Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Font forlag. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Font forlag. Vis alle innlegg

tirsdag 26. desember 2017

Affinity Konar: "Mischling"

Rystende godt skrevet om Mengeles tvilling-"forskning" i Auschwitz!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for at "Mischling" av Affinity Konar skulle være en av de siste bøkene jeg leste i år ... I alle fall ikke dette! Men FOR en bok! Jeg var helt oppslukt fra første side! Boka er dessuten drivende godt skrevet, og med en oversettelse som ivaretar bokas litterære kvaliteter. Denne boka fortjener riktig mange lesere! 

Affinity Konar (f. 1978) er av polsk-jødisk opprinnelse, og vokste opp i Canada. Konar bor i dag i Los Angeles. Hun debuterte med boka "The Illustrated Version of Things" i 2009. "Mischling" kom opprinnelig ut i 2016, og på norsk nå i høst. Dette er Konars andre bok.

Mischling var et begrep som nazi-Tyskland brukte om personer med ariske og jødiske gener, dvs. en miks av blod/gener. Begrepet ble også brukt i betydningen bastard eller hybrid. 

Romanen "Mischling" handler om tvillingene Pearl og Stasha, som kommer til Auschwitz høsten 1944, tolv år gamle. De veksler på å være jeg-personen i annet hvert kapittel. Pearl ble født først, og så kom Stasha. De ankommer Auschwitz sammen med sin mor og Zayde, stuet sammen i en krøttervogn. Faren deres, som er lege, forsvant noen måneder tidligere fra hjemmet deres i Łódź.

Så dukker det opp en hvitkledd mann. Han er vennlig og er lege. Han viser stor interesse for Pearl og Stasha og noen trillinger som har ankommet samtidig med dem. Med løfte om at de skal få se moren sin på sabbaten, blir søsknene med ham med en følelse av å være spesielle og utvalgte. De skjønner ikke før senere at alle barna som ikke er tvillinger, føres rett til gasskamrene. Nazistene har ikke bruk for dem, siden de ikke kan arbeide. Tvillingene føres til brakkene i dyrehagen - Mengele Zoo - og møter andre tvillinger og trillinger. 

Hvor vi enn så, var det et duplikat, en dobbeltgjenger. Bare jenter. Triste jenter, små jenter, jenter langveis fra, jenter som kunne vært naboene våre. Noen av jentene var stille, de satt som fugler på halmmadrassene og gransket oss. Da jeg gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre halvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt bein, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke. (side 20)

Mengele forlanger at jentene kaller ham onkel. Han er flink til å plystre, og går rundt i sitt laboratorium, som egentlig er et torturkammer, og plystrer glade melodier og klassiske stykker, mens han piner de små jentene i forbindelse med "forskningen" sin. 

Jeg prøvde å etterligne denne hule plystringen, men kjente at jeg ikke var i stand til å kopiere doktorens triller - da jeg samlet leppene for å blåse, ble det bare sus. 

Onkel så det og smilte. Det var et lystig ansiktsuttrykk som kunne virket ufarlig for en utenforstående, men det fikk meg til å gyse. Vi var tross alt i laboratoriet hans for å bli testet, sikkert blant annet for å avdekke vår underlegenhet og avgjøre hvor lenge vi skulle få leve. Det virket ikke umulig at en slik test kunne være hvor godt man plystret. Nazistene hadde så idiotisk onde ideer om hva som utgjorde et menneske - jeg visste bedre enn å undervurdere påfunnene deres.

"Jeg kan plystre," forsikret jeg Onkel. "Jeg lover. Jeg plystret for bare noen timer siden." (side 69)

Under oppholdet får vi høre om fangevoktere som morer seg ved å la dødssyke fanger spille ball med hverandre på en bane. Fangene er så avmagret at det er så vidt de klarer å bevege seg. Vi får også høre om Canada og kostbarheter man kan få tak i dersom man bare har noe å bytte med. Mange av historiene om Mengele og hans eksperimenter kommer innimellom - som guttene som sys sammen, rygg mot rygg, og som dør av infeksjoner. Som eksperimentene med å sprøyte blått fargestoff inn i bruke øyne, og som ikke fører til blå øyne, men til umiddelbar blindhet. Som Mengeles absurde samlemani av øyne, som han satte opp på en tavle med nåler, som om øyeeplene var sommerfugler ... I et glimt får en av tvillingene øye på disse øynene, og det skremmer vettet av henne. Hun må sverge på at hun aldri har sett dette, og trues til taushet. 

Innimellom skjer det likevel vakre ting, som en forelskelse mellom Pearl og Peter. "Natten - den hadde glemt at den ikke skulle være vakker i Auschwitz ..." (side 122)

Krigen nærmer seg ubønnhørlig slutten etter hvert, og fangene hører stadig lyden av fly. Mengele trekker seg inn i seg selv, men dette forhindrer ikke at eksperimentene hans fortsetter, mer grusomme for hver dag som går. Og så forsvinner Pearl ... Hvor har hun blitt av? Nazistene gjør det de kan for å slette sporene etter sine ugjerninger, og ønsker heller ikke at det skal være overlevende fanger igjen i Auschwitz. 

Senere skulle historien vise at over sju tusen mennesker ble igjen i Auschwitz, avmagret og immobiliserte, mens resten av oss ble sluppet ut i flokker, tettpakkede marsjer av døde og halvdøde. I akkurat denne dødsmarsjen talte vi tjue tusen. Etternølerne blant de marsjerende ble skutt, de uføre også. Vi ble raskt færre. Soldatene moret seg med å skyte en kropp så den falt mot en annen kryp, og den kroppen veltet igjen en neste, og så nådeløst videre, knekk i knokler, hvin fra kuler, brekk på brekk - folket vårt falt og SS trampet over dem, skjøt alle som våget å røre seg. (side 205)

Viljen til å overleve er sterk, for det handler om at noen må fortelle hva som har skjedd. Andre måtte advares om at det fantes folk som vandret rundt uten sjel og ville skade andre for moro skyld - i jakten på det fullkomne og for å tilfredsstille en medfødt ondskap (side 249). 

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen, men de fleste som har lest om andre verdenskrig, Auschwitz, Mengele og hans tvilling-"forskning og ikke minst om hvordan jødene ble møtt i Polen generelt og kanskje Krakow spesielt, kjenner konteksten for historien. Det er rystende - fra ende til annen! 

Som nevnt innledningsvis ble jeg svært positivt overrasket over denne boka, som jeg hadde en forestilling om kanskje var litt "hypet". Det viste seg å være en feilslutning. Boka er nemlig meget god. Språket er kraftfullt, og fordi historien hele tiden fortelles av tvillingene Pearl og Stasha (og etter hvert bare av Stasha, siden Pearl er forsvunnet), er det noe helt særegent over fortellerstilen. I begynnelsen er den naivistisk i stilen, men vi skjønner at særlig Stasha er eldre enn sine 12 år, fordi det hele tiden kommer frempek på hva som egentlig skjedde. Hun tolker hendelsene i lys av det hun har fått innsikt i på et senere tidspunkt. Det gjorde boka enda bedre, synes jeg. 

Både Guri Hjeltnes i VG og Cathrine Kröger i Dagbladet har gitt boka terningkast fem, mens Paul Odland i Dagen har gitt den terningkast seks. Jeg er med andre ord ikke alene om å fullrose denne boka. Historien i boka har så mange lag, og dersom du tenker at jeg har røpet for mye av handlingen, så tar du faktisk feil. Her er så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i denne omtalen. 

Med fare for at jeg selv bruker en velbrukt klisjé: dette er en av årets store overraskelser på bokfronten! Gå ikke glipp av denne boka! 

Avslutningsvis ønsker jeg å presisere at jeg selv har bedt om et leseeksemplar av boka fra forlaget, og at jeg er en fri og uavhengig blogger som ikke får betalt for det jeg skriver. 

Utgitt i USA: 2016
Originaltittel: Mischling
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font forlag
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
ISBN:978-82-8169-428-6
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. 

Affinity Konar (Bildet har jeg lånt av forlaget.)

lørdag 26. august 2017

Chigozie Obioma: "Den forbudte elven"

Enda en afrikansk forfatter som det er vel verdt å bli kjent med!

I hele sommer har jeg knapt kunnet bevege meg inn i en bokhandel uten å møte på denne boka - gjerne med påskrift fra en av de ansatte om hvilken fantastisk roman dette er. Jeg er generelt veldig engstelig for å gå glipp av store ting innenfor litteraturen, og ble selvsagt nysgjerrig. Før jeg rakk å områ meg, var første opplag av boka utsolgt. Etter å ha lest den er jeg ikke overrasket. Dette er nemlig en slik bok som slår godt an hos flertallet av lesere. Den gjør dessuten så sterkt inntrykk at leserne ikke kan la være å snakke om det etterpå. Ryktene sprer seg som ild i tørt gress, og før vi får snudd oss er den en bok "alle" bare lese. 

Chigozie Obioma (f. 1986) er opprinnelig fra Nigeria, men er bosatt i USA hvor han underviser i litteratur ved University of Nebraska. "Den forbudte elven" er hans debutbok, og den kom ut i 2015 (med originaltittelen "The Fishermen"). Boka ble nominert til Booker-prisen i 2015. Forfatteren har vunnet flere internasjonale priser for boka, som for tiden er oversatt til over 20 språk. Nå skriver Obioma på sin andre bok "Falkejegeren". (Du verden - han er jammen modig som har gått ut med dette mens han er i skriveprosessen, tenkte jeg da jeg leste dette! Det kan vel egentlig bare bety én ting: at boka så og si er ferdig.) (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren.)

Om boka

Vi befinner oss i Nigeria og året er 1996. Vår jeg-person, Ben, har tre brødre; Ikenna, Boja og Obembe. Ikenna er eldstemann på femten, Boja er fjorten, Obeme er elleve og Ben er ni år. Da faren, som jobber i Nigerias sentralbank, forflyttes til en filial i Yola, endres livet deres dramatisk. 

"Fra og med i dag skal jeg bo i Yola, og jeg vil ikke at dere skal lage vanskeligheter for mor." Han skar grimaser da han sa det, som hver gang han ville jage fryktens hunder i oss. Han snakket langsomt og med mørk og høy stemme, hvert ord hamret dypt inn i bevisstheten vår. Slik at hvis vi skulle være ulydige, kom vi til å huske nøyaktig når han hadde gitt oss den detaljerte formaningen med den enkle påminnelsen: "Jeg sa det." 

"Jeg kommer til å ringe henne regelmessig, og hvis jeg får høre dårlige nyheter" - han viftet med pekefingeren for å understreke ordene - "jeg mener, noen som helst slags rampestreker, skal dere få smake syndens sold." (side 11)

Etter et par måneder bryter brødrene seg fri fra den gamle ordenen med sinnsro, lydighet, lesing og den daglige siestaen. I stedet begynner de å utforske verdenen utenfor den de er vant til. I begynnelsen spiller de fotball etter skolen. Men så en dag blir de fiskere. De skaffer seg utstyr og drar ut til elven Omi-Ala. For å komme dit må de forbi et område med ville griser. 

"Vi fisket med stor iver, som om det daglig samlet seg et stort publikum ved elven for å se på oss og heie på oss. Vi brydde oss ikke om lukten av brakkvann, svermene av insekter som drev innved bredden hver kveld, eller det kvalmende synet av alger og blader som dannet kart over vanskeligstilte nasjoner på den motsatte elvebredden, der knudrete trær hang ned i vannet. Kledd i filler og gamle klær dro vi til elven hver bidige dag med de rustne blikkboksene våre, døde insekter og meitemarker i oppløsning. For vi hadde god glede av fiskingen, tross i alt besværet og den dårlige avkastningen." (side 19)
Det er bare én hake ved det: guttene får ikke lov til å gå til denne elven av foreldrene sine. Elva Omi-Ala var en gang ren og klar og forsynte innbyggerne både med vann og fisk. Nå er den en forurenset pøl og et ondskapens arnested, en "besmittet vugge". Dessuten verserer det mange rykter om elva - som at det foregår fetisjistiske ritualer langs dens bredder. Et lemlestet kvinnelik skal dessuten ha dukket opp året før. 

Mens de er på vei hjem fra en fisketur, møter de landsbygærningen Abulu, som varsler at en av brødrene kommer til å drepe Ikenna. Abulu er beryktet for sine spådomskunster. De møter også på presten og en nabokone. Deretter er ikke veien lang til at foreldrene får greie på det som har skjedd. Neste gang faren er hjemme, vanker det juling. 

"Mors forsøk på å helbrede Ikenna var bortkastet på ham. For spådommen hadde gått berserk som et blodtørstig villdyr og ødela sinnet hans med galskapens utemmede kraft, rev ned bilder, knuste vegger, tømte skap og veltet bord til alt han kjente, alt han var, alt han var blitt, lå smadret tilbake. For min bror Ikenna var frykten for den døden Abulu hadde spådd ham, blitt noe påtagelig, en innestengt verden som han var ugjendrivelig fanget i, og det eksisterte ingenting utenom den. 

Jeg hadde en gang hørt at når redselen tar et menneskes hjerte i besittelse, krymper de. Det kunne man si om broren min, for da frykten inntok hjertet hans, frarøvet den ham mange ting - sinnsroen, velværet, vennskap, helsa, til og med troen." (side 107)

Moren klarer ikke å holde styr på barna mens ektemannen er borte, og ektemannen blir vitne til at alle hans drømmer om hva sønnene skulle bli - lege, advokat, ingeniør og flyver - forvitrer ... 

Hva jeg tenker om boka

"Den forbudte elven" er en spenningsroman av de sjeldne, uten at dette er en krimroman.    Jeg leste ut boka i løpet av svært kort tid, nærmest uten å være i stand til å slippe den. Jeg bare måtte få vite hvordan det gikk med denne hjemsøkte familien, hvor de voksne klamret seg til den moderne verden, mens barna holdt på å gå til grunne i gammel overtro. Vanligvis er det barna som står for utviklingen, mens foreldrene holder igjen - men her er det altså omvendt. Skjønt moren står i en mellomposisjon. Mens ektemannen er velutdannet, har hun vært hjemme med barna og hatt en liten jobb på det lokale markedet på si´. 

Måten Chigozie Obioma beskriver det som skjer underveis, er hva jeg tidligere kanskje ville ha kalt "forblommede", fordi historien er så overlesset med adjektiver, metaforer og bilder at det tidvis kan bli for mæget av det gode. Samtidig er det noe med at dette er i tråd med en annen skrivetradisjon enn hva vi europeere er vant til. Etter hvert konkluderte i alle fall jeg med at det var helt greit. Ikke helt få ganger måtte jeg smile på grunn av forfatterens oppfinnsomhet. Han sparer liksom ikke på kruttet. Samtidig maner han frem en uhyggestemning som preget det meste av handlingen i boka. Han holder oss i en skrustikke, slik at det er vanskelig å legge boka fra seg. 

Ekstra pikant er blandingen mellom igbo, joruba og engelsk. Måten disse språkene blandes sammen og har hver sine formål og begrensinger, er interessant lesning. Det hele får et muntlig preg over seg, noe som gjorde at jeg tenkte at boka må være ypperlig som lydbok! 

Dramaet som utspiller seg i boka er dypt psykologisk. Forfatteren kryper nærmest inn under huden på hovedpersonene, og beskriver et persongalleri og et miljø så levende at jeg ikke hadde problemer med å se scenene for meg. Samholdet mellom brødrene er rørende beskrevet, og det samme gjelder sorgen etter at splittelsen mellom dem er et faktum. Det er sørgelig å være vitne til hvordan en spådom blir en selvoppfyllende profeti ... I følge de gamle tradisjonene og overtroen er nemlig alt forutbestemt, og det nytter derfor ikke å kjempe imot. 

Bakteppet i romanen er politiske uroligheter i Nigeria, noe som for øvrig har ført til at så mange store og viktige nigerianske forfattere stort sett bor utenlands. Likevel er fortiden deres fra Nigeria så nær at de ikke blir en type eksilforfattere som for lengst har mistet forbindelsen med sine røtter og tegner et stereotypt bilde av situasjonen i sitt hjemland. Tvert i mot tenkte jeg at det Nigeria forfatteren beskriver, er meget realistisk og autentisk. Særlig gjelder dette kampen mellom det moderne og gammel overtro. Han er også inne på effekten av at presidentkandidater som har besøkt landsbyer som ledd i sin valgkamp, får støtte fra folket bare fordi de en gang har sett ham - helt uavhengig av politikken vedkommende står for. 

Etter å ha lest "Den forbudte elven" av Chigozie Obioma, konstaterer jeg at jeg kan føye enda et navn til min liste over forfattere jeg følger med på. Det er dessuten spennende med alle de nye stemmene fra Afrika! Bøker som dette er med på å utvide våre kunnskaper og perspektiver om et kontinent de fleste av oss kjenner alt for lite til. Selv om denne boka omhandler det dysfunksjonelle i overgangen fra det gamle til det nye ... Dette er nemlig også en del av Afrikas historie.

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: The Fishermen
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font forlag
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 300
ISBN: 978-82-8169-409-5
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Chigozie Obioma (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

onsdag 29. januar 2014

Alexander Maksik: "Drivanker"

Når sulten opptar alt av tanker ...

Alexander Maksik (f. 1972) debuterte med romanen You Derserve Nothing i 2011. For denne mottok han den prestisjetunge Times Literary Supplement, og ble sammenlignet med bl.a. Ian MacEwan, Donna Tartt og J.D. Salinger, kan jeg lese på bokas smussomslag. Maksik er bosatt i New York.

"Drivanker" (eller "A Marker to Measure Drift" som er originaltittelen) utkom i fjor, og ble samtidig oversatt til norsk og utgitt på Font forlag. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye bra om denne boka, og jeg ble derfor nokså overrasket over at jeg omtrent ikke har funnet noen bokanmeldelser på nettet - kun et par stk. i hhv. Dagbladet og VG, faktisk. 

Jacqueline har flyktet fra et krigsrammet Liberia og har endt opp på den greske øya Santorini som flyktning. Vi får aldri angitt hvilket tidspunkt i historien det dreier seg om, men ved å lese gjennom det som står om Liberia på Wikipedia, skjønner man fort at det er tale om borgerkrigen i 1999 - 2003, som endte med at Charles Taylor til slutt måtte gi fra seg makten til opprørerne. Jacquelines far var minister i Taylors regjering, og etter hvert skal vi få vite hva som egentlig skjedde før hun flyktet hals over hode fra landet. 

Pengelens og sulten ankommer Jacqueline Santorini. Hvordan skal det gå med henne? Sulten gnager i henne og før det i det hele tatt er mulig for henne å finne noe hun kan leve av, trenger hun både mat og vann. 

"Nå var det natt.

Jacqueline hadde ikke spist siden den flatklemte sjokoladeplaten hun hadde funnet på trappen utenfor apoteket. 

Guds vilje, sa moren. 

Hellet ved å finne mat når det trengtes som mest. Akkurat da hun ikke trodde at hun kunne holde seg oppreist lenger, var maten der." (side 11)

Gjennom et nakent og likevel følsomt språk beskrives en sult som nesten holder på å ta knekken på Jaqueline. På et vis "forfølges" hun av hell - på den måten at det alltid dukker opp noen som forbarmer seg over henne før det er for sent. Det er som om den mørke huden og blikket hennes forteller en historie hun helst ikke ønsker å legge frem for hvem som helst. Jacqueline er stolt - stolt at selv om det dreier seg om de siste pengene hun har, betaler hun heller enn å være noen til byrde. Hun har både klasse og stil, oppvokst som hun er i det som en gang var Liberias overklasse. 

Jaqueline livnærer seg av å gi solbadende turister fotmassasje. For nesten ingenting masserer hun turisters stressede føtter, og de liker den behandlingen hun gir dem. Hun trenger ikke mye for å overleve fra dag til dag ... Når de spør henne hvor hun kommer fra og hva hun driver med, er historien alltid den samme. Hun er fra Liberia, men er student og gjør dette på si for å tjene penger til studiene. 

Jaqueline stabler søppel i en liten hule for å lage et mykt underlag å ligge på, men i sommerheten er det bare et tidsspørsmål når dette ikke lenger holder. Så lenge hun slipper å måtte være personlig med noen, har hun noenlunde kontroll på minnene om alt det grufulle hun har vært gjennom. Men det er inntil hun møter Katarina ... 

For meg ble "Drivanker" sterk lesning. Ikke bare er boka meget godt skrevet og fullstendig blottet for tåreperse-tendenser, men den forteller en ubehagelig historie som de fleste helst ikke ønsker å tenke på. Særlig ikke når vi reiser til sydlige strøk for å slikke sol, og er vitne til strandmassører på stranda - som regel asiatiske kvinner - som de fleste bare vifter vekk når de kommer for å tilby sine tjenester. Hva vet vi om dem? Hvor bor de og hvordan har de kommet dit? 

Selv opplevde jeg dette bl.a. på en ferietur til Paleochora på Kreta for et drøyt år siden, og jeg var en av dem som faktisk benyttet meg en hel del av strandmassasje (fordi jeg trengte det). Hvoretter jeg nokså hoderystende opplevde at høstens norske aviser var fyllt med overskrifter ala at strandmassasje for all del måtte unngås pga. faren for infeksjoner og det som verre var ... En enkeltepisode fra Spania med en turist som hadde blitt lam etter slik massasje, var årsaken til noe av hysteriet. Og det er da jeg tenker: skal en isolert uheldig hendelse ødelegge et helt næringsgrunnlag for mennesker som ellers vil gå fullstendig til grunne dersom også dette skal tas fra dem? Jeg opplevde verken smitte, infeksjoner eller andre uheldige ting ... i likhet med nesten alle andre som også har benyttet seg av tilsvarende på stranda, vil jeg anta.

Dette er en sterk historie om en gnagende sult og den hårfine grensen mellom det å klare seg selv eller gå fullstendig til grunne. Boka gjør noe med våre nokså forutinntatte holdninger overfor mennesker som ikke lever livene sine akkurat som oss. Boka anbefales på det varmeste, og jeg kan love - slik også Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse - at sydenferien aldri blir den samme etter denne boka!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: A Marker to Measure Drift
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: Agnete Øye
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 237
Forfatterens nettside
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!


Alexander Maksik (Foto: Beowulf Sheehan)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Berit Kobro - 19.08.2013 - Reisen fra nullpunkt - terningkast seks
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15.07.2013 - Sydenstranda blir aldri den samme. Hvis du leser boka til Alexander Maksik.

onsdag 22. januar 2014

Parinoush Saniee: "Den stumme gutten"

En historie om en dysfunksjonell iransk familie 

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran -  forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk. 

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke. 

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger." (side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...). 

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien. 

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten. 

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ... 

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ... 

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik. 

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt. 

Utgitt i Iran: 2004 
Originaltittel: Pedar-e aan digari
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Font forlag
Oversatt: Nina Zandjani
Antall sider: 283
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!


Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume)
Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger
- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 06.01.2014 - Hun er Irans mest leste forfatter. Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.
- Pias kulturblogg - 15.04.2014

lørdag 24. august 2013

Erik Larson: "I dyrets buk - Beretningen om en amerikansk diplomatfamilie i Hitlers Berlin"

Sakprosa på sitt beste!

Erik Larson (f. 1954) er en amerikansk forfatter og journalist, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har en rekke sakprosabøker på sin merittliste. Forfatteren har også en egen nettside hvor han presenterer sine bøker - www.eriklarsonbooks.com

"I dyrets buk" handler om William E. Dodd og hans familie i en fireårsperiode i mellomkrigstidens Berlin. Dodd var på den tiden historieprofessor, og det vakte oppsikt i USA da han ble utnevnt til ambassadør i Berlin. Hitler hadde tidligere samme år (30. januar 1933) blitt utnevnt til Rikskansler i Tyskland, men ingen tok ham helt alvorlig. Dodds mandat var å sikre at Tysklands gjeldsforpliktelser overfor USA ble ivaretatt. Dodd og hans familie hadde imidlertid ingen forutsetninger for å forutse hva de neste fire årene i deres liv skulle komme til å inneholde ... 

"Én ting var å lese avisartikler om Hitlers ustadige oppførsel og brutale behandling av jøder, kommunister og andre opposisjonelle, for i USA var det en utbredt oppfatning at disse fremstillingene måtte være overdrevne, at en moderne stat umulig kunne oppføre seg slik. Men i Utenriksdepartementet leste Dodd den ene rapporten etter den andre der Messersmith beskrev Tysklands raske fall fra demokratisk republikk til brutalt diktatur. Messersmith sparte ikke på detaljene - hans tendens til å skrive langt hadde tidlig gitt ham kallenavnet "40-siders George". (side 41)

Like fullt konkluderte Messersmith i en av sine siste rapporter med at ledelsen i Tyskland med Hitler, Göring og Goebbels i spissen var i ferd med å bli stadig mer moderat. Dodd var derfor optimistisk da han takket ja til utnevnelsen og reiste til Berlin sammen med sin familie. Fordi han - i motsetning til sine forgjengere - ikke var født med en sølvsje i munnen, la han opp til moderasjon i ambassadens pengeforbruk. Til stor ergrelse for de øvrige ansatte ved ambassaden, som var vant til å bruke arbeidstiden til alt annet enn seriøst arbeid ... Dodd skulle derfor komme til å bli motarbeidet av sine egne. I årene som fulgte skulle dette også medføre at alle hans advarsler om de stadig mer brutaliserte forholdene i Tyskland ikke helt ble tatt tilstrekkelig alvorlig. Man likte jo ikke helt disse jødene og var dessuten engstelig for at USA skulle bli oversvømt av jødiske flyktninger. Derfor opprettholdt USA sine strenge kvoter for antall flyktninger de var villige til å ta i mot. 

Dodd var frittalende og fra side 123 til 125 finner vi en dialog han hadde med Tysklands utenriksminister Neurath om "jødeproblemet" i september 1933. 

"Neurath var enig i at Tysklands behandling av jødene var forstokket, og sa at hans departement var pådriver for en mer human tilnærming. Han hevdet å se tegn til endring. Så sent som den uken, fortalte han, hadde han vært på veddeløpsbanen i Baden-Baden, og tre fremstående jøder hadde sittet sammen med ham på podiet ved siden av flere regjeringstjenestemenn, og "det var ingen fiendtlige ansiktsuttrykk å se". 

Dodd sa: "De kan ikke forvente at verden skal få et mildere syn på oppførselen deres så lenge fremstående ledere som Hitler og Goebbels står på talerstoler som i Nürnberg og kunngjør at alle jøder må fjernes fra jordens overflate."

Dodd reiste seg for å gå. Han snudde seg mot Neurath. "Kommer vi til å få en ny krig?"

Neutath ble nok en gang rød i ansiktet. "Aldri!" 

Ved døren stanset Dodd og sa: "De forstår vel at Tyskland ville bli lagt i grus av enda en krig?"

Dodd forlot bygningen, "litt bekymret for at jeg hadde vært så frittalende og kritisk". (side 124 - 125)

Det var av største viktighet at Dodd ikke skulle bli kastet ut av Tyskland, fordi en isolasjonspolitikk ville få uheldige konsekvenser - samtidig som man ikke kunne sitte å se på alt det uhyrlige som skjedde rett foran øynene deres uten å reagere på et vis. I boka beskrives hvor vanskelig Dodd fant denne balansegangen, og hvor lite han egentlig oppnådde gjennom å opptre som et hederlig og skikkelig menneske. Vi får dessuten høre om datteren Marthas temmelig utsvevende liv, der hun tok for seg av den ene kjekke mannen etter den andre. I begynnelsen blendet av den glamorøse fasaden de høflige nazistene presenterte - inntil hun forelsket seg i russeren Boris og fikk et temmelig annet syn på det hele ... 

Litt morsomt og interessant fant jeg beskrivelsen av et møte med den tyske forfatteren Hans Fallada.

"Besøket skulle ha funnet sted tidligere på året, men Fallada hadde utsatt det til mai fordi han var nervøs for mottakelsen av sin siste bok, Den som en gang har spist av blikkfatet. På dette tidspunktet var Fallada blitt verdensberømt for sin roman Hvad nu, unge mann?, som handlet om et strevende par under Weimar-republikkens økonomiske og politiske uro. Grunnen til at Fallada var så nervøs for Den som engang har spist av blikkfat, var at det var hans første større utgivelse etter at Hitler var blitt kansler. Han var usikker på hvordan han ble bedømt i Goebbels´Rikskammer for litteratur, som påberopte seg retten til å avgjøre hva som var akseptabel litteratur. I et forsøk på å gjøre boken mer spiselig, inkluderte Fallada et forord hvor han lovpriste nazistene for at de hadde sørget for at den forferdelige situasjonen boken kretset rundt, ikke ville gjenta seg. Selv forleggeren hans, Rowohlt, mente at Fallada hadde gått altfor langt, og fortalte ham at forordet "rett og slett virker FOR innsmigrende". Fallada beholdt det." (side 244)

Etter hvert som Hitler strammet grepet om Tyskland, delte forfatterne seg i to leire; de som syntes det var umoralsk å bli værende i Tyskland, og de som ble og ventet på bedre tider. Fallada valgte det siste - "et indre eksil". 

"I dyrets buk" er en ytterst interessant beretning om en epoke jeg personlig synes det er skrevet altfor lite om. Mens markedet flommer over av bøker spesielt om andre verdenskrig, er det ikke ofte man kommer over en bok som beskriver hva som skjedde i forkant av krigen. Ekstraordinært interessant blir det når man kommer så tett på sentrum av verdensbegivenhetene som i denne boka. Det er mange paralleller i boka som stemmer meget godt overens med den fremstillingen Stefan Zweig i sin tid gjorde i sitt mesterverk "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv, og som i disse dager er tilgjengelig i pocket fra Aschehoug forlag.

Erik Larson skriver svært godt, og måten han presenterer historiene på gjør at boka fremstår som den reneste pageturner. I bokas etterord forteller han om utfordringene han møtte på da han skrev boka. Berlin ble bombet så sønder og sammen i krigens siste dager at områdene hvor handlingen finner sted, ikke lenger eksisterer. For å danne seg et inntrykk av Tiergarten-distriktet i førkrigstidens Berlin måtte han derfor få tak i gamle kart og en rekke memoarbøker for å saumfare dem etter detaljer om dagliglivet i Berlin, skriver han på side 332. At det ligger enormt mye arbeid bak denne boka skjønner man når man studerer det rikholdige noteverket bakerst i boka - et noteverk på ca. 40 sider ... Like fullt hevder forfatteren at notene ikke er uttømmende. 

Jeg vil påstå at denne boka er et must for alle med stor interesse for vår nære krigshistorie, og i særdeleshet med tanke på hva som førte til at Hitler, en underlig skrue av en mann, faktisk klarte å karre til seg makten i et land som Tyskland, og sette hele Europa i brann ... Og om hvordan det kunne ha seg at den skrekkelige behandlingen av jødene kunne finne sted og gradvis forverres til det helt ulidelige, uten at noen grep inn ... 

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt et!

Utgitt: 2011
Originaltittel: In the Garden of Beasts
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Lisa Vesterås og H.L.V. Siempre
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 380


Erik Larson (bildet er lånt fra forfatterens nettside)
Andre omtaler av boka: 

- VG v/Guri Hjeltnes - Naivitet i Berlin - 13.08.2013

mandag 17. desember 2012

Jamil Ahmad: "Vandrefalken"

Vidunderlig og brutalt om livet blant nomadiske stammer i Afghanistan og Pakistan

Da jeg leste om forfatteren Jamil Ahmad (f. 1930) som debuterte som forfatter med boka "Vandrefalken" (eller "The Wandering Falcon" som er originaltittelen) i en alder av 78 år, at handlingen er lagt til "de ugjestmilde og forbudte grensetraktene mellom Pakistan og Afghanistan" samt at boka har vakt internasjonal oppsikt - ja, da måtte jeg rett og slett ha den! Jeg skjøv alt annet til side og leste den umiddelbart!


Jamil Ahmad har selv vært offentlig tjenestemann gjennom et langt liv i grenselandet mellom Pakistan og Afghanistan, kan jeg lese på bokas smussomslag. Han har dessuten tjenestegjort ved Pakistans ambassade i Kabul før og under den sovjetiske innmarsjen i 1979. Historiene som utgjør "Vandrefalken" skrev han for om lag 35 år siden, og det var en yngre bror av ham som overtalte ham til å utgi boka. 

Vi befinner oss nordvest i Afghanistan på 1950-tallet. Frem til en millitær utpost, der det blåser så mye at det ikke er funnet tilrådelig for soldater å oppholde seg mer enn over kortere perioder (uten fare for å bli gal), kommer et ungt par og ber om et fristed. Kvinnen og hennes elsker har flyktet fra stammen sin, og de frykter for sine liv. Soldatene ønsker imidlertid ikke å gi dem et fristed, fordi de ikke kan gå mellom en mann og hans stammes lover. Husly kan de derimot tilby, og dette blir innledningen til et flerårig liv for paret ved utposten - inntil de en dag blir innhentet av stammens folk. 

Mannen og kvinnen, som i mellomtiden har fått en sønn, flykter av gårde, men det er en fånyttes flukt. Til slutt gir de opp. For å spare kvinnen for lidelsene som vil komme, dreper mannen henne og venter på sin dom. Da stammens folk kommer, dreper de ham, men lar sønnen leve - overlatt til sin egen skjebne i ørkenen. 

Skjebnen vil det slik at den lille gutten skal få leve.  Boka er satt sammen av ni småhistorier - og gjennom alle følger vi den lille gutten, som vokser opp og blir en mann. Han får etter hvert navnet Tor Baz eller Vandrefalken. Det er et brutalt liv som skildres blant nomadene som lever mellom Afghanistan og Pakistan. Vi blir vitne til plydning og drap, tvangsgifte og kvinnemishandling, salg av kvinner til prostitusjon, slavehandel og det som hører med blant de rivaliserende stammene i dette området. Men det er også historier om ære og stolthet.

"Han forklarte hvordan stammen fra gammelt av var inndelt i de åtte berømte klanene, hver og en stolt og selvstendig. Iblant, når behovet oppsto, slo de seg sammen i forskjellige kombinasjoner for å opptre samstemt. Han snakket med stolthet om stammens kamper mot britene, kamper de var kommet fra med æren i behold, og samtidig med respekt og hengivenhet for motstanderne. Midt i denne detaljert fortellingen - noe av den var ytterst forvirrende for meg - kom det beskrivelser av noen stammetokt mot byfolk. Afridiene, hevdet han, og her rettet han skuldrene merkbart, hadde regelmessig vært på streiftog i Peshawar, og selve navnet på stammen deres hadde skapt frykt i denne store byen, som handelsmennene hadde gjort til en av de rikeste i Sentral-Asia. Han hevdet at stammen hans hadde nektet alle erobrerne av det indiske subkontinentet passasje gjennom det berømte Khyber-passet, og ikke sluppet røverbander igjennom før de hadde betalt for privilegiet med kontante penger." (fra kapittelet "Veiviseren", side 97, hvor Tor Baz opptrer som jeg-person.)

Underveis introduseres vi for den ene stammen etter den andre, som holder til i området. Noen av historiene har preg av å være basert på historisk korrekte hendelser, mens andre nærmest er mytiske i formen. Gjennom små og store glimt tegnes et bilde av samfunn som fungerer, og hvor det faktisk er moderne krav til respekt for grenseoverganger som er mest ødeleggende - ikke livet slik det leves blant stammene i området, uansett hvor ugjestmildt dette måtte fortone seg for utenforstående. 

Det enestående ved denne romanen er både måten historiene er fortalt på og at de er fortalt innenfra, dvs. av en som har levd i området. Dessuten er dette stor litteratur! Mange  av beskrivelsene røper stor innsikt i den menneskelige natur, og inderligheten i beskrivelsene er både sterke og rørende. 

"Fateh Mohammad kom tilbake en ettermiddag. Familien fikk øye på ham da han var et stykke unna. Alle ville ut og se ham komme. Også han ønsket å skynde seg hjem etter det lange fraværet. Likevel kunne ingen åpent vise hvor ivrige de var, for det kunne føre til grove kommentarer eller sågar et rykte om lettsindighet. Derfor lot begge parter som om de var ganske likegyldige til hverandre, og det var først sent på kveld, da de var alene, at de kunne uttrykke sin glede over å være gjenforent." (side 138)

Jeg er ikke i tvil: her må det bli terningkast seks!

Utgitt på engelsk: 2011
Originaltittel: The Wandering Falcon
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Einar Blomgren
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 156


Jamil Ahmad
Se også Knirks omtale av boka - 10.01.2013

søndag 12. august 2012

Parinoush Saniee: "Det som ventet meg"

Irans historie gjennom 50 år sett med kvinnelige øyne

"Det som ventet meg", eller "Sahm-e-man" som den heter på persisk, er Parinoush Sanitee´s debutroman - og så vidt jeg vet også hennes eneste bok så langt. Boka utkom i Iran i 2004, og skal siden ha blitt forbudt flere ganger - inntil forfatterens advokat og vinner av Nobels fredspris, Shirin Ebadi, sørget for at forbudet ble opphevet en gang for alle, i følge opplysningene som kan leses på smussomslaget. I dag er den tidenes mestselgende roman i Iran, og den er oversatt til en rekke spr
åk.

I boka følger vi jeg-personen Masoumeh fra hun som ung pike flytter sammen med familien sin fra den strengt religiøse byen Qom til hovedstaden Teheran på 1960-tallet og frem til til vår tid. Det forhold at Masoumeh har et atskillig lysere hode enn sine brødre, og får gjennomslag for sine bønner om å få lov til å gå på skole, fører til misunnelse og hat i søskenflokken. Brødrene hennes mener at hun vanærer dem ved i det hele tatt å bevege seg utenfor hjemmet. Og da hun atpåtil kommer trekkende med den atskillig mer frigjorte venninnen Parvaneh, som både fniser og snakker slik at andre kan høre stemmen hennes, er de stadig på vakt. Det hele topper seg da det blir avslørt at Masoumeh har hatt kontakt med lærlingen Said som jobber i doktorens farmasøytiske butikk, og åpenbart har forelsket seg i ham. Samtidig som Masoumeh bankes både gul og blå, og Said utsettes for drapstrusler, blir det om å gjøre for brødrene å få giftet henne bort i hu og hast.

I første omgang kommer Masoumehs brødre trekkende med den ene håpløse kandidaten etter den andre, og Masoumeh gråter og bærer seg for å slippe å gifte seg. Plutselig får hun hjelp fra uventet hold, idet den gifte elskerinnen til en av brødrene hennes setter henne i forbindelse med en meget kultivert familie hvis sønn er både kjekk og gifteklar. Problemet er at hun ikke får se ham før bryllupet og at det hele må skje i løpet av en ukes tid. Uansett hvor mye Masoumeh protesterer, hjelper det ikke. Og gift blir hun. Skrekkslagen venter hun på bryllupsnatten, som hun forventer skal bli et maritt, men uten at dette slår til. Hennes ektemann Hamid stikker nemlig av og blir borte et par dager - for å "være sammen med vennene sine". Dette blir starten på et helt annet ekteskap enn Masoumeh er forberedt på. Hun og Hamid får etter hvert tre barn, men ekteskapet preges av fravær av både ektemann og kjærlighet. Hun kan ikke glemme sin første og store kjærlighet Said, men selv om ekteskapet hennes med Hamid er nokså kaldt, har hun det etter iranske forhold heller ikke direkte dårlig.

Etter hvert skal Masoumeh oppleve at mannen hennes blir fengslet for politisk aktivitet i tiden før den iranske revolusjonen i 1979, at han blir hyllet som en helt etter at sjahen er avsatt og at han atter stemples som fiende da det er islamistene og ikke kommunistene som vinner makten i Iran. Så følger åtte år med krig med nabolandet Irak, og Masoumehs stilling i det iranske samfunnet påvirkes stadig av hva mennene rundt henne foretar seg. Som om det hun selv står for er helt uten selvstendig verdi ...

"Det som vente
t meg" er en pageturner-aktig bok som forteller historien om Iran gjennom hele 50 år, med fokus på kvinnenes situasjon sett gjennom Masoumehs øyne. Joda, det har vært skrevet mange bøker i denne genren, men jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en slik bok som for det første er skrevet av en iransk kvinne og som for det andre er skrevet av en person som fremdeles bor i Iran. Rent litterært vil jeg si at boka har en hel del svakheter. En del av personskildringene blir vel overfladiske og også stereotype, som hovedpersonen som stort sett bare er god og så langt jeg kunne se nesten ikke hadde en eneste negativ egenskap. Mennesker Masoumeh fikk i mot underveis, ble dessuten gjennomgående beskrevet som onde og karaktersvake. Det er mye fokus på utseendet til menneskene i boka, og jeg satt igjen med et inntrykk av at de fleste var overjordisk vakre. 

Om det skyldes origin
alen eller overettelsen at de samme adjektivene ble gjentatt og gjentatt - nesten til det kjedsommelige - vet ikke jeg. Inntrykket jeg etter hvert satt igjen med var at de litterære kvalitetene sank spesielt mot slutten. Når det er sagt må jeg like fullt medgi at dette var en roman jeg slukte og ikke klarte å legge fra meg. Jeg ble så engasjert i Masoumehs historie at det var med stor sorg jeg vendte den siste siden i boka. Jeg har for øvrig tenkt at mye av det jeg opplevde som språklige blødmer kanskje har å gjøre med den persiske fortellerkunsten. Lidenskap og følelser beskrives med store og svulstige ord - ord som i vår vestlige verden fort virker litt voldsomme, men som i Iran antakelig er helt vanlig? Når jeg dessuten tenker på forholdene denne romanen har blitt til under, er jeg full av beundring for forfatterens prosjekt. Boka er kompleks, historien er sterk, den er viktig og den er universell i forhold til de fleste iranske kvinners skjebne. På tross av bokas litterære svakheter, ender jeg altså opp med å gi denne boka terningkast fem. Det er ikke den beste fem´eren jeg har gitt, men jeg har uansett ingen problemer med å anbefale denne boka varmt! Jeg har da lagt avgjørende vekt på historien som sådan. 

Utgi
tt i Iran: 2004
Originaltittel: Sahm-e-man
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt fra persisk: Nina Zandjani
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 473

Intervju med forfatteren - Moderne kvinneliv i Iran

Flere andre bokbloggere skrevet om denne boka:

- Knirk - 3. oktober 2012
- Kasiopeiias bøker - 26. mai 2012
- Oversetterbloggen - 23. august 2012


Parinoush Saniee

lørdag 8. oktober 2011

Dag Tjersland: "Mitt Toscana"

Deilige, deilige Toscana!


Utgitt: 2010
Fotograf: Christian Brun
Forlag: Font
Antall sider: 357

Endelig ble jeg eier av dette praktverket, som jeg tilfeldigvis snublet over på Norli her om dagen til den nette pris av 99,- kroner! Dersom jeg hadde visst at boka var praktfull som den faktisk er, hadde jeg uten problemer bladd opp de 400 kronene boka kostet for kort tid til
bake.

Både jeg og mange med meg som har vært i Toscana, har blitt både sjarmert og blendet av alt hva denne landsdelen av Italia har å by på. Få kan imidlertid som Dag Tjersland formidle inntrykkene slik han har gjort i sin fantastiske bok "Mitt Toscana"!

Dag Tjerland har bodd i Toscana i fem-seks år for å lære om det italienske kjøkkenets hemmeligheter. Med utgangspunkt i Lucca, en liten festningsby ikke langt fra Pisa og Firenze, har han besøkt restauranter, vinmarker, olivenlunder, osteprodusenter og private kjøkken i hele Toscana. Han har samlet masse tips, illustrert med lekre fotografier av Christian Brun. I alt 120 matoppskrifter følger med, og disse er for en stor del så avanserte at jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å få mot til å gå løs på dem selv. At det er mye arbeid bak en liten lekker sak av en dessert, med en dæsj av litt av hvert, har jeg for lengst skjønt, men at det tar omtrent en hel dag å lage alt som hører med ... det har jeg i grunnen aldri tenkt på - ikke før nå. Neste gang skal jeg betale hva det koster uten å blunke! Uansett er det deilig å se på bildene, studere ingrediensene og få idéer til hva jeg har lyst til å bestille på restaurant neste gang jeg reiser til Toscana, eller Italia for den sakens sky
ld.

I boka deler forfatteren raust med tips om restauranter - helst utenfor de vanlige turistfellene. Vi får vite hvordan innhøstingen av oliven gjøres. Jeg har for eksempel mange ganger lurt på hvordan det er mulig å høste inn oliven fra trær som står i bratte skråninger hvor det er umulig å komme til med maskinelt utstyr. Her får jeg vite at nettopp fordi det er umulig å høste oliventrærne maskinelt, blir produktene fra slike områder ekstra skattet! Og sikkert også ekstra dyre og eksklusive! Og jeg skjønner også nå at det er overkommelig å få ned olivenene fra trærne når teknikken man bruker er å bre ut et slags seil på bakken, og deretter riste løs bærene med lange skaft opp i trærne. Bærene faller så ned og samles sammen ved hjelp av seilene. 


I denne skattekisten av en bok, som er inndelt i kapitler som "I Toscana", "På markedet", "Hos fiskehandleren", "Ved kysten" osv., får vi innblikk i hva som særpreger hver enkelt region i Toscana. Og jeg kan love at dette for mat- og vininteresserte er spennende lesning! I en noe mer omfattende artikkel nesten helt bakerst i boka presenterer han toscansk vin, hvor han fremhever spesielt sangiovese-druen som sentral. Hvordan utviklet f.eks. Chianti Classico-formelen seg, og hva er hemmeligheten bak denne vinklassikeren? Hvilke støtte- eller hjelpedruer brukes? Hva teller mest i kultiveringen av druene? Et godt rotsystem, eller det å holde en frodig bladvekst i sjakk, slik at bladene ikke stjeler for mye næring fra druene? Og helt til slutt har han tatt inn en flott italiensk ordbok om mat og vin - en ordbok jeg vet at jeg kommer til å kopiere opp neste gang turen går til Italia. Og etter å ha lest denne boka fra perm til perm, må jeg si at jeg håper dette ikke blir om alt for lenge!

Vanligvis synes jeg det er vanskelig å gi mat- og vinbøker karakterer i form av terningkast, men ikke denne gangen. Her må det bli terningkast seks!

Helt til slutt tar jeg med et lite knippe bilder fra en reise jeg foretok bl.a. i Toscana i 2005.



Lucca sett fra toppen av ett av byens berømte tårn (hvor det vokser trær)
Ponte Vecchio i Firenze
Fra matmarkedet i Firenze
Den røde borgbyen Siena

fredag 18. mars 2011

Yan Lianke: "Landsbyens blod"

Sterkt om AIDS-epidemi på den kinesiske landsbygda


Utgitt i Kina: 2005
Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Ding Zhuang Meng
Oversatt fra kinesisk til norsk: Brit Sæthre
Forlag: Font forlag
Antall sider: 265

Denne romanen er basert på en sann historie om en AIDS-epidemi som oppsto blant bønder på landsbygda i Kina som følge av organisert kjøp og salg av blod. Bokas forteller er en tolv år gammel gutt - Xiaoqiang - som er død på grunn av forgiftning - en følge av landsbyboernes hevn over hans far, som er ansett ansvarlig for den ulykke som hadde ramm
et landsbyen deres.

Handlingen er lagt til landsbyen Ding, som har beliggenhet på slettelandskapet i østre Henan. Selv om fattigdommen var stor, hadde bøndene stort sett nok å spise hver dag. Drømmen om noe mer rikdom lå imidlertid der, og skulle senere gjøre landsbyens folk mottakelige for det som senere skjedde.

Da muligheten for å tjene gode penger gjennom kjøp og salg av blod på vegne av myndighetene oppsto, var Xiaoqiangs far Ding Hui tidligst ute av alle. I begynnelsen var landsbyens folk meget skeptiske. De følte at det å skulle selge sitt eget blod ikke hadde noen god klang. Ding Hui fikk sin far - i boka kalt bestefar av fortelleren Xiaoqiang - til å organisere en busstur til en annen landsby som allerede hadde solgt blod i lengre tid. For betaling fikk Dings beboere en tur dit for å se hvordan velstanden hadde økt etter at beboerne begynte å selge blod. Dette ble helt avgjørende, og etter dette sto folk bokstavelig talt i kø for å selge blodet sitt for noen skarve blodpenger. Der hvor skepsisen fremdeles rådde, skjelte konene ut sine ektemenn som de mente ikke var mannfolk nok dersom de ikke solgte litt blod. At Ding Hui brukte de samme sprøytene om og om igjen - etter hvert infiserte sprøyter - for å øke profitten og holde kostnadene nede, var ikke de uvitende bøndene i stand til å skjønne rekkevidden av ...

Etter en tid begynte folk å bli syke. De ble rammet av "feberen". Etter hvert ble det klart at det var tale om HIV og AIDS, en uhelbredelig og dødelig sykdom. Da folk skjønte sammenhengen, oppsto det et raseri mot dem som sto bak blodhandelen. I Ding ble det Ding Hui som ble gjenstand for dette raseriet, og det i en slik grad at familien til slutt måtte flytte. Underveis tok bestefar seg av de syke i landsbyens skolebygning. Dette for å hindre smitte mellom de friske og de syke. Men selv om folk var døende av AIDS, sluttet de ikke å intrigere, lyve og stjele ... til bestefars store fortvilelse ... Innimellom skjedde det imidlertid også mange gledelige ting - som at det oppsto kjærlighet mellom syke og døende mennesker.

Da myndighetene skjønte hva som hadde skjedd, forsøkte de å dempe folks raseri ved å dele ut gratis kister. Men dette førte bare til enda mer svartebørshandel og at de som ble rike på blodsalget nå ble enda rikere ... Og som om ikke det var nok, gjorde bl.a. Ding Hui store penger på å sørge for at unge og ugifte ofre av sykdommen - for lengst døde - kunne inngå ekteskap i det hinsidige. For store summer penger skulle disse altså slippe å leve ugifte i det hinsidige. Og Ding Hui ble stadig rikere, mens flere og flere døde ...

Denne romanen inneholder en gruoppvekkend
e historie om hvordan mange landbysamfunn gikk i oppløsning som følge av AIDS-epidemien etter omfattende salg av blod. Men til tross for alt det grufulle som forfatteren forteller, er fortellerstilen nærmest poetisk. For å sitere baksideteksten på boka: "Dette er en historie om enkeltmennesker og hele samfunn som går til grunne fordi deres små drømmer om et bedre liv brukes mot dem av et likegyldig system som gir griskheten fritt spillerom. Men det er også historien om ukuelige livskrefter og om livsdrømmens grenseløse utholdenhet - selv langt inn i døden." Historien gjør virkelig inntrykk!

Denne boka har fått meg til å lese meg mer opp på problematikken på nettet, og det er sjokkerende å lese at antall HIV-smittede i Kina nå utgjør flere enn 10 millioner. Det er alminnelig antatt at denne epidemien skyldes blodoverføringer med HIV-infisert blod, og at dette har foregått over store deler av landet, i stort omfang og over lengre tid. Når forfatteren selv i etterordet av boka beskriver en stor sorg og ble fylt av en følelse av fortvilelse over det han hadde skrevet, så er dette langt på vei veldig forståelig, ettersom det er hans egen hjemprovins Henan dette handler om. Han s
kriver:

"Det var som om jeg så de hvite sørgekuplettene og vimplene, og det enorme øde og folketomme slette
landet.

Jeg visste at den smertelige fortvilelsen ikke alene skyldtes arbeidet med Landsbyens blod. Det var et utbrudd av sorg oppsamlet gjennom mine år som forfatter. Solen flommet inn gjennom vinduet og fikk støvpartiklene som svevde i luften til å skinne og hviske til meg fra alle kanter, som de avdøde sjelene i romanen min. Hodet mitt var tomt det ene øyeblikket og fylt av kaotiske tanker det neste. Jeg gråt. Jeg vet ikke hvorfor jeg led, eller hvem jeg gråt for, eller hvorfor jeg for første gang i livet ble overmannet av en hittil ukjent håpløshet og fortvilelse. Gråt jeg for resten av verden? Eller for hjemprovinsen min, Henan, og de talløse AIDSsyke der og lidelsene deres?"


Dette er den andre boka til Yan Lianke som er oversatt til norsk.
"Tjen folket" utkom i 2008. Også den en liten perle av en bok, som dessverre altfor få har oppdaget!

Jeg mener at "Landsbyens blod" fortjener terningkast fem.

Populære innlegg