"Sonja" (Regissør: Anne Sewitsky)

Et rettferdig portrett av Sonja Henie?

Sonja Henie (f. 1912 d. 1969) var en norsk kunstløper som hevdet seg sterkt internasjonalt. Hun vant sitt første OL-gull som 15-åring, og forsvarte tittelen både i 1932 og 1936. (Kilde: Wikipedia) Da hun var på topp, fikk hun tilbud om en alternativ karriere i Hollywood, i første rekke med isshow-turneer og senere som filmskuespiller. I en periode var hun verdens best betalte filmskuespiller, inntil karrieren var nedadgående og hun vendte tilbake til Norge. Her giftet hun seg med skipsreder Niels Onstad. Historien om deres kunstsamling som ble donert til stiftelsen Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden er for øvrig velkjent. 

Filmen "Sonja" handler om Sonja Henies liv - fra hun som ei lita jente jobbet iherdig for å bli en kunstløper å regne med, gjennom hennes legendariske filmkarriere i USA, etterfulgt av noen strategisk dårlige valg som førte til at filmkarrieren og pengene tok slutt. 

Kritikken mot filmen har gått på at Sonja Henie fremstilles nærmest som et monster, nokså ensidig usympatisk og med få eller ingen formildende trekk. I den grad hun viser følelser utover ekstatisk glede over sin egen fortreffelighet, går det stort sett i selvmedlidenhet. Hun hersjer med omgivelsene sine, skjeller ut folk, kaller folk som ikke leverer som forventet "et null" osv., osv. Hva er sant? Jeg har ingen formening om dette selv, fordi jeg ikke kjenner historien om hvem Sonja Henie egentlig var. Jeg vil imidlertid anta at alt ikke kan være dratt ut av løse luften. Samtidig må det erkjennes at Henie levde i en tid der forventningene til kvinner var at de skulle gifte seg og få barn, og leve prektige liv uten skandaler. Sonja Henie passet ikke inn i dette bildet, der hun tok for seg av menn, levde ut sine lyster, ikke fikk barn og viste sider av seg selv som - dersom hun hadde vært en mann - neppe hadde fått noen til å heve på et øyenbryn. Dømte samtiden henne for hardt?  

Fra ett av de spektakulære skøytenummerne i filmen

"Sonja" inneholder spektakulære skøyteshow og gir et interessant innblikk i datidens jetset-liv. Så lenge alt gikk bra, strødde Henie rundt seg med penger og var raus som få. Da pengene tok slutt, ble hun stående ganske alene og uten venner. Hun trodde at hun skulle klare å skape seg en karriere uten en impresario, men det viste seg å være vanskeligere enn hun hadde sett for seg. Da var det imidlertid for sent å krype tilbake til korset ... Hennes stolthet ble hennes bane. 

Det er norske Anne Sewitsky (f. 1978) som har regissert filmen. De fleste kjenner nok henne fra TV-serien "Himmelblå" (2008), og kanskje også fra "Koselig med peis" (2011). "Sonja" har noe storslagent over seg, og jeg synes at skuespiller Ine Marie Wilmann er god i sin rolletolkning av skøytedronningen. Svakheten ved filmen er likevel at vi tvinges til å ta stilling til hvem Sonja Henie var, uten å ha forutsetning for å vite hva som var den egentlige sannheten om henne. Det jeg sitter igjen med er historien om et fall, mens historien om stjernen Sonja kommer helt i skyggen. Er det rettferdig overfor Sonja Henie? Jeg vet ikke ... 

Jeg anbefaler filmen, men oppfordrer til å tenke litt kritisk over hva vi blir presentert for. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Sonja
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Ine Marie Wilmann (Sonja Henie), Pål Sverre Valheim Hagen (Niels Onstad) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

"Kon-Tiki" (Regissører: Joachim Rønning og Espen Sandberg)

Hollywoodsk Kon-Tiki-ekspedisjon

Tidligere i høst har jeg både lest Thor Heyerdahls bok "Kon-Tiki-ekspedisjonen" og sett den originale dokumentaren "Kon-Tiki" med Thor Heyerdahl som regissør. Alt som forberedelse til denne nye filmen om den berømte ekspedisjonen - en film som har møtt en del kritikk bl.a. fordi man har endret karakteren til en av mennene som var med på ekspedisjonen (Herman Watzinger) - for liksom å "sprite opp spenningen". DVD´en hadde release den 10. desember i år. 

I filmens innledende scener møter vi Thor Heyerdahl og kona Liv mens de befinner seg i Polynesia. Dette for å gi oss seere innblikk i hva det var som inspirerte Heyerdahl til å foreta den strabasiøse ferden med balsa-flåten Kon-Tiki fra Peru til Polynesia nesten et tiår senere - alt for å bevise at beboerne i dette øyriket opprinnelig kom fra Latin-Amerika og ikke fra Asia, slik vitenskapsmennene frem til da hadde hevdet. 

Senere er Thor Heyerdahl i New York hvor han forsøker å få gehør for sine teorier om at polyneserne kom fra Latin-Amerika. Over alt møtes han med latter og mild hoderisting. Dette snarere styrker enn svekker hans pågangsmot, og han er fast bestemt på å gjennomføre en ekspedisjon på en balsaflåte - selv om det skal komme til å koste ham ekteskapet. Han mangler bare to ting: et brukbart mannskap og økonomisk støtte. I New York møter han nordmannen Herman Watzinger, som egentlig er ingeniør, men som for tiden jobber som kjøleskapselger. Sammen reiser de til Peru, og etter nederlag på nederlag lykkes det omsider Heyerdahl å smigre en høytstående peruansk leder til å finansiere ekspedisjonen. I mellomtiden har det tilkommet flere som ønsker å være med på turen. 

I siste halvdel av filmen følger vi flåten Kon-Tiki og dets mannskap på seks gjennom Stillehavet. Underveis møter de på en rekke utfordringer - vindstille, uvær, hai, hval og alskens fiskearter, en mann-over-bord-situasjon og en tid på avveie mot de farlige revene utenfor Galapagos-øyene før de gjenfinner kursen mot Polynesia igjen - bare for å nevne noe. 

Skuespillerprestasjonene er det intet å si på, og utfordringene underveis er også gjenskapt på en filmteknisk utmerket måte. Jeg ble imidlertid sittende og irritere meg over at Herman Watzinger fremstilles som en feig og redd mann der ute i Stillehavet, all den tid dette ikke er basert på historiske, sanne kilder. For meg fremsto dette som totalt unødvendig for en historie som er mer enn sterk nok i seg selv. Og jeg skjønner faktisk svært godt at slektningene til Watzinger, som sikkert har vokst opp med at han var en av heltene i deres familie, får ettermælet redusert til dette, "bare for" å gjøre filmen litt mer spennende (og Hollywood-aktig?). Dette trekker faktisk ned helhetsinntrykket synes jeg. Her terningkast fire og en halv. Noe av grunnen til at den uansett ikke ville nådd til topps etter min oppfatning, er at man  her forsøker å rekke over alt for mye i løpet av en to timers film. Dermed blir det noe heseblesende over en historie, som hadde fortjent mer fokus på detaljene underveis. Jeg reagerer dessuten på at mange nokså sentrale hendelser fra den virkelige Kon-Tiki-ekspedisjonen er utelatt og er erstattet med andre scener som ikke har noe med Heyerdahls historie å gjøre. Jeg antar nemlig at poenget med filmen har vært å fortelle historien om Thor Heyerdahl og Kon-Tiki-ekspedisjonen, og ikke bare lage en hvilken som helst film ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Kon-Tiki
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Pål Sverre Valheim Hagen (Thor Heyerdahl), Anders Baasmo Christiansen (Herman Watzinger), Odd-Magnus Williamson (Erik Hesselberg), Gustaf Skarsgård (Bengt Danielsson), Jakob Oftebro (Torstein Raaby), Tobias Santelmann (Knut Haugland), Agnes Kittelsen (Liv Heyerdahl)
Spilletid: 113 min.

Liv og Thor Heyerdahl i Polynesia på slutten av 1930-tallet

Kon-Tiki

Herman Watzinger

"Jeg reiser alene" (Regissør: Stian Kristiansen)

Filmatisering av enda en bok om Jarle Klepp


Innspilt: 2011
Originaltittel: Jeg reiser alene
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Manus: Tore Renberg
Skuespillere: Rolf Kristian Larsen (Jarle Klepp), Amina Eleonora Bergrem (Charlotte Isabel Hansen), Ingrid Bolsø Berdal (Herdis Snartemo), Trine Wiggen (Sara Klepp), Pål Sverre Valheim Hagen (Hasse), Henriette Steenstrup (Grete Strandebarm), Gustaf Hammarsten (Robert Göteborg), Marte Aarseth (Anette Hansen)
Spilletid: 94 min.

Filmen "Jeg reiser alene" er basert på Tore Renbergs tredje bok i serien om Jarle Klepp - "Charlotte Isabel Hansen" - som utkom i 2008. Tidligere er den første boka om Jarle - "Mannen som elsket Yngve" - filmatisert.

Jarle studerer litteraturvitenskap på Universitetet i Bergen, eller "Høyden" som den kalles blant innvidde i studentmiljøet i Bergen. Han holder på med hovedfagsoppgaven sin, som handler om Proust, og få ting kunne vært viktigere enn dette. Dersom man ser bort fra damehistorier da - som krydrer tilværelsen når det trengs. En helg uten en durabelig fest går ikke an, og det gjelder å være der det skjer! Sammen med bestekompisen Hasse diskuteres litterærer preferanser og avanserte litteraturvitenskapelige begreper på høyt nivå. 

Så dumper det et brev ned i Jarles postkasse ... Brevet er fra ei jente han kun har et vagt minne om fra en fest for sånn ca. syv år og ni måneder siden. Hvor han våknet opp og hadde en anelse om at de kanskje hadde ligget sammen - uten at han var det minste sikker ... Hun forteller ham nå at det faktisk ble barn av dette, og at Jarle er far til en jente på syv år; Charlotte Isabel Hansen. Jarles verden raser nesten sammen. Han far? Og så kommer dette kvinnemennesket trekkende med dette etter syv år!? Og atpåtil vil hun at han skal stille opp som en mann en ukes tid - være far for sin hittil ukjente datter. Og det til ei jente med et så tåpelig navn! Hva annet kan Jarle gjøre enn å ta imot denne datteren? Men hva annet kan han gjøre enn å ringe sin mor? Barnets mor skal nemlig til Syden ...

Charlotte Isabel - eller Lotte som hun foretrekker å bli kalt - ankommer vitterlig Flesland flyplass på "avtalt" tidspunkt. Og det er en riktig søt jente også, viser det seg. Men motviljen som barnet har til hele situasjonen lyser lang vei. Og det går ikke lange tiden før hun vil hjem til sin mor. Da er det godt at Jarles mor er på vei, langt mer vant som hun er til å takle små barns behov - og med et brennende ønske om å få være farmor til det nyankomne familiemedlemmet. I mellomtiden vil Jarle for all del ikke gå glipp av verken damehistorier eller fester, og det hele går sin skjeve gang med mange morsomme og sjarmerende episoder. Spesielt morsomt er det når studentlivet Jarle lever - en slags intellektuell boble - krasjlander mot datterens viktigste interesser for tiden - prinsesse Diana som nylig er død og Tamagochier ...

Jeg synes den første filmatiseringen av Jarle Klepp-bøkene - "Mannen som elsket Yngve" - var mye, mye bedre enn "Jeg reiser alene". Noe av grunnen til dette er at en del av episodene i herværende film oppleves noe kunstige og ikke rent lite snublende. Selv om skuespillerne glimter til innimellom, ser det spesielt i begynnelsen ut som om de ikke helt har hatt den riktige kjemien seg i mellom. Morsomme replikker blir liksom hengende i løse luften, og den ene episoden glir ikke naturlig og lett over i den neste. Dette bedrer seg heldigvis etter hvert, men det var ikke nok til å berge mitt helhetsinntrykk av filmen. Lille Charlotte Isabel, spilt av skjønne og sjarmerende Amina Elonora Bergrem, kunne imidlertid ikke gjort det bedre! Så ja, jeg ble svært sjarmert, men ender like fullt opp med at denne filmen ikke fortjener mer enn terningkast fire. Det som tross alt trekker opp helhetsinntrykket er at skildringen av studentmiljøet er svært autentisk og at handlingen er lagt til Bergen! Jeg elsker denne byen, hvor jeg selv studerte for atskillige år siden, og bare det å se glimt av byen i en film som dette, løfter den etter min oppfatning. Hvor banalt det enn kan høres ... ;-) Boka er for øvrig definitivt bedre enn filmen. 

Charlotte Isabel Hansen har ankommet Bergen

Lotte vil hjem!

Dama gjør det slutt med Jarle

En bursdagsfeiring lille Lotte ikke kommer til å glemme med det første

"De usynlige" (Regissør: Erik Poppe) - 2008

Jan Thomas har sonet sin straff på Ila etter at han og en kamerat ble dømt for å ha tatt livet av et barn. Begge hevdet at de var uskyldige og at gutten døde som følge av en ulykke. De fikk imidlertid panikk og kvittet seg med liket etter på. De ble aldri trodd. 

Mens Jan Thomas satt inne, lærte han seg å spille orgel. Han er i stand til å frembringe de nydeligste toner fra dette mektige instrumentet. Han ønsker seg derfor en jobb som organist i en kirke etter løslatelsen, slik at han kan starte et nytt liv. Til alt hell får han drømmejobben.

Før han vet ordet av det, innhenter imidlertid fortiden ham. Moren til barnet han ble dømt for å ha tatt livet av, gjenkjenner ham en dag hun er i kirken sammen med skoleklassen sin. Hun kan ikke fatte at en som har ødelagt livet hennes kan spille så vakkert. Hennes gjenkjennelse av Jan Thomas blir fatalt for ham.

Filmen gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Temaet i filmen dreier seg om skyld, tilgivelse og forsoning. Men er det mulig å tilgi et menneske som har tatt livet av ditt barn? Og hvor uskyldig er egentlig Jan Thomas? Kan livet noen gang bli normalt etter en slik hendelse - både for foreldrene og den som er anklaget for ugjerningen? Skuespiller Pål Sverre Valheim Hagen spiller Jan Thomas med en var og forsiktig innlevelse. Imponerende skuespillerkunst!