Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

torsdag 28. september 2017

Thomas Espevik: "Hva ville Johannes gjort?"


Kvalitetsbok fra debutant!

Thomas Espevik (f. 1988) debuterte nylig med romanen "Hva ville Johannes gjort?" på Flamme forlag. Espevik har gått på Forfatterstudiet i Tromsø, og boka ble til mens han gikk der. (På nettsiden til Forfatterstudiet kan du lese et intervju av forfatteren, som hadde lanseringsfest på Dansens Hus tirsdag 26. september 2017. Linken peker til dette intervjuet.)

Espevik har jobbet som journalist i NRK de to siste årene, og der har han hatt fagansvaret for litteraturdekningen på nett. 1. september overtok han som redaktør for Bokvennen Litterær Avis, etter Brynjulf Jung Tjønn.  (Dette kan du lese mer om på
Bokvennens nettsider.)
For øvrig kan nevnes at han grunnla litteraturtidsskriftet Kamilla sammen med to venner i 2013.

Jeg ble selv oppmerksom på Thomas Espevik da jeg var på Flamme forlags presentasjon av høstens utgivelser på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo den 9. august i år. Der var det flere utgivelser, blant annet Espeviks bok, jeg merket meg som interessante. Espevik leste fra sin egen bok, og det var sitatet fra side 119, se nedenfor, han blant annet leste for oss som var til stede. (Mer om denne lanseringen kan du
lese her.)

Johannes er en voksen mann, og i boka "Hva ville Johannes gjort?" møter vi ham i et par tilfeldige år av hans oppvekst. Vi møter ham i 1986, i 1994/95, i 2007 og til slutt i et oppsamlingskapittel som har tittelen "Min tro"
.

"Jeg
vokste opp i en kristen familie. Jeg ble døpt da jeg var noen måneder gammel. I 18-årsalderen vurderte jeg å døpe meg på nytt, men jeg slo det fra meg. Jeg har aldri talt i tunger, selv om jeg ofte ba om den nådegaven i tenårene. Jeg har dessuten sluttet å bruke ord som nådegave. Jeg har aldri oppsøkt fremmede for å be for dem, men jeg har lagt hendene på, og bedt for, flere av mine nærmeste venner. Jeg har aldri sett et mirakel. Jeg har vært på ett helbredelsesmøte, det var på et bedehus i Sandnes, hvor et omreisende ektepar var på besøk, jeg husker ikke hva de het, men jeg husker at de fortalte om en skadet fugl de en gang hadde bedt for, en liten skadet fugl som ikke kunne fly, ikke før hadde de lagt hendene på den, så fløy fuglen av sted, og jeg husker hvor forventningsfull jeg var da faren til en av vennene mine trillet inn døren, han satt i rullestol etter en fallulykke og var lam fra livet og ned, og det var han fortsatt da det omreisende ekteparet hadde bedt for ham, selv om han kom til å bli frisk, det var det de sa, at han kom til å gå igjen - bare be og vent litt mer, sa de. En venn av meg har mistet troen, men han har ikke sagt det til noen andre enn meg. En annen venn later som om han er kristen når han er sammen med familien, han har fortalt meg at han gleder seg til frihetsfølelsen han vil få når foreldrene dør." (side 119)

Under
hele oppveksten forsøker Johannes å være et godt menneske. Han er tross alt kristen, og foreldrene forventer at han skal fremstå som et godt eksempel. Likevel dras han mot de tingene som alle andre barn og ungdommer gjør. Store og små hendelser - ofte rampestreker - beskrives, og noen ganger er det hans observasjoner av hvordan andre barn har det. Det er David som har tisset på seg, og som begynner å gråte da han ser faren. Hva vil skje når faren får vite at han har tisset på seg? tenkte jeg ... Får han juling? Er det derfor han er så redd? Det er dessuten han som har latt hunden sin være igjen i bilen på en varm sommerdag og finner den livløs i bilen ... Han klarer ikke å gjenopplive hunden. "Det er så jævla mye greier med de der blandingsrasene, han skulle kjøpe en ordentlig rase neste gang, sa han." (side 25) Å ta inn over seg hva han faktisk har utsatt hunden sin for ... nei, det kan han åpenbart ikke klare ... Og vi hører om da Johannes og guttene slapp Davids katt Felix fra en høyde på 10 meter for å se hva som skjedde ... Sterkest er alt som ikke står der, men som lever videre i vår egen fantasi.

Mest
av alt handler boka om Johannes og de valgene han gjør. Johannes vil gjerne løsrive seg, også som voksen, men oppveksten i en kristen familie har satt sine spor. Han greier det aldri helt. Ikke en gang da han får seg kjæreste og hun er gravid. Hva gjør man når man forventer store konsekvenser ved å si ting som de er? Like rett ut ... Man holder selvsagt kjeft og håper at det skal gå over uten at noen merker noe. Åpenhetens pris er for høy.

Den sterkeste delen av boka er det siste kapittelet der Johannes gjennom en slags stream of consciousness tar et oppgjør med sin tro, jf. sitatet fra side
119.

"
Nå er troen min så skjør at det ikke ville falle meg inn å prakke den på noen andre. Jeg elsker min neste og hater min fiende. Når jeg snakker om tvilen min, kan jeg få en følelse av at Gud tyvlytter. ... Jeg klarer ikke å forstå hvordan alt det som finnes, ikke kan være skapt av en Gud. Jeg sliter med å tro at Gud ordner opp i de små tingene. Det er alltid damene som rydder opp etter middagsselskapene hjemme hos foreldrene mine. Mennene sitter i sofaen og forteller historier til hverandre, mens kvinnene står på kjøkkenet og tar oppvasken." (side 121)

Det er også historier om hvordan de andre lo da han ba før maten, og hvordan de vred på "What would Jesus have done?" til "Hva ville Johannes gjort?"
...

Thomas
Espeviks bok er ikke veldig tykk, og mange av kapitlene er svært korte. Det betyr ikke at det er gjort i en håndvending å lese boka. Det er nemlig sterke tekster som krever en hel del av leseren. For meg som vokste opp i en litt annen tid enn forfatteren, der religionen hadde sterkere fotfeste hos folk flest (slik var det jo på 1960- og 1970-tallet i Norge), er det mye gjenkjennelse i Espeviks tekster. Å ha bilde av en engel over sengen, og bli fortalt at denne engelen skulle passe på en når man var redd, var nærmest en naturlig del av oppdragelsen. I dag ler vi av Märthas engler ...

Den gangen var det mer vanlig enn uvanlig at man hadde en periode innom et kristent miljø i løpet av tenårene. Så også for mitt vedkommende. Indremisjonen og tungetale var en av tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg. Hva gjorde de som ikke fikk denne "nådegaven"? Jo, de fant på noen fraser, og så var de "med" likevel. Som da forstanderen og hans kone hver søndag satt og liret av seg eksakt de samme meningsløse "tungetale"-frasene, som egentlig bare var humbug og som sikkert var en konsekvens av forventninger på grunn av deres roller. De måtte jo så klart tale i tunger! Jeg satt rett bak dem og tenkte mitt - søndag etter søndag. Eller da forstanderen og hans kone ønsket å be for at jeg skulle bli kortere. Som om det var en dyp tragedie for en ung kvinne å være så høy som meg ... Som om dette var en mangel som for all del måtte fikses på. For meg ble det hele så åpenbart falskt at min visitt innom dette miljøet ble heller kortvarig. I ettertid har jeg tenkt på det hele som en verdifull erfaring å ha med seg videre i livet. I alle fall - det er mange triggerpunkter i Espeviks tekster som er svært gjenkjennelige, og som krøp ekstra dypt inn under huden under lesningen. Dobbeltmoralen, fasaden, forventningene, alt rundt ...

Espevik skriver svært godt, og mye bedre enn mange debutanter jeg har vært borti i de senere årene. Han har helt åpenbart jobbet mye med teksten, for ikke en setning virker malplassert. Dermed fremstår boka solid og med gode litterære kvaliteter. Historien har virkelig noe å tilføre oss, og jeg kan ikke huske at jeg har lest noe tilsvarende på akkurat denne måten tidligere. Dvs. jeg har selvsagt lest om muslimer og jøder og deres forhold til egen tro, særlig der individets behov går på tvers av de kollektive behovene, og hvor valg av det ene eller det andre innvirker sterkt på gudstroen. Og jeg har lest om løsrivelse fra sekter og annet. Espevik skriver om gudstro mer i sin allminnelighet, uten at det egentlig blir ekstremt på noe vis. Nettopp dette gjør det hele mer universelt og også mer gjenkjennelig for mange flere.

Jeg har en forkjærlighet for eksistensiell litteratur, og denne boka er eksistensiell. Det handler om å være menneske på godt og vondt, og det handler om å strekke seg etter høye idealer og føle at man ikke helt holder mål. Jeg har friskt i minne en sterk teateropplevelse fra London nylig, da jeg så musicalen "The Book of Mormon", som også handler om noe av det samme, selv om poengene der har en mye mer humoristisk innpakning ... Troen settes på prøve i den verdslige verden, og det gjelder å orke å utfordre den ... Holder den mål når det kommer til stykket? Ja, til en viss grad, men ikke på samme måte som den foregående generasjonen forventer. Kanskje tilpasses den bare etter samfunnsforholdene? I "The Book of Mormon" i ekstrem grad ... I Johannes` liv en hel del ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2017
Forlag:
Flamme
Antall sider: 131
ISBN: 978-82-8288-232-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget



Thomas Espevik (Bildet er lånt av forlaget)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.