Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten overgrep. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten overgrep. Vis alle innlegg

søndag 11. mars 2018

Anne Bitsch: "Går du nå, er du ikke lenger min datter"

Sterkt om en oppvekst med en alkoholisert og psykisk syk mor!

1. mars i år mottok Anne Bitsch (f. 1978) Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2017. Dette fikk meg til å finne frem hennes bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter", som jeg kjøpte for en del måneder siden. Bokas tittel er av en slik art at man enten ikke orker å nærme seg den, eller den vekker nysgjerrighet, grusom som den jo er. 

Forfatteren er dansk-norsk, forsker og feminist. Hun har jobbet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke. Hun debuterte med boka "Bak lukkede dører. En bok om voldtekt", i samarbeid med Anja Kruse. (Kilde: forlaget)

Anne Bitsch har skrevet en selvbiografisk bok, og hun er smertelig klar over at det er vanskelig å skrive en bok som på alle vis er "rettferdig" - særlig for hennes avdøde mor, som ikke lenger kan forsvare seg. "Hvordan kan man fortelle en rettferdig fortelling om et menneske man har skammet seg over så store deler av livet og som har gjort en så mye vondt?" spør hun på side 18 i boka. Like fullt er det dette hun har forsøkt - nemlig å lage et portrett av morens og hennes egen felles fortid. Hun har oppsøkt menneskene som befolket den, slik at deres lille fortelling kan settes i en større fortelling om samfunnets syn på alkoholisme, psykisk sykdom og overgrep. "Fortellingen jeg legger frem, er sann, men ikke objektiv. Jeg er nesten helt sikker på at enkelte vil ha en helt annen oppfatning av det som skjedde, og ikke vil stille seg bak mine analyser. Noen vil kanskje bli støtt, såret og forbanna av bokas utlegninger, andre vil mene at det er "upassende" å brette sin families historie ut på denne måten. Offentlig." (side 22)

Forfatterens mor var alkoholiker, og hadde - viste det seg senere - en bipolar lidelse. Senere skulle også hennes biologiske far, som hun faktisk kom nokså godt overens med og som representerte noe relativt trygt i tilværelsen (selv om også han drakk, men på en annen og mindre kaotisk måte enn moren), forgripe seg på henne. Dermed satt hun igjen med sin håpløse mor, som ikke evnet å gi henne den trygge barndommen som alle barn burde ha krav på. Et forsøk på å be det offentlige om hjelp, endte med et realt mageplask. Kommunens saksbehandler ringte moren, som hentet henne, og så vanket det juling. Ingen fulgte henne opp og spurte hvordan det gikk ... Hvorfor reagerte ingen? Hvorfor sendte verken skolen, naboer, venner og bekjente bekymringsmelding til barnevernet? Dette ønsket Anne Bitsch svar på da hun etter å ha studert innholdet i "problemkassen", der hun hadde samlet alle papirene hun fant i huset etter morens død, oppsøkte dem de hadde hatt kontakt med. 

Oppveksten var fylt av alkohol, fyll, morens kjærester som kom og gikk (den neste verre enn den forrige), kaos, skitt og manglende rutiner og struktur i livet. Likevel klarte moren å holde opp en fasade, fordi hun hadde utdannelse og talegaver. En av morens menn som var alfa og omega i Annes første leveår - Peter - brukte uttrykket "distanseblender" om moren hennes. Dette betegner en person som på avstand virker tiltalende og vellykket, men som ved nærmere øyesyn har mange dårlige sider som vedkommende holder skjult. (side 52) Det tar tid å bli kjent med et menneske og vite til fulle hva som bor i dette mennesket. 

Annes mor skammet seg over sine foreldre, og drømte om å gjøre en klassereise. Her spilte vekttall på høyskole og universitet en sterk rolle, for slik nullet man på et vis ut mangelen på sølvtøy og damaskduker i barndomshjemmet. I perioder var moren deprimert, og dette hang nok sammen med hennes udiagnostiserte bipolare lidelse, som hun selvmedisinerte med alkohol. Dermed klarte hun å skjule at hun slet psykisk, og fremsto både morsom og sprudlende. 

"Historiene vi forteller, har en enorm kraft. De speiler ikke bare virkeligheten, de skaper også virkeligheten, legitimerer visse type handlinger og sanksjonerer andre. Mange av mammas historier begynte etter hvert å slå sprekker." (side 78)

Selv ble Anne hele tiden betegnet som flink. Hun fikk høyeste karakter i alle fag (bortsett fra i matte og gym), men egentlig var hun nærmest usynlig. Etter hvert begynte likevel pliktene hun opplevde hjemme å skyve bort fokuset fra lekselesingen. Det var alltid så skittent hjemme, og hun vasket og vasket. Det varte likevel aldri lenge før det var like skittent igjen. Overfylte askebegere og tomflasker, manglende rydding og en kaotisk tilværelse var årsaken til dette. Hun merket at det å holde huset ryddig og rent holdt konfliktnivået nede i hjemmet. Fremdeles har hun det slik at duften av Ajax og Klorin har en beroligende virkning på henne ... Det at hun var så flink holdt moren frem som et "bevis" på at hun hadde lykkes i livet. 

"En fasade signaliserer nemlig at man er normal, at man hører til." (side 140) Det var et selvbedrag som gikk rett hjem hos alle de kom i berøring med. Dette gjør det dobbelt vanskelig for barn av middelklassen og overklassen å få hjelp, og det har voldsomme konsekvenser for dem. De voksne identifiserer seg ikke med hjelpetilbudet som i det alt vesentlige er rettet mot underklassen, og fasaden gir et skinn av struktur og vellykkethet. 

En annen side ved moren var at hun var så grenseløs og brydde seg lite om det som var privat for datteren. Moren respektere ikke hennes grenser, og praktiserte en "form for åpenhet som ofte var blottet for sosial intelligens". (side 122) Dessuten inviterte hun til fortrolige samtaler dem i mellom, og behandlet datteren som en liten voksen. Dette innebar blant annet å få vite om foreldrenes manglende sexliv. 

"Etter alt å dømme er jeg den eneste som har tatt høyere akademisk utdanning. Det var det der med eplet og stammen og så videre. Akkurat som for mamma har klassereisen, det å bli til noe, vært en sterk drivkraft i livet mitt. Som om det å "bli til noe" kan gjøres opp i vekttall og fine jobber. Men det ble jeg tidlig innprentet. Sammenlignet med andre barn i sosialt utsatte familier har jeg etter så og si enhver sosial standard klart meg bra. Vi kalles "supermønsterbrytere" eller "jegersoldater", vi barna som ikke bare blir topptrente i å overleve omsorgssvikt og vold, men som også bryter den negative sosiale arven. Mange av oss sikter etter å bli best og overprestere. Likevel blir jeg aldri riktig fornøyd. De tingene jeg har oppnådd, har slett ikke gitt meg tiltro til eget talent, tvert imot er jeg sår for kritikk og frykter å bli avslørt som udugelig, som en som pynter seg med lånte fjær, men ikke har det i seg å få det til. Sånn som mamma." (side 131-132)

Morens omsorgssvikt kom virkelig frem i all sin grellhet da Anne kom hjem fra faren etter å ha opplevd hans seksuelle overgrep mot henne. Hun tenkte hele tiden at hun skulle fortelle moren om dette, men været fort at moren ikke var "koblet på henne" og hadde mer enn nok med sine egne greier. Da det hele likevel kom for en dag, ble hun ikke tatt alvorlig. Faren hennes var da intet monster! Han var den mannen moren elsket og hadde fått sitt kjærlighetsbarn med. Overgrepsbeskyldningene gjorde det fryktelig vanskelig for moren, og kunne de ikke bare forsones og bli ferdig med det? Fra Anne var tolv år begynte hun å telle årene hun hadde igjen å bo i barndomshjemmet, før hun kunne flytte for seg selv. Da hun endelig valgte å flytte - for ikke å si å flykte - brant morens ord seg i henne: "Går du nå, er du ikke lenger min datter!"

Moren utøvde fysisk vold, men den verbale volden var likevel verst. Anne betegner dette som en psykisk mishandling som "traff sine mål med stor presisjon" (side 177). Selv ikke når hun lå nede og gråt, sluttet moren å håne henne. Likevel tenker hun at moren må ha hatt det helt forferdelig da hun gjorde dette mot henne ... Like fullt - hun tror ikke at foreldre alltid vil sine barn det beste og at de gjør sitt beste. I hennes tilfelle ble mor-datter-rollen snudd, slik at hun som datter var omsorgsperson for moren, mens det burde ha vært omvendt. 

"Når jeg forsøkte å snakke med mamma om at jeg ikke likte at hun drakk så mye, parerte hun med at jeg var utakknemlig. "Du betrakter bare familien din som noe som skal være "en perfekt kulisse til ditt egoistiske liv", sa hun. Hån og latterliggjøring var det mye av. Hun og Jens begynte for eksempel å omtale meg som "baronessen", også i andres påhør. Kallenavnet refererte til at de syntes jeg trodde at jeg var så mye bedre enn dem. "Vi er kanskje ikke fine nok for deg!" Dermed ble min avstandstaking til mammas drikking gjort om til et spørsmål om snobberi og småborgerlighet, om internalisert klasseforakt." (side 211)

I og med at moren var intelligent og verbalt sterk, ble læreren henne engstelig for å ta affære. Men hvor var skoleledelsen? De som kunne ha tatt støyten for en ung og nyutdannet lærer? Anne Bitsch kaller dette institusjonalisering av frykt - det at enkeltindividets frykt forplanter seg til makronivå og ikke håndheves av kompetente ledere. 

Ingen kjente til Annes sosiale arv, og det var viktig for henne at ingen skulle se hennes indre kamp eller svakhet. Det eneste som telte var gode karakterer og avsluttede prosjektarbeid. (side 260) Etter hvert levde hun et seksuelt nokså utsvevende liv, og dette har hun i ettertid satt i sammenheng med overgrepet hun opplevde i oppveksten. Hun mener dette ikke ville ha skjedd dersom hun hadde hatt høyere tanker om seg selv, og ikke minst dersom hun hadde omgåttes menn som også hadde det. 

Etter bruddet med moren slet Anne Bitsch med skyldfølelse. Moren klarte seg så skrekkelig dårlig på egen hånd, og hun syntes synd på henne. Når hun møtte moren igjen, så hun en kvinne som lignet en fyllik. Gang på gang brøt moren løftene hun hadde gitt om å holde seg unna alkohol. I en alder av 26 år kom Anne til den erkjennelse at det bare var hun selv som kunne gjøre noe med situasjonen. Inni seg hørte hun en stemme som sa: "Nå går du, og hun er ikke lenger din mor". (side 277) Det skulle likevel vise seg ikke å være enkelt, for inni seg var hun fremdeles myk for moren. Etter noen mailutvekslinger, der moren var så sviende ekkel at grensene for lengst var overskredet, satte hun seg ned og skrev et avskjedsbrev til moren. 

Før bruddet kom moren ofte med karakteristikker av datteren. Som at hun var så fin og rettskaffen før ... Hun mener at dersom man blir behandlet som et dyr, begynner man til slutt å oppføre seg som et. "Blir du fortalt mange nok ganger at det du ser, det er ikke sant, det er du som er forstyrret, begynner du dessuten å tvile på deg selv. En person du er glad i, ville vel ikke si sånt uten grunn? Det var ikke før jeg kom meg unna, flyttet hjemmefra og fikk alt på avstand at jeg klarte å høre min egen stemme tydelig. Det skulle ta mange år før jeg begynte å forstå hva jeg hadde vært med på, alle de krigene jeg hadde kjempet hver eneste dag, med mitt eget hjem som slagmark." (side 297-298)

Underveis i skrivingen av boka har forfatteren hatt sine egne dagbøker tilgjengelig. Der fant hun noe hun skrev som 14-åring. Hun avga et løfte om at hun ikke ville behandle sine barn slik moren hadde behandlet henne. Fasiten i dag er at hun ikke har fått noen barn ... Hun tenker at hun har vært forelder nok i livet allerede. Dessuten stoler hun ikke helt på seg selv. Kanskje ville hun ha ført den sosiale arven videre? Hun tenker at man bør ha et avklart forhold til sine egne foreldre før man kan makte å være en god voksen for et barn. Det er hun ikke. Foreldrene hadde liten plass til hennes svakhet, og dette kjenner hun igjen i seg selv. 

Det at hun hele tiden har vært "så forbanna flink" var antakelig medvirkende til at verken hun eller moren fikk hjelp. Moren solte seg i glansen av hennes prestasjoner, for en så dyktig datter kunne jo ikke lide noen nød. (side 312). Selv klarer hun ikke å tilgi moren, siden hun aldri ble møtt med forståelse eller fikk noe "unnskyld". Menneskene hun traff mens hun gjorde research til boka, tenkte heller ikke at de var medansvarlig i at det aldri ble tatt affære. Antakelig ville de gjort akkurat det samme i dag - uansett hvor annerledes det var før og hvor mye tidene måtte ha endret seg i favør av barnet og dets perspektiv. 

Jeg tar av meg hatten for Anne Bitsch´ selvbiografiske bok, der hun forteller historien om sin egen oppvekst med en alkoholisert, bipolar mor. Dette er en bok som virkelig berører! Forfatteren legger ikke to fingre imellom, og dette gjør at man nærmest blir hudløs under lesningen av boka. Av og til tok hun på seg forsker- og samfunnskritikerbrillene, og løftet tematikken opp på et høyere nivå, der det handler om barns rettigheter i vårt samfunn. Hun minnet om den plikten vi alle har til å si fra når vi oppdager barn som ikke har det bra. Vi trenger ikke å være sikker på at det er så ille som vi tror. Kanskje skyldes vår redsel for å si fra at vi jevnlig leser om påståtte overgrep fra barnevernets side i avisene? 

Dersom noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevernet mens Anne var barn, hadde hun og moren mest sannsynlig fått hjelp - før det var for sent. I stedet endte det med at hun selv måtte flykte fra moren for ikke å følge med i dragsuget, og at moren til slutt drakk seg ihjel. Som hun skrev i sitt avskjedsbrev til moren:

"Du skuffer og sårer meg, dypt, gang på gang. Det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Jeg er ikke enig i din oppfatning av at vi har lyktes med å gjenoppbygd forholdet vårt. Det er fremdeles en grunnkonflikt der som jeg ikke vil analysere eller dele følelsene mine rundt. Jeg vil heller ikke invitere til en felles løsning på den. Jeg kan klare meg uten deg, og det er jeg nødt til. Ellers kan jeg ikke leve et godt liv.  ... Jeg vil ikke være i en destruktiv relasjon, for jeg blir selvdestruktiv av det. Det er ikke bra for meg å ha deg i livet mitt. Jeg vil ikke se deg. ..." (side 279)

"Går du nå, er du ikke lenger min datter" er en slik bok som utvider perspektivene våre og gjør oss mer empatiske og forståelsesfulle. Anne Bitsch skriver drivende godt! Hun setter fingeren på så mange sider ved det å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem at jeg vil tro historien har noe universelt ved seg som kan ha gyldighet for mange. Det trenger ikke en gang å handle om overgrep. Mekanismene i dysfunksjonelle hjem er ofte de samme, særlig når det er rus og psykisk sykdom inne i bildet, enten hver for seg eller samlet. Det fine med hele boka er for øvrig at forfatteren viser at eplet kan falle riktig langt fra stammen! 

Dette er en viktig bok, som du bør få med deg! Jeg anbefaler den sterkt!

Dersom du er interessert i å lese flere bøker om dysfunksjonelle mor-datter-forhold, anbefaler jeg siste års Nordisk Råds Litteraturprisvinner Kirsten Thorup og hennes bok "Erindring om kjærligheten", Elena Ferrantes "Kvelande kjærleik", Deborah Levys "Varm melk", Elizabeth Strouts "Jeg heter Lucy Barton" og Stine Pilgaards "Min mor sier". 

Utgitt: 2017
Forlag: Spartacus
Antall sider: 352
ISBN: 978-82-430-1122-9
Boka har jeg kjøpt selv

Anne Bitsch (Foto: Einar Akselsen - jeg har lånt bildet
av forlaget)

mandag 15. april 2013

"The Hunt" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Opprørende film om en pedofilmistenkt manns rettsløshet

Den danske regissøren Thomas Vinterberg (f. 1969) har en rekke storfilmer bak seg. Aller mest kjent er nok den prisbelønte dogmefilmen "Festen", men "Submarino" følger ikke veldig langt etter. Felles for mange av Vinterbergs filmer er at de er følelsesmessig svært, svært opprørende. I så måte representerer ikke "The Hunt" eller "Jakten", som den heter på originalspråket, noe unntak. Jeg må nok lete lenge i hukommelsen for å komme på en film som har opprørt meg så til de grader som nettopp denne! 


Lucas har nettopp kommet seg gjennom en opprivende skilsmisse, som nesten har tatt knekken på ham. Ekskona nekter ham å se sønnen oftere enn annen hver helg, på tross av at sønnen faktisk ønsker å bo hos sin far. Dette blir imidlertid bortforklart med at sønnens ønske kun skyldes at han synes synd på faren. Nå er han i ferd med å bygge opp et nytt liv, og et gryende forhold til en ny kvinne er under oppseiling. Han jobber i en barnehage, hvor barna elsker ham og han dem. 

Så slår lynet ned fra klar himmel. Klara, ei av jentene i barnehagen og datteren til Lucas´ beste venn, forteller at hun har sett tissen til Lucas og at den pekte mot henne. Som seer vet vi at dette bare er noe hun finner på i et øyeblikk av skuffelse over Lucas, som har avvist en gave fra henne. Men fordi barnehagebestyreren tar umiddelbar æffære og kaller inn en psykolog, begynner snøballen å rulle ... Da Klara nekter å gjenta det hun har sagt til bestyreren under psykologens besøk, blir det overmåte viktig for bestyreren at hun ikke skal sitte igjen med en følelse av å ha dummet seg ut. Ordene blir lagt i munnen på Klara, ledende spørsmål blir stilt og vi aner et barn som til slutt gir de voksne det de vil ha for å komme løs fra en ubehagelig situasjon, slik at hun kan gå ut til de andre barna for å leke. 

Siden forsøker Klara å fortelle at det hun sa ikke var sant og at det hele var en dumhet fra hennes side, men dette er det ingen som vil høre på. Alle rundt henne synes å mene at barn ikke lyver, og at når hun ikke lenger kan huske at noe har skjedd, så må hun ha fortrengt det. Og så skjer det uunngåelige: flere av barna begynner å fortelle den samme historien. Parallellene til Bjugn-saken kunne ikke ha vært klarere. 

I den lille landsbyen oppstår det lynsjestemning, og politiet blir koblet inn. Det som imidlertid redder Lucas fra ytterligere rettslig forfølgelse er at barna har fortalt at overgrepene skal ha skjedd i kjelleren hjemme hos ham. Bare at han ikke har noen kjeller i huset sitt ... 

Men selv om det ikke lenger er noen politisak, tar landsbyboerne saken i egne hender, og til slutt er det farlig å være Lucas ... Vil han noen gang bli renvasket og kan han noen sinne være trygg, uansett sakens utfall?

Denne filmen beskriver meget godt hvor lite som skal til fra et lite frø av en mistanke er sådd og til det hele ender opp som en etablert sannhet. Og om mekanismene og sannhetsgehalten i barns fortellinger der de voksne stiller ledende spørsmål, ikke er vár for andre sider ved saken som kan nyansere bildet og bare kjører på for å få bekreftelser på det de egentlig har bestemt seg for på forhånd. Historien er så opprørende, så hjerteskjærende og så intenst urettferdig at det var vondt å se. Akkurat denne filmen handler om en uskyldig som blir mistenkeliggjort, men slikt kan man selvsagt aldri vite når lignende saker dukker opp. Og spørsmålet blir hvem man skal tro på: overgriperen eller barnet? Heldigvis er det trukket mye lærdom ut av saker som f.eks. Bjugn-saken, og det er å håpe på at avhørsmetodene ivaretar både mulige ofre og overgripere på en bedre måte i dag enn tidligere. Som den nedrigste og usleste form for kriminell handling er en pedofilmistenkt nemlig fritt villt. Det er ille nok når mistanken faktisk er sann ... 

Mats Mikkelsen gjør som vanlig en usedvanlig god rolletolkning av den pedofilmistenkte Lucas, og han får frem fortvilelsen hos en mann som er helt opprådd for midler til å bevise sin uskyld. Når fortvilelsen "renner over", blir dette atter en bekreftelse på at mannen ikke er helt god, ja nærmest psykopatisk ... Denne filmen kommer til å bli sittende i kroppen i lang, lang tid.

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningskast seks denne gangen. Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, historien - alt bidro til dette. Så får det heller være at det en og annen gang tippet litt over ... Som f.eks. i scenen inne i butikken, hvor betjeningen gikk løs på Lucas, nektet ham å handle der, sparket ham mens han lå nede og kastet ham ut ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Jakten
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Mads Mikkelsen (Lucas), Susse Wold (Grethe), Thomas Bo Larsen (Theo), Lars Ranthe (Bruun), Anne Louise Hassing (Agnes), Bjarne Henriksen (Ole), Annika Wedderkopp (Klara), Lasse Fogelstrøm (Marcus), Alexandra Rapaport (Nadja), Ole Dupont (godseier/advokat)
Spilletid: 110 min.




Klara forteller barnehagebestyrer Grethe de sjokkerende tingene om Lucas 
Mamma Agnes trøster lille Klara
Lucas og sønnen Marcus, som aldri mister troen på faren sin
Lucas - forslått etter angrep fra byens borgere

onsdag 27. oktober 2010

Carl Frode Tiller: "Skråninga"

Utgitt: 2001 (lydbok innspilt 2009)
Oppleser: Lasse Kolsrud
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Spilletid: 10 t 43 min.


En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.

Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.

Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.

Da moren døde under nokså dramatiske omstendigheter, ble gutten plassert i fosterhjem. Fosterforeldrene stilte opp da han ble utsatt for mobbing. At han ble mobbeoffer var i grunnen ikke så "rart". Han var jo ikke som alle andre. Oppholdet i fosterhjemmet gikk ikke særlig bra i lengden. Gutten manglet nemlig innsikt i hva som var normal adferd og endte med å forgripe seg på fosterforeldrenes fem år gamle datter. Deretter ble han kastet ut av fosterhjemmet, og senere gikk han mer eller mindre til grunne fordi han mistet styringen i livet sitt. Han begynte blant annet å drikke.

Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.

Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.

Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!

Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka, som forfatteren mottok Tarjei Vesaas´debutantpris for, terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!




tirsdag 26. oktober 2010

"Precious" (Regissør: Lee Daniels)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Gabourey Sidibe, Mo'Nique, Paula Patton, Mariah Carey, Sherri Shepherd, Lenny Kravitz, Stephanie Andujar, Chyna Layne, Amina Robinson, Xosha Roquemore, Angelic Zambrana, Aunt Dot, Nealla Gordon, Grace Hightower, Barrett Isaiah Mindell, Kimberly Russell
Spilletid: 110 min.

Precious ble ikke akkurat født med noen sølvsje i munnen. I en alder av 16 år er hun gravid for andre gang, og hun blir derfor utvist fra skolen hun går på og henvist til en alternativ skole for vanskeligstilte. En sosialarbeider forsøker å nøste opp trådene i livet hennes, og det hun får høre er nedslående.

Precious bor sammen med moren sin i en ghetto i Harlem. Moren, som er trygdemisbruker, hater datteren, og gjennom hele oppveksten har hun fått høre hvor udugelig og uønsket hun er. Den eneste trøsten Precious har, er mat, og hun er derfor betydelig overvektig.

Det er en historie om grov omsorgssvikt, hundsing, incest, vold og uverdighet. Like fullt er Precious ikke en person som uten videre lar seg knekke. På spesialskolen møter hun andre elever som heller ikke har hatt den beste starten på livet, samt en kvinnelig lærer som har tro på henne og klassekameratene hennes. Da hun føder sitt andre barn, bestemmer hun seg for at hun vil komme seg vekk fra moren. Men selv om det er lys i tunnelen, er det liksom ingen ende på all den urett som skal komme til å ramme Precious ...

Filmen "Precious" er basert på romanen "Trøkk" av Sapphire. Det er en svært sterk historie som fortelles! Jeg må likevel innrømme at filmen nok ville ha gjort et enda sterkere inntrykk på meg dersom jeg hadde visst at den var basert på en virkelig historie. Det ble nesten litt "too much" til slutt. Samtidig er det ikke til å komme forbi at Precious´ skjebne deles av mange fattige kvinner fra svært ressurssvake familier.

Terningkast fire




torsdag 15. juli 2010

Musa Mutaev: "Kuntas skygge - Fortellinger fra Tsjetsjenia"

Utgitt: 2007
Oversatt fra russisk: Alf B. Glad
Forlag: Communicatio Forlag
Antall sider: 157

”Kuntas skygge” utkom i 2007, og inneholder 13 fortellinger fra Tsjetsjenia. Det er på ingen måte lystige historier som fortelles. Flere av dem inneholder beskrivelser av de mest grusomme torturhandlinger og overgrep begått av russere mot tsjetsjenere. Ja, så grusomme var enkelte av beskrivelsene at jeg noen ganger hadde problemer med å lese videre.  For når man først begynner å se bildene av det som beskrives foran seg og at på til skjønner at dette ikke er fri diktning, men er basert på virkelige hendelser, da skjønner man at det faktisk ikke finnes grenser for menneskenes ondskap under gitte omstendigheter.

Den av novellene som gjorde størst inntrykk på meg var utvilsomt ”Får jeg lov til å krype nærmere?”.  Etter at jeg-personen har gjennomgått tortur og ved et slumpetreff slipper fri før han dør av alle skadene han har blitt påført, får han omsider sjanse til å ta hevn over forhørslederen som forårsaket så mye lidelse for ham og andre medfanger. Men så står han foran denne mannen, og så kan han ikke ta hevn likevel.
”Hva skulle jeg gjøre? Hva? Jeg skjønte at det beste for meg var ikke å bli like grusom som ham, som dem. Jeg fordømte forhørslederen som hadde krenket lov og rett, ikke av hevnfølelse, men med en overbevisning om at hevnen alltid kommer til den som grusomt krenker livet til et annen menneske.
Jeg gikk. De lå ved bordet som svin. Jeg tilga dem ikke, men jeg klarte ikke å handle slik som de gjorde mot mitt folk. Jeg angret ikke. Kanskje jeg til og med var stolt over at jeg lot denne bøddelen bli pint og plaget resten av sitt liv.”
I novellen ”Hundegrøt” beskrivesinngående hva sult gjør med mennesker. Hvor langt et menneske er villig til å synke bare for en skarve matbits skyld når sulten har gnagd lenge nok i tarmene. I en såkalt ”hungerleir” anbringes tsjetsjenske fanger utelukkende ut fra den hensikt at de skal dø en langsom og pinefull sultedød. Til slutt er selv maten hundene får fristende. 

Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev debuterte med denne novellesamlingen. Han har selv en fortid som torturert fange, og dersom det ikke hadde lyktes ham å komme til Norge, ville han vel neppe ha vært i live i dag.

Det var en meget sterk opplevelse å lese disse novellene. Det eneste jeg har lest av historier fra Tsjetsjenia tidligere, er det Åsne Seierstad som har stått for (jf. hennes bok ”De krenkede”). Det spesielle med denne novellesamlingen er at den er skrevet av et menneske som har opplevd russernes overgrep mens han selv bodde i Tsjetsjenia. Det gir historiene et ekstra skjær av autentisk virkelighet. En brutal sådan …

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra novellen ”Kuntas skygge” - til ettertanke:
”Den mette og likeglade verden har latt oss i stikken , og både byen og vi er blitt forvandlet til evige skygger av fortid og fremtid. Våre sjeler roper om ulykken som nærmer seg, men verden hører ikke, fordi den ubarmhjertig har forvandlet oss til skygger.”
Jeg tar med en link til en bokanmeldelse som ble publisert i Aftenposten 2. desember 2007.

Terningkast fem

Populære innlegg