Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Berlin. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Berlin. Vis alle innlegg

lørdag 12. mai 2018

"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 


Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 
Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 


Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer
Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 


T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 
Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen:

lørdag 5. august 2017

Astrid Sverresdotter Dypvik: "Berlin-historier : Kald krig i den delte byen"

Spennende om den kalde krigen

Den kalde krigen mellom øst og vest i etterkrigstiden har alltid interessert meg. Historien om den delte byen Berlin er ekstra fascinerende, fordi det "bare" var en mur som skilte et felles folk i flere tiår og ga dem svært ulike levevilkår - få meter fra hverandre. Astrid Sverresdotter Dypvik (f. 1977) har skrevet en bok om dette, og selvsagt var det klart at jeg måtte få den med meg! 

Andre bøker om Berlin

Mange har skrevet om Berlin og om hva som skjedde før, under og etter siste verdenskrig. Jeg nevner bl.a. Erik Larsons "I dyrets buk" (før krigen), Antony Beevors "Berlin - nederlaget 1945" (under krigen) og Ian Burumas "År null - En fortelling om 1945" (umiddelbart etter krigen). Det er også verdt å merke seg Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama", fordi den forteller en viktig historie om det som skjedde etter murens fall. (For å forstå denne historien, må man nødvendigvis vite noe om det som skjedde forut.) I tillegg er det laget en rekke filmer om tematikken. Det som kanskje mest av alt har kjennetegnet litteraturen om den kalde krigen, er alle spionthrillerne som det i en periode gikk tretten på dusinet av. (Men som etter den kalde krigens slutt med ett fremsto som uaktuelle og uspennende.) For ikke å glemme alle dokumentarene om avhoppere ... 

Om boka

I Dypviks "Berlin-historier" kommer vi tett på flere ekstraordinære mennesker som var berørt av den kalde krigen - fordi hun har intervjuet dem. Akkurat dette gjør boka hennes så veldig mye mer interessant enn mye annet som utgis innenfor tematikken i dag. Tidligere har hun utgitt "Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" (2012). Også her har hun hatt fokus på enkeltskjebner. Dypvik er journalist og historiker. 

Boka er delt inn i tolv kapitler, og her tar Dypvik for seg temaer som barna fra Sachsenhausen, folk som flyktet og klarte å komme seg over til Vest-Tyskland, om en menneskesmugler, om terrorister, Kennedys besøk i Berlin og om å leve med splittede familier - bare for å nevne noe. 

De første kapitlene i boka handler om krigens avslutning, som var sentrert i Berlin.

"Sovjetunionen og vestmaktene hadde kjempa mot den same fienden. Men dei hadde ikkje kjempa same krig. Nazistanes krigføring på austfronten var meir brutal enn krigen i Vest-Europa. Nazistane såg Sovjetunionen og det dei kalla jødebolsjevismen, som sin ideologiske hovudfiende. Krigsbrotsverk var del av Wehrmachts militære strategi då dei invaderte Sovjetunionen i 1941. Dei kalla det ein Vernichtungskrieg, ein utslettingskrig. Folkemord var eit sjølvstendig mål for krigføringa. Erobringa av Berlin var slutten på denne krigen. 

... Kaos og ei tilsynelatande planløyse går att i mange av skildringane frå Berlins første veker under sovjetisk militærokkupasjon. Men den sovjetiske militæradministrasjonen gjekk i gang med å opprette ein ny orden då byen framleis stod i brann. Medan dei sovjetiske soldatane rana tilfeldig forbipasserande tyskarar for klokker, smykke og andre verdigjenstandar, sette den sovjetiske militæradministrasjonen i gang ei systematisk plyndring av tyske kulturskattar. Samstundes byrja dei på eit nitid arbeid med å sikre seg kontroll over den nedkjempa byen. Dei ti mennene som kom inn med fly frå Moskva, var eit av dei mest effektive reiskapane dei sovjetiske okkupantane hadde for å få grep om Berlin." (side 25)

Selv om Berlinmuren først ble bygget på begynnelsen av 1960-tallet, var det her det begynte - det at byen ble delt. Før selve muren ble bygget, var byen delt av en "mur" så god som noen, nemlig et piggtrådgjerde. Det gjaldt å beskytte østtyskerne for fascistisk påvirkning fra Vesten.

Vi møter Hilde Benjaminsen, eller Blod-Hilde som hun ble kalt, kvinnen som dømte mange mennesker til døden. "Historia hennar inneheld ... eit paradoks som har ramma fleire frigjeringsrørsler. Ho starta sitt politiske liv som dei undertrykte sin forsvarar og enda opp i ei toppstilling i ein autoritær stat." (side 45) Vi møter Hartmut Richter som mot alle odds klarer å svømme gjennom Teltow-kanalen som gikk gjennom grensen mellom DDR og Vest-Berlin. "Sjølv om ikkje alle som forlét DDR, gjorde det av politiske grunnar, vart det framstilt slik i Vest-Tyskland. Der vart kvar einaste flyktning gjort til eit bevis for at det vesttyske politiske systemet var best. Dei kalla flukta ei folkerøysting med føtene." (side 56) (Men om ikke alle flyktet av politiske grunner, var det hardt å bli tvunget til å hykle at man tilbad styresmaktene som undertrykket sine egne innbyggere.) Siden smuglet han mange mennesker ut av DDR, men egen sikkerhet som risiko. Dessuten møter vi Rudi Dutschke, det tyske studentopprørets uformelle leder i 1968, mannen som ble skutt i hodet, men som overlevde. Attentatet mot ham ble starten på et tre dager langt gateslag. Og vi møter Werner Stiller, etterretningsmannen i Stasi, som etter nøye planlegging hoppet over til Vesten og tok med seg mange statshemmeligheter. Hans flukt førte til avsløring av mennesker i Vesten som spionerte for russerne. Dette rokket alvorlig ved balansen mellom øst og vest, fordi ingen lenger kunne føle seg trygge. 

Hva var det egentlig som skjedde i Tyskland på slutten av 1960-tallet, da vold og terrorisme nærmest eksploderte i landet. Det som i alle fall er sikkert er at en oppvoksende etterkrigsgenerasjon tok et sviende oppgjør med foreldregenerasjonen, som hadde ansvar for krigens ugjerninger og nektet å snakke om det. Men noen tok dette litt lenger enn andre ...

"Ein kan lure på kvar valden kom frå. Om ein stiller spørsmålet til dei som var der, vil dei truleg svare at valden kom frå dei andre. Ein annan måte å sjå det på er at valden hadde vore der heile tida. Den låg under det nye vesttyske velferdssamfunnet som reiste seg etter krigen. Den fanst i brotet mellom generasjonane som Hannah Arendt skreiv heim om, og i avgrunnen mellom Auschwitz-generasjonen og dei unge. Brotsverka til den eine generasjonen vart til terrorisme i den neste generasjonen. Også Italia og Japan, som var styrte av diktatorar som vart styrta i løpet av krigen, opplevde omfattande venstreradikal terror på 1970-talet. 

Den 2. juni 1967 vart det avfyrt eit skot i Berlin. Det blir ofte omtalt som startsskotet for den vesttyske terrorismen. Skotet fall då den persiske sjahen Mohamed Reza Pahlavi og kona Farah Dibah var på offisielt besøk i Vest-Berlin. Alt på flyplassen vart dei helsa velkomen av ei jublande folkemengde. Som ein gest til sjahen og kona hadde politiet fengsla alle eksiliranarane i byen, heilt på sida av alle rettslege reglar." (side 117)

Studenter demonstrerte i Vest-Berlin samme kveld. Byens politstyrker og sjahens egen etteretningstjeneste møtte demonstrantene, og en student ble drept, skutt på kloss hold. En kvinne - Gudrun Ennslin - sto frem og ropte følgende:

"Denne fascistiske staten er ute etter å drepe oss alle. Vi må organisere motstand. Vold kan bare besvares med vold. Dette er generasjonen fra Auschwitz. Men dem kan man ikke argumentere." (side 118

Ennslin ble senere en av Vest-Tysklands mest ettersøkte terrorister. Hun ble nemlig en del av Rote Armee Fraktion, senere kjent som Baader-Meinhof-banden. (Dette er det laget en film om - The Baader Meinhof Complex. Linken peker til min omtale av filmen.)

Det var for øvrig ikke bare folk som flyktet fra øst til vest. En og annen gang flyktet det faktisk folk den motsatte veien også. Slik tilfellet var med Jeffrey Carney, som i 1983 valgte å flykte til DDR. Forundret så han at hverdagslivet i Øst-Berlin var veldig normalt. Han møtte vennlige og smilende mennesker, barn som lekte i sandkassene, pensjonister som koste seg på benkene i parkene ... Han følte seg lurt. Dette var ikke fienden hans! Opplevelsen sier noe om hvordan øst og vest ble polarisert under den kalde krigen. Det han derimot ikke kunne se, var frykten mange levde under, og som var et resultat av tiår på tiår med overvåkning og angiveri. Uønskede individer fikk yrkesforbud, enten direkte eller indirekte, og det å være kunstner med et budskap ble høyst besværlig. Alle ønsket heller ikke å flykte. Det var her de hadde hjemmene sine, familien sin, tilhørigheten. Derfor tilpasset man seg som best man kunne, og gjorde det som skulle til for å unngå å miste retten til å gå på universitetet, å praktisere et elsket og/eller nødvendig yrke ... Etter murens fall kom nettopp dette på spissen. Hvor langt hadde det vært nødvendig å gå? Hadde man holdt seg innenfor akseptable grenser, eller beveget seg utenfor? Dette fikk ikke minst Angela Merkel merke ... (Det skriver ikke Dypvik om - det gjør derimot Ingrid Brekke.)

Min oppfatning av boka

Astrid Sverresdotter Dypvik skriver svært innsiktsfullt om jernteppets konsekvenser, fortrinnsvis for menneskene som bodde på innsiden og som ikke uten videre kunne reise derfra. Dersom man har lest en del om tematikken fra før av, er en god del av stoffet kjent. Likevel vil jeg si at hun tilfører mye nytt - ikke minst fordi vi kommer i nærkontakt med personene hun skriver om. De aller fleste av dem har hun intervjuet selv, og hun har også tilført stoffet egne refleksjoner og analyser. 

I et intervju i Dagsavisen 28. februar 2017 har Dypvik uttalt følgende:

– Den kalde krigen ble svært fortettet i vest-Berlin, et lite område omgitt av fiendtlig territorium, med ekstremt høy etterretningsaktivitet fra begge sider. Spioner er et svært myteomspunnet yrke, også i Norge. men vi kjenner spionene mest fra populærkulturen. Det jeg stadig hørte snakk om under arbeidet med denne boka, var alle spionene som var i Berlin. På begge sider. Hvordan jobbet de? Hva motiverte dem? Det interesserte meg, sier Djupvik, som blant annet har gjort bruk av de åpne Stasi-arkivene i Berlin: 111.000 hyllemeter dokumenter, med spionrapporter og avhørsreferat.

– DDRs etterretningstjeneste er gransket mer enn noen annen etterretningstjeneste i historien, fordi Stasi-arkivene er gjort tilgjengelig for forskere, påpeker Dypvik.


Det mest tankevekkende ved hele boka er hva som skjer når de unge mister troen på styresmaktene, og begynner å ta sjeen i egne hender. Reaksjonene blir så ekstreme, så svart-hvitt og så unyanserte at man kan bli mørkeredd av mindre ... 

Jeg håper at jeg gjennom mitt innlegg om "Berlin-historier" inspirerer flere til å lese den. Det er nemlig noe med å kjenne sin nære forhistorie og vite hva som har skapt den verden vi lever i i dag. Da kan man forhåpentligvis bedre forstå menneskene som ble berørt. Og best av alt: hente frem en mer dyptpløyende forståelse for hva det vil si å være forfulgt av et regime og ønske å flykte derfra for å berge livet! Det handler om få gå inn i ulike perspektiver, om å forstå at folk er folk og om å møte flyktningekrisen i dag med mer empati. Mens vi i dag er opptatt av om folk er reelle flyktninger eller "bare" økonomiske flyktninger, var ikke Vesten opptatt av det den gangen folk hoppet av fra land bak jernteppet. Den gangen var det vel så viktig å få bekreftet at det var Vestens verdier som var best ... At folk ikke holdt ut i østblokk-landene, var bevis nok. Motivene deres spurte man ikke etter, med mindre det var mistanke om spionasje. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-521-9238-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Astrid Sverresdotter Dypvik (Foto: Mariann Tvete)

lørdag 1. april 2017

"Alone in Berlin" (Regissør: Vincent Pérez)

Filmatisering av Hans Falladas roman "Alle dør alene"

Endelig er den her - filmatiseringen av Hans Falladas fantastiske roman som i sin tid fikk den norske tittelen "Alle dør alene"! Boka er selvsagt mye, mye bedre enn filmen, men filmen er også severdig! Jeg håper i alle fall at filmen får riktig mange til å ønske å lese boka, slik at denne igjen får en renessanse. Jeg ga den terningkast seks, og må medgi at jeg savnet flere prikker på terningen den gangen. Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker. 


Vincent Pérez (f. 1964) er en sveitsisk skuespiller, regissør og fotograf. En gjennomgang av hans filmografi, som først og fremst handler om hans rolle som skuespiller, ga i grunnen nokså få gjenkjennelsespunkter - bortsett fra filmer som "Arn", "Fanfan la Tulipe" og "The Last Warrior". 


Historien om ekteparet Otto og Anna Quangel er basert på en sann historie om ekteparet Otto og Elise Hampel. Da deres sønn døde ved fronten, begynte de å skrive postkort for å oppfordre til protest mot Hitler og naziregimet i Tyskland. Disse kortene ble plassert rundt omkring i Berlin. Nesten alle som fant disse kortene, valgte å levere dem til politiet, hvilket sier noe om frykten og angsten på den tiden. Dette førte til klappjakt på synderen.



Otto Quangel begynner sin stille postkortrevolusjon.
I filmen følger vi ekteparet Otto og Anna Quangel, spilt av hhv. Brendan Gleeson og Emma Thompson. Han er maskinist, mens hun er hjemmeværende husmor. De mottar beskjed om at deres eneste barn, sønnen Hans, er død. Han var soldat for det tyske riket. De ser ingen mening i hans dødsfall. Denne følelsen forsterkes når de blir vitne til hvor likegyldig alle er til deres offer i denne krigen. Dessuten gjør det sterkt inntrykk på dem hvordan deres nabo, en eldre kvinne (hun er jøde) blir behandlet av mobben og av myndighetene. Det er fritt frem å trakassere henne, uten at noen blir straffet av den grunn. Ekteskapet mellom Otto og Anna er for øvrig lidenskapsløst, og en mer grå og trist utgave av Emma Thompson har vi knapt sett på filmlerretet tidligere. 


Emma Thompson i rollen som Anna Quangel.
I en scene blir vi vitne til at Otto sitter bøyd over et postkort og skriver. Han formulerer setninger som "vår sønn døde for denne meningsløse krigen - neste gang kan det være din sønn". Da Anna oppdager hva mannen hennes holder på med, ønsker hun umiddelbart å være med på dette. Otto ønsker imidlertid å skåne henne, fordi han vet at også kvinner blir hardt straffet dersom de blir tatt for regimefiendtlige aktiviteter. Etter hvert står de likevel sammen om denne stille protesten - en slags postkortrevolusjonær aktivitet. Det forhold at de nå har et felles prosjekt får også lidenskapen i ekteskapet til å blomstre. 


Ekteparet Quangel på jakt etter steder å legge ut nye postkort.
Parallelt følger vi nazistenes jakt på synderen. Så sterkt er iveren etter å finne noen som kan straffes at en uskyldig og noe tilbakestående mann blir tatt og til slutt drept. Det hele forkles som et selvmord. Problemet er bare at postkortene fortsetter å strømme på ... Etterforskerne er klar over at det dreier seg om noen som har mistet sin sønn. Funnstedene rundt omkring i Berlin kartlegges, og man forsøker å sirkle inn den eller de skyldige ... Ekstra interessant er det å se hva dette gjør med klimaet internt på politistasjonen. Også der hersker det mye frykt, og det ligger i luften at dersom etterforskerne ikke finner de skyldige, kan deres egne liv være i fare. SS Offiser Prall kommer nemlig på banen - i Mikael Persbrandts skikkelse - og ondere og kaldere mann skal man lete lenge etter ... 


Finn synderen - eller dø! 
Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er gode. Jeg opplevde imidlertid ikke kulissene som særlig troverdige. Det er mulig at dette skyldes alle utendørsscenene, der et 1940-talls Berlin skulle rekonstrueres. Alle de perfekte veteranbilene, alle de velkledde menneskene som kommer og går i bybildene, alle de knallrøde nazi-bannerne ... Det ble for konstruert etter mitt syn. I dyp kontrast til alt dette står innendørsscenene med ekteparet Quangels i fokus. Det er ingen tvil om at det har vært satset mye på denne filmen i og med at man har valgt Emma Thompson, Brendan Gleeson og Daniel Brühl til hovedrollene. Likevel kommer nok denne filmen aldri til å bli den helt store publikumssuksessen som når ut til de store massene - i alle fall ikke i Norge. Jeg skulle for egen del ønske at dette var en film med tysktalende skuespillere. Men det er fordi jeg alltid blir sittende med en emmen smak i munnen av engelsktalende skuespillere som snakker med tysk aksent i en tysk-produsert film ... 

Uansett - dette er en film jeg anbefaler til alle som elsket Hans Falladas bok "Alle dør alene", til alle som er nysgjerrig på Hans Fallada og til alle som er over gjennomsnittlig interessert i alle de menneskelige aspektene ved krig generelt og andre verdenskrig spesielt. Da hører det nemlig med å få sett denne filmen!


DVD´en har nylig hatt release i Norge. 


Innspilt: 2016

Originaltittel: Alone in Berlin
Språk: engelsk 
Nasjonalitet: Tyskland, Frankrike og England
Sjanger: Drama
Skuespillere: Emma Thompson (Anna Quangel), Brendan Gleeson (Otto Quangel), Daniel Brühl (Esterich), Mikael Persbrandt (SS Officer Prall), Katharina Schüttler (Claire Gehring) m.fl.
Spilletid: 103 min.

søndag 10. januar 2016

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 


Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.
Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...


Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...
Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 


Johnny kjenner ikke Nelly igjen
Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 


Nelly blir med på et farlig spill ...
Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.



fredag 16. mai 2014

Kate Atkinson: "Liv etter liv"

Originalt om å få nye sjanser i livet

Om forfatteren

Kate Atkinson (f. 1951) har en del bøker bak seg. Aller mest kjent skal hun visstnok være for krimserien (bestående av fire bøker) med Jack Brodie i hovedrollen. Jeg har så langt ikke klart å finne ut om noen av hennes øvrige bøker er oversatt til norsk. Selv ikke et søk på antikvariat.net sier noe mer enn at hennes bøker (utenom krimserien) er oversatt til dansk og svensk. Noen norske utgaver finner jeg ikke. Det er synd, for etter å ha lest en del om forfatteren, kan det se ut som om spesielt debutboka "Behind the Scenes at the Museum" (1995 - vinner av Whitbreas Prize) er vel verdt å få med seg. Det er å håpe på at Forlaget Press, som står bak utgivelsen av "Liv etter liv", sørger for dette!

Om "Liv etter liv"

Bokprosjektet "Liv etter liv" ("Life after life" på originalspråket) er meget spesielt. Her har forfatteren nemlig lekt seg med idéen om at tenk om vi fikk en ny sjanse og kunne gjøre nye valg etter å ha feilet eller havnet i en situasjon som gjør at vi dør? Hva da? 

"Hva om vi fikk en mulighet til å leve livet igjen og igjen, helt til alt stemte? Ville ikke det vært fantastisk?"   Edward Beresford Todd

I denne boka er det spesielt Ursula som stadig får nye sjanser, men dette gjelder også noen av personene hun har rundt seg. I bokas åpningsscene har Ursula blitt 20 år - i 1930. Hun befinner seg i Tyskland og hun tar livet av Hitler. "Mørket lukket seg" - en avslutning vi skal bli godt kjent med gjennom hele boka, og som betyr at Ursula dør ... Hvordan ville vår nyere historie ha sett ut dersom dette virkelig hadde skjedd?

Allerede ved fødselen i 1910 går det galt. Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, og fordi en snøstorm herjer, rekker ikke legen frem i tide. "Mørket lukket seg". I neste scene rekker legen frem i tide, barnet overlever og vokser opp. I en tredje scene er det moren som klipper over navlestrengen. Senere utsettes Ursula og broren for den ene faren etter den andre ... Som at hun ramler ut av et vindu, som at broren dør av spanskesyken osv. Men som altså får stadig nye sjanser ... 

Vi introduseres for et relativt stort persongalleri; moren Sylvie Todd, faren Hugh Todd, broren Teddy, den ville tanten Izzie, kjøkkenpiken Bridget, kokken fru Glovers, Pamela - bare for å nevne de viktigste og mest sentrale personene i boka. 

Det gjøres stadige hopp frem og tilbake i tid, godt synliggjort med tidsangivelsene i kapitteloverskriftene. I begynnelsen fant jeg likevel dette svært forvirrende, fordi jeg hele tiden lette etter en rød tråd som rett og slett ikke var der. Ursula får nemlig flere nye sjanser til å leve livet sitt om igjen. Det hele handler om at hun står ved en korsvei og har flere muligheter, og hvor forfatteren ganske enkelt utforsker hver av mulighetene i flere parallelle løp ut fra filosofien om at "Hva hvis?" 

I et løp gifter Ursula seg med en voldelig mann. I et annet løp blir hun elskerinnen til en gift mann, som ikke ønsker å forlate sin kone. I et tredje løp forlater den gifte mannen sin kone for å leve sammen med Ursula. Osv. 

Bakteppet i romanen - og det var faktisk dette jeg likte best - er to verdenskriger. Første verdenskrig i Ursulas barneår, og andre verdenskrig i voksen alder. Her befinner vi oss i et løp i London, mens nazistene bomber byen sønder og sammen. I et annet løp befinner vi oss i Berlin, der de allierte bomber byen sønder og sammen. All bombingen gir rikelig med anledninger til å dø, og skillet mellom dem som dør og dem som overlever, er hårfin og avgjøres ved rene tilfeldigheter - flaks og uflaks. 

Samtidig som "Liv etter liv" er en krevende bok å lese, er den også svært lettlest. Jeg vil dessuten understreke at Kate Atkinson skriver svært godt! I denne boka overskrider hun en del grenser for hva vi tenker oss med en roman; kronologien er så godt som fraværende, den røde tråden mangler, klimaks i historiene er død - og så er det likevel ikke over. I det virkelige livet er ikke dette mulig. Der tar man et valg og må stå ved det. Så kan man selvsagt ombestemme seg senere, men det som har skjedd, har skjedd. Sjansene man ikke tok, forsvant. Tenk om man kunne levd livet om igjen, og valgt en litt annen vri? Foretatt et helt annet valg? 

Kate Atkinson tar det helt ut i "liv etter liv", og demonstrerer mellom linjene en tro på menneskets frie valg. På at vi ikke er viljeløse ofre for skjebnens makt, men har avgjørende innflytelse på våre egne liv. Noe påvirkes selvsagt av flaks og uflaks, som ikke kan forutses, men hva da før dét? Hva får oss til å ta til høyre når vi burde ha valgt å gå til venstre? Hva får oss til å snu, og dermed unngå å bli innblandet i en katastrofe som vi ikke under noen omstendighet kunne ha forutsett? Hva fikk enkelte av oss til å dra tidligere hjem fra jobben den regntunge dagen 22. juli 2011, og ikke gå over Youngstoget i halv firetiden, slik vi pleide å gjøre hver eneste dag den sommeren? Eller sykle gjennom Regjeringskvartalet en halvtime før man pleide, for så å erfare at dette reddet ens liv? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! Like fullt vil jeg hevde at det er når hun skildrer bombingen av hhv. London og Berlin hun er på sitt aller beste. Disse delene av boka kunne hun gjerne gjort enda mer ut av. 

Dette er en bok jeg er veldig sikker på at mange kommer til å elske når de først har oppdaget den! Litterært holder den en høy standard. Historien er meget original og inneholder mange overraskelser. Dessuten er boka lettlest og den reneste pageturner! 

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Life after life
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 528
Boka har jeg fått fra forlaget


Kate Atkinson (Foto: Euan Myles)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 31.03.2014 - "Liv etter liv" - Når leste du sist en roman der hovedpersonen dør, gang på gang? "Liv etter liv" er en overrumplende lek med historien,  både den helt private og den litt større verdenshistorien.
- Har du lest? - 13.07.2013 - Life after life av Kate Atkinson - uvanlig og brilliant!
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 24.03.2014 - Hva om den blekfete kakemonsen Hitler ble skutt i 1930?

onsdag 8. januar 2014

"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 
Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 


Liesel stjeler en bok fra et bokbål
Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 


Ingen våger å protestere av frykt for angiveri
Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 


Liesel leser for Max i kjelleren
Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min. 

lørdag 19. oktober 2013

"The Night Porter" (Regissør: Liliana Cavani)

Charlotte Rampling på sitt mest provokative?

Charlotte Rampling er en av mine yndlingsskuespillere, og i sin tid var det derfor naturlig å få med seg "The Look", hvor skuespillerinnen samtalte med en rekke kunstnere og venner om ulike temaer. Skjønnhet og eksponering, tabu og begjær, kjærlighet og død, demoner og ressonans - slike temaer løftet hun frem i de ulike dialogene i filmen. I den forbindelse ble spesielt filmen "The Night Porter" løftet frem som et eksempel på alle de ulike temaene. I denne filmen fra 1974 spiller Charlotte Rampling en overlevende fra en av Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire, som etter 15 år møter igjen en sadistisk nazivakt som utnyttet henne gjennom et sadomasochistisk forhold mens hun var internert. 

Det er regissøren Liliana Cavana som står bak "The Night Porter", og denne filmen har for ettertid blitt stående som hennes beste film, til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - at innholdet i filmen er provokativt og på grensen til det spekulative. Etter en gjennomgang av hennes filmografi på Wikipedia, mener jeg at jeg kun har sett "Ripley´s Game" med Matt Damon i hovedrollen. For øvrig en mesterlig film på alle måter, synes jeg. 

"The Night Porter" dukket plutselig opp på Platekompaniet for en tid tilbake, og jeg var ikke sen om å sikre meg den. Virkelig en må-se-og-eie-film på alle måter, tenkte jeg. Og med en vaskeseddel like provoserende som filmens innhold, skjønt her er det lite som får en til å tenke offer-overgriper-relasjon ... 

Bare for å ha sagt det med en gang: her spoiler jeg filmen. Dersom du ikke ønsker å lese mer, anbefaler jeg å hoppe til de to-tre siste avsnitt, hvor jeg oppsummerer mine inntrykk. 

I filmens innledende scene befinner Lucia Atherton og hennes mann seg på et lukseriøst hotell i Berlin ca. 15 år etter andre verdenskrig. Gjennom Lucias tilbakeblikk skjønner vi at hun har en fortid som Holocaust-fange. I likhet med andre yngre kvinner i leiren, ble hun utnyttet på det groveste av fangevokterne, som forsynte seg av det de ville ha. De brydde seg heller ikke om å skjule dette, og overgrepene fant like godt sted med de andre fangene som vitner som i skjul. Så sikre var de nemlig på at det ikke kom til å være noen overlevende vitner til slutt ...


Forholdet som etter hvert utviklet seg mellom Lucia og SS-offiseren Maximilian The Aldorfer bar preg av vold og avmakt, og i en scene ser vi f.eks. Lucia springe naken omkring inne i et bad, mens Maximilian skyter etter henne. 

Maximilian arbeider tilfeldigvis som nattevakt på hotellet hvor Lucia og hennes mann bor mens de er i Berlin. Både Lucia og Maxilimian forskrekkes da de får øye på hverandre. Hun fordi hun dermed igjen får rippet opp minnene om det forferdelige som en gang hendte ... Han fordi han frykter at hun skal avsløre og angi ham, slik at han til slutt må ta sin straff ... 

Maximilian er medlem av en gruppe eks-nazister som gjør det som står i deres makt for å ødelegge gamle bevis på de ugjerninger de begikk under krigen. På et punkt begynner han å beskytte Lucia, hvis liv ellers vil være i fare dersom de andre i gruppen skjønner sammenhengen. 


Lucia blir igjen på hotellet da hennes mann reiser videre til neste by. Det har forsåvidt vært planen hele tiden, men på dette punktet i filmen ville jeg kanskje ha forventet en flukt. I stedet tar hun samme kveld i mot Maximilian på sitt hotellrom, og etter en del slossing og basketak, ender det med at begjæret tar overhånd. Dermed starter de på et løp som det skal vise seg er umulig å stoppe. Etter hvert forskanser de seg i Maximilians leilighet som de andre eks-nazistene har omringet, klar til å ta livet av dem så snart de måtte vise seg utenfor. (Klar til å sette en stopper for den forrykte sexleken deres, i følge filmens smussomslag - et poeng som ikke akkurat kommer veldig tydelig frem i filmen, synes jeg ... )


Dagene går og matlagrene i leiligheten svinner hen. Til slutt er paret tilbake der de en gang var. Hun utsultet og avmagret, han med full kontroll over alt som skjer. Skjønt han mener å elske henne, men kanskje uten å skjønne helt hva dette faktisk innebærer ... Det ligger an til stor dramatikk, som bygger seg gradvis opp til et slags antiklimaks ... 

Charlotte Rampling var 28 år da hun spilte inn denne filmen, og det skal ha vært denne  som medvirket til at hun for alvor slo gjennom som skuespiller og ble kjent. Kanskje først og fremst fordi filmen er så dyster, så mørk og så tragisk og hun så uendelig vakker og med helt opplagte talenter for karakterskuespillerroller? 



Den mest berømte scenen i filmen, der hun synger Marlene Dietrichs sang "Wenn ich mir was wünchen dürfte", beveger hun seg syngende rundt med bar overkropp - nokså oppsiktsvekkende i 1974 vil jeg anta, og sikkert noe av grunnen til at Charlotte Rampling for alvor ble lagt merke til - og den bibelske symbolikken ligger opp i dagen. Lucia fikk som belønning for denne opptredenen en av fangenes plageånders hode på et fat - en gave fra Maximilian. Kjærlighet? Makt og avmakt? Hvordan skal man ellers kunne forstå denne scenen fullt ut?


Hvorfor går Lucia tilbake til sin tidligere nazi-overgriper? Fikk hun ikke nok etter sitt tidligere fangenskap med grov mishandling for 15 år siden? Handler alt om det hun ble vant til, og som dermed fremstår som det trygge - selv om alle andre ville ha stukket av så fort beina kunne bære dem? Dette gir filmen ikke svar på. I seg selv temmelig provoserende etter mitt skjønn, fordi jeg ikke ser noen hensikt eller mening med denne vendingen i historien. Når det er sagt er det likevel grunn til å understreke at Charlotte Rampling gjør en glitrende tolkning av rollen som Lucia. Dirk Bogarde får også frem Maximilians dualisme. Han er en mann man ikke riktig kan bli klok på, der han rommer både ondskap og på et vis godhet. Han er ikke utelukkende et monster. Dette kommer frem mens han sitter som medlem av eks-nazist-gruppen, og hvor han egentlig bare ønsker å legge alt bak seg og leve et så anonymt og stillferdig liv som mulig. Og han beskytter Lucia, som har dukket opp fra fortiden og som kan avsløre alt ... Men så er det likevel ikke så enkelt å forsvinne inn i anonymiteten i et land som på den tiden var opptatt av å ta et skikkelig oppgjør med sin fortid - alt for å komme videre som et fullverdig medlem av den siviliserte verden. 

Alt i alt en merkverdig og sammensatt film det er vanskelig å forstå fullt ut, men som åpner opp for glitrende skuespillerprestasjoner fra de to hovedrolleinnehaverne Dirk Bogarde og Charlotte Rampling. Jeg kommer ikke unna en femmer på terningen her. 

Helt til slutt: mens jeg googlet på Charlotte Rampling og leste om hennes meritter på Wikipedia (som avslører en fantastisk liste over alle filmene hun har spilt i, og hvor det faktisk kan se ut til at hun bare blir mer og mer populær/brukt jo eldre hun blir, skjønt det nok er lenger mellom hovedrollene i dag enn tidligere), oppdaget jeg til min store glede at både "Night Train to Lisbon" (jf. romanen "Nattoget til Lisboa" av Pascal Mercier - release i februar i år og med Bille August som regissør) og "The Sea" (jfr. romanen "Havet" av John Banville - release i juni i år med Stephen Brown som regissør) er innspilt i år, og at Charlotte Rampling innehar rollene som hhv. Adriana do Prado og Miss Vavasour i disse filmene. Det er mao. bare å glede seg! 

Innspilt: 1974

Originaltittel: The Night Porter
Nasjonalitet: Italia
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Lucia Atherton), Dirk Bogarde (Maximilian Theo Aldorfer) m.fl.
Spilletid: 113 min.

Populære innlegg