Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Forest Whitaker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Forest Whitaker. Vis alle innlegg

torsdag 17. september 2020

"The Crying Game" (Regissør: Neil Jordan)

Et irsk plott av beste merke!

Jeg har tidligere omtalt noen irske filmer her på bloggen, og med filmen "The Crying Game", fortsetter jeg på mitt prosjekt. Filmen er fra 1992 og ikke helt enkel å få tak i lenger, så jeg lånte denne på Deichmanske Bibliotek. 

Irske Neil Jordan (f. 1950) er ikke bare regissør. I tillegg er han manusforfatter og forfatter av både romaner og noveller. Jordan har mottatt en rekke priser både for sine filmer og sin debutroman. For "The Crying Game" (eller "Fryktens spill" som er den norske tittelen) mottok han Oscar for beste originale manus. (I tillegg fikk den flere nominasjoner.) Det har jeg ingen problemer med å forstå, for maken til plott som i denne filmen skal man virkelig lete lenge etter! Historien er mangfoldig, kompleks og har har flere bunner. Spesielt imponerende er det at dette er en lavbudsjettfilm.

Andre filmer Neil Jordan er kjent for er "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Intermission" (2003 - her som produsent), "Breakfast on Pluto" (2005), "The Brave One" (2007) og "Ondine" (2009). Det har blitt færre filmer med årene, og heller flere serieproduksjoner, som "The Borgias" (2011-2013) og "Riviera" (2017 - ). (Samtlige lenker peker til mine tidligere omtaler her på bloggen.)

Utgangspunktet for filmen er konflikten i Nord-Irland, mellom styresmaktene og IRA. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et tivoli. Jude (spilt av Miranda Richardson) har lagt an på den fargede britiske soldaten Jody (spilt av Forest Whitaker), og lokker ham inn i "buskene", et stykke borte fra folk. Idet forførelsen skal finne sted, blir de avbrutt og Jody kidnappes. Jude og hennes medspillere er IRA-medlemmer, og planen er å ta et gissel for å få løslatt et arrestert IRA-medlem. 

Det hele betraktes gjennom øynene til Fergus (spilt av Stephen Rea), en mann som frivillig har blitt med på aksjonen. Han settes til å vokte gisselet, og mellom ham og Jody vokser det etter hvert frem en fortrolighet som kommer i konflikt med det oppdraget han har blitt med på. Fergus er ikke så hardhudet som resten av gjengen, og dette merker de andre. Fergus er imidlertid oppsatt på å vise seg tilliten verdig. 

Hele gisselsituasjonen ender fatalt, og kun Fergus, Jude og lederen for aksjonen (spilt av Adrian Dunbar) overlever. Tragisk nok blir den flyktende fangen overkjørt av bilen redningsmennene hans kommer i. 

Fergus skjønner at han må gå under jorden. Han reiser til London, der han begynner å arbeide som en ganske anonym bygningsarbeider under falskt navnt. Han har ikke glemt Jodys historie om kvinnen i hans liv. Dil (spilt av Jaye Davidson) er frisør, og hun vanker på en spesiell pub, hvor hun også opptrer. "The Crying Game" er hennes stjernenummer. 

En dag oppsøker Fergus frisørsalongen hvor Dil jobber, og bestiller en hårklipp. Samme kveld følger han etter Dil til puben. Der blir han vitne til at hun behandles dårlig av kjæresten sin. Han er bergtatt av hennes skjønnhet og mystiske utstråling. Da de to etter hvert innleder et forhold, er han uforberedt på at Dil er transkjønnet ... I mellomtiden dukker de to overlevende fra det mislykkede gisseldramaet opp, og ønsker at Fergus skal ta en viktig rolle i et bestillingsdrap av en eldre dommer ... 


Jeg satt fjetret i de nesten to timene filmen varte. Når du tror at du har skjønt alt, kommer det nye, overraskende vendinger i historien. Sluttscenene er helt eminente! 

Denne filmen har i grunnen alt. Et spennende plott, flotte skuespillerprestasjoner, et interessant politisk bakteppe, en dæsj kjærlighet (er det mulig for en heterofil mann å elske en transseksuell?- for eksempel), innblikk i voldelig ekstemisme der alt handler om "saken", en troverdig tidskoloritt - og flere innblikk i det typisk irske.

Jeg har vært på et par rundturer i Irland, og blir alltid svært nysgjerrig på hvor filmer som dette er innspilt. Denne filmen er for det meste innspilt i England, nærmere bestemt London, mens tivoliscenen er innspilt i Laytown, nord for Dublin. 

Dette er en kvalitetsfilm jeg varmt kan anbefale! Dersom den skulle dukke opp i noen DVD-hyller i fremtiden, kommer jeg til å sikre meg et eksemplar - for jeg ser den gjerne igjen om noen år!

Innspilt: 1992
Originaltittel: The Crying Game
Norsk tittel: Fryktens spill
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk
Sjanger: Thriller
Skuespillere:
Forest Whitaker (Jody), Stephen Rea (Fergus), Jaye Davidson (Dil), Miranda Richardson (Jude), Jim Broadbent (Col), Adrian Dunbar (Maguire)
Spilletid: 111 min.

søndag 12. mars 2017

"Arrival" (Regissør: Denis Villeneuve)

En noe annerledes Sci-fi 

"Arrival" er en av filmene som ble nominert til Oscar tidligere i år. I alt var det tale om åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film. Da jeg så filmen noen få dager før utdelingen den 27. februar, levnet jeg den få vinnersjanser. Fasiten etter prisutdelingen er at "Arrival" fikk en Oscar, og dette var i kategorien beste lyd

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) har vunnet mange priser tidligere, blant annet for "Sicario" (2015) og "Incendies" (2010). (Linkene peker til mine omtaler av disse filmene.)

I filmens åpningsscene følger vi hovedrolleinnehaveren Louise Banks, som har en datter som dør av kreft. Etter noe forvirring i forhold til sammenhengen i historien, skjønner vi at dette er et frempek, og at resten av historien som fortelles ligger tilbake i tid, før datteren ble født. 

Louise er lingvist (språkforsker). Midt under en forelesning på universitetet blir hun og resten av verden oppmerksom på tolv romskip som lander på forskjellige steder i verden. Det er åpenbart at de vesnene som oppholder seg på romskipene har et budskap. Problemet er bare at ingen forstår hva de forsøker å formidle. 

Ett av romskipene har landet i Montana, og myndighetene setter opp en militærleir ved siden av romskipet, som svever litt over bakken. 


Louise - med romskipet i bakgrunnen.
Louise blir kontaktet fordi myndighetene tenker at hun er den rette til å deschiffrere budskapet fra vesnene som befinner seg ombord på romskipet. Hva vil de? Er de ondsinnede eller kommer de med noe godt? Når Louise spør dem om hva de vil, tolker hun svaret de kommer med som "offer weapon". Dette tolkes truende av de militære som er i beredskap rundt romskipet. Sammen med matematikeren Ian Donnelly forsøker hun å unngå en katastrofe.


I begynnelsen kommuniserer Louise gjennom en romdrakt, men etter hvert
skjønner hun at for mye av kommunikasjonen går tapt når hun ikke får
vist frem hvem hun er.
Parallelt følger vi andre lands reaksjoner på romskipene. Sterk grad av mistenksomhet preger det meste som skjer. Spørsmålet er om det er språkforskere som først og fremst skal redde verden, altså ved at det legges et stort arbeid og mye energi i kommunikasjonen for å unngå misforståelser ... (Noe som kunne kommet godt med også i kommunikasjonen mellom menneskene på jorda ...) Historien viser med all tydelighet at det i alle fall ikke er militære krefter som redder verden ... 


Louise kommuniserer med de utenomjordiske vesnene-
Mer enn dette har jeg ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen for alle dere som har lyst til å se denne filmen. 

Jeg innrømmer det like godt med en gang: sci-fi er ikke min favoritt. Det er helt opplagt at dette påvirker min holdning til denne filmen. Samtidig er det flere ting jeg reagerte på mens jeg så filmen. Først og fremst reagerer jeg på fremstillingen av at det er amerikanerne som sitter med løsningen på hvordan verden kan forstås, men resten av verden stort sett ikke forstår hvordan kriser som dette kan løses. Dette budskapet spisses i filmen. Jeg kjenner også at "en-mann-kan-redde-verden"-konseptet har gått ut på dato. Filmregissøren skal likevel ha for at helten denne gangen er en kvinne, men likevel ... Jeg ser at filmen har fått kred for originalitet og at det fremheves av enkelte at det er mye som skiller denne filmen fra f.eks. "Independence Day" (en helt elendig film, synes jeg). Romvesnene i denne filmen er dessuten fullstendig annerledes enn alle andre romvesner jeg har sett i tilsvarende filmer. Er det en god eller dårlig ting? Tja ... Vet ikke helt. Og bare for å ha nevnt det: gåten knyttet til "offer weapon" er selvsagt essensiell i filmen, og dette byr på overraskelser underveis. 

Rent teknisk holder denne filmen mål og vel så det. Romskipet og romvesnene er originale. Skuespillerne er også flotte. Lydbildet er dessuten eminent. Men historien engasjerte meg ikke. Mest fordi jeg fant det hele så usannsynlig og lite troverdig ... Dersom du er blant dem som elsker sci-fi tror jeg likevel at du kommer til å like denne filmen. La derfor ikke min oppfatning av den stå i veien for at du likevel velger å se den. 

Filmen er tatt av filmplakatene på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 20. mars i år.

Innspilt: 2016
Originaltittel: Arrival
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Sci-fi
Skuespillere: Amy Adams (lingvisten Louise Banks), Jeremy Renner (Ian Donelly), Forest Whitaker (U.S. Army Colonel G. T. Weber), Michael Stuhlbarg (agent David Halpern), Tzi Ma (general Shang) og Mark O´Brien (kaptein Marks)
Spilletid: 116 min

søndag 5. januar 2014

"The Butler" (Regissør: Lee Daniels)

Se opp for denne filmen!

Det er en stund siden jeg så denne filmen, og nå som release på DVD nærmer seg (14. januar 2014),  er det på tide å få skrevet om filmen her på bloggen min. 

"The Butler" er basert på en sann historie om Cecil Gaines, butleren som tjenestegjorde for åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus. Filmen er ikke utelukkende et portrett av ham som person og det livet han levde, men handler vel så mye om de fargedes situasjon i USA fra 1920-årene og frem til i dag. Og det er nettopp dette siste som gjør at filmen er så interessant, samtidig som det er viktig at alle slike historier gis et ansikt!

I filmens innledende scene møter vi Cecil og hans familie på bomullsmarkene. Året er 1920 og det ligger i sakens natur at de fargede ikke lenger er slaver (de ble jo frigitt som følge av den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene), men er frie mennesker som arbeider for føden og som også får betalt for jobben de gjør. Likevel - de er så trellbundne som det går an å bli. Det skjønner vi da sønnen til plantasjeeieren - Alex - skyter og dreper Cecils far, og fruen på gården - i selveste Vanessa Redgraves skikkelse - kommanderer arbeiderne til å grave liket ned. Dette drapet slipper sønnen unna med - sånn er det bare. 

I et anfall av dårlig samvittighet bestemmer likevel Mrs. Annabeth Westfall seg for at Cecil, den nå farløse gutten, skal få anledning til å utdanne seg til butler. Hun tar ham inn i huset, han får fine klær og går rundt og lystrer herrefolkets minste ønsker, som "hus-nigger", hele tiden engstelig og redd for at sønnen Alex skal komme med utfall mot ham. Da han så og si er fullt utlært, velger han å reise derfra. Det kan tross alt ingen nekte ham, for dette er den lille friheten han faktisk har, å kunne velge hvor han vil arbeide ... 

Tilfeldighetene fører ham videre, og etter å ha arbeidet en del år på et stort hotell, blir han oppdaget av en representant fra Det hvite hus. Cecil tilbys jobb som butler ved Det hvite hus, og dette er en så stor ære at han ikke kan takke nei. I mellomtiden har han etablert en familie, er gift med Gloria (spilt av Oprah Winfrey) og har fått to sønner; Charlie (Isaac White) og Louis (David Oyelowo). Arbeidet ved Det hvite hus fører til at Cecili i årene som kommer, knapt er hjemme. Han skjønner litt for sent at kona har utviklet et alkoholproblem, mens eldstesønnen er i opprør mot alt og alle og havner i fengsel gang på gang fordi han nekter å bøye seg for segregeringslovene. 


Cecil Gaines og kona Gloria - spilt av Forest Whitaker
Oprah Winfrey
I mellomtiden avløses den ene presidenten av det andre - hele tiden mens vi følger det som skjer med landets fargede befolkning; republikaneren Dwight D. Eisenhower (her spilt av Robin Williams) regjerer i årene 1953 - 1961, demokraten John F. Kennedy (spilt av James Marsden) i årene 1961 til 1963, etterfulgt av demokraten Lyndon B. Johnsen (spilt av Liev Schreiber) i årene 1963 . 1969, republikaneren Richard Nixon (spilt av John Cusack) i årene 1969 - 1974, republikaneren Gerald Ford i årene 1974 - 1877, demokraten Jimmy Carter fra 1977 til 1981 og republikaneren Ronald Reagan (spilt av Alan Rickman) fra 1981 til 1989. 


Lyndon B. Johnson og frue - med Cecil Gaines i bakgrunnen
Hele tiden følger vi sønnen Louis og hans kamp for de fargedes rettigheter, og det mest hjerteskjærende er i grunnen at faren Cecil føler at han svikter ham på grunn av dette. Selv er han også opptatt av at han som farget tjener mye mindre enn hvite med en helt tilsvarende jobb, men dette kan han lenge glemme å få gjort noe med. Inntil Ronald Reagan kommer til makten, og han og hans kone Nancy (her i Jane Fondas energiske skikkelse) gjør noe med dette - samtidig som Reagen møter seg selv i døra i forholdet mellom egen innenrikspolitikk og boikotten av Sør-Afrika. For mens USA er opptatt av den urett som rammer de fargede i Mandelas hjemland, er de så og si blinde for den rasistiske volden som rammer deres egen fargede befolkning, rett foran egen nese ... Å bevege seg utendørs for fargede kunne nemlig være en blandet fornøyelse - ikke bare i Sør-statene med Ku Klux Klan, men også på gata i Nord-statene ... 

Underveis ble jeg både forbannet og målløs over den behandlingen som ble de fargede til del. Mobben gikk løs på dem gang på gang, mens de som ble fengslet var ofrene, de fargede ...


Gloria Gaynes og en av butlerne - spilt av Oprah Winfrey og
Lenny Kravitz
Forest Whitaker spilte butleren Cecil Gaines helt formidabelt, og tilsvarende synes jeg at David Oyelowo gjorde i rollen som den opprørske sønnen Louis. Ekstra interessant var det selvsagt å se hvordan butleren oppfattet de ulike presidentene ettersom de kom og gikk, hele tiden med de fargedes situasjon som et bakteppe. Mordet på Kennedy, mordet på Martin Luther King Jr., Ku Klux Klan, de sosiale forholdene i landet, segresjonspolitikken som gradvis blir borte på overflaten, men ikke i sinnene til menneskene ... osv. 

Cuba Gooding Jr. og Lenny Kravitz bør også nevnes som fantastiske skuespillere i denne filmen, og det må for ordens skyld også Oprah Winfrey, selv om jeg har vanskelig for å se noe annet enn Oprah i henne uansett hvilken rolle hun spiller. Helt til slutt: gjengivelsen av et autentisk miljø er amerikanerne svært gode på å skape i stjernespekkede og påkostede filmer, og i så måte er heller ikke denne filmen noe unntak!

Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste, og håper riktig mange som ikke fikk den med seg mens den gikk på kino, får med seg filmen på DVD når den har release den 14. januar i år!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: The Butler
Norsk tittel: Butleren
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Forest Whitaker (Cecil Gaynes som voksen mann), Vanessa Redgrave (Annabeth Westfall), Oprah Winfrey (Gloria Gaines), David Oyelowo (Louis Gaines), Lenny Kravitz (James Holloway), Robin Williams (Dwight D. Eisenhower), John Cusack (Richard Nixon), Liev Schreiber (Lyndon B. Johnson), Nelsan Ellis (Martin Luther King Jr.), Jane Fonda (Nancy Reagan), Alan Rickman (Ronald Reagan) m.fl.
Spilletid: 2 t 12 min.

søndag 26. september 2010

"Bird" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 1988
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Forest Whitaker, Diane Venora, Michael Zelniker, Samuel E. Wright, Keith David, Michael McGuire, James Handy, Damon Whitaker, Morgan Nagler, Arlen Dean Snyder, Sam Robards
Spilletid: 154 min.

Charlie Parker, også kalt Bird, ble født i 1920. I løpet av sitt korte liv (som endte da han var 34 år) markerte han seg som en formidabel jazzsaksofonist. Hans helt særegne musikkstil gjorde ham til en av de største jazzmusikere noen sinne.

I filmen møter vi ham som voksen mann, og han har allerede gjort seg bemerket i Amerikas jazzverden. Dessverre ligger han under for både alkohol og heroinmisbruk, og dette gjør ham tidvis meget vanskelig å samarbeide med. Dessuten var det i aller høyeste grad medvirkende til at han aldri klarte å tjene noe særlig på musikken sin, men forble temmelig fattig. Han og vennen Dizzy Gillespie ble ansett å revolusjonere jazzen.

Foruten at musikken i denne filmen er vanvittig god samt at skuespillerprestasjonene er formidable, er miljøskildringene i filmen meget troverdige. Forest Whitaker spiller Bird med en så intens innlevelse at det rett og slett ikke kunne vært gjort bedre! Og Diane Venora som Birds kone Chen var ikke noe dårligere!

Noe jeg ikke visste fra før av var at Charlie Parker var gift med en hvit kvinne. Selv om de levde og bodde i Nord-statene, kunne ikke det være enkelt i 40-50-årenes USA. Dette var tross alt lenge før segregeringslovene ble opphevet og Martin Luther King ble en helt og foregangsmann i kampen mot rasisme. Men som et paradoks nevner jeg at filmen ble innspilt i 1988, og ikke én gang finner det i denne filmen sted en het scene mellom ektefellene. Antakelig ville dette vært for sterk kost for det amerikanske publikum i 1988 ...

For øvrig synes jeg filmen med fordel kunne ha vært litt kortere. 2,5 timer ble i lengste laget.

Filmen fortjener etter mitt skjønn
terningkast fem.




Populære innlegg