"Defiance" (Regissør:Edward Zwick)

Vågemot av de sjeldne


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell
Spilletid: 131 min.


Filmen inneholder den ukjente historien om de tre brødrene Bielski som reddet en mengde med jøder fra den sikre død under andre verdenskrig. 

Vi befinner oss i Hvite-Russland i 1941, og tyskerne er på full fart inn i landet. Jødene lever et svært usikkert liv, og ryktene om nazistenes dødsleire har for lengst nådd dem, selv om mange nekter å tro at det kan være sant. 

Brødrene flykter inn i skogen for å finne beskyttelse mot nazistene, og i begynnelsen handler det kun om å overleve som best de kan. Foreldrene og andre slektninger er blitt massakrert og de kan ikke lenger finne trygghet i det de tidligere anså som sitt hjem. 

Etter hvert når ryktene om deres mot andre i samme situasjon, og strømmen av jøder på flukt vil ingen ende ta. Det bygger seg imidlertid opp til strid mellom de to eldste brødrene, Tuvia og Zus. Der Zus (i Liev Schreibers skikkelse) vil kjempe og drepe fienden, ønsker Tuvia (spilt av Daniel Craig) egentlig først og fremst å komme vekk fra nazistene. Zus velger å slå seg sammen med den russiske hæren, mens Tuvia konsentrerer seg om å få flyktningene til å bygge en solid flyktningeleir før vinteren kommer. Håpet er at de ikke skal miste seg selv eller sin menneskelighet oppi alt det grufulle som skjer. 

I begynnelsen har de få våpen, men med kløkt klarer de å få tak i fler. Etter hvert som nazistene kommer nærmere, utkjempes opptil flere slag. Mange ganger må de forlate alt de har bygget opp og flykte i full fart. Og når drap av én tysk soldat kunne redde tusenvis av jøders liv, så måtte alle prinsipper om livets hellighet legges til side. Her gjaldt det å overleve for enhver pris!

Filmen er basert på en sann historie. Og takket være brødrene Bielski ble 1200 jøder reddet under andre verdenskrig. Deres etterkommere utgjør i dag titusener av medlemmer. Medlemmer som egentlig aldri skulle vært født dersom disse jødene hadde lidd samme skjebne som de fleste andre i samme situasjon ... 

Som alltid når jeg ser filmer fra andre verdenskrig, som omhandler jødeforfølgelsen, blir jeg sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg fatter ganske enkelt ikke hvordan det kunne gå an å beslutte å utrydde et helt folk på den groteske måten som nazistene la opp til ... Denne filmen er virkelig noe av det bedre jeg har sett innen genren andre verdenskrig og jødeforfølgelsen. Skuespillerne Liev Schreiber og Daniel Graig overbeviste til de grader i rollene som de rivaliserende brødrene Bielski. Og det er slett ikke et glorifiserende bilde som tegnes av jødene på flukt. Her beskrives den grådigheten som sult skaper, misunnelse og sjalusi, men også glede, kjærlighet og samhold - ja hele spekteret av så vel gode som dårlige menneskelige egenskaper. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at det var en virkelig historie som ble fortalt - på godt og vondt! 

Jeg har tenkt mye på hvilken karakter jeg skal sette på filmen, men det må nok bli terningkast seks. Kombinasjonen av gode skuespillere, flotte kulisser, sann historie og flott regi tilsier at filmen faktisk har fortjent dette!

"Salaam Bombay!" (Regissør: Mira Nair)

Innspilt: 1985
Nasjonalitet: India, Storbritannia, 
Skuespillere: Shafiq Syed, Irshad Hasni, Chanda Sharma
Spilletid: 110 min.

Krishna, som antakelig er rundt 10 år, har blitt kastet ut hjemmefra fordi han har ødelagt motorsykkelen til broren sin. Moren har gitt ham beskjed om at han ikke kan vende hjem før han har tjent 500 rupies, slik at han kan kjøpe ny motorsykkel til broren.

Krishna reiser inn til Bombay for å få seg en jobb. Han har ikke noe sted å bo, og i likhet med et uttall andre gatebarn, må han bo på gata. Omgitt av skitt, søppel, voksenpersoner og andre som kun er ute etter å utnytte ham, går han hardnakket inn for å tjene det som skal til for å kunne vende hjem en dag. Han får jobb som tebærer, begår et og annet tyveri og ran og er under beskyttelse av hasjlangeren Chillum. Skjønt beskyttelse og beskyttelse ... Chillum er avhengig av narkotika, og trenger desperat penger absolutt hele tiden. Og når han ikke klarer å skaffe nok penger selv, stjeler han fra småguttene.

Under sitt opphold i Bombay blir Krishna kjent med lille Manju, som er datteren av en prostituert kvinne. Hver gang moren har besøk av kunder eller halliken, som også er far til Manju, må hun sove på gata. Han treffer også ungjenta Sweet Sixteen, som er solgt til et liv i prostitusjon og hvis eier venter på den rette kunden som kan betale tilstrekkelig for hennes jomfrudom.

Krishna sliter forgjeves for å tjene 500 rupies, for så snart han nesten har nådd målet sitt, blir pengene stjålet fra ham. En natt blir han og Manju arrestert, men mens Krishna blir puttet i et barnefengsel, havner Manju under indisk barnevern siden moren er prostituert. Krishna klarer å flykte, men til hva?

Regissøren Mira Nair har laget denne filmen som en hyllest til alle Bombays gatebarn. Filmen har mottatt et lass med priser, noe jeg absolutt ikke har noen problemer med å forstå. Det er 25 år siden den ble innspilt, og den gangen var nok temaet fattige gatebarn i India atskillig mer kontroversielt enn det er i dag. Men selv om temaet ikke er like nyskapende i dag som den gang, har filmen absolutt tålt tidens tann. Historien som fortelles er nemlig høyst reell fremdeles. Jeg følte meg sterkt følelsesmessig berørt mens jeg så den. Her beskrives nemlig en verden hvor et liv - i særdeleshet et barns liv - ikke er mye verdt, og hvor det er få grenser for menneskenes ondskap. De fattige stjeler fra andre fattige, fordi det handler om å overleve. Samtidig beskrives også et rørende samhold blant de fattigste av de fattige. Miljøet i filmen var så autentisk som det kunne bli, og barna var bare helt utrolige! Over alt tonet Bollywood-musikk og filmbilder ut, som minne om en annen og bedre verden. Og dette holdt faktisk gatebarna oppe - uansett hvor uoppnåelig denne drømmen måtte være ... Og jeg som faktisk er veldig glad i kvalitets-Bollywood-musikk, koste meg med filmmusikken også!

Regissøren Mira Nair står for øvrig bak en annen fantastisk film - "Moonson Wedding". Den har jeg sett et par ganger, men den tåler helt fint å bli sett enda en gang. Den kommer jeg tilbake til innen overskuelig fremtid. 

Terningkast seks!

"The Curious Case of Benjamin Button" (Regissør: David Fincher)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett
Spilletid: 159 min.

Den dagen første verdenskrig var over, ble Benjamin Button født. Moren døde under fødselen, og da faren fikk se barnet, fikk han sjokk. For det var ingen vanlig baby han fikk se - derimot en olding i en babys kropp. Fra seg av sorg over konas død, ønsker han bare å kvitte seg med barnet. I siste liten besinner han seg og plasserer bylten med den lille gutten utenfor et aldershjem.

Bestyreren på aldershjemmet, Queenie, mener Benjamin er et sant mirakel. Hun har lenge ønsket seg et barn, og endelig har Vår Herre hørt hennes bønner. At Benjamin er annerledes enn alle andre barm, får henne bare til å elske ham enda høyere.

Etter hvert som Benjamin vokser til, ser han ut til å bli yngre og yngre. Alt fra han var barn i en oldings kropp, ble han svært fascinert av Daisy, en liten jente som vokser opp sammen med ham på gamlehjemmet. Men etter hvert skilles deres veier. Daisy blir en anerkjent ballettdanser, mens Benjamin opplever det ene eventyret etter det andre på sine reiser.

Så møtes han og Daisy igjen, og stor kjærlighet oppstår. I mellomtiden har Daisy vært utsatt for en ulykke, slik at hun aldri kan danse igjen. Benjamin vet at deres dager er talte. Han blir fremdeles yngre og yngre, og om ikke lenge vil han bli et barn igjen. Før han rekker å forsvinne ut av Daisys liv, blir hun gravid og føder ham en datter.

Og historien om Benjamin Button avsløres for datteren mens moren ligger på dødsleiet. Hun overleverer henne Benjamins dagboknotater, og mens hun leser i denne boka, rulles historien om Benjamin ut i alle sine fragmenter.

Filmen er basert på en roman av F. Scott Fitzgerald, og ble vinner av tre Oscar-statuetter i 2008 (beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter). Så langt vel og bra. Jeg opplevde også at Brad Pitt spilte en av sine bedre roller i denne filmen. Cate Blanchett er dessuten en skuespiller av rang. Like fullt ble jeg faktisk ikke betatt av filmen eller historien. Kanskje var den rett og slett for lang med sine nesten tre timer? Eller kanskje var det det fullstendig usannsynlige over hele historien som gjorde at jeg falt litt av underveis og rett og slett kjedet meg. Høydepunktene i filmen var, slik jeg opplevde det, møtene mellom Benjamin og Daisy og kanskje særlig scenene fra da de innledet sitt kjærlighetsforhold. Disse scenene var intet mindre enn nydelige! Jeg er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi denne filmen, men ender nok på terningkast fire.

"Hemmeligheter og løgner" (Regissør: Mike Leigh)

Innspilt: 1996
Nasjonalitet: Storbritannia
Originaltittel: Secrets and Lies
Skuespillere: Brenda Blethyn, Phyllis Logan, Timothy Spall, Claire Rushbrook, Marianne Jean-Baptiste
Spilletid:136 min.

Etter at adoptivmoren dør, ønsker Hortense å oppspore sin biologiske mor. Et endret lovverk har nemlig gjort dette mulig. Stor blir hennes overraskelse da hun oppdager at moren er hvit. Selv er hun nemlig farget.

Hortenses biologiske mor Cynthia går motstrebende med på å treffe henne. Da de treffes, får også hun sjokk. For hun ante ikke at hennes bortadopterte barn, som hun fikk da hun var 16 år og nektet å se etter fødselen, var farget ... Hun skjønner ganske enkelt ingenting, for hun har jo aldri hatt samkvem med en farget mann, eller ... ? Denne dypt bevarte hemmeligheten ligger imidlertid bak mange lag med fortrengninger, og plutselig kommer fortiden veltende over henne, enten hun vil eller ikke.

Hortense har klart seg svært, svært godt i livet. Faktisk i motsetning til sin biologiske mor og hennes datter Roxanne. Det går ikke lang tid før Cynthia skjønner at hun har all grunn til å være stolt over sin bortadopterte datter, og ikke lenger ønsker å gjemme henne bort. Sakte, men sikkert vokser det frem noe som kan ligne på et mor-datter-forhold.

Cynthias bror Maurice har hatt suksess som fotograf, og han og hans kone har nylig anskaffet seg et nydelig hus. Et hus med fem-seks soverom ... uten noen å fylle opp rommene med. For noen barn kom aldri inn i livet deres. Dette har tæret på ekteskapet og verkebyllen mellom dem har blitt så stor at de knapt er i stand til å prate skikkelig sammen. Verken Cynthia, Roxanne eller Jane liker hverandre særlig godt, og i midten står Maurice som prøver å være alle til lags.

Maurice og Jane bestemmer seg imidlertid for å arrangere et fødselsselskap da Roxanne fyller 21 år. Og da ønsker Cynthia at Hortense skal være med ... Deretter går ingenting helt som planlagt.

"Hemmeligheter og løgner" er en fantastisk film om familiehemmeligheter, skuffelser, misforståelser, fortielser og misunnelse. Filmen blir sånn sett et bilde på at det "er noe" i enhver familie. Selv om noen klarer seg bra, er det alltid andre som ikke gjør det. Slikt blir det som regel misunnelse av. Og så spørs det da hva som er verdt å misunne? Hun som fikk barn med to forskjellige menn, og som aldri har hatt penger til noe som helst? Eller hun som lever i et ekteskap hvor savnet av barna som aldri kom ble en avgrunn mellom ektefellene, men som bor i det nydeligste hjem og aldri har trengt å bekymre seg for hvor pengene til neste regning skulle komme fra? Kanskje har familiemedlemmene noe å tilføre hverandre tross alt? Noe som ikke kan måles i penger eller ytre fasader? Dette er en tankevekkende film med utrolig gode skuespillere! Brenda Blethyn spilte Cynthia vanvittig godt! Og Marianne Jean-Baptiste var nydelig som Hortense. Men Claire Rushbrook som Roxanne overbeviste ikke. Hun hadde ikke trengt å fremstille henne så til de grader dum. Alt i alt en flott og varm familiefilm av beste britiske merke!

Jeg gir terningkast fem.

"En ganske snill mann" (Regissør: Hans Petter Moland)

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Jorunn Kjellsby, Gard B. Eidsvold, Bjørn Sundquist, Aksel Hennie
Spilletid: 108 min.

Ulrik (som spilles av Stellan Skardsgård) har nettopp kommet ut av fengsel etter å ha sonet en dom på 12 år for drap. Den første han treffer er Jensen. Han tar vare på folka sine, men forventer til gjengjeld at de stiller opp for ham. Ulriks første oppdrag er å ta livet av mannen som tystet på ham, slik at han havnet i fengsel. "Problemet" er bare at Ulrik er en ganske snill mann ...

Jensen skaffer Ulrik tak over hodet og en jobb på bilverksted. Vel, hybelen er kanskje ikke mye å skryte av. Dessuten forventer gamla som han leier hos visse tjenester ... I begynnelsen er Ulrik nøden selv, så det koster ham ikke all verdens å "stille opp", men etter hvert blir det hele besværlig. Særlig etter at han har truffet ei dame, og det viser seg at gamla er rimelig sjalu av seg ...

Ulrik har ikke lyst til å ta livet av tysteren. Egentlig vil han bare leve et rolig og skikkelig liv. Men man skuffer ikke Jensen (spilt glitrende av Bjørn Floberg). Eller?

Ulrik ønsker for øvrig å få kontakt med sønnen sin, men sønnens gravide kjæreste ønsker ikke at de skal ha kontakt med en morder.

Nesten alt som kan krype og gå innenfor norsk film har en eller annen rolle i filmen "En ganske snill mann". Dessverre ble jeg ikke like overbegeistret over alle skuespillerprestasjonene. Jorunn Kjellsby i rollen som gamla som leier ut et rom til Ulrik, var helt skrekkelig. Og det begynner i grunnen å gå inflasjon i rollene som blir Bjørn Sundquist til del. Må han spille i absolutt alle norske filmer? Det begredelige oppsynet hans, som han gjorde slik suksess med i Berlinerpoplene og Jernanger, er ikke morsomt lenger. Jeg opplevde like fullt at denne filmen holdt mål og vel så det, selv om jeg altså ble skuffet. I valget mellom en svak fem´er og en sterk firer, heller jeg likevel i retning av terningkast fem. Så vidt! Og det er selvfølgelig Stellan Skarsgård som bærer det meste av filmen. Småkjeltringen som er ganske så desillusjonert idet han kommer ut av fengsel, og som sakte, men sikkert tiner opp og begynner å tro på at det kanskje finnes en fremtid for ham likevel ... Stellan Skarsgård spiller rollen til fingerspissene!

"Lett på tråden" (Regissør: Stephan Elliot)

Innspilt: 2008
Original tittel: Easy Virtue
Nasjonalitet: England, Storbritannia
Skuespillere: Jessica Biel, Colin Firth, Kristin Scott Thomas, Ben Barnes
Spilletid: 93 min.

Da John Whittaker varsler sine erkebritiske foreldre at han har giftet seg med en amerikanerinne og ønsker å ta henne med til deres slott i England slik at de kan møtes, steiler Mrs. Whittaker bokstavelig talt. Det var ikke akkurat dette hun hadde sett for seg at sønnen skulle bli til del. Hele livet har hun kjempet for å holde eiendommene samlet, slik at sønnen John en gang skulle overta, og så har han giftet seg med en amerikansk tøyte ...

Like fullt blir alle, og kanskje i særdeleshet Mr. Whittaker (i Colin Firths skikkelse), fullstendig sjarmert da sønnens vakre kone Larita ankommer. Til og med Johns giftesyke søstre svermer rundt Larita, nesegrus i beundring over all den stil og glamour hun opptrer med.

Men så kommer Larita ved et uhell til å sette seg på familiens kjæledegge, en chihuahua. Og så dukker det opp noen gamle hemmeligheter fra fortiden, som vel egentlig ikke tåler dagens lys ... Dermed er det duket for forviklinger og intriger. Og spørsmålet er om John elsker sin kone høyt nok til å stå henne last og brast gjennom alt som skjer ... Hvem føler han til syvende og sist størst lojalitet overfor - sin kone eller familien?

Jeg trodde at dette var en nokså lettlivet komedie da jeg bestemte meg for å se den, men jammen ble jeg svært så overrasket. For filmen har absolutt dybde! Og den var ikke fullt så lattervekkende som man kanskje skulle tro. Tvert i mot var det mye alvor. Fordommer, forutinntatthet, snobberi, klasseskille - alt tatt veldig på kornet! Colin Firth er virkelig en fantastisk skuespiller, som stadig overrasker. Det var heller ikke ueffent at rollen han spilte var svært sympatisk. I enkelte sekvenser hvor svigerdatter (Jessica Biel) og svigermor (Kristin Scott Thomas) kranglet så busta føyk på det mest satiriske og erkebritiske vis, var det helt nødvendig å kunne så pass engelsk at man kunne frigjøre seg fra de latterlige oversettelsene i undertekstene, hvor halvparten av poengene rett og slett ble borte.

Terningkast fem!

"Buddenbrooks" (Regi: Heinrich Breloer)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Armin Mueller-Stahl, Iris Berben, Jessica Schwarz, Mark Waschke
Spilletid: 145 min.

I denne filmen, som er basert på Thomas Manns berømte roman med samme navn, skildres tre generasjoner i familien Buddenbrooks.

På et ball i Lübecks sosietet på midten av 1800-tallet opptrer Tony som den reneste prinsesse, dansende med sønnen til en av byens oppkomplinger, Hagenströms. Familien Hagenström anerkjennes riktignok som dyktige kjøpmenn, men når ikke opp til familiene med gamle penger i Lübecks handelsstand.

Buddenbrook-familien styres med hård hånd av den gamle patriarken Jean Buddenbrook. Da den i Tonys øyne heslige mannen Grünlich ber om hennes hånd, protesterer alt i henne. Grünlich har lovet faren innpass i Hamburgs handel om han får Tony. Hans regnskaper granskes for å finne ut om han er et godt parti, og dette bekreftes. Tony settes under et umenneskelig press for å sette sine egne ønsker til side til fordel for firmaet. Selv ikke det forhold at hun under et opphold hos loskapteinen i Travemünde forelsker seg i dennes sønn, tas det hensyn til.

Ekteskapet med Grünlich blir imidlertid en stor ulykke ikke bare for Tony, men også for familien Buddenbrooks. Tony slipper knapt ut av hjemmet deres på landet, og den dagen det viser seg at ektemannen er konkurs og kun kan reddes av hennes far, fraråder hun faren å hjelpe ham. Det skal også vise seg at den godeste Grünlich kun var en medgiftjeger. Regnskapene ble forfalsket for at han skulle fremstå som et godt parti. Tony skilles fra mannen sin, og lar ham møte undergangen alene.

Mange hendelser svekker familien Buddenbrooks formue, og Thomas, Tonys bror, skal vise seg å bli firmaets redning.

Etter at faren Jean har avgått ved døden, gifter Thomas seg med sin vakre fiolinspillende Gerda fra Amsterdam. Det blir også mer og mer tydelig at broren Christian er og blir en døgenikt som det ikke er noe tak i. Hans livsførsel er en stor belastning for familien og dens ære. Tony gifter seg på nytt, men også dette ekteskapet er et feilskjær. Det finnes nemlig ikke noe fornemt over livet i München, og Tony føler dette svært fornedrende. Etter at hun har knepet ektemannen på fersken i en heller mindre delikat situasjon med en av tjenestejentene, skiller hun seg igjen.

At det går mot slutten for familien Buddenbrooks, begynner etter hvert å bli tydelig. Ikke en gang et stort palass av et hus eller det faktum at Thomas blir valgt som senator, kan hindre dette. For da hans kone omsider skjenker ham en sønn, er det tydelig for alle og enhver at han aldri kommer til å bli noen forretningmann ... Sønnen Hanno er for sart og følsom og har en hang til musikk slik som moren. Ikke engang multiplikasjonstabellen fester seg i hans hode.

Filmatiseringen av Thomas Manns bok er et godt stykke på vei vellykket. Kanskje var det helt feil å se den så kort tid etter at jeg hadde lest boka. Dermed er det vanskelig for meg å betrakte den helt isolert og stående på egne ben. Bl.a. irriterte det meg at Tony i filmen er gjort barnløs, noe hun ikke var i boka. Dessuten synes jeg at familien Hagenström ble svært ufordelaktig fremstilt, der de skulle ha hånt Buddenbrooks-familiens fall. I Manns bok var dette noe som foregikk i Tonys hode, som et uttrykk for hennes kamp om å opprettholde verdigheten, sine to skilsmisser til tross. Jeg vil absolutt anbefale denne filmen dersom man ikke har tenkt å lese boka. Når jeg likevel ender med å gi filmen terningkast fire, er det fordi jeg ble skuffet over alt regissøren åpenbart har hoppet over, og som jeg synes var viktig i boka. Skuespillerne er dyktige, kulissene er flotte ... men virkelig storartet ble det liksom ikke. Kanskje skyldtes det også at det var så altfor mye som skulle få plass i denne 2,5 timer lange filmen, slik at de fine og/eller morsomme øyeblikkene som jeg faktisk gledet meg til, aldri kom eller passerte for fort ... 

Stefan Zweig: "Amok"

Utgitt i Tyskland: 1922
Utgitt i Norge: 1928
Forlag: M. Aschehoug & Co.
Oversatt: Barbara King
Antall sider: 192

"Amok" inneholder to noveller; "Amokløper" og "Brennende hemmelighet". Selv om novellene er svært forskjellige i innhold, er dramaturgien den samme som vi f.eks. finner i Zweigs mesterlige novelle "Sjakknovelle". Som i en kriminalroman bygges spenningen opp, og som leser satt jeg i åndeløs spenning absolutt hele tiden. Fordi novellene ble utgitt i 1928, er språket nokså gammelmodig, men det vendte jeg meg overraskende fort til å lese.

I " Amokløper" treffer vi en reisende med skipet Oceania fra Kalkutta til Napoli. Ombord treffer han en lege som har forlatt Asia pga. en hendelse som nær har gjort at han holdt på å gå fra forstanden. Han trenger desperat en tilhører, og tilfeldighetene vil ha det til at det er vår jeg-person som får høre hans betroelser.

Legen befinner seg på en avsidesliggende post da han blir oppsøkt av en meget dominerende og bestemt hvit kvinne, som forlanger at han skal utføre en ulovlig abort på henne. Legen blir meget provosert av hennes arroganse og manglende ydmykhet. Han ønsker at hun skal komme krypende og trygle. Dette finner ikke kvinnen seg i, fordi hun har svært høye æreskodekser. Hals over hode flykter hun fra legen. Desto mer overraskende er det at legen - antakelig fordi han begjærer kvinnen - følger etter henne for å gjenopprette det han plutselig oppfatter som sitt livs fadese ...

I boka " 1001 bøker du må lese før du dør", er novellen betegnet som en freudiansk utforskning av den underbevisste og latente seksualitetens makt.

Novellen " Brennende hemmelighet" er kanskje ikke så kjent som "Amok", men den er noe av det beste jeg har lest innen novelle-genren! Her treffer vi kvinneforføreren som kun omtales som "baronen". Gjennom å utnytte et barns troskyldighet - Edgar på 12 år - planlegger han å nedlegge guttens mor som bytte for sitt begjær. Og ved enkle knep vinner baronen guttens tillit, og bruker ham som et redskap for å forføre moren.

Alt i alt to meget vellykkede noveller, som fortjener terningkast seks!

Mitt håp er at jeg ved å sette fokus på Stefan Zweigs forfatterskap skal bidra til å få fart på gjenutgivelsen av hans bøker. Det er virkelig en skam at de knapt er tilgjengelig for noen lenger!

"Hun var i den farlige alder, hvor en kvinde begynner å angre at hun har været tro mot en mann hun egentlig aldrig har elsket, og hvor gløden av hendes skjønhets solnedgang ennu muliggjør et siste uopsetsig valg mellem det moderlige og det kvinnelige."

Det som imponerte meg med denne novellen er Zweigs evne til kort og presist å sette ord på hva som skjer i kommunikasjonen mellom de voksne og barnet. Barnets mistenksomhet stiger etter hvert som han blir vitne til at baronen og moren stikker seg bort, prøver å komme vekk fra ham, men han skjønner ikke hvilke hemmeligheter de forsøker å skjule for ham. Derimot ser han sviket hos de voksne. De lyver for ham, holder ikke løfter etc. Og moren holder ham i tømme ved bokstavelig talt å begå det ene overgrepet etter det andre mot barnet. Hans virkelighetsoppfatning benektes, han låses inne som straff, han holdes nede ... mens morens formål er å skjule sine uredelige hensikter.

"Han forstod ikke noget av livet lenger efterat han hadde set at de ordene, som han trodde der stod virkelighet bak, bare var sepebobler som blev pustet op og sprang istykker. Med hvad for en fryktelig hemmelighet kunde det være, som kunde drive voksne mennesker så vidt som til å lyve for ham, et barn, og stjele sig vekk som forbrytere?"

"Det er jo så usigelig let å føre barn bak lyset; disse troskyldige, til hvis kjærlighet der så sjelden blir beilet!"

"The Little Traitor" (regissør: Lynn Roth)

Innspilt: 2007 

Nasjonalitet: Israel og USA   

Skuespillere: Alfred Molina, Ido Port, Rami Heuberger, Gilya Stern, Theodore Bickel

Spilletid: 86 min.
Basert på Amos Oz´ bok "Panther in the Basement"

11 åringen og jøden Proffy er født og oppvokst i Palestina etter at det lyktes foreldrene hans å flykte fra Polen mens moren var gravid. Ingen av slektningene deres overlevde Holocaust.

Proffy er en svært kontaktsøkende gutt, men faren hans har egentlig aldri tid til ham. Stort sett kommer faren kun på banen når straff skal deles ut - gjerne fordi Proffy ikke har klart å overholde portforbudet.

Vi befinner oss altså i Palestina, året er 1947 og britenes okkupasjon av landet nærmer seg slutten. Både jøder og palestinere håper at alt skal bli så veldig mye bedre bare britene drar hjem. Så også Proffy og hans kamerater. De hater britene intenst, og planlegger et attentat med en hjemmelaget bombe.

Så blir Proffy tatt for brudd på portforbudet av den britiske sersjanten Dunlop (i Alfred Molinas skikkelse). I stedet for å arrestere Proffy, følger Dunlop ham hjem. I forbifarten nevner han at han pleier å sitte på Orient Palace hver ettermiddag, og at Proffy bare må stikke innom hvis han har lyst.

Og Proffit, som knapt har noen voksenkontakt med foreldrene sine som alltid har det for travelt til å snakke med ham, ender opp som fast gjest hos Dunlop på Orient Palace. Der utveksler de alskens ulike samtaleemner; damer, britenes okkupasjon av Palestina, Dunlops forlovede etc. Dunlop lærer dessuten Proffy å spille biljard. Til gjengjeld lærer Proffy Dunlop hebraisk.

Men Proffy vet ikke at vennene hans følger med på hvor han bedriver tiden sin, og plutselig springer "bomben". Proffy er en foræder! Og i et okkupert land er det ingen spøk å bli kalt foræder, selv om man bare er 11 år! Han blir faktisk stilt for retten anklaget for foræderi.

Dette er en nydelig film om menneskene i en av de mest tragiske konflikter som finnes i verden. Lite ante verken jødene eller palestinerne om hva som ventet dem etter at britene trakk seg ut av landet, og FN vedtok at staten Israel skulle opprettes ...

Alfred Molina er en solid skuespiller, men jammen synes jeg at han som spilte den lille gutten (Ido Port) også overbeviste! Best av alt var kanskje miljøet som var gjenskapt fra 1947. For meg fremsto dette som svært autentisk. Filmen er basert på israeleren Amos Oz sin bok "Panther in the Basement", og den har mottatt en rekke priser i forbindelse med filmfestivaler.

En sterk terningkast fem for denne filmen!

Thomas Mann: "Buddenbrooks - en families forfall"

Utgitt i Tyskland: 1901
Original tittel: "Buddenbrooks. Verfall einer Familie"
Oversatt: Per Paulsen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 554
Etterord av Per Qvale

I boka ”Buddenbrooks – en families forfall”, betegnet som Thomas Manns mesterverk, møter vi familien Buddebrooks i 1835. Pater familias, Johan Buddenbrooks, er 70 år og hans livsgjerning består i at han har bygget opp handelshuset som bærer hans navn. I Lübeck anses familien Buddenbrooks nærmest som adelige, og oppkomlinger foraktes som pesten.

Da den gamle dør noen år senere, er det hans sønn Jean, konsulen, som overtar familiebedriften. Familiens suksess sikres gjennom et strategisk ekteskap med Elisabeth Kröger. I motsetning til sin livsbejaende far, er Jean en religiøs svermer. Det er på hengende håret at hans manglende kløkt og dyktighet som forretningsmann ikke ødelegger firmaet for godt. Kanskje er det det faktum at han dør så altfor tidlig – i en alder av 53 år – som faktisk redder huset Buddenbrooks. For dermed kan sønnen Thomas, som er atskillig dyktigere, overta roret.

Familiens medlemmer fører seg nærmest som om de sto de kongelige nær. Skandaler må med omhu unngås. Desto pinligere er det at Jeans datter Tony mislykkes i sine ekteskapelige forhold. Ikke bare blir hun skilt en gang, men dette gjentar seg også mht. hennes andre ekteskap. Slikt gikk ikke upåaktet hen på midten av 1800-tallet. Og at Thomas´og Tonys bror Christian er en døgenikt og en levemann, gjør ikke saken noe bedre.

Thomas gifter seg med den skjønne, men også nokså livsfjerne Gerda. Hennes interesser er musikk og dette alene. Sånn sett forblir hun alltid en fremmed fugl i den Bruddenbrookske familie. Og da sønnen Johan, kalt Hanno, også viser seg å være en sart og følsom gutt helt uten anlegg for forretninger, begynner forfallet i familien. Det en gang så stolte familiefirmaet Buddenbrook vakler i grunnvollene. Og dette er godt hjulpet av nye strømninger i samfunnet, hvor nye pengesterke familier - dvs. oppkomlinger - ikke bare lykkes bedre enn de gamle tradisjonsbundne familiene, men også befester sine posisjoner på bekostning av de gamle ærverdige familiene.

Når jeg faktisk mener at denne boka fortjener terningkast seks (men burde hatt terningkast åtte!), er det fordi den språklig og litterært fremstår som et mesterverk. Jeg tror ikke at jeg noen gang har lest så til de grader gode personbeskrivelser som dem Thomas Mann briljerer med i denne boka. Og gjennom disse skildringene bidrar han også til å levendegjøre persongalleriet på en mesterlig måte. Det er et lass av humor, ironi og elegante formuleringer i denne boka! Ikke sjelden er personskildringene nesten på grensen til ondskapsfulle. Og når jeg kjenner til at Thomas Buddenbrooks visstnok skal være Thomas Manns far, hans kone forfatterens mor og den fordrukne Christian hans onkel, så skjønner jeg at boka vakte stort oppstyr da den ble utgitt i 1901. Thomas Mann var da 25 år. I 1929 fikk han Nobels litteraturpris nettopp pga. denne boka.

Ellers vil jeg fremheve at boka ikke er så tunglest som man kunne frykte. Kanskje skyldes dette at den utgaven jeg leste er en ny og moderne oversettelse utgitt spesielt i anledning 50-årsmarkeringen etter forfatterens død. Flere burde virkelig få øynene opp for denne skatten av en bok!

Boka er filmatisert.

Jeg legger ved en link til et intervju Tove Valmot har gjort av Helge Jordheim.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Bokelskerinnen

"Fiorile" (Regissører: Paolo og Vittorio Taviani)

Innspilt: 1993
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere: Claudio Bigagli, Galatea Ranzi, Michael Vartan, Renato Carpentieri
Spilletid: 115 min.

Familien Benedetti er på vei fra Paris til Toscana. For å få tiden til å gå, forteller pappa Luigi barna Simona og Emilio hans egen families historie, som begynte for rundt to hundre år siden.

Det hele startet med at en fransk løytnant forelsket seg i Elisabetta, en enkel bondejente som han valgte å kalle Fiorile. Denne mannen - Jean - hadde i oppdrag å vokte en gullskatt, men pga. jenta er han uoppmerksom. Plutselig er skatten borte. Jean plasseres på torget om natten, og landsbyens beboere har fått beskjed om at den som har stjålet skatten kan redde soldatens liv dersom skatten dukker opp i løpet av natta. Ved morgengry har ingen skatt dukket opp, og han må derfor bøte med livet.

Elsabetta er svanger med soldatens barn, og det er hennes bror Alessandro som har stjålet gullskatten. Familien reiser av gårde, og slår seg senere opp som velstående landeeiere i Toscana. Det skal imidlertid vise seg at det pga. tyveriet av gullskatten hviler en forbannelse over familien, som gjennom flere generasjoner rammes av den ene ulykken etter den andre. Benedetti-familien kalles på folkemunne Maledetti, dvs. "de forbannede".

Luigis far Massimo Benedetti lever alene på gården Luigi og hans familie er på vei til. Overbevist som han hele livet har vært om at forbannelsen er høyst reell, har han latt Luigi vokse opp i Frankrike. På denne måten mener han at han har berget sønnen sin fra forbannelsen. Han ønsker heller ikke at barnebarna skal besøke ham, men tar motvillig imot dem. Så er spørsmålet om han klarer å skåne barnebarna fra forbannelsen ....

Dette er en nydelig film om kjærlighet, familiehemmeligheter, svik og sorg, ulykker og forbannelser, slik nesten bare italienerne kan det. Scenografien er så vakker, så vakker, og lidenskapen så intens at det nesten gjør vondt. Knapt noe landskap i hele verden er så vakkert som Toscana. Og skuespillerne leverer så det holder! En svært vellykket film som fortjener terningkast fem.

"Cheri" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2009

Nasjonalitet: Storbritannia

Skuespillere: Michelle Pfeiffer, Rupert Friend, Kathy Bates

Spilletid: 89 min.

Under Frankrikes Belle Epoque fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var skjønnhet en av de dyder som ble høyt skattet i mange kretser. En del vakre kvinner gjorde det til en levevei å være kurisaner, som var en noe penere form for prostitusjon. Gjennom å bli oppvartet av rike og velsituerte herrer, levde de ikke bare godt. De ble rike!

Lea (i Michelle Pfeiffers skikkelse) levde som luksusgledespike, og med sin skjønnhet var hun en svært ettertraktet kurtisane. Hele tiden gjaldt det å unngå å bli forelsket! Ellers ville maktforholdet mellom henne og kundene blir snudd, og det ville langt fra være innbringende eller karrierefremmende.

Lea innser at hennes dager som ettertraktet kurtisane nærmer seg slutten. Hun er ikke lenger ung, og kampen mot alderdomstegn og forfall begynner å bli besværlig. Men så vil lykken det annerledes. Hun får seg en ung elsker på 19 år. Og denne mannen er ingen hvem som helst; han er sønnen til hennes venninne, som også er i samme bransje som Lea. 

Kvinnene - eller "arbeidskollegaene" - er på mange måter prisgitt hverandre, fordi de finere kretser skyr dem som pesten. Lea kan ikke fordra de andre kvinnene, og giftighetene kastes som piler gjennom rommet når de er sammen.

I begynnelsen tenker Lea at hun skal ha det litt moro med venninnens sønn - Cheri - men så går tiden og det oppstår ... kjærlighet? Men da hans mor seks år etter at Lea og Cheri innledet sitt forhold, plutselig får lyst på barnebarn og arrangerer et ekteskap for Cheri ... da spørs det hvordan de kommer til å takle atskillelsen ...

For å si det sånn: Michelle Pfeiffer har vel aldri vært noen karakterskuespiller. Men hvilken rolle spiller dette når hun er så gudsbenådet vakker? (Liten digresjon: Hun må da nærme seg 50 år, men ser like flott ut fremdeles!) Kjærligheten som oppstår mellom Lea og Cheri spilles med en intens oppriktighet og glød, og det mangler virkelig ikke på lidenskap! Kulissene er utsøkt delikate og vakre, og replikkvekslingene mellom kurtisanene som ikke liker hverandre, er fornøyelig. Likevel beveget denne filmen seg aldri over det middelmådige. På slutten satt jeg og tenkte: "Var dette virkelig alt?" Jeg ble skuffet! En svak firer på terningen fra meg.

"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (Regissør: Laurent Jaoui)

Den personifiserte ondskap


Innspilt: 2008
Original tittel: La traque
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Franka Potente, Yvan Attal, Hanns Zischler
Spilletid: 99 min.
Klaus Barbie sto bak en rekke forbrytelser mot menneskeheten i Lyon under andre verdenskrig. Ved krigens slutt lyktes det ham å flykte til Latin-Amerika for å unnslippe straffeforfølgelse. I rundt 25 år hadde han levd i skjul under et annet navn, da ekteparet og nazistjegerne Beate og Serge Klarsfield klarte å lokalisere ham.

Ekteparet møtte mye motstand blant franske myndigheter, som fra før av hadde et anstrengt forhold både til Peru og Brasil grunnet atomprøvesprengningene på 1980-tallet. Til slutt ble det media som satte dagsorden i saken, og president Mittereand gikk til slutt med på å begjære mannen utlevert fra Brasil. Da hadde det akkurat funnet sted et regjeringsskifte i Brasil, og de nye makthaverne ønsket å gjøre noe med de gamle nazistene som faktisk var blitt en farlig maktfaktor i landet.

Kampen for å finne Klaus Barbie og få ham dømt, tok 12 år. I løpet av disse årene ble ekteparet Klarsfield utsatt for bombeattentater, drapsforsøk og trusler. Men ikke en gang vurderte de å gi seg. Til slutt fikk de lønn for strevet. Ikke bare ble Klaus Barbie tatt. Han ble også dømt i Frankrike den 4. juli 1987, 42 år etter at andre verdenskrig var over.

Jeg blir aldri lei av å se filmer eller lese bøker med tilknytning til den andre verdenskrig. Denne filmen føyer seg inn i rekken av filmer som belyser krigens grusomheter på en ny måte. For den som tror at krigens psykopater har lagt ondskapen til side under sine eksil, tar feil. Ondskapen fortsetter, men med andre ofre. Og det er av største viktighet å få stoppet dette! Dette er en velspilt film med svært gode skuespillere, og handlingen er spennende selv om man kjenner utfallet. Filmen fortjener terningkast fem.

En lignende film med samme tema er "Eichmann - dødens signatur".

"Sebastians verden" (Regissør: Knut Møller-Lien)

Kalkun! Styr unna!


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Andreas Wilson, Christian Strand, Camilla Malmquist Harket
Spilletid: 90 min.

Sebastian og thailenderen Moon er bestekompiser, og få skulle vel tro at de i det hele tatt skulle ha noe felles. Sebastian er vokst opp i et norsk hjem med middels økonomi, mens Moon har kommet til Norge som sexturist. Begge drømmer om det store scoopet, det som skal gjøre dem økonomisk uavhengige.

Sebastian prostituerer seg i likhet med Moon til velsituerte homofile menn. Rent bortsett fra en homse-venn som Sebastian forguder, går de inn for å robbe sine øvrige kunder. Tidvis tar grådigheten vel overhånd, og sjansene som tas er meget risikable. Hvor langt er de villige til å gå for å oppnå sin økonomiske uavhengighet? Og ikke minst: er det her lykken ligger?

Dette er noe av det verste makkverket jeg har sett innen norsk film på svært lenge. Skuespillerprestasjonene var ikke noe å skryte av, men aller verst var faktisk fortellerstemmen! Maken til oppsop av klisjéer skal man virkelig lete lenge etter! Og det er veldig synd, for for en gangs skyld var det noen nye ansikter på lerretet ... uten at det hjalp det aller minste! Jeg fikk faktisk assosiasjoner til filmkalkunen til Aune Sand på 90-tallet ("Dis - en kjærlighetshistorie" - noe av det mest patetiske som er laget innen norsk film noen sinne). Flere ganger ble jeg sittende og spole fordi jeg ikke gadd å bruke mer tid enn nødvendig på å se den. Og hadde det ikke vært for tanken på å slakte filmen, som jeg i anstendighetens navn syntes jeg måtte se ferdig, hadde jeg gitt meg etter en halv time. Spar tiden og pengene og styr unna dette makkverket av en film!

Jeg gir terningkast to, og da er jeg snill.

"Coco Chanel & Igor Stravinsky" (Regissør: Jan Kounen)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Mads Mikkelsen, Anna Mouglalis
Spilletid: 120 min.

Det franske moteikonet Coco Chanel sitter i konsertsalen, året er 1913 og det dreier seg om uroppføringen av et svært kontroversielt musikkstykke av russeren Igor Stravinsky. Publikum deler seg i to; den ene delen er sjokkert over det de oppfatter som et absolutt lavmål innenfor musikken, mens den andre delen anerkjenner det spektakulære og fremtidsrettede i fremføringen. Imidlertid er en ting klart: totalt sett ble dette ingen suksess blant det sofistikerte, europeiske publikum.

Flere år senere treffes Coco og Igor igjen. Igor har fremdeles ikke hatt den helt store suksessen. Firebarnsfar har han også blitt, og han er ikke i stand til å tilby familien annet enn en nokså kummerlig hotelltilværelse. Coco tilbyr hele familien å flytte inn på hennes gods like utenfor Paris. Igor er en meget stolt mann. Først nøler han, men så slår han til. Det skal hans kone angre på!

Det hele ender selvsagt med at Coco og Igor blir elskere. Med smerte skjønner Igors kone hva som skjer, uten at Igor klarer å foreta seg noe for å avslutte det hele. Det som uansett kom ut av denne tross alt kortvarige affæren, var at han fikk ro og inspirasjon til å skrive et musikkstykke som ble hans gjennombrudd, mens Coco omsider fant frem til formelen som hennes senere berømte parfyme Chanel nr. 5 skulle få.

Vanligvis elsker jeg filmene som Mads Mikkelsen er med i, men rollen som Igor ga ham virkelig ikke mye å spille på. Han hadde hele tiden et nokså mutt, lukket ansikt - selv under elskovsscenene med Chanel - og det var det. Men kanskje var det nettopp slik Igor Stravinsky var? Anna Mouglalis fikk uansett en atskillig mer spennende rolle! Stilsikker og med en selvsikkerhet av de helt sjeldne tok hun det hun ville ha - også andre kvinners menn. Eller kanskje særlig andre kvinners menn! En meget overbevisende rolletolkning fra hennes side! Det var for øvrig morsomt å se hvordan kulissene, som skulle gjenspeile Coco Chanels spesielle smak, var bygget opp. Det meste gikk i svart og hvitt, på en helt særegen måte. Ellers var musikken - med unntak av en vel lang innledning med det nevnte skandaløse musikkstykket (som jeg uten å overdrive må kunne hevde er for spesielt interesserte!) - vakker. Noen ganger ble det stilistiske uttrykket i filmscenene trukket vel langt, som om det vakre hadde en høyere mening i historien. Joda, veldig vakkert og alt det der, men kanskje litt for "billig" i forhold til å gi filmen en troverdig dybde. Og til slutt: tror vi egentlig på at det var magi mellom Coco og Igor etter å ha sett denne filmen? Alt i alt en helt grei film som står til en firer på terningen. 


Jeg likte for øvrig filmen "Coco avant Chanel" med Audrey Tautou mye bedre!

Jeg tar med en link til Dagbladets anmeldelse av filmen. 

"Enduring love" (Regissør: Roger Michell)

Besettende kjærlighet


Innspilt: 2004
Nasjonalitet: England
Skuespillere: Daniel Craig, Samantha Morton, Phys Ifans
Spilletid: 96 min. 

Joe har invitert med kjæresten sin på picnic ute i det fri, og planen er at han skal fri til henne. Men rett før champagnekorken går, oppdager de en luftballong med en mann hengende med det ene beinet fast i en line.

Både Joe og flere andre menn i nærheten kommer styrtende til. De får løs mannen, men klarer ikke å få en liten gutt som sitter oppe i kurven til å komme ned før det fatale skjer. En av mennene slipper taket på kurven - med den følge at de andre ser seg nødt til å slippe for å unngå å bli dratt med ballongen opp i luften. Unntatt en av redningsmennene ....

På bakken blir de andre stående og se på at mannen følger med ballongen, inntil han ikke klarer mer og slipper, for så å styrte i døden. Den lille gutten klarte å lande 7-8 km unna, og kom helskinnet fra det hele.

Hendelsen er traumatiserende for dem som var til stede. Joe grubler på om det var han som faktisk slapp først, og sånn sett var ansvarlig for at ballongen reiste av gårde igjen og at mannen døde. Skyldfølelsen gnager på ham.

Så blir Joe oppsøkt av mannen Jed, en av dem som var til stede i forbindelse med ulykken. Jed er åpenbart forelsket i Joe, men Joe klarer ikke helt å ta ham alvorlig. Han forsøker å avvise Jed på en høflig måte, men uansett hva han gjør, tolker Jed dette oppmuntrende. Etter hvert blir Jeds forfølgelse av Joe et mareritt. Da de han har rundt seg, blant annet hans tilkommende, ikke tror ham og nærmest betrakter Joe som en smule forskrudd, blir Joes situasjon ikke akkurat bedre ... Holder han på å bli gal? Hva er det som egentlig skjer? Er han så uskyldig som han selv tror?

Filmen er basert på Ian McEwans bok "Kjærlighet ved første blikk" eller "Enduring Love" som den heter på originalspråket. Og når det er McEwan som står bak, forventer man en nokså skrudd og makaber vri på historiene. Det er sagt om McEwans forfatterskap at historiene hans beveger seg i den menneskelige psykes grenseland, og romanen som denne filmen er basert på er intet unntak i så måte. Skuespillerprestasjonene og regien er glitrende! Valget av skuespillere kunne heller ikke vært bedre. Jeg så denne filmen for første gang for noen år siden, rett etter at min entusiasme for Ian McEwans bøker våknet. Den var vel verdt å se om igjen!

Terningkast fem.

"Intermission" (Regissør: John Crowley)

Legg til bildetekst

Innspilt: 2003
Nasjonalitet: Irland
Skuespillere: Colin Farrell, Cillian Murphy, Kelly Macdonald, Colm Meany, Shirley Henderson, David Wilmot og Brian 
O´Byrne
Spilletid: 107 min. 

John (spilt av Cillian Murphy) har nettopp slått opp med kjæresten Deirdre for å "teste" hennes kjærlighet, men ting utvikler seg ikke som planlagt. For i stedet for å sørge og vansmekte, finner hun seg en ny kjæreste - denne gangen en litt eldre, gift mann som er atskillig mer vellykket enn hennes jevnaldrende kjæreste. Med den følge at det sitter igjen en eks-kone på randen av sammenbrudd ...

Mens John pønsker på hva han skal gjøre for å få Deirdre tilbake, havner han ved et slumpetreff borti den kriminelle Lehiff (spilt av Colin Farrell) og en arbeidsledig buss-sjåfør. Dermed er de tre forbitrede menn som bare ikke får til noe som helst her i livet. De hater alt og alle, og sammen legger de plan ...

Parallelt følger vi etterforskeren Jerry (i Colm Meaneys skikkelse), som ikke går av veien for å bruke ukonvensjonelle metoder for å oppnå det han vil. Sammen med en TV-produsent som er sulten på suksess, en liten jævelunge som griper inn i ulike menneskers skjebne på de verst tenkelige tidspunkter, en ung jente som i tillegg til både å være bedratt og forlatt skjemmes med en mustasje hun egentlig ikke ønsker å forholde seg til, en ung gutt som drømmer om å få et forhold til en virkelig dame i stedet for å måtte ty til pornofilmer når behovene trenger seg på ... Og hva får man ut av dette? En skikkelig katastrofal svart-humoristisk film der alt som kan gå galt, faktisk gjør det! Men uten at dette ender opp som en heseblesende eller hysterisk komedie, heldigvis! For filmen er irsk, må vite!

Det er noen år siden denne filmen ble spilt inn, og det var nokså tilfeldig at jeg ble oppmerksom på den. Det var faktisk takket være en trailer på en annen film fra samme tidsperiode (2003). Irske og for den saks skyld engelske komedier er noe helt for seg selv, men der britiske komedier ofte (men ikke alltid) er bitende og sarkastiske på et høyere humoristisk nivå, er gjerne de irske mer plumpe. Men uten at det går alt for langt, synes jeg. For denne filmen er skrekkelig morsom! Kvaliteten på skuespillerne er også høy, og det var helt avgjørende for at filmen ikke skulle havne blant de mer middelmådige. En morsom film som jeg kommer til å huske!

Terningkast fem.

Colin Farrell i rollen som Lehiff.

Queen - Bohemian Rhapsody

"Mandager i solen" (Regissør: Fernando León de Aranoa)

Hva knekket stolthet kan gjøre med mennesker


Innspilt: 2002
Nasjonalitet: Spania
Original tittel: Los Lunes Al Sol
Skuespillere: Javier Bardem, Luis Tosar og José Angel Egido
Spilletid: 109 min.

Kameratene Santa, Lino, José, Sergei og Amador har det til felles at de for en tid tilbake mistet sine trygge jobber på skipsverftet i forbindelse med nedleggelse. Nå er de arbeidsledige, og dette tærer mer og mer på kreftene og psyken etter som tiden går. Nesten hver kveld møtes de på den lokale puben for å drukne sine sorger.

Santa (i Javier Bardems skikkelse) er tilsynelatende den som takler arbeidsledigheten best. Han har vært en kvinnebedårer, men nedslagsfeltet hans er nå vakre, enslige kvinner med barn. Han har aldri stiftet familie, og nøyer seg stort sett med en-nattsopplegg. Stoltheten hans kombinert med manglende selvinnsikt i sine dårlige sider, ødelegger tidvis mye for ham.

José er gift, men hans manglende selvtillit tærer alvorlig på ekteskapet. Hans angst for at kona skal gå fra ham, er i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti. For kona er lei av hans mistenksomhet og hans noe destruktive innstilling til alt som kan ligne nedlatenhet fra andre. Og hun er lei av alle stikkene fra ektemannen om at hun er i jobb, mens han ikke er det ... Og når ektemannen heller enn å være en støttespiller, blir en byrde, så spørs det hva hun gjør til slutt ...

Lino har aldri gitt opp å få seg ny jobb, men opplever stadig at han som middelaldrende mann ikke lenger er attraktiv på arbeidsmarkedet. Yngre arbeidstakere foretrekkes, og siste utvei - slik han ser det - er å farge bort de grå hårene og lete etter ungdommelige klær i sønnens klesskap. Og å få bukt med den katastrofale svettingen i hendene hver gang han skal på jobbintervju ...

Sergei er en forhenværende russisk atronaut, som dingler med de andre gutta.

Amadors måte å holde ut sin arbeidsledighet på, er å drikke. Han nærmer seg faretruende fort stupet. Og kanskje må en av gutta faktisk falle utenfor for at de andre skal våkne ....

Denne filmen har vært Oscar-nominert, og har ellers mottatt en rekke priser. Javier Bardem spiller igjen glitrende! Hele fremtoningen hans - med en noe fremskutt mage og pannen hellende lett bakover - ga ham et snev av noe hovmodig, besserwisser-aktig. Denne typen innrømmer aldri en eneste feil, men er meget kritisk til alt og alle, mens han strør om seg med hentydninger om at han tross alt har levd et annet og bedre liv ... kanskje ... For øvrig er dette en tankevekkende film om hva arbeidsledighet gjør med mennesker og deres selvbilde. Alkoholproblemer, ekteskapsproblemer, en trang til å hevde seg tross alt ... alt glitrende fremstilt i denne spennende spanske filmen! Og hele tiden ligger galgenhumoren på lur, slik at i alle fall jeg som seer ble sittende og le med dem og ikke av dem.

Terningkast fem.

André Bjerke: "Kjerringa mot strømmen"

Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemmlig mark
en frihets helgen, større enn Jeanne d’Arc

Hun var av dem hvis nese det var ben i
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig !

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte
For hun stakk hun hånden opp, og hånden talt!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot fossen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren forakt mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt, Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges Folkesjel

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne
Det beste i oss er i slekt med henne.


- André Bjerke -

"Oljeberget" (Regissør: Aslaug Holm)

Innspilt: 2005
Med: Jens Stoltenberg
Spilletid: 107 min.

Antakelig så jeg denne filmen sånn ca. fem år for sent. Jeg fant den nemlig i en stabel med usannsynlig billige DVD´er for to-tre år siden, og tenkte at "ja ja, det kan jo være greit å ha sett hva dette er!" Nå har jeg omsider somlet meg til å se den, fordi jeg har foretatt en opprydding blant mine usette DVD-filmer. 

Temaet i filmen er Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen som skal forsøke å gjenerobre sine tidligere posisjoner i det politiske liv i Norge i forbindelse med Stortingsvalget i 2005. Omgitt med en rekke rådgivere som benyttes til alt fra hva den vordende statsministerkandidat skal ha på seg til drilling av statements overfor pressen, skulle forutsetningene for å vinne valget absolutt være til stede.

Filmen gir et hyggelig og flott portrett av mannen som siden har vært Norges statsminister! Dette er en film han absolutt kan være stolt av!

Når den likevel ikke når høyere opp en terningkast fire, er det fordi slike filmer har en tendens til å bli litt kjedelige i all sin tendensiøsitet. Men det var helt greit å se den mens jeg tok for meg av familiens stryke-haug!