Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg

lørdag 6. juni 2020

Elena Ferrante: "Eit år med Elena Ferrante"

Herlig gjensyn med Elena Ferrante

Det er drøyt to år siden sist jeg holdt en Elena Ferrante-bok - en lest sådan - mellom hendene mine. For et deilig gjensyn! Fortellerstemmen, den nydelige nynorske oversettelsen (utført av Kristin Sørsdal), all klokskapen, sitatfaktoren, alt jeg kjente behov for å lese høyt ... Boka ble slukt i løpet av en fredagskveld, og mannen min som tilbrakte kvelden min sammen med meg, måtte "finne seg i" at jeg leste en hel del høyt for ham. Han ble begeistret, han også! 

For innvidde Elena Ferrante-lesere er det unødvendig å fortelle at forfatternavnet er et pseudonym og at ingen (eller i alle fall ytterst få) har peiling på hvem som skjuler seg bak navnet. Men jeg gjør det likevel - i tilfelle noen som enda ikke har oppdaget denne fantastiske forfatteren, skulle få lyst til å stifte bekjentskap med henne og bøkene etter å ha lest dette innlegget. Hemmeligheten gjør at bøkene er forbundet med ikke rent lite mystikk. Jeg vil ikke gå så langt som å hevde at dette gjør at forfatteren aldri kommer i veien for bøkene, for jeg håper at vi lesere en gang skal få kjennskap til henne. Jeg sier "henne", for jeg er veldig, veldig sikker på at forfatteren er kvinne. Det får vi også bekreftet i sakprosaboken "Eit år med Elena Ferrante". Fortellerstemmen er utvilsomt en kvinne, og her er hun seg selv, fullt og helt. Ingen tvil om det! Det morsomme er at av det hun røper om seg selv i de små artiklene, kjenner jeg godt igjen i hovedpersonen i Napoli-kvartetten.

I årenes løp har jeg skrevet om syv av Ferrantes bøker på bloggen min. De første fire var Napoli-kvartetten (2012-2014). Fantastiske bøker om etterkrigstidens Italia, om mafiaens fremvekst i Napoli og om kvinners stilling. To av bøkene er allerede filmatisert, og jeg har selvsagt fått med meg begge sesonger på HBO Nordic. TV-serien er slett ikke verst, faktisk! 


Jeg har også skrevet om debutboka "Kvelande kjærleik" (1992), "Den dunkle dottera" (2006) og "Svikne dagar" (2002). De eneste av bøkene hennes som er oversatt til norsk og som jeg fremdeles ikke har lest, er "Hjemreise" (1992), "Natt på stranda" (billedbok, 2017) og "Frantumaglia. Tankar, brev og intervju" (2003). Sistnevnte kommer til å bli lest i løpet av kort tid.

"Eit år med Elena Ferrante" kom ut i Italia i fjor og på norsk i år, og boka inneholder en samling med spalter som tidligere har vært publisert i The Guardian. I forordet skriver Ferrante at hun har skrevet om emner som redaktøren i avisen har valgt ut for henne. Å skrive innenfor en strengt avgrenset ramme er noe hun aldri har gjort før. Resultatet er i alle fall meget vellykket. 51 artikler om høyst ulike emner som "Den mannlige forteljinga om kjønn", "Utropsreikn", "Den nødvendige skrivinga", "Å vere avhengig", "Mødrer", "Å elske kvarandre for alltid", "Stereotyp", "Sjalusi", "Misnøye" osv. - bare for å nevne noen. 


Sitatfaktoren i boka er meget høy. Og vinklingene hennes på de ulike temaene er tankevekkende. Som at hun hater utropstegn, fordi dette svekker troen på språket - at ordene i seg selv ikke er nok. For meg som bruker utropstegn i hytt og pine, var dette virkelig til ettertanke. Jeg merker allerede at jeg må ta meg sammen for å ikke å sette et utropstegn etter forrige setning ...

Om å skrive sier hun:

"Den som kjenner eit behov for å skrive, må absolutt skrive. Ikkje stol på dei som seier: Det er til ditt eige beste, ikkje kast bort tida på det der. Det å ta frå nokon motet med vennlege ord er ein mykje praktisert kunst. Vi skal heller ikkje tru på dei som seier: Du er ung, har lite erfaring, vent. Vi utset ikkje skrivinga til ei framtid der vi har levd nok, lese nok, har eit eige skrivebord i eit rom med utsikt til ein hage som vender mot havet, har utsett oss sjølve for ekstreme erfaringar, bur i ein stimulerande by, har trekt oss tilbake til ei hytte på fjellet, fått barn, reist mykje. Å gi ut, ja, det kan ein utan tvil utsette, faktisk kan ein heilt la vere å gi ut. Men skrive bør ikkje under noko omstende bli utsett til eit "etter at". Når skrivinga er måten vår å vere i verda på, må ho nødvendigvis stadfeste gong på gong forrangen sin for tusen andre ting i livet: kjærleik, studium, jobb. Ho tvingar seg på oss også når penn og papir eller anna er fråverande, ettersom hovudet vårt av kjærleik til det skrivne ordet dikterer setningar sjølv når vi manglar reiskapar å fange dei med."  (side 56-57)


I boka byr Elena Ferrante på seg selv, og uttrykket er svært personlig. Kanskje er det enklere når hun kan skjule seg bak anonymitetens slør? Selv kjente jeg som tidligere nevnt igjen hovedpersonen i Napoli-kvartetten i forfatteren, og dette er en påminnelse om at de aller fleste forfattere nødvendigvis bruker mye av seg selv og sine personlige erfaringer når de dikter seg videre inn i historiene de skaper. I litteraturen kan man gå så mye lenger og forfølge tankerekker etter "hva hvis" - på en helt annen måte enn i det virkelige livet. Jeg liker holdningene hennes, som når hun snakker om misunnelse og sjalusi. Dette er noen av de kjipeste følelsene i et menneskes liv, følelser som oftest fornektes, men som kommer i mange forkledninger. Ferrante mener sterkt at man skal holde seg for god til å snakke ned andre som har noe vi gjerne kunne tenke oss selv, fordi dette sier mer om oss selv enn om den vi snakker om. Våre tanker om andre er egentlig et speil av vårt eget indre. 

Ferrante mener at vi trenger stereotypene for å forstå verden. 

"Det er når vi bruker stereotypane uten å vere klar over at dei er grovkorna og fulle av fordommar, og forvekslar dei med røynda, at vi har eit problem. Dette skjer paradoksalt nok særleg når vi hentar materiale frå det vi har erfart direkte." (side 128)

Som regel har det lite for seg å gjøre andre oppmerksom på at deres virkelighetsoppfatning er full av stereotyper. De fleste vil forsvare seg, insistere på at de har rett i sin oppfatning av andre og fylle på med flere historier som kan bekrefte at de har helt rett. I verste fall blir de grundig fornærmet. Been there, done that ...

"Ein tekst er laga av ord, og jo vakrare utvalet og kombinasjonen av ord er, jo meir forførte blir lesarane. Men samtidig som dei skaper glede, formar orda førestillingar om verda, trenger inn i kroppen vår, breier seg utover, gir skakingar og endringar og formar blikket vårt, kjenslene, endåtil haldningar. Med andre ord har stil, bortsett frå å vere til behag, ein lang tradisjon for å bevege og rettleie oss. Vi forelskar oss i ein tekst også fordi vi heilt uventa lærer av han. Vi opplever at den levande og rike erfaringa til den som skriv, blir overført direkte til oss." (side 154)


Jeg håper at jeg har klart å overbevise deg om at dette er en bok du bare lese! Og ja - noe av den klokskapen forfatteren formidler, smitter over på deg. Vel og merke dersom du er mottakelig for dette ... 

Utgitt i Italia: 2019
Originaltittel: L´invenzione occasionale
Utgitt i Norge: 2020
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal
Forlag: Samlaget
Antall sider: 159
ISBN:
978-82-340-0177-2
Boka har jeg kjøpt selv.

fredag 5. juni 2020

Gunn Marit Nisja: "Etter oss"

Varmt om gammelt vennskap

Gunn Marit Nisja (f. 1978) har tidligere gitt ut tre romaner; "Naken i hijab" (2011), "Porselenspiken" (2013) og "Olivensteinen" (2014). "Etter oss" er hennes fjerde roman og den kom ut i 2019. (Lenkene peker til mine omtaler av hennes to første romaner.)

Anki, Brita, Miriam og Ingrid ble kjent da de gikk på Lundavang Folkehøgskole i 1966-67. Da de skilte lag etter dette skoleåret, lovet de hverandre at de for all fremtid skulle holde kontakten med hverandre. Slik gikk det ikke. Det vil si - tre av jentene gjorde det, men Ingrid, bokas jeg-person, falt ut etter at hun giftet seg og fikk barn. 

40 år har gått og Ingrid er blitt enke. Nå består livet av å holde orden i et hus som er altfor stort for henne, fylt til randen av minner om hennes og Arvids ekteskap, og å passe barnebarnet til den ene datteren.

En dag ringer plutselig Anki. Hun har hørt at Ingrid har mistet mannen sin, og ønsker å få kontakt med henne igjen. Ingrid, som hele sitt liv stort sett har gjort det hun tror andre har forventet av henne, blir satt ut. Det gleder henne selvsagt at hun ikke er glemt, men hun har aldri vært vant til å tenke så mye på sine egne behov ... Etter å ha tvilt seg frem til det, inviterer hun hele bøtteballetten til seg, og feirer atpåtil jula sammen med venninnene samme år. Samtidig strømmer minnene på fra folkehøgskoleåret, der hun forelsket seg i Mattis. Dumskap fra begges side gjorde at de ikke utviklet dette til noe mer. 


En gang lovet hun Mattis å ikke bare leve på den måten som ville gjøre andre fornøyd. Men hva slags liv har hun egentlig levd? Har hun vært tro mot seg selv? Mannen hun giftet seg med har vært god som gull, stødigheten selv. Savnet av mer lidenskap i ekteskapet nevnes aldri med et ord av Ingrid, og akkurat dét forundret meg en del mens jeg leste boka. Det vil si at lidenskap er et ikke-tema gjennom hele boka. Likevel trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at mangelen på lidenskap med stor sannsynlighet er årsaken til at hun aldri har klart å glemme Mattis, hennes første kjærlighet ... 

Hvorfor fikk hun heller ingen nære venninner, men gikk 100 % opp i det praktiske rundt familien? Som Unn, en nabodame, som jo kunne ha blitt en venninne, men som Ingrid valgte å holde på avstand fordi hun kjente at Unn "gjorde krav på henne". Nei, da var det bedre å trekke seg unna, beskytte seg selv. 

Så viser det seg at Brita har vært gift med Mattis. De er for lengst skilt, og Brita har i mellomtiden vært gift med en italiener, som hun også er skilt fra. Da Brita faller om og får hjerteinfarkt under en joggetur mens hun er på besøk hos Ingrid, vil skjebnen det slik at Mattis dukker opp i Ingrids liv igjen. Det støkker i henne da hun ser den kjekke, selvsikre og mandige Mattis komme slentrende inn på tunet hennes ... Ingrid hvis tilværelse har stått noe stille i en del år, og som føler seg en smule utrendy og gammeldags, der hun klamrer seg til det vante og rutinemessige. Når hun da ikke smugdrikker rødvin fra pappkartonger hun gjemmer rundt forbi ... Rødvin som brukes for å døyve hverdagens ensomhet, for å slippe unna egne følelser ... Hva har hun å stille opp med?

Møtet mellom Ingrid og venninnene er på en måte litt grenseløs - på Ingrids bekostning. Det er hjem til henne de kommer, og det er der de blir værende - noen ganger i ukesvis. Det krever stort mot å sette grenser, helt nødvendige grenser etter hvert. Ingrid må tåle skuffelsen hos venninnene uten å bli vippet av pinnen. 


Spørsmålet er om Ingrid klarer å gjøre seg selv til den viktigste personen i sitt eget liv, og forstår hva hun trenger for å leve et for henne fullverdig liv. Hun som føler at hun kanskje bare har levd ordentlig de gangene hun gjorde noe galt ... 

"Hvor tett må man være på et annet menneske for å elske det? Det kunne være nok å ha vært nær. En drømt nærhet, fra en natt ingen kunne ta del i. Noen hendelser bør man ikke fortelle om, uansett hvor gode venner man har. Jeg tenkte at dersom jeg fortalte, kunne andre suge gleden ut av minnet, hvis jeg måtte forklare, hvis de var spørrende, hvis de sa seg i mellom: Hva var å spesielt med det, da?" (side 262

"Etter oss" er en ganske stillferdig bok, godt preget av Ingrids forsiktige personlighet. Det er ikke de store hendelsene som preger de fleste sidene i denne boka, men mer det hverdagslige. Ikke minst gjelder dette tankene Ingrid gjør seg om det som skjer rundt henne. Kanskje ville romanen ha tjent på at hun hadde opptrådt som tredjeperson entall, fordi en "allvitende" forfatter kunne ha tilført noen flere perspektiver til handlingen? Jeg følte nemlig at jeg-person-fortellergrepet la noen begrensninger på fortellingen, fordi alt kun ses fra Ingrids perspektiv. Det kunne f.eks. vært spennende å vite mer om hva de andre personene tenkte. Konfliktene som oppstår underveis ville også blitt mer "spennende" og krydret. Særlig gjelder dette det som oppstår mellom de gamle venninnene, både fra folkehøgskoletiden og senere, for ikke å snakke om gjensynet mellom Ingrid og Mattis.

Jeg har fulgt denne forfatteren gjennom noen år, og gleder meg over den fine utviklingen i forfatterskapet! "Etter oss" er en roman som passer for godt voksne damer, tror jeg. 


Utgitt: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 271
ISBN:
978-82-02-57646-2
Jeg har mottatt et leseeksemplar av boka fra forlaget.

søndag 31. mars 2019

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Åttitallet. Historien om et liv. Historien om en tid."

Strålende oppfølger i Verden som var min-serien!

"Åttitallet" i serien Verden som var min av Ketil Bjørnstad er en del av en romansyklus som skal handle om alle ti-årene forfatteren har lagt bak seg. Tidligere har han utgitt "Sekstitallet" og "Syttitallet", og i mellomtiden har også "Nittitallet" kommet ... uten at jeg helt har klart å henge med. Akkurat dét akter jeg å gjøre noe med! "Redningen" for meg denne gangen var å velge lydbokutgaven, og det er det mulig at jeg også kommer til å gjøre med den neste boka. Selv om dette er bøker jeg egentlig ønsker å lese selv, fordi jeg personlig ikke føler at Anders Ribu´s oppleserstemme ble riktig for meg ... Jeg liker å høre forfatterens egen fortellerstemme når jeg leser akkurat disse bøkene, fordi de er så personlige. 

Som i de tidligere bøkene i serien, tar Ketil Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv. Han var en svært ung mann da han gikk inn i 1980-årene, bare 27 år gammel, men hadde allerede rukket å utgi syv romaner og ni "skiver". Dette var jo før CD`ene kom. Mon tro om ikke hans formidable produksjon i kombinasjon med bare syv årig folkeskole senere ble årsaken til at kritikerne var spesielt hard overfor ham? For meg som har fulgt hans forfatterskap gjennom flere tiår - helt fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag - og som også har likt bøkene hans svært godt, har det vært underlig å være vitne til spesielt måten enkelte kritikere har hamret løs på ham. Ordene som er blitt brukt, det massive i kritikkene ... Det har vært spesielt. At det har vært både vanskelig og sårt for forfatteren i alle disse årene, har jeg ingen problemer med å forstå. Jeg kan heller ikke erindre at noen annen forfatter har fått gjennomgå på samme måte. I tillegg har jeg følt på at også leserne av bøkene blir latterliggjort. Forstår vi ikke forskjellen mellom god og dårlig litteratur? Og hva er nå egentlig god og dårlig litteratur? Uansett - kritikken mot Ketil Bjørnstads bøker står i grell kontrast til hvordan bøkene hans er blitt mottatt internasjonalt. For meg er og blir han en høyt skattet forfatter, som jeg gjerne vender tilbake til - gang på gang. At han skriver bøker som som har mye undertekst og som tåler å bli gjenlest, forteller meg at det handler om kvalitetslitteratur. 

Noe av det jeg kanskje savnet i de to foregående bøkene i serien "Verden som var min", var at forfatteren skulle gi enda mer av seg selv. Det gjør han til gjengjeld til gangs i "Åttitallet"! Selv om han også her holder noe tilbake, spesielt når han kommer inn på egen utroskap ... Det er mange hensyn å ta, og fordi han selv overhode ikke har sansen for litteratur som utleverer andre (eksempelvis Edouard Louis og hans utlevering av foreldrene sine i boka "Farvel til Eddy Bellegueule", eller en ikke navngitt norsk forfatter som ikke kan forstås som andre enn Vigdis Hjorth og hennes roman "Arv og miljø"), er dette en naturlig konsekvens av hans egne holdninger og verdier. Leseren levnes imidlertid liten tvil om hva som har skjedd, men detaljene får vi ikke. Jeg opplevde dette som helt greit, og forstår ikke kritikken jeg har lest rundt dette, og som etter mitt syn kun handler om egen nysgjerrighet og ikke om kvalitet eller ikke kvalitet ved virkelighetslitteratur. 

Jeg opplevde det som naturlig og også svært befriende at Ketil Bjørnstad beskriver egne følelser knyttet til anmelderi av hans egne bøker på åttitallet. Dette gjelder selvsagt ikke alle norske anmeldere, men noen få som har hengt på ham i alle år, og som har slaktet alt han har skrevet. Dersom han hadde vært for generell og ikke navngitt anmelderne han siktet til, ville mange lesere trodd at det gjaldt flere. Nettopp av den grunn var det nødvendig å navngi dem. Ingenting av det han skriver om dette, overrasket meg. Det usaklige i de kritikkene det vises til, har nemlig slått meg litt for mange ganger. Som at bøkene er Wikipedia-avskrifter og at han ville ha strøket i norsk dersom dette hadde vært en eksamensoppgave. Det er da det reneste sludder! For øvrig er også Ketil Bjørnstad innforstått med at man aldri går i klinsj med en anmelder, og han har derfor holdt seg i skinnet i alle disse årene. Men i en personlig bok der det faktisk er meningen å være utleverende, bør ingen være overrasket over at han skriver om egne følelser rundt dette. Noe annet ville vært rart. 

"Åttitallet" er, i tillegg til å dra den røde tråden gjennom Ketils liv, også en slags minnebok om hva som skjedde - både i Norge og internasjonalt - i denne perioden. Aleksander Kielland-ulykken og drapet på John Lennon i 1980, og avslutningen med massakren på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989 - bare for å nevne noe. 

1980-tallet var mitt tiår, og jeg hadde derfor stor glede av den kavalkaden jeg ble dratt gjennom i boka. Dessuten var det nostalgisk å bli minnet om flere av romanene hans, som det er altfor lenge siden jeg leste. "Bingo! eller En dyd av Nødvendighet" (1983), "Oda!" (1983), "Det personlige motiv" (1985), "Vi anklager! Treholtsaken og rettssikkerheten" (1986), "G-moll-balladen" (1986), "Oppstigning fra det usynlige" (1988) og "Stormen" (1989) - bøker jeg leste - alle som en - på åttitallet, og som jeg fremdeles har stående i mine bokhyller. Spesielt "Oda" og "Stormen" har jeg lyst til å lese om igjen. Mens jeg leste boka lyttet jeg også til "Mine dager i Paris" (1983), "Natten" (1985) og "The Shadow" (1990). Dette var for øvrig tiåret der han samarbeidet med Lill Lindfors, Ole Paus, Lava, Stavangerensembelet, Sissel I. Andersen og Randi Stene. Mange av skivene hans fant frem til min platesamling i denne perioden. Musikken er så variert og har en spennvidde det er få forunt å ha. "Natten" er en av mine favoritter! Det er også "Mine dager i Paris", med Ole Paus´ umiskjennelige, rustne stemme!

I boka følger vi Ketil Bjørnstad i hans hjemlige liv på Sandøya, der han lever med "den andre", kvinnen i hans liv som ikke ønsker å bli navngitt i bøkene hans. Og vi blir introdusert for katten Movitz, som slåss for sitt revir og den beste hunnkatten på øya, som tilfeldigvis er hans egen mor ... Livredd som Ketil er for å bli tykk, stikker han fingeren i halsen og kaster opp - lenge før spiseforstyrrelsen bulimi var allment kjent. Han ante ikke at han hadde en sykdom, han ville bare ikke bli tykk igjen, som han hadde vært som ung gutt ... Vi møter også en mann som i perioder lever over evne, og som tross sin fortid som raddis, har sansen for det gode luksusliv. Som bor på de beste hoteller, som nyter den beste vin, oppsøker fine restauranter, helst ikke vil bli oppfattet som kjip og som strør rundt seg med penger han strengt tatt ikke har råd til å bruke. Samtidig beskriver han snobberi med en god porsjon humor. Som da han bor på Hotel Ritz og får gjennomgå av personalet fordi han ikke har press i buksene sine, mens en amerikansk familie, der familiefarens skjorte er tilgriset med ketchup, slipper unna ... Fordi de var amerikanere! Hva annet kunne man forvente? Eller når Kjell Bekkelund kaller ham inn til hovedstaden fra Sandøya samme dag, og det ligger i luften at han har store planer for ham. Og Ketil avspises med en meget kort visitt, en kopp kaffe og en kjeks før han kastes ut - mens kjøkkenet dufter av den nydeligste mat og bærer bud om en middag han ikke er invitert til. Et bilde på makten i egen person, som bare kan knipse og som umiddelbart får det som man vil ... 

Noe av det sterkeste med hele romanen er beskrivelsen av Treholtsaken, og Bjørnstads engasjement i denne saken. Han skulle ikke bli den eneste. Mange skarpskodde jurister mente at det ble begått et justisdrap av Treholt og at bevisene ikke holdt mål. En av disse var Mads Andenæs, som i dag er professor ved Det juridiske fakultet i Oslo. Hvilken pris betalte han for sitt engasjement? Det får han nok aldri noe eksakt svar på, i og med at finanskrisen etter jappetiden kom nesten samtidig, og førte til at antall konserter sank betydelig. Temperaturen i kritikken av hans litteratur steg samtidig, og fra å være en forfatter  som stadig kunne regne med å få bøkene sine utgitt som månedens bok i Bokklubben, var ikke dette like selvsagt lenger. En NRK-serie om Edvard Grieg ble også avlyst ... 

Jeg ser at enkelte kritikere mener at boka med sine 797 sider er for lang. Jeg er ikke enig i dette. Med de to foregående bøkene har Bjørnstad lagt seg på en linje og et konsept som krever dette omfanget, og da er det dette vi får. Styrken i "Åttitallet" er at den er så ærlig. Rent bortsett fra når forfatteren ønsker å beskytte noen som aldri har bedt om offentlighetens oppmerksomhet, er han utleverende som få. Vi får anledning til å bli kjent med ham slik han er eller var, og han gir alt. Det står det respekt av! Det skal ikke bli lenge til jeg starter på "Nittitallet"! Så mye er sikkert! 

Lydboka er 28 timer lang, men gikk som en drøm. Boka var med meg over alt, og jeg slukte den! Det eneste jeg skulle ønske er at Lydbokforlaget hadde funnet en oppleser som jeg mer hadde kunnet identifisere med forfatteren. Samtidig er Anders Ribu en flott oppleser - det er jo ikke dét. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

Bloggeren Reading Randi har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 797
Spilletid: 28 t 5 min.
ISBN: 978-82-03-36233-0 (papirutgave)
ISBN: 978-82-42-173549 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks./lytteeks. fra forlaget


Ketil Bjørnstad (Foto: Frøydis Urbye)

lørdag 5. januar 2019

Anna Blix: "En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet"

Et oppgjør med norsk landbrukspolitikk

Dersom jeg ikke hadde lest James Rebanks fantastiske bok "Sauebondens liv" for et par år siden, tviler jeg på at øynene mine hadde falt på den lille pocketutgaven til Anna Blix - "En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet" - på senhøsten i fjor. Tittelen - dette med hyllest til sauen - trigget umiddelbart noe i meg, og godfølelsen fra min opplevelse av Rebanks bok, fylte dermed hele kroppen. Denne lille boka måtte jeg bare lese! Nå skal det sies at disse to bøkene er svært forskjellige, selv om det er en felles undertekst i dem begge: nemlig kunsten å drive med bærekraftig sauedrift. Mens Rebanks fokus er sauehold sett fra bondens ståsted, er Blix´ fokus mer overordnet. Den første boka berørte hjertet mitt - den andre hodet. 

Anna Blix (f. 1985) er norsk biolog, journalist, politiker og forfatter. I dag driver hun med forskningsformidling og hun bidrar jevnlig med artikler i Morgenbladet og Klassekampen.  "En hyllest til sauen" er hennes første og hittil eneste bok. 

Innledningsvis i sin bok nevner Anna Blix heldigvis torsken. For det var ikke bare sauen som bygde landet vårt. Det gjorde i aller høyeste grad også torsken! 

"Sammen med torsken ga den (dvs. sauen - min tilføyelse) nordmannen muligheten til å skape seg et hjem mellom bakkar og berg. Den har gitt oss en identitet gjennom tradisjoner, matretter og klesplagg. Den norske sauen har betydd alt for Norge. 

Slik er det ikke lenger. I løpet av de siste 50-100 årene har sauens rolle forandret seg. Selv om endringa har skjedd gradvis, har det gått så fort at vi kan snakke om et før-sauehold og et nå-sauehold. Før gikk sauene ute store deler av året, til og med hele året i mange områder. Nå er sauene ute i fjell og skog i bare to-tre måneder. Før veide en voksen søye 30 kilo. Nå veier hun over 80 kilo. Før var sauen spredt rundt i hele landet og var en livsnødvendig hjørnestein for bygdesamfunnet. Nå er den samlet på færre og større gårder og er en del av et krympende landbruk.

Det er fortsatt mange av dem. Men sauen har mista rollen som landebygger, klesleverandør og landskapspleie. Til gjengjeld har den gitt oss mer kjøtt enn vi trenger. Det er vi som har endra rollen den har. Politikerne vil ha billigere mat og høyere kjøttproduksjon. Det har de fått ved å intensivere drifta og ta den bort fra naturen og inn i fjøset." (side 7-8)

Blix fremhever som et stort problem at sauen ikke lenger holder kulturlandskapene våre i hevd og at Norge er i ferd med å gro igjen. Kraftfôr har erstattet bruken av beiteressurser, og dette endrer naturen dramatisk. Jo mer det beites av spiselige planter, desto bedre vekstvilkår får de. Når ingen spiser dem, vinner de ikke-spiselige plantene i naturen terreng, og dette påvirker insektenes vilkår - og i verste fall hvilke planter som blir pollinert. Dette påvirker artsmangfoldet vårt på en svært uheldig måte. 

"De smakelige plantene må beites hvis de skal klare seg i konkurransen, hvis ikke sprer de usmakelige, piggete og giftige artene seg. Da blir vi plutselig helt avhengig av utenlandsk kraftfôr for å lage norsk kjøtt." (side 47)

En annen ting er at internasjonal forskning viser at kjøtt fra lam som er foret med kraftfôr før slakt, har høyere innhold av mettede fettsyrer og et lavere innhold av umettede fettsyrer enn fra lam som går rett fra beite til slakteriet, skriver Blix på side 55 i boka. Kjøttet blir med andre ord mindre sunt. 

Matvarekjedene har mye makt og presser på for at maten skal være så billig som mulig - selv om all erfaring viser at konsumentene er villig til å betale ekstra for mat som vi vet noe om, og som har en historie. Myndighetenes politikk støtter opp under målet om billigere mat, og dette tvinger bonden til å bruke kraftfôr særlig i perioden før slakt. I dag produserer vi for mye sauekjøtt, og også dette presser prisene ned. Likevel importerer vi mye sauekjøtt fra andre land ... 

Mens sauetypene som tidligere ble benyttet her til lands - særlige den norrøne sauen - tålte å gå i all slags terreng og handlet instinktivt mot farer som rovdyr - og også ble fulgt av sauegjetere, er sauetypene som benyttes i dag ikke like robuste. En ting er størrelsen - at de har gått fra å være 30 kilo til 80 kilo - men en annen ting er at de ikke håndterer rovdyr så godt og heller ikke har følge av sauegjetere. Ulven tar en forsvinnende liten del av sauene som går på beite. Langt flere sauer brekker beina i det ulendte terrenget - fordi de ikke lenger er nette og lette, men store og tunge ... Likevel er det ulven som får skylden for svinnet ... 

En annen ting er at den norske saueulla ikke lenger er så skattet som den engang var. I dag er ulla nærmest et problem å bli kvitt ... Hvem skulle trodd det! Spesielt ull fra spælsau og den hvite norske sauen passer godt inn i moderne tekstilindustri. Likevel eksporteres det meste av den norske ulla, mens vi importerer ull fra andre land. Hvordan den norske landbrukspolitikken legges opp på dette området, er helt avgjørende for norsk ulls fremtid. 

Landbrukspolitikken som er ført i Norge har fått som konsekvens at antall gårdsbruk i Norge er redusert fra over 213 000 i 1949 til under 42 000 i dag. De gjenstående gårdsbrukene er supereffektive matprodusenter, hvilket er helt i tråd med ønsket politikk. Samtidig har dette gitt oss en klimakrise, ifølge Blix. Hun mener at jordbruket må bidra til å ta vare på naturmangfoldet, fordi vi trenger det i en usikker fremtid. 

"Kanskje ligger framtidas viktigste matplanter for dyrene våre i det artsmangfoldet som i dag finnes i kulturlandskapet - og som vi holder på å miste? Å produsere mat er en verdensomspennende dugnad som Norge må være en del av ved å forvalte og bruke de ressursene vi har til rådighet. En dag kan vi kanskje ikke importere 35 000 tonn soyabønner fra Brasil hver måned lenger. Hva gjør vi da - hvis beiteressursene er borte og sauene så store at de sulter i hjel på det gresset som er igjen? Nå er det på tide å endre politikken for å skape et miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Sauen er nøkkelen til endringa som må skjer i hele landbruket." (side 113-114)

Jeg lærte mye om norsk sauehold som jeg ikke kjente til fra før av ved å lese Anna Blix´ lille pamflett for et mer bærekraftig sauehold i Norge. Jeg er dessuten blant dem som er villig til å betale mer for kvalitetsmat, og som ikke er opptatt av at kjøttet skal være billigst mulig. Jeg er også opptatt av at Norge skal være mest mulig selvforsynt med mat og at vi skal ha et bærekraftig samfunn over tid. Vi har det jevnt over så godt i Norge i dag at det bør være rom for å tilby ulike konsumenter en større bredde av matprodukter. I den konteksten bekymrer det meg at mangfoldet i utsalgssteder også synes å forsvinne, og at de store kjedene overtar hele markedet til slutt. Blix er inne på at bøndene sitter igjen med mindre og mindre av overskuddet, mens eierne av kjedene har blitt mangemilliardærer. Det i seg selv sier i grunnen det meste. 

Dersom du ønsker å vite mer om norsk landbrukspolitikk generelt og sauedrift spesielt, bør du lese Anna Blix` bok "En hyllest til sauen"! Boka er godt skrevet, resonnementene er fornuftige og man trenger ikke å ha et radikalt politisk ståsted for å ha sansen for det forfatteren skriver. 

Utgitt: 2018
Forlag: Manifest
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-8342-079-1
Boka har jeg kjøpt selv.

torsdag 3. januar 2019

Anders Hansen: "Bli hjernesterk. Tren deg lykkelig og smart"

Helsebringende bok!

Anders Hansen (f. 1974) er utdannet lege og siviløkonom, og jobber i dag som overlege i psykiatri i Sverige. Han er en populær foredragsholder og forfatter av flere bestselgende bøker og artikler. Hansens bøker er oversatt til femten språk, og Kina, Sør-Korea, Japan og Russland er blant landene som har interessert seg for disse. 

Hansen debuterte som forfatter med boka "Hälsa på recept" i 2014 (på norsk "Alle kan trene" i 2015). "Hjärnstark" (2016) (på norsk "Bli hjernesterk" i 2018) er hans andre bok, og den hadde i oktober 2018 solgt over 300 000 eksemplarer bare i Sverige. Hans tredje bok - "Fördel ADHD"  (måtte den også komme ut på norsk!) - utkom i 2017. (Kilde: Wikipedia)

"Bli hjernesterk" handler om hvordan hjernen påvirkes av at man er fysisk aktiv. 

"Hjerneforskning har gitt oss en biologisk forståelse av menneskets egenskaper, men dette betyr ikke at vi er dømt til å bli på bestemte måter. For er det noe forskningen har avslørt, er det hvor enormt foranderlig hjernen er, ikke bare hos barn, men også hos voksne. Nye hjerneceller dannes stadig. Koblinger oppstår og forsvinner. Alt du gjør, og hver tanke du tenker, bidrar til å forandre hjernen - som altså er mer som plastelina enn som porselen. 

Så hvordan kan du modellere den? 

Lite er viktigere for hjernen enn at du beveger deg. Å være fysisk aktiv får deg ikke bare til å føle deg bedre, det påvirker også konsentrasjonsevnen, kreativiteten og stressmestringen. Du klarer raskere å prosessere informasjon - altså tenke raskere - og klarer bedre å mobilisere tankemessige ressurser når det trengs. Du får en ekstra "mental skillemynt" å putte på, hvis du må konsentrere deg og er omgitt av støy, eller trenger å beholde roen når det koker rundt deg. Fysisk aktivitet ser til og med ut til å øke intelligensen din." (fra forordet, side 8-9)

Med denne innledningen burde alle - absolutt alle - ha interesse av å lese denne boka! For hva er viktigere i livet enn at hodet fungerer godt? At det å løpe eller gå raskt - såpass at pulsen øker opp mot 70 % av maks-puls - er helsebringende at dette kan motvirke både demens, depresjon og angst og dessuten redusere de verste utslagene av ADHD (konsentrasjonssvikt), sto ikke klart for meg før jeg hadde lest denne boka.

Anders Hansen forklarer hva som skjer i en stresset kropp, der kroppen utskiller mengder med stresshormoner som over tid vil kunne tappe den for all energi og føre til utbrenthet (uansett hvor gøy alle oppgavene måtte være) ... med mindre man er fysisk aktiv og sørger for at kroppen balanserer stresset med å pøse på med antistresshormoner (oppnås kun i forbindelse med fysisk aktivitet) ... Han forklarer hvilken effekt fysisk aktivitet og utskillelse av blant annet dopamin har på sinnsstemningen - særlig dersom man har tendenser til depresjon. Og han forklarer hva som skjer i hjernen når man er fysisk aktiv, ved at økt blodomløp vitaliserer hjerneprosessene og faktisk motvirker demens. For den som f.eks. trodde at kryssord og sudoku er nok til å trimme hjernen ... det holder ikke! Det er fysisk aktivitet som gjelder! 

Underveis er han innom den berømte marshmallow-testen som ble gjennomført på 1970-tallet. Den gikk ut på at barn i fireårsalderen fikk velge mellom å få en marshmallow der og da eller to marshmallows dersom de orket å vente i 20 minutter. Etterfølgende forskning viste at de som klarte å vente (dvs. behovsutsatte godterihungeren), fikk bedre karakterer på skolen, høyere utdanning som voksne, bedre ekteskap, bedre økonomi osv. De hadde dessuten sjelden problemer med rusmidler. (Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om Walter Mischels bok "Marshmallow-testen - Nøkkelen til viljestyrke".) 

"Å klare å dempe godteri-impulsen krever en solid selvkontroll for en fireåring (og naturligvis også for en del voksne!) - og selvkontroll er en egenskap med tett forbindelse til konsentrasjon." (side 88)

Hvorfor er det så lite kjent blant folk at trening har så gode effekter på helsen? Det brukes mange millioner i markedsføring av antidepressive legemidler, mens det ikke er lagt ned mange kronene på å spre budskapet om at trening kan gi samme effekt. Årsaken er selvsagt at det ikke er inntektsmuligheter bak budskapet om treningens saliggjørende effekter. 

"Ingen har interesse av å markedsføre trening i samme grad som et milliardselgende legemiddel der markedsføringsbudsjettene i prinsippet er ubegrensede. Derfor er det altfor få som vet hvilke fantastiske effekter trening har på depresjon og nedstemthet." (side 112)

Trening handler ikke bare om biologiske prosesser, men også om følelsen av mestring. Innenfor psykologien kalles dette self-efficacy. Man har selv gjort noe for å bli frisk, og dette gir en opplevelse av kontroll over situasjonen. Dette er i seg selv helsebringende. 

"Å være nedstemt eller deprimert innebærer en viss grad av mental på-stedet-hvil-tilstand. Hele livet senker farten og hjernen får færre inntrykk enn før. Selve motstykket til dette er å bevege seg. Et annet typisk tegn for deprimerte er at man trekker seg unna, slutter å møte andre mennesker og unngår de tingene man alltid har likt å gjøre. Da får hjernen enda mindre stimulans - og man føler seg enda verre. Det hele er blitt en vond sirkel." (side 122)

Forfatteren viser til en påstand jeg selv husker at jeg ble presentert for i en undervisningstime på ungdomsskolen. Det var at dersom man drikker alkohol, mister man 50 000 hjerneceller, og dem får man aldri igjen. Man trodde den gangen at det var slik. I dag vet vi bedre. Det er selvsagt ikke bra for hjernen at man drikker for mye alkohol, men i dag vet vi at hjernen fornyer seg hele tiden - så lenge man er fysisk aktiv. Man kan faktisk forynge hjernen sin gjennom fysisk aktivitet. Det holder lenge med en gåtur eller 30 minutters løping, skjønt dette kan variere fra person til person. Det som i alle fall er sikkert er at dersom man har demens i familien, man i alle fall sørge for å være fysisk aktiv - for på denne måten å jobbe mot genetikken. Man har selvsagt ingen garantier for at dette hjelper 100 %, men man har ikke råd til å la være å gjøre sitt beste. 

"Mosjon og trening fører til at det dannes nye celler i hippocampus. Når blodstrømmen øker, får hippocampus mer energi og fungerer bedre. De eksisterende hippocampuscellene ser dessuten ut til å bli genetisk yngre - og den krympingen som skjer i takt med at vi blir eldre, kan bremses eller til og med snus. På sikt kommer hippocampus - og i dens forlengelse: hele hjernen - til  jobbe bedre og mer effektivt hos den som beveger seg regelmessig. 

At hippocampus styrkes, vil du som trener merke på flere måter enn at hukommelsen blir bedre. Du vil så smått bli mindre styrt av følelser og ikke reagere så sterkt på negative hendelser. I tillegg opplever mange som trener regelmessig at de får en raskere og bedre assosiasjonsevne - og selv dette kan skyldes at hippocampus er blitt forsterket. Treningen påvirker, med andre ord, til og med hvor raskt du tenker." (side 158)

Jeg håper at jeg gjennom denne presentasjonen av boka har fått flere til å ønske å lese den. Dette er nemlig en bok du bare  få med deg! Om du er ung, middelaldrende eller gammel - her er det mye å hente! Kom deg i aktivitet og få en bedre helse! Du har rett og slett ikke råd til å la det være.

Anders Hansen skriver godt, engasjerende og klokt. Alle påstandene han kommer med er enten basert på forskning eller erfaringer, og han trekker gode, fornuftige og overbevisende slutninger ut fra hva man vet om hjernens funksjon, aktivitetens betydning og biologiske prosesser i kroppen i dag. Her serveres ingen selvfølgeligheter. Boka er likevel lett tilgjengelig, og selv opplevde jeg den som den reneste pageturner, selv om jeg fra før av har lest mye om blant annet stressmestring (fight & flight o.l.), hjernens funksjoner og kroppens hormoner. Når det gjelder hjernen, kan jeg for øvrig anbefale Kaja Nordengens bok "Hjernen er stjernen". Og når det gjelder hormoner, kan jeg anbefale Kristian Løvås´ bok "Hormonprosessen". 

Løp og kjøp, sier jeg! Boka er tilgjengelig i pocket. 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Hjärnstark
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Haakon Larsen
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-02-58510-5
Jeg har mottatt boka i gave.

Anders Hansen (bildet har jeg lånt av forlaget)

onsdag 2. januar 2019

Timothy Snyder: "Om tyranni. 20 ting vi kan lære av det 20. århundre"

Klokt om den vestlige verdens største utfordringer i dag

Timothy Snyder (f. 1969) er en amerikansk professor i historie. Han er mest kjent for sin bok "Dødsmarkene -Europa mellom Hitler og Stalin" (2010). Selv har jeg "Svart jord - Holocaust som historie og advarsel" (2015) liggende ulest i mine bokhyller. Om jeg ikke har så veldig mange andre nyttårsforsetter for 2019, så tenker jeg at jeg i alle fall skal lese denne ... Tematikken er nemlig rett i kjerneområdet for mine interesser når det kommer til sakprosa.

"Om tyranni - 20 ting vi kan lære av det 20. århundre" kom ut i 2017, samme år som boka ble utgitt på engelsk. Boka er inndelt i 20 kapitler pluss et etterord, og hvert av kapitlene har formanende titler - som f.eks. "Husk yrkesetikken", "Tro på sannheten", "Undersøk", "Lytt etter farlige ord" etc. Selv er jeg jurist, og det jeg måtte sverge på da jeg i sin tid mottok mitt vitnesbyrd for bestått embetseksamen, var at jeg skulle "fremme rett og hindre urett". Jeg vil anta at dette er nokså likt i andre land - i alle fall i den vestlige verden. Hvordan dette fortoner seg i resten av verden, vet jeg faktisk ikke. Uansett - med dette mantraet i ryggmargen er det faktisk ikke så vanskelig å vite hva man skal gjøre når man kommer opp i et eller flere av dilemmaene livet byr så rikelig på. Mange ganger handler det om å sette hensynet til seg selv og sin egen person til side, fordi det som er rett for samfunnet går utenfor det som man som enkeltindivid vil kunne ønske. 

Bakteppet for boka er at USA og Europa er i endring, og at totalitære tanker igjen er blitt dagligdagse. Høyreekstremistiske politiske partier er på full fart inn i den offentlige maktpolitikken i flere europeiske land, og dette fører til at demokratiske institusjoner er under sterkt press. Det er dessuten tilstrekkelig å se hen til USA og deres nåværende president. Hvordan er det mulig at menneskene i et av verdens største land kan velge en uverdig president? 

For alle oss som i lang tid har tenkt at vi lærer av historien, og at menneskeheten hele tiden utvikler seg i en riktigere og mer positiv retning, så er det faktisk viktig å være klar over at dette er noe vi ikke uten videre kan ta som en selvfølge. Særlig kommer dette på spissen når det blir knapphet på goder i samfunnet, og det er spørsmål om hvem som skal få nyte godt av fellesskapets goder. 

"Både fascismen og kommunismen kom som en reaksjon på globalisering: på de virkelige og antatte ulikhetene den skapte, og på demokratiets tilsynelatende tilkortkommenhet når det gjaldt å motvirke dem. Fascistene forkastet fornuften i viljens navn og benektet objektive sannheter til fordel for storslåtte myter fremsatt av ledere som hevdet å tale med folkets røst. De satte ansikt på globaliseringen idet de hevdet at de komplekse utfordringene den førte til, var et resultat av en sammensvergelse mot nasjonen. Fascistene satt ved makten i et tiår eller to og etterlot seg en idémessig arv som blir mer og mer aktuell for hver dag som går. Kommunistene beholdt makten lenger, i nesten sytti år i Sovjetunionen, og over førti år i Øst-Europa. De forfektet et styresett hvor en lydig partielite hadde monopol på fornuften og skulle lede samfunnet mot en bestemt fremtid i overensstemmelse med angivelig uforanderlige lover. 

Det kan være fristende å anta at vår demokratiske arv automatisk beskytter oss mot trusler som disse. Det er en tanke som fører galt av sted. Vår egen tradisjon krever at vi må undersøke historien for å forstå tyranniets dypereliggende årsaker, og overveie hvordan det best kan møtes. Vi er ikke klokere enn de europeerne som så demokratiet bukke under for fascisme, nazisme eller kommunisme i forrige århundre Den ene fordelen vi har, er at vi kan lære av deres erfaringer. Tiden for å gjøre det er inne nå." (side 14)

Det 20. århundre er full av historier om at der de årlige valgene har tatt slutt, der begynner tyranniet. Innføring av digitaliserte valg i stedet for papirstemmesedler gjør det dessuten enklere enn tidligere å manipulere valgresultater. Symboler for lojalitet er noe vi bør være ekstra på vakt overfor, særlig der symbolene har karakter av å være ekskluderende og ikke inkluderende. Sammenblanding av politiet og militæret, er i følge Snyder tegn på at enden er kommet. Noen må våge å stikke seg ut, og ikke bare dilte etter. Ved å stikke seg ut kan man bli et eksempel som etterfølges av andre, og maktelitens fortryllelse blir brutt.

Et
av kapitlene i Snyders bok heter "Vis omsorg for språket". Dette bringer ikke minst tankene til norsk politikk, der det har skjedd en viss vulgarisering med tanke på hvordan enkelte omtaler politiske motstandere, ikke går av veien for å lyve bevisst og hvilket menneskesyn som preger viktige verdidebatter. Snyder er spesielt opptatt av skjermene vi stirrer på, "det todimensjonale universet" ... "Den som ønsker en større sammenheng, trenger flere idéer, og den som vil ha flere idéer, må lese. Så få skjermene ut av rommet og omgi deg med bøker." (side 54-55)

På spørsmål om hva man bør lese, fremhever Snyder at "enhver god roman puster liv i evnen til å reflektere over flertydige situasjoner og bedømme andre hensikter". (side 55) Han nevner Fjor Dostojevskijs "Brødrene Karamasov", Milan Kunderas "Tilværelsens uutholdelige letthet", Sinclair Lewis´ "Det kan aldri hende her" og Philip Roths "Konspirasjonen mot Amerika". Selv har jeg lest de to første og holder på med den siste. 

Et annet tips Snyder kommer med i sin bok er at man bør støtte undersøkende journalistikk ved å abonnere på papirmedier. Dessuten må man ta ansvar for hva man formidler til andre.  Altfor mye journalistikk i dag er lettfattelig og overfladisk, og er utelukkende vinklet for å selge. Derfor vil skandalenyheter alltid få større plass i mediebildet enn faktabasert kunnskapsformidling. 

""Hva er sannhet?" Noen ganger stiller folk dette spørsmålet fordi de vil unngå å måtte foreta seg noe. Den allmenne kynismen lar oss føle oss hippe og alternative mens vi synker ned i likegyldighetens hengemyr sammen med våre medborgere. Det er evnen du har til å skjelne sant fra usant, som gjør deg til et individ, og det er vår kollektive tillit til det som er allmennkunnskap, som gjør oss til et samfunn. Et individ som undersøker, er et individ som bygger opp. En leder som misliker dem som undersøker, er en potensiell tyrann." (side 64)

Dette minner meg om en annen bok jeg leste for et par år siden, og som het "Om sannhet" - skrevet av Harry G. Frankfurt. Vi lever i bullshit´ens tidsalder, hevder Frankfurt. Og i samme åndedrag nevner jeg Finn Sjues eminente bok "Journalistikkens uutholdelige letthet" - en artig tittel med klar inspirasjon fra tittelen til Milan Kunderas tidligere nevnte roman - "Tilværelsens uutholdelige letthet". Denne boka leste jeg flere tiår før jeg begynte å blogge, men filmen - "The Unbearable Lightness of Being" med Juliette Binoche, Daniel Day-Lewis og Lena Olin, omtalte jeg her på bloggen i 2010. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler her på bloggen.)

Når man f.eks. leser bøker som avslører det indre livet i en eller annen organisasjon, skrevet av en som har brutt ut av denne, er det betimelig å stille seg spørsmålene: Kunne dette ha skjedd i en hvilken som helst organisasjon? Hva er det ved disse avsløringene som røper noe spesifikt om denne organisasjonen? Hvor mye preges avsløringene av gammelt nag og bitterhet, og hvor mye av det fremstår som nøktern og saklig informasjon? Mest sannsynlig må man lese mer om aktuelle organisasjon for å få et helhetlig og nyansert bilde, og man bør derfor være varsom med å konkludere før man vet mer. 

"Skal man lykkes med motstand, er det to grenser som må krysses. For det første må tanker om endring engasjere mennesker som kommer fra forskjellig bakgrunn, og som ikke er enige om alt. For det andre må mennesker havne utenfor hjemmet sammen med folk de ikke har vært venner med før." (side 74)

Viktigheten av f.eks. å delta i demonstrasjoner har vi sett i sammenheng med den arabiske våren. I andre sammenhenger - særlig med tanke på flyktningekrisen og det engasjementet dette har skapt også her i Norge - er dette vanskeligere å få til. Diskusjoner i sosiale medier har dessverre en tendens til å strande lenge før de har blitt konstruktive. Det blir fort polariserte fronter, og lite rom for nyanser. Og det skal lite til før utsagn blir tolket som personlige angrep. Ofte skal det ikke mer til enn at man faktisk er uenig. Evnen til å diskutere og å tåle å bli utfordret på egne standpunkter er dessverre dårlig utviklet hos urovekkende mange mennesker. Samtidig tenker jeg at det er viktig å stå for noe, og at man evt. må ta konsekvensen av andres manglende evne til å tåle uenighet - i alle fall så lenge det handler om viktige verdier og et ønske om f.eks. å forhindre utenforskap. 

"Det totalitære styret opphever skillet mellom offentlig og privat ikke bare for å ta friheten fra enkeltmenneskene, men også for å trekke hele samfunnet bort fra den alminnelige politikken og i retning av konspirasjonsteorier. Istedenfor å fastsette fakta og fortolke dem lar vi oss forføre av idéen om skjulte virkeligheter og mørke sammensvergelser som forklarer alt." (side 78

Man trenger ikke å oppsøke totalitære styresett for å oppleve hva konspirasjonsteorier gjør med mennesker. Det er i så måte tilstrekkelig å lese John Færseths skremmende bok "KonspiraNorge" for å forstå hvor viktig det er med en skikkelig motvekt til alle konspirasjonsteoriene man kan lese på nettet. Snyder trekker frem et par interessante eksempler i sin bok. Som hvordan ukrainerne sørget for "kontant og tidvis humoristisk med kampanjer for å avsløre desinformasjon" fra det russiske propagandaapparatet i 2013 ... Mens amerikanerne ikke skjønte hva som skjedde før det var for sent i 2017, og de plutselig satt der med en vulgær, kunnskapsløs og løgnaktig presidentkandidat ... 

En klassisk måte å frarøve folket makt på er å snakke om terrorfaren. " ... når de prøver å få oss til å gi avkall på frihet i sikkerhetens navn, må vi være på vakt. De to behøver ikke å utelukke hverandre. Noen ganger vinner vi kanskje det ene ved å miste det andre, andre ganger ikke. De som bedyrer at du bare kan oppnå trygghet ved å gi avkall på frihet, er som regel ute etter å ta fra deg begge deler." (side 88)

Noe av det mest skremmende som har skjedd i nyere tid er det som hendte i forbindelse med flyktningekrisen. Da den tyske regjeringen kunngjorde at de ville ta imot en halv million flyktninger fra Syria i 2016, satte russerne i gang med massive bombeangrep rettet mot sivilbefolkningen i Syria. Dette førte til at man så konturene av langt flere enn "bare" en halv million flyktninger fra Syria. I verste fall kunne dette medføre at mottaksapparatet i Europa brøt sammen - sammen med den velviljen folket hadde hatt frem til da. Samtidig ble det satt ut rykter om at det befant seg ekstremister  blant flyktningene, og dette fremkalte sterk frykt i mottakerlandene. Rykter om voldtekter florerte, og høyreekstremistiske grupper gikk til angrep mot flyktningemottak. De menneskene som flyktet fra krig og terror, kom omtrent fra asken til ilden. Plutselig var de alle potensielle terrorister ... Samtidig utstyrte russerne en haug med andre typer flyktninger med sykler, slik at de kunne sykle inn i Norge over grensen i nord. Ingenting av det som skjedde var tilfeldig. Russerne planla å sjokkere oss og spre frykt, slik at vi skulle miste våre egne verdier av syne. Slik Hitler i sin tid gjorde da han sørget for å sette Riksdagen i Berlin i brann ... For å si det sånn: de lyktes langt på vei. Dessverre ... Plutselig var nemlig retorikken at "alle kan ikke bare komme hit!" Og resten vet vi: det ble bygget gjerder som gjorde det umulig for flyktningene å flykte ... Det kom ikke flere flyktninger, og mange milliarder som var investert for å ta imot flyktningene - dvs. de vi faktisk var innstilt på å ta imot - gikk til spille. 

"Lærdommen tyranner trekker av riksdagsbrannen er at et øyeblikks sjokk kan åpne for en evighet med underkastelse. For oss er lærdommen at vi ikke må la vår naturlige frykt og sorg ødelegge institusjonene våre. Å være modig innebærer ikke at man ikke er redd, at man ikke føler sorg. Det innebærer at man gjenkjenner og står imot terrorhåndtering fra første stund, helt fra øyeblikket da angrepet skjer, nettopp da det er som vanskeligst." (side 96)

I det siste kapittelet med tittelen "Vær så modig du kan" skriver Snyder at "(h)vis ingen av oss er beredt til å dø for friheten, vil vi alle dø under tyranniet". (side 101)

Timothy Snyders bok "Om tyranni" har høy sitatfaktor, og det har vært svært vanskelig å begrense meg mens jeg har skrevet denne omtalen. Boka er tankevekkende og godt skrevet, og jeg skulle virkelig ønske at flere tok seg bryet med å lese den. Boka er for tiden på salg i bokhandlerne, og den er med sine 111 sider svært lettlest og tilgjengelig, uansett hvilken bakgrunn man måtte ha. Boka krever imidlertid et åpent sinn, og at man virkelig ønsker å forstå de perspektiver Snyder viser frem for oss. Verdiene som boka er basert på, er utelukkende av det sunne og fornuftige slaget, og boka er fri for partipolitikk. Jeg kommer helt garantert til å lese flere av Timothy Snyders bøker! 

"Om tyranni" boka burde vært pensum i skolen! Les den, og bli litt klokere! Jeg anbefaler boka svært varmt! 

Utgitt: 2017
Originaltittel: On tyranny. Twenty Lessons from the Twentieth Century
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversetter: John Grande
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-328-0153-4
Boka har jeg kjøpt selv


Timothy Snyder (Jeg har lånt bildet av forlaget)

søndag 16. desember 2018

Philippe Sands: "Tilbake til Lemberg"

Suveren historiefortelling!

Litt om forfatteren:

Philippe Sands (f. 1960) er advokat og professor i internasjonal jus ved University College London. Han er født i England, og er av jødisk herkomst på morssiden. Sands har vært involvert i en rekke sentrale internasjonale rettssaker, og anses som en meget fremstående menneskerettighetsjurist

Sands debuterte som forfatter i 1988 med boka "Chernobyl: Law and Communication", og han har siden utgitt en rekke bokverk om internasjonal rett, om utviklingen av menneskerettigheter, om miljørett m.m. I sin siste bok "Tilbake til Lemberg" forteller han historien om opphavet til begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Boka ble kåret til årets sakprosabok i Storbritannia i 2017.

Bakgrunnen for boka:

Det hele startet med at forfatteren ble invitert til å forelese i Lviv i Ukraina i 2010. Dette ble starten på en reise, der Sands blant annet gravde seg ned i sin egen families historie. Lviv - eller Lemberg som byen het den gangen - var nemlig hans bestefar Leon Buchholz´ hjemby. Den gangen besto 1/3 av Lembergs befolkning av jøder. Etter nazistenes okkupasjon av Polen, som Lemberg den gangen var en del av, forsvant alle jødene. De fleste ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Familier ble slettet fra jordens overflate, utelukkende fordi de tilhørte "feil" rase ... 

Hva boka handler om:

"Tilbake til Lemberg" er ikke bare historien om Philippe Sands familie, men også om det som foregikk forut for, under og etter Nürnbergprosessen. Dette handler om dannelsen av det vi i dag kjenner som folkeretten, og om muligheten for å straffe suverene stater og deres maktpersoner for forbrytelser mot menneskeheten (og senere også folkemord). 

Hersch Lauterpacht (f. 1897), professor i folkerett, har fått æren for dannelsen av begrepet forbrytelser mot menneskeheten, mens Raphael Lemkin (f. 1900, offentlig anklager og jurist) har fått æren for dannelsen av begrepet folkemord. Sistnevnte fikk bare delvis gjennomslag i forbindelse med Nürnbergprosessen (dette var med i tiltalepunktene, men ingen ble dømt for folkemord), men begrepet har absolutt fått stor betydning senere. I boka belyser Sands motsetningen mellom disse to personlighetene; Lauterpacht som akademikeren av rang, og Lemkin som en nærmest løs kanon på dekk, og som med sin emosjonelle fremferd svekket sin sak i sin samtid. Underveis i sitt gravearbeid kom Sands frem til at de begge hadde nær tilknytning til Lemberg. Dessuten var de begge jøder. En annen person som vies stor plass i boka er for øvrig Hans Frank (f. 1900), også han advokat og i en periode Adolf Hitlers rådgiver. Frank hadde en sentral betydning i det okkuperte Polen, og sto som ansvarlig for massedrap av jøder, intelligensiaen i Polen, sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede etc. 

Leon Buchholz var en av dem som forlot Lemberg og endte opp i Wien. Østerrike flommet på den tiden over av jøder på flukt fra pogromene i Øst-Europa, og for de aller fleste fristet en heller kummerlig tilværelse i dette landet. Leon var imidlertid blant dem som lyktes. Lauterpacht ankom i 1919, etter at pogromer gjorde det umulig for ham å fortsette sin juridiske utdannelse i Lemberg.

"I 1919 var Wien hovedstad i et krympet land, den siste rest av et monarki som hadde eksistert i nærmere tusen år. Det var en by av forfalne og forsømte bygninger, av demobiliserte soldater og hjemvendte krigsfanger, av en galopperende inflasjon og en østerriksk krone som "løste seg som gelé mellom fingrene". Stefan Zweig beskrev en "forstemmende" vandring gjennom en østerriksk by knuget av hungersnød. Han skrev om "de sultende gule, farlige øyne", om brød som ikke var annet enn noen "få svarte smuler som smakte bek og lim", om frostskadde poteter, om menn som vandret omkring i gamle uniformsjakker og bukser laget av gamle sekker, og om et "allment moralsk sammenbrudd". Likevel ga byen håp for Leon og familien hans, som nå hadde bodd der i fem år. For en som Hersch Lauterpacht måtte byen, med sitt liberale kulturliv, med alt den hadde å by på av litteratur, musikk og kafeer, og universiteter som var åpne for alle, ha vært særlig forlokkende." (side 110-111)

Sitatene fra Stefan Zweig er mest sannsynlig hentet fra hans memoarbok "Verden av i går", der han skriver om tiden etter første verdenskrig, mellomkrigstiden og dens galskap, som førte til at han valgte å reise fra Wien. (Linken peker til min omtale av boka.)

Under arbeidet med boka var Sands i kontakt med både Lauterpachts sønn Eli og Hans Franks sønn Niklas. Begge kom med verdifulle bidrag. Lemkin etterlot seg ingen livsarvinger, men derimot boka "Axis Rule" der han forfektet idéer om beskyttelse av grupper, i motsetning til Lauterpacht som var mest opptatt av beskyttelse av individer (forbrytelser mot menneskeheten). Lauterpacht var engstelig for at for mye fokus på grupper (folkemord) ville føre til ytterligere polarisering og skape mer av det man nettopp søkte å bekjempe. 

"Lauterpacht var bekymret for at beskyttelsen av grupper ville underminere beskyttelsen av enkeltmennesker. Det burde i hans øyne ikke være lovens hovedfokus." (side 153)

Underveis får vi høre om et møte mellom Hans Frank og den italienske journalisten Malaparte på Wawel-slottet i Krakow. Malaparte skrev som kjent "Kaputt", som ble utgitt i 1944. Boka ble skrevet mens krigen pågikk, og Malaparte forutså den gangen langt på vei hvordan krigen kom til å gå. Hans Frank beskrev han i forbindelse med et senere møte som "en syk mann". (Linken peker til min omtale av boka.)

Bokas siste tredjedel er viet Nürnbergprosessen. 24 mennesker sto tiltalt, blant dem blant annet Hans Frank (generalguvernør i Polen), Hermann Göring (riksmarskalk), Rudolf Hess (Hitlers stedfortreder), Alfred Jodl (leder for generalstaben), Alfred Rosenberg (Hitlers fremste raseteoretiker), Baldur von Schirach (sjef for Hitlerjugend) og Albert Speer (rustningsminister). 

En av de viktigste problemstillingene dommerne sto overfor var hvorvidt det kun var krigens forbrytelser de tiltalte kunne dømmes for, eller også for det som skjedde før krigen (dvs. Krystallnatten, alle raselovene, ghettoene og utsultingen av folk, tyverier fra jødene osv.). Dette ble i praksis en kamp mellom de juridiske begrepene forbrytelser mot menneskeheten (som kun gjaldt i krig) og folkemord (som også gjaldt andre forhold, før krigen). Folkemord-begrepet var sensibelt, fordi alle hadde sine svin på skogen. Amerikanerne for hvordan de hadde behandlet indianerne og nå behandlet de fargede, engelskmennene for hvordan de behandlet folk i koloniene, russerne for hvordan de behandlet politiske dissidenter ... Det tryggeste og minst belastende var tross alt å konsentrere seg om krigens uhyrligheter. 

Beskrivelsen av det som foregikk under Nürnbergprosessen er meget interessant lesning! Her kommer vi tett på både de tiltalte og juristene som jobbet med saken. Dette var første gang man anvendte folkeretten for å stille en suveren stat og dens maktpersoner til ansvar for sine ugjerninger. Det var med andre ord slutt på tanken om at en stat kan behandle sine innbyggere akkurat slik man ønsker så lenge dette er i tråd med gjeldende lover og regler i aktuelle land. Hans Frank gjorde det han kunne for å redde seg selv fra galgen. Han påtok seg ansvaret for ting han mente han som leder hadde ansvaret for, men innrømmet ikke egen skyld. Det oppsto spørsmål om hans oppriktighet. Var dette kun et spill for galleriet, eller mente han dette? Alle involverte hellet i retning av at han forsøkte å manipulere omgivelsene. Han ble dømt til døden. 

Nürnbergprosessen fikk store konsekvenser for videreutviklingen av folkeretten. FNs generalforsamling gikk nemlig lenger enn dommerne i Nürnberg-prosessen, og bekreftet at folkemord er en forbrytelse ifølge folkeretten. "Der dommerne hadde vegret seg, gikk regjeringer inn og vedtok en rettsregel i tråd med Lemkins ideer." (side 459)

"Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin var to unge menn i Lemberg og Lwów. Deres ideer har vunnet gjenklang over hele verden, og arven etter dem strekker seg vidt og bredt. Begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten har utviklet seg side om side i et samspill som forbinder enkeltmennesket og gruppen." (side 461)

Samtidig underslår ikke Sands at bruken av begrepene skaper et merkbart spenningsforhold. "På den ene siden drepes mennesker fordi de tilfeldigvis tilhører en bestemt gruppe; på den annen siden sannsynliggjør lovens anerkjennelse av denne kjensgjerningen muligheten for konflikt mellom grupper gjennom å styrke følelsen av gruppeidentitet. Kanskje Leopold Kohr hadde rett da han skrev sitt skarpe brev til vennen Lemkin og advarte ham mot at rettsbegrepet folkemord til slutt ville bidra til å skape de samme konfliktene det søkte å dempe." (side 464)

Min vurdering av boka:

Først og fremst vil jeg understreke at denne boka handler om så mye, mye mer enn det jeg har vært inne på så langt i denne omtalen. Vi får høre om de verste uhyrligheter, som levende barn som blir slengt inn i kremasjonsovner, om familier som blir skilt fra hverandre, om følelseskalde drapsmenn som nyter sin kunst med den største emosjonelle innlevelse, om tilfeldige drap nærmest som underholdning, om avhumanisering av mennesker, om antisemittisme som var utbredt i befolkningen, om mange som så en annen vei når folk ble mishandlet på åpen gate ... Men vi får også høre om heltedåder begått av uselviske mennesker, som satte andre foran seg selv, med fare for eget liv. Noen skjønte hvilken vei det gikk, og kom seg unna i tide. Flertallet hadde imidlertid ikke fantasi nok til å fatte i hvilken retning det faktisk gikk. Virkeligheten overgikk fantasien på absolutt alle punkter. 

"Tilbake til Lemberg" er skrevet som den reneste thriller. Gravearbeidet tok tid, noe vi ikke minst skjønner når vi leser forfatteren takkeliste helt bakerst i boka. Hvorfor reiste Leon fra Wien til Paris uten sin kone Rita, og hvorfor var det kun datteren - forfatterens mor - som reiste sammen med miss Tilney på et senere tidspunkt? Hva gjorde Rita igjen i Wien, og hva førte til at hun likevel vendte tilbake til Paris noen år senere? Hvilken rolle spilte Emil Lindenfeld i dette? Møysommelig pusler han sammen bit for bit, inntil et større bilde dukker opp og kaster lys over fortidens hemmeligheter. 

Jeg er selv jurist, og leste selvsagt med stor interesse om de juridiske problemstillingene som dannelsen av folkeretten og Nürnbergprosessen skapte. Men bare for å ha presisert det: man trenger ikke å være jurist for å forstå problemstillingene som presenteres i denne boka. 

Lemkins desperate kamp for å få folkemord-begrepet til å bli en del av rettsprosessen, og den mer avbalanserte og akademiske Lauterpachts avmålte holdning til det hele, har aldri tidligere blitt løftet frem på den måten Philippe Sands her gjør. Gjennom sin bok har han udødeliggjort dem begge, og samtidig gitt flere andre mennesker en solid oppreisning. De blir ikke glemt, men levendegjøres i denne spennende historiefortellingen. Her møter vi også barn av krigsforbrytere, som takler minnet om sine fedre på høyst ulikt vis. Det er i og for seg forståelig, påvirket som de var av det far-sønn-forholdet som opprinnelig var der. 

Philippe Sands skriver svært godt og med et levende engasjement, som lett smittet over på meg som leser. Jeg elsker bøker som dette, som belyser kjente hendelser på en ny og forfriskende måte. Boka er den reneste pageturner, og jeg hadde store vanskeligheter for å rive meg løs fra den underveis i min lesning. 

Dersom du bare skal lese en bok i år, så er det denne boka du skal lese! Du blir hektet fra første stund!

Jeg anbefaler "Tilbake til Lemberg" sterkt!

Utgitt: 2016
Originaltittel: "East West Street"
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Forlaget Press
Oversatt:Christian Rugstad
Antall sider: 533
ISBN: 978-82-328-0201-2
Boka har jeg kjøpt selv. 

Populære innlegg