Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten favorittfilmer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten favorittfilmer. Vis alle innlegg

onsdag 20. februar 2013

"Les Miserables" (Regissør: Tom Hooper)

Spektakulær og eventyrlig! 

Opp gjennom tidene er det blitt laget mengder med filmer, teaterstykker o.l. over Victor Hugos dramatiske roman "De elendige" - eller "Les Miserables" som den heter på originalspråket. Felles for de fleste er at de er laget som musikaler - kanskje med unntak av Bille Augusts utgave fra 1998. Den siste filmen i rekken, dvs. herværende utgave fra 2012, representerer intet unntak i så måte. Alle replikker synges ut. Og selv om jeg normalt ikke er en stor musikal-entusiast, stiller Les Miserables helt i særstilling!


Hva er det med dette dramaet som fascinerer oss så inderlig at mange - i likhet med meg - ikke går av veien for å oppleve romanen som teater, film, musikal - om og om igjen? Som de fleste Les Miserables-entusiaster har jeg både lest boka, vært i London for mer enn ti år siden og sett den som musikal på Queens Theatre, hvor stykket fremdeles går den dag i dag, sett flere filmutgaver og dessuten hatt et nært og inderlig forhold til musikken helt siden 1980-tallet. For dette må da være tidenes tåreperse? Ja, kanskje nettopp derfor! Fordi vi elsker å grine litt, fordi vi elsker å identifisere oss med vakre heltinner og barske helter, fordi deres romanser antakelig er så mye mer dramatiske og høyt hevet over det som blir oss mer alminnelige mennesker til del? Jeg tror det er noe der! 

I tillegg til å fortelle historien om kjærlighet og heltemot, er denne romanen som Victor Hugo utga i 1862, også flengende samfunnskritisk. De fattige hadde ikke en sjanse til å leve ærlige liv ut fra de vilkår de ble tilbudt. Og når unge kvinner som Fantine, som hadde fått barn uten å være gift, ble fratatt siste rest av verdighet - nemlig en noen lunde anstendig jobb - så var et liv i prostitusjon den eneste utvei. Med mindre man altså ønsket å sulte ihjel ... Det er et skittent og nedrig liv som skildres i "Les Miserables", derav tittelen for å si det sånn. Samtidig er det definitivt håp for de rene av hjertet. Antakelig brøt Victor Hugo en rekke tabuer ved å skrive om fattige mennesker som edle og noble av natur, og hvor det var nøden - ikke deres vesen - som brakte dem inn på kriminelle løpebaner. 

Det å skulle lage enda en film om et drama som "Les Miserables", krever noe helt ekstraordinært for å berettige og forsvare sin eksistens. Publikumet er kresent, og det er stor fallhøyde dersom man ikke lykkes. Nå vet antakelig de fleste at er det noe regissøren og alle de øvrige som står bak denne produksjonen har klart, så er det nettopp det! Det er ikke uten grunn at filmen er en av totalt ni nominerte som kjemper om Oscar for beste film - i godt selskap f.eks. med "Historien om Pi", "Lincoln" og "Amour", bare for å nevne noen. Dessuten er Hugh Jackman (spiller Jean Valjean) nominert til Oscar for beste mannlige skuespiller, mens Anne Hathaway (spiller Fantine) er nominert til beste kvinnelige birolle. Om få dager får vi vite hvem som stikker av med den gjeve prisen. 

Nedenfor følger et handlingsresymé, og jeg advarer allerede nå: dette er en spoiler! Dersom du fremdeles ikke har sett filmen og ikke kjenner historien, kan det derfor være lurt ikke å lese videre. 

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Paris og året er 1815. Jean Valjean har sonet sin 19 år lange dom for å ha stjålet et brød for å redde sin søsters sønn. Nå skal han løslates, og Javert (spilt av Russel Crowe) gir ham en prøveløslatelse (a parole). Han skal melde seg jevnlig for politiet, slik at de hele tiden vet hvor han er. 

Jean Valjean forsøker å skaffe seg arbeid, men opplever gang på gang å bli kjeppjaget fordi han er en tidligere straff-fange. Det er rett og slett umulig å få seg jobb under disse omstendighetene. Sulten og forfrossen dukker han opp hos biskopen av Digne (spilt av Colm Wilkinson - skuespilleren som i mange år spilte Jean Valjean i teaterstykket som gikk i London - filmens kanskje eneste profesjonelle sanger/tenor), som gir ham mat og husly. Om natten stjeler Jean sølvtøyet til biskopen, men blir ganske fort tatt. Da politiet kommer med ham til biskopen, reddes han imidlertid av at biskopen opplyser at sølvtøyet var en gave. Møtet med denne godheten gjør noe med Jean Valjean. 

Åtte år senere har Jean Valjean kommet seg opp og frem her i verden. Ikke bare er han blitt fabrikkeier, men han er dessuten borgermester i byen. Prisen han betaler er at han må skjule sin identitet. Straffen for å ha brutt prøveløslatelsesbetingelsene er nemlig streng. Han vet at Javert aldri kommer til å gi opp å få tak i ham, og dette fører til at han unngår alt som kan gi ham uønsket oppmerksomhet eller utsette ham for kritikk. Da det oppstår uro i hans fabrikk fordi de kvinnelige arbeiderne i et anfall av sjalusi angir en ung kvinne som har barn, våger han ikke å gripe inn. Denne kvinnen er Fantine (Anne Hathaway), og hun har anbrakt sin datter Cosette (Isabelle Allen) hos vertshusekteparet Thénardiers (spilt av Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohen). Mot betaling tar de seg av datteren hennes, som for tiden er syk. Uten jobb har hun ingen mulighet til å forsørge datteren, og tvinges ut i prostitusjon etter først å ha solgt håret sitt og deretter et par tenner. 

Tilfeldigheter fører til at Jean Valjean, som har brukt livet sitt til velgjerninger for trengende, skjønner at det er han som er skyld i Fantines ulykke. Da Fantine ligger på dødsleiet, lover han henne at han skal ta seg av Cosette. 

I mellomtiden har Jean hatt nærkontakt med Javert igjen, som har blitt politmester og som stadig synes det er noe kjent ved Jean. Til alt hell blir en mann arrestert, beskyldt for å være nettopp Jean Valjean. Dette klarer imidlertid ikke Jean å leve med, og han angir derfor seg selv. Han ber Javert så tynt om å få hente Cosette, men dette går ikke Javert med på. Han er fast bestemt på at dersom man først har vært skurk en gang, så er det slik man er. Jean Valjean tvinges til å flykte, og etter å ha kjøpslått om Cosette med det grådige vertshusparet, unnslipper de så vidt Javert og hans følge. Deretter følger et liv i skjul for å unngå oppmerksomhet overhode. 

Ni år senere er Cosette blitt en ung, vakker og dessuten ensom kvinne, som Jean Valjean har beskyttet mot omverdenen så godt det har latt seg gjøre. En dag de er på et marked får Cosette øye på en flott ung mann - Marius Pontmercy (Eddie Redmayne) - og forelsker seg hodestups. Det gjør også Marius, som for tiden er med på et studentopprør. Da Maxillien Lamarque, de fattiges beskytter, dør, bygger det opp til strid og studentene lager en barrikade for å sloss mot soldatene og deres kanoner. Marius, som så langt har vært  både idealistisk og målrettet, har imidlertid kun tanker for den unge kvinnen han så på markedet. Henne må han finne for enhver pris! 

Han får hjelp til å finne frem til Cosette ved hjelp av Éponine (Samantha Barks), datteren av vertshusparet Thénardiers. Hun er forelsket i Marius, og fortviles over at hans hjerte aldri kommer til å bli hennes. Hun hjelper ham og de unge forelskede får omsider anledning til å treffes. Det sørgelige er imidlertid at også Éponines foreldre har fått nyss i at Jean Valjean og Cosette er i byen, og de øyner mulighet for å tjene på dette. Derfor hjelper de mer enn gjerne Javert i hans jakt på dem. I mellomtiden eksploderer opprøret fra studentenes side i byen, uten at de har den minste sjanse mot alle kanonene ... Da Éponine blir truffet og er i ferd med å ånde ut, leverer hun et brev fra Cosette til ham som hun egentlig hadde tenkt å underslå. Dermed settes Marius i stand til å finne Cosette igjen etter at hun og faren atter måtte flykte. 

Jean Valjean har aldri fortalt Cosette om sin bakgrunn, og øyner nå mulighet for å få gjort det godt overfor henne igjen. Takket være ham redder Marius livet etter et sammentreff mellom studentene og soldatene, hvor de fleste av hans venner dør, slik at de kan få hverandre til slutt. Mens Javert, som er tatt til fange av studentene, og som settes fri av Jean Valjean, ikke finner noen grunn til å leve, nå da han skylder sitt liv til en straff-fange, et menneske av nedrigste sort ... 

Denne nye utgaven av Les Miserables er storslått, fantastisk, utrolig - ja, henimot perfekt, vil jeg si. På forhånd var jeg forberedt på at jeg nok kom til å bli skuffet over filmens musikalske kvaliteter, men heller ikke her ble forventningene innfridd fullt ut. Dvs. opp mot konsertversjonen og teateroppsetningen i London, kommer de musikalske sidene ved filmen ikke. Russel Crowe var nok den som leverte de svakeste sangprestasjonene, men ellers holdt det musikalske absolutt mål. Ikke bare leverte Anne Hathaway (Fantine) og vel så det, men det gjorde også Amanda Seyfried (i rollen som den voksne Cosette), Samantha Barks (Éponine) og Eddie Redmayne (Marius). Og endelig har det dukket opp en ung skuespiller som også jeg kan bli mo i knærne av, nemlig skjønne Eddie Redmayne! Tidligere har han medvirket i filmer som "Stormens tid", "My Week with Marilyn" og "Elizabeth - the golden age". I tillegg til flotte skuespillerprestasjoner og eventyrlige kulisser, inneholder filmen mange nydelige sangsekvenser - med "A heart full of love" som ett av de absolutte høydepunktene. 



Dette er en film jeg allerede nå gleder meg til DVD-release, fordi det betyr at jeg kan se filmen om og om igjen, når det måtte passe meg! Her må det bli terningkast seks


Les Miserables-filmene jeg har fra før av - i tillegg til CD-utgaven av 10 årsjubileums-
forestillingen i London

(Under prisutdelingen i februar 2014 fikk Anne Hathaway Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble også en Oscar i kategorien beste makeup.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Anne Hathaway (Fantine), Hugh Jackman (Jean Valjean), Russell Crowe (Javert), Helena Bonham Carter (Madame Thénardier), Eddie Redmayne (Marius), Samantha Barks (Éponine), Amanda Seyfried (den voksne Cosette), Sacha Baron Cohen (Thénardier) m.fl.
Spilletid: 158 min.




Javert
Jean Valjean og Fantine, etter at hun har begynt å prostituere seg 
Fantine 
Jean Valjean har hentet Cosette hos vertshusparet 
Cosette og Marius

søndag 17. februar 2013

"Anna Karenina" (Regissør: Joe Wright)

Storslått! Terningkast seks!

"Anna Karenina" har kinopremiere i Norge 22. februar i år, men jeg kom over DVD´en som spesialimport via Platekompaniet for et par dager siden. Bare for å ha sagt det først som sist: se den på kino! Det fortjener nemlig denne filmen! 

Leo Tolstojs udødelige russiske drama om Anna Karenina, den ulykkelig gifte kvinnen som valgte kjærligheten fremfor ekteskapets trygge ramme, har aldri sluttet å fascinere lesere og film- og teaterentusiaster. Romanen utkom i 1873 - 77, og dersom det ikke hadde vært for moralen som ligger i bunnen av historien, tror jeg nok at den ville ha vakt enorm moralsk forargelse da den utkom. Samtidig som romanen beskriver "en utro kvinne fanget av samfunnets konvensjoner og løgner" (sitat fra Wikipedia), er man nemlig ikke i tvil etter å ha lest romanen eller sett en av de mange filmversjonene som er laget om Anna Karenina: utroskapens pris er og blir for høy! Og kanskje handler det hele om noe svært så universelt, nemlig at man ikke kan bygge sin egen  lykke på andre ulykke. 

Tidligere er det laget minst 16 filmer og fem TV-serier om Anna Karenina, kan jeg lese i siste nummer av Cinema Avis (nr. 2 - 2013). Blant de mest kjente er en utgave fra 1948 med Vivien Leight i hovedrollen som Anna, og en fra 1935 med Greta Garbo i hovedrollen. Det er disse to jeg selv har sett tidligere og har i min DVD-samling. For øvrig har historien vært satt opp som teaterstykke verden over, og selv fikk jeg i sin tid med meg dette på Det Norske Teater i 2001, med Gertrud Gynge i hovedrollen. 

Det er i alle fall klart at da det på nytt skulle lages en film om dette berømte dramaet, så har regissøren og hans stab åpenbart skjønt en hel del: nemlig at de måtte lage noe helt annet enn en tradisjonell film basert på overdådige kulisser og kostymer, slik det hør og bør seg når man skal lage en oppsetning av et drama som de aller fleste har et forhold til. For å si det sånn: det har man klart med bragd! Selvfølgelig er det flotte kostymer med i filmen, noe som bare skulle mangle all den tid det meste av handlingen foregår i Moskva-sosieteten. Kulissene er imidlertid mer teatralske enn realistiske  (de foregår inne i et teater), noe som tidvis gir filmen et surrealistisk preg. Dette i kombinasjon med stemningsfull musikk laget av Dario Marianelli, en filmmusikk jeg det siste døgnet har lyttet til via Spotify - og scenen er satt for en episk filmopplevelse helt utenom det vanlige! Men nå elsker jeg historiske kostyme- og kjærlighetsdramaer på film! Jeg tar med en liten smakebit av musikken:


Handlingen i Anna Karenina er lagt til 1874 i Russland, nærmere bestemt i Moskva. Annas svigerinne Dolly har nettopp tatt sin mann på fersken med en tjenestepike inne i et skap, og er oppløst i tårer, fast bestemt på at hun aldri kan tilgi ham dette. Anna kommer på besøk og ved hjelp av kløkt og kloke ord, får hun sin svigerinne til å innse at hun rett og slett bare må tilgi sin mann. Selv er Anna rikt gift med sin Alexi Karenin, en aldrende mann som verken er spesielt lidenskapelig eller spontan av natur. Selv om hun kan få det meste hun peker på, er hun dypt ulykkelig. Hun er nemlig selv romantisk av natur, og opplever at hun ikke får levd ut disse sidene av seg selv. På vei til Moskva treffer hun grevinne Vronskaya, og introduseres hastig for hennes kjekke sønn Vronsky. Det skjer noe mellom dem idet de veksler blikk.

I mellomtiden følger vi Kitty, en ung og skjønn kvinne som Konstantin Dimitrivich Levin har forelsket seg dypt og inderlig i. Men Kitty har kun øyne for den kjekke Vronsky, og hun avslår derfor hans frieri. På debutballet sitt ser Kitty imidlertid at Vronsky kun har øye for Anna ... De danser og det er elektrisk mellom dem. Da Anna skjønner at hun har såret Kitty dypt, forlater hun ballet. 

Så skjer det som er helt uunngåelig: Vronsky og Anna er så hodestups forelsket i hverandre at de setter alt på spill på å få hverandre. Karenin selv er imidlertid ikke klar for å gi Anna noen skilsmisse, i allefall må hun avstå fra sønnen deres, og han advarer henne mot konsekvensene av hennes utroskap. Anna er imidlertid så forblindet av sin kjærlighet til Vronsky at hun ikke skjønner tidsnok hvilken høy pris hun faktisk må betale for å få ham ... 

Alle som har et forhold til Tolstojs Anna Karenina kjenner selvfølgelig utgangen av dramaet, så for dem er det unødvendig å fortelle resten. Samtidig kan det være greit ikke å røpe for mye for nye entusiaster som skal se filmen for første gang. Jeg håper at filmen vil bli en teaser til selve romanen - at flere får øynene opp for den og faktisk leser den! Så lenge man har oversikt over det rikholdige persongalleriet, er den nemlig ikke spesielt tung å komme gjennom. Og jeg som savnet de berømte første linjene i boka som en del av filmen, kan jo like godt referere dem selv:

"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."


Det bør etter dette ikke komme som noen overraskelse at jeg gir denne filmen terningkast seks. Keira Knightley i rollen som Anna er fantastisk! Jude Law i rollen som Karenin fikk kanskje ikke så mye å spille på, men så skulle han også fremstå som en eldre, nokså fargeløs person. Aaron Taylor-Johnsen som Vronsky var litt skuffende, men så var han kanskje akkurat så romantisk og noe ung/substansløs som han rett og slett bare måtte være i denne rollen. Han fikk i alle fall ikke meg til å gispe av henrykkelse. Filmen er meget originalt laget, og filmmusikken løfter scenene på en morsom og interessant måte. Det er helt klart at dersom man bare skal se et lite knippe med filmer på kino i år, så bør denne høre med! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Anna Karenina
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Anna Karenina), Jude Law (Alexei Karenin), Aaron Taylor-Johnson (grev Vronsky), Alicia Vikander (Kitty), Domhnall Gleeson (Konstantin Levin), Kelly Macdonald (Dolly), Bill Skarsgård (kaptein Machouten), Matthew MacFadyen (Oblonsky), Emily Watson (grevinne Lydia), Olivia Williams (grevinne Vronskaya), Ruth Wilson (prinsesse Betsy) m.fl.
Spilletid: 124 min.



Keira Knightley i rollen som Anna Karenina
Jude Law i rollen som Karenin
Fra Kittys debutball - her dansende med den kjekke Vronsky
Levin

søndag 13. januar 2013

"En kongelig affære" (Regissør: Nikolaj Arcel)

Et kongelig trekantdrama på midten av 1700-tallet i Danmark

Da engelske Caroline Mathilde (f. 1751 d. 1775) forlot sine røtter i England for å bli dronning av Danmark i 1766, var det med romantiske forventninger om å treffe en mann hun skulle komme til å elske betingelsesløst, slik hun var blitt oppdratt til. Både Christian VII (f. 1749 d. 1808) og Caroline Mathilde var svært unge da ekteskapet ble inngått (hhv. 17 og 15 år gamle), men det danske hoffet mente at det ville være gunstig for den meget unge kongen å få en kone fordi han hadde et svært tøylesløst seksualliv. Ekteskapet skulle imidlertid bli en tragedie for dem begge, for lite ante Caroline Mathilde at kongen var svakelig og sinnslidende. Etter å ha gjort sin plikt og født ham en mannlig arving (senere Fredrik VI), støtte hun ham fra seg og ønsket ikke lenger besøk av kongen i sine gemakker. 

Denne filmen handler om trekantforholdet mellom Christian VII, Caroline Mathilde og kongens livlege Struensee (f. 1937 d. 1772), som etter hvert ble dronningens elsker. Kongen hadde i realiteten ingen makt, men ble styrt og manipulert av sitt hoff. Struensee var opplysningsmann og fritenker i en tid hvor dette var forbundet med stor risiko for halshugging, og han utga derfor sine skrifter inspirert av filosofene Rosseau og Voltaire anonymt. Likevel var det utbredt viten at det var han som sto bak skriftene, men ingen kunne bevise noe. 

Etter hvert som Struensee og dronning Caroline Mathilde utfoldet sin kjærlighet, utmanøvrerte de kongens hoff, og de to siste årene av sitt liv (1770 - 1772) var Struensee i realiteten enehersker i Danmark. Mange reformer som ga den vanlige borger større frihet og færre tyngende plikter overfor landets adelskap, ble avskaffet - til stor ergrelse for de tidligere makthaverne, som opplevde at deres privilegier var truet. Verken dronningen eller Struensee skjønte tidsnok hvilken makt de tidligere makthaverne hadde - særlig gjennom sin forbindelse med kongens mor. Dette skulle komme til å få fatale konsekvenser for dem begge ... 

Både Mads Mikkelsen, Alicia Vikander og Mikkel Boe Følsgaard spiller rollene som hhv. Struensee, Caroline Mathilde og Christian VII med tyngde og overbevisning. Christian VIIs ustabile sinn og uforutsigbare utspill er så glitrende fremstilt at jeg ble sittende og synes synd på ham. Mads Mikkelsen er en skuespiller av rang, og i "En kongelig affære" spiller han etter min oppfatning en av sine beste roller noen sinne. Lidenskapen mellom ham og Alicia Vikander i rollene som livlegen og dronningen gnistret bokstavelig talt. Maktspillet rundt kongen fremstår som meget troverdig, og kulissene er så autentiske at jeg som seer var hensatt til 1700-tallet og ble fullstendig oppslukt. Jeg elsker kongelige dramaer på film - både fordi de er lærerike og fordi jeg elsker alle kostymene, og dette er en av de beste i denne genren jeg har sett på svært lenge. Her blir det helt uten den minste tvil terningkast seks!

Filmen er for øvrig nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film i forbindelse med den 85. Oscarutdelingen som finner sted 24. februar 2013, og skal konkurrere sammen med vår norske "Kon-Tiki", franske "Amour", chilenske "Stem nei" og canadiske "Rebell". Avslutningsvis nevner jeg at den svenske forfatteren Per Olov Enquist i sin roman "Livlegens besøk" (som jeg har omtalt i bloggen min) har skrevet om trekantdramaet mellom dronningen, kongen og livlegen. Jeg forventer at denne filmen kommer til å oppleve et prisdryss etter hvert som ulike internasjonale filmfestivaler har foretatt sine kåringer. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: En kongelig affære 
Engelsk tittel: A Royal Affair
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Mads Mikkelsen (Johan Struensee), Alicia Vikander (dronning Caroline Mathilde), Mikkel Boe Følsgaard (kong Christian VII), Trine Dyrholm (kongens mor - Juliane Marie), David Denick (Ove Høegh-Guldberg), William Jøhnk Nielsen (kronprins Fredrik) m.fl.
Spilletid: 2 t 17 min.




Det oppstår varme følelser mellom dronningen og kongens livlege
En datter er født ...
Farlig forbindelse
Kongens undersåtter gjør opprør når gasjene reduseres for å spare penger

søndag 30. desember 2012

"Life of Pi" (Regissør: Ang Lee)

En helt utrolig filmopplevelse! 

Endelig! Endelig kom filmen som vi har ventet på så lenge, vi som elsket Yann Martels "Historien om Pi"! Ikke bare det: den er dessuten innspilt i 3D-format! Og bare for å ha sagt det først som sist: 3D-format gjør ikke en dårlig film god. Derimot gjør den en god film helt eminent! Etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: den er enda bedre enn boka! Tenk det!


Rammen for historien er en canadisk forfatter som under et opphold i India, hvor han jaktet på en god historie, har fått høre at Piscine Molitor Patel - kalt Pi - har en fantastisk historie å fortelle. Paradoksalt nok befinner Pi seg i Montreal i Canada - ikke i India - der han havnet etter å ha overlevd et skipsforlis i Stillehavet. Og etter å ha truffet Pi i Montreal, begynner Pi, som nå er blitt en godt voksen mann, å fortelle sin historie. En fascinerende historie som nesten er for fantastisk til å være sann ... eller?

Pi begynner med å fortelle at han har fått navn etter et berømt parisisk svømmebasseng. Etter å ha blitt mobbet på skolen fordi navnet Piscine litt for ofte ble til "Pissing", bestemte han seg for at Pi skulle være hans navn. Faren driver en zoologisk hage i Pondicherry, og nærheten til dyrene betyr mye for Pi og broren Ravi. Under sin oppvekst bestemmer Pi seg for at han både vil være hindu, muslim og katolikk, og senere skal han også komme til å studere jødedommen. Da Pi er 16 år skjer det politiske endringer i landet, og dette fører til at faren bestemmer seg for å selge alle dyrene, emigrere fra India og sette kursen mot Canada. Hele familien går etter dette ombord i et japansk skip, og de av dyrene som ikke er solgt enda, er med på overfarten. 

Ikke mange dagene etter at skipet har forlatt Manilla og befinner seg ikke langt fra Marianegropen, kommer de opp i et forferdelig uvær. Skipet forliser, og i kampen om overlevelse er det kun Pi som klarer å komme seg i en livbåt - sammen med en sebra, en orangutang, en hyene og en bengalsk tiger. Etter dette begynner en helt fantastisk ferd over Stillehavet, der det til slutt bare er frykten for tigeren som gjør at Pi ikke gir opp ... 

Hvordan det hele går til? Se - det må du finne ut selv - enten ved å lese boka eller ved å se filmen! Jeg kan i alle fall love et fantastisk eventyr fyllt med nydelig natur, vakker filming, fantastiske filmeffekter (dels takket være 3D-effektene), herlige skuespillere (hvor bl.a. Gérard Depardieu dukker opp i en liten gjesterolle), ikke rent lite humor og med en eksistensiell overbygning til hele historien, som på en måte gir alt mening til slutt. Fire tigre er visstnok brukt under innspillingen - pluss en animert utgave av den. Og det er virkelig ikke mulig å se hvem som er hvem - ekte eller animert ... Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks, og jeg erklærer herved filmen som en av mine favoritter! Jeg er overbevist om at "Life of Pi" kommer til å sope inn en hel del Oscarstatuetter! (Etterfølgende kommentar: filmen har mottatt prisen for beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Life of Pi
Norsk tittel: Historien om Pi
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Suraj Sharma (Pi som ung gutt), Irrfan Khan (Pi som voksen), Tabu (Pi´s mor), Adil Hussain (Pi´s far), Gérard Depardieu (kokken ombord på det japanske skipet), Rafe Spall (forfatteren) m.fl.
Spilletid: 127 min.

Andre som har omtalt filmen:
- Artemisas Verden - 02.01.2013








søndag 16. desember 2012

"De urørlige" (Regissører: Eric Toledano og Olivier Nakache)

Herlig og varm komedie!

Den ene etter den andre har vært fra seg av ovasjoner etter å ha sett denne filmen, og da også Solgunn betegnet den som en perle, var dette faktisk avgjørende for at jeg ikke kunne vente til DVD´en kommer. Nå har også jeg sett den, og jeg er ikke i tvil: jeg melder meg inn i halleluja-koret selv: Fantastisk film på alle mulige vis!


Philippe er mangemillionær og har blitt lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. Resten av sitt liv må han sitte i rullestol, men dette forhindrer ikke at han har et ønske om å få maksimalt ut av det livet han nå har til disposisjon. Han har et helt batteri av tjenestefolk rundt seg - folk som ikke vet hva godt de kan gjøre for ham. Og Philippe er en enkel "pasient" i så måte! Ikke bare er han en blid fyr med både humor og glimt i øyet, men han er et gjennomgodt menneske som aldri ville finne på å se ned på noen. Han ønsker seg en personlig assistent som kan hjelpe ham gjennom dagliglivets gjøremål.

På venterommet sitter en rekke kandidater som er innkalt til intervju til pleieassistentjobben. Alle er menn, og alle er ... utrolig kjedelige! Med ett hederlig unntak ... Driss er farget og han befinner seg ikke der for å få en jobb, men for å få et stempel på et dokument slik at han kan fortsette å heve arbeidsledighetstrygd. Mot alle odds er det nettopp Driss Philippe ønsker å ansette, og dermed begynner moroa. For ikke bare blir det tidvis fullstendig kræsj mellom ulike sosiale klasser, men også mellom en mann som har mye kunnskaper om både musikk, kunst og litteratur og en som egentlig ikke har peiling på noe. Akkurat dette at Driss noen ganger fremstilles som litt klumsete og dum, har fått enkelte til å hevde at filmen er rasistisk. Det er etter mitt skjønn en stor misforståelse, fordi Driss virkelig blir håndtert med den største respekt og ikke minst varme av sin oppdragsgiver. Jeg flirte meg fullstendig fillete gjennom alle episodene i filmen, og høydepunktet var da Philippe hadde leid inn et symfoniorkester til bursdagen sin og Driss kjente igjen de fleste klassiske stykkene som ble spilt - "men det er jo Tom & Jerry-musikken", "og det er pausemusikken til opplysningen" osv. Jeg fikk faktisk deja vu til første gang vi så Disneys "Fantasia" med ungene for over 10 år siden. Etterpå bidro Driss til å tine opp den formelle og noe stive stemningen blant bursdagsgjestene. 

Som alle virkelig gode komedier, er det et alvor bak all latteren. "De urørlige" er ikke noe unntak i så måte. For om Driss er en morsom og kul fyr, så kommer han fra et miljø med mye sosial elendighet i Paris. Samtidig blir filmen, som er basert på en virkelig hendelse, en påminnelse om at man ikke skal være så redd for å la to såvidt ulike verdener som dem Philippe og Driss representerer, møtes. Her kan til og med vennskap, tillit og varme oppstå! Filmen er en sjarmbombe av dimmensjoner, og selvsagt er det ikke ueffent at hovedrolleinnehaverne er helskjønne - hver på sitt vis. Jeg gir terningkast seks til denne filmen!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Intouchables
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Komedie
Skuespillere: François Cluzet (Philippe), Omar Sy (Driss), Anne Le Ny (Yvonne), Audrey Fleurot (Magalie), Clotilde Mollet (Marcelle), Alba Gaia Bellugi (Elisa), Cyril Mendy (Adama), Christian Ameri (Albert), Marie-Laure Descoureaux (Chantal), Gregoire Oestermann (Antoine), 
Spilletid: 112 min.




Er det noe Philippe og Driss har sammen, så er det sans for fart og spenning!
Den tidligere spenningssøkende Philippe kunne ikke fått en bedre assistent!
Philippe og Driss
Driss tar over hele bursdagsselskapet

søndag 22. juli 2012

"The Best Exotic Marigold Hotel" (Regissør: John Madden)

En India-teaser av rang!

Syv mennesker godt over middagshøyden har bestemt seg for å gjøre noe med sine liv, og tilfeldighetene fører dem alle til The Best Exotic Marigold Hotel i Jaipur i 
India.

Vi møter enken Evelyn Greenslade (Judi Dench) som nettopp har opplevd å få snudd livet på hodet etter at mannen døde. Han som hun har stolt blindt på gjennom et helt liv, har etterlatt henne så mye gjeld at hun er nødt til å selge hjemmet sitt. Og hva skal hun gjøre, hun som i hele sitt voksne liv "bare" har vært hjemmeværende? Sønnen tilbyr henne at hun kan bo hos hans familie, men bare tanken på dette byr Evelyn i mot. I stedet reiser hun til India for å se hva skjebnen har å by henne.

Vi møter Graham Dashwood (Tom Wilkinson), en pensjonert dommer som ønsker å reise tilbake til sin barndoms India, der han opplevde sitt livs mest lykkelige øyeblikk sammen med mannen han elsket. Hvordan har det gått med den indiske gutten som ble så skandalisert da han ble funnet tett omslynget i Grahams armer for mer enn førti år siden? Har han levd et liv i skam? Dette har Graham et sterkt ønske om å finne ut før han dør ...

Vi møter Muriel Donnelly (Maggie Smith) som hele sitt liv har levd som hushjelp for andre. Nå er hoftene hennes utslitt og hun trenger å få operert inn en hofteprotese. Det engelske helsevesenet gir henne valget mellom seks måneders ventetid på operasjon i England - eller å reise til India hvor hun kan bli operert med det samme. Hun velger India, og reiser av gårde med kofferten full av engelsk mat fordi hun nekter å spise alt hun ikke kan uttale selv.

Vi møter Madge Hardcastle (Celia Imrie), kvinnen som nekter å gi opp hele seg selv for å være "alt" for barn og barnebarn. Hennes drøm er å finne seg en mann, helst en velsituert sådan, slik at hun kan få noen flere gode år før hun frykter at hun skal visne som kvinne. Kanskje er India svaret på hennes drømmer?

Vi møter ekteparet Jean (Penelope Wilton) og Douglas Ainslie (Bill Nighly) som nettopp har flyttet inn i en seniorleilighet med alarm, og som har bestemt seg for å tilbringe en fantastisk og eventyrlig ferie i India. Dvs. der Douglas er nysgjerrig, positiv og livsbejaende, er hans kone en sur, innesluttet og negativ kvinne som ikke har noe ønske om å oppleve alt det fantastiske som finnes rundt henne. Har de en sjanse til å finne tilbake til noe av det som bandt dem sammen tidligere i ekteskapet?

Og sist men ikke minst møter vi Norman Cousins (Ronald Pickup), en fordums kvinnebedårer som er konstant på jakt etter nye kvinner han kan nedlegge, og som etter gjentatte nederlag overfor yngre kvinner må innse at hans aksjer ikke holder like høy kurs som tidligere. Kanskje er India svaret også på hans drømmer?

Møtet med India - all støyen, alt det tilsynelatende kaoset, all
e fargene, alle menneskene - blir et sjokk for pensjonistene. Etter hvert skal det vise seg at de takler dette på høyst ulike vis, og det er først og fremst dette filmen handler om. Det første sjokket de uansett må komme over, er tilstanden på det hotellet de har leid seg inn på. For det er alt annet enn det de ble forespeilet. Bestyreren Sonny (spilt av Dev Patel, den samme som spilte i "Slumdog Millionaire") er en sjarmerende ung mann med livsmottoet "alt går bra til slutt, og er det ikke bra, så er det ikke slutten enda ...", overtaler dem til å gi hotellet hans en sjanse. Og dermed er det duket for en herlig komedie av beste britiske merke! Her møter vi fordommer, gryende livsglede, ja til og med en og annen forelskelse ... Og som om ikke det var nok, får vi også presentert en sørgelig-herlig indisk kjærlighetshistorie, ispedd et stykk dominerende mamma som vil bestemme over Sonnys liv og hotellet, som Sonny eier en tredjedel av. Hele tiden med et idyllisk og fargerikt India, riktignok med fattigdommen godt kamuflert, som kulisse. Det er faktisk bare å gi seg fullstendig hen! Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast seks! Den som ikke får lyst til å reise til India etter å ha sett denne filmen, har etter min mening ikke skjønt noe som helst ... ;-)

Innspilt: 2
012 
Originaltittel: The Best Exotic Marigold Hotel
Nasjonalitet: England
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Bill Nighy (Douglad Ainslie), Maggie Smith (Muriel Donnelly), Tom Wilkinson (Graham Dashwood), Judi Dench (Evelyn Greenslade), Dev Patel (Sonny), Penelope Wilton Jean Ainslie), Ronald Pickup (Norman Cousins), Celia Imrie (Madge Hardcastle)
Spilletid: 119 min.







mandag 2. juli 2012

"Blodig alvor" (Regissør: Roman Polanski)

Stupiditet på høyt nivå

Ekteparet Nancy og Alan Cowan befinner seg hjemme hos Penelope og Michael Longstreet etter at Cowans sønn har slått ut to tenner på Longstreets sønn. Innledningsvis står alle bøyd over Penelope, som forfatter en skademelding på PC´en, som alle parter kan enes om. Det dreier seg om to elleveårige gutter, og det skal etter hvert vise seg at det ikke er skrevet i stein hvem som har vært verst av disse to guttene - selv om foreldrene skal komm
e til å kives om akkurat dét.

I begynnelsen er vi vitne til to par som holder seg i skinnet, høflige og tilsynelatende velmenende, selv om det koker under overflaten. Cowans medgir at deres sønn har gått over streken, skjønt Alan gjerne vil presisere at det tross alt er barn de har med å gjøre - ikke ansvarlige voksenpersoner. Penelope er på sin side svært opptatt av at det er viktig at deres sønn virkelig angrer pga. det han har gjort. Hun ønsker at han skal be hennes sønn om unnskyldning, og da holder det ikke med en tvungen unnskyldning. Han må mene det også!

Fremdeles mens parene holder seg sånn noenlunde i skinnet, fremkommer det at Michael dagen før har satt datterens hamster på gaten, fordi han ikke kan fordra slike dyr. Overfor datteren har han sagt at dyret er blitt borte. At han forteller dette likefrem og uten blygsel sjokkererer Longstreet-paret. Cowan-ekteparet sjokkeres på sin side over Alans mange jobb-samtaler på mobilen, hvor det er ting som tyder på at farmasi-selskapet han jobber for er i dype problemer, og hvor han som selskapets advokat legger sleipe planer for å slippe erstatningsansvar i en sak. Med dette som bakteppe får det en hul klang når de gjensidig beskylder hverandre for de groveste ting - som at det ikke er noe rart at Cowans har en sønn med adferdsproblemer, som at Longstreets sønn er en slandrehank osv. Ikke bare slår det sprekker i fasadene de to parene i mellom, men underveis står også ektefellene mot hverandre. Og dette blir ikke det grann bedre da alle fire begynner å drikke, og fortsetter kranglingen i fylla. Til slutt krangler de på det mest nedrige vis, og da er det ingenting som kan stoppe dem ...

Filmen er basert på et teaterstykke (av forfatteren Yasmina Reza) som i sin tid hadde stor suksess i England. Ku
lissene er Longstreet-ekteparets stue, og hele filmen består utelukkende av dialoger. Det er mesterlig skuespillerkunst vi etter hvert blir vitne til, der de krangler så fillene fyker. Aldri har jeg sett Judie Foster så innbitt rasende som nettopp i denne filmen! Og Kate Winslet er fabelaktig, der hun gradvis blir mer om mer beruset og mister kontrollen på seg selv. I denne filmen er det faktisk kvinnene som gjør de beste rollene, som også må anses mest krevende. Regissøren Roman Polanski har igjen maktet å lage en film helt utenom det vanlige - en film som fortjener terningkast seks!

In
nspilt: 2011
Originaltittel: Carnage
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Jodie Foster (Penelope Longstreet), Kate Winslet (Nancy Cowan), Christoph Waltz (Alan Cowen), John C. Reilly (Michael Longstreet)
Spilletid: 76 min.




Skademelding skrives, og ekteparene leter etter beskrivelser av hendelsen
som de kan enes om.
Ekteparet Coward opprøres mer og mer etter hvert som ekteparet Longstreet
strammer grepet
Nancy har kastet opp over vertskapets elskede kunstbøker og sin mann ... og
lurer alvorlig på om det var noe galt med kaken de har fått servert ... 
Til slutt går det over stokk og stein

søndag 20. mai 2012

"Min beste uvenn" (Regissør: Werner Herzog)

Et gnistrende skuespilleportrett!

Regissøren Werner Herzog (f. 1942) og skuespilleren Klaus Kinski (f. 1926 d. 1991) laget i sin tid i alt fem filmer sammen; Aguirre, der Zorn Gottes (1972), Nosferatu: Phantom der Nacht (1979), Woyzeck (1979), Fitzcarraldo (1981) og Cobra Verde (1987). I dokumentaren "Min beste uvenn", som ble laget i 1999, forteller den kjente regissøren om sin hat-elsk-forhold til vennen og uvennen Klaus Kinski, som døde åtte år tidlig
ere.

Det er et fantastisk bilde som tegnes av Klaus Kinski, kjent for sine intense og vanvittige raseriutbrudd. Han beskrives som særdeles vanskelig å samarbeide med, fordi han - dette legges det ikke skjul på - var ikke rent lite gal. Hans raseriutbrudd skapte tidvis store problemer under filmopptakene, særlig når de f.eks. samarbeidet med urbefolkning-indianere som er vant til å løse sine problemer og vanskeligheter på en langt mer stillferdig måte. Skrekkslagne sto de og så på den gale mannens raseriutbrudd, og Werner Herzog selv fryktet at de skulle forlate film-settet. Den som imidlertid truet med å forlate det hele var Kinski, og Herzog truet med å drepe ham dersom han dro sin vei. Herzog måtte også minne om at filmen - selveste kunsten - var viktigere enn følelsene mellom dem. Ved en anledning var imidlertid Werner Herzog så rasende på Klaus Kinski at han planla å bombe huset hans, og bare en tilfeldighet gjorde at det ikke ble noe av planene ... Men vi aner vel et lite lekende smil i munnviken til den erfarne regissøren, mens han forteller denne historien?

Så hva var det som gjorde at Werner Herzog - mot bedr
e vitende - gang på gang valgte å samarbeide med Klaus Kinski likevel? I løpet av dokumentaren forsøker han å gi noen svar. Regissøren ønsket noen ganger å bruke Kinskis raseri og voldsomme energi i kunstens tjeneste, og han visste nøyaktig hvilke knapper han skulle trykke på. Som i den legendariske filmen "Fitzcarraldo", som ble en film helt i øverste stjerneklasse mye takket være Klaus Kinski selv.  Men hver gang en film var ferdig innspilt, var de begge lykkelige over å slippe å forholde seg til hverandre mer. Bare for å lengte etter å samarbeide før det var gått særlig lang tid.

Werner Herzog forteller om mange episoder med Klaus
 Kinksi mens de laget de tidligere nevnte fem filmene sammen. Vi får også se sekvenser fra disse filmene, og jeg hadde ingen problemer med å sette meg inn i hvilket fyrverkeri - på godt og vondt - denne mannen må ha vært. Midt oppi all galskapen er det like fullt mye kjærlighet fra regissørens side overfor denne hans mest krevende samarbeidspartner i løpet av film-karrieren. Han griper seg mange ganger i å savne å kunne slå armene rundt ham - hans beste uvenn så langt i livet. Vi får også møte et par av Kinskis kvinnelige motspillere, og det spennende er at de kan fortelle om en meget ømsinnet, hensynsfull og ivaretakende mann. Altså et fullstendig annerledes bilde enn det alle andre tegner av ham. Og når Herzog i avslutningen av filmen har valgt å ta med et opptak av en Klaus Kinski som leker seg med en fargerik sommerfugl, så skjønner vi at det er et sammensatt forhold disse to tross alt hadde. De laget - så langt jeg har erfart (uten at jeg har sett alle filmene enda) - fantastiske filmer sammen som har satt spor etter seg i filmhistorien. Intet mindre enn tre av dem - Aguirre, Nosferatu og Fitzcarraldo - er f.eks. tatt med i "1001 filmer du bør se før du dør". Sånn sett hadde de antakelig et gjensidig avhengighetsforhold som gjorde at de holdt ut med hverandre på tross av sitt motsetningsforhold ...

Dette er ett av de mest utrolige og fasc
inerende skuespillerportrettene jeg har sett på film! Og fordi Herzog balanserer det hele så fint - Kinski kan tross alt ikke komme tilbake å forsvare seg selv - må det bli terningskast seks!

Inns
pilt: 1999
Originaltittel: Mein liebster Feind
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Klaus Kinski, Werner Herzog, Claudia Cardinale
Spilletid: 95 min. 




Klaus Kinski går løs på Werner Herzog
Klaus Kinski i filmen Aguirre, der Zorn Gottes
Klaus Kinski og Claudia Cardinale

Populære innlegg