Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Brooklyn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Brooklyn. Vis alle innlegg

mandag 3. oktober 2016

Jacqueline Woodson: "Another Brooklyn"

Nostalgisk ungdoms-roman fra Brooklyn

Jacqueline Woodson (f. 1963) er en prisbelønt amerikansk barne- og ungdomsromanforfatter fra Brooklyn. Til tross for dette er ingen av hennes bøker oversatt til norsk. 


Woodson er mest kjent for "Miracle´s Boys" (2000) og "Brown Girl Dreaming" (2014). "Another Brooklyn" er hennes siste roman. 


Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren før jeg nylig var i New York. Denne gangen var jeg en hel del i Brooklyn, og uansett hvor jeg befant meg, dukket Woodsons "Another Brooklyn" opp. Hun profileres som "National Book Award-winning author", og det kan jo lede tanken hen til at hun har mottatt prisen for "Another Brooklyn", slik jeg faktisk trodde. Det har hun imidlertid ikke. Denne prisen - og flere til - fikk hun derimot for "Brown Girl Dreaming" i 2014. I alle fall - jeg endte opp med å kjøpe denne boka. I og med at det dreier seg om en nokså tynn flis av en bok på godt under 200 sider, var det fort gjort å lese den også.


Handlingen i boka er lagt til Bushwick i Brooklyn, i forfatterens eget oppvekstmiljø.  
Her vokser bokas jeg-person August opp sammen med broren og faren sin. 

"For a long time, my mother wasn´t dead yet. Mine could have been a more tragic story. My father could have given in to the bottle or the needle or a woman and left my brother and me to care for ourselves - or worse, in the care of New York City Children´s Service, where, my father said, there was seldom a happy ending. But this didn´t happen. I know now that what is tragic isn´t the moment. It is the memory." (side 1)


Romanens åpning bærer bud om en ulykkelig barndom - men en barndom som kun er å betrakte som ulykkelig dersom hovedpersonen selv tenker på den - og minnes den - som ulykkelig ... Alle har sine overlevelsesstrategier, og August har definitivt sin. Som at hun ikke forholder seg til at moren er død, selv om urnen med aske hele tiden er der. Nei, moren hennes er ikke død. Ikke enda. Dette er halmstrået hun og broren klamrer seg til etter hvert som den ene kvinnen etter den andre flytter inn i hjemmet deres. Faren, som verken drikker eller ruser seg på annen måte, men som er sørgelig fraværende likevel ...


På avstand betrakter August de sterke vennskapsbåndene mellom venninnene Sylvia, Angela og Gigi, og hun vil så gjerne vil være en del av dette samholdet selv. Men hennes fraværende mor har i årevis minnet henne om at kvinner er svikefulle vesener man helst bør holde seg langt unna. Derfor tar det tid før hun gir etter for lysten til å bli en del av jentegjengen. Da hun først blir det, er det samholdet dem i mellom som holder dem oppe gjennom de farefulle tenårene, der drømmen om kjærligheten er sterk og frykten for å ende opp som alenemor eller et seksuelt mishandlet lik i East River er tilsvarende sterk. 


Jentene kommer fra høyst ulike hjem. Som Sylvia som får piano- og dansetimer, og må lære fransk. 


"The parents questioned us. Who were our people? What did they do? How were our grades? What were our ambitions? Did we understand, her father wanted to know, the Negro problem in America? Did we understand it was up to us to rise above? His girls, he believed, would become doctors and lawyers. It´s up to the parents, he said, to push, push, push." (side 102)


August drømmer i grunnen bare om å bli voksen ... Hvem er hun som kan drømme om noe som helst, der hun går rundt i hullete sokker i dette "sko-løse", pene hjemmet som Sylvia bor i? Det forhindrer henne likevel ikke fra å drømme om at hun var Sylvia. 


En av kvinnene som flytter inn hos August, broren og faren er muslim. Sister Loretta er medlem av Nation of Islam, og hun forsøker å gjøre hele familien muslimsk, og nekter dem å spise svinekjøtt. Dessuten må de be i moskeen. Hva gjør det med henne? Vel, hun spiser pølser i smug. Jo strengere regler hjemme, desto mer dobbeltliv blir det nødvendig å leve. 


Å fly ute om kveldene har imidlertid sin pris. Kvinner - i første omgang hvite kvinner - finnes drept flere steder på Manhattan. De tror seg trygge, de som tross alt er fargede, inntil også fargede kvinnelik dukker opp. Da Angela blir borte, blir August redd. 


"We were teenagers. What did we know? About anything." (side 132)


Den større historien i denne romanen er: hvilke drømmer er det i det hele tatt realistisk for jentene å drømme? Kommer de i det hele tatt noen vei i livet? Eller er de fanget av Brooklyns begrensninger?


Da jeg begynte å lese denne romanen, visste jeg ikke at det dreide seg om en ungdomsroman, dvs. en roman beregnet på tenårings-lesere. Dersom jeg hadde visst dette, tror jeg nok at jeg ville ha valgt en annen bok. På den annen side - da jeg først var i gang, måtte jeg jo lese videre. For selv om historien er nokså enkel, er det besnærende å lese om tenåringsjentene August, Angela, Gigi og Sylvia, om deres tanker rundt livets viderverdigheter og om hvordan samholdet dem i mellom hele tiden trumfer foreldrenes ønske om innflytelse. Dersom foreldrene ikke holder mål, forsvinner barna ganske enkelt utenfor deres rekkevidde. 


Handlingen i boka finner i all hovedsak sted på 1970- og 1980-tallet, i en tid der uskylden fremdeles preget den oppvoksende slekt. Uvitenheten var stor, i alle fall for dem som ikke leste bøker eller hevdet seg på skolen. Internett har senere gjort kunnskap mye lettere tilgjengelig for alle, og dette har utvilsomt gjort verden til et mye mer oversiktlig sted å være. 


Språket i "Another Brooklyn" er relativt enkelt, men like fullt godt ut fra hva jeg har klart å bedømme. Selv savnet jeg mer kompleksitet i romanen. Det var mange tråder som kunne vært fulgt videre, slik at det hadde blitt flere bunner i historien. I og med at dette er en ungdomsroman og forfatteren er svært erfaren (i alle fall ut fra mengden bokutgivelser å bedømme - hun har utgitt om lag 20 bøker fra debuten i 1990 0g frem til i dag), antar jeg at dette har vært et bevisst valg fra hennes side. Jeg antar dessuten at New York´erne ikke er så veldig mye mer annerledes enn oss her hjemme. Med en gang en boks handling er lagt til ens hjemdistrikt, stiger interessen for den vesentlig. Så også med denne boka og dens tittel, som bærer bud om å komme nær sannheten om Brooklyn, fra en tid de fleste på et eller annet vis kan relatere seg til. Nostalgien går hjem - også hos meg, som tross manglende tilhørighet til Brooklyn, faktisk kjente på det samme. 


Min konklusjon er at "Another Brooklyn" er en leseverdig ungdomsroman, som absolutt burde bli oversatt til norsk. Tematikken er nokså universell, også for det flerkulturelle Norge. Og skulle den ikke bli oversatt til norsk likevel, er det høyst overkommelig å komme gjennom romanen på engelsk, siden språket er nokså enkelt. 


Utgitt i USA: 2016

Forlag: Amistad
Antall sider: 175
ISBN: 978-0-06-235998-8
Boka har jeg kjøpt selv.


Jacqueline Woodson (Foto: David Shankbone)

torsdag 29. september 2016

Enda mer Brooklyn og litt til ... - New York, 2016

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg er for tiden i New York på ferie, og jeg har i flere tidligere blogginnlegg skrevet om inntrykkene fra turen vår. Blant annet har jeg skrevet om Little Italy, om litt av hvert (herunder om Strand Bookstore), Coney Island og Brooklyn generelt. I herværende blogginnlegg skal jeg skrive mer om Brooklyn.


BookCourt i Brooklyn - ikke la deg lure av det relativt beskjedne inngangspartiet. Her er det
mye som skjuler seg bak fasaden.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For å være helt ærlig ville det vært et helt utrolig høydepunkt på turen vår dersom vi hadde slumpet borti å treffe på Paul Auster mens vi ruslet rundt i Brooklyn. Hvor bor han? Gjett om jeg har googlet! Det eneste jeg har klart å finne ut er at han har bodd i Cobble Hill-området, men ikke gjør det lenger. Han bor fremdeles i Brooklyn, men denne bydelen er stor. Googlesøket førte oss i alle fall til BookCourt i 163 Court Street i Cobble Hill ved Brooklyn Heights, så vi la turen dit. (Og hadde vi kommet hit to uker tidligere, kunne vi ha møtt ham under Brooklyn Bookfestival ... )

BookCourt i Brooklyn  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
BookCourt er en bokhandel som ble etablert i 1981. Den anses som den beste i Brooklyn. Dette skjønner man i grunnen når man går inn i denne bokhandelen, fordi det merkes at her har man ambisjoner om å "pushe" god litteratur, og ikke bare litteratur som det er mye penger i fordi det er så mainstream. Utvalget er likevel ikke smalt, og mitt inntrykk er at her har de det meste. Men det er noe med måten bøkene frembys på. Og ikke minst hvilke bøker som er lagt frem som teasere på bordene inne i butikken.
                            
Karl Ove Knausgårds bøker på engelsk i BookCourt (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Naturligvis faller blikket lettest på det man kjenner til fra før av, som Karl Ove Knausgårds bøker "My struggle". Interessant nok er det ikke bokryggene som møter oss. Her er bøkene stilt ut med forsiden ut, slik at de skal vekke interesse hos den nysgjerrige leser. Knausgård er stor "over here", så antakelig kjenner den typiske BookCourt-kunden til bøkene allerede?
En bok jeg må finne ut av! BookCourt i Brooklyn.
(Men den ble med hjem likevel ... :-) )
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inntrykket jeg satt igjen med er at BookCourt er Brooklyns svar på Oslos Tronsmo. I tillegg til Strand Bookstore er dette en bokhandel en bokelsker derfor bør få med seg under et New York-besøk. Neida, Paul Auster dukket ikke opp mens vi var der, men jeg er ganske sikker på at dersom han akkurat den dagen hadde beveget seg ut for å kjøpe en bok eller to, er det her vi ville ha møtt ham. Selv kom jeg ut med kun en bok denne gangen, nemlig William B. Helmreichs bok "The Brooklyn nobody knows - An urban walking guide". Og så merket jeg med Jacqueline Woodsons bok "Another Brooklyn", som jeg absolutt skal lese meg opp på før jeg vurderer om jeg skal lese den.
Gourmet-burger i BrooklynBookCourt i Brooklyn  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
 New York er berømt for sine excellente hamburgere, og vi gjorde et google-søk for å finne ut hvor vi kunne få noe virkelig bra. Dermed dukket Mooburger-kjeden opp. Denne kjeden har en avdeling i 240 Court Street. Burgeren smakte fortreffelig, men du godeste for noen priser! For to små burgere og to små øl kom regningen på litt over 60 dollar, inklusive 20 % tips som det forventes at man gir fordi dette er nesten den eneste lønnen de stakkars arbeiderne faktisk får.

Brooklyn Heights Promenade (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ruslet rundt i Brooklyn Heights, der hvor fiffen i Brooklyn bor. Husene er flotte, der hver boenhet er townhouses som ligger vegg i vegg med hverandre. Det ene mer herskapelig enn det neste ... Og for en utsikt de har, de som er så heldige å bo langs Brooklyn Heights Promenade. Intet mindre enn Manhattan skyline! It`s all about the view! Den betaler de nok solid for også.

It`s all about the view! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var ikke de eneste som gikk rundt med kameraet dinglende rundt halsen heller. Brooklyn Hights og spesielt The Promenade står nemlig høyt på listen over ting man bør få med seg når man befinner seg i dette området.


Herlige småbarn på tur  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Plutselig dukket det opp en barnehage på tur. Barna var bundet sammen i en snor slik at ingen skulle klare å stikke av, og scenen minnet meg om noe tilsvarende vi opplevde i Hong Kong. Jeg knipset bilder av scenen, men ble raskt irettsatt av den ene voksenpersonen. "Ikke ta bilder av barna!" Men hvordan kunne jeg la være? Ungene kvitret lykkelige, og lot seg ikke affisere av voksenpratet.

Sjarmerende barn på tur
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Egentlig hadde vi også planer om å besøke Brooklyn Museum i går, men dette museet er stengt mandager og tirsdager. På torsdager er det åpent fra kl. 11.00 til 22.00, mens det er åpent fra kl. 11.00 til 18.00 onsdag og fra fredag til søndag. Det får bli i morgen ...
 
Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi skulle tilbake til Manhattan, valgte vi å gå over Brooklyn Bridge. Akkurat det har vi gjort et par ganger tidligere. For å si det sånn: vi blir aldri lei av utsikten mot Manhattan! Det var riktig mange som var ute og gikk i det fine været, så det var direkte folksomt på brua.

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Brooklyn Bridge er et yndet sted for selfies, men noen gjør det likevel mer skikkelig. Som denne gjengen midt på brua. De gjorde ingenting av at også jeg tok et bilde - mens de like godt sto der oppstilt.

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Brooklyn Bridge ender i Financial District på Manhattan-siden. Her er det kort vei til Wall Street og Ground Zero. Vi besøkte Ground Zero da vi var i New York i fjor, men hadde likevel lyst til å besøke St. Paul`s Chapel siden stedet var stengt i fjor. Det var imidlertid fremdeles stengt der, viste det seg da vi ankom stedet ... Det skuffet oss sterkt.

St Paul`s Chapel, bygget i 1766 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
St. Paul`s Chapel spilte en nokså sentral rolle i tiden etter 11. september 2001. Få steder er det vel bedt mer intenst og inderlig enn akkurat her. Kirken ligger så og si vegg i vegg med Ground Zero. En helt spesiell utstilling om 11. september har stått i kirken mens den var åpen for publikum. Nå er kirken under totalrenovering.
Turistbuss i Financial District på ManhattanBrooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kommer tilbake med flere reisebrev fra New York.

tirsdag 27. september 2016

Med Brooklyn på kartet - New York, 2016

Svært ulike kulturer som (ikke) møtes ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hva er det egentlig med Brooklyn? Mannen min og jeg reiste ut til denne bydelen tidligere i dag. Med sine 2,5 mill. innbyggere er Brooklyn den mest folkerike bydelen (av i alt fem bydeler - Manhattan, Bronx, Staten Island, Queens og  Brooklyn) i New York. Og bare for å ha nevnt det - Coney Island, hvor vi var i går, er også en del av Brooklyn. Selv leste jeg med stor interesse Anders Giævers spennende bok "Første stopp Brooklyn" for nesten et år siden. I hans bok får vi vite en del om Brooklyns historie. Brooklyn er for  øvrig et yndet tema i mange filmer og bøker. Som i Colm Tòibins "Brooklyn" og den berømte romanen "Det vokser et tre i Brooklyn". Så og si samtlige av Paul Austers romaner har dessuten handlingen lagt til Brooklyn. (Linkene peker til mine innlegg her på bloggen.)

Hasidiske jøder i Williamsburg, Brooklyn (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
Vi tok L-subwayen til Bedford Avenue i Williamsburg, og så begynte vi å gå. Helt hva vi forventet oss, hadde vi ikke helt klart for oss. Gjennom å ta oss frem til fots fikk vi imidlertid mye med oss av den lokale atmosfæren. Vi hadde ikke gått veldig langt før noe av strøkets særpreg slo mot oss. Her bor det nemlig mange hasidiske jøder (linken peker til Wikipedia). Det bor også andre folkegrupper her - som etterkommere av immigranter fra Puerto Rico, Den Dominikanske Republikk og hipstere - men det hasidisk jødiske samfunnet er i sterkest vekst på grunn av et høyt antall barnefødsler.

Langs Bedford Ave, Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens vi gikk langs Bedford Avenue (kalt Bedford Ave) var antall hasidiske jøder betydelig. Hasidisk jødedom er en fromhetsretning innenfor jødedommen som oppsto på 1700-tallet i Øst-Eurropa. Miljøet er svært lukket og reglene for hvordan man skal leve livet sitt er strenge og pietistiske. En forfatter som skriver om hasidiske jøder i Brooklyn, er Chaim Potok. Selv har jeg blant annet lest "Mitt navn er Asher Lev" (1972), "Asher Levs gave" (1990) og "Davitas harpe" (1985), samt sett filmen "The Chosen" som er basert på Potoks roman med samme navn. Gjennom disse har jeg fått et ganske godt innblikk i de hasidiske jødenes levesett. (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler.)
Bedford Ave, Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å gå  gjennom Bedford Avenue med kameraet var for øvrig en noe delt opplevelse. Det handler selvsagt om å vise folk respekt og ikke gi lokalbefolkningen følelsen av at man er påtrengende. Samtidig er dette samfunnet så fascinerende og fremkaller så mye nysgjerrighet at det er vanskelig å la være å ta bilder. Noen smilte idet vi gikk forbi, andre snudde og gikk en annen vei, tydelig utilpass selv om jeg var diskret.

Ung mann i Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De lange svarte frakkene, hattene og hårlokkene langs ørene levner liten tvil om tilhørigheten til et jødisk ortodoks samfunn. De fleste vi møtte bar på toraen, og dette fikk oss til å fundere på om denne dagen - 26. september - er spesiell. Hva lever de av? Er de ikke på jobb eller på skole? Jeg har ikke klart å finne ut noe rundt dagen i dag.

Street Art langs Bedford Ave, Williamsburg (foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi hadde gått temmelig langt langs Bedford Avenue, skrådde vi nedover mot sjøen gjennom Flushing Ave. Målet var DUMBO - området under Manhattan og Brooklyn Bridge. DUMBO er et akronym for Down Under the Manhattan Bridge Overpass.

Manhattan skyline i horisonten. De gule bussene er skolebusser. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var ikke like greit å komme seg frem til fots over alt, fordi dette er en by som primært er bygget for biltrafikk, ikke for fotgjengere. Vi måtte derfor hoppe over noen gjerder da vi nærmet oss broene.

Grimaldi`s Pizzeria (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Til slutt kom vi frem til Grimaldi`s Pizzeria, et sted vi har fått spesielt anbefalt pga. stedets fantastiske pizza. Dessuten skriver Anders Giæver om stedet i sin bok "Første stopp Brooklyn". Vi valgte å spise der, og angret ikke! Pizzaen var virkelig akkurat så god som vi hadde blitt forespeilet! Vi kunne velge noen av ingrediensene selv, og det var nok nøkkelen til stedets suksess. Maten kom forbausende fort, og dermed ble nok omløpshastigheten på bordene inne i restauranten maksimalt utnyttet. Det hjalp dessuten godt at man her ikke serverer alkohol.



Gamle tradisjoner og en særdeles god pizza! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stemningen på stedet var upåklagelig! Og det var åpenbart at alle som jobbet der var stolte over å ha nettopp den jobben de hadde, enten de sto på kjøkkenet eller var i front for å hjelpe folk til å finne ledige bord. Gjestene satt tett, og vi delte bord med to kvinner som kom fra Chicago. De var i New York for første gang, og vi oppnådde raskt kontakt. Det ble et riktig hyggelig møte.

Båttur på East River (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Egentlig var planen å bruke resten av dagen på Brooklyn Heights og Brooklyn Museum, men i stedet valgte vi å ta en båttur opp East River. Det fristet mer å være ute i det deilige sommerværet enn å få inn. Det betyr at vi tilbake til Brooklyn før vi forlater New York. Brooklyn Museum er nemlig et "must" å få med seg!

 
Vi beveget oss oppover East River og la Lower Manhattan bak oss.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et par andre ting det er verdt å få med seg i DUMBO i Brooklyn, er The River Cafe og Brooklyn Ice Cream Factory. The River Cafe åpnet idet vi forlot Brooklyn.

Jeg avslutter dette innlegget med noen flere bilder.

Havneområdet ved DUMBO (Foto: Rose-Marie Christiansen)
The River Cafe under Brooklyn Bridge  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Brooklyn Ice Cream Factory  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Passasjer på båten (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi nærmet oss Manhattan, hvor endestoppet var  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 14. februar 2016

"Brooklyn" (Regissør: John Crowley)

Feelgood-film med tre Oscar-nominasjoner

Filmen "Brooklyn" er basert på Colm Tóibins roman med samme navn. Jeg leste boka for noen år siden, og har også omtalt den her på bloggen, men var ikke overvettes begeistret for den. Noe av det jeg ble mest skuffet over var at boka ble omtalt som et mesterverk, og dette skapte svært høye forventninger hos meg. Fallhøyden ble derfor stor. I alle fall - dette har ikke fått meg fra å ønske å se filmversjonen. Det er den engelske forfatteren Nick Hornby som har laget manus til filmen. 


Irske John Crowley (f. 1969) er først og fremst teatermann, men har siden han debuterte som filmregissør i 2000 laget i alt åtte filmer. Jeg har ikke sett noen av dem, men en rask sjekk på Wikipedia viser at det kan være interessant å se nærmere på noen av hans tidligere filmer. 


"Brooklyn" er nominert til tre Oscars; i klassen beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Saoirse Ronan) og beste manus (adapted Screenplay). For å være helt ærlig tror jeg ikke filmen vinner noen av prisene. Dette sier jeg selv om jeg ble så rørt underveis at jeg hadde store problemer med å holde tårene tilbake. Og jeg kan røpe såpass at dette ikke var noen film for mannen min (og antakelig heller ikke for menn flest?), men vi anså det som en fin Valentine-gave at han i det hele tatt ble med på kino i utgangspunktet. 


Dette er for øvrig den fjerde filmen jeg omtaler, som er nominert til Oscar i klassen beste film (de andre er "The Big Short", "Bridge of Spies" og "The Revenant"), og det er den sjette filmen jeg har sett som er blant de nominerte på Oscar-kortlisten i år (de to siste er "45 Years" og "The Danish Girl".) (Samtlige linker peker på mine filmanmeldelser av aktuelle filmer.)


Året er 1952 og vi befinner oss i en liten by i Irland. Eilis jobber hos Miss Kelly, som er hatet på stedet. Fordi hun er innehaver av en butikk, må folk forholde seg til henne likevel, selv om de må tåle mange ydmykelser foran de andre kundene. Det er ikke mange jobber å få, og Eilis biter tennene sammen og holder ut. Lønnen er elendig, og hadde det ikke vært for at hennes eldre søster Rose tjener betydelig mer som bokholderske, ville den lille familien på tre (som består av søstrene og deres mor, som er enke) neppe ha klart seg særlig godt. 


Eilis går ut med venninne på lørdagskveldene, men fordi hun aldri har penger til å pynte seg eller sminke seg, ser hun ut som en grå mus. Ingen av de lokale guttene viser henne noen interesse, og hun forblir stort sett veggpryd.


Rose innser at det er hennes lodd i livet å bli hjemme for å ta seg av moren. Hun ønsker imidlertid at Eilis skal få en bedre fremtid, og via noen golfvenner kommer hun i kontakt med Fader Flood i Brooklyn. Dette sikrer Eilis en billett til Amerika, og utsiktene til en lysere fremtid er plutselig til stede. Da hun forteller Miss Kelly at hun skal reise til Amerika, mister hun jobben sin umiddelbart. 


På båten til New York treffer hun en annen bereist kvinne, som bare har vært hjemme i Irland på besøk. Takket være henne får hun mange råd som kommer godt med da hun skal gjennom immigrasjons-kontrollen på Ellis Island. Dersom man ser blek og forkommen ut og i tillegg hoster, havner man nemlig i karantene før man vet ordet av det. 


Eilis ankommer Brooklyn, bydelen i New York der de fleste nyankomne bor. Her er det en stor koloni av irer som har emigrert fra Irland. Hun bor sammen med flere andre unge jenter hos Madge Kehoe. Scenene fra middagsbordet er riktig fornøyelige (men dog klisjéfylte), og selv om Kehoe er streng, lærer hun de unge jentene etikette og manerer. 



Eilis sammen med jentene hun bor sammen med hos Madge Kelly. Her lærer 
hun å spise spaghetti uten å grise - før hun skal hjem på middag til Tonys foreldre.
Eilis får jobb i en staselig butikk, hvor det selges luksusvarer som ingen av dem som jobber der har råd til selv. I begynnelsen er hun klumsete og klønete overfor kundene, men hun lærer raskt. Fader Flood tilbyr henne å dekke utgiftene til et kveldskurs i bokføring, slik at hun kan komme seg videre i livet, og Eilis fullfører med glans. Underveis møter hun italieneren Tony, som hun forelsker seg i. Det hjelper mot hjemlengselen, som i perioder gjør henne deprimert. 


Tony viser Eilis tomta som han og brødrene har kjøpt på Long Island. Her planlegger
de å sette opp fem hus, slik at de kan selge to med fortjeneste. Siden de er håndverkere 
alle tre, er de selvforsynt.
Så dør søsteren Rose, og Eilis føler at hun må reise hjem for å se etter moren, som nå er mutters alene her i verden. Tony fortviler, fordi han ikke vil miste henne. Han overtaler henne til å gifte seg med ham før hun reiser - som en ekstra garanti for at hun skal komme tilbake ... De gifter seg enkelt og i all hemmelighet. 

Eilis reiser til Irland, og vi skjønner fort at moren har arrangert alt ned til minste detalj for å få henne til bli. Til og med en mulig ekteskaps-kandidat er ordnet, for nå er Jim Farrell singel og han skal overta familiens flotte hus. Han er i det hele tatt det scoopet for den heldige kvinnen han måtte velge. Plutselig opplever Eilis at hun er attraktiv og omsvermet. Ja, hun tilbys til og med en jobb som bokholderske. Og har ikke Jim blitt utrolig kjekk siden hun forlot Irland første gang? Så spørs det om moren og de andre lykkes i å holde henne igjen ... Imens hoper brevene fra Tony seg opp i en skuff på rommet hennes ... uåpnet ... Hva velger hun?



Eilis hadde helt glemt hvor vakkert Irland er ... Her er hun sammen med et vennepar 
som snart skal gifte seg - og Jim, som alle håper at hun skal falle for.
"Brooklyn" er en nydelig og rørende film med flere lag. En ting er historien om hvorfor mange unge forlot hjemmene sine for å finne en bedre fremtid i Amerika. En annen ting er småbylivet, der det meste kan synes idyllisk på overflaten, mens misunnelsen syder rett under ... Janteloven om at  Hdu skal ikke tro du er noe, er på ingen måte et særnorsk fenomen, dersom noen skulle tro det. 

Saoirse Ronan gjør en flott rolletolkning av ungjenta Eilis, men noen karakterrolle er dette ikke. Hun spiller seg riktignok gjennom alle fasene fra en sjenert, landsens jente til en verdensvant kvinne, og dette gjør hun med stil. Likevel må jeg innrømme at jeg er noe forundret over at hun i det hele tatt er nominert i klassen beste kvinnelige skuespiller. Kan det skyldes at mange av årets filmer stort sett har mannlige hovedrollekarakterer, mens kvinnene stort sett må ta til takke med biroller? 


Ellers opplevde jeg mange av scenene i filmen som vel klisjéfylte. Som scenen der Eilis er invitert hjem til Tonys familie, som scenene i butikken hvor Eilis jobber, som scenene med moren der hun bruker maksimalt med hersketeknikker for å gi datteren dårlig samvittighet når hun vurderer om hun skal innta søsterens plass eller gjenoppta livet sitt i Amerika. Jada, jeg holdt på å begynne å grine mange ganger og jeg ble virkelig veldig rørt. Likevel kommer jeg ikke forbi at jeg opplevde mange svakheter ved filmen. Det tok for eksempel alt for lang tid før selve plottet kom, og frem til da var vi vitne til en strøm av feelgood-scener uten noen bærende elementer av konflikt (dvs. plot). Tåreperse er vel ordet jeg sitter igjen med helt til slutt. Når det er sagt tror jeg at denne filmen vil bli elsket av mange. Den har også fått mange terningkast fem i norsk presse (mens Aftenposten har gitt den terningkast fire, som jeg slutter meg til). 


Min hovedkonklusjon er at dersom du synes det er deilig å bli underholdt av en kjærlighetsfilm, som også inneholder noen flere lag, er denne filmen blant de bedre du kan velge. Filmscenene er som sagt nydelige - det står ikke på dét - og det er jo også litt befriende å se en film som får en til å grine litt underveis. Kanskje du skal se den sammen med venninnene dine, og la mannen/kjæresten din få slippe?


Filmen hadde Norges-premiere 12. februar, og releasedato for DVD´en er en eller annen gang i 2016.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen vant ingen Oscar.)

Innspilt: 2015

Originaltittel: Brooklyn
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia og Canada
Sjanger: Drama/Romantikk
Skuespillere: Saoirse Ronan (Eilis Lacey), Samantha Munro (Dorothy), Emory Cohen (Anthony "Tony" Fiorello), Domhnall Gleeson (Jim Farrell), Jim Broadbent (Father Flood), Julie Walters (Madge Kehoe), Bríd Brennan (Miss Kelly), Jane Brennan (Mrs. Lacey), Fiona Glascott (Rose Lacey), Jessica Paré (Miss Fortini) m.fl.
Spilletid: 112 min.

fredag 25. desember 2015

Betty Smith: "Det vokser et tre i Brooklyn"

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt. 

Mange er de som har fortalt meg at "du lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den. 

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare. 

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet. 

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen. 

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi. 

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute". 

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da. 

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ... 

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst. 

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Francie skrev nemlig om fattigdom og drukkenskap, det vil si livet hun kjente til. Mens lærerinnen helst hadde sett at hun skrev om feer og alver ... Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt. 

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Utgitt i USA: 1943
Originaltittel: A Tree Grows in Brooklyn
Utgitt på norsk: 2015 (nyoversettelse)
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Vibeke Saugestad
Antall sider: 519
ISBN: 978-82-05-48166-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget


Betty Smith (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
- VG: 7. august 2015 - Klassiker full av X-faktor
- Tine sin blogg - 13. august 2015 

Populære innlegg