun er tre kvinnelige forfattere på listen min. Til gjengjeld er det syv norske forfattere!

En del av oppgaven er å tagge 15 venner, men i likhet med Astrid Terese nøyer jeg meg med å sende oppfordringen videre. Legg gjerne ved en link til bloggen din slik at jeg kan se hva du liker!

Hege Storhaug: "Tilslørt. Avslørt - Et oppgjør med norsk naivisme"

En brannfakkel av en bok!


Utgitt: 2007
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 178 

Forfatteren og journalisten Hege Storhaug tar i boka "Tilslørt. Avslørt" et kraftig oppgjør med norsk naivisme i forhold til sløret, som det mest utbredte religionpolitiske symbolet i verden.

Boka innledes med et eksperiment. Hege Storhaug kler på seg en burka og beveger seg ut i Oslo by. I den forbindelse registrerer hun for det første hvor hemmende dette klesplagget er. Ikke bare opplever hun hvor innsnevret synsfeltet blir og hvor vanskelig det er å bevege seg. Men plagget, som ideelt sett skal gjøre henne usynlig som kvinne og objekt for menns oppmerksomhet, vekker betydelig oppsikt. Overalt blir hun beglodd. Og på et merkelig vis føler hun seg nesten avkledd og naken.

Forfatteren drar oss gjennom slørets historie. For nesten 1000 år siden var det utelukkende bedrestilte kvinner som skulle være tildekket, mens f.eks. prostituerte og slaver hadde forbud mot å dekke seg til. At det var et statussymbol å være tildekket, er ikke vanskelig å forstå. Det er jo omtrent umulig å utføre noe som helst av praktisk arbeid med dette klesplagget på seg, og sånn sett ble det mest sannsynlig et symbol på at kvinnen ikke trengte å arbeide.

Storhaug påpeker at det i nyere tid har skjedd en utvikling i retning av at flere og flere kvinner dekker seg til. I Norge er det pr. i dag ikke vanlig å gå i burka, men tendensen er at tildekningen øker i omfang. Man snakker om hijab med og uten underlue, jilbad, niqab, chador, shalwar kamiz med dupatta, abaya og sist men ikke minst burka.

Ett av spørsmålene Storhaug stiller er om vi kan stille oss likegyldig til at kvinner dekker seg til, selv om det påstås at dette med klesdrakt er en personlig og frivillig sak. Dette kommer særlig på spissen når tildekningen i de muslimske miljøene blir et uttrykk for renhet, dydighet og uskyld, i motsetning til dem som ikke dekker seg til og som dermed fremstår som urene og nærmest fritt villt. Selv i lille Norge har vi de siste par årene sett at det såkalte moralpolitiet på Grønland har angrepet muslimske kvinner som ikke er tildekket, og sjokkert har vi fått høre historier om kvinner som har med seg hijab i veska og kler denne på seg før de tør å bevege seg inn i spesielle deler av Oslo. På side 145 i boka sier Storhaug følgende:

"Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer nettopp menneskerettigheter med sitt fravær - det være seg for kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet."

Og videre på side 147:

"(Astrid) Brekken er en uttalt feminist fra den såkalte 68-generasjonen, og var særlig sentral i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under tittelen "Ned med sløret", en tittel lånt av den tidligere omtalte boken til Chahdortt Djavann, advarer Brekken i klartekst mot å bagatellisere hijaben på den muslimske kvinnen: "Velmeinande norske kvinner og menn bagatelliserer bruken av hijab. Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling? (...) Dei som kjem med ironiske parallellar om tradisjonen med bruk av skaut og andre hovudplagg i det norske samfunnet - skal vi forby dei? - forstår lite av kva denne debatten dreier seg om." Brekken håper at "politikarar og meningsdannarar" vil "støtte muslimske likestillingskrefter gjennom å flagge ei kritisk haldning". For, som Brekken konkluderer, "hijab er ikkje berre eit skaut. Det er ei reell - og symbolsk - tvangstrøye."

Storhaug mener at tildekning av kvinner bør forbys, og trekker paralleller til det som kun få år tilbake skjedde i Frankrike, Nederland og Danmark. I Frankrike og Danmark har man opplevd regelrette opptøyer som følge av konflikter mellom muslimer og hhv. etniske franskmenn og dansker. Økende islamisme, hvor bl.a. strengere regler om påkledning av kvinner er vesentlig, er en del av forklaringen, mener Storhaug. Og dette må vi være på vakt overfor før det er for sent.

Hun avslutter sin bok med følgende ord:

"Naivismen overfor islamismen, en naivisme som ligger som et kvelende teppe over samfunnet vårt, er hovedgrunnen til at jeg ikke ser for meg en politisk oppvåkning med det første. Oppvåkningen kommer ikke før problemene som følger i kjølevannet av den voksende slørbærende massen, er så åpenbare for enhver at ingen kan benekte dem lenger. Men, som Machiavelli sier, da er det som regel for sent å rydde opp."

Jeg har fulgt med spesielt i den debatten som har versert i mediene angående forbud eller ikke forbud mot hijab, og har lenge følt at jeg ikke hadde nok kunnskaper om på dette området. Derfor var det spennende og lærerikt å lese denne boka. Det er helt åpenbart at Storhaug har en klar politisk agenda, nemlig et ønske om å vekke en likegyldig befolkning i tide. Hun roper et høyt varsku i forhold til den utviklingen som er i gang, og mener at dette er en trussel mot viktige menneske-rettighetsprinsipper. Utviklingen går også i retning av at stadig yngre jenter går med hijab, slik at når de i prinsippet er voksne nok til å bestemme selv, så er klesplagget så integrert i deres liv at det ikke faller dem naturlig å protestere eller å ha en selvstendig oppfatning om dette. Og når utsiktene til å bli gift minimaliseres dersom man ikke er ærbar nok, så er det virkelig betimelig å stille spørsmål ved hvor frivillig det er å dekke seg til. Når Storhaug sammenligner islamismen med nazisme og fascisme, merker jeg imidlertid at jeg faller litt av. Samtidig er hun inne på noe når hun mener at religiøs fanatisme er mye farligere enn en hvilken som helst ideologi. En ideologi er gjerne forankret i noe som kan oppfattes som rasjonelle tankerekker, mens religiøs fanatisme fordrer blind adlydelse uten at det er tillatt å stille kritiske spørsmål. Boka er virkelig tankevekkende!


Andre bøker jeg har lest og omtalt på bloggen min:

1. Ayaan Hirsi Ali: Krev din rett
2. Ayse Onal: Æresdrap
3. Julia Jusik: Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere i Tsjetsjenia
4. Mohsin Hamid: Den motvillige fundamentalist
5. Nedjma: Mandelen
6. Atiq Rahimi: Tålmodighetens stein
7. Souad: Brent levende

Happy Valentine´s Day!

52 noveller på 52 uker

... med jevnlige oppdateringer av dette innlegget etter hvert som nye noveller legges til ... 


Det hele startet 10. januar 2011:


Bokbloggeren Bai, som står bak Boklesebloggen min, startet dette året med et forsett om å lese flere noveller - faktisk 52 noveller på 52 uker. Hun oppfordret samtidig flere til å gjøre det samme, og resultatet er at flere bokbloggere har meldt seg på prosjektet. Her er en fortløpende oversikt over deltakerne som er med. 

Selv stålsatte jeg meg til å begynne med, men så fant jeg frem flere novellesamlinger som jeg har anskaffet i det siste - senest "In between the sheets" av Ian McEwan - og så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne la det stå til! Først og fremst fordi jeg elsker noveller! Dernest fordi det tross alt ikke er tale om 52 novellesamlinger. Dermed fikk prosjektet som sådan et noen lunde realistisk preg over seg, min travle hverdag tatt i betrakning. For ikke å snakke om at jeg allerede er medlem i tre boksirkler og har mer enn nok å henge fingrene i - og gjerne vil ha litt frihet til å lese mine egne greier også, fritt etter de innfall jeg til enhver tid måtte få ... 

Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese noveller litt i rykk og napp, men skal altså bestrebe meg på å lese minst 52 noveller i inneværende år. For ikke å bryte med de systemene jeg har laget på bloggen min, tror jeg at jeg i det alt vesentlige kommer til å omtale hele novellesamlinger og ikke hver novelle for seg her på bloggen min. 

Jeg oppfordrer for øvrig flere til å henge seg på!

Novellene jeg har lest så langt:
(Klikk på titlene for å lese hva jeg har ment om hver enkelt novelle eller novellesamling. Nummereringen refererer til antall noveller som er lest.) 

1.Leo Tolstoj: Ivan Iljitsj´ død (1886) - lest 07.02.2011

2-7. Ian McEwan: In Between the Sheets (1978) - lest 13.02.2011

8-9. Irène Némirovsky: The Bal (1930/1931) - lest 18.02.2011

10-17: Daniyal Mueenuddin: Andre rom, andre undere - lest 31. juli 2011

Julia Jusik: "Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere fra Tsjetsjenia"

Triste kvinneskjebner


Utgitt i Russland: 2004
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Nevesty Allakha
Oversatt: Guro Søvik
Forlag: Ganesa Forlag
Antall sider: 187

Den russiske journalisten Julia Justik var bare 22-23 år da hun arbeidet med boka "Allahs sorte enker", hvor hun beskriver forholdene i Tsjetsjenia og spesielt om vervingen av kvinnelige selvmordsbombere til terroroppdrag i Russland. Utgangspunktet var at det i økende grad ble brukt kvinner i slike aksjoner, og Justik ønsket å finne ut hvem de var, disse første tsjetsjenske selvmordsbomberne.

Fra før av kjente verden til selvmordsbomberne i Palestina, men forholdene i Tsjetsjenia var totalt annerledes. For det første var det påfallende at det kun var kvinner som sprengte seg selv i luften. På side 12 skriver forfatteren:

"I Tsjetsjenia sprenger ikke menn seg i luften. De er for glad i livet. Dette er den største forskjellen mellom de palestinske og de tsjetsjenske selvmordsbomberne. I Tsjetsjenia er det bare kvinner som dør." 

For det andre er det ikke religiøs fanatisme som driver kvinnene inn i terrorismen. Justik avslører at det er grovt sett er to typer kvinner som brukes i selvmordsattentater: de er enten pur unge og mangler klantilhørighet eller menn som kan beskytte dem, eller de er enker fra 30 år og oppover uten fremtidshåp. Mens de pur unge lures med uten å skjønne hva som skjer, er de eldre kvinnene som regel smertelig klar over hva de går med på. Men felles for begge gruppene er at de er overbevist om at de ikke har noe fremtidshåp. Og når de først har etablert kontakter med bakmennene som ofrer kvinnene i terrorangrep, så er det ingen vei tilbake ...

Justik avslører at disse kvinnene faktisk ikke dreper andre mennesker. De blir selv brukt til å drepe. De har ikke engang kontroll over utløsningen av sprengmekanismene. Dette styres av menn via fjernutløser. "Disse selvmordsbomberne blir drept på usleste vis. Og det er dette som er den fryktelige, helt spesielle russisk-tsjetsjenske signaturen", skriver forfatteren på side 13 i boka.

I boka introduserer Justik oss for den ene kvinneskjebnen etter den andre. Fordi navnene på kvinnene var kjent, var det relativt enkelt for henne å nøste opp deres historie. Ikke sjelden hadde foreldrene til jentene solgt dem - mot jentenes vilje - til bakmennene. Der ble de gjerne voldtatt og fratatt siste rest av ære, noe bakmennene gjorde vel vitende om at det for disse kvinnene dermed ikke var noen vei tilbake. Ingen ville ha noe med dem å gjøre nå som de bar på en byrde av massiv skam.

Mye av boka handler om kvinnene som deltok i attentatet i Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002, og avslutningsvis kommer hun også inn på det forferdelige gisseldramaet i Beslan i september 2004, hvor over 300 mennesker ble drept. Halvparten av dem var barn.

Boka "Allahs sorte enker" vakte enorm oppsikt da den utkom i Russland, og den ble også utsatt for salgsforbud pga. en rekke kontroversielle påstander fra forfatterens side. Hun har navngitt en rekke bakmenn, men likevel går de fri. Ingen arrestordre er utstedt. Derimot har forutinntattheten mot de sorte enkene fortsatt, og det skal nesten ikke mer til enn at man er kvinne, har svart hår og går i svarte klær (les: ser tsjetsjensk ut) før man nærmest anses som en potensiell selvmordsbomber. I stedet for å ta opplysningene i boka som en advarsel og gjøre det som gjøres kan for å forhindre fremtidige terrorangrep, fortsetter selvmordsaksjonene. Bare med en vesentlig forskjell fra tidligere: nå sørger bakmennene for at kvinnenes identitet holdes skjult. Og det gjør man bl.a. ved å bruke kraftigere sprengladninger, slik at det ikke er noe igjen av ofrene som kan identifiseres etterpå.

Denne boka tok helt innersvingen på meg. Jeg leste den nærmest i ett, fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Historiene til kvinnene, "uskyldige" som "skyldige" ... de var så brutale og så triste at det var til å gråte av. Jeg avslutter med å sitere fra side 174 i boka:

"For å unngå at en slik kvinne blir en "levende bombe", må man komme opprørerne i forkjøpet. De må få et tilbud som kan gi dem håp - i stedet for døden som opprørerne bringer dem. 

De må få et arbeid, og det må sikres at ingen plutselig omkommer i nattlige flyangrep eller brenner opp i et hull i jorden. Barna deres må få gå på skole hver dag og ikke plutselig bortføres uten noen form for rettslig behandling for så å dukke opp igjen uten innvoller og med gjensydd buk på en søppelplass. 

De må få håp. Da kommer de ikke til å følge dem som sier at alt håp er ute."

Det er noen år siden boka utkom, men den er dessverre skremmende aktuell fremdeles. Terningkast fem!

 

Lesningen av denne boka inspirerte meg til å finne frem et par bilder jeg tok av et

minnesmerke om Beslan-tragedien, i San Marino i 2007.

Mammutsalg

Jeg ser at flere bokelskere har annonsert at Mammutsalget er i gang, og noen har endog laget linker til bøker de har omtalt i bloggen sin, og som er blant utvalget av bøker på salget i år. Dette har inspirert meg til å gjøre det samme. Jeg har kun tatt med skjønnlitterære bøker.

Jeg deler mine anbefalinger inn i terningkastene jeg har gitt bøkene jeg har lest, og starter med 

Terningkast 6:

Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger
Sadie Jones: Utskudd
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Karl Ove Knausgård: Min kamp 2
Irene Nemirovsky: David Golder
Irene Nemirovsky: Sjelenes herre
Richard Yates: Revolutionary Road

Terningkast 5:

Jonathan Franzen: Korrigeringer 
Paul Auster: Mann i mørket
Hanne Richardt Beck: Om så det gjelder
Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine
Lawrence Hill: Noen kjenner mitt navn
Vigdis Hjorth: Tredje person entall
Karl Ove Knausgård: Min kamp 3
Anne B. Ragde: Arsenikktårnet
Tore Renberg: Pixley Mapogo
Helene Uri: Den rettferdige

Terningkast 4:

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen
Victoria Hislop: Øya
LInda Olsson: Taushetens konsekvenser
Michael Ondaatje: Annas bok

Terningkast 3:

Toril Brekke: Drømmen om Amerika


-----------------------------------------
Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for hvilke bøker jeg skal kjøpe, men disse har foreløpig vekket min interesse:


Geraldine Brooks: Bokens folk 
Jean-Marie Gustave le Clézio: Rapport om Adam
Ivan Turgenjev: Rudin
Zhu Xiao-Mei: Elvens hemmelighet
Xue Xinran: Kinas tause generasjon


Har du noen tips om andre bøker - kom med dem!      ;-)


Jeg er for øvrig eier av flere av bøkene på Mammut-salget, som enten er lest før jeg begynte å skrive bokomtaler eller som ligger på vent. 

Ian McEwan: "In between the sheets"

Syv relativt makabre noveller fra en ordkunstner av rang

Utgitt første gang i England: 1978
Denne utgaven er utgitt: 2006
Forlag: Vintage Books
Antall sider: 134

For dem som kjenner Ian McEwans forfatterskap, skulle det være unødvendig å presisere at det meste av det han skriver om har en eller annen grad av noe bisarr eller makabert ved seg. Ikke uten grunn er denne forfatteren blitt kalt Ian Macabre. Når han like fullt har oppnådd det ryet han har som en emminent forfatter, er dette fordi han er utstyrt med en gudsbenådet skarp penn. Hans spesialitet er å skrive om personer som beveger i den menneskelige psykes grenseland. 

Novellesamlingen "In between the sheets" inneholder syv noveller, og som tittelen antyder, handler disse novellene i det alt vesentlige om kjærlighet, selv om denne ikke nødvendigvis foregår mellom laknene.

Novellesamlingen er ikke utgitt på norsk, men to av novellene ("To fragmenter: Mars 199-" og "Mellom laknene") er inntatt i novellesamlingen "Kjærlighetens handlinger og andre noveller" som utkom på norsk i 1992. Denne novellesamlingen har jeg vært så heldig å få tak i.  Den er nemlig for lengst utsolgt fra forlaget Gyldendal.

To av novellene jeg fant mest makabre var "Reflections of a Kept Ape" og "Dead As They Come", skjønt "In Between the Sheets" følger hakk i hel. I den førstnevnte novellen er en kvinnelig bestselgerforfatter rammet av skrivesperre. For å avhjelpe dette og igjen få inspirasjon til å skrive, innleder hun et seksuelt forhold til en kjæledyr-ape ... (Og man kan jo spørre seg om det var her den danske forfatteren Peter Høegh i sin tid fant inspirasjon til å skrive romanen "Kvinnen og apen" ...)

I "Dead As They Come" møter vi en multi-milliardær som etter tre havarerte ekteskap innleder et forhold til en utstillingsdukke. Det tok faktisk litt tid før jeg skjønte at det var nettopp det hun var ... Helen ... altså en utstillingsdukke og ikke et virkelig menneske ... I begynnelsen fremstår Helen som den perfekte partner. Jeg-personen er nemlig så lei av alt pratet han er omgitt av til daglig at han ikke har behov for en kvinne i livet sitt som snakker hele tiden ... eller egentlig i det hele tatt. I stedet overøser han henne med betroelser han aldri har turt å komme med til noen andre. Og aldri ... aldri opplever han at hun avbryter ham eller krever oppmerksomhet på bekostning av ham selv. Han overlesser henne med flotte klær og gaver, og aldri før har han hatt en kvinne som til de grader har tatt seg så godt ut. Etter som månedene går begynner imidlertid sjalusien å våkne, og han blir besatt av tanken på at det pågår et forhold mellom Helen og privatsjåføren Brian. Idyllen slår sprekker og han blir til slutt helt desperat. 

I tittelnovellen møter vi en fraskilt far som skal gjennomføre et helgesamvær med sin tenåringsdatter i forbindelse med hennes bursdag. Hans ekskone er av det hatske slaget, og forholdet til datteren er også så som så. Han går med på at datteren skal få ha med seg en venninne på overnattingsbesøk hos ham, og sjokkeres da han midt på natten våkner og hører umiskjennelige lyder fra deres soverom ...

I novellen "Pornography" treffer vi en rundbrenner med en seksuelt overførbar sykdom som blåser i å fortelle sine seksualpartnere at han er smittet, og i "Two Fragments: March 199-" befinner vi oss i et post-apocalyptisk London. Psychopolis" er en nokså skrudd historie om en mann som møter kvinnen Mary og blir hennes elsker. Novellen "To And Fro" ga jeg rett og slett opp å få noe ut av, og jeg leste den derfor ikke ferdig.

Ian McEwan er en av mine topp ti-yndlingsforfattere, som jeg bare må lese alt av. Han skriver fantastisk godt! Noen av novellene i denne samlingen ble like fullt "too much" for meg, fordi historiene er dratt ut til det helt ekstreme. Kanskje ville jeg dessuten fått mer ut av novellene dersom jeg hadde lest dem på norsk. Når iveren etter å forstå selve ordene overskygger de vare og underfundige beskrivelsene som er McEwans varemerke, kan noe vesentlig nemlig bli borte på veien. Like fullt er dette en spennende novellesamling som det er vel verdt å få med seg for ihuga McEwans-fans! Jeg synes absolutt at noen burde sørge for at disse novellene oversettes til norsk! Samlingen fortjener terningkast fem. 

Jeg har blogget om mange av Ian McEwans bøker tidligere (klikk på titlene nedenfor og kom rett inn i aktuelle bokomtaler):

McEwan, Ian: Sementhagen (1978)
McEwan, Ian: Hjelp til fremmede (1982)
McEwan, Ian: Tidebarn (1988)
McEwan, Ian: Den uskyldige (1990)
McEwan, Ian: Svarte hunder (1993)
McEwan, Ian: Amsterdam (1998)
McEwan, Ian: Lørdag (2005)
McEwan, Ian: Chesil Beach (2007)
McEwan, Ian: Solar (2010)

"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.

Faren slår løs på sønnen

Gavino har blitt voksen

Den despotiske faren i spissen for familien sin