Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Kultur etc.

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten kulturelle arrangementer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kulturelle arrangementer. Vis alle innlegg

søndag 24. mars 2019

Arabiske filmdager 2019



Arabiske filmdager 20. - 24. mars 2019

Om festivalen

Arabiske filmdager i Oslo er snart over for denne gang, og Vika kino er som vanlig stedet der filmene vises. Dette er den niende arabiske filmfestivalen som arrangeres i hovedstaden. Formålet med festivalen er å presentere det beste og mest interessante av arabiske filmer og dokumentarer det siste året. Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden. Ofte blir det debatter etter filmvisningene, der filmregissørene selv er tilstede og snakker om filmene de har laget. Publikum får i den forbindelse også anledning til å stille spørsmål. Dette danner som regel en spennende kontekst til filmens tematikk. 

24 filmer vises under filmfestivalen i Oslo, og som vanlig er spennvidden i tematikk stor. Her kan du studere programmet

Mitt forhold til filmfestivalen

Jeg oppdaget denne filmfestivalen for første gang i 2013, og jeg har stort sett fått med meg noen filmer hvert eneste år. Det fine med festivalkonseptet er at jeg har blir ekstra oppmerksom på arabiske filmer, og nærmest har "støvsugd" DVD-hyllene hos Platekompaniet for arabiske film-godbiter. Jeg forsøker også å få med meg de arabiske filmene som vises på norske kinoer. Utvalget er dessverre nokså lite, for det skal mye til for å komme gjennom nåløyet hos norske filmdistributører. Det er først og fremst de største publikumssuksessene det er tale om, og som distributørene tenker har en real sjanse til å oppnå det antall besøkende som må til for at det skal svare seg økonomisk. Fordelen med filmfestivaler som arabiske filmdager er at her får man så mye, mye mer. 

Jeg siterer fra programmet til filmfestivalen: 

"Arabiske filmdager handler først og fremst om å vise frem den enormt rike og solide filmproduksjonen som lages i regionen og som altfor sjelden havner på norske kinoer. Vi ønsker å være en festival som viser at disse filmene er minst like bra som filmene i det ordinære kinoprogrammet, og være en relevant arena der folk med ulik bakgrunn møtes over gode filmfortellinger." 

Generelt om filmene 

Tematikken som har gått igjen i filmene som vises på arabiske filmdager, handler om det som rører seg i den arabiske verden i dag. Det handler om flyktningeproblematikk, krig (særlig i Syria), IS/ISIS, kvinners stilling og kjønnsdiskriminering, barns situasjon når voksne svikter, radikalisering og terrorisme, tvangsgifte, utroskap, sex før ekteskap, kulturkonflikter, religion, Israel-Palestina-konflikten, den arabiske våren, fattigdom, menneskerettigheter, skam, ære, fordommer, tradisjoner, overtro osv. Kort sagt kan vi si at det er eksistensielle problemstillinger som står i sentrum for så og si samtlige filmer. Tematikken viser at det pågår interessante debatter og meningsbrytninger i den arabiske verden. Her skjer det i aller høyeste grad en utvikling i retning av nye måter å tenke på. Samtidig er mange av filmene så hardtslående at de blir forbudt i enkelte land. Filmene viser også hvor ulikt folk lever i landene i den arabiske verden, og hvor feil det er å generalisere og tro at vi har skjønt "alt" når vi i realiteten bare har sett en liten flik av det hele ... 



Filmene jeg har sett fra før og anbefaler

Fra før av hadde jeg sett to av filmene som er vist på årets filmfestival. 

Den ene filmen jeg har sett er den jordanske filmen "Theeb - Ulven" fra 2014. (Linken peker til min omtale av den her på bloggen.) Denne filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film i 2016. En beduinstamme står i sentrum for handlingen fra 1916 (under første verdenskrig), og den jordanske ørkenen er kulisse. En vakker og magisk film som med rette er omtalt som en arabisk juvel av kritikerne. Filmen ble i år satt opp som en ønskereprise, og den ble vist i går ettermiddag på Vika kino. "Theeb" er tilgjengelig på DVD.

Den andre filmen jeg har sett er "Kapernaum". Denne filmen har gått på norske kinoer en god stund, men er nå tatt av plakaten. I kveld (kl. 20.30) kan du se den på Vika kino, som en del av programmet til Arabisk filmfestival. Jeg har omtalt filmen her på bloggen. Den handler om barns situasjon i en flyktningeleir i Libanon, der de voksne ikke er i stand til å ta vare på dem. Rammen for historien i filmen er en ung gutt som går til rettssak mot foreldrene sine, fordi de har satt ham til verden ... Filmen handler om hva som førte til at han gikk til dette skrittet. Ingen er uberørt av denne filmen! "Kapernaum" er tilgjengelig på DVD. 


Filmene jeg gjerne skulle ha sett ...

Jeg skulle selvsagt gjerne ha sett selveste åpningsfilmen "Sofia" onsdag denne uka. Regissør og manusforfatter bak denne marokkanske filmen er Meryem Benm´barek-Aloïsi. Tematikken i filmen er sex før ekteskapet, og de konsekvensene dette får for kvinnen Sofia. Filmweb opplyser at "Sofia" hadde Norges-premiere 20. mars, men det er ikke satt opp flere filmvisninger så langt. Her håper jeg at det skjer noe mer! 

Den tunisiske filmen "Dear Son" har som bakteppe at Tunisia (ifølge FN) har det høyeste antall unge menn som har dratt til Syria for å kjempe for den islamske staten. Regissør Mohamed Ben Attia (som tidligere har regissert filmen "Min arabiske vår"/"Hedi", som jeg så i 2016 og har omtalt her på bloggen) står bak filmen, og han har tatt utgangspunkt i en situasjon der en ung mann reiser til Syria. Det hele er sett fra foreldrenes side, og slik blir ekstremismens indirekte ofre filmens handling. Tematikken er godt kjent for oss gjennom bøker som f.eks. "To søstre" av Åsne Seierstad. I og med at Mohamed Ben Attia for alvor har blitt en regissør å regne med, og hans forrige film "Min arabiske vår" ble utgitt på DVD, går jeg uten videre ut fra at også denne filmen vil komme etter hvert.

"Escape from Raqqa" av regissøren Emmanuel Hamon kunne knapt vært mer tidsaktuell! IS er så godt som nedkjempet, og tilbake står kvinner som reiste ned til Syria for enten å delta i hjelpearbeid eller gifte seg med en IS-kriger. Forventningene de hadde ble ikke innfridd, og nå befinner mange seg i en svært fastlåst situasjon og de har i mellomtiden fått barn. Hva skal man gjøre med dem? La dem bli der, eller la dem komme hjem? Kan man skjære alle som reiste over en og samme kam? Og hvilke kriterier må man i så fall operere med? Vel - i denne filmen møter vi en kvinne som ønsker å reise hjem til Frankrike, og som opplever at franske myndigheter ikke løfter en finger for å få henne hjem. Hvordan skal hun og hennes fem år gamle sønn komme seg hjem i live? Det er mulig å få med seg filmen i dag kl. 14.00!

Selvsagt er det langt flere spennende filmer på programmet til årets Arabiske filmdager, som jeg ikke har nevnt her. Du kan selv studere programmet nærmere på festivalens nettsider

Filmene jeg har sett

Palestinske Sameh Zoabi har regissert filmen "Tel Aviv on Fire". 

I denne satiren møter vi Salam, som er manusforfatter til såpeserien "Tel Aviv on Fire". Såpeserien handler om Seksdagerskrigen i 1967, og den kvinnelige spionen Rachel står i sentrum. Hun skal infiltrere det israelske militæret gjennom å legge an på den israelske generalen Yehuda. Samtidig har hun et kjærlighetsforhold gående med en palestinsk mann. Serien er svært populær blant palestinerne, men følges også av israelere. 

På vei til jobb må Salem krysse en grenseovergang, og det er da han måter på den israelske grensevakten Assi. Da Assi får vite at det er Salem som skriver manuset til serien, benytter han sin makt for å påvirke handlingen i serien, som hans kone er helt opphengt i. Det hele utvikler seg i en farseaktige retning fordi Assi forlanger at Salem skal skrive inn i serien at det oppstår ekte kjærlighet mellom Rachel og Yehuda, og at de skal gifte seg. Salem tvinges til å endre manuset sitt, men opplever samtidig at de palestinske seerne reagerer sterkt. De ønsker ikke at Yehuda skal fremstå som et hyggelig menneske og ønsker at hans ondskap skal komme tydeligere frem. Seerne vil slett ikke ha noe av at det oppstår et kjærlighetsforhold mellom deres palestinske heltinne og denne israelske skurken. Men Assi presser på, og da han til slutt inndrar ID-kortet til Salem og bruker dette som pressmiddel, er Salem i en alvorlig knipe. Uansett hva han gjør, vil det bli vanskelig for ham. Hva skal han gjøre? 

På grunn av fortellergrepet, som først og fremst er humoristisk, er filmen fornøyelig. Samtidig inneholder den et dypere alvor som viser flere sider ved Israel-Palestina-konflikten, og som absolutt ikke er til å le av. Som makten grensevaktene har over enkeltskjebner, som ID-kortets betydning for et noenlunde fritt liv, som holdningene mellom de to folkeslagene ... Her er det meste med. Skuespillerprestasjonene er flotte, og slutten på filmen er virkelig et høydepunkt! 

Det er mulig å få med seg denne filmen på Vika kino i kveld kl. 20.00! Jeg anbefaler den på det varmeste! 

Den palestinske regissøren Muayad Alayan står bak filmen "The Reports on Sarah and Saleem". 

Jødiske Sarah er gift med en mann, som jobber i det israelske militæret. Hun driver en liten kafé, og det er her hun treffer palestineren Saleem. Han er i likhet med henne gift, og hans kone er gravid og venter deres første barn. Sarah og Saleem innleder et intenst kjærlighetsforhold, og treffes så ofte anledningen byr seg. De klarer å holde forholdet skjult, inntil hun en kveld blir med ham til Jerusalem, der han skal levere noen varer. De går på bar, og det oppstår et basketak med en annen mann som legger an på Rachel. 

Episoden blir rapportert, og Saleem tvinges til å skrive en rapport om hva som har skjedd for å slippe fra det hele med skrekken. I mellomtiden blir Vestbredden okkupert av israelerne, og de får tilgang til palestinernes arkiver, som blant annet inneholder den rapporten Saleem har skrevet. En dag blir Saleem arrestert, og han anklages for å ha forsøkt å rekruttere Sarah til å kjempe for palestinernes sak. Mange hensyn krysser hverandre. Saleem ønsker ikke å sette Sarah i vanskeligheter. Det han imidlertid ikke har tatt høyde for er at Sarahs ektemann helt fritt kan gå i arkivene og lete opp hva det skulle være, og situasjonen tilspisser seg for alvor da Sarahs ektemann tvinger henne til å avgi falsk forklaring for å sikre at Saleem blir sittende i fengsel i årevis. I motsatt fall vil han ta ut skilsmisse og ta med seg datteren deres ... 

Dramaet i denne filmen er så intenst og sterkt at det berørte meg dypt. Her møter vi fordommer og forutinntatte holdninger mellom to folkeslag, som har levd med krig i flere generasjoner. Dersom Sarah hadde vært utro med en annen israelsk mann, hadde det vært så sin sak. Men med en palestiner! Hvordan kunne hun? På den andre siden står Saleems kone, som i første omgang kjemper for å få mannen sin satt fri, og som ser hva som skjer fordi Sarah lyver. Saleem har aldri vært et menneske som har hatt hang til politikk, så det henger virkelig ikke på greip at hovedanklagen mot ham er at han skal ha forsøkt å verve en israelsk kvinne. 

Denne filmen har mange lag, og samtlige er av eksistensiell karakter. Det handler om kulturkonflikter, fordommer, kvinners stilling, utroskap, ekteskapets vilkår, hva som skjer med menneskene som bor i dette okkuperte området osv. Skuespillerprestasjonene er formidable, og tematikken er uhyre interessant! Jeg anbefaler filmen på det varmeste, og håper at den blir satt opp på det ordinære filmprogrammet på norske kinoer!

Etter filmen kom regissøren Muayad Alayan opp på scenen, og han fortalte om bakgrunnen for filmen, om hva dette egentlig handler om og sist men ikke minst om vanskelighetene under innspillingen. 

Muayad Alayan intervjues etter filmen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mulig å se denne filmen på Vika kino i dag kl. 16.00! Se filmen er min sterke anbefaling! 

Den siste filmen jeg fikk med meg i år er den libanesisk-syriske dokumentaren "Still recording", som regissørene Saeed Al Batal og Ghiath Ayoub står bak. 

Innledningsvis nevner jeg at filmen vant kritikerprisen i Venezia for sin skildring av hverdagslivet midt i den syriske borgerkrigen. (Kilde: programmet for Arabiske filmdager) 500 timer med råmateriale har dannet grunnlag for denne dokumentaren. Mens filmingen pågikk, var det ikke helt klart at dette skulle bli en dokumentar som skulle bli vist verden rundt. 

I sentrum for handlingen, om man i det hele tatt kan kalle det handling, står to kunststudenter som har flyttet fra Damaskus til Douma. Dette området ble kontrollert av opprørene mot Assad-regimet. Vi følger dem over flere år. 

Sekvensene i filmen viser ulike sider ved kunststudentenes liv. Flukt fra bomber, boligområder som legges i ruiner, det komplette kaos, snikskyttere, mennesker som prøver å få livet til å fortsette sin vante gang, kunstutstillinger, fester med både dans og alkohol, risikoen filmmakerne tar ved å filme krigsscener ved fronten, oppgitthet og mot som går side ved side osv. Filmopptakene bærer preg av håndholdt kamera, og fremstår i seg selv kaotiske til tider.  Selve sluttsekvensen, der kameramannen blir drept, men hvor kameraet fortsetter å filme, danner grunnlaget for filmens tittel "Still recording". Det er sterkt! 

Filmregissør Ghiath Ayoub intervjues etter filmen.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den syriske kunstneren og filmregissøren Ghiath Ayoub var til stede etter filmvisningen, og det ble anledning for publikum til å stille spørsmål. Publikum ville blant annet vite hvorfor kvinnene så og si er helt fraværende i filmen. Ayoub svarte at kvinnene hadde svært viktige roller under denne borgerkrigen, men ikke ved fronten, som denne filmen er konsentrert rundt. Han opplyste at det vil komme flere filmer etter hvert, hvor også kvinnene får sin velfortjente del av oppmerksomheten. I den perioden da de 500 timene med film ble tatt opp, døde 30 av de som var involvert i prosjektet ... 

----------------

Det var alt jeg fikk med meg denne gangen. 

Det er ikke for sent å få med seg noen av filmene i dag! "Escape from Raqqa" begynner kl. 14.00, "Naila and the Uprising" begynner kl. 14.45, "Amra and the Second Marriage" begynner kl. 13.30, "Dreamaway" begynner kl. 13.30, "Isis, Tomorrow: "The Lost Souls of Mosul" begynner kl. 17.00, "Gaza" begynner kl. 18.00, "The Reports on Sarah and Saleem" begynner kl. 16.00, "We are not Princesses" begynner kl. 16.15, "Privacy of Wounds" begynner kl. 18.45, "What Walaa Wants" begynner kl. 18.45, "Tel Aviv on Fire" begynner kl. 20.00, "Kapernaum" begynner kl. 20.30, "Freedom Fields" begynner kl. 21.00 og "We Could be Heroes" begynner kl. 21.15. 

søndag 10. desember 2017

Chiharu Shiota-utstilling på KODE , Bergen

Chiharu Shiotas utstilling Direction på KODE 2, Bergen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Første gang jeg så bilder av Chiharu Shiotas verk fra KODE 2, visste jeg at jeg måtte se dette i virkeligheten. Det er noe med motivet, alt det røde og intensiteten i uttrykket som griper meg. Å se disse tre vestlandsbåtene innvevet i røde tråder i levende live, var sterkt! Mye sterkere enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det hele var nesten drømmeaktig, uvirkelig ... Og tankene på alt arbeidet som lå bak fikk meg til å grøsse.

Jeg siterer fra en bok jeg kjøpte på utstillingen:

"I Chiharu Shiotas verk Direction er gamle vestlandsbåter innvevd i flere hundre kilometer rød tråd som er spunnet møysommelig mellom tak og vegger. Båtene, som en gang har vært rodd av mennesker langs kysten utenfor Bergen, ligger nå på land, innkapslet i drømmeaktige strukturer. Det er som om noe voldsomt og uforklarlig har funnet sted i rommet, og til tross for de store dimensjonene, er opplevelsen nær og kroppslig."

Ja, det var nettopp det det var!

Den røde tråden er en slags metafor for blodåren, nevronet, navlestrengen ... Kunstneren er kjent for å bruke ulike ting i sine installasjoner; som kofferter, nøkler, sko etc.

Dersom du har muligheten til å få med deg denne utstillingen, anbefaler jeg den varmt!


Fra Chiharu Shiotas utstilling Direction på KODE 2, Bergen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)


mandag 4. september 2017

Møte med Siri Hustvedt og Chris Kraus på Litteraturhuset i Oslo 21. august 2017

Siri Hustvedt og Chris Kraus (Bildet har jeg lånt fra Litteraturhusets nettsider.)
Kunsten og raseriet

Mandag den 21. august i år arrangerte Litteraturhuset i Oslo et møte mellom Siri Hustvedt, Chris Kraus og Anne-Hilde Neset under tittelen "Kunsten og raseriet". 

Slik ble arrangementet presentert på Litteraturhusets nettsider:

Hvorfor er det fremdeles slik at menn forbindes med intellektet og samfunnet og kvinnene med kroppen og emosjonene? Hva skyldes marginaliseringen av dem som bryter med den «allmenngyldige» middelklassemannens erfaringer?

I Siri Hustvedts siste essaysamling Kvinne ser på menn som ser på kvinner (oversatt av Knut Johansen) undersøker hun hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst og litteratur, og tar for seg kunstnere som Louise Bourgeois, Picasso og Mapplethorpe. Hvem er disse kunstnernes kvinnelige fantasifostre, og hvordan erfarer jeg dem, spør hun. Gjennom en rekke romaner og essays har Hustvedt undersøkt kunst og identitet. I hennes siste roman, Den flammende verden, møter vi kunstneren Harriet, som gjemmer seg bak en rekke mannlige identiteter i et forsøk på å oppnå anerkjennelse for sine verk.

Chris Kraus har blitt kalt kunstverdenens favorittforfatter og står bak en rekke sjangeroverskridende essays og romaner, i tillegg til kultromanen I Love Dick (oversatt av Knut Ofstad tidligere i år), som også kan leses som et kunstpolitisk manifest. I likhet med Hustvedt skildrer hun kvinnelige erfaringer i kunstverdenen. I høst er hun aktuell med Kelly Lake Store, oversatt av Paal Bjelke Andersen, og i september kommer en ny bok om forfatteren og punk-ikonet Kathy Acker.

Nå møter Kraus og Hustvedt direktør ved Kunstnernes Hus, Anne-Hilde Neset, til samtale om visuell kunst, følelser som form, fandenivoldsk aura og kvinnelige antihelter.

Om mitt forhold til forfatterne

Da Siri Hustvedts essaysamling "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" kom på norsk tidligere i år, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg leste stor med interesse hennes essays om kunst, kjønn og sinn, om Jeff Koons "Baloon Dog", om filmen "Pina", om hennes forhold til Knausgård og om psykisk sykes opplevelse av det skrevne ords kraft - bare for å ha nevnt noe. Jeg leste dessuten Hustvedts roman "Denne flammende verden" for drøyt tre år siden, og jeg var på Litteraturhuset sist hun var der (i september 2014). Det er særlig i disse to bøkene hun forfølger temaet kvinner i kunsten og menns forhold til dette. Jeg har lest flere av Hustvedts bøker, men de er ikke like relevante i denne konteksten. (Samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg.) 

Chris Kraus har jeg ikke noe forhold til fra før av. Jeg har selvsagt skaffet meg hennes bok "I love Dick", men har ikke rukket å lese den. Boka kom opprinnelig ut i 1997, men forelå på norsk for første gang i fjor. Som Siri Hustvedt er hun født og oppvokst i USA. Hun er av jødisk opprinnelse. 

Fra arrangementet

Arrangementet foregikk i Wergelandssalen, selve hovedsalen på Litteraturhuset, og her var det smekkfullt. 220 mennesker var samlet i salen, og i tillegg satt det ca. 300 til spredt i tre eller fire andre saler, hvor arrangementet ble overført på video. 

Anne-Hilde Neset åpnet kvelden med å introdusere forfatterne. Samtalen fløt lett i løpet av den neste timen. Diskusjonene var høytflyvende og det var ikke bare enkelt å følge disse skarpt intelligente kvinnene som tidvis snakket i munnen på hverandre, og hvor det ene poenget tok det andre - alt i en rasende fart. Jeg prøvde å henge med så godt det lot seg gjøre. 

Anne-Hilde Neset, Siri Hustvedt og Chris Kraus (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Chris Kraus (f. 1955) har skrevet "I love Dick", og dette er en bok om kunst og kjærlighet, og hvor kvinner blir demonisert. Siri Hustvedt (f. 1955) har skrevet om Harriet Burden i sin forrige roman "Denne flammende verden". Her opptrer intet mindre enn 19 ulike fortellerstemmer. Hver av dem forteller sitt lille fragment av historien om Harriet. Siri Hustvedt fant det meget fornøyelig å skrive i rent raseri uten at dette var forbundet med noe depressivt. Vanligvis er nemlig aggresjon og sinne forbundet med depresjon, særlig når det er tale om kvinner. Menns galskap er mer akseptert enn kvinners galskap, mener hun. 

Chris Kraus var et fyrverkeri på scenen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Siri Hustvedt ga et eksempel på hvorfor mange finner det vanskelig helt å akseptere at en kvinne både kan være ung og vakker, og en intellektuell. Hun tegnet et bilde av et selskap der flere menn flokker seg rundt en vakker kvinne, og rivaliserer om hennes gunst. Og så viser det seg at hun intellektuelt går dem en høy gang. Mange menn vil ønske å sette henne på plass, slik at de får gjenopprettet en opplevd ubalanse, og noen vil endog gå lenger. Kvinners kunst blir for øvrig raskere kategorisert sammenlignet med menns kunst. 

Anne-Hilde Neset spurte Chris Kraus om hun har opplevd at hennes kvinnelighet har kommet i veien for kritikernes bedømmelse av hennes forfatterskap. Kraus mente at hun ikke har opplevd dette. Hustvedt mener at det er absurd å holde halvparten av menneskeheten utenfor når man snakker om universet. Hva kan man gjøre med dette, lurte Neset på. "Talk and talk," svarte Hustvedt. Dette fikk hele forsamlingen til å le. 

Det ble mye latter og humor underveis. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forfatterne kom inn på den eldre kunstneren Louise Bourgeois (f. 1911 d. 2010) som måtte ty til spektakulære virkemidler for å bli berømt. Først da kom kunsten hennes frem. I følge Siri Hustvedt gjelder det i kunsten som i livet for øvrig: "money talks!" I den forbindelse trakk hun frem Koons "Baloon Dog", som hun også har skrevet om i sin siste essaysamling. Hun sammenlignet kunstmarkedet med aksjemarkedet. Det handler om persepsjon og psykologi. Hva tror vi på? Det er vanskelig å skille mellom fysiologiske og psykologiske opplevelser. F.eks. vil et menneske som tror at han/hun drikker en vin til 100 doller flasken få en større vinopplevelse enn ved å drikke en 10 dollar-vin - selv om det i realiteten forholder seg motsatt. Vi tuner inn forventningene på forhånd, og får kart og terreng til å stemme. Sånn er det bare. 

Ingen stor kunstner er blitt til uten et miljø rundt seg. Dermed kan man lure på hvor relevant det er å snakke om "født sånn eller blitt sånn" ... Både menn og kvinner påvirkes av sitt miljø - det gjelder ikke bare ett av kjønnene. 

Kunstnere kan ikke leve uten "adapted grandiosity" - dvs. uten stor tro på egen fortreffelighet eller gradiositet. Problemet er at kvinner har mindre av dette enn hva menn har. Dessuten forventes det at kvinner skal være snillere, og kvinner straffes for aggressivitet. Å være slem hjelper ikke kvinners karriere. For menn derimot er dette en dyd av nødvendighet. Hensynsløshet og et aggressivt ambisjonsnivå belønnes blant menn. Dette er egenskaper som andre menn vil verdsette. Tilsvarende egenskaper hos kvinner virker mot sin hensikt. Kvinner markedsfører dessuten ikke sine fortreffeligheter med like stor selvfølge som menn. Derfor vil menn gjennomgående ansette menn, mens kvinner gjennomgående vil ansette kvinner på arbeidsmarkedet. Særlig når det kommer til lederposisjoner. Det samme gjelder innenfor kunsten, og hvordan vi verdsetter henholdsvis kvinnelige og mannlige kunstnere. 

Helt til slutt lurte Neset på hvilken rolle besettelse spiller i forfatternes arbeid med bøkene de skriver. Siri Hustvedt uttrykte at hun alltid kommer til et punkt der boka vet mer enn henne. Derfor er det viktig å være tilgjengelig for det som kommer. Selv står hun opp klokka seks og skriver til to. Deretter følger fire timer med lesning. "That´s my life," sa hun smilende. 

To forfattere med stor respekt for hverandre! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og dermed var samtalen mellom Siri Hustvedt, Chris Kraus og Anne-Hilde Neset over ... Og vi tilhørere satt litt klokere tilbake enn vi var på forhånd! Det var fornøyelig å høre disse to profilerte forfatterne snakke om kvinner og kunst!

Siri Hustvedt (Foto: Rose-Marie Christiansen)

onsdag 30. august 2017

Møte med Tommi Kinnunen på Last Train i Oslo 29. august 2017



Forfatteren av "Der fire veier møtes" på visitt i Oslo

Det er tre år siden den finske forfatteren Tommi Kinnunen (f. 1973) debuterte med romanen "Neljäntienristeys". Den norske utgaven kom ut på norsk med tittelen "Der fire veier møtes" i 2016. Jeg anmeldte boka her på bloggen 17. februar 2016. (Linken peker til min anmeldelse.)


Oppfølgeren
 "Lopotti" kom ut i Finland i 2016, og på norsk med tittelen "Lyset bak øynene" i forrige uke.

Janicken Von der Fehr presenterte Tommi
Kinnunen og Janneken Øverland
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forlagets presentasjon av arrangementet

Dette skrev forlaget på arrangementets Facebookside:

Velkommen til bokmøte med Tommi Kinnunen i samtale med kritiker Janneken Øverland om sitt forfatterskap og sin nye roman "Lyset bak øynene". Den finske forfatteren Tommi Kinnunen ble møtt med stor begeistring for sin debutroman «Der fire veier møtes» i fjor. Nå er han aktuell med en ny roman.

I «Lyset bak øynene» møter vi ni år gamle Helena som sendes fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men bærer på en hemmelighet. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.

Tommi Kinnunen (1973) er født i Kuusamo i det nordøstlige Finland. For debutromanen «Der fire veier møtes» var Kinnunen nominert til Finlandia-prisen og ble tildelt prisen for Årets roman 2014 og den finske bokhandlerprisen. «Lyset bak øynene» er hans andre roman. Den var nominert til Finlandia-prisen i 2016 og ble stemt fram som lesernes Finlandia-favoritt.

Janneken Øverland er kritiker og tidligere forlegger.


Janicken Von Der Fehr fra forlaget Pax presenterte forfatteren på Last Train i går kveld. Hun siterte blant annet følgende fra Janneken Øverlands anmeldelse av debutboka i Klassekampen 17. februar 2016:


"Skarp, scenisk familieroman .... en slags verbal sudoku, der loddrett og vannrett først stemmer når [leseren] får satt sammen alle bitene. En bevegende roman om de nære ting, om krise, krig og kjærlighet."
Om arrangementet på Last Train
Tommi Kinnunen fortalte at han savnet karakterene fra den første boka da han planla sin andre bok. Han hadde da allerede "tatt livet av" tre av personene i "Der fire veier møtes", sa han smilende. Det er slike ting man har makt til å gjøre når man er forfatter. Samtidig understreket han at han har et avslappet forhold til døden.

Da Kinnunen skulle begynne på sin andre bok, hadde han nettopp fått sitt første barn. Dette fikk ham til å tenke på sin egen barndom. Dermed stoppet han opp ved Helena, som var et lite barn i den første boka. Å sende et blindt barn til en blindeskole i en annen by var godt ment sett fra familiens side, men dette var ikke helt enkelt for Helena. Akkurat dette hadde han lyst til å skrive om.


Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
I den første boka er det en jordmor som er den sterke personen. Visste han hvem som kom til å bli den sterke personen i den neste boka da han begynte skrive? lurte Øverland på. Kinnunen svarte at han ikke helt vet hvor en bok ender når han begynner å skrive. Noen ganger blir han overrasket selv.

I alle familier er det et senter hvor det enten kommer noe godt eller vondt fra. Selv tenker han at det bør være kjærlighet og en konflikt for at det skal bli god litteratur. I den første boka er det blant annet en konflikt mellom den første svigerdatteren og svigermoren. Dessuten er det en konflikt mellom Onni og Lahja. I finsk litteratur er det for øvrig ingen "big deal" at det er en sterk kvinnelig hovedperson.

I litteraturen blir handicappede mennesker ofte fremstilt som svært vennlige - som om de må kompensere for det minuset det er å være handicappet i møtet med andre mennesker. Derfor gjorde det sterkt inntrykk på Kinnunen da han møtte en kvinnelig leser som selv satt i rullestol, og som ba ham innstendig om ikke å gå i denne fellen. I ettertid mailet han med denne leseren, og dette var svært interessant for ham som forfatter.

Da Tommi Kinnunen bestemte seg for å skrive om Helena som er blind, kontaktet han Blindeforbundet, og fikk fire kontaktpersoner som han kunne bruke underveis i skriveprosessen. Han sendte dem skriftstykker og fikk deres tilbakemeldinger på måten han beskrev Helenas utfordringer som blind. Hver gang fikk han korrigeringer fordi han hadde tatt feil. Hvordan virker lukt på et blindt menneske? Hvordan tolker blinde lyder rundt seg? Ekkoet som lyder lager forteller den blinde om rommets størrelse, lyder kan fortelle hvilke rom som befinner seg hvor i huset, lett trekk kan fortelle hvor vinduer og dører er osv. Det var som om en helt ny verden åpnet seg for ham, og han lærte mye.

Kinnunen har brukt atskillig flere informanter under skriveprosessen denne gangen. Janneken Øverland påpekte at beskrivelsen av hele livsløpet til Helena, der hun etter hvert blir en gammel kvinne, gjør henne til en svært virkelig person. Som leser lærer man mye om hvordan det er å være blind.

Flere personer i Kinnunens bøker er veldig flinke i praktiske yrker. Enkelte er handy og bygger hus, noen er flinke til å fotografere osv. Selv beskriver Kinnunen seg som passe handy, men ikke nok til at han kan leve av det. Til vanlig jobber han som lærer, men for noen år siden kjøpte han og kona en hytte. De hadde ikke så mye penger og han var derfor nødt til å gjøre alt selv. Da oppdaget han gleden ved å bygge, at han kom i flow mens han holdt på. Han har samme opplevelsen når han skriver. Tiden flyr uten at han merker det. Plutselig har mange timer gått mens han har vært helt oppslukt av arbeidet, og har glemt seg selv.

Tommi Kinnunen vokste opp med mange historier om bestemoren sin. Selv møtte han henne aldri, for hun døde mange år før han ble født. Han har brukt noen enkelthistorier om henne i boka, særlig når han skriver om jordmødre i Nord-Finland. Kinnunens far var en dyktig fotograf, mens han selv er ganske middelmådig. Faren forteller historier med bildene sine, mens han selv forteller historier med ord. Han har hentet mye inspirasjon fra farens yrke i disse bøkene.

Tommi Kinnunens bøker (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et par av personene i hans siste bok er outsidere. Toumas skjønner at han må reise bort, fordi det er lettere å være outsider (dvs. homofil) i en storby - selv på 1990-tallet.

Kinnunen tenker om seg selv at han er melodramatisk i skrivingen. Det er en fin ting når man er forfatter, medga Janneken Øverland smilende.

Tommi Kinnunen vokste selv opp i Nord-Finland, og måtte flytte sørover for å studere. Ingen av hans søsken ble igjen i nord, og dette har ført til konstant dårlig samvittighet for en aldrende mor.

Janneken Øverland lurte på om han har en spesielt god hukommelse om egen barndom, siden han skriver så levende om barndom i bøkene sine. Kinnunen mener at han har god hukommelse, men ikke på de typiske tingene man kanskje tenker på. Han kan huske mange detaljer om interiør, mens han er dårlig på å huske ansikter. Øverland mener at han er god på å beskrive forholdet mellom yngre og eldre mennesker, og at han er en veldig ivaretakende skribent ("caring writer"). Dette fikk Kinnunen til å trekke frem at han var yngst i en søskenflokk. Han var den alle tok vare på. Samtidig ga dette ham følelsen av at alle de viktige tingene hadde skjedd før han ble født
.

Som
lærer er Kinnunen veldig oppmerksom på at folk sørpå vet svært lite om hva folk nordpå opplevde f.eks. under krigen. Hele landsbyer ble brent ned i sluttfasen av krigen, og dette påførte dem som opplevde dette store traumer. Dette ønsket han å fortelle om i sin bok.

Historiene Kinnunen forteller er ikke kronologiske. Er det slik hjernen hans fungerer (med mange hopp frem og tilbake i tid)? lurte Øverland på. Dette fikk Kinnunen til å le. Han medga at han ikke klarer å skrive en historie fra begynnelse til slutt, etter en kronologisk linje. Øverland mente at det uansett er enklere å lese den siste boka sammenlignet med den første, der det virkelig er mange hopp frem og tilbake i tid.



Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
Er bøkene realistiske? spurte Øverland. Kinnunen dro på det. Detaljene i boka er meget korrekte, for han har brukt mye tid på research, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Men historiene som sådan er diktet, selv om han har brukt mye som har skjedd i virkeligheten, og som er flettet inn i boka.

Er Kinnunen ferdig med denne familien nå? spurte Janneken Øverland. Kinnunen opplyste at han er i gang med sin tredje bok, og at den ikke handler om denne familien. Han har vært nødt til å distansere seg fra karakterene i de to siste bøkene. Samtidig er det et par karakterer han er litt nysgjerrig på, så hvem vet?

Kinnunen røpet at den siste boka handler om en glassdesigner. Også dette er et yrke han har hentet fra sin egen slekt. Å skrive om dette krever mye research ...

Og med dette var bokmøtet over, og alt jeg kjente på var et sterkt behov for å gå løs på "Lyset bak øynene". Det gjorde jeg også da jeg kom hjem!

Tommi Kinnunen skrev dedikasjoner i bøkene til oss som var til stede etter bokmøtet.



En personlig hilsen fra forfatteren i min bok!

onsdag 23. august 2017

Møte med Paul Auster på Litteraturhuset i Oslo 22. august 2017

Paul Auster og Janneken Øverland i samtale på Litteraturhuset 22, august 2017
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med en favorittforfatter!

Litt om mitt forhold til Paul Auster

Hvis jeg ikke husker feil, er det ikke mer enn 2-3 år siden sist Paul Auster besøkte Norge. I den forbindelse besøkte han også Litteraturhuset i Oslo. (De nye nettsidene til Litteraturhuset gjør det nærmest umulig å søke i gamle arrangementer, så jeg har dessverre ikke funnet dette arrangementet i arkivet. Det skapte for øvrig noe forvirring i mitt følge da daglig leder Andreas Wiese i sin presentasjon av forfatteren, hevdet at dette var første gang Paul Auster besøkte Litteraturhuset. En av mine litteratur-venninner var der nemlig forrige gang han var på Litteraturhuset.) I alle fall gikk jeg glipp av dette arrangementet - til min store sorg. Da Paul Auster og hans kone Siri Hustvedt dukket opp på høstprogrammet til Litteraturhuset tidligere i sommer/høst, gikk det ikke mange minuttene før jeg hadde bestilt billetter og hadde omstokket på avtaler kalenderen min. Denne gangen aktet jeg nemlig ikke å gå glipp av dette forfatterekteparet. (Innlegget fra Siri Hustvedts og Chris Kraus` samtale kommer jeg tilbake til.)

Mitt forhold til Paul Austers forfatterskap startet for nesten 30 år siden. Tilfeldigheter førte meg til bøker som "Moon Palace", "Sjansespill" og "Levitian", og dermed var jeg hektet. Siden har jeg trofast fulgt hans forfatterskap, og det er kanskje bare 2-3 av hans bøker jeg fremdeles ikke har lest. Min begeistring har riktig nok svingt litt i de senere år, mest av alt fordi jeg har fornemmet at de fantastiske idéene hans kanskje ikke har blomstret så mye som tidligere. Likevel er han å regne blant de absolutt bedre forfatterne i vår samtid.

Her på bloggen har jeg anmeldt/omtalt flere av hans bøker; "Moon Palace" (utkom opprinnelig i 1989 - en av mine første bloggomtaler, som er veldig kort), "Usynlig" (2010), "Sunset Park" (2011), "Mann i mørket" (2009), "Reiser i skriptoriet" (2007), "Rapport fra det indre" (2013), "Vinteropptegnelser" (2012) og "Her og nå. Brev (2008-2011)" (brevveksling mellom Paul Auster og Nobelprisvinneren J.M. Coetzee). I tillegg har jeg anmeldt/omtalt filmene "Music of Chance" (1993 - filmatisering av "Sjansespill"), "The Inner Life of Martin Frost" (2007) og "The Look" (2011 - der han opptrer selv). (Samtlige linker peker til tidligere blogginnlegg.)

Nå er Paul Auster aktuell med mursteinromanen 4 3 2 1, og det er selvsagt i forbindelse med lanseringen av denne boka at han befinner seg i Norge akkurat nå. Jeg har ikke rukket å lese denne boka enda. 4 3 2 1 er nominert til Man Booker Prize i år.

Det var uten tvil Paul Auster-aften på Litteraturhuset! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om arrangementet på Litteraturhuset

I går møttes Paul Auster og Janneken Øverland til en samtale om Archibald Fergusons fire liv på hovedscenen Wergeland på Litteraturhuset. Archibald Ferguson er hovedpersonen i "4 3 2 1", og det er hans liv vi får brettet ut i fire ulike versjoner i denne romanen.

Slik presenterer Litteraturhuset arrangementet i sin katalog:

"Ingen liv er egentlig bare en historie. I Paul Austers nye roman 4 3 2 1 fortelles fire mulige, sammenflettede historier om Archibald Ferguson: Livene hans slik de kunne ha utviklet seg dersom noen små, eller større, hendelser hadde tatt en annen retning. Til sammen skaper de fire versjonene av Ferguson en bildevev av etterkrigstidens amerikanske historie og kultur og gir innblikk i sentrale hendelser som borgerrettskampen, studentopprøret, Vietnam-krigen og mordet på Kennedy.

Romanen, som nå er ute på norsk i Torleif Sjøgren-Erichsens oversettelse, speiler Austers gjennomgående interesse for tilfeldigheter, for alternative muligheter og virkeligheter. Helt siden hans første romaner, i New York-triologien, har Auster utforsket metafiksjonens muligheter til å beskrive amerikanske liv og historie, i verdener der hans hovedpersoner må ta inn usikkerhet og ambivalens, i seg selv og i verden rundt dem.

Paul Auster har gitt ut mer enn tretti bøker. Om 4 3 2 1 sier han selv at han har skrevet sitt hovedverk. Nå møter han kritiker og tidligere forlegger Janneken Øverland til samtale."


I hovedsalen var det smekkfullt med folk i går. I tillegg var det videooverføring til Amalie Skram, en annen sal på Litteraturhuset.


Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Paul Auster entret scenen

Det sitret i salen i går da Paul Auster steg opp på scenen i Wergelandsalen etter at daglig leder Andreas Wiese hadde introdusert ham. "Hello Oslo" sa han, og vinket til oss.

Janneken Øverland, som satt med 4 3 2 1 i fanget under så og si hele bokbadet, åpnet arrangementet med å spørre Auster om hvor lang boka egentlig var underveis (underforstått at han nødvendigvis må ha redigert mye bort etter hvert). Auster svarte at han egentlig har forberedt denne boka i mange år, gjennom alt han så langt har skrevet. Hans skriveprosesser starter som regel med musikk i hodet hans. Han finner en hovedkarakter, og deretter popper de andre personene opp i tur og orden. Vanligvis tar det noen år før han er klar for å skrive. Med 4 3 2 1 var det imidlertid annerledes. Selve idéen til boka dukket opp under en frokost, og i løpet av noen få uker var han i gang med skrivingen.

Det hadde stor betydning for ham at han var 66 år da skrivingen begynte. Hans far døde da han var 66 år, og han følte sterkt på at dette var et dårlig år for ham. Boka måtte nødvendigvis bli stor. Han ønsket sterkt at han ikke skulle dø før boka var ferdig, så han sluttet å reise, ga nesten ingen intervjuer og var i det hele tatt lite ute av huset. Alt for å få fullført det som skulle bli hans hovedverk. Han brukte 3 1/2 år på å skrive boka, og det er veldig raskt til ham å være. Underveis improviserte han mye. Detaljene kom til etter hvert.

Auster kommenterte Wieses påstand om at han har skrevet i fem ti-år. Egentlig har han skrevet i seks ti-år. Han begynte nemlig å skrive allerede da han var i 16-17-årsalderen, men disse skriveriene endte ikke i noen utgivelser.

Mens han skrev på 4 3 2 1 var historien om Achibald Ferguson "i beina og blodet" hans. Han hadde følelsen av at ordene var der, og at hans jobb var å få dem ned på papiret. I hans skriveprosesser er det eventyr og oppdagelse som står i fokus.

Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om skriveprosessen og dårlig betalte kritikere

Paul Auster fortalte om sin totrinns skriveprosess. Først skriver han alt for hånd i sine "note books" - aller helst på rutepapir. Når det han kaller "the paragraph" er ferdig, skriver han dette på "type writer"`en (jeg fikk ikke helt tak i om han mente skrivemaskin eller tastatur på en datamaskin). En "paragraf" kan være på en side eller bare to-tre setninger, alt etter som.

Øverland lurte på om det burde følge med en "readers guide" til hans siste bok. Den er nemlig av flere kritikere fremstilt som tung og uoversiktlig. Dette fikk Auster til å fnyse. Selv leser han ikke kritikker - i alle fall ikke av sine egne bøker - for han synes de fleste er for dumme. De fleste kritikere er dårlig betalt og skal lese veldig mye i løpet av svært kort tid. Det tar faktisk tid å lese 4 3 2 1, og tar man seg den tiden som er nødvendig, vil man oppdage at boka er meget oversiktiglig og grei å forstå, påpekte han med et lurt smil om munnen.

Om tilfeldigheter

Dette med tilfeldigheter går igjen i de fleste av Austers romaner. Dette "what if?" ...

Selv traff Paul Auster sin kone Siri Hustvedt for 36 år siden. De hadde begge møtt frem til en poesiaften i New York. Hva om han ikke hadde gått på dette arrangementet akkurat den kvelden? Da hadde han antakelig aldri møtt hun som skulle bli hans andre kone.

Alle som har barn vet hvor mange ganger i løpet av et barns oppvekst det nesten kunne gått helt fatalt galt. Men så gjør det likevel ikke det. Heldigvis! Men marginene i forhold til andre eventualiteter kan være meget små ...

Auster tror at alle har "multipel selves". Vi har mange spektre å spille på, og noen ganger er det humøret vårt som avgjør hva som skjer i en gitt situasjon. Et litt annet humør og vi ville antakelig gjort noe helt annet. I skriveprosessen liker Auster å være i stand til å se konstruksjonen av romanen sin.

Om 4 3 2 1

4 3 2 1 åpner med en prolog, hvor vi møter Fergusons foreldre. Vi får høre hvordan de møttes og omstendigheten rundt hans fødsel. De fire utgavene av Archibald Ferguson vi møter senere i boka er genetisk samme person. Han gis imidlertid ulike oppvekstvilkår. I den ene versjonen har faren pengeproblemer, i den andre versjonen dør faren mens han fremdeles er veldig ung, i den tredje versjonen er faren rik ... osv. Slike rammevilkår påvirker sterkt hvem man blir. Særlig gjelder dette de tyve første årene av et menneskes liv.

Det som er felles for de fire utgavene av Ferguson er pasjonen for musikk, opptatthet av trening, evnen til å skrive ... De fire utgavene er forskjellige, men likevel samme person.

Miljøet rundt har en enorm effekt på mennesker. Auster ba oss tenke på hva det ville gjøre med et intelligent menneske å vokse opp i Hitler-Tyskland sammenlignet med å vokse opp i dagens Norge. I det ene tilfellet er risikoen for å bruke evnene på feil arena stor, mens risikoen for å komme skjevt ut nesten ikke er tilstede i det andre tilfellet.

Auster opplyste at det er mye historiefortelling og lite dialog i 4 3 2 1.

Deretter leste han høyt fra sin bok, blant annet om hvordan Achibalds bestefar fikk navnet Ferguson. Egentlig handler det om en gammel jødisk vits som Auster har lånt, og gjort et morsomt poeng av. Dette førte til mye latter i salen, hvilket fikk Auster til å påpeke at det er mye humor i boka. Selv om han ikke er en pessimistisk mann, beskriver han en vanskelig tid i boka. Den er ikke selvbiografisk, men det er ikke til å komme forbi at han - som andre forfattere - har stjålet en del fra det virkelige liv. F.eks. husker han godt tiden på slutten av 1960-tallet, der halve landet var for og halve landet var imot Vietnamkrigen. De to fraksjonene kunne nesten ikke omgås, så sterke var motsetningene dem imellom. Mange gjorde hva som helst for å slippe å dra i krigen. Selv ble han satt på en reserveliste pga. allergi, og det var rett og slett den lykkeligste dagen i hans liv. 


Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om å fortelle historier

Paul Auster har egentlig aldri tenkt på seg selv som forfatter. Derimot anser han seg som en historieforteller. Mens noen skriver detaljert om maten hovedpersonene spiser og andre veldig nære ting, er han opptatt av å skrive om andre ting.

Selv leser Auster alltid inn bøkene sine på bånd når de er ferdige. Han hører aldri på disse etterpå, men dette er en del av hans skriveprosess. 4 3 2 1 ble til en 36 timers audio book.

Han mener at det var helt nødvendig å skrive de selvbiografiske bøkene "Vinteropptegnelser" og "Rapport fra det indre" for at han skulle bli i stand til å skrive en bok som 4 3 2 1
Da han var yngre hadde han alltid 5-6 bøker i hodet på en gang. Etter "Brooklyn Follies"/"Brooklyns dårskap" endret dette seg. Plutselig hadde han ingen flere idéer igjen ...

I dag tar det lenger tid å komme i gang med en ny bok, samtidig som det tar kortere tid å skrive en bok. Dette er fordi han har drevet med skriving så lenge. Det er jo dette han kan.

Om far-sønn-forholdet m.v.

Paul Austers far døde svært brått, og dette kom som et stort sjokk for ham. Han måtte skrive om det etterpå.

I 4 3 2 1 har Archibald Ferguson fire ulike forhold til sin far, og alle er meget kompliserte. Forholdet til moren er mye mindre komplisert. Siden navnet Archibald er så latterlig i følge Auster, er det ingen av Archibald-utgavene som bruker dette navnet. Alle har forkortet navnet - på ulik måte.

Den andre viktigste personen i boka - i alle de fire utgavene av Ferguson - er Amy Schneiderman. Hun og Archibald møttes da de begge var 16, og de hadde en heftig romanse. I en av utgavene blir hun hans kusine, fordi moren gifter seg med onkelen hennes. I en annen utgave blir hun hans stesøster, fordi moren gifter seg med faren hennes. Osv. Disse konstellasjonene har mye å si for det som skjer videre.

Om minner

Minner er et sentralt poeng i Paul Austers romaner. Det finnes ekte minner og falske minner, og dersom man går i "transe" kan man finne ting man trodde at man hadde glemt. Når det gjelder ting man husker eller tror man husker - hvem kan si at det er feil?  Men hvordan kan man vite hva som er sant?

Da Auster skrev selvbiografiene sine, forsøkte han å være så ærlig som mulig. Når han kom til ting han ikke husket, så sa han det klart og tydelig. Mens han skrev på "Vinteropptegnelser" fikk han tilsendt brevvekslingen mellom ham og hans ekskone fra ekskonen. Da oppdaget han til sin store overraskelse at han selv hadde endret sin historie. Den var nemlig ikke slik han husket.

Hva er det med sport?

Dette spørsmålet stilte Janneken Øverland. Auster svarte at i hans oppvekst måtte alle forholde seg til sport. En ting var det som foregikk i gymmen på skolen. En annen ting var det som foregikk i gatene sammen med kompisene. På ettermiddagene spilte de fotball eller baseball - mest for å slippe å se foreldrene. Her måtte de løse problemene sine selv.

Øverland lurte på om det å snakke om sport er for å ha noe å snakke om, fordi det er nøytralt og lite ladet. Auster var ikke helt uenig i dette, men svarte med å fortelle om viktigheten av sport. En forfatter han kjenner har skrevet om krig, noe han aldri har opplevd selv. Alle konfliktene/plottene hentet han var fotballbanen ... Det var herfra han hadde sine kunnskaper og kunne leve seg inn i karakterene i sin egen bok.

-----------------------------------

Timen med Paul Auster og Janneken Øverland gikk så altfor fort. Det jeg konstaterte var at det var uhyre interessant å få høre om 4 3 2 1  og forfatterens tanker rundt denne romanen. Jeg er helt sikker på at min tilstedeværelse på dette bokbadet vil ha en gunstig effekt på min leseopplevelse når jeg endelig kan kaste meg over boka. Det var stort å få se ham "live" på scenen, og det var fint å erfare at han også som menneske er humoristisk og leken i sin tilnærming til litteraturen! For et drømmeintervjuobjekt! Han ga så mye av seg selv at det var en fryd å være tilhører i salen!

Min eneste skuffelse består i at Litteraturhuset bestemte at forfatteren ikke skulle skrive dedikasjon i bøkene, som vi som hadde møtt frem hadde sett frem til å få, men kun signere dem. Den signaturen jeg fikk i min bok er det knapt mulig å knytte til Paul Auster. Hva var vitsen? Nei, her må Litteraturhuset skjerpe seg og la de fremmøtte få glede av et minutt eller så med forfatteren - selv om de må holde åpent en halv time ekstra! Alle andre steder hvor forfatteren har møtt opp - også i bokhandlerne i Oslo - har han fått lov til å skrive dedikasjoner. 


Stor skuffelse at dette var alt ... (Paul Austers signatur
i min bok ...) (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Okke som - jeg fikk i alle fall sagt - lettere starstrucked at "I love your books and I have read almost all of them!" Dessuten fikk jeg tatt et bilde av forfatteren. Det lever jeg lenge på!

Boksignering på Litteraturhuset (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 28. mai 2017

Kulinarisk byvandring i Oslo

I bakgården til Kaffebrenneriet i Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Visste du at KinaReiser hver lørdag (med unntak av pinsehelgen) arrangerer kulinarisk byvandring i Oslo? Det visste ikke jeg heller inntil helt nylig. Tilfeldigheter førte mannen min og meg i berøring av dette arrangementet, og før jeg visste ordet av det ble dette hovedgaven til min bursdag nylig. Og FOR en gave! Jeg mener: her har jeg bodd i Oslo i nesten 27 år, og så er det mye jeg verken har sett eller kjente til! For ikke å snakke om alt jeg bare har gått forbi i årevis uten å "se" det ... 


På vandring langs Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I alle fall - byvandringen startet på Kaffebrenneriet i tidligere Gamle Grønland Brannstasjon. Guiden vår var en autorisert Oslo-guide. Hun skulle ikke bare lede oss fra spisested til spisested, men hadde også et vell av kunnskaper om Oslo by, arkitektur, berømte beboere fra fordums tider osv. Dette gjorde transportetappene til en vel så viktig del av opplegget som selve maten. 


Tøyengata (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis fikk vi f.eks. høre at Olav Thon i sin tid ønsket å rive alle bygningene i Tøyengata. Bygningene var nok i en atskillig mer elendig forfatning den gangen enn de er i dag. Like fullt: i dag skal vi være glade for at "noen" protesterte og at bygningene ble ansett bevaringsverdige. Slik de fremstår i dag, utgjør de en meget pittoresk del av Grønland-Tøyenområdet. Og de er som en følge av bevaringen i en helt annen stand enn de var tidligere. Fargene på husene i gata får meg også til å tenke på viktigheten av å stå imot trender. Skal alle hus virkelig males hvite? Er det slik vi vil ha det? Er det ikke litt mer fargerikt at det fortsatt finnes røde, gule, grønne og blå hus? Det er et tankekors også i mer moderne boligområder der det for tiden er opplest og vedtatt at det er hvitt - og nå også grått - som virkelig gjelder. Jeg må faktisk ta meg i det selv fra tid til annen. 


Rubina Rana gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gatenavn sier mye om historien opp igjennom ... Som denne gata på Grønland. Rubina Rana  (f. 1956 d. 2003) er den første innvandreren som har fått en gate oppkalt etter seg i Oslo. I sin tid var det svært omstridt at hun, en kvinne født i Pakistan, skulle lede 17. mai-komiteen i Oslo. Hun mottok til og med drapstrusler fra ekstremister. Dette skjedde i 1999. Gata fikk hennes navn i 2006. At hun fikk en gate oppkalt etter seg, gjør meg stolt!


BarCode (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De fleste av oss er vant til å betrakte BarCode fra sjøsiden. Guiden vår visste nok hva hun gjorde da hun tok oss nettopp hit - på baksiden. For en vinkel å betrakte det hele fra - med gangbrua "Akrobaten" i forgrunnen. Brua går over togsporene ved Oslo S, og er betegnet som Norges dyreste gangbru. Den har et hovedspenn på 67 meter. Barcode ligger i Bjørvika, og det pågår en byggevirksomhet i dette området som nesten savner sidestykke i nyere Oslo-historie. Det er en helt ny bydel vi ser konturene av, der det hele suppleres med Sørenga. Guiden vår nevnte noen tall, som jeg ikke er sikker på om jeg husker korrekt. Men jeg tror det handlet om 5000 beboere, 20 000 arbeidsplasser og 100 000 besøkende hver dag - når alt står ferdig. Da vil vi også ha et flunkende nytt Munch-museum, et nytt Hovedbibliotek og minst ett hotell til på plass. Hele dette byggeprosjektet gjør Oslo til en verdensby turistene reiser langveisfra for å besøke. Tenk om visjonene om en kabelbane (i luften!) opp til Ekeberg og Skulpturparken også blir realisert? 

Området bak Schous Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I området bak gamle Schous Bryggeri må jeg med skam å melde innrømme at jeg aldri har vært. Ikke visste jeg at det her er flere herlige restauranter - sånne vi går mann av huse for å få med oss når vi er på byferie andre steder i verden. Som TXOTX - Pinthos Bar - en ekte baskisk restaurant! Og Pasta Fresca Popolare - en ekte italiensk restaurant. Sistnevnte var et av matstoppene på vår kulinariske vandring i går. 

Pasta Fresca i Trondheimsveien 2 (Foto:
Rose-Marie Christiansen)
Da vi fortalte en av vertene på Pasta Fresco Popolare at vi nylig hadde spist tapas på Delicatessen like i nærheten, fnøs hun på nesen og sa "men det er norsk tapas - ikke spansk!" OK ... (men godt var det nå uansett!)


På vandring oppover Thorvald Meyers gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg røper ingen stor hemmelighet når jeg hevder at de fleste virkelig spennende spisestedene i Oslo ligger på Østkanten - nærmere bestemt i området rundt Grønland, Grünerløkka og Torggata.  Dette har selvsagt sammenheng med at det er her utlendingene har bosatt seg da de kom til Norge, og det er derfor her de har ønsket å åpne sine eksotiske restauranter. Dette bærer disse bydelene sterkt preg av. På Vestkanten er bomassen mer homogen, og det er derfor ikke helt det samme mangfoldet der. Dessuten er husleiene på Vestkanten høyere, og da stuper lønnsomheten før man får snudd seg. 


Punjab Tandoori på Grønland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et annet sted vi var innom, var Punjab Tandoori på Grønland. Denne restauranten åpnet i 1990, og den gang het stedet Punjab Sweet House. Selv om restauranten i dag er større, er menyen nøyaktig den samme som den gang den åpnet. Harinder Singh åpnet den, og det er hans kone Kiran Jot som alltid har vært kokken på stedet. Vi fikk smake 4-5 retter på vår kulinariske vandring i går. Maten var helt utsøkt! Jeg har vært innom de fleste indiske restauranter i Oslo i årenes løp, men aldri denne. En av de største overraskelsene i går var den vegetariske retten vi fikk smake. Og jeg som alltid har hoppet over vegetar-delen i menyen når jeg har vært på indiske restauranter ... Det skal jeg slutte med! 


Hausmanns bru (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En del av vandringen foregikk langs Akerselva, og guiden vår benyttet samtidig anledningen til å fortelle om lysvandringene langs Akerselva. Denne vandringen anses som høstens vakreste eventyr. Vandringen foregår torsdag nærmest høstjevndøgn, og går fra Frysja til Vaterland. Den elektriske belysningen langs elva erstattes med 4000 fakler, og underveis er det rundt 100 forskjellige kulturinnslag som lyskunst, installasjoner, flammer, musikk og dans - både med profesjonelle og amatører. Arrangementet er gratis. I år foregår lysvandringen den 21. september fra kl. 20.00 til 23.00.

Vi passerte flere av bruene langs Akerselva, blant annet Hausmanns bru, som er en buebru i jern som ble bygget i 1892. I 1982 ble brua ombygget, og gjort dobbelt så bred. Den opprinnelige stilen ble selvsagt bevart. 


Utendørs sjakkspill i Vaterlandsparken (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis var vi innom noen parker, blant annet Vaterlandsparken. Der kan man betrakte utendørs sjakkspillere, en kunstinstallasjon med dykkere, et kunstverk som illuderer et tettsted osv. Alt dette bidrar til å gjøre hele stedet til en fin severdighet. 

Parkteatret ved Olav Ryes Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parkteatret ligger ved Olav Ryes Plass på Grünerløkka. Stedet ble etablert i 1907 og hadde da navnet Kristiania Bryggeri Grünerløkkens Kinomatograf. I dag huser stedet, som har fått anerkjennelse som et urbant kulturminne, en restaurant som ligger side om side med flere andre restauranter. Nå om sommeren er det et yrende liv i dette området. Da vi passerte i går, var det ikke et eneste ledig bord å oppdrive.


Kvitebjørn Kong Valemon av Dyre Vaa ved Ankerbrua (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ankerbrua, som ligger i forlengelsen av Torggata, var helt til å begynne med en trebru som ble anlagt i 1874. Det er et nokså leirete fundament under brua, og dette gjorde at den gled ut. Brua ble derfor erstattet med en granittbru i 1926. I hver ende av brua er det to bronsjeskulpturer, som Dyre Vaa har laget. De fire figurene, som kom på plass i 1937, har eventyrmotiv, og viser Kvitebjørn Kong Valemon, Peer Gynt, Kari Trestakk og Veslefrikk med fela. Brua kalles av den grunn Eventyrbrua. Den er porten inn til Grünerløkka når man kommer fra Oslo sentrum.


Båter i Akerselva - ved Vaterlandsparken
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kunne selvsagt ha supplert med at vi var inne på Grønland Bazar (som jeg i alle år bare har gått forbi), at vi spiste en lekker liten sak på Monsun Noodlebar, at vi fikk med oss håndmat fra vietnamesiske Miss Ginn i Thorvald Meyers gate 83A - et "hull i veggen kafé" - og at vi fikk med oss en iransk kake fra Kakehuset i Torggata 18C, men jeg tror det får bli med det. 

Hele turen tok nesten fire timer, og da hadde vi gått 7-8 km. Gode sko var derfor et "must". En ekstra bonus var at de øvrige påmeldte var svært hyggelige mennesker, og at gruppen (som var fulltegnet) kun besto av 12 påmeldte. Dermed var det aldri noe problem å få med seg hva guiden sa. Det tok heller ikke uforholdsmessig lang tid å bevege seg fra sted til sted. 


Vår meget kunnskapsrike guide, som jeg
dessverre ikke husker navnet på.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det blir ny byvandring den 10. juni og 16. juni. (Hvis du abonnerer på Aftenposten får du 100 kroner i avslag.) Jeg anbefaler dette sterkt! Og understreker at jeg skriver dette etter eget initiativ og uten bindinger til noen. Vi betalte full pris for vår vandretur i går, og jeg mottar ingen reklameinntekter for dette innlegget. (Jeg mottar aldri reklameinntekter for noe som helst av det jeg skriver om på bloggen min.)


En liten munnfull fra Monsun NoodleBar (Foto: Rose-Marie
Christiansen)

Populære innlegg