Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Norsk litteratur utgitt 2013. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Norsk litteratur utgitt 2013. Vis alle innlegg

tirsdag 29. mars 2016

Stig Stenslie og Marte Kjær Galtung: "49 myter om Kina"

Alt du trodde at du visste om Kina, men som ikke stemmer ...

Forfatterne bak boka "49 myter om Kina" er Stig Stenslie (f. 1975) og Marte Kjær Galtung (f. 1976). Han har doktorgrad i statsvitenskap og har utgitt flere bøker om Midtøsten. Hun er sosialantropolog, og har tidligere utgitt "Kina. Folket, historien, politikken, kulturen". Begge er ansatt i Forsvaret. 

Østen generelt og Kina spesielt har i grunnen alltid interessert meg. Likevel er det ikke før det siste året at jeg har vært i Kina; først i Hong Kong i fjor høst og nylig i Beijing nå i vår. Jeg har hittil laget ti blogginnlegg om Hong Kong, og ett om Beijing. I 2012 skrev jeg om Arne Jon Isachsens bok "Kinas vei", og jeg har skrevet flere innlegg om Torbjørn Færøvik og hans bøker. Ellers kan jeg nevne noen kinesiske forfattere jeg i årenes løp har festet meg ved: Xinran, Yu Hua, Yiyun Li, Yan Lianke, Amy Tan ... bare for å nevne noen. Og så er jeg veldig glad i kinesisk film, med skuespillere som Gong Li som en av mine store favoritter - i tillegg til at Zhang Yimou og Zhang Yuan er regissører som alltid vil få mine sanser skjerpet hver gang deres filmer dukker opp i min vei. Jeg nevner også et par Dogwoof-dokumentarfilmer om Kina: "Last train home" og "On a Tightrope". (Alle linker peker på mine omtaler av hhv. bøker og filmer.)

Egentlig hadde jeg planer om å få lest "49 myter om Kina" før Beijing-turen, men slik ble det ikke, dessverre ... Da jeg imidlertid først kom i gang med boka, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Så spennende er stoffet fremstilt, og så interessant fant jeg det jeg leste. Stenslie og Galtung er dyktige fortellere, og måten de setter ting i perspektiv på, gjorde meg atskillig klokere under lesingen. Egentlig koker alt ned til en setning som står på bokas vaskeseddel: "Kanskje er ikke landet så fremmed likevel.


Kart over Kina

Boka er delt i fire. Den første delen tar for seg myter om historie og kultur, den andre delen om ideologi og politikk, den tredje delen om samfunn og økonomi og den fjerde og siste delen om forholdet til omverdenen. En for en avkles den ene myten etter den andre. Noen er skapt av mennesker/stater som ønsker å skape et fiendebilde av Kina - andre er skapt ved at kinesiske myndigheter kanskje ikke har vært de flinkeste til å tenke på omdømmet sitt før de agerer i verdenspolitikken. 

Bildet av "den typiske kineser" ble skapt for mange århundrer siden. Den venetianske oppdageren Marco Polo (f. 1254 d. 1324) hevdet å ha vært i Kina, noe det er god grunn til å stille seg meget tvilende til. For hvorfor inneholdt hans reisebeskrivelser ingenting om den kinesiske muren, skrifttegnene, kvinnenes snørte føtter eller te-kulturen? Marco Polo skapte like fullt myten om kineserne som et mystisk og svært fremmedartet folk. 

Forfatterne skriver om hvordan oppfatningen av Kina har svingt i årenes løp. Etter innføringen av kommunismen ble landet betraktet som et underbruk av Sovjetunionen, og en vesentlig bidragsyter under den kalde krigen. Etter Maos død åpnet Kina seg gradvis mer og mer opp, men landets omdømme fikk et kraftig slag for baugen etter massakren på Den himmelske freds plass (Tiananmen-massakren) i 1989. Da Kina ble med i "krigen mot terror" etter 11. september 2001, kom landet atter inn i verdensvarmen. 


Den himmelske freds plass og Mao-mausoleet i bakgrunnen.
(Foto: RMC)
I de senere år har den kinesiske økonomien gått så det suser - parallelt med den vestlige finanskrisen - og Kina investerer villig vekk i mange land. Dette har på nytt skapt økt frykt for Kina - fordi landet kan bli for mektig og skape ubalanse i verdensfreden. Da Norge tildelte fredsprisen til dissidenten Liu Xiaobo i 2010, ble opplevelsen av manglende oppfølgning av grunnleggende menneskerettigheter atter forsterket. Dette var ikke en sak som styrket Kinas omdømme i verdensopinionen. Samtidig demonstrerte Kina at landet har makt til å gi sine fornærmede følelser alvorlige økonomiske konsekvenser for et lite land som Norge. 

"Selv om det offisielle Kina i mange sammenhenger er vanskelig å forstå og like, er det kinesiske folket lettere å sette pris på og å bli glad i. ... Regimet i Beijing sliter med et dårligere renommé enn nasjonen. ..." (side 22)


Et situasjonsbilde fra subwayen i Beijing -
det er ikke mye som skiller dette bildet fra
en hvilken som helst T-bane f.eks. i Oslo.
Det måtte i så fall være at alle har mørkt
hår ... (Foto: RMC)
I den delen av boka som handler om historie og kultur, tas en rekke myter opp til analyse. Er det f.eks. korrekt at Kina har 5000 års uavbrutt historie? Og med historie refereres det til skriftlige kilder - ikke muntlige overleveringer. Betyr det at Kina kalles "Midtens rike" at kineserne har grandiose tanker om seg selv som verdens midtpunkt? Går kinesisk historie i sirkler - dvs. at den gjentar og gjentar seg selv? Har Kina ingen krigerkultur? Og enda verre: er kinesisk kultur virkelig uforenlig med demokrati? Og var Mao et monster? Nei, nei og atter nei! 

"Mao fortjener en streng historisk dom. Og forsøk på å trenge inn i hans psyke er en oppskrift på å selge bøker. Men dette bidrar i liten grad til forståelsen av denen skjellsettende perioden i Kinas historie, eller av Mao." (side 67)

Det fantes også positive sider ved Maos politikk, skriver forfatterne. Han samlet Kina etter tiår med okkupasjon og borgerkrig, han utviklet industri og infrastruktur og la slik fundamentet for den økonomiske veksten for hans etterfølgere. Andelen av lesekyndige gikk opp fra 20% til over 65 %, og den gjennomsnittlige levealderen ble doblet. Disse tingene er viktig å ta med for å forstå hvorfor så mange kinesere er mer positiv til Mao enn vi kanskje tror. 

Bokas andre del, som handler om ideologi og politikk, starter med myten om at kommunismen er død. Det er den ikke i Kina, selv om innholdet i ideologien er endret i årenes løp. Her gjelder det å ha partiboka i orden dersom man drømmer om å gjøre karriere.

"Kommunismen er hellig og kan ikke røres. Årsaken er at regimet bruker ideologi for å legitimere sin rett til å styre. Mens den verste forbrytelsen i dagens Kina er å organisere politisk opposisjon mot partiet, er den nest verste å stille spørsmål ved dets ideologiske standpunkter. Ideologien er i stadig utvikling, og kommunistisk tankegods tilpasses landets skiftende behov. Partiets dogmer utvikles innenfor rammene av Den sentrale partiskolen og de tallrike statlige tankesmiene, som for eksempel Det kinesiske akademiet for samfunnsfag (CASS) med 2200 ansatte. Partiet investerer også mye ressurser i å gi sine millioner av medlemmer solid ideologisk skolering. For hvert opprykk må alle partimedlemmer innom partiskolene, hvor de oppdateres på de siste ideologiske føringene fra toppledelsen." (side 74)

Ekstra interessant fant jeg kapitlet som tar for seg kinesiske mediers frihet til å trykke kritiske nyheter. Det er faktisk en myte at kinesiske journalister hele tiden må veie sine ord på gullvekt for å unngå å bli arrestert. Temaer som klima, miljø, korrupsjon og brudd på grunnleggende rettigheter er i dag hverdagskost for kinesiske avislesere - og nyhetsstoffet er viktig for at politikerne skal kunne vite hva som skjer rundt i det enorme landet. Generelt kan man si at desto høyere opp i systemet eierne av aktuelle avis befinner seg, desto friere står avisen rent journalistisk. Det er enklere for en hovedstadsavis å kritisere lokale forhold et sted enn for en liten lokalavis å kritisere Beijing-politikerne. 

For øvrig avkles også myten om at Falun Gong kun er en bevegelse uten formell organisasjon eller politisk agenda, som kun dreier seg om qigong, pusteøvelser og meditasjon. Så kan man selvsagt mene at det er forkastelig at Falun Gong forfølges og forbys i Kina, men det er altså ikke uten grunn eller helt vilkårlig at bevegelsen er forbudt. "At det er mulig å forklare hvorfor Falun Gong blir forfulgt, innebærer selvsagt ikke at det er rimelig å forsvare det." (side 101)

Ingen kan styre et land over tid uten legitimitet. Det viser historien gang på gang. Lederskapets evne til å sikre stabilitet og økonomisk vekst for folket, er i så måte avgjørende.  At partiet også kan vise til solide økonomiske resultater sikrer legitimitet. Dessuten evnen til å gjenreise folkets stolthet! "I motsetning til hva Jagland hevder, er det grunn til å tro at store deler av den kinesiske befolkningen støtter Kommunistpartiet." (side 115)

I bokas tredje del om samfunn og økonomi kommer forfatterne inn på hvorvidt kineserne er et homogent folk. Da boka ble skrevet i 2012/2013, var det 1,34 milliarder kinesere i Kina. Hvert femte menneske på jorda er kineser. Men selv om det er mye som binder kineserne sammen, er det store forskjeller mellom dem som bor i nord og sør, i vest og i øst. Selv om 90% er han-kinesere, er Kina en flernasjonal stat. Offisielt er det 56 ulike etniske grupper i Kina. Mest sannsynlig er det i realiteten mange flere. Og selv om mandarin er det offisielle språket, er det svært mange ulike dialekter som innbyrdes er så forskjellige at kineserne ikke forstår alle. Syv språk inngår i det som regnes som kinesisk: wu, kantonesisk, xiang, hakka, min, gan og mandarin.

"Ideen om at "Kina Inc." er i ferd med å kjøpe opp verden, etter direktiver fra myndighetene i Beijing, er ... feilaktig, og er - satt på spissen - en moderne utgave av forestillingen om "den gule fare". Frykten for kinesiske investeringer skiller seg ikke vesentlig fra frykten en hadde for japanske oppkjøp i Vesten, særlig i USA, på 1980- og 90-tallet. Japanske selskaper var også ofte statseide, og ble følgelig betraktet som instrumenter for skumle japanere med intet mindre enn verdensdominans for øye. Kinesiske selskaper er i ferd med å bli formidable konkurrenter for vestlige selskaper. Men disse selskapenes mål er i all hovedsak kommersielle. De ønsker å få markedsandeler både hjemme og ute. I likhet med alle andre multinasjonale selskaper i verden." (side 145)

Og det er da jeg tenker: hvorfor blir det ikke ramaskrik av at amerikanske selskaper kjøper opp alt lokalt initiativ og etablerer Espresso House - for å ta ett eksempel - overalt? Mangfoldet i lokalmiljøet blir drept, og det pøses inn penger på i utgangspunktet ikke drivverdige kafeer som selger dritt-kaffe, uten at det affiserer eierne det minste. Slik kan de holde det gående i årevis, inntil vi ikke har noe annet valg enn å gå på Espresso House, fordi det ikke finnes alternativer ... hvis vi absolutt vil på kafé ...

Det var faktisk oppløftende å lese at heller ikke påstanden om at Kina har et økonomisk balletak på USA stemmer. Tvert i mot er begge land gjensidig avhengige av hverandre, og dette balanserer hårfint. Det er noe med at dersom du skylder banken en million, er det ditt problem. Dersom du skylder banken 100 millioner, er det derimot banken som har et problem ... 

Det siste kapittelet handler om myter om forholdet til omverdenen. Her avkles myter om at kineserne er rasister (bildet er i alle fall mye mer nyansert), at Kina koloniserer Afrika og at det 21. århundret tilhører Kina. 

"Kinas historiske comeback er imponerende. Men så lenge Beijing ikke lykkes med å bedre landets internasjonale omdømme - og bli mer tiltrekkende for andre land, er det lite sannsynlig at det 21. århundre vil tilhøre Kina." (side 178)

Det er heller ingen grunn til å "frykte" at kinesisk vil bli det nye verdensspråket, selv om flest mennesker i verden snakker kinesisk. Årsaken er at språket er for vanskelig, og at engelsk er så grunnleggende etablert som verdensspråk i de fleste skolesystemer i verden. 

Er det grunn til å frykte Kina militært? Nei, mener forfatterne. Fremdeles når ikke det kinesiske forvarsbudsjettet det amerikanske til knærne. Dessuten har USA 662 militærbaser i utlandet, mens Kina ikke har noen. Antall formelle militærallianser for Kina 1 - for USA minst 50. Osv. ... 

Trodde du at Kina er en klimaversting? Det er jo det vi hører rundt forbi. Kinesiske myndigheter er imidlertid opptatt av miljø- og klimaproblemer, og landet er i ferd med å bli en mer aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid. 


Smogen lå som et grått teppe over byen de første dagene under mitt Beijing-
besøk tidligere denne måneden. (Foto: RMC)
"Den største innsatsen gjøres innenlands, men også internasjonalt er Kina i ferd med å bli en mer aktiv deltaker. Myndighetene innser at det trengs internasjonalt samarbeid for å møte klimautfordringene. De trenger ikke å bekymre seg for å bli gjenvalgt, og har større rom for å ta upopulære avgjørelser - kanskje nettopp det som trengs for miljøet." (side 192)

Blander Kina seg aldri inn i andre staters indre anliggender? Vel ... også dette er en myte som ikke stemmer. Men virkemidlene er nok noe annerledes enn det vi normalt forbinder med innblanding (les: invasjon). Press og påvirkning er virkemidler kinesiske myndigheter tyr til, jf. det som skjedde etter at fredsprisen ble tildelt en kinesisk dissident. Beijing bruker også belønning for å få andre stater til å gjøre som Kina vil.

"49 myter om Kina" inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har vært innom i dette innlegget. Boka er virkelig interessant og lærerik, og spesielt satte jeg pris på alle nyansene som kom frem underveis. Allerede i tittelen - at boka handler om myter - får vi en pekepinn om at formålet er å utfordre oppleste og vedtatte "sannheter" om Kina. Ved å gå bak mytene, lete etter opprinnelsen og ikke minst utfordre motivene til dem som har fremsatt diverse påstander, får vi et helt annet bilde av landet. Selvsagt kan det ikke stikkes under en stol at kinesiske myndigheter sliter med et omdømmeproblem i forhold til hvordan de håndterer grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig er landet kanskje - selv om vi ikke liker å innrømme det - blant de mest "vellykkede" diktaturer i verden. Et diktatur som har vært i stand til å fornye seg og tilpasse seg moderne samfunnsstrukturer etter hvert som det har blitt nødvendig. Hva skjer dersom Kina raser sammen? Det tør vi ikke en gang å tenke på ... 

Etter å ha vært i Kina er jeg blitt enda mer nysgjerrig på landet, og jeg håper at jeg vil få flere muligheter til å reise til dit i fremtiden. Jeg har også lyst til å lese mer om landets kultur og politiske situasjon, og har flere bøker liggende på vent. 

Jeg anbefaler "49 myter om Kina" for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva Kina egentlig står for! Forfatterne har et solid belegg bak sine vurderinger og analyser, noe ikke minst det imponerende noteverket bakerst i boka viser med all tydelighet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Pax
Antall sider: 239
ISBN: 978-82-530-3613-7
Boka har jeg kjøpt selv.

mandag 12. januar 2015

Bjørn Stærk: "Ytringsfrihet"

En pamflett om ytringsfriheten

Bjørn Stærk (f. 1978) er norsk programmerer, blogger, samfunnsdebatant og forfatter. Han har tidligere utgitt boka "Oppdra folket! - Norge, Sverige og innvandring" (2013). (Kilde: Wikipedia)

Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" (2013) er den første i Humanist forlags Pro et Contra-serie, som skal presentere ulike argumenter i aktuelle etiske problemstillinger. 

"Spørsmålet om ytringsfrihet er vanskelig. Det er veldig lett å være for den så lenge vi står på den vinnende siden i en debatt, eller den brukes til å ytre noe vi er enig i. Men hva når den brukes til å hevde meninger vi ikke liker, som for eksempel rasisme, politisk ekstremisme eller andre holdninger vi tar avstand fra? Er det da like lett å stå for et prinsipp om en ubegrenset ytringsfrihet?" (fra bokas smussomslag)

Forfatteren av "Ytringsfrihet" legger ikke skjul på at han er tilhenger av ytringsfriheten, både som et juridisk prinsipp og som et ideal. Samtidig ønsker han å være ærlig om den mørke siden ved ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene. 

Etter tragedien i Paris 7. januar 2015 og før debatten på Litteraturhuset lørdag 10. januar 2015, som jeg overvar og har skrevet et eget innlegg om, fant jeg frem denne lille boka som jeg kjøpte for en tid tilbake. Tanken på å dypdykke inn i problemstillingene rundt ytringsfriheten, har lenge appellert sterkt til meg. Dette er nemlig ikke så enkelt som at man enten er for eller imot, eller at man er et godt menneske dersom man er for ytringsfrihet og middelaldersk dersom man er imot. Ytringsfrihet som verdi er heller ikke noe Vesten har monopol på. I boka trekkes det opp en rekke problemstillinger og gråsoner som man bør tenke gjennom før man tar endelig stilling i saken. Og uansett hvilket standpunkt man inntar, gjelder det å være konsekvent. Konsekvent i den forstand at det ikke kan være slik at det er ett regelverk for meg og ett for "de andre", eller at man endrer standpunkt alt etter hva saken dreier seg om. Er det f.eks. feil å ytre seg kritisk mot islam, så må det også være galt å gjøre dette mot kristendommen. 

Noe av det første forfatteren nevner er sin egen forakt for de som er skråsikre på at noen tar feil, men som ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord og spydigheter i stedet for med saklige argumenter. Samtidig innrømmer han hvor vanskelig det er å diskutere med en belest ekstremist. Hvor mye tid skal jeg bruke på å gå inn i deres univers, bare for å kunne argumentere overbevisende og saklig tilbake? tenker for øvrig jeg. Samtidig innser jeg at noen faktisk bør gjøre det, jf. John Færseths synspunkter rundt dette i boka "KonspiraNorge". 

Så hva er egentlig ytringsfrihet?

"Når jeg snakker om ytringsfrihet i denne boken, snakker jeg om ... noe mer enn hva som står i loven. Jeg snakker om et generelt fravær av systematiske hindringer for å sende og motta ytringer.

Debatten om ytringsfrihet handler om hvilke systematiske hindringer vi bør sette opp, men vi er uenige om hvor mange og av hvilken type. Hindringene kan være juridiske, men de behøver ikke å være det." (side 21

Det er forskjell på et ytringsfrihetsstandpunkt og sensur. Det første handler mest om moral, etikk og unngåelse av å ville såre eller støte noen. Det andre handler om at du kanskje risikerer å miste jobben din dersom du f.eks. ytrer rasistiske holdninger i offentligheten, eller at du står i fare for å miste anseelse og ære dersom du sier offentlig hva du mener. 

Motsetningene forsvinner ikke selv om man forbyr mennesker å ytre sine meninger. Nettopp av den grunn kan det være riktig å tillate full ytringsfrihet, selv om vi misliker holdningene som kommer frem. Da får man i det minste anledning til å imøtegå de ytringene man er uenige i. 

"Vi har et bilde av "ytringsfrihet" som noe så grunnleggende godt at vi tror at det ikke koster noe, at vi kan kombinere det med alt som høres fint ut. Det kan vi ikke. Vi må velge bort noe, eller i alle fall velge mindre av det. 

... Ønsker du å beskytte svake grupper mot ytringer de opplever som hetsende, så som rasisme og blasfemi, må du velge bort noe av ytringsfriheten. Det samme må du gjøre for å beskytte mennesker som ikke vet sitt eget beste." (side 58)

Dersom man ikke er villig til å høre et motargument, gjør man seg selv dummere. 
"Motargumentene tvinger deg ikke bare til å tenke klarere, de hindrer også ideene dine i å dø. På en måte trenger vi ikke et immunforsvar mot ideer, for vi kan forsvare oss mot dem med ren og skjær stahet. Vi kan blånekte, le og forfølge de som sier at vi tar feil. Det er lett å finne unnskyldninger for å ikke skifte mening. 

Men vi betaler en høy pris for staheten. Vi glemmer hvorfor vi mener det vi mener. Ideene våre slutter å leve og blir til døde dogmer." (side 68)

På den annen side: hvor mange underlige ideer skal vi egentlig måtte bruke tid på, når vi i stedet kunne brukt tiden på andre for oss mer interessante ting?

Et annet dilemma forfatteren trekker opp er en redaktørs valg mht hvilke stemmer man skal slippe til i den offentlige debatten. Hvor marginale må stemmene være for at de skal og bør velges bort, og er det riktig alltid å velge dem bort? Noen hysjes ned, andre diskrimineres og/eller slippes ikke til. Alt ligger innenfor redaktøransvaret, uten at vi snakker om sensur. Problemet er imidlertid her som ellers: selv den største kvervulant kan - irriterende nok - ha rett. Spørsmålet er: får vi det med oss i surret av alt det andre dersom vi ikke slipper dem til i debatten? Det som i alle fall er sikkert er at flere perspektiver bidrar til å belyse en sak fra flere sider.  

"Alle som kan mye om et emne, irriterer seg over det lave kunnskapsnivået blant de som uttaler seg om saken i mediene. Selv har jeg spesielt mye kunnskap om IT, fordi det er det jeg jobber med, og jeg vet også ganske mye om hvordan konservative kristne ser på verden, fordi jeg vokste opp i et kristent miljø. Jeg kan love deg at svært lite av det du hører om disse temaene i de store mediene, er verdt å lytte til. 

Sannsynligvis har du erfart at det samme gjelder de temaene du selv kan mye om. Du har lagt merke til hvordan journalister, politikere, synsere og debatanter slenger ut påstander de åpenbart ikke har dekning for. 

Javel, så er det bare å lytte til ekspertene i stedet. Men hvordan skal du høre forskjell på en ekte ekspert og en falsk ekspert, hvis du selv ikke kan noe?" (side 77-78)

Det som i alle fall er sikkert er at en debatt hvor alle får slippe til, er mer tillitsvekkende, enn det motsatte. OK - så blir det flere krangler og skarpe fronter, men er man vant til dette, virker det kanskje heller ikke så skremmende for de involverte. 

Dersom man tilstreber høflighet og skyr unna åpne konflikter, vil man legge lokk på uenighet. Denne bobler uansett under overflaten og vil før eller siden bryte gjennom og antakelig bli styggere enn om man tok ut litt og litt ad gangen. 

Kommunikasjon er ingen enkel disiplin, og der hvor sterke meninger og verdier står mot hverandre, vil økt åpenhet og fri ytring kunne eskalere konfliktnivået. Særlig gjelder dette når retten til fri ytring brukes til å spre fiendebilder.

"Står vi ovenfor en fiende, er det farlig ikke å ta den alvorlig. Men ofte overvurderer vi faren. Vi ser trusler som ikke finnes, og reagerer i panikk. Og det er ytringer som sprer panikken." (side 93)

Forfatteren mener at vi bør applaudere når mediene slipper til meninger vi selv ikke liker, i alle fall så lenge de ikke er helt marginale. Ytringsfriheten bidrar til klarere tanker, riktigere ideer og lavere konfliktnivå (fordi alle blir hørt, selv om de ikke får rett). Ideer som er feil bør angripes med argumenter og ikke sensur, makt eller press. "Jeg mener altså at det ikke er en nøye gjennomtenkt grenseoppgang mellom sensur og ytringsfrihet som skal beskytte oss mot dårlige ideer. Det er deg." (side 98)

Det er i første rekke handlinger som er gode eller onde - idéer er bare riktige eller feil. 

"Vi vet jo en del nå om hva slags ideer som normalt legger grunnlaget for onde handlinger. Det vet vi fordi vi nettopp har krabbet oss gjennom et århundre preget av ekstrem vold. Vi ser fellesnevnerne for ordene som ligger bak: At du utnevner bestemte grupper til en trussel mot alt som er godt. At du danner deg konspirasjonsteorier. At du beskriver en alvorlig krise som ikke finnes." (side 112)

Bjørn Stærk trekker opp mange flere dilemmaer enn hva jeg har rukket å komme innom i dette innlegget, og han argumenterer godt og på en tankevekkende måte. Ekstra spennende er alle tankeeksperimentene han trekker opp, og som skal få oss lesere til å stoppe opp og tenke. Tankeeksperimenter som det ikke finnes enkle løsninger på, og som viser at ytringsfriheten har sin pris. Det har imidlertid også sensuren. Et eksempel er f.eks. fremveksten av fascisme/nazisme i mellomkrigstidens Europa. Ja, så slapp slikt tankegods til i samfunn preget av åpenhet til å begynne med. Deretter ble ytringsfriheten kneblet, og nettopp sensuren gjorde at det ikke var gjort i en håndvending å bli kvitt disse regimene. Tilsvarende ser vi i dag i land med totalitære regimer. 

Oppsummeringsvis kan vi si at fordelen med ytringsfrihet er at vi vet hva våre meningsmotstandere mener, og kan møte dette med saklige argumenter. Ulempen med sensur er at meningsforskjeller ikke forsvinner. Mellom disse to ytterpunktene finnes det mange nyanser. Dessuten: jo flere ulike synspunkter man lar slippe til i en diskusjon, desto bedre beslutningsgrunnlag får man. 

I tiden som kommer vil spørsmålet om ytringsfrihetens grenser komme opp igjen og igjen. I den forbindelse anbefaler jeg Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" på det varmeste! Det er en klok og relativt lettlest bok, som er fin å bruke for å skape fruktbare diskusjoner om emnet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Humanist forlag
Antall sider: 129
ISBN: 978-82-8280-43-1
Forfatterens blogg
Boka har jeg kjøpt selv


Bjørn Stærk (Bildet er lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Knut Olav Amås - 4. april 2013 - Frie ytringers mørke sider - Er det ikke farlig å slippe til potensielt skadelige ytringer? Det kan være det, men alternativene til åpne ordskifter er verre. De fungerer ganske bra i praksis, fører sjelden til katastrofer. Men det forutsetter at man bekjemper virkelighetsforståelser og verdisyn som kan gjøre skade hvis mange tar dem på alvor.
Påstander bør være etterrettelige, urimelige tolkninger bør unngås. Men de kravene er ikke entydig enkle. For det finnes ikke enighet om hva som er urimelig, heller ikke om hva som er uomtvistelige fakta i enhver sak. Kampen om hva som er fakta, er også del av den politiske striden.
Jeg er enig med Bjørn Stærk, sannheter kan komme fra uventet hold: «De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser.»
- Morgenbladet v/Solveig Nygaard Langvad - 12. april 2013 - Ordet er fritt - Intervju med forfatteren - "– Sensuren er de systematiske hindringene. Når det er bestemte ideer som ikke slipper til i offentligheten så er det ikke nødvendigvis på grunn av et lovbrudd, men det kan kalles sensur likevel. Hvis du sier noe kontroversielt og enten får 10 000 kroner i bot fordi det er et lovbrudd eller blir hengt ut på en avisforside fordi det er for eksempel rasistisk eller blasfemisk, så er det siste alternativet kanskje mer skremmende. Resultatet kan bli det samme, at man ikke sier det, og da kan vi godt kalle det sensur. Det betyr ikke at det nødvendigvis er galt." (Artikkelen er dessverre skjult bak en betalingsmur.)
- Fri tanke v/Even Gran - 9. april 2013 - For eller mot ytringsfrihet? - Intervju med forfatteren - På midten av 90-tallet var Bjørn Stærk aktiv på en såkalt BBS-diskusjonsgruppe på nettet. Plutselig en dag meldte en nynazist seg på, og argumenterte saklig og ryddig for hvorfor Holocaust ikke kunne ha funnet sted. Det ble en viktig opplevelse for Stærk. Han kunne nemlig ikke svare holocaustbenekteren på alle hans påstander som at «Zyklon B. aldri kunne ha blitt brukt til å drepe i så stor skala» og så videre.
Derfor måtte han gjøre en jobb. Bjørn Stærk og de andre debattantene på gruppa, gikk påstandene etter i sømmene og greide etter hvert å svare godt på alt nynazisten skrev. Han tok selvsagt feil, og de kunne begrunne hvorfor.
– Jen mener vi vant diskusjonen. Og det var svært lærerikt for meg og de andre. Derfor var det en god ting at nynazisten slapp til. Ytringsfriheten virket. Vi andre skjerpet oss, leste oss opp, avviste ham med argumenter og lærte noe. Hadde vi hatt et forbud mot ytringer av denne typen, ville ikke dette ha skjedd, og vi ville ha stått litt dummere tilbake, poengterte Stærk under lanseringen av sin bok «Ytringsfrihet» på Litteraturhuset i Oslo i går kveld.


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

lørdag 3. januar 2015

Lars Saabye Christensen: "Stedsans"

Herlig novelle-samling om angrende middel-aldrende menn 

De siste årene har jeg omtalt 11 av Lars Saabye Christensens (f. 1953) bøker på bloggen min. Han har imidlertid utgitt nærmere 50 bøker ifølge Wikipedia! Hvilken annen norsk forfatter kan skilte med noe i nærheten av dette? Det måtte i så fall være Ketil Bjørnstad ... 

Jeg elsker humoren og det burleske eller farseaktige ved figurene i Lars Saabye Christensens bøker! Når Bernhard Ellefsen i sin anmeldelse av "Stedsans" i Morgenbladet 18. oktober 2013 snakker om "Saabyes særinger" og "underfundige skruer" som "skrangler videre i kjent stil", så er dette tatt veldig på kornet! 

"Stedsans"er en novellesamling som inneholder ni noveller. Felles for dem alle er at historiene fanger fra første setning, og at de alle har sluttpoeng som sitter som et skudd når de kommer. Akkurat dette synes jeg noen ganger kan være mangelvare ved samtidsnovellene i dag. Dessuten er novellene befolket med ... ja, noen særinger eller gretne gamle gubber, hvis liv ikke gikk helt slik de hadde sett for seg. En figur går igjen i flere av novellene - forfatteren A.A.

Aller mest fornøyelig fant jeg "Teater" og "Duett" - med "Teater" som den definitive favoritten. Med fornøyelige Kim Haugen som oppleser, måtte jeg høre gjennom novellen flere ganger, mens jeg gledet meg til gjenkjennbare poenger.

"Jeg skulle aldri kjøpt de billettene til premieren på Vildanden, og vi skulle selvfølgelig aldri gått. 

Vi, det vil si min kone Betty og jeg, hadde staset oss opp, ikke mye, riktignok, bare litt, vi tilhørte den skjødesløse adelen, vi ville være fine, men ikke for mye, vi var altså ikke helt staset opp, jeg hadde for eksempel på meg en brun dress fra Wolsey, sort skjorte, åpen i halsen, og de gode, gamle semskede skoene, mens Betty var i kjolen hun fikk sydd hos Pikene bak Slottet da hun fylte førti, jeg tror hun ville vise at den fremdeles passet og det gjorde den virkelig, uansett, vi, i hvert fall jeg, ønsket å gli ubemerket inn i stimen, og de som har øye for slikt, la selvfølgelig merke til oss. Det var jo det som var meningen. Dessuten var det ganske lenge siden vi hadde gått ut samtidig, vi kunne knapt huske sist det hendte. 

Vi drakk en sherry før det ringte inn. Det summet, som man sier om den slags snakk som ikke nødvendigvis skal høres, men som skal fylle ut de negative tomrommene. Forventninger lå i luften, som man også sier. Instruktøren, et østerriksk stjerneskudd, hadde vunnet internasjonalt ry for sine dristige oppsetninger. Han børstet støv, het det seg. Støv? Var det støv på Vildanden? Burde jeg ikke allerede nå ant uråd? Det ringte for tredje gang, borgerskapets, altså vår, forsinkede skoleklokke. Så mye kan jeg si at vi endelig, etter mange års åndelig og politisk forvirring, nærmest for en ørkenvandring å regne, hadde kommet ut av borgerskapet og trivdes der. Vi fant plassene våre. Jeg hadde ikke vært snau: midt på første parkett. Jeg visste å slå på stortromme. Betty la hånden på fanget mitt. For en kveld." (side 7-8)

Ja, for en kveld det skulle bli ... Hvilket mareritt! En kveld som skulle ende med at det ble slutt mellom teateret og vår hovedperson. Ja, som til og med skulle sette ekteskapet på prøve ... 

Sånn sett er utviklingen for ekteparet i "Duett" noe tilsvarende, idet åpningsreplikken er at "min kone og jeg skulle aldri begynt med synkronsvømming". Hva gjør man ikke for å tekkes sin ektefelle, for å gjøre noe sammen? Vi møter også ham som "aldri skulle tatt den første drinken på flyet til Australia" (i novellen "Australia"), og han som selvfølgelig aldri skulle ha slått ned julenissen i Apalveien (i novellen "Julaften hovedfag") ... 

"Da julenissen var innen rekkevidde, fikk altså Aleksander Ask omsider en idé. Den var dårlig. Han bykset frem og slo ham ned. Han hadde aldri slått noen før, i det minste ikke ned. Og særlig ikke julenisser. Julenissen knakk sammen og ble liggende der bak snøfonnen, hvor Aleksander Ask selv nettopp hadde ligget. Drakten hadde løsnet. Det var kommet en ørliten sprekk, eller rift, i masken, rett under venstre øye, ellers virket han uskadd, bare bevisstløs. Mannen, som for ikke lenge siden hadde vært julenisse var nå bare en alminnelig mann, sannsynligvis en sliten og ivrig far, kledd i en stripete, dobbeltspent dress og med en sløyfe som lignet en knust rose ... " (side 192)

Kim Haugens noe slepende opplesning, litt livstrøtt og "passe" engasjert, passet godt til novellene.  Samtlige hovedpersoner er nemlig menn som har passert middagshøyden, og som er ensomme fordi de nærmest har ironisert seg bort fra et hvert tilløp til ekte nærvær med andre mennesker og kanskje konene sine i særdeleshet, der sådanne finnes. Videre har alle det til felles at de angrer på et valg de gjorde, noe de gikk med på uten å si stopp i tide. Humoren er tørrvittig, iblandet ordspill og metaforer, og godt over grensen til det gemene i betraktningen av andre menneskene vi møter på underveis.

Selv om ikke alle novellene etterlater et like sterkt inntrykk, mener jeg at samlingen som sådan holder et meget høyt nivå rent litterært. Jeg elsker noveller som har deg i sin hule hånd fra begynnelse til slutt, og hvor slutten er tankevekkende og overraskende fordi den har et poeng. Denne kunsten mestrer Saabye Christensen til fulle! Og når han i tillegg rett og slett fornøyer oss med sitt vidd, må det jo bli bra! Riktig morsomt må han ha hatt det, Lars Saabye Christensen, mens han skrev disse novellene!

Jeg anbefaler virkelig denne novellesamlingen - aller helst som lydbok med Kim Haugen som oppleser! 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 7 t 39 min. (Papirutgaven har 263 sider)
ISBN: 9788202424718
Lydboka har jeg lånt på biblioteket, og papirutgaven har jeg kjøpt selv.


Lars Saabye Christensen (FOTO: ROALD, BERIT / NTB SCANPIX)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 25. oktober 2013 - Siste skrik fra metaforfabrikken - Det er en ytterst sjarmerende reise han tar oss med på, liksom i utkanten av syttitallet – hvor det ikke nødvendigvis er nødt til å passere et demonstrasjontog mot Vietnamkrigen i bakgrunnen.
Påfallende mange metaforer og refleksjoner er knyttet til minne, erindring og hukommelse i denne novellesamlingen, og det er da han er på sitt aller beste – når han kombinerer metafor med refleksjon.

- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30. september 2013 - Saabye Christensen er en korthistoriens mester, som vet akkurat når en historie skal starte og slutte, gjerne med en overraskende tvist på lur når fortellingen er i ferd med å ebbe ut.
Alle de ni novellene i årets samling starter med «Jeg skulle aldri ha ...». Det handler altså om anger og selvrefleksjon etter uønskede hendelser.

- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21. september 2013 - De er påfallende ensartede, hovedpersonene i de ni novellene i «Stedsans». Stort sett litt over middelaldrende og nokså gretne menn, melankolikere og/eller alkoholikere. De fleste har en karriere på hell og et barnløst skrantende ekteskap de prøver å reparere.
Eller — som endetarmslegen i «Duett» formulerer det: «Vi hadde alle den samme historien. Vi skulle gjøre noe sammen. Og nå satt vi her, håpløse og skamfulle menn, som hadde gitt etter og derfra, fra de nedslitte og dårlig vedlikeholdte ekteskapenes kant, kastet oss, bokstavelig talt, ut på dypt vann.»


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

lørdag 26. juli 2014

Karl Ove Knausgård: "Sjelens Amerika"

En essaysamling man absolutt bør få med seg!

Karl Ove Knausgård (f.  1968) er en meget profilert norsk forfatter jeg uten videre antar at alle har et forhold til. Foruten romanene "Ute av verden" (1998) og "En tid for alt" (2004), har han utgitt romansyklusen "Min kamp" i seks bind (2009-2011). Jeg har omtalt samtlige bøker på min blogg (det er bare å klikke på linkene ovenfor). Essay-samlingen "Sjelens Amerika" utkom i 2013. Etter dette har Knausgård også utgitt en fotobok sammen med Thomas Wågeström - "Nakken" (2014). (Kilde: Wikipedia)

"Sjelens Amerika" er en samling av tekster utgitt i årene 1996-2013 - med unntak av noen få upubliserte tekster som også er tatt med. Under lesingen er det faktisk veldig interessant å få med seg hvor og når aktuelle essays ble publisert, fordi jeg opplevde at dette satte tekstene i en slags kontekst. En oversikt følger fra s. 396-397. Denne oversikten kunne for øvrig like godt å ha vært med i innholdsfortegnelsen, etter mitt syn. 

Mitt utgangspunkt er at jeg er meget begeistret for Karl Ove Knausgårds fortellerstemme. Han pakker ikke inn noen ting, går inn til kjernen av hva det skulle være og formidler dette på en måte som fanger meg som leser fullstendig - selv om jeg skulle være uenig i det han skriver om. At dette har hatt sin pris, kommer tydelig frem i essayet om litteraturen og det onde (side 303 flg. - kanskje det beste essayet i hele samlingen) hvor han blant annet tar for seg noen av reaksjonene på hans romansyklus "Min kamp". Noe av kritikken handlet nemlig om ham som person, hvordan han behandlet sin kone osv. Hører dette hjemme i litteraturkritikken? Motstykket er jo at dersom all litteratur bare skal handle om høyverdig moral, blir det hele temmelig uinteressant og kjedelig. I god litteratur er det konflikter som dominerer, og det er såkalte "vedtatte normer" som utfordres - gang på gang. 

"Jeg er ikke imot likestilling, men å skrive en roman om et likestilt forhold ville være meningsløst, hvis det var målet - for hva skulle det tjene til? Noen skulle likesom lese boken, og tenke, den der Knausgård, han er et rettferdig og godt menneske, og han ikke bare mener at likestilling mellom kjønnene er attråverdig og riktig, men han handler også bra i forhold til det! Det skal jeg også gjøre fra nå av! De deler på alt, de to i den familien. Mor er i arbeid, far er i arbeid, barna i barnehage, hjemmet ordner de i fellesskap. og mannen respekterer kvinnen, og kvinnen respekterer mannen! Han er ikke egoistisk, han er ikke eiesyk, han har ikke lyst til å ligge med alle kvinner han ser, for han objektiviserer ikke kvinnen, og ser med forakt på dem som gjør det. Han har sunne verdier, sunne holdninger, han er for det gode og mot det onde.

Nei, det er altfor lett å ironisere om dette, merker jeg. Skal man snakke om litteratur og moral, eller moralsk fordømmelse av litteratur, må man gå inn der det faktisk står noe reelt på spill, som med Céline etter krigen, da satt de med Célines antisemittiske pamfletter i fanget, han var en enestående forfatter, men burde han leses, i lys av alt det som kom frem om hans holdninger, etter utryddelsen av jødene under krigen? Og de satt med de tyskervennlige og reaksjonære romanene til landssvikeren Hamsun. Verre forbrytelse enn landssvik fantes ikke på slutten av førtitallet. Det er som om noen skulle skrive en pro-Breivik-roman i dag. Og det er der, der inne hvor det er alvor, at diskusjonene om moral og litteratur må føres. Der det virkelig betyr noe, ikke for de andre, men for deg.

Hvor går din grense? Finnes det en grense for hva litteratur får inneholde? ...." (side 312)

Og videre i artikkelen er han innom hva som vil bli konsekvensen dersom vi skulle fjerne alt som vi mener er skadelig og umoralsk i kulturen. Da ville f.eks. en roman som Madame Bovary aldri ha sett dagens lys - selv om vi i ettertid smiler av at boka en gang ble ansett som umoralsk. Som om madame Bovarys handlinger og forfatterens holdninger var de samme ... Det er i litteraturen som ellers i kunsten: den bryter grenser, tar for seg tabuer osv.

Nok en gang er Knausgård innom James Joyces roman Ulysses, som han mener best kan forstås ved å ta et steg tilbake fra den - "Alle de små bitene, alle de i nået oppløste strukturer samler seg i et større bilde, som er Joyces svar på spørsmålet: hva er det å være menneske?" (side 318) Ikke til å undres over at Knausgårds fascinasjon både for ham og Proust har gjort at også Min kamp-romansyklusen i bunn og grunn handler om det samme - hva det vil si å være menneske. Han har likevel gjort det litt enklere for leseren enn Joyce, ved at det oppi alle sidesporene, som til forveksling har stor likhet med flere av essayene i "Sjelens Amerika", i alle fall har gitt leserne en slags rød tråd man kan dra seg etter (nemlig hans egen livshistorie, slik den har fortonet seg for ham - men som alt annet er relativ eller subjektiv - hvem eier forresten "fasiten" på et menneskes livshistorie? Og hvordan måler man graden av selvinnsikt, som et slags parameter på troverdigheten av historien man selv forteller om seg selv). 

Det er høy sitatfaktor i essaysamlingen, og jeg kjenner at jeg må holde meg kraftig i skinnet for ikke å la hele denne bokomtalen bli gjennomsyret av Knausgård-sitater. Det skal jeg ikke gjøre. Denne boka må man nemlig lese selv - og det ville være latterlig om jeg anbefalte andre å lese den sakte, siden jeg selv slukte den fra perm til perm, på rekordtid. Derimot tenker jeg at de beste essayene i samlingen med fordel kan leses om og om igjen. Alle essayene er nemlig ikke like gode, slik jeg ser det. Mine topp tre essays er uten tvil den om "Det monofone mennesket" (side 49 flg. - handler om 22. juli og Breivik-saken - trykket i Dagens Nyheter og i Samtiden i 2012), "Sjelens Amerika" (side 85 flg. - handler om noen av Hamsuns verker - den delen som omhandler Mysterier er tidligere trykket i boka Norsk litterær kanon, med Stig Sæterbakken og Janike Kampevold Larsen i 2007) og "Litteraturen og det onde" (side 303 flg. - tittelen er talende nok i seg selv - foredrag på Testrup Folkehlyskole og trykket i Samtiden i 2013). Dessuten må jeg ikke glemme essayet "Dit ut der fortellingen ikke når" (side 363 flg. - handler om forholdet mellom forfatter og redaktør - trykket i Samtiden i 2013). Det er mye annet bra i samlingen også, men disse nevnte essayene skiller seg helt klart ut i en helt annen liga sammenlignet med resten, synes jeg. 

Som tidligere nevnt er mange av temaene i eassaysamlingen svært gjenkjennelig fra Min kamp-romansyklusen, og dette likte jeg godt, mens andre mener at dette svekker samlingen fordi den ikke forteller noe grunnleggende nytt. Man kan vel i grunnen bare konstatere at vi lesere er forskjellige og leser en essaysamling som dette med ulike briller. Objektivt sett kommer man nemlig ikke utenom at tekstene er gode, litterære og interessante! I den grad det finnes noen objektive kriterier for hva som skiller god litteratur fra mindre god litteratur, så er kriteriene for god litteratur her lett gjenkjennelige. 

Knausgård har tidligere inspirert meg mye til å bryte noen barrierer i min egen lesning, selv om jeg pt. fremdeles ikke har klart å forsere Ulysses (og ja - jeg har prøvd). Nå er Homers "Sangen om Odyssevs" i alle fall innkjøpt, så jeg tenker vi begynner der. Dessuten ble jeg inspirert til å finne frem en bok jeg for lengst har kjøpt inn, nemlig Paul Auster og J-M. Coetzees "Her og nå - brev 2008-2011". Det blir neste bok på mitt sommerlese-program! 

Karl Ove Knausgård skriver fantastisk godt, og han er i en helt annen liga enn de fleste andre norske samtidsforfattere. Noe av forklaringen er også at han er meget belest og har referanser til all verdens litteratur. Det gjør det selvsagt ekstra interessant for en bokelsker å lese alt han skriver. Dessuten endevender han på mange av mine oppfatninger - som at Hamsuns Mysterier er en mislykket roman. Jeg er ikke enig med ham (i alle fall ikke enda), men det blir likevel ikke det samme å lese Mysterier etter dette ... Det må innrømmes. Han byr på seg selv i sine tekster - på godt og vondt - og måten han analyserer selv kritikken av sine egne bøker, røper en høy grad både av modenhet og selvinnsikt, for ikke å glemme trygghet i forhold til hvem han selv er og hva han står for - på godt og vondt. Han legger ikke to fingre mellom, han sier ting som de er. For dette har han allerede betalt en høy pris, men så er han allerede blitt en forfatter å regne med - ikke bare i Norge, men på verdensbasis. Det gleder meg sterkt og inderlig at han nå har slått gjennom internasjonalt! Jeg tror faktisk at han kan bli enda større internasjonalt enn her hjemme på bjerget, fordi det lett smålige blir borte så fort man kommer over Norges landegrenser. 

Det er helt umulig å lese "Sjelens Amerika" uten å ha særlig Min kamp-romansyklusen med seg - i alle fall når man faktisk har lest disse bøkene. Man får helt klart mer utbytte av denne essaysamlingen dersom man har lest Knausgårds øvrige bøker tidligere - uten at det nødvendigvis er et "must". Kanskje kan essaysamlingen til og med være en inspirerende inngangsport til Knausgårds forfatterskap for lesere som aldri har lest hans bøker?

Jeg anbefaler denne essaysamlingen varmt!

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 398
Jeg har kjøpt boka selv


Karl Ove Knausgård (Foto: Berit Roald / Scanpix)
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Olav Løkken Reisop - 28. oktober 2013 - Knausgårds nye bok er bedre enn "Min kamp" - Famlende, men modig forsøk på å tenke høyt. 
- NRK v/Marta Norheim - 4. november 2013 - Dritpreik og estetiske sonderingar - I essaysamlinga "Sjelens Amerika" står både sterke og svake sider ved Karl Ove Knausgårds skriveprosjekt tydeleg fram.
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 25. oktober 2013 - Et fall ut av verden
- Birgittes bok - 31. desember 2013 
- VG v/Sindre Hovdenakk - 4. november 2013 - Grubleren Knausgård
- Politiken v/Jes Stein Pedersen - 27. oktober 2013 - Formidable Knausgård kæmper stadigt
- Reading Randi - 27. Juli 2014

torsdag 24. juli 2014

August Geelmuyden: "Det gyldne snitt - historien om et magisk tall"

Spennende norsk debutant innenfor sakprosaen!

August Geelmuyden (f. 1992) har interessert seg for matematikk, kunst og fysikk så langt tilbake han kan huske. Han debuterte som forfatter da han fikk utgitt "Det gyldne snitt" i 2013. 

I en artikkel på nettsiden Litteratur i Vestfold datert 1. oktober 2013 fremkommer det at utgivelsen har sin opprinnelse i en årsoppgave han laget tre år tidligere, mens han var elev på Steinerskolen i Vestfold. Videre fremgår det at:

"For tiden er han fysikkstudent ved Universitetet i Oslo, men har altså i tillegg jobbet videre med temaet "det gyldne snitt", og både historikk og matematikk inngår i stoffet. Snittet er egentlig et forholdstall, og kan defineres som en tallangivelse eller formel."

For meg har det gyldne snitt vært et begrep som har hatt betydning innenfor kunst (både innenfor malerkunst og fotografering), i arkitekturen og i skjønnhet generelt. Samtidig har jeg ikke helt visst eksakt hva det gyldne snitt egentlig er, og derfor fikk jeg lyst til å lese nettopp denne boka da den utkom. 

"Det gyldne snitt er en matematisk størrelse som har fascinert matematikere, kunstnere, filosofer, fysikere, arkitekter og musikere i flere tusen år. Det dukker opp over alt rundt oss - i Nidarosdomen og Leonardo da Vincis malerier, i kroppen vår og DNA-spiralen - og gir en forklaring på hvorfor vi oppfatter noe som vakkert eller harmonisk. Når vi synes noen er pene, kan det rett og slett være fordi det finnes en underliggende symmetri i ansiktet. Det samme er tilfellet med en rekke kjente kunstverk, bygninger og designklassikere. 

Det gyldne snitt er et av naturens egne underverker. Dette er historien om hvordan det har utviklet seg til å bli et kulturelt fenomen." (fra bokas smussomslag)

I boka går August Geelmuyden inn på alle de områdene hvor det gyldne snitt har en betydning. Han begynner med å presentere det gyldne snitts historie, tar for seg moder jord, analyserer hva skjønnhet er, er litt innom kunst, design og arkitektur - før han vier det meste av boka til geometri og matematikk, som vel egentlig er hovedtemaet i boka. Mens jeg kanskje hadde ønsket litt mer om kunst, design og arkitektur ... 

Det gyldne snitt kalles også den guddommelige proporsjon. Første gang selve begrepet "det gyldne snitt" dukket opp, var i Die reine Elementar-Matematik i 1835. Boka var skrevet av Martin Ohm. Dette var imidlertid ikke første gang fenomenet det gyldne snitt ble beskrevet. Alle har vi vel i større eller mindre grad et forhold til Leonardo da Vincis tegning av mennesket, jf. bokas omslag, og det var nettopp han som beskrev fenomenet i boka De divina proportione i 1497. Tegningen er kalt Den vitruviske mann, og det er stilt spørsmål ved hvor bevisst da Vinci var forholdstallet i det gyldne snitt da han laget denne.

Geelmuyden redegjør på en pedagogisk og forståelig måte hvordan Fionacci-tallrekken kan forstås, og dermed ble det moro å lese hans videre resonnementer for hvordan disse har forholdstallet 1,618 - det gyldne snitts formel - innbakt i seg etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i tallrekken. 

Geelmuyden er selvsagt ikke den første som hevder at det gyldne snitt ligger skjult i nesten alt menneskelig og levende på på jord - i alt fra DNA-spiraler til et vakkert ansikt. Han presenterer også et annet begrep - den logaritmiske spiral, også kalt den gyldne spiral - og viser hvordan denne kommer til uttrykk for eksempel i sneglehusets formasjon. 

De fleste av oss kjenner umiddelbart når vi står overfor noe som er skjønt og vakkert, men de færreste vet kanskje akkurat hva det er som skiller noe skjønt fra det uskjønne? Det være seg mennesker, arkitektur, et bilde - hva som helst egentlig. Stikkord er symmetri i et ansikt, hvor tyngdepunktet er plassert i et kunstverk (ikke i midten, slik man kanskje umiddelbart skulle tro) osv. Derfor vil f.eks. et bilde av et objekt bli mer kunstferdig og også mer levende dersom det er plassert litt til siden for midten - i forholdstallet 1,6 - enn om det plasseres i midten.  Innenfor fotokunsten snakker man om en god komposisjon av et bilde. I arkitekturen tenker i alle fall jeg på balanse - at en bygning ikke må "tippe over" eller bli for tung på feil sted. I den forbindelse er det egentlig bare å tenke på et stygt hus; hva gjør det stygt? Jo, at huset ikke virker proporsjonert - eller rett og slett har tyngdepunktet i bygningsmassen plassert på feil sted, slik at man blir utilpass av å se på det. Det finnes for øvrig andre måter å gjøre en bygning fullkommen på enn ved bruken av det gyldne snitt. Her viser Geelmuyden oss hvordan det norske stabburet er bygget etter et perfekt pentagram. 

Mange produkter vi har rundt oss er bevisst utformet ut fra det gyldne snitt. Derfor er det f.eks. ikke tilfeldig hvor etiketten på dyre mineralvannflasker er plassert. Merkevareprodusenter overlater heller ikke til tilfeldighetene hvordan deres logo er utformet. 

Siste del av boka er som tidligere nevnt viet temaene geometri og matematikk. Geometridelen fant jeg interessant, mens det ble vel mye formler og tall i matematikkdelen, som nok må karakteriseres å være for spesielt interesserte. Samtidig hører det helt klart med i en bok som handler om det gyldne snitt, bare for å ha sagt det! 

I etterordet i boka skriver August Geelmuyden blant annet:

"Det råder stor uenighet rundt det gyldne snitt. Mens enkelte hevder at forholdstallet kun er å finne i noen solsikker, mener andre at fenomenet er en vesentlig del av verden og at det derfor forteller noe om hvilke strukturer som motstår tidens tann. Enkelte leter opp det gyldne snitt i proporsjoner hvor ingen rasjonelle argumenter taler for tilstedeværelse. Et eksempel er forholdet mellom jorden og månen, omtalt i kapittelet som tok for seg det gyldne snitt i naturen. 

Dersom det en dag skulle vise seg at det gyldne snitt ikke henger sammen med skjønnhet og estetikk, vil det fremdeles være et svært spesielt tallforhold. Matematikken og geometrien til det gyldne snitt er så spesiell at det utgjør et fenomen i seg selv. Man vil måtte bruke det hver gang man konstruerer et pentagram, og man vil være i dets landskap når man opererer med Fibonaccis tallrekke. Uansett hvilke oppdagelser fremtiden vil bringe, vil det gyldne snitts forholdstall forbli verdens mest irrasjonelle tall." (side 125-126).

Og med det gjenstår det vel egentlig bare å tilføre at boka er både interessant, pedagogisk og i det alt vesentlige lettfattelig (med unntak av matematikk-kapittelet for min del) - i tillegg til å være godt skrevet. Jeg tror ikke en ting er utelatt om det gyldne snitt i denne boka, og forfatteren demonstrerer bunnsolide kunnskaper om et tema de fleste av oss bare har en vag fornemmelse av - altså inntil man leser hans bok og får del i hans kunnskaper. Og kanskje mest av alt er jeg imponert over at forfatteren har debutert med denne boka i en alder av 21 år! Det står det nemlig stor respekt av!

Utgitt: 2013 
Forlag: Kagge Forlag 
Antall sider: 136
Boka har jeg fått fra forlaget


August Geelmuyden (Foto: Hilde Bjørnskau)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - "Magisk" matteformel ble bok

mandag 19. mai 2014

Siri Pettersen: "Odinsbarn"

Ny norsk fantasy-serie!

Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter fra Trondheim, kan jeg lese på Wikipedia. Og jeg som trodde at hun faktisk debuterte med "Odinsbarn", den første boka i en serie i tre deler - "Ravneringene" ... Og så leser jeg at hun har tegnet en serie om Kråkene og den episke fantasy-fortellingen Myrktid. Dessuten har hun tegnet serien Anti-Klimaks - den serien hun også er mest kjent for. 

"Ravneringene" er en fantasyserie på norrøn grunn, som handler om Hirka, ei haleløs jente - et odinsbarn - i en verden befolket av halebefengte vesener, som til forveksling ligner mennesker - om det altså ikke hadde vært nettopp pga. halen. Og jeg, som overhode ikke har erfaring med fantasy-genren, har lest denne boka utelukkende fordi den er på kortlisten for Bokbloggerprisen 2013

Den første boka i serien handler om Hirka. Hun har alltid visst at hun ikke er som alle andre siden hun ikke har noen hale. Under hele oppveksten har hun fått høre at ulven spiste halen hennes, men nå som "rite" nærmer seg, går det opp for henne i all sin gru at hun ikke er av samme folk som de andre. Hun er "råta", og det innebærer at alle som kommer i nærkontakt med henne risikerer å råtne. Dessuten kan hun ikke "favne" og hun har ikke "evna". Hun er rett og slett et menneske! Et vesen det etter hvert skal vise seg at de hun trodde var folket hennes, ønsker å ta livet av ... Fordi hun minner dem om noe de helst ikke ønsker å ha befatning med, ikke vite noe av ... 

Vi møter et helt univers, et helt samfunn av individer i Ymslanda. Uten store fakter rulles plottet i historien ut, og selv om det tok litt tid før jeg kjente at historien tok tak i meg, opplevde jeg dette til gangs etter hvert. Historien er virkelig spennende, og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Her utfordres gammel overtro - som tilbedelse av "seeren", troen på de blinde, betydningen av "evna" i forbindelse med "rite" osv. Og dypest sett - eller som et bakteppe historien - konfronteres vi med frykten for det fremmede eller ukjente. Akkurat dette - alle lagene i historien og samtidig enkelheten - fraværet av utenpåklistret staffasje - er bokas styrke, slik jeg ser det. Dramaturgien gjør den dessuten åndeløst spennende etter hvert. 

Fantasy-genren er definitivt ikke min greie. Jeg knekker sammen og tilstår dét med det samme. Jeg kjenner også på at jeg ikke har et begrepsapparat eller sammenligningsgrunnlag for å vurdere om dette er en god, middels eller mindre god bok innenfor fantasy-genren. Det jeg imidlertid ser er at denne boka er både velskrevet, velkomponert og spennende! Mitt generelle inntrykk, som riktignok er mest basert på andres vurderinger, er at historien også er original og spesiell. Det er ikke hverdagskost at det utkommer norske fantasy-serier, og når det først kommer, er det jo litt artig at serien er norrøn-inspirert. Ordet hulder nevnes aldri i boka, men det var dette jeg så for meg når det var tale om halebefengte vesener. En annen ting jeg reagerte på var for øvrig beskrivelsen av mange vaner o.l. som lignet veldig på menneskenes vaner. Som at bordet de satt og spiste ved, var kledd med linduker, som at de spiste med kniv og gaffel osv. Dette brøt med bildet jeg har av hulder-liv. Men så har jeg som tidligere nevnt ikke så mye å sammenligne med, fordi jeg aldri tidligere har lest en fantasy-bok ... 

Alt i alt en overraskende morsom leseopplevelse av en bok som fortjener all den virak den kan få! Og perfekt for ungdommer eller unge voksne som elsker fantasy-litteratur!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Erich Kruse Nielsen
Spilletid: 21 t, 15 min. (antall sider: 621)
Forfatterens blogg
Lydboka har jeg mottatt fra Lydbokforlaget


Siri Pettersen (Foto: Lånt fra forfatterens blogg)
Andre omtaler av boka:
- VG v/May Grethe Lerum - 03.09.2013 - Første bok i triologien "Ravneringene" - Imponerende fantasy-univers
- Av en annen verden - 27.12.2013
- Støvkorn - 09.09.2013
- Solgunn sitt - 20.09.2013 
- Bokstavelig talt - 10.09.2013
- Reading Randi - 17.02.2014
- Bokelskerinnen - 09.09.2013 - Bokelskerinnen intervjuer Siri Pettersen
- Elikkens bokhylle - 13.02.2014
- Siljes skriblerier - 18.09.2013

Populære innlegg